En þat bar til þess at hann kuɴi (9) þǽr iþróttir at hann ſcipti litủm (10) oc líkiom a hueria lủnd er hann (11) villde. Ǫɴorr var ſú at hann talaðe (12) ſva ſnialt oc ſlétt at ǫllom (13) er a heyrðo þotti þat eina ſatt.
mælti (14) hann alt henndingom ſva ſem (15) nu er þat queþit er ſcáldſcapr heitir (16)
Hann oc hofgoþar hans heita lio-(17)ðaſmiþir, þviat ſủ iþrótt hofz (18) af þeim i norðr lꜹndom.
Oþinn (19) kuɴe ſva gera at i oʀosto urðo (20) ovinir hans blindir eða dꜹfir eða ót-(21)-tafủllir. en vápn þeira bito eigi (22) helldr en vendir.
enn hans menn fóro (23) brynjolsir oc váro galnir ſem (24) hundar eða vargar. bito i ſcioldo (25) sína váro ſterkir ſem birnir eða grið-(26)-ungar. þeir drapo manfolkit. en (27) hvartki eldr ne járn orti a þa. (10,1)
þat er callat berſercs gangr. (2)
En þat bar til þess, at hann kunni þær íþróttir, at hann skipti litum ok líkjum á hverja lund, er hann vildi. Ǫnnur var sú, at hann talaði svá snjalt ok slétt, at ǫllum, er á heyrðu, þótti þat eina satt.
Mælti hann alt hendingum, svá sem nú er þat kveðit, er skáldskapr heitir.
Hann ok hofgoðar hans heita ljóðasmiðir, þvíat sú íþrótt hófsk af þeim í Norðrlǫndum.
Óðinn kunni svá gera, at í orrostu urðu óvinir hans blindir eða daufir eða óttafullir, en vápn þeira bitu eigi heldr en vendir,
en hans menn fóru brynjulausir ok váru galnir sem hundar eða vargar, bitu í skjǫldu sína, váru sterkir sem birnir eða griðungar. Þeir drápu mannfólkit, en hvártki eldr né járn orti á þá.
Þat er kallaðr berserksgangr. (18)
Men dette kom seg av di, at han kunde slike kunstir, at han skifte lit og skapnad paa alle vis som han vilde.
Likeins tala han go godt og so greidt, at alle, som høyrde paa, totte at ikkje anna var sant; alt sagde han paa vers, soleis som ein no kved de som heiter skaldskap.
Han og hovgodane hans heiter visediktarar, for di at den kunsti tok til med deim (11) i nordlandi.
Odin kunde gjera so, at i slagi vart uvenine hans blinde eller dauve eller rædde, og vaapni deira beit ikkje meir enn paakar.
Men hans menn fór brynju-lause og var galne som hundar eller vargar og beit i skjoldane sine, og var sterke som bjørnar eller gra-uksar. Dei drap for fotom, men korkje eld eller jarn beit paa deim.
De kallar dei berserksgang.
Sagen var, at han forstod saadanne kunster, at han kunde skifte ham og udseende saa, som han vilde, og at han talte saa glat og kløgtig, at alle, som hørte paa ham, maatte tage hans tale for fuld sandhed;
alt sagde han paa rim, saaledes som nu det kvædes, som kaldes skaldskab.
Han og hans hovgoder kaldes sangsmeder, thi den (11) idræt havde i Nordlandene sit ophav fra dem.
Oden kunde gjøre saa, at i strid blev hans uvenner blinde eller døve eller rædde, men deres vaaben bed ikke mere end kjepper;
men hans egne mænd fór om uden brynje og var galne som hund eller varg, bed i sine skjolde og var sterke som bjørner eller oxer; de dræbte folk, men paa dem bed hverken ild eller jern.
Det kalder man berserks-gang.
It was said that he understood such tricks of cunning that he could change himself and appear in any (5) form he would, and it was said that he talked so glibly and shrewdly that all who heard him must needs take his tale to be wholly true;
he said everything in rime in a manner which is now called scaldcraft.
He and his temple priests were called song smiths because the scaldic art in the northern land had its beginning from them.
In battle Odin could make his foes blind or deaf or terrified and their weapons were as nothing more than sticks;
but his own men went about without armour and were mad like hounds or wolves, and bit their shields and were strong as bears or bulls; they slew men, but neither fire nor steel would deal with them.
This was called a berserk's-gang.
Complete text