Selv med så unge kilder som dette, kan det ikke herske noen tvil om at det her foreligger en sammensetning av mannsnavnet
Hallvarðr og
býr. Mannsnavnet
Hallvarðr har ifølge GPNS (s. 114) vært blant de mest brukte i Norge. E.H. Lind (sp. 472–79) stedfester ikke sine belegg, men det er grunn til å tro at disse i all hovedsak er konsentrert til Østlandet, der navnet også i seinere tid har vært svært populært, utvilsomt på grunn av dyrkingen av sankt Hallvard fra Lier, død ca. 1050. Det kan innskytes at navnet i nyere tid er belagt fra Varteig; i 1647 het bonden på gnr. 37 Brusevoll (nabogården til Skofteby) «Hallffuor». Linds beleggsliste er ikke utvidet i supplementsbindet.
SMP II 737–55 har en lang rekke belegg, men svært få før ca. 1300. I kommentaren heter det: «Äldst förekommer namnet mera allmänt, senare med västlig dominans [...]. Namnets popularitet och västliga utbredning torde bero på det no. helgonet». Lars Hellberg mener imidlertid navnet har hatt en østlig og nordlig utbredning (1987: 91). Fra Danmark nevner DgP I 468 f. bare noen få, for det meste seine eksempler, og enkelte av navnebærerne antas å være norske. Personnavnet kjennes også fra England (Björkman s. 62 og Insley s. 192). Gillian Fellows-Jensen påpeker imidlertid at enkelte belegg heller kan representerer g.eng.
Alweard (1968: 130).
Hallvarðr hadde eldst
ar-genitiv, men formen med
s- er ifølge Rygh (GPNS s. 114) «meget gammel», belagt alt på 1100tallet (
Landnåmabok) og i DN II 25 fra 1289. I
Røde bok er den vanlig.
I GPNS fører Rygh opp 19 gårdsnavn med dette forleddet, bl.a. åtte på
rud/
rød (seks av dem med middelalderbelegg) og ett på
stad, som muligens er forholdsvis ungt (forsv. navn på Eidsvoll, nevnt i 1593). Med få unntak hører stedsnavnene til Østlandet; det er ingen i fylkene fra Telemark til Sør-Trøndelag. I SMP (bd. II, sp. 754) nevnes ett stedsnavn,
Halvarsbenning fra Norbergs sn. i Västmanland, skrevet «j Halwardzbøni
ng» i 1462. Elof Hellquist (1918: 64 f.) nevner et «Halwardhaby» fra Finland
1
og to fra Dalsland. Begge eksemplene fra Dalsland gjelder gårder i Nordals hd.,
Hallersbyn i Dalskogs sn. og
Hallvorsbyn i Örs sn. De er eldst belagt som hhv. «Haluorsbyen» i 1541 og «Halwardsbyen» i 1524. Se også
Halvareby i St. Åby, Lysing i Östergötland, med
ar-genitiv, som ifølge eldre belegg fra 1543 av trolig er en sammensetning på
bygd (Palm 1927: 140). I England synes mannsnavnet ikke å ha vært brukt i bebyggelsesnavn, men Fellows-Jensen (1968: 129) nevner et teignavn «Alvariding» (Yorkshire) fra 1200-tallet, som muligens har
Hallvarðr som forledd.
*Hallvarðsbýr lar seg nå ikke lokalisere, men da gården alltid nevntes sammen med *Ås, er det grunn til å anta at den har ligget opp mot åssida i øst. Både etter de unge beleggene,
s-genitiven og den lave landskylda må navnet kunne regnes som ganske ungt. Gården kan ha blitt ryddet og fått navn en gang på 121300-tallet og har trolig ligget øde fram til 1600-tallet, da den var i bruk en kort tid. Den nevnes i en jordebok fra 1647, men ikke i skattematrikkelen samme år. Jfr.
Skofteby s. 357 f.