En (22) er ſeiðr var framiðr, var Van-(23)-lande at ủpſolom. Þa gerþi hann (24) fủſan at fara til fiɴlandz. En (25) vinir hans oc raða menn bꜹɴoðo honom (26) oc ſogðo at vera myndi fiolkyɴ-(27)-gi fiɴa i fyſi hans,
þa gerþiz (21,1) honom ſuefn hǫfủgt oc lagðiz hann til (2) ſvefns. Eɴ er hann hafðe lítt ſof-(3)-nat, callaði hann oc ſagðe at mara traþ (4) hann.
Menn hans fóro til oc villdo hialpa honom. (5) En er þeir tóco upp til hofoðſens, þa (6) traþ hon fótleɢina, ſva at nær (7) brotnaðo.
þa tóco þeir til fotaɴa. (8) þa cafðe hon hofoðet ſva at þar (9) do hann.
Suíar toco líc hans oc var hann (10) breɴdr við a þá er Scuta hét. þar (11) váro ſettir bꜹta ſteinar hans.
En er seiðr var framiðr, var Vanlandi at Uppsǫlum. Þá gerði hann fúsan at fara til Finnlands, en vinir hans ok ráðamenn bǫnnuðu honum ok sǫgðu, at vera myndi fjǫlkynngi Finna í fýsi hans.
Þá gerðisk honum svefnhǫfugt, ok lagðisk hann til svefns. En er hann hafði lítt sofnat, kallaði hann ok sagði, at mara trað hann.
Menn hans fóru til ok vildu hjálpa honum. En er þeir tóku uppi til hǫfuðsins, þá trað hon fótleggina, svá at nær brotnuðu.
Þá tóku þeir til fótanna, þá kafði hon hǫfuðit, svá at þar dó hann.
Svíar tóku lík hans, ok var hann brendr við á þá, er Skúta héitir. Þar váru settir bautasteinar hans.
Daa ho tok til aa seida, var Vanlande i Uppsalir; daa vart han huga paa aa fara til Finnland, men venine og raadsmennane meinka han de, og sagde at de kunde ikkje vera anna enn trollingi til finnane som gjorde han so huga paa aa fara.
Daa vart han svevnug, og han ladge seg til aa sova. Men best han hadde sovna av, skreik han og sagde at mara reid han.
Mennane hans sprang til og vilde hjelpa han, men daa dei tok han uppe i hovude, so reid ho beini, so dei heldt paa aa brotna;
daa tok dei til føtane, men daa kvævde ho hovude, so han døydde.
Sviane tok like og brende attved ei aa som heiter Skuta. Der sette dei bautasteinane hans.
Da seiden blev fremmet, var Vanlande i Upsaler; da fik han lyst til at fare til Finland, men hans venner og raadgivere forbød ham det og sagde, at det vist var Finnernes trolddom, som voldte hans reiselyst.
Da blev han søvnig og lagde sig til at sove; men da han netop var sovnet, raabte han og sagde, at maren traadte ham.
Hans mænd sprang til og vilde hjælpe ham, men naar de tog i hans hoved, traadte hun ham paa fødderne, saa de var nær ved at brydes;
da tog de til fødderne, men da kvalte hun hovedet, saa at han døde der.
Svearne tog hans lig og brændte ham ved den aa, som hed Skuta; der blev hans bautastener satte.
When the spell was being furthered, Vanlandi was in Upsala, and he had a longlng to go to Finland, but his friends and advisers forbade him, and said that it certainly was Finnish witchcraft which caused his wanderlust.
Then he became sleepy and said that the Mare was treading on him.
His men sprang up and would help him, but when they came to his head she trod on his feet, so that they were nigh broken;
then they resorted to the feet, but then she smothered the head, so that he died there.
The Swedes took his body and burned it (10) near a river which was called Skuta; there was his standing-stone set up.
Complete text