Tjörns hd. (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 92

GK7B NV 5539

Ø-sø 2,8 km

– å1spý (OGB)

aff Alfssby aff badom gardenom DN II 267, 1354 (Båhus; vidisse 1495). Aasby DN XIV 127, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). vtij Asseby DN III 771, 1516 (Båhus). paa Aoesby (1 br) NRJ IV 211, 1528. Aoesby, Oos- NRJ IV 211f, 1528 OGB. y Aasebi NRJ V 427, 1568. y Asseby V 649, 1568. Aasebi, Asseby 1568 OGB. Aassebye 1581 OGB. 1586 OGB. i Ossebøj Aktst I 54, 1591. Aaseby, Aasebykile (nat) JN 524, 1597. Aassebye 1601 OGB. Aaseby 1622 OGB. i Aaszeby Aktst II 71, 1648. Åhs(s)eby 1659–80 OGB. Åseby 1758–1881 OGB. Jr OGB.
Belegget «Oosby» i NRJ IV 212, som i OGB føres opp her, gjelder Olsby; se ovenfor

Verner Ekenvall (OGB) er usikker på om den eldste formen beror på en avskriverfeil, men presiserer at belegget i alle fall gjelder Åseby. Han anser det ikke som utelukket at «Alfssby» kan ha utviklet seg til «*Assby, som sedan genom anslutning til ås blivit Åseby». For bortfall av l foran labial konsonant viser utgiverne av bd. VII til Amund B. Larsen (1917: 45) og D.A. Seip (1931: 14, 17).¹ Imidlertid mener Ekenvall man forsiktigvis bør regne med at forleddet er appellativet áss m., og han påpeker at «detta motsägs inte av naturförhållandena».
Det skal først bemerkes at det burde vært presisert at formen fra 1354 (1495) tyder på at forleddet har vært mannsnavnet Álfr. Dette mannsnavnet skal ifølge GPNS (s. 3; der normalisert til Alfr) foreligge i noen norske stedsnavn, men Oluf Rygh peker her også på muligheten for forveksling med Alvir, Alfgeirr, Aldís og Alfdís.
E.H. Lind (sp. 14–16) karakteriserer Álfr som «urgammalt»; det er sparsomt belagt på Island, men langt mer allment i Norge. Også Lind peker på faren for sammenblanding med den ikke-omlydte formen av Ǫlvir. I Lind Suppl. (sp. 1–18) er det ført opp en rekke lokaliserte belegg, som viser at navnet har vært brukt over store deler av Norge. Det er også belagt i Jemtland og Herjedalen, men sparsomt i Båhuslen. Én Álfr (fra Inland?) nevnes imidlertid i samme brev som *Álfsbýr. Heller ikke i SMP (bd. I, sp. 46–50) nevnes det mange båhusleninger blant navnebærerne; foruten den samme Álfr fra 1354 er det bare noen få belegg fra 1520-tallet. Det bemerkes imidlertid at navnet i Sverige har hatt en vestlig og nordlig utbredelse. I Danmark har Alf vært lite brukt utenom sagnhistorien, og i DgP (bd. I, sp. 27 f.) bemerkes at det i alminnelighet forekommer som sideform til Adolf og Albert. Det synes ikke å være belagt i uavhengig bruk i England.
Som stedsnavnforledd skal Álfr ifølge GPNS finnes «sikkert eller rimelig» i 16 norske gårdsnavn – fem av dem skal være belagt i middelalderen. Det er én rimelig sikker sammensetning med staðir, det forsvunne «af Alfstadhom» (AB 57),² og det likeledes forsvunne «af Alfsætre» i AB 19 må også anses som sikkert.³ Navnet synes å foreligge i to ruðnavn fra Østfold, begge belagt i RB, i et navn på tveit fra Nerstrand (Ryfylke) og ellers i navn med naturappellative etterledd.
