gnr. 21 i Gulen hd., Sogn og Fjordane
– hæ71ndersbø (Bugge 1884, NG), 1heznrIksbø (AN 1947)
Bugges uttaleopplysning er fra nabobygda Brekke og fra Klevoll i Kyrkjebø. Den stemmer overens med skriftformen fra 1563 og representerer trolig en eldre form
paa Henricksbøø NRJ III 432, 1522. po Hendersbø NLR III 92, 1563. Hendresbø 1563 NG. aff Henndrichs bøe NLR IV 53, 1566–67. po Henndrichsbøe NLR V 61, 1566–67. Henndrichsbøe 1567 NG. 1610 NG. Hennrichsbøe BC jb 26, 1618. Henrichsbøe BC jb 88, 1624. Hindrichsbøe 1661 lk. Hendrichsbøe 1665 matr. Henndrichsbøe 1667 NG. Hinrichsbøe (2 br) 1647 XII 135. Hendrichbøe 1723 matr E. Hendricsbøe 1723 matr M. Henriksbøe 1801 ft. Henriksbø 1838 matr
I NG forklarer Albert Kjær navnet som *Heinreksbœr til mannsnavnet Heinrekr, som er innlånt fra Tyskland, men legger til (med hv. til GPNS s. 122) at dette ble brukt både i Norge og på Island allerede før 1200. Han nevner videre at Hindersland i Lyngdal kan forklares på samme måte og likeledes må gå tilbake til middelalderen, mens andre sammensetninger med Henrik trolig er yngre. Under gnr. 19.20 Midtun bemerkes at gnr. 19–22 (Midtun, Henriksbø og Undertun) opprinnelig «vistnok» er parter av gnr. 18 Gryta.
I GPNS (s. 122) nevnes bare disse to stedsnavnene, men i tillegget (s. 295) tas ytterligere ett navn med, «Hæinræks gardr», en bygård i Bergen nevnt i 1328. I kommentaren på s. 122 skriver Oluf Rygh at Heinrekr «vistnok oprindelig [er] laant fra Tydskland», og E.H. Lind opplyser (sp. 505) at de fleste navnebærerne er utlendinger, men «en ock annan av mer äller mindre tydlig inhemsk börd träffas dock både i Norge ock på Island under medeltidens senare del». Det eldste belegget i Norge synes ifølge Lind (sp. 503) å være i DN VIII 5, Bergen 1170–90, der biskop Pål i Bergen blant vitnene nevner «Heinreker skutilswein min». Om denne var tysker eller nordmann, lar seg imidlertid ikke bestemme. Lind anser Heinrekr Kárssunr (eller Karls), biskop i Hólar, død 1260, som den første kjente, norske navnebæreren. Former med d-innskudd opptrer allerede fra 1386 (DN III 352, Jemtland), men blir først noe vanligere ut på 1500-tallet. Det er også først på 1500-tallet at navnet i det hele tatt blir mer alminnelig. I sin studie av navneskikken på Vestlandet mellom 1450 og 1550 har Egil Pettersen (1981) registrert 4 navnebærere før århundreskiftet og 39 i perioden 1501–50; 1
hhv. 2 og 12 av disse nevnes i Bergen.
Navnet opptrer noe tidligere i Sverige (SMP III 228–374) og Danmark (DgP I 522–35) og er også der tidligst utbredt blant geistlige. Ifølge SMP (sp. 228) dukker de første eksemplene med d-innskudd opp i 1285, og former som Hinder og Hender forekommer sporadisk i patronymer fra 1491 av.
Heinrekr er ganske uvanlig som gårdsnavnforledd; utenom Henriksbø nevner Oluf Rygh i GPNS bare gnr. 86 Hindersland i Lyngdal. Dette er første gang belagt som «Hindrisland» i 1591 (Aktst. I 90) og også seinere i forholdsvis uttalenære former. Belegget «Hindrichsland» fra 1594, og liknende fra 1600, 1619 (NG IX 232) og 1647, underbygger Ryghs tolkning, men da navnelaging på -land antas å ha opphørt før kristen tid (jfr. NSL s. 282), kunne det likevel være grunn til å lete etter en annen forklaring og anse formene fra ca. 1600 som skriveretymologier. Evt. kunne det være tale om en partiell navneendring.
