Navnet lar seg ikke tolke på grunnlag av de forholdsvis unge skriftformene, men Oluf Rygh setter det i forbindelse med et likelydende navn på Biri, tvers over Mjøsa fra Ringsaker, som første gang er belagt i et lokalt utferdiget originalbrev fra 1346 (se nedenfor). Han viser også til gnr. 50.51
Skjønsberg i Øyer (NG IV1 167), som imidlertid først er belagt som «Skintzberge» i 1528 (NRJ IV 62; tilsv. «Skintzberg» 1520 NG). Navnet må dermed først og fremst forsøkes tolket på grunnlag av uttale og analogi.
På grunnlag av formen «a Skygnisbœ» i biribrevet foreslår Rygh at «dette Skygnis- maa hænge sammen med Adj. skygn, seende, skarpsynet, og Verbet skygna, se sig om, speide efter noget», og han konkluderer med at «Gaardnavnene udgaa maaske fra et Mandstilnavn skygnir, der virkelig forekommer (K. Rygh S. 58)». Karl Rygh fører opp tilnavnet med hv. til en ribbung Ulfr Skygnir, som nevnes i 1225,
1
og forklarer det som ‘skarpsynt’. Tilnavnet
Skygn forklares på samme måte, og
Skygna oversettes med «Skarpsynthed»; begge nevnes med én navnebærer fra om lag samme tid.
E.H. Lind (Bin. sp. 336) supplerer Karl Ryghs (1870) belegg for de tre tilnavnene. Belegget Ulfr Skygnir kunne nok tenkes å bero på et dikterisk innslag i sagaen, men Lind har også funnet
Skygnir i en sikker, historisk kilde. I
Aslak Bolts jordebok nevnes en «Olafu
er skigni
r» i forbindelse med en gård i Gol sokn i Hallingdal (AB 179).
2
Tilnavnet skrives «Skignir» så vel i oversettelsen som i registeret (AB 298), og utgiverne synes ikke å ha ønsket å sette navnet i forbindelse med Linds
Skygnir. Noen alternativ forståelse av tilnavnet er likevel vanskelig å tenke seg, og det er all grunn til å regne tilnavnet
Skygnir som sikkert belagt.
Hvordan tilnavnet skal forstås, er noe uklart. Ifølge Torp (1909 §13.2) er grunnbetydningen av de sekundære
ia-avledningene «høyrande til» eller «som hev». Disse var frekvente i norrønt, særlig i skaldespråket, som «kjenningsnamn paa dyr og reidskap», men de har også dannet en mengde «verkarord» av nomen og svake verb, foruten at enkelte dannet verbalabstrakter (op. cit. § 11). Man kunne forsåvidt tenke seg et appellativ *
skygnir m. med en betydning ‘speider’, ‘en som holder utkikk’, og det blir dermed en parallell til nynorsk
skygnar m., brukt bl.a. i bibelspråk (synonymt med
skygnarsvein), med fire oppslag i NO saml. Som forledd i stedsnavn behøvde man således ikke nødvendigvis å tenke seg ordet som tilnavn; en direkte bruk av en personbetegnelse *
skygnir kunne gi like god mening.
Oluf Rygh har (etter at bd. III var ferdig utbarbeidet?) lagt fram en alternativ tolkning av navnene på
Skjøns. Under drøftingen av øyernavnet
Skjønsberg i bd. IV1 viser han til bd. III, men legger til:
Maaske kan det med endnu større Rimelighed forklares af skygni n., der kan paavises en enkelt Gang i Oldn. (i et islandsk Skrift) med Betydningen: Skjul, tarvelig Hytte, og endnu paa enkelte Steder i Norge bruges i lignende Betydninger (se Aasen; opr. vistnok: Udkigssted).
Ifølge Fritzner er
skygni n., å forklare som «Skjul, Skur, hvorfra man har Udsigt», og belegget er hentet fra
Biskopasögur. Ifølge Aasen (og likeledes NO saml.) er ordet svakt belagt (Telemark og Sunnmøre), men det er i seg selv ingen grunn til at det ikke skulle være gammelt. Sammenhengen med det abstrakte
skygne m., ‘utkikk’ er åpenbar. Albert Kjær slutter seg i kommentaren til
Skjønsby på Biri til denne tolkningen av navnene på
Skjøns-, og avslutter sin kommentar med at «mindre sandsynlig er vel Afledning af Tilnavnet skygnir» (NG IV2 13).
Skjønsby ligger i en bred, slak dal som går tvers over neset mellom Mjøsa og Furnesfjorden, ca. 3 km sør for det gamle soknesentret gnr. 171. 172 Gjølstad (navnet er utolket), mellom Holo-gårdene (gnr. 156–160) i vest og gnr. 166 Brattberg i nordøst. I sør-sørøst går grensen mot Nes herred langs Solbergåsen, som når opp i 444 m.o.h. Vel 2 km i nordvest ligger, gnr. 155 Dalby (nevnt første gang i AB), og mellom Skjønsby og Gjølstad ligger gnr. 167 Tørud (
Þuriðr?) og gnr. 169 Kråkerud (persontilnavn?). Flere
rud-gårder ligger sør for Skjønsby og vest for Holo. I nærheten av Gjølstad ligger de gamle setegårdene gnr. 173 Skredshol og gnr. 174 Tjerne. For øvrig trekkes følgende gårder inn i sammenlikningen nedenfor: gnr. 149 Ormsrud (
Ormarr?), gnr. 151 Haugom, gnr. 152 Årsrud (
Ormr), gnr. 153 Kroksrud (
Krókr?), gnr. 161 Steinsrud (
Steinn?), gnr. 162 Ulvildrud (
Ulfhildr), gnr. 164 Solbjør, gnr. 170 Ingeberg (kvinnenavnet
Inga?), gnr. 175 Revling (avledet fra appellativet
refill?; jfr. under
Revelsby s. 332) og gnr. 187 Herset (
Herjulfr eller
Herdís?).
I 1647-matrikkelen står flere av bøndene i nabolaget oppført som ukedagstjenere på én av setegårdene, og gårdene deres er derfor ikke skyldsatt. Av 19 undersøkte gårder er bare 11 oppført med skyld i 1647-matrikkelen; for disse gårdene er opplysningene om skylda hentet fra landkommisjonens jordebok fra 1661, kontrollert mot 1665-matrikkelen. Der tallene bygger på opplysninger fra 1661, er dette markert med spørsmålstegn. Hologårdene (med flere bruk i 1647) skyldte til sammen tilsv. 95 lpd. korn, og Holo må anses som den største navnegården, fulgt av Tjerne med 80 lpd.?, Revling og Gjølstad med 60 lpd.?, Ingeberg med 55 lpd., Dalby, Skredshol? og Årsrud 40 lpd., Herset og Tørud skyldte 30 lpd.?, Brattberg, Kråkerud og Ulvildrud skyldte 20 lpd., Haugom, Skjønsby? og Steinsrud skyldte 15 lpd., Kroksrud, Ormsrud og Solbjør? skyldte 10 lpd. hver.
På grunnlag av disse tallene blir gjennomsnittsskylda 35 lpd., og Skjønsby hadde en relativ skyld på 0,4. Gården kan på dette grunnlaget anses som én av de yngre i området, på alder med noen av
rud-gårdene og trolig langt yngre enn f.eks. halvgården Årsrud, som må ha vært jevnstor med Dalby og trolig Skredshol. Åtte av de elleve gårdene med landskyld under gjennomsnittet synes å ha personnavnforledd i navnet, og dette kunne for så vidt styrke tolkningen av forleddet i
Skjønsby til et persontilnavn. En tolkning til
skygni n. i betydningen ‘utkikkssted’ er etter beliggenheten svært lite trolig, men å se navnet som sammensatt med et ord for ‘(liten, tarvelig) hytte’, kan selvsagt ikke utelukkes.
En mulighet er likevel at navnet skyldes oppkalling etter den større og utvilsomt eldre gården på Biri. Det er bare ca. 14 km mellom de to Skjønsby-gårdene, og kontakten mellom bygdene tvers over Mjøsa går langt tilbake (se note 284). I middelalderen ble bygdene fra Biri til Vardal regnet til Hedmark, og de var spesielt tilknyttet Ringsaker. Gårdene i Redalen, umiddelbart sør for Skjønsby på Biri, var i geistlig henseende en del av Ringsaker helt fram til 1821 (Lauvdal 1951: 47 f.). I 1594 nevner Jens Nilssønn Skjønsby på Biri som «Skiønsby, liggendis til Ringesager vesten for Miøs» (JN 302), og så seint som i 1801-folketellingen står gården oppført under Ringsaker sokn
