En er Agni konongr ger-(8)-þiz drủckiɴ, þa bað Scialf hann gœ-(9)-ta menſens er hann hafðe a hálſe. (10)
Hann tóc til oc batt ramlega menit a (11) hals sér, aðr hann gengi at ſofa. (12)
Eɴ landtialdit ſtóð við ſcógiɴ oc (13) hátt tre yfir tialldeno. þat er ſcyla ſcy-(14)-lde við ſolar hita.
Eɴ er Agni konongr var (15) ſofnaðr. þa toc Sciálf digrt ſnri (16) oc feſti ủndir menit.
Menn hennar ſlógo þa (17) tiald ſtongonom en cꜹſtoðo lykio (18) ſnæriſſens ủpp i limar treſſens. drogo (19) þá ſiþan ſva at konongr hecc næſt uppi (20) við limar. oc var þat hans bane. (21)
Sciálf oc hennar menn hliopo a ſcip (22) oc rero i brot.
Agne konongr var þar (23) brendr oc er þar ſiþan collot Agnafit. (24) a ꜹſtanverþom tꜹrinom veſtr fra (25) Stocs ſunde.
En er Agni konungr gerðisk drukkinn, þá bað Skjálf hann gæta mensins, er hann hafði á hálsi.
Hann tók til ok batt ramliga menit á háls sér, áðr hann gengi at sofa.
En landtjaldit stóð við skóginn ok hátt tré yfir tjaldinu, þat er skýla skyldi við sólarhita.
En er Agni konungr var sofnaðr, þá tók Skjálf digrt snœri ok festi undir menit,
menn hennar slógu þá tjaldstǫngunum, en kǫstuðu lykkju snœrisins upp í limar tréssins, drógu þá síðan, svá at konungr hekk næst uppi við limar, ok var þat hans bani.
Skjálf ok hennar menn hljópu á skip ok røru í brot.
Agni konungr var þar brendr, ok er þar síðan kǫlluð Agnafit á austanverðum Taurinum vestr frá Stokkssundi.
men daa kong Ange vart full, bad Skjalv han skulde agta vel paa gullhalsbande, som han hadde paa seg.
Han tok daa og batt de fast um halsen paa seg, fyrr han gjekk stad og lagde seg.
Landtjelde stod attmed skogen, og eit høgt tre yvi tjelde, som skulde skyggja for solsteiken.
Men daa kong Agne (22) var sovna, tok Skjalv eit digert snøre og feste under halsbande.
Mennane hennar slo ned tjeldstengane og kasta lykkja paa snøre upp i greinine paa trée og tok i og drog, so kongen hekk heilt uppe ved greinine, og de vart banen hans.
Skjalv og mennane hennar sprang um bord og rodde burt.
Agne vart brend der, og denne staden heiter fraa den tidi Agnafit, paa austsida aat Tauren vestan Stokksund.
Men da kong Agne blev drukken, bad Skjaalv ham at vogte smykket, som han havde paa halsen.
Han tog da smykket og bandt det fast paa sin hals, førend han gik at sove.
Landteltet stod ved skogen og over teltet et høit træ, som skulde skygge mod solheden.
Da kong Agne var sovnet, tog Skjaalv et tykt snøre og fæstede det under smykket.
Hendes mænd slog da teltstængerne ned, men kastede løkken af snøret op i træets grener, trak saa siden til, saa at kongen blev hængende næsten oppe ved grenene, og det blev hans bane.
Skjaalv og hendes mænd løb ud paa et skib og roede bort.
Kong Agne blev brændt der, og stedet vestenfor Stoksund paa østsiden af Tauren kaldes siden Agne-fet.
But when King Agni was drunk, Skjalv bade him heed the necklace which he had on his neck.
He took the necklace and bound it fast round his neck before he went to sleep.
The camp stood near the wood and over the tent was a high tree which would shield it from the sun's heat.
When King Agni was asleep, Skjalv took a thick cord and fastened it under the necklace.
Her men then knocked down the tent-pole, but cast a loop of the cord into the fork of the tree, and after that drew it up, so that the king was hanging down near the tree fork; that was his bane.
Skjalv and her men leaped out on a ship and rowed away.
King Agni was burned there and the place west of Stoksund on the east side of the Taur was afterwards called Agna-fet.
Complete text