I NGs fellesregister nevnes noen få andre navn sammensatt med Henrik, men de fleste synes å være ganske unge. Et unntak er imidlertid beleggene «Henrichstuedt» (1695), «Hendrichstveed» (1723) for gnr. 74, nå Hustveit, på Voss (NG XI 538). Uttalen er ifølge NG hæ2ndestva&itæ, og den synes å stemme med de to (eneste) eldre skriftformene. To belegg for gnr. 29 Hantveit i Gulen, «Henderttwet» og «Hendretztvit» fra hhv. NRJ II 506 og III 432, bør også tas i betraktning, selv om Kjær (NG XII 201) mener de neppe kan være forvanskninger av Heinreks, bl.a. fordi Henriksbø skrives «Henricksbøø» på samme side i NRJ III.
Med så unge og innbyrdes forskjellige skriftformer, blir det uvisst om det samme navnet eller ordet ligger til grunn for de navnene som her er drøftet. Noe nærliggende norrønt appellativ eller adjektiv er vanskelig å forestille seg, om det da ikke skulle være det relativt unge hindr n., ‘hinder, hindring’, dannet til verbet hindra (jfr. Torp 1909 § 31.3). Dette blir imidlertid tvilsomt, og en tolkning av Henriksbø til Heinrekr er likevel å foretrekke, noe som også indikeres av parallelle navn fra svensk område. I SMP (bd. III, sp. 373 f.) nevnes «in Hændrickstorp» (1315), nå Herrestorp i Vellinge sn. i Skåne og «j Henricsbodha» (1409), nå Hindersbo i Östervåla sn. i Uppland. Fra Finland nevnes «Henricsbiggabol» (1451), nå Hindersby i Kyrkslätts sn. i Nyland, som sammen med *Hindersnäs i Helsingfors viser samme utvikling av Henriks- som i de norske navnene (Granlund 1956: 136, jfr. 201, 226).
Henriksbø ligger vel 1 km nordøst for kirkestedet gnr. 15 Eivindvik, på sørsida av Midtunelva og nord for gnr. 22 Undertun. Gnr. 18 Gryta (vin-navn) og gnr. 19.20 Midtun ligger på nordsida av elva. Gryta ligger nærmest Pøyla, den innerste delen av Midtunvågen. Et par kilometer sør for Undertun ligger gnr. 23 Floli, og sør for prestegården ligger gnr. 17 Fonna.
I 1647 skyldte Midtun tilsvarende 50 lpd., Henriksbø 30 lpd., Gryta 26,5 lpd., Undertun 15 lpd. og Fonna 10 lpd. Prestegården nevnes ikke i 1647, 1661 eller 1665, men så vel i 1723 som i 1838 (gammel skyld) føres den opp med 1 laup smør og 2 pund smør, tilsv. 33 lpd. korn.2
Gjennomsnittlig landskyld for de sju gårdene tilsvarer 26,4 lpd. korn, og Henriksbø hadde en relativ skyld på 1,1. Vin-gården Gryta har etter all sannsynlighet vært mindre enn både Midtun og Henriksbø, og det er usannsynlig at den skulle være den gamle opphavsgården, slik Kjær hevder. I de aller fleste tilfeller må man regne med at en vin-gård er sekundær til en eldre bosetning. Vel så rimelig er det å se Midtun, Undertun og Henriksbø som parter av en gård hvis navn nå er forsvunnet. Gryta kan forstås som en opprinnelig eng under denne, og også prestegården Eivindvik kan med god grunn regnes som sekundær. Navnet Henriksbø må nødvendigvis være oppstått i relativt sein tid, men om det skyldes at denne parten først ble utskilt i seinmiddelalderen eller om det skyldes en navneendring, lar seg neppe besvare. Etter den nåværende beliggenheten skulle man helst tro det har vært tale om en bosetning på en tidligere slåtteteig, men skyldforholdene på 1600-tallet kan være et argument mot denne antakelsen
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbd8becc-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4
