Magnus Olsen forsøker følgende forklaring av navnet:
Ved 1ste Led Maa- ligger det nær at tænke paa már m., Maage; men i Navnet paa en høitliggende Fjeldgaard kan neppe dette Fuglenavn foreligge (jfr. dog maaske Bd. IV, 1 S. 162). Som en Mulighed kan nævnes, at Maabø, af *Mávabœr, er sms. med et ellers ukjendt Mandstilnavn mávi, dannet af Fuglenavnet már som t.Ex. lambi af lamb og *hvelpi (Bd. IV, 2 S. 190. V S. 139) af hvelpr.
E.H. Lind (Bin. sp. 254) har ingen eksempler på noe tilnavn *
Mávi, men viser til NG XI og mener – som Magnus Olsen – at det «möjligen» kan være forledd i
Måbø. Man kunne nok anføre de samme betenkeligheter her som ved
Kvalby ovenfor, men fuglebetegnelser var ganske vanlige både som personnavn og tilnavn, og i flere tilfeller har man belegg både på sterke og svake former, som ved
Ǫrn :
Arni; se ellers NK VII s. 45. Olsens tolkningsforslag bør derfor ikke uten videre forkastes.
Det sterkt bøyde mannsnavnet
Már forekommer ganske ofte på Island, men i Norge er det tidlig gått av bruk; det antas imidlertid å inngå som forledd i flere gårdsnavn (Lind sp. 759 f., GPNS s. 181). Som tilnavn synes det bare å være kjent brukt i ett enkelt tilfelle som ikke lar seg stedfeste (Lind Bin. sp. 253 med hv. til RB).
1
Som svak sideform til
Már skulle man like gjerne vente
Mási som *
Mávi. Det er da også kjent både som fornavn (Lind sp. 767) og tilnavn (Lind Bin. sp. 253), men ikke foreslått som forledd i stedsnavn. Appellativet
mási m. er derimot forholdsvis vanlig som stedsnavnforledd (jfr. NG X 311, XIV 57, XVI 129).
Det avledete, synonyme
Mákr (jfr. nynorsk
måk, Aasen) er bare kjent fra et par tidlige, islandske kilder (Lind sp. 757), og det synes ikke å være foreslått som gårdsnavnforledd. Den svake formen av dette,
Máki, fører Lind (sp. 757) opp som mannsnavn på grunnlag av mulig forekomst i et par gårdsnavn, bl.a. gnr. 54
Mokastad i Ullensvang, men en slik tolkning er i alle fall i det tilfellet utelukket (jfr. NG XI 451). Muligens kunne det forekomme i et par forsvunne navn fra Østlandet, nevnt hos Lind. Det blir på dette grunnlag tvilsomt om
Máki har vært brukt som mannsnavn. På den annen side synes det belagt som tilnavn, men da først i 1398, båret av en tysker («Arnaldh maki» DN I 407, Bergen; jfr. Lind Bin. sp. 251), og andre tolkninger var kanskje aktuelle. Flere gårdsnavn er i NG foreslått tolket til fuglebetegnelsen *
máki m., og selv om de fleste naturlig nok gjelder steder langs kysten, er det også unntak, f.eks. gnr. 8
Måkerud i Øyer (NG IV1 162), som Magnus Olsen viser til. Oluf Rygh bemerker i kommentaren til dette navnet bl.a. at «Maagen færdes jo ofte om Sommeren langt inde i Landet». Lind fører navnet opp under tilnavnet
Máki (Lind Bin. sp. 251); se ovenfor.
Formelt sett kan
Måbø gå tilbake på en norrøn form *
Mávabœr av et mannstilnavn *
Mávi eller (og mer sannsynlig) til gen. pl.
máva av fuglebetegnelsen
már m.
2
Det synes ikke å foreligge helt parallelle navnedannelser, men noen norske gårdsnavn synes å ha synonyme forledd. En slik forståelse av forleddet forutsetter at gården og navnet går tilbake til norrøn tid, noe eiendomsforholdene for Måbø da også tyder på; i 1647 heter det at gården lå under Halsnøy kloster.
Muligens kunne navnet likevel forklares på annen måte. Det kan ikke ses bort fra at den norrøne formen har vært *
Máðbœr, der forleddet formelt sett kunne være partisippet
máðr av verbet
má, som i norrønt er notert i betydningene «opslide noget, saa at det formindskes, bliver mindre tjenligt eller brugeligt» og «afslide, afskrabe, bortrydde noget fra et Sted, saa at det der ikke længere er at finde» og «borttage noget» (Fritzner). Ordet er registrert av Aasen, riktignok «mest brugl. i Nordl.», men også i Bergens stift, der partisippet
mådd oversettes med «skrabet, gneden, slibt». En
ð, men også en
d kunne lett forsvinne foran
b. Navnet kunne forstås i pejorativ mening, ‘den mindre tjenlige eller brukelige bøen, enga’, evt. ‘den avslitte, avskrapte bøen’. En slik tolkning kunne langt på vei passe med beskrivelsene av gården i bygdeboka. Fra bygseltakseringen i 1633 siteres at gården lå «såre høyt til fjelds. Ingen god ager, eng eller andre lunner», fra 1723-matrikkelen siteres at «det var ei lita sandjord, uviss til dyrking og tungvunnen», fra 1802 (uspesifisert kilde): «hagen var ring, men stølsbeitet godt», og i 1866 het det at gården var «sers tungvunnen og utsett for turke» (Lægreid 1992: 393 f.).
