FRU KIRSTEN.
Han er bergtagen! Ej kan det være andet. – For tre uger siden, da fæstensøllet var drukket på Guldvik, kom han ikke hjem før langt ud på den næste dag. Bleg var han og stur og stille med, som jeg aldrig før havde set ham. Sådan gik nu dagene, lidet talte han, i sengen lå han for det meste og vendte hovedet ifra; men led det tilkvelds, da var det ret som en sælsom uro kom over ham, da sadlede han sin hest og red fra gården, langt op i lierne; men der var ingen, som turde følge ham og ingen vidste, hvor han videre drog hen. Tro mig, det er onde vætter, som har koglet hans sind; stor er den magt, de øver herinde; fra den tid den store landfarsot gik over bygderne, var det aldrig ret trygt her i fjeldet; der går jo fast ingen dag, uden at sæterjentene hører sælsomt spil og strengeleg, skønt intet menneske færdes der, hvor det kommer fra.
LADY KIRSTEN.
He is bewitched in the mountain! Nothing else can it be.--Three weeks ago, after the betrothal feast at Guldvik, he did not come home till far into the next day. Pale he was and moody and quiet as I had never seen him before. And thus the days went by; he spoke but little; he lay in his bed most of the time and turned his face to the wall; but when evening came on, it seemed a strange uneasiness seized him; he saddled his horse and rode away, far up the mountain side; but no one dared follow him, and no one knew where he went beyond that. Believe me, ’tis evil spirits that have charmed his mind; great is the power they wield in here; from the time the terrible plague overran the country it has never been quite safe in the mountain here; there is scarcely a day goes by but the chalet girls hear strange playing and music, although there is no living soul in the place whence it comes.
