Til tross for manglende middelalderbelegg antar Assar Janzén i OGB at bebyggelsen har høy alder, og begrunner dette med mange fornfunn på stedet. M.h.t. forleddet bemerker han at den sannsynligste tolkningen er appellativet
áss m. «eftersom beb. på -
by i stor utsträckning har terrängbetecknande ord ss. f. l., [...] i synnerhet som byn ligger utefter en ganska hög och brant bergås» (jfr.
Åsebyberg på kartet). Han viser til
Vallby i Solberga og
Grössby i Ucklum, som begge skal ha fått tillagt
by i seinere tid (former med
by dukker for
Vallbys vedkommende opp første gang i 1528, for
Grössby først i 1568), og Janzén tenker seg her at gården opprinnelig kan ha hatt det usammensatte navnet
Áss. Han vil imidlertid heller ikke utelukke et personnavnforledd, og han foreslår så vel det alminnelige
Ása som det «mera sällsynta» mannsnavnet
Ási. Han viser her til Lind, Lundgren-Brate og DgP, og (for den appellative tolkningen) til drøftingen av gårdsnavnet
Åseröd i Mo sn. i Bullaren (se nærmere under
Åseby i Rødenes, s. 482).
1
Dette synes å være det eneste stedet i materialet der mannsnavnet
Ási foreslås som en mulighet, og denne tolkningen er ikke særlig sannsynlig. Navnet er ellers ikke foreslått som forledd i norske bebyggelsesnavn (ifølge GPNS og NGs fellesregister), og de vestnordiske beleggene begrenser seg ifølge E.H. Lind (sp. 72 f.) til én eller to personer som nevnes som slektninger til islandske landnåmsmenn (navnene har også vært lest som
Áli), dessuten muligens i en runeinnskrift fra Lofoten, Gimsøysteinen, datert til begynnelsen av 800-tallet. Men i NIæR I (s. 395, 409) hevder Sophus Bugge at det her må være tale om svensk innflytelse, og at personen som omtales, er av svensk herkomst; fra Sverige kjennes flere eksempler på mannsnavnet
Asi/
Ase. Lundgren-Brate (s. 17) har rett nok bare tre-fire eksempler fra 1300-tallet og tilføyer at det er uvisst hvorvidt
Asa- i stedsnavn kan tolkes til dette mannsnavnet; i SMP (bd. I, sp. 178) gis det en rekke belegg på personnavnet, men noen stedsnavnsammensetning nevnes ikke. Det eldste daterte belegget er fra 1316, det presiseres at «de flesta beläggen [är] från ö. Sverige», og det vises til paralleller i gammelengelsk og gammeltysk. Også på nordisk grunn må navnet være adskillig eldre enn fra 1300-tallet, da det ifølge Gillian Fellows-Jensen (1968: 24) finnes i så vel svenske som danske runeinnskrifter. Navnet er for øvrig svakt og usikkert belagt i Danmark (tidligst i 1158; DgP I, sp. 68); flere eksempler er det på
Esi (trolig en omlydt form, evt. en sideform til
Esir; jfr. DgP I, sp. 271).
Ási/
Asi forklares i NK VII (av Assar Janzén og Rikard Hornby, hhv. s. 60 og 209) som kortform til toleddete navn på
Ás-. Én
Asi er ifølge Erik Björkman (s. 16) nevnt i DB, og seinere kjennes
Ase o.l. som engelsk slektsnavn. Björkman viser også til et stedsnavn «Asebi» (DB) fra Yorkshire, som Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har eksempler på fra tre steder (også skrevet «Esebi» o.l. i den samme kilden). Ett av navnene er forsvunnet; de to øvrige skrives nå
Easby. Hun har også to «Asebi» (DB) fra Lincolnshire (nå
Aisby), og i begge grevskapene skal personnavnet (-navnene?) finnes i flere andre sammensetninger foruten i uavhengig bruk. I Fellows-Jensen 1972 (s. 26) er alle de tre
by-navnene i Yorkshire ført til
Esi (normalisert
si), mens de to fra Lincolnshire i 1978 (s. 30) tolkes utelukkende til
Ási. Personnavnet
Esi foreslås som den mest sannsynlige tolkningen av
Easby i Cumberland, men her er andre tolkninger også mulige (Fellows-Jensen 1985: 29). John Insley inkluderer også
Ási i sin fortegnelse over skandinaviske personnavn i Norfolk (s. 46–48), men han synes ikke uten videre å ville gå med på at dette eller
Æsi/
Esi foreligger som forledd i engelske stedsnavn, og viser til vanskene med å skille mellom maskuline og feminine forledd. Han ser med andre ord ikke bort fra at forleddene i de aktuelle navnene heller er kvinnenavnene
Ása eller
Æsa/
Esa, i enkelte tilfeller evt. den engelske trebetegnelsen
æsc.
De relativt seine eldstebeleggene for
Åseby i Solberga umuliggjør en sikker tolkning av forleddet, men beliggenheten er et sterkt argument for en appellativ tolkning – slik Janzén finner mest sannsynlig. Både den konsekvente skrivningen med mellomvokal og uttalen tyder på at forleddet i så fall har hatt plural form, noe som ikke motsies av terrengforholdene. Som nevnt antar Janzén videre at bebyggelsen opprinnelig kan ha hatt det usammensatte navnet «Ås», og han viser til to navn fra herredet der
by er seinere tillegg. Det ene av disse navnene,
Vallby, tilhører Åsebys nabogård i nordvest. Som eldste belegg for
Vallby føres i OGB (bd. VI1, s. 153) opp «a Vallum», hentet fra RB 338; i RBs register gjengitt som «Vellir» med det lokaliserende tillegget «Solberga k.». Fra 1528 av opptrer former som «Waldbye» o.l., men det usammensatte navnet forekommer også én gang så seint som i 1581.
