Oþiɴ for með her a hendr (16) Vǫnom, en þeir urðo væl við oc (17) vǫrðo land ſit. oc hafðo ymsir (18) ſigr.
herioðo. hvárir land aɴara (19) oc gerþo ſcaða.
En er þat leiddiz hva-(20)-rom tveɢiom, lꜹgðo þeir mille (21) sín ſǽttar ſtefno oc gerþo frið oc (22) ſelldủz giſlar.
fengo Vanir ſi-(23)-na ena agæzto menn, Niorð hiɴ (24) ꜹðga oc ſon hans Frey. En (25) æsir þar i mot þaɴ er Hnir (26) hét oc cǫlloðo hann allvel til hǫf-(27)þingia falliɴ. hann var micill maðr (5,1) oc hiɴ vænſti,
með honom ſendo æsir (2) þaɴ er Mimir hét hiɴ vitraſti maðr (3) En Vanir fengo þar i mot þann er (4) ſpacaſtr var i þeira flocki, ſa hét (5) qvaſir,
Óðinn fór með her á hendur Vǫnum, en þeir urðu vel við ok vǫrðu land sitt, ok hǫfðu ýmsir sigr.
Herjuðu hvárir land annarra ok gerðu skaða.
En er þat leiddisk hvárumtveggjum, lǫgðu þeir milli sín sættarstefnu ok gerðu frið ok seldusk gíslar.
Fengu Vanir sína ina ágæztu menn, Njǫrð inn auðga ok son hans, Frey, en Æsir þar í mót þann, er Hœnir hét, ok kǫlluðu hann allvel til hǫfðingja fallinn. Hann var mikill maðr ok inn vænsti.
Með honum sendu Æsir þann, er Mímir hét, inn vitrasti maðr, en Vanir fengu þar í mót þann, er spakastr var í þeira flokki. Sá hét Kvasir. (13)
Odin foer med en Hær imod Vanerne; men de vare vel beredte. og værgede deres Land, saa de havde skifteviis Seier,
hærjede hinandens Land og giorde Skade derpaa.
Da de omsider lededes derved, satte de paa begge Sider et Forligs-Stevne mellem sig, giorde Fred og gave hinanden Gidsler.
Vanerne sendte deres giæveste Mænd, Njord den Rige og hans Søn Frey, Aserne sendte derimod en Mand ved Navn Hæner, som de kaldte vel skikket til Høvding, og var en stor og overmaade væn Mand.
Med ham sendte Aserne en høist forstandig Mand, som hedte Mimer, hvorimod Vanerne stillede den klogeste Mand i deres Flok ved Navn Qvaser.
Odin fór med ein her mot Vanine; men dei tok djervt mot han og varde lande sitt, og de var ymist med sigeren.
Dei herja lande aat kvarandre og gjorde skade.
Men daa dei vart leide av dette, sette dei stemnelag med kvarandre og gjorde fred og gav kvarandre gislar.
Vanine gav dei gjævaste mennane sine, Njord den rike og Frøy, son hans, men Æsine ein som heitte Høne, og sagde at han høvde framifraa godt til aa vera hovding. Han var ein stor og utifraa væn mann.
Med honon sende Æsine ein som heitte Mime og var ein ovleg klok mann. Men Vanine paa si side gav den visaste mannen i sin flokk, som heitte Kvaase.
Oden fór med hær imod vanerne, men de stod vel imod ham og vergede sit land; hver af dem seirede skiftevis,
begge herjede de andres land og gjorde hverandre skade.
Men da begge blev lei af det, satte de forligsstævne mellem sig, gjorde fred og gav hverandre gisler.
Vanerne gav sine ypperste mænd, Njård den rige og hans søn Frøi, men æserne til gjengjæld den mand, som hed Høne, og som de kaldte vel skikket til høvding; han var en stor og en meget smuk mand.
