Vꜹttr oc faſti heto (24) jarlar froþa, þa hafðe froþi ſett (25) til landvarnar i Danmorc meþan hann (26) var or landi.
Eɴ er jarlar ſpurþo (27) at Suía konongr heriaði i Danmorc (28) þa ſamna þeir her oc lꜹpa a ſcip. (29) oc ſigla ſuðr til Limafiarþar.
coma (46,1) þar miok á ủvart Óttari konongi, le-(2)-ɢia þegar til oʀosto.
taca Suiar væl i (3) mot, fellr lið hvaʀa tveɢio. Eɴ ſva (4) ſem lið fell af dꜹnom com aɴat (5) meira þar or heroðom, oc ſva var (6) tillagt ollom þeim ſcipom er i nǫnd (7) váro,
lykr ſva oʀosto, at þar fell Ottarr konongr (8) oc mestr lủti liðs hans.
Danir tóco (9) líc hans oc flủtto til Landz oc lꜹ-(10)-gðo up a hꜹg eiɴ léto þar rífa (11) dyr oc fugla hræin.
Þeir gera tre-(12)-kráco eína oc ſendi til Sviþioþar (13) oc ſegia at eigi var meira verðr Ot-(14)-tar konongr þeira. þeir cǫlloðo ſiþan Ottar ven-(15)-dil kraco
Vǫttr ok Fasti hétu jarlar Fróða. Þá hafði Fróði sett til landvarnar í Danmǫrk, meðan hann var ór landi.
En er jarlar spurðu, at Svíakonungr herjaði í Danmǫrk, þá samna þeir her ok hlaupa á skip ok sigla suðr til Limafjarðar,
koma þar mjǫk á óvart Óttari konungi, leggja þegar til orrostu.
Taka Svíar vel í mót. Fellr lið hvárra tveggja, en svá sem lið fell af Dǫnum, kom annat meira þar ór heruðum, ok svá var til lagt ǫllum þeim skipum, er í nánd váru.
Lýkr svá orrostu, at þar fell Óttarr konungr ok mestr hluti liðs hans.
Danir tóku lik hans ok fluttu til lands ok lǫgðu upp á haug einn, létu þar rífa dýr ok fugla hræin.
Þeir gera trékráku eina ok senda til Svíþjóðar ok segja, at eigi var meira verðr Óttarr konungr þeira. Þeir kǫlluðu síðan Óttar vendilkráku.
Vott og Faste heitte jarlane hans Frode, som Frode hadde sett til aa verja lande i Danmark, medan han sjølv var burte.
Daa jarlane spurde, at sviakongen herja i Danmark, daa samlar dei ein her og gjeng um bord og sigler sør til Limfjorden.
Der kom dei reint uventande paa kong Ottar og lagde straks til slag.
Sviane tok vel imot deim, og de fall folk paa baae sidur. Men etter som de fall folk for danine, kom de andre og fleire til fraa bygdine, og likeins lagde dei aat med alle dei skip som var der umkring.
Enden paa slage vart, at kong Ottar fall og mesteparten av folke hans.
Danine tok like hans og hadde i land og lagde uppaa ein haug og lét dyr og fuglar riva de sund.
Dei gjorde ei tre-kraake og sende til Svitjod, og sagde at han var ikkje meir verd, Ottar, kongen deira. Sidan kalla dei han Ottar Vendilkraake.
Vått og Faste hed Frodes jarler, dem havde Frode sat til landevern i Danmark, medens han var borte.
Da jarlene hørte, at Svea-kongen herjede i Danmark, samler de hær, løber ud paa skibe og seiler syd [vest] til Limfjorden;
de kommer der meget uventet over kong Ottar og lægger strax til kamp.
Svearne tager godt imod dem, og det falder folk paa begge sider; men efterhvert som nogen faldt blandt Danerne, kom andre og flere fra herrederne, og ligesaa lagde de til med alle de skibe, som var i nærheden.
Enden paa striden var, at der faldt kong Ottar og de fleste af hans mænd.
Danerne tog hans lig, flyttede det i land og lagde det paa en haug, lod der dyr og fugler rive i liget.
De lager en træ-kraake og sender den til Svitjod og siger, at deres konge Ottar ikke var mere værd. De kaldte Ottar siden Vendel-kraake.
Vatt and Fasti were the names of Frode's jarls whom he had set·to rule the land in Denmark whilst he was away.
When they heard that the king of the Swedes was harrying in Denmark, they gathered an army, leaped on to their ships and sailed south to the Limfjord.
There they came very suddenly upon King Ottar and straightway came to battle.
The Swedes met them well, and men fell on both sides; but as some of the Danes fell, others came up, man for man, and they hurried there from the districts round about, and others likewise that were at hand came too, with all their ships.
The end of the fight was, that King Ottar fell there with most of his men.
The Danes took his body, moved it ashore and laid it on a howe, letting beasts and birds tear at it.
They took a tree crow, sent it to Sweden, and said that their King Ottar was worth no more. Ottar they afterwards called the Vendel crow.
Complete text