Óðinn varð sóttdauðr i Svíþjóð, ok er hann var at kominn dauða, lét hann marka sik geirsoddi ok eignaði sér alla vápndauða menn.
Sagði hann sik mundu fara í Goðheima ok fagna þar vinum sínum.
Nú hugðu Svíar, at hann væri kominn í inn forna Ásgarð ok myndi þar lifa at eilífu. Hófsk þá af nýju átrúnaðr við Óðin ok áheit.
Opt þótti Svíum hann vitrask sér, áðr stórar orrostur yrði. Gaf hann þá sumum sigr, en sumum bauð hann til sín. Þótti hvártveggi kostr góðr.
Óðinn var brenndr dauðr, ok var sú brenna gǫr allveglig.
Þat var trúa þeira, at því hæra, sem reykinn lagði í loptit upp, at því háleitari væri sá í himninum, er brennuna átti, ok þess auðgari, er meira fé brann (23) með honum.
Odin lagdes helsott i Svitjod, og daa de leid innpaa med han, lét han merkja seg med geirs-odd og eigna til seg alle vaapn-daude menn.
Han sagde, at han vilde fara til Godheim og taka mot venine sine der.
No trudde sviane, at han var komin til gamle Aasgard og livde der æveleg. Daa tok dei til aa tru paa Odin paa nytt lag og kalla paa han.
Sviane totte tidt at han synte seg for deim, fyrr de stod store slag, og daa gav han sume siger, men sume baud han til seg; baae kaar tottest vera gode.
Daa Odin var daain, vart han brend, og de vart drusteleg gjort.
Dei trudde de, at di høgre røyken steig upp i lufti di meir vart den vyrd i himilen, som vart brend, og at han vart rikare, di meir gods de vart brent med han.
Oden døde sottedød i Svitjod, men da han var nær døden, lod han sig merke med spydsod og tilegnede sig alle ved vaaben faldne mænd;
han sagde, at han nu skulde fare til Gudhjemmene og der mødes med sine venner.
Nu troede Svearne, at han var kommet til det gamle Aasgaard og vilde leve der til evig tid. Da tog troen paa Oden og bønner til ham nyt opsving.
Ofte syntes Svearne at se ham aabenbare sig, førend store kampe traf ind; han gav da somme seier, men andre bød han til sig; begge kaar syntes dem gode.
Oden blev brændt efter døden, og den brand blev meget herlig.
Det var deres tro, at jo høiere røgen gik op i luften, desto mere ophøiet var han i himmelen, hvis lig blev brændt, og jo mere gods det blev brændt med ham, desto rigere.
Odin died in his bed in Sweden, and when he was near death he had himself marked with a spear point and dedicated to himself all men who died through weapons;
he said that he should now fare to the Godheims and there welcome his friends.
The Swedes now believed that he had gone·to the old Asagarth and would live there for ever. Then began anew the belief in Odin and prayers to him arose afresh.
The Swedes often seemed to see him clearly before great battles began; to some he gave victory, but others he bid come to him; (7) both fates seemed good to them.
Odin was burned after his death and the fire was very glorious..
It was their belief that the higher the reek went up aloft, the higher place in Heaven would he receive whose body was burned, and the more goods that were burned with him, the richer he became.
Complete text