I OGB settes forleddet til norrønt
Hermóðr med henvisning til E.H. Lind (sp. 528 f., se også Hellquist 1918: 107), og det gjøres oppmerksom på at forleddet allerede på 1500tallet er byttet ut med «det då mera bekanta, från ty. inlånade Herman».
Mannsnavnet
Hermóðr var ifølge GPNS (s. 129) «ikke sjeldent hos os i Middelalderen». Det behandles sammen med
Hermundr, og Rygh viser til ett tilfelle av sammenblanding, som han mener skyldes at
Hermundr var langt mer alminnelig.
Hermóðr er godt belagt i norske middelalderkilder – også fra Båhuslen (f.eks. RB 357) – og alt fra slutten av 1300-tallet med
s-genitiv (se Lind sp. 529–31; jfr. NG XI 516).
Herman dukker opp fra 1340-tallet, men ikke i noe særlig antall før ut på 1400-tallet, og selv da synes bare svært få navnebærere å være norskfødte (det kan heller ikke ses bort fra at noen av disse egentlig het
Hermundr).
Lundgren-Brate (s. 122) nevner noen svært få svenske eksempler på «Hærmodh» og «Hærmund». Selv om «Hærman» (s. 121) «i allmänhet» antas å komme fra tysk, åpnes det for at navnet kan være gammelt i Norden (i NK VII 134 føres
Hermann imidlertid opp blant opprinnelig tyske navn). Heller ikke i SMPs samlinger er det mer enn noen få belegg på de to nordiske navnene, og i Danmark er både «Hermoth» og «Hermund» likeledes sparsomt belagt (DgP I 553 f.), mens
Herman på den annen side er svært vanlig, med flere belegg alt på 1100-tallet. En rekke av skrivemåtene på «-mend», «mind» antas likevel å stå for
Hermund (DgP I 546–53). Hverken
Hermóðr eller
Hermundr synes å vært belagt som personnavn i England (Björkman og Insley; se likevel Fellows-Jensen 1968: 140).
Etter de to eldste skriftformene (fra 1308 og AB) foreligger
Hermóðr sikkert i ett norsk gårdsnavn, gnr. 73
Hermanstad i Melhus (GPNS s. 129); på 1550-tallet skrives ifølge NG XIV 284 «Hermwndstad», og fra 1600-tallet «Hermand-» o.l. Også i et annet navn fra Sør-Trøndelag kan forleddet være
Hermoðr, gnr. 39
Hermstad i Stadsbygd, men dette kjennes først fra 1520-tallet som «Hernestedh», og likeledes gjør de seinere skriftformene tolkningen usikker. Karl Rygh sidestiller tolkningene
Hermóðr og
Hermundr (NG XIV 121), men så vel uttalen som skriftformene avviker i så betydelig grad fra det man finner ved
Hermanstad, at også andre tolkninger burde overveies.
Genitivsmorfemet kan i enkelte tilfeller være en indikasjon på hvilket av de to forleddene som foreligger, men i yngre navn (jfr. gnr. 1
Hermundsdal i Evanger, NG XI 516) og foran hovedledd med initial
s og med relativt unge belegg lar dette seg ikke gjøre.
Hermanrud, gnr. 109 i Østre Toten, må av de eldste skriftformene komme av
Hermundr, og det samme gjelder navnet på en forsvunnet gård i Botne, skrevet «j Hermu(n)dar rudj» i RB 77 (jfr. NG VI 80).
Lundgren-Brate (loc. cit.) viser til et par stedsnavn på
hult med skriftformer på «Hærmanz-». I Ods sn., Gäsene hd., finnes et
Hermanstorp (eller
Harmestorp, som foreslås som skrivemåte i samsvar med uttalen). Her foretrekker SOÄ VI 159 tolkningen
Härmund framfor
Herman. Navnet er eldst belagt som «Hermanstorp» i 1550, og om tolkningen er rett, forutsetter dette at
Hermund har fått sekundær genitiv på
s, men dette har trolig skjedd forholdsvis tidlig. Samme navn med samme uttale finnes i Öxabäcks sn., Marks hd., som også har «Hermanstorp» som eldste skriftform (1540), men flere nærmest samtidige på «minds», «munds» foruten «muds» (SOÄ IX2 164 f.). Det bør ikke ses bort fra at begge navn kan gå tilbake på gsv.
Hermodh, og således svare til
Hermansby.
Det skulle for øvrig ikke være noen grunn til å anta, slik Lind (sp. 528) gjør, at «j Hærmanz rudi» under Aspång kirke og «j Hermantz rudi» under Foss (begge i Båhuslen) i RB 364 og 369 skulle stå for *
Hermansruð. Gårdsnavnene er sikkert eldre enn begynnelsen av 1300-tallet, og forleddet er høyst sannsynlig
Hermundr med sekundær genitivs-
s.
Ifølge DgP (loc. cit.) skal
Herman foreligge i et dansk navn på
torp1
.
Hermoth skal muligens være forledd i et forsvunnet navn på
sted (jfr. DS XIII 144, 203 f., dessuten Sørensen 1958a: 4, 78; ingen av stedene omtales forleddet), og
Hermund skal inngå i et navn på
toft (
Herntoft, som ikke kjennes før i 1704; DS VI 214.). Forekomsten i danske stedsnavn, i den grad den kan dokumenteres, må etter dette sies å være ubetydelig. Fra England (Lincolnshire) nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 140) to stedsnavn der
Hermóðr synes å inngå.
Det er ingen grunn til å tvile på at forleddet i
Hermansby virkelig er
Hermóðr. Rett nok står belegget fra RB i en tilføyelse over en radering, men denne er sikkert ikke særlig mye yngre enn ca. 1400; her nevnes en Nikolas Brigge som eier. Dette belegget får støtte i et brev skrevet på Orust i 1423, der det omtales en Nisse «j Hærmodzby», som med god grunn kan antas å være samme person; belegget er av Lind (loc. cit.) identifisert med
Hermansby, men det er ikke tatt med i OGB. Det er imidlertid grunn til å vurdere om beleggene f.o.m. 1528 ikke like gjerne kan stå for
Hermund som for
Herman.
Hermansby ligger på sørvestre side av en forholdsvis bred dal som går fra Nordre älv forbi Harestad kirke og opp til Torsby kirke. Nærmeste nabo er Flateby i Harestad sn. i sørøst. Tvers over dalen i øst ligger Kållstorp, også i Harestad, og lenger oppover, i nord, Torrebräcka og Lerlycke i Torsby; i nordvest ligger kirkestedet Torsby og i sørvest Tronnum.
Hermansby karakteriseres i OGB som «by» med to gårder (2 mt.). Flateby har tre gårder (3 mt.) og Torsby fem (3 mt.). Tronnum (tilsynelatende et
heim-navn, men muligens en oppkalling etter
Trondheim) har også tre gårder (2 ¼ mt.), og de andre, Kållstorp, Torrebräcka og Lerlycke er enkeltgårder (1 mt.). Hermansby var delt allerede i 1528; det var fire brukere, men bare to betalte skatt. Torsby og Tronnum hadde likeledes to brukere i 1528, men Flateby hadde da tre skattebetalende bønder og to fattige. Hermansby er altså klart blant de større bebyggelsene i dalen, og hører trolig til det eldre sjiktet av middelaldergårder, noe som underbygger tolkningen av forleddet til det nordiske mannsnavnet
