Ὁ δὲ πένης ἐκεῖνος καὶ ἀσθενὴς διασκεψάμενος ἔφη· Γνωστὸν ἔστω σοι, ἐνδοξότατε, πονηρὰν ἔχειν πρὸς σὲ ὑπόληψιν τὸν βασιλέα, ὡς ὅτι κατασχεῖν αὐτοῦ τὴν βασιλείαν ζητεῖς, καὶ πειράζων σε εἶπεν ἅπερ εἶπεν.
ἀναστὰς οὖν, καὶ κείρας σου τὴν κόμην, καὶ ἐκβαλὼν τὰ λαμπρὰ ἱμάτια ταῦτα, τρίχινα δὲ ἀμφιεσάμενος, ἅμα πρωὶ πρόσελθε τῷ βασιλεῖ.
τοῦ δὲ πυνθανομένου, Τί σοι τὸ σχῆμα τοῦτο βούλεται; ἀποκρίθητι· Περὶ ὧν μοι χθὲς ὡμίλησας, ὦ βασιλεῦ, ἰδοὺ πάρειμι ἐν ἑτοίμῳ τοῦ ἀκολουθῆσαί σοι τὴν ὁδὸν ἣν προεθυμήθης ὁδεῦσαι· εἰ γὰρ καὶ ποθεινή ἐστιν ἡ τρυφὴ καὶ ἡδίστη, ἀλλὰ μή μοι γένοιτο μετὰ σὲ ταύτην ἀναδέξασθαι·
ἡ δὲ τῆς ἀρετῆς ὁδός, ἣν μέλλεις βαδίζειν, κἂν δύσκολός ἐστι καὶ τραχεῖα, ἀλλὰ μετὰ σοῦ ὄντι ῥᾳδία μοι αὕτη καὶ εὔκολος καὶ ποθεινή· ὡς γὰρ κοινωνόν με ἔσχες τῶν ἐνταῦθα καλῶν, οὕτω καὶ τῶν λυπηρῶν ἕξεις, ἵνα καὶ τῶν μελλόντων συγκοινωνήσω σοι.
Pauper autem ille et infirmus, re cum animo suo considerata, dixit: Noscas oportet, vir illustrissime, regem malam ac sinistram adversum te opinionem (455c,1) concepisse, nempe quod ipsius regnum occupare studeas, atque tentandi tui studio ea dixisse quae dixit;
quamobrem fac exsurgas, ac tonso capite, splendidisque his vestibus abjectis, atque induto cilicio, cum primum luxerit, ad regem adeas.
Hoc autem sciscitante quidnam sibi sic habitus velit, responde: De iis rebus de quibus mecum hesterno die collocutus es, o rex, en adsum, paratus te in hac via quam ingredi constituisti sequi; Nam etsi deliciae ac voluptates jucundae sunt, absit tamen ut eas post te retineam.
At vero virtutis iter, quod ingredi paras, licet arduum et asperum sit, tamen, modo tecum sim, facile et proclive ac jucundum erit. Ut enim me oblectamentorum hujus vitae socium habuisti, ita etiam molestiarum habiturus es, quo etiam in futurorum (455d,1) bonorum societatem tecum veniam.
The sick beggar-man considered and said, “Be it known unto thee, most noble sir, that the king harboureth against thee the suspicion, that thou wouldest usurp his kingdom, and he spake, as he spake, to sound thee.
Arise therefore, and crop thy hair. Doff these thy fine garments, and don an hair-shirt, and at daybreak present thyself before the king.
And when he asketh thee, ‘What meaneth this apparel?’ answer him, ‘It hath to do with thy communing with me yesterday, O king. Behold, I am ready to follow thee along the road that thou art eager to travel; for though luxury be desirable and passing sweet, God forbid that I embrace it after thou art gone!
Though the path of virtue, which thou art about to tread, be difficult and rough, yet in thy company I shall find it easy and pleasant, for as I have shared with thee this thy prosperity so now will I share thy distresses, that in the future, as in the past, I may be thy fellow.’”
En þa er sa hinn (30) siuki maðr. høyrði þesse orð (31) hans. þa þagðe hann vm stunnd (32) oc mælltte siðan. høyr þv hinn (1rb1) dyrllege herra. þat sem. konongrenn (2) mælltte til þin. þa freistaðe hann þin (3) at þv myndir rikit vilia vndan (4) honom svikia. ec skal geva þer til (5) þessa mals. gott rað.
tak skiott. oc (6) lat klippa har þitt umhverfis. sva (7) sem munkka. oc kasta i brott þema (8) hinum sømelegomm klæðom. (9) oc tak i staðenn. hervileg klæðe oc (10) i morgon stnimma. ver firir ko(11)konongenom. með þessom bunaðe.
(12) oc ef hann spyr þik firir hui. er (13) þu ertt sva buinn. þa suara þegar (14) frir þui herra. konongr. at þu sagðer (15) i giær. i okkarre viðrøðo at þv (16) villdir slikan bunað hava silfr (17) þa em ec nv þvi i þessom bunaðe (18) Oc firir þvi. at sva sem ec var með (19) yðr i skemtan veralldarennar (20) sva skal ec oc eigi. firir lata (21) at þola þat allt. er þer vilið (22) þola.
Men da den syge Mand hörte disse hans Ord, taug han en Stund og sagde derpaa: “Hör du dyrebare Herre! Angaaende det, som Kongen talte til dig, da fristede han dig, som om du vilde ved Svig beröve ham Riget. Jeg skal give dig godt Raad i denne Sag.
Begynd strax og lad klippe dit Haar i en Kreds som paa Munke, og bortkast disse dine pyntelige klæder og tag hæslige Klæder i Stedet, og indfind dig i Morgen tidlig hos Kongen i denne Dragt,
og dersom han spörger dig, hvorfor du er saaledes klædt, da svar strax: ‘Fordi du, Herre Konge! sagde igaar i vor samtale, at du selv vilde have saadan Dragt, af den Grund er jeg nu i denne Dragt, og fordi jeg, ligesom jeg var med Eder i Verdens Fornöielse, saaledes heller ikke skal undlade at lide Alt, hvad I vil lide.’”