Olafr ſonr Ingialdz konongs þa er hann ſpurþi (10) frafall foðor síns þa for hann (11) með þat liþ er honom vilde fylgia
því-(12)-at allr mủgr ſia liop ủpp með ei-(13)-no ſamþycki at rǽkia ætt Ingialdz (14) konongs oc alla hans vini.
Olafr for fyrſt (15) ủpp a nęriki. en er Suiar ſpur–-(16)-þo til hans. þa mátti hann ecki þar vera. (17)
Fór hann þa veſtr marcleiði til ár þeir-(18)-ar er norðan fellr i Vǽni oc elfr heitir. (19)
þar dueliaz þeir, taca þar at ryðia (20) morkina oc breɴa oc byɢia ſiþan. (21)
Vrðo þar brátt ſtor heroð. cǫlloðo (22) þeir þat vermaland. þar váro goþir Landz coſtir. (23)
Eɴ er ſpurþiz til Oláfs i Sviþjóð at (24) hann ryðr markir, cǫlloðo þeir hann trételgio (25) oc þótti hæþilict hans rað.
Óláfr, sonr Ingjalds konungs, þá er hann spurði fráfall fǫður síns, þá fór hann með þat lið, er honum vildi fylgja,
því at allr múgr Svía hljóp upp með einu samþykki at rækja ætt Ingjaldz konungs ok alla hans vini.
Óláfr fór fyrst upp á Næríki, en er Svíar spurðu til hans, þá mátti hann ekki þar vera.
Fór hann þá vestr markleiði til ár þeirar, er norðan fellr í Væni ok Elfr heitir.
Þar dveljask þeir, taka þar at ryðja mǫrkina ok brenna ok byggva síðan.
Urðu þar brátt stór heruð. Kolluðu þeir þat Vermaland. Þar váru góðir landskostir.
En er spurðisk til Óláfs í Svíþjóð, at hann ryðr markir, kǫlluðu þeir hann trételgju, ok þótti hæðiligt hans ráð.
Daa Olav, son til kong Ingjald, spurde far sins avferd, so fór han av med deim som vilde fylgja han;
for heile aalmugen i Svitjod reiste seg som ein mann til aa jaga ut ætti til kong Ingjald og alle venine hans.
Olav fór fyrst upp i Nærike. Men daa sviane fekk spurlag paa han, fekk han ikkje vera der
og reiste skogleides vestetter til ei aa som kjem nordantil ut i Venern og heiter Elvi.
Der gav dei seg til og tok til aa rydja og brenna skogane og byggja.
Der vart de snart store bygdir, som dei kalla det Vermeland, og de var godt for jord der.
Men daa dei spurde i Svitjod, at Olav rudde skogane, kalla dei han Tretelgja og totte dette var svivyrdlegt.
Da kong Ingjalds søn Olav spurgte sin faders død, fór han bort med de mænd, som vilde følge ham,
thi hele den svenske almue stod op med ét samtykke for at drive bort kong Ingjalds æt og alle hans venner.
Olav fór først op til Nærike; men da Svearne hørte om ham der, kunde han ikke blive der.
Han fór da vester skogveiene til den aa, som falder nordenfra i Væner og heder Elven;
der dvæler de, tager der fat paa at rydde og brænde skogen og bygger der siden.
Der blev snart store herreder; det kaldte de Vermeland; der var gode landskaar.
Men da man i Svitjod hørte om Olav, at han ryddede skoger, kaldte de ham Trætelgja, og hans stilling syntes dem vanærende.
When King Ingjald's son Olav learned of his father's death, he went away with such men as would follow him,
for all the Swedish peasantry stood up with one accord to drive out King Ingjald's race and all his friends.
Olav first went up to Närike, but when the Swedes there heard about him he could not stay.
He then went west along the forest road to the river which falls from the north into Väner and is called the Elv;
there they remained and set about clearing and burning the wood and building a settlement.
A great lordship soon rose there and they called it Värmland; there was good living there.
But when they heard in Sweden about Olav, how he was clearing the woods, they called him Tree-feller and his position seemed to them disgraceful.
Complete text