Oc eiɴ vetr þa er (12) fiolment var comit til ủpſala, var (13) þar yngvaʀ konongr oc ſynir hans. þeir (14) váro vi. vetra gamlir
Alfr ſonr Yng-(15)-vars konongs oc Ingialdr ſonr Ǫnondar konongs. þeir eflðo til ſveina leics, oc ſcyldi hváʀ (16) ráða fyrir síno liði. Oc er þeir lekủz (17) viðr var Ingialdr oſterkari en Álfr (18) oc þótti honom þat ſva illt at hann gret (19) mioc.
Oc þa com til Gꜹtviðr (20) foſtbroþir hans. oc leiddi hann i brot til (21) Suipdags blinda foſtr fǫðor (22) hans oc ſagði honom at illa hafði (23) atfarit. oc hann var oſtercare oc oþrot-(24)-kare i leicnom en Alfr ſonr yngvars konongs.
Þa (25) ſvarar Suipdagr at þat væri micil ſcꜹmm. (26)
Ok einn vetr, þá er fjǫlment var komit til Uppsala, var þar Yngvarr konungr ok synir hans. Þeir váru sex vetra gamlir.
Álfr, sonr Yngvars konungs, ok Ingjaldr, sonr Ǫnundar konungs, þeir eflðu til sveinaleiks, ok skyldi hvárr ráða fyrir sínu liði. Ok er þeir lékusk viðr, var Ingjaldr ósterkari en Álfr, ok þótti honum þat svá illt, at hann grét mjǫk.
Ok þá kom til Gautviðr, fóstbróðir hans, ok (64) leiddi hann í brot til Svipdags blinda, fóstrfǫður hans, ok sagði honum, at illa hafði at farit, ok hann var ósterkari ok óþrótkari í leiknum en Álfr, sonr Yngvars konungs.
Þá svaraði Svipdagr, at þat væri mikil skǫmm.
Og ein vinter daa de var komi mykje folk til Uppsalir, var kong Yngvar og sønine hans der. Dei var 6 vetrar gamle,
baade han Alv son til kong Yngvar, og han Ingjald, son til kong Onund. Dei stelte til ein guteleik, og kvar skulde raa yvi sin flokk. Men daa dei leika med kvarandre, var Ingjald veikare enn Alv, og dette totte han var so harmelegt, at han grét.
Daa kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leidde han burt til Svipdag Blinde, fosterfar hans, og sagde at de hadde gjengi ille med han, og at han var veikare og laakare i leiken enn Alv, son til kong Yngvar.
Daa svara Svipdag, at de var stor skam.
Og en vinter, da det var kommet mange folk sammen til Upsaler, var kong Yngvar der og hans sønner; de var sex vintre gamle.
Alv, kong Yngvars søn, og Ingjald, kong Anunds søn, satte i gang en gutte-leg, og skulde hver raade for sin hær; men da de legte med hinanden, var Ingjald mindre sterk end Alv, og det tyktes ham saa ilde, at han græd meget.
Da kom hans fosterbroder Gautvid til og leiede ham bort til Svipdag Blinde, hans fosterfader, og sagde ham, at det var gaaet ilde med ham: han var mindre sterk og mindre kraftig i legen end Alv, kong Yngvars søn.
Da svarede Svipdag, at det var en stor skam.
And one winter when many folks were gathered in Upsala, King Yngvar was there with his sons, who were six winters old.
Alf, King Yngvar's son, and Ingjald, King Anund's son, started some boyish game, and each commanded his own army, but when they played with each other, lngjald was not so strong as Alf and it seemed so unfair to him that he wept loudly.
Then came his foster-brother Gautvid, and led him away to Svipdag the Blind, his foster-father, and told him that things were ill with Ingjald; he was not so strong or skilful in the game as Alf, King Yngvar's son.
Then Svipdag answered that it was a great shame.
Complete text