Bibliotheca Polyglotta

Dagr hét ſonr Dyɢva konongs er konong-(16)-dom tóc eptir hann. hann var maðr ſva (17) ſpakr at hann ſcilðe fủgls rꜹdd. (18) Hann átte ſpaủʀ eiɴ, er honom ſa-(19)-gðe morg tiðende. flꜹg hann á (20) ymſe lꜹnd.

Dagr hét sonr Dyggva konungs, er konungdóm tók eptir hann. Hann var maðr svá spakr, at hann skildi fugls rǫdd. Hann átti spǫrr einn, er honum sagði mǫrg tíðendi. Flaug hann á ýmsi lǫnd.

Dag heitte son til kong Dygve, som vart konge etter honom. Han var so klok at han skyna fugle-maal. Han hadde ein sporv, som fortalde han mange hendingar og flaug til ymse land.

Dag hed kong Dygves søn, som tog kongedømme efter ham; han var saa vís en mand, at han skjønte fuglerøst. Han havde en spurv, som sagde ham mange tidender; den fløi ofte til andre lande.

Dag was the name of King Dygvi's son, who had the kingdom after his father; he was so wise a man that he understood the song of the birds. He had a sparrow which told him many tidings; it often flew to other lands.

Þat var eitt ſiɴ at (21) ſpꜹʀiɴ flꜹg a Reiðgota land (22) a b þaɴ er a vǫrva hét. hann flꜹg (23) i akr karls. oc fecc þar matar. (24) Karl com þar oc tóc upp ſtein (25) oc lꜹſt ſpꜹʀiɴ til bana.

Þat var eitt sinn, at spǫrrinn flaug á Reiðgotaland á bœ þann, er á Vǫrva heitir. Hann flaug í akr karls ok fekk þar matar. Karl kom þar ok tók upp stein ok laust spǫrrinn til bana.

De var ein gong, at sporven flaug til Reidgotland, til ein gard som heiter Vorva. Han flaug i aakeren til bonden og aat. Bonden kom til og tok upp ein stein og slo i hel sporven.

Det var engang, at spurven fløi til Reidgotland til en gaard, som hed Vårve; den slog sig ned i bondens ager og aad der. Bonden kom til, tog op en sten og slog spurven ihjel.

It happened once that the sparrow flew to Reidgotland, to a town which was called Vörva; it swooped down to a bonder's field and fed there. The bonder came up, took up a stone, and slew the sparrow dead.

Dagr (26) konongr varð illa við er ſpꜹʀeɴ com (27) eigi heim. Gecc hann þa til ſonar (27,1) blótz til frettar oc fecc þꜹ ſvǫr (2) at ſpꜹʀ hans var drepiɴ a vǫrva. (3) Siþan bꜹð hann ủt her miclom oc for (4) til Gotlandz. Eɴ er hann com a (5) vǫrva gecc hann upp með her sinn (6) oc heriaðe. folkit flyðe vídsvegar undan. (7) Dagr konongr ſneri herinom til ſcípa (8) er quelldaðe oc hafðe drepit mart (9) fólc oc mart handtekit,

Dagr konungr varð illa við, er spǫrrinn kom eigi heim. Gekk hann þá til sonarblóts til fréttar ok fekk (36) þau svǫr, at spǫrr hans var drepinn á Vǫrva. Siðan bauð hann út her miklum ok fór til Gotlands. En er hann kom á Vǫrva, gekk hann upp með her sinn ok herjaði. Fólkit flýði víðs vegar undan. Dagr konungr snøri herinum til skipa, er kveldaði, ok hafði drepit mart fólk ok mart handtekit.

Kong Dag vart ille ved, daa sporven ikkje kom heim, og gjorde eit sonings-blot til aa faa vita korleis de var, og fekk de svare, at sporven hans var drepin paa Vorva. Siden baud han ut ein stor her og fór til Gotland; men daa han kom til Vorva, gjekk han upp med heren sin og herja. Folke flydde undan lang leid. I kveldingi snudde kongen ned til skipi med heren, og daa hadde han drepi mykje folk, og mange (21) hadde han fanga.

Kong Dag blev ilde tilmode ved, at spurven ikke kom hjem, gik til soneblot for at spørge og fik det svar, at hans spurv var dræbt paa Vårve. Siden bød han ud en stor hær og fór til Gotland; men da han kom til Vårve, gik han op med sin hær og herjede; folket flyede vidt og bredt unda. Da det led mod kveld, førte Dag sin hær mod skibene og havde da dræbt eller fanget mange folk.