I SMP (loc. cit.) nevnes ingen stedsnavn sammensatt med Alf, men i SOÄ II 24 og IX1 186 foreslås personnavnet som forledd i to navn, Alsbo i Hålanda sn., Ale hd., først belagt som «Alsbodha» i 1546, og det utvilsomt ganske unge Alvsgården i Sätila sn. i Marsk hd., først belagt i 1700. Elof Hellquist (1918: 65) nevner to Alsbyn fra Dalsland som sammensatt med personnavn, men uten å presisere hvilket. Navnene, begge fra Vedbo hd. (SOÄ XIX 56, 136) kunne tenkes å inneholde Alf, men de gis en annen forklaring i SOÄ. Det første, i Laxarby sn., skrives «Alssbÿn» i 1653 og foreslås sammensatt med et mannsnavnet Ahl, som antas utviklet fra et Adill. Alsbyn i Torrskogs sn. er belagt som «Allisbyen» i 1540 og foreslås tolket som en sammensetning med et mannsnavn Al(v)vin. Hverken Ahl eller Adill nevnes i SMP (for Ahl se likevel kommentaren til Alf i SMP I 50. I sp. 64 f. gis et par belegg på Alwin, og det vises til det sjeldne Alfwin; jfr. DgP I 29 f. Alle stedsnavnbeleggene er imidlertid for unge til at navnene kan gis noen sikker tolkning. I Danmark skal det ifølge DgP I 28 være noen navn på Als som er foreslått tolket til Alf, men ingen synes å være belagt før midten av 1400-tallet. Gillian Fellows-Jensen (1968: 6) har Álfr som en mulig tolkning til et par navn i Yorkshire, men i det ene foretrekker hun det g.eng. navnet Ælfhere.
Utenom Norge synes forskerne å ha vært tilbakeholdne med å foreslå personnavnet Álfr/Alf som fornavn i stedsnavn, og også det fleste eksemplene Rygh presenterer i GPNS, blir usikre. Personnavnet er på den annen side sikkert belagt og kjent over store deler av Norge og (særlig vestre) Sverige, og dessuten – i alle fall sagnhistorisk – fra eldgammel tid i hele Norden. Det er slik sett ikke utenkelig som forledd også i et navn på by fra Båhuslen. Det viktigste argumentet mot personnavntolkningen er selvsagt at det eldste belegget, og det eneste som indikerer at Åseby skal forstås som *Álfsbýr, foreligger i en nærmere 150 år yngre avskrift. Det bør også veie tungt at bare ett av de norske eksemplene som synes å gå tilbake på mannsnavnet, har mistet l. Gnr. 63 Oksrød i Onsøy synes sikkert belagt som «Alfs rud» i RB 292 og «j Alfsrudi» i RB 490, men når navnet igjen dukker opp i kildene – ifølge NG I 316 fra 1635 – er det i former som «Oxerød», «Oxrud» o.l. Oluf Rygh bemerker at overgangen fra Alfs til Oks ikke sikkert kan påvises andre steder, «men synes her at være ubestridelig»; jfr. Karl Ryghs forslag til tolkning av Okstad to steder i Nord-Trøndelag (NG XV 217, 304). En grundigere undersøkelse av Oksrød ville kanskje kunne vise at det her ikke er tale om en lydutvikling,⁴ men at det har foregått et partielt navneskifte.
M.h.t. Åseby på Tjörn burde andre personnavntolkninger vurderes; det mest nærliggende er kanskje Ǫlvir, som i GPNS (s. 285 f.) foreslås i en lang rekke norske navn, og der enkelte belegg viser l-bortfall allerede på 1500-tallet.
Mannsnavnet Ǫlvir og den ikke u-omlydte formen Alvir er ifølge E.H. Lind (sp. 1244–49; jfr. Lind Suppl. sp. 899) svært utbredt i Norge i middelalderen, og blant de mange lokaliserte beleggene er det ikke så få fra Båhuslen og søndre del av Østfold. I Njålssaga nevnes en Ǫlvir bóndi fra Hisingen, og fra historiske kilder bl.a. en «Sigrid Auluirs dotter» i Skee i 1371 (DN II 325), Genitivsformen «Aulis» brukes om en mann som nevnes under Torsby kirke i RB 333, og ellers forekommer navnet i flere av RBs innførsler fra Båhuslen (s. 2, 332, 372, 390 og 391). I Bullaren nevnes en mann med dette navnet i 1424 og 1455 (DN IX 128, 155), i Skee sn. i 1440 og 1452 (DN V 500, IX 298, 394) – alle ifølge Lind.
Så vel Alver (og Alve) som Ølver finnes i Sverige (Lundgren-Brate s. 11 f., 358, jfr. Olver s. 187 f.; SMP I 64), men i Danmark bare sagnhistorisk (ifølge DgP I 1610; jfr. Alvar sp. 33 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 340) har ett eksempel på «Oluir» fra Yorkshire.
