GUDMUND.
Det er, som jeg siger. Mit liv står på spil;
og livet vil hver mand friste.
Tre nætter lå jeg som hunden ude;
på fjeldet jeg hvilte mine mødige ben
og læned mit hoved til urens sten.
At tigge om ly, om bolster og pude
i fremmed folks hus, det var mig for tungt;
min tro var jo frejdig; mit håb var ungt;
jeg tænkte: når du til Solhaug kommer,
da er du frelst fra al din kvide;
der finder du venner; på dem kan du lide. –
Men håbet er skørt som markens blommer.
Eders husbond mødte mig med horn og krus;
han åbned for mig både dør og porte; –
men øde tykkes mig eders hus;
hallen er mørk; mine venner er borte.
Nu godt; jeg stiger på ny til fjelds.
GUDMUND.
It is as I tell you. My life’s at stake;
And to live are all men fain.
Three nights like a dog ’neath the sky I’ve lain,
My couch on the hillside forced to make,
With for pillow the boulder grey.
Though too proud to knock at the door of the stranger,
And pray him for aid in the hour of danger,
Yet strong was my hope as I held on my way:
I thought: When to Solhoug you come at last
Then all your pains will be done and past.
You have sure friends there, whatever betide.--
But hope like a wayside flower shrivels up;
Though your husband met me with flagon and cup,
And his doors flung open wide,
Within, your dwelling seems chill and bare;
Dark is the hall; my friends are not there.
’Tis well; I will back to my hills from your halls.