King Dag became uneasy in his mind because the sparrow did not come home, went to the sacrifice of atonement to ask about it and received the answer that his sparrow was killed in Vörva. He afterwards ordered out a great army and went to Gotland; but when he came to Vörva he went up with his army and harried there; the folk fled far and wide from him. When it was near evening Dag led his army back to the ships after he had killed or taken many men.

En er þeir (10) fóro yfir á nǫckora, þar ſem heitir (11) ſciotans vað eða vápna vað þa (12) raɴ fram or ſcogi eiɴ vercþræll (13) a árbackaɴ, oc ſcꜹt heytiủgo (14) i lið þeira oc com i hǫfot konongi ſcotit. (15) fell hann þegar af heſtinom oc fecc (16) bana. I þaɴ tima var ſa hof-(17)-þingi gramr callaðr er heriaðe en (18) hermenninir gramir

En er þeir fóru yfir á nǫkkura, þar sem hét Skjótansvað eða Vápnavað, þá rann fram ór skógi einn verkþræll á árbakkann ok skaut heytjúgu í lið þeira, ok kom í hǫfuð konungi skotit. Fell hann þegar af hestinum ok fekk bana. Í þann tíma var sá hǫfðingi gramr kallaðr, er herjaði, en hermenninir gramir.

Men daa dei fór yvi ei aa ein stad som heiter Skjotansvad eller Vaapnavad, sprang de ein arbeidstræl fram or skogen ut paa aabakken, og skaut med ein høy-tjuge inn i flokken, og skote kom i hovude paa kongen; han stupte strakst av hesten og døydde. I den tidi kalla dei ein hovdingen, som herja, for «gram», men hermennane for «gramir».

Men da de fór over en aa ved det sted, som heder Skjótansvad eller Vaabnevad, da løb en arbeidstræl frem fra skogen til aabredden og kastede i deres flok en høtyv, og den kom i kongens hoved; han faldt strax af hesten og døde. I den tid blev den høvding, som herjede, kaldet «gram», men hærmændene «gramer».

But when they crossed the river near a place called Skjotansvad or Vapnavad, a workman leaped forth from the wood to the river bank and cast a hayfork into the host of men, and it fell on the king's head. He straightway fell from his steed and died. At that time a prince who went harrying was called a gram, and his chief men were called gramir.

Sva ſegir Þióðólfr. (19)

Svá segir Þjóðólfr:

So segjer Tjodolv:

Saa siger Tjodolv:

Thus says Tjodolv:

fra ec at Dagr (20)
dꜹða orðe (21)
frgðar fúꜱ (22)
um fara ſcyllde; (23)
þa er valteins (24)
til vǫrva com (25)
ſpac frꜹmuðr (26)
ſpꜹrs at hefna. (27)
Oc þat orð
(28,1) a ꜹſtr vega (2)
víſa ferþ (3)
fra vigi bar. (4)
at þaɴ gram (5)
ủm geta ſcyllde (6)
ſleyngo þref (7)
ſleipnis verþar. (8)

11. Frák, at Dagr
dauðaorði
frægðar fúss
of fara skyldi,
þás valteins
til Vǫrva kom
spakfrǫmuðr
spǫrs at hefna.
Ok þat orð
á austrvega
vísa ferð
frá vígi bar,
at þann gram
of geta skyldi
slǫnguþref
sleipnis verðar. (37)

De veit eg, at til Dag
kom daudens ord;
til Hel fór hovdingen
huga paa storverk,
daa til Vorva kom
den vise kongen,
han som sverde kan svinga,
vilde sporven hemna.
Od de ord
i Austerveg
stridsmennar
fraa slage bar,
at høy-tjuga gav
gramen dauden,
ho som aat Sleipne
slengjer fóre.

Jeg hørte, at Dag
daad-lysten
dødens færd
fare maatte,
da den vise
til Vårve kom,
spyd-svingeren,
spurven at hevne.
Og det ord
paa Østerveier
kongens mænd
fra kampen bar,
at Sleipnes foders
slyngegaffel
til den gram
gav døden. (21)

I have heard that Dag,
The deed lusty man,
On a journey of death
Had to fare.
When he, the wise
Spear-thrower
Came to Vörva
To avenge the sparrow
On the East Way
The king's men
Bore from the fight
That word
That the fork which pitched
Sleipnir's fodder
Gave death.
To the warrior lord.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=f0016ca1-5739-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display