I tillegg til de norske stedsnavnsammensetningene nevnt i GPNS, har Lind (sp. 1249) to båhuslenske eksempler, «j Aulis dall» og «j Aulis ængh» nevnt under hhv. Myckleby og Svarteborg kirke (RB 312, 365). Lind anser begge som forsvunnet, men mycklebybelegget er i OGB IX 41 identifisert med Örsdalen under kirkestedet. Mannsnavnet er for øvrig ført opp som en alternativ tolkning av Ølsby i Slesvigs amt (Pedersen 1960: 40), men dette blir høyst usikkert.
Dersom Åseby skulle inneholde Ǫlvir/Alvir måtte man forutsette en form *Alvisbýr, som via *Alsby (*["a'Sby] eller [1a'Sby]) er blitt forfinet til [1åspy] fordi uttalen gav en lite kjærkommen assosiasjon til ars m., ‘podex’. For liknende utvikling, men der utgangspunktet virkelig synes å være en sammensetning med ars, se Assholmen i Morlanda (OGB VIII 182). Som en alternativ uttale oppgis her [å1-s-] (altså med tonem 2), og den yngste skriftformen som oppgis, er «Åsh(olm)»; jfr. liknende forklaring til Als lid (*Arslid?), beitemark på Röra i Stenkyrka, OGB VII 321.
Åseby på Tjörn må inntil videre stå utolket. De fleste skriftformene skulle, slik Ekenvall understreker, tyder på at forleddet er appellativet áss m., og terrengforholdene tillater kanskje også en slik tolkning; appellativet måtte i så fall stå i stammeform eller i gen. sg., noe som kanskje kunne forklare tonem 1 i uttalen. En rekke sammensatte navn i Stenkyrka med opprinnelig tostavet forledd uttales imidlertid med tonem 1; det mest nærliggende å sammenlikne med er Olsby, men her kan også nevnes Budalen, Duvedalen, Krossekärr, Lilldal, Rösseldalen og Stordal. Tonem 2, men alternativ uttale med tonem 1, er oppgitt for Aröd, Dyreby, Gåseknöde, Nötsäter, Siröd og Säby (om da dette er dannet til genitivsformen *Sævar). Det bør også nevnes at åsen ved Åseby er ganske ubetydelig; det er langt mer markerte åser ved nabogårdene Gunneby og Lirås. Her kunne kanskje også trekkes en parallell til Åseby i Säve (dette navnet er uttalt med tonem 2), der det også er en ganske liten ås, men der Askesby, nabogården i nord, ligger ved flere og større høyder. Se drøftingen av Åseby i Säve s. 473.
Bebyggelsen ligger knappe 3 km øst-sørøst for Stenkyrka kirke, ved Gunneby kile («Aasebykile» hos Jens Nilssønn). Nord for Åseby ligger Gunneby før Habborsby i Valla sn. Øst for Gunneby ligger Tönsäng (også i Valla sn.) og vest for Åseby ligger Tjärna. I sør ligger Lirås og i sørvest Rävlanda.
Med unntak av Tjärna er alle disse navnene kjent fra middelalderen, men bare Habborsby, Gunneby og vel også Åseby har hatt to gårdbrukere, jfr. tillegget «aff huarom gardenum» under belegget for Gunneby i 1354, og tilsvarende for Åseby. I 1485 nevnes imidlertid gården med én oppsitter, og slik jeg har tolket opplysningene fra gjengjerden, likeledes i 1528 (slik også Johnsen 1905: 68). I 1568 er det muligens to brukere på gården, men dette motsies av jordeboka for 1573, da det ifølge Carl A. Tiselius (1927: 95) skal ha vært bare én. Gunneby og Habborsby føres i OGB opp med to hele mantal, Åseby og de andre med ett, bortsett fra Lirås, som har ½ mt. Etter skyldforholdene (jfr. Johnsen loc. cit.) er det grunn til å anta at Åseby er om lag like gammel som Gunneby. Det lar seg imidlertid ikke på dette grunnlag å avgjøre om forleddet i navnet er et mannsnavn Álfr/Ǫlvir/Alvir, eller appellativet áss, men den appellative tolkningen svekkes på grunn av naturforholdene