Þat (15) var háttr hans ef haɴ ſende menn (16) ſina til orrosto eða aðrar ſendefarar. (17) at hann lagði aðr hendr i hꝼot (18) þeim oc gaf þeim bianac.
Trủ-(19)-ðo þeir at þa myndi væl faraz. (20)
Sva var oc ủm hans menn, hvar (21) ſem þeir urðo i nꜹþom ſtaddir (22) a ſia eða a Landi. þa cǫlloðo (23) þeir a nafn hans, oc þótte jafnan (24) fá af þvi fró. þar þóttuz (25) þeir eiga allt trꜹſt er hann (26) var.
Hann fór opt ſva langt (4,1) i brot at hann dvalþiz i ferþiɴi (2) morg miſſere. (3)
Þat var háttr hans, ef hann sendi menn sína til orrostu eða aðrar sendifarar, at hann lagði áðr hendr í hǫfuð þeim ok gaf þeim bjannak.
Trúðu þeir, at þá myndi vel farask.
Svá var ok um hans menn, hvar sem þeir urðu í nauðum staddir á sjá eða á landi, þá kǫlluðu þeir á nafn hans, ok þótti jafnan fá af því fró. Þar þóttusk þeir eiga allt traust, er hann var. (12)
Hann fór opt svá langt í brot, at hann dvalðisk í ferðinni mǫrg misseri.
Det var hans Vane, naar han sendte sine Mænd i Slag eller andre Sendefærd, at han først lagde Hænderne paa deres Hoveder, og lyste Vel(5,1)signelse over dem;
da troede de paa en lykkelig Færd.
Saa pleiede og hans Mænd, hvorsomhelst de vare stedte i Nød, til Søes eller Lands, at paakalde hans Navn, og syntes jævnligen deraf at faae Ro og Lise; thi hvor han var, tykkedes dem dem Trøsten nær.
Ofte foer han saa langt bort, at han dvælede paa Reisen i mange Aar.
Han hadde for skikk, naar han sende mennane sine til strid eller i andre ærendir, at han fyrst lagde hendane paa hovude deira og velsigna deim;
dei trudde, at daa vilde dei hava lukka me seg.
Soleis var de med mennane hans og, at kor dei kom i naud, paa sjø eller land, kalla dei paa hans namn, og dei totte jamnan dei fekk hjelp utav de. All si lit sette dei til honom.
Han fór tidt so langt burt, at han var ute på ferdi mange aar.
Det var hans skik, at naar han sendte sine mænd til kamp eller i andre sendefærder, lagde han forud sine hænder paa deres hoved og gav dem velsignelse;
de troede, at da vilde det gaa dem godt.
Saa var det og med hans mænd: naar de kom i nød paa sjø eller land, da kaldte de paa hans navn og tyktes (8) stadig at faa hjælp af det; hos ham havde de al sin trøst.
Han for ofte saa langt bort, at han var flere aar ad gangen paa færden.
It was his wont when he sent his men to battle or on any other journey to lay his hands on their heads and give them his blessing;
they then believed that all would go well with them.
And so it was with his men: when they were hard beset on sea or land they called on his name and always thought they got help from it; in him had they all their trust.
He often went so far away that he was many years on the journey.
Complete text