Med ham sendte æserne Mime, den viseste mand, men vanerne gav til gjengjæld den, som var visest i deres flok; han hed Kvase.
Odin went with his army against the Vanes, but they withstood him well and defended their land. Each of them was in turn winner;
both sides harried one another's land, and did each other great scathe.
And when they both became weary of it, they arranged a meeting to make peace and gave each other hostages.
The Vanes gave them their highest men, Niord the Wealthy and his son Frey, and the people of Asaland in return gave the man called Hænir, whom they (3) thought well fitted to be a leader, being a big and handsome man.
With him they sent Mimir, the wisest of men, and the Vanes in return gave the wisest of their men called Kvasir,
eɴ er Hnir com i Vana heim (6) þa var hann þegar hǫfþingi gʀ, Mi-(7)-mir kendi honom rad ǫll.
En er H-(8)-nir var ſtaddr a þingom eða ſtefnom (9) ſva at Mimir var eigi nær oc cømi (10) nockor vanda mál fyrir hann, þa (11) ſvaraðe hann æ eno ſama. raðe aþrir (12) qvað hann.
En er Hœnir kom í Vanaheim, þá var hann þegar hǫfðingi gǫrr. Mímir kenndi honum ráð ǫll.
En er Hœnir var staddr á þingum eða stefnum, svá at Mímir var eigi nær, ok kœmi nǫkkur vandamál fyrir hann, þá svaraði hann æ inu sama: "ráði aðrir," kvað hann.
Da nu Hæner kom til Vanaheim blev han strax giort til Høvding, og Mimir gik ham til Haande med alle gode Raad.
Men naar Hæner stod paa Thinge eller i andet Møde, uden at Mimer var ham nær, og nogen vanskelig Sag blev ham forelagt, svarede han stedse paa eet Viis: „raade nu Andre.“
Daa Høne kom til Vanaheim, gjorde dei han straks til hovding. Mime gav han alltid raad.
Men naar Høne var paa ting eller stemne, og Mime var burte og de kom vanskelege sakir for han, daa svara han støtt sameleis: «Lat andre raada,» sagde han.
Men da Høne kom til Vanehjem, blev han strax gjort til høvding; Mime gav ham alle raad.
Men naar Høne var paa ting eller stævner, uden at Mime var tilstede, og det blev lagt vanskelige sager for ham, da svarede han altid det samme: «nu faar de andre raade», sagde han.
and when Hænir came to Vanaheim he was chosen as leader and Mimir gave him every advice.
But when Hænir was at the thing or at gatherings, where any difficult matter came before him, then he always answered the same (unless Mimir was present), "Now get the counsel of others", said he.
þa grunaðe Vane at æſir (13) mundi hafa falſat þá i manna (14) ſciptino.
þa tocó þeir mimi oc (15) háls hioɢio. oc ſendo hǫfotit áſom. (16)
Oþinn tóc hǫfotit oc ſmurþi urtum (17) þeim er eigi mátte fúna. oc (18) qvað þar yfir galdra oc magnaðe ſva (19) at þat mælte við hann, oc ſagðe honom (20) marga leynda lute.
Þá grunaði Vani, at Æsir myndi hafa falsat þá í mannaskiptinu.
Þá tóku þeir Mími ok hálshjoggu ok sendu hǫfuðit Ásum.
Óðinn tók hǫfuðit ok smurði urtum þeim, er eigi mátti fúna, ok kvað þar yfir galdra ok magnaði svá, at þat mælti við hann ok sagði honum marga leynda hluti.
Da fattede Vanerne Mistanke om, at Aserne havde bedraget dem i Mandeskiftet;
thi toge de Mimer, halshuggede ham, og sendte Hovedet til Aserne.
Odin tog Hovedet, indsmurte det i Urter, for at det ei skulde raadne og goel Galder derover.1
Derved gav han det den Evne, at det talede med ham og aabenbarede mange Hemmeligheder.
