‘Því næst sendu Æsir um allan heim ørindreka at biðja at Baldr væri grátinn ór Helju.
En allir gerðu þat, menninir ok kykvendin ok jǫrðin ok steinarnir ok tré ok allr málmr, svá sem þú munt sét hafa at þessir hlutir gráta þá er þeir koma ór frosti ok í hita.
Þá er (48,1) sendimenn fóru heim ok hǫfðu vel rekit sín eyrindi, finna þeir í helli nokkvorum hvar gýgr sat. Hon nefndisk Þǫkk.
Þeir biðja hana gráta Baldr ór Helju.
Thereupon the Æsir sent over all the world messengers to pray that Baldr be wept out of Hel;
and all men did this, and quick things, and the earth, and stones, (75,1) and trees, and all metals,--even as thou must have seen that these things weep when they come out of frost and into the heat.
Then, when the messengers went home, having well wrought their errand, they found, in a certain cave, where a giantess sat: she called herself Thökk.
They prayed her to weep Baldr out of Hel; she answered:
Nå sendte æsene bud over hele Verden for å be at alle skulle gråte så Balder kom ut fra Hel.
Og det gjorde alle, mennesker og dyr og jord og stein og tre og alle slags malm - slik som du vel har sett at disse tingene gråter når de kommer fra kulden inn i varmen.
Da sendebudene hadde røktet sitt ærend vel og vendte hjem, møtte de en gammel gyger som satt i en heller, hun kalte seg Takk.
De ba henne gråte Balder ut fra Hel.