Ingialdr (20) konongr for aptr við ſva bủit til ủp-(21)-ſala. oc ủnde illa sinni ferð. oc þot-(22)-tiz þat fiɴa at honom myndi vera (23) heʀ ſa utrúr er hann hafðe or síno (24) ríki því er hann fecc með hernaðe.
Ep-(25)-tir þetta var ófriþr micill millom (26) Ingialdz konongs oc Granmars konongs.
Nủ er (27) langar hriðir hafði þannug fram fa- (62,1)-rit, comủ vinir beɢia því við at þeir ſæt-(2)-tiz.
oc lꜹgðo konongar ſtefno með sér, (3) oc hittủz. oc gerþo friþ millom sín (4) Ingialdr konongr oc Granmarr konongr oc Hiǫrvarðr konongr magr hans. (5) ſcylldi friþr ſa ſtanda millom þeira (6) meþan þeir lifðe iij. konongar.
var þat bundit (7) eiþum oc trygðom.
Ingjaldr konungr fór aptr við svá búit til Uppsala ok unði illa sinni ferð, ok þóttisk þat finna, at honum myndi vera herr sá ótrúr, er hann hafði ór sínu ríki, því er hann fekk með hernaði.
Eptir þetta var ófriðr mikill millum Ingjalds konungs ok Granmars konungs.
Nú er langar hríðir hafði þannug fram farit, kómu vinir beggja því við, at þeir sættisk,
ok lǫgðu konungar stefnu með sér ok hittusk ok gerðu frið millum sín, Ingjaldr konungr ok Granmarr konungr ok Hjǫrvarðr konungr, mágr hans. Skyldi friðr sá standa millum þeira, meðan þeir lifði þrír konungar.
Var þat (70) bundit eiðum ok tryggðum.
Kong Ingjald fór attende til Uppsalir etter dette og var ille nøgd med ferdi, og han tottest merka, at den heren var utru, som han hadde fraa de rike som han fekk med herferd.
Etter dette var de stor ufred millom kong Ingjald og kong Granmar.
Men daa de hadde gjengi ei lang stund paa den visi, fekk venine deira forlik i stand,
og kongane sette stemnelag med kvarandre og møttest og gjorde fred med kvarandre, kongane Ingjald og Granmarr og Hjørvard, maagen hans; denne freden skulde standa ved lag so lengi dei tri kongane livde.
Dette gjorde dei eiden sin paa og lova kvarandre truskap.
Kong Ingjald fór efter dette tilbage til Upsaler og var ilde tilfreds med sin færd; han tyktes at finde, at den hær var ham utro, som han havde fra de deler af sit rige, som han havde vundet ved hærfærd.
Efter dette var det stor ufred mellem kong Ingjald og kong Granmar.
Da dette havde gaaet saa i lang tid, fik begges venner det bragt dertil, at de skulde forliges;
kongerne Ingjald og Granmar og hans maag Hjårvard aftalte stævne mellem sig, mødtes og gjorde fred indbyrdes; den fred skulde vare mellem dem, saalænge de tre konger levede;
det blev styrket med eder og forsikringer.
After that King Ingjald went back to Upsala and was ill pleased with his expedition; he seemed to think that the army, which he had had from those parts of his kingdom that he had won by force, had been faithless to him.
Afterwards there was little peace between King Ingjald and King Granmar.
When this had gone on for a long time, the friends of both of them tried to bring about a reconciliation;
the kings Ingjald and Granmar and his kinsman Hjörvard arranged a talk between themselves, met, and made their peace and agreed that it should last as long as the three kings lived;
they made it binding by oaths, and protestations of good faith.
Complete text