Daa kom Vanine paa den trui, at Æsine hadde sviki deim paa mannebyte.
Daa tok dei Mime og hogg hovude av han og sende til Æsine.
Odin tok hovude og smurde de med slikt gras, at de ikkje kunde rotna, og kvad galdrar yvi og trolla de slik at de tala ved han og sagde mange løynde ting til han.
Da fattede vanerne mistanke om, at æserne havde sveget dem i mande-skiftet.
Derfor tog de Mime og halshuggede ham, men hovedet sendte de til æserne.
Oden tog hovedet, smurte det med saadanne urter, at det ikke kunde raadne, kvad galdrer derover og tryllede saa, at det talte med ham og sagde ham mange skjulte ting.
Then the Vanes had a suspicion that the Asaland people had played them false in the exchange of men.
They therefore took Mimir and beheaded him and sent his head to the Asaland people.
Odin took the head, smeared it with such herbs that it could not rot, quoth spells over it and worked such charms that it talked with him and told him many hidden things.
Niorð oc (21) Frey ſetti Oðinn blótgoða oc váro (22) þeir díar með Áſom.
Dottir Nia-(23)-rþar var Freyia, hon var blot-(24)-gyðia hon kende fyrſt með (25) Áſom ſeið ſem Vǫnom var (26) títt.
Þa er Niorðr var með (27) Vǫnom þa hafðe hann átta ſy-(6,1)-ſtor ſina, þviat þat váro þar lꜹg. (2) váro þeira bǫrn freyr oc freya,
en (3) þat var baɴat með áſom at by-(4)-ɢia ſva náit at frændſemi. (5)
Njǫrð ok Frey setti Óðinn blótgoða ok váru þeir díar með Ásum.
Dóttir Njarðar var Freyja. Hon var blótgyðja. Hon kenndi fyrst með Ásum seið, sem Vǫnum var títt.
Þá er Njǫrðr var með Vǫnum, þá hafði hann átta systur sína, því at þat váru þar lǫg. Váru þeira bǫrn Freyr ok Freyja.
En þat var bannat með Ásum at byggva svá náit at frændsemi. (14)
Odin indsatte Njord og Frey til Offergoder, og disse bleve Asernes Diar.
Njords Datter var Freya, der var Offerpræstinde, og lærte først Aserne det Seid-Væsen som var i Skik og Brug hos Vanerne.
Medens Njord var hos Vanerne havde han taget sin egen Søster til Ægte; thi dette var tilladt efter deres Lov. Deres Bør vare Freyr og Freya.
Derimod var det forbudt hos Aserne at bygge Bo sammen saa nær i Slægtskabet.
Odin sette Njord og Frøy til blotgodar, og dei var diar hjaa Æsine.
Dotter hans Njord heitte Frøya; ho var blotgydju, og ho lærde fyrst Æsine seid, som var skikk hjaa Vanine.
Daa Njord var hjaa Vanine, hadde han vori gift med syster si; for slik var lovi der. Borni deira var Frøy og Frøya.
Men hjaa Æsine var de forbodi aa gifta seg med so nært skyldfolk.
Oden satte Njård og Frøi til hovgoder, og var de nu diar hos æserne.
Njårds datter var Frøia; hun var blotgydje; hun lærte først æserne seid, som var i brug hos vanerne.
Medens Njård var hos vanerne, havde han havt sin søster til hustru (thi det var lov hos dem), deres børn var (9) Frøi og Frøia.
Men hos æserne var det forbudt at gifte sig med saa nære frænder.
Odin sent Niord and Frey to the temple priests and they now became priests.
Niord's daughter was Freya. She was a priestess and she first taught the Asaland people wizardry, which was in use with the Vanes.
Whilst Niord was with the Vanes he had espoused his own sister (for that was lawful with them), and their children were Frey and Freya.
But in Asaland it was forbidden to wed such near kin.
Complete text