2
Identifiseringen er rimelig, selv om den ikke kan leses ut av konteksten i RB.
3
Naboskapet til Vallby er jo ikke noe avgjørende argument for å postulere et tidligere usammensatt navn på Åseby, men muligheten bør ikke avvises. Men også i dette tilfellet ville plural form, *
Ásar, være å foretrekke – også som et motstykke til *
Vellir.
Åseby ligger på sør- og vestsida av et større, kupert område – en samling større og mindre åser – et par kilometer sør-sørvest for kirkestedet Solberg(a), adskilt fra dette ved gårdene Valeberg, Kållstorp og Kåröd. I nordvest ligger, som nevnt, Vallby, og vest for denne Årsnes og Torp. Nord for Solberg ligger Tunge, og sørøst for denne: Kode, Guntorp, Hede, Halltorp og Jäger (
*Jaðarr). Mellom Jäger og Åseby ligger Tegneby, og sør for denne Restad i Hålta sn. Noe vest for denne, også i Hålta, ligger Granneby, og mellom denne og Åseby: Ödsmål i Solberga.
Restad synes å være den største av disse bebyggelsene; ifølge OGB har den fra gammelt av bestått av fem hele og ett halvt mt. Ödsmål består av fem gårder (4 ½ mt.) og Åseby av fire (4 mt.).
4
Flere av landsbyene har tre gårder, men de varierer litt m.h.t. skyldsetting. Årsnes og Tunge har 3 mt., Granneby 2 ½ mt., og Solberg har tre halve. Kirkestedet må dermed anses som mindre enn Vallby (to gårder à 1 ½ mt.) og jevnstort med Jäger og Halltorp (begge med 1 ½ mt.). Tegneby synes fra gammelt av å ha bestått av ett helt mt., men omfatter nå også to andre bebyggelser, Branehög og Ekås (hhv. ½ og ¼ mt.). Likeledes med ett helt mt. nevnes Torp, Kållstorp og Guntorp, mens Kode, Kåröd og Valeberg har ½ mt. og Hede ¼ mt.
Janzén foreslår personavn eller persontilnavn som forledd i
Årsnes (
Ormr),
Granneby (
Granni, tilnavn, se ovenfor),
Halltorp (
Halla (?); jfr. under
Holleby),
Kållstorp (
Kollr eller
Kolr),
Guntorp (
Gunna eller
Gunni) og
Kåröd (
Kári), mens
Tegneby tolkes til personbetegnelsen
þegn m. Alle er knyttet til bebyggelser som er mindre enn Åseby, og bare Årsnes og Granneby kan regnes blant de større. De to hvis forledd typologisk kan sammenstilles med
Ása (og
Ási),
Guntorp og
Kåröd, tilhører de minste bebyggelsene og kan også på grunnlag av etterleddene anses som relativt unge; trolig er begge navn fra kristen middelalder.
Tegneby synes etter betydningen av forleddet å være et vikingtidsnavn,
5
og om størrelsen på bebyggelsene i det hele tatt skal kunne trekkes inn som et alderskriterium, må
Åseby anses som betraktelig eldre. Av den grunn synes det urimelig å anta som forledd et sekundært dannet personnavn, som vel må antas å tilhøre vikingtida. Forholdet vanskeliggjøres imidlertid noe ved at den aller største bebyggelsen her,
Restad, også synes å ha et typisk vikingtidsnavn; i alle fall om tolkningen i OGB VI1 16 skal legges til grunn (*
Reiðarsstaðir). Denne tolkningen kan imidlertid på ingen måte anses som sikker, da allerede de eldste beleggene – fire eksempler i RB – viser enstavet forledd. Muligens kunne navnet knyttes til en elvenavnstamme *
Reið? (jfr. NE 187); i så fall måtte gården ha navn etter
Grannebyån.
6
Dersom
Restad tilhører et eldre sjikt av
staðir-navn – med appellative forledd – er det lettere å forstå at denne kan være den største gården i sammenlikningsmaterialet (og nest størst i Hålta sn. etter
vin-gården Vävra).
Tolkningen av
Åseby må, som nevnt, bli usikker. På rent språklig grunnlag kan en personnavntolkning ikke avvises, men om mannsnavnet
Ási skulle være aktuelt, måtte det sannsynligvis være tale om en (meget) tidlig østsvensk påvirkning, og dersom det er kvinnenavnet
Ása, ville vi her stå overfor ett av de aller tidligste eksemplene på kvinnenavn som forledd i et navn på
býr.
Mye taler for at
Åseby i Solberga er dannet til et opprinnelig usammensatt navn,
Ásar, som har fått navneleddet
by satt til i nyere tid, kanskje samtidig med
Vallby og påvirket av det nærliggende
Tegneby og de mange navn på
by i nabosoknene. Et opprinnelig sammensatt navn, til appellativet
áss m., kan likevel heller ikke avvises, men om dette skulle foreligge, ville jeg – på språklig så vel som på saklig grunnlag (og i motsetning til Janzén) – foretrekke å se forleddet som gen. pl.; norrøn form altså *
Ásabýr