3
Det kunne være fristende å legge samme betydning til grunn for
má som i de etymologisk beslektete, engelsk
mow og tysk
meien, og forklare
Måbø som ‘slåttemark’, som sikkert kan passe fra et saklig synspunkt, men en slik betydning av verbet synes ukjent i nordisk. Det er ellers en åpenbar svakhet ved det tolkningsforslaget som her settes fram, at partisippet
máðr vel ellers ikke er belagt i norske stedsnavn.
Måbø ligger isolert som den øverste gården i den trange Måbødalen;
4
matrikkelens gnr. 17–21 ligger rett nok flere kilometer lengre oppe, men dette er yngre husmannsplasser og til dels tidligere støler. Nedenfor Tveito er det ingen bosetning før i grenda Øvre Eidfjord, som omfatter flere gamle gårder mellom elvene Veig og Bjoreio: gnr. 8 Sæbø, gnr. 9 Vardberg, gnr. 10 Myklatun, gnr. 11 Litlatun, gnr. 12 Gardatun, gnr. 13 Røyso. Øst for Bjoreio ligger gnr. 24 Lund.
Sæbø er den eneste av disse gårdene som kjennes tilbake til middelalderen; den nevnes i et brev fra 1398 (DN VIII 272, Aga i Ullensvang), mens de andre gårdsnavnene først opptrer i kilder fra første halvdel av 1500-tallet. Magnus Olsen anser Sæbø og gnr. 11–12 som én opprinnelig gård, hvis navn nå er forsvunnet, og dette kan vanskelig motbevises. I så fall er det ingen grunn til ikke også å ta med gnr. 9 og 13 i en opprinnelig storgård; det er ingen naturlige grenser mellom disse gårdene; gnr. 13 Røyso, som skal ligge «inneklemt mellom dei andre gardane» (Lægreid 1992 : 277), er helt klart resultatet av en oppdeling.
5
Annerledes blir det med gnr. 24 Lund, den eneste gården nord for Bjoreio. Selv om navnet typologisk kunne indikere en svært gammel gård, lar dette seg ikke bevise på språklig grunnlag, og Lund kan like så vel tenkes å være en noe yngre rydning utgått fra den eldre gården på sørsida av elva, eller fra Sæbø. I høymiddelalderen er det i alle fall rimelig å anta at Sæbø var egen gård, og det samme gjelder Vardberg, men hvorvidt gnr. 10–12 var oppdelt, blir mer usikkert. Navnet
Myklatun kan muligens tas som en indikasjon på at gården ble delt i norrøn tid, men noe bevis er det ikke. Samlet sett, skulle det være all grunn til å anta en betydelig høyere alder på gårdene her nede ved vannet enn oppe i Måbødalen. Dette viser seg også når landskylda i 1647-matrikkelen trekkes inn.
I 1647 skyldte de fire brukerne på Sæbø til sammen tilsv. 149 lpd. korn, og de to på Vardberg skyldte 85 lpd. De øvrige gårdene hadde 1 bruker hver, og Myklatun skyldte 50 lpd., Gardatun 30 lpd. og Litlatun 26 lpd. (til sammen skyldte altså de tre
tun-gårdene langt mindre enn Sæbø). Røyso skylde 29 lpd. og Lund 28 lpd. De to gårdene oppe i Måbødalen hadde svært ulik skyld. Tveito skyldte tilsv. 35 lpd. korn, mens Måbø skylde bare 6,3 lpd. Gjennomsnittsskylda for de nevnte ni gårdene var i 1647 48,7 lpd., og i en slik sammenheng var landskylda for Måbø helt ubetydelig (relativ skyld 0,1). Det kunne være grunn til å vurdere gården som en opprinnelig slåtteteig (
bø = ‘avsideliggende eng’) under Tveito. Opplysningene i bygdeboka viser et utstrakt hopehav mellom de to gårdene, gjensidig eierforhold, felles støl (Åstestølen, seinere utskilt som gnr. 21), og flere utskiftinger av opprinnelig felles utmark (se Lægreid 1992, f.eks. s. 398, 403, 406). Indikasjonen på en teignavntolkning av etterledet motsier ikke den tolkningen av forleddet som er foreslått ovenfor, men utelukker heller ikke en tolkning til et mannstilnavn
