Egill hét sonr ns hins gamla. (11) er konongr var eptir fꜹðor sinn siɴ i Sviþioð. (12) hann var engi hermaðr oc ſat at lǫndom i (13) kyʀſæti.
Tuɴi hét þræll hans er (14) verit hafði með Ana hinom gam–-(15)-la fe hirþir hans.
Eɴ er Ani var (16) aɴdaðr, þa toc Tủɴi óf lꜹſa–-(17)-fiár oc gróf i jorð.
Eɴ er (18) Egill var konongr, þa ſetti hann Tuɴa (19) með þrælom ꜹðrom.
Hann kủɴi (20) því ſtor illa. oc hlióp i brot oc (21) með honom margir þrælar oc toco þa (22) ủpp lꜹſa féit er hann hafðe fól-(23)-git. gaf hann þat mǫnnom ſinom, eɴ þeir (24) toco hann til hofþingia.
Siþan dreif (25) til hans mart illþyðis fólc. lágo (26) vti við a morcom. ſtủndom hliopo þeir (27) i heroð oc rænto menn eða drapo. (42,1)
Egill hét sonr Auns ins gamla, er konungr var eptir fǫður sinn í Svíþjóðu. Han var engi hermaðr ok sat at lǫndum í kyrrsæti.
Tunni hét þræll hans, er verit (51) hafði með Ána inum gamla, féhirðir hans.
En er Áni var andaðr, þá tók Tunni óf lausafjár ok gróf í jǫrð.
En er Egill var konungr, þá setti hann Tunna með þrælum ǫðrum.
Hann kunni því stórilla ok hljóp í brot ok með honum margir þrælar, ok tóku þá upp lausaféit, er hann hafði fólgit. Gaf hann þat mǫnnum sínum, en þeir tóku hann til hǫfðingja.
Síðan dreif til hans mart illþýðisfólk, lágu úti á mǫrkum, stundum hljópu þeir í heruð ok ræntu menn eða drápu.
Egil heitte son hans Aun den gamle, som var konge i Svitjod etter far sin. Han var ingin hermann og sat heime i ro.
Han hadde ein træl, som heitte Tunne, som hadde vori skattmeister hjaa Aane den gamle.
Daa Aane hadde andast av, so tok Tunne mykje lausøyre og grov ned i jordi.
Men daa Egil vart konge, sette han Tunne millom hine trælane;
dette lika han fælt ille og strauk av, og mange andre trælar med. Dei tok upp lausøyren, som Tunne hadde gøymt; den gav han mennane sine, og dei tok han til hovding.
Sidan dreiv de mange illgjerningsmenn til han; dei laag ute paa skogen, og stundom snøgga dei seg ned i bygdine og røva fraa folk eller drap deim.
Aun den gamles søn hed Egil, som var konge i Svitjod efter sin fader; han var ingen hærmand og sad hjemme i ro.
Tunne hed hans træl, som havde været fehirde hos Aun den gamle.
Men da Aun var død, tog Tunne meget løsøre og gravede det i jorden.
Da Egil var bleven konge, satte han Tunne blandt de andre træler;
det likte han slet ikke og løb bort, og med ham mange træler. De tog nu op det løsøre, han havde skjult, og han gav det til sine folk, men de tog ham til høvding.
Siden drev mange onde mennesker til ham; de laa ude i skogene, og stundom løb de ind i bygdene og rante eller dræbte folk.
The son of Aun the Old was called Egil, who was king in Sweden after his father; he was no fighter but sat at home at his ease.
His thrall was named Tunni and he had been scot-gatherer to Aun the Old.
But when Aun was dead, Tunni took great treasure and buried it in the earth.
When Egil became king he put Tunni amongst the other thralls;
Tunni took this badly and ran away and with him went many thralls. They now unearthed the he had hidden and he gave it to his folk, and they took him as their leader.
Afterwards many evil men went to him; they lay in the woods and at times they rushed into dwellings and robbed or killed the folk there.
Complete text