Oðinn kủɴe þa iþrott er meſtr (11,1) mattr fylgðe. oc framþi ſialfr er (2) ſeiðr heitir. En af því matte hann vi-(3)-ta ǫrlog manna oc oorðna lute, Sva (4) oc at gera mǫnnom bana eða ohamingio (5) eða vanheilende. ſva oc at taca fra mǫnnom (6) vit eða afl oc gefa ǫðrom.
En (7) þessi fiolkyɴge er framit er fylgir (8) ſva micil ergi at eigi þótte karl (9) mǫnnom viþ at fara.oc var gyðionom kend (10) ſủ iþrótt.
Oðinn viſſe ủm alt jarð-(11)-fe hvar folgit var. oc hann kủɴe (12) þꜹ lioð er uplꜹcz fyrir honom jor-(13)-ðen oc biorg oc ſteínar oc hꜹgarnir. (14) oc batt hann með orðom einom þa (15) er fyrir bioɢo. oc gecc iɴ oc toc þar (16) ſlict er hann vilde.
Óðinn kunni þá íþrótt, svá at mestr máttr fylgði, ok framði sjálfr, er seiðr heitir, en af því mátti hann vita ørlǫg manna ok óorðna hluti, svá ok at gera mǫnnum bana eða óhamingju eða vanheilendi, svá ok at taka frá mǫnnum vit eða afl ok gefa ǫðrum.
En þessi fjǫlkynngi, er framið er, fylgir svá mikil ergi, at eigi þótti karlmǫnnum skammlaust við at fara, ok var gyðjunum kend sú íþrótt.
Óðinn vissi um allt jarðfé, hvar fólgit var, ok hann kunni þau ljóð, er upp lauksk fyrir honum jǫrðin ok bjǫrg ok steinar ok haugarnir, ok batt hann með orðum einum þá, er fyrir bjoggu, ok gekk inn ok tók þar slíkt, er hann vildi.
Odin kunde den kunsti, som hadde meste magti, og som han sjølv dreiv paa med, og de var seid. Av den kunde han vita lagnaden aat folk, og ting som ikkje var hendt andaa, og likeins gjeva folk bane og uheppe og vanhelse og taka vit og magt fraa folk og gjeva til andre.
Men de fylgjer so mykje umannslegt med denne trollskapen, naar dei driv paa med han, at dei totte ikkje at karfolk skamlaust kunde fara med slikt, og difor lærde dei gyd(12)june denne kunsti.
Odin visste om alt jordgravi gods, kor de var løynt, og han kunde slike kvæde, at jord og berg og steinar og haugar lét seg upp for han, og han batt berre med orda deim som raadde for de, og gjekk inn og tok de han vilde.
Oden kunde og øvede den idræt, som mest vælde fulgte, som heder seid, og derfor kunde han vide mænds skjæbne og fremtiden, ligesaa skabe folk død, ulykke og sygdom eller tage vid og kraft fra dem og give til andre.
Men naar denne trolddom fremmes, følger dermed saa stor umandighed, at mandfolk syntes ikke uden skam at kunne have med den at gjøre; derfor lærte man gydjerne denne idræt.
Oden vidste ogsaa, hvor jordgravet gods var skjult, og kunde saadanne sange, at jorden og bjerge og stener og hauger lukkede sig op for ham, og han bandt med (12) blotte ord dem, som boede deri, saa han kunde gaa ind og tage alt det, han vilde.
Odin knew and practised that craft which brought most power and which was called seid (witchcraft), and he therefore knew much of man's fate and of the future, likewise how to bring people death, ill-luck or illness, or he took power and wit from them and gave it to others.
But in promoting this sorcery, lack of manliness followed so much that men seemed not without shame in dealing in it; the priestesses were therefore taught this craