Oluf Rygh fører i NG opp *
Brúnsbýr (fulgt av et spørsmålstegn) som en mulig norrøn form, og han setter forleddet til mannsnavnet
Brúnn med hv. til et forsvunnet navn
Brunsrud i Rakkestad (NG I 128). Han antyder at Brunsby og gnr. 5 Vestgard kan være deler av «den forsvundne Gaard Varteig, hvis Navn ligger til Grund for Sognenavnet». Under
Brunsrud noterer han at mannsnavnet
Brúnn forekommer enkelte ganger i Norge (med hv. til
Magnus blindes saga,
Heimskringa og DN III 145
1
), og at navnet er kjent også i Sverige og Danmark.
I GPNS (s. 52 f.) drøftes mannsnavnet sammen med
Brúni, og Rygh gjør her oppmerksom på den alternative forklaringen av belegget fra Lom i fotnoten i DN III (se min note 155). For øvrig viser han til et patronym knyttet til en prest i Båhuslen: «Andres Brunsson i Fortællingen om Vendernes Angreb paa Konghelle i 1135». E.H. Lind (sp. 172) tviler på at navnet har nordisk opphav. Foruten de to beleggene Rygh nevner, tar han med et hustrunavn «Aasæ Bruns kona», nevnt i Oslo i 1351 (DN IV 281), og tilføyer at «oftare bäres namnet av tyskar […]. Mycket möjligt att det i värkligheten är lånat från Tyskland». For et tilnavn
Brúnn, som også til dels må være tysk, se Lind Bin. sp. 45.
I SMP (bd. I, sp. 506 f.) oppfattes navnet som nordisk, skjønt det «uppträder såsom förnamn relativt sent»; det eldste daterte belegget er fra 1358, men utgiverne nevner også et «runsv[enskt]»
Brun. Ifølge DgP (bd. I, sp. 165 f.) skal et belegg fra 1334 muligens forstås som dette navnet. Linds tanke om tysk innlån gis en viss støtte med hv. til de mange beleggene fra Slesvig. Erik Björkman og John Insley har ingen belegg for navnet, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 66) har ett eksempel på
Brun og dessuten
Brune fra DB. Hun framhever at de norske eksemplene kan være tyske lån, men viser til at det er mange danske belegg for navnet, og at den svake formen forekommer i svenske runeinnskrifter og sporadisk opptrer i Danmark. Avslutningsvis nevner hun det kontinentalgermanske
Brun og tilsvarende g.eng. mannsnavn.
Oluf Rygh fører i GPNS opp 15 norske gårdsnavn under
Brúnn og
Brúni, og utgiverne tilføyer et ungt bruksnavn
Brunshagen fra Dovre (gnr. 8,4). Innledningsvis tar imidlertid Rygh noen forbehold. I flere tilfeller kan nåtidsformen
Bruns være resultatet av «en tidlig intraadt forkortet Form av Brynjolfs» (og Rygh viser til skrivemåten «Brunnolfr» i
Landnåmabok og «Brunulfus» i noen latinske tekster). Enkelte navn kan komme av
Brynhildr, og i enkelte tilfeller kan forleddet være appellativet
brunnr m., ‘kilde, brønn’ (han viser her til det vanlige
Brunnsvik og til
Brunnsland i Lindås; ingen av disse er med blant hans 15 eksempler i GPNS). Bare gnr. 32
Brunstad i Sykkylven antar han det er grunn til å tolke til mannsnavnet
Brúni – p.g.a. skriftformen «af Brunastad
hom» i AB 132 (jfr. NG XIII 145). Blant de øvrige navnene, der
Brúnn altså skal være en reell mulighet, er det seks navn på
-stad, ett på
rud (nevnt i RB) og ett på
set. Ut over
Brunstad i Sykkylven,
Brunsby,
Brunsrud i Rakkestad og gnr. 105
Brønstad i Sandsvær er det bare naturnavnet «j Brunsberghe» fra Voss (DN VI 187; 1343) som kjennes fra middelalderen. I NG V 392 stiller Hjalmar Falk seg skeptisk til Ryghs tolkning av navnet i Sandsvær. Han finner det påfallende at et så sjeldent navn skulle foreligge så hyppig i gårdsnavn, og «fristes til den Antagelse, som ogsaa er antydet i PnSt. [= GPNS], at Ordet brunnr ‘Kilde, Brønd’ oftest ligger til Grund». Hjalmar Falk (loc. cit.) understreker at uttalen ikke er til hinder for å tolke forleddet til mannsnavnet
Brúnn; han viser til utviklingen av
Túnsberg til
Tønsberg.
Lind (sp. 172) presiserer at de norske gårdsnavnene ikke er sikre bevis på at mannsnavnet er nordisk, men nevner bl.a.
Brunsrud i Rakkestad og et homonymt eksempel fra Orust. I supplementsbindet tar han imidlertid ingen forbehold, og her fører han (sp. 183) opp
Brunsby i Varteig.
I SMP nevnes ingen svenske gårdsnavn sammensatt med
Brun, men både i Värmland og i Älvsborgs län er flere bebyggelsesnavn foreslått tolket til dette mannsnavnet; se f.eks.
Brunstad i Eds sn. (SOV V 5) og
Brunsered i Hössna sn. (SOÄ X 90). Elof Hellquist (1918: 21) har et ikke-lokalisert eksempel på
Brunnby (navnet har også vært skrevet «Brunzby»), men mener forleddet skal være appellativet gsv.
brunder (norrønt
brunnr). I Danmark (DgP loc. cit.) anses mannsnavnet
Brun å foreligge i noen stedsnavn, men også det tilsvarende tilnavnet kan være aktuelt, f.eks. i
Brunshuse på Fyn (Jørgensen 1994: 46).
Brunsnæs på Als tolker Bent Jørgensen (loc. cit.) imidlertid til gda.
brunn, ‘brønn’, og samme navn finnes flere steder (jfr. Sørensen 1958a: 36). Fra England nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 66) tre stedsnavn som muligens kunne inneholde
Brúnn eller
Brúni, men bemerker at
Bonthorpe i Lincolnshire heller kan settes til appellativet, og at teignavnet «in Brunhou» fra Yorkshire heller kan inneholde det tilsvarende g.eng. adjektivet.
Bromby i Lincolnshire synes hun her ikke å ha betenkeligheter med å sette til ett av mannsnavnene, men seinere synes hun å ha revurdert dette standpunktet (Fellows-Jensen 1978: 39; der normalisert til
Brumby). Hun viser til sin behandling i 1968 samt til DEPN, der forleddet tolkes til
Brúni, men påpeker at de mange skriftformene på «Brunne» tyder på at forleddet heller er appellativet
brunnr og altså en parallell til
Burnby i Yorkshire og
Brøndby i Danmark.
Brunsby ligger som nabogård i nordvest til Varteig kirke, vest for gnr. 8 Bergerød,
2
sør for gnr. 9 Sæle og nordøst for gnr. 5 Vestgard. Ut mot Glomma i vest ligger ellers (sørfra) gnr. 4 Strømnes, gnr. 6 Småberg, gnr. 10 Hauger og gnr. 11.12 Lunde. Et par kilometer sørøst for Brunsby ligger de fire
by-gårdene gnr. 33 Toreby, gnr. 34 Askersby, gnr. 35 Belsby og gnr. 36 Skofteby, alle med navn der forleddet utvilsomt er personnavn. Det kan også nevnes at det usammensatte
Bø finnes som gårdsnavn (gnr. 28.29) ca. 3 km nordøst for Brunsby.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen hadde Lunde, Småberg og Bø høyest skyld av disse gårdene – med hhv. 48, 46 og 42 lpd. Belsby og Skofteby skyldte 40 lpd. hver, Vestgard skyldte 30 lpd., og Brunsby, Askersby, Strømnes, Hauger og Bergerud 20 lpd. hver.
Vin-gården Sæle skyldte 15 lpd. og Toreby 7 lpd.
Oluf Rygh antyder, som nevnt, at Vestgard og Brunsby er deler av en opprinnelig gård
Varteig. Mellom Brunsby og Vestgard ligger imidlertid den større gården Småberg, som Vestgard må ses i forhold til (dette går fram så vel av ØK som av kart fra rundt 1800). Etter beliggenheten er det sannsynligere å anta at det er Bergerud som sammen med Brunsby har utgjort denne sentrale gården, og at et engstykke *
Selin (*
Seljuvin) relativt seint er blitt utskilt som egen gård – Sæle – fra denne. Samlet hadde disse tre gårdene en skyld på 55 lpd. i 1647, altså noe mer enn de øvrige. Uansett hvilke nåværende gårder som utgjorde den opprinnelig gården, er det ikke utenkelig at oppdelingen skjedde da kirken ble anlagt, og en del av den gamle gården ble lagt ut til prestegård.
Brunsby ville i så fall kunne antas å være et relativt ungt navn – fra tidlig kristen middelalder – om da gården ikke har navn etter et jordstykke på den eldre gården Varteig.
Tolkningen av navnet blir noe usikker, og ett problem kunne synes å være den eldste formen, med
d foran genitivs-
s. Denne kunne tenkes å skyldes en avskriverfeil,
3
men sannsynligvis er det tale om konsonantinnskudd, en segmentering (jfr. Seip 1955: 184 f.). En tolkning til norrønt
brundr m., ‘brunst’, kan neppe komme på tale. Valget synes å stå mellom appellativet
brunnr og personnavnet (evt. persontilnavnet)
Brúnn. Appellativet står som forledd i noen få norrøne sammensetninger og i ett av dem,
brunnsmunni m., ‘åpning på brønn’, med
s-fuge. Slik sammensetning foreligger også i andre stedsnavn som tolkes til appellativet (se ovenfor). En brønn på Brunsby skal ha vært viktig også for andre enn gårdsfolket,
4
og to yngre bruksnavn kan kanskje tas til inntekt for denne tolkningen. Bnr. 13 har i 1950-matrikkelen navnet «Kommunebrønden», og bnr. 14 heter «Brønntomten» – i begge tilfeller står kommunen som eier. Det blir likevel helt uvisst om denne brønnen går så langt tilbake at den kan ha vært navngivningsgrunn. Uttalen av navnet, som etter skriftformene på kartene fra rundt 1800 må være gammel, taler da også imot en slik forklaring. På grunnlag av uttalen burde man – i alle fall på Østlandet – kunne skille mellom navn som uttales med [
u] eller [
ø] og navn med uttalen [
o(')]. I Varteig skal appellativet
brunnr uttales [
brøn], mens adjektivet
brúnn uttales [
bro'n] (jfr. Hoff 1946: 52, 111 og synopsen ved NMA), og dette må kunne tas som et argument for at forleddet i
Brunsby er mannsnavnet (evt. det tilsvarende tilnavnet
Brúnn, som sikkert er eldre; jfr. Lind Bin. sp. 45). At navnet ifølge de mest pålitelige opplysningene uttales med kort vokal i forleddet, forklares naturlig som forkortelse foran konsonantsekvens.
Et annet problem kan synes å være uttalen med tonem 2, som ikke er det man skulle vente etter et enstavings forledd fulgt av genitivs-
s.
5
En gjennomgåelse av 94 gårdsnavn i Østfold som i NG I foreslås tolket til et enstavings mannsnavn, tilnavn eller gudenavn der man kan forvente genitiv på
s, viser at flertallet (54) står oppført med tonem 1 i uttalen, og blant de gjenværende 40 er flertallet navn med etterleddet
staðir (27 eksempler). Det er likevel noen unntak der tonem 2 er uventet, bl.a. et navn sammensatt med mannsnavnet
Rauðr, som på samme måten som
Brúnn, må antas å være et opprinnelig tilnavn.
6
Uttalen av navnet
Brunsby i Varteig kan muligens være påvirket av de andre sammensatte navnene på
by i bygda, som uttales med tonem 2. To av disse har også
sfuge – men i disse tilfellene er det tale om et opprinnelig tostavet forledd, og det samme synes å være tilfellet i de aller fleste andre sammensatte navn i Varteig med slik uttale, f.eks. gnr. 48
Bergsland, der de eldste formene, f.eks. «Birgisland» i RB 500, gir Rygh grunn til å foreslå mannsnavnet
Birgir som forledd. Dersom
Strømnes, slik Rygh foreslår, er et opprinnelig *
Straumsnes,
7
vil imidlertid dette navnet være en parallell til
Brunsby m.h.t. tonemet. Personnavntolkningen kan i alle fall ikke avvises på grunnlag av tonembruken, og alt i alt synes det rimeligst å forklare forleddet som enten mannsnavnet eller mannstilnavnet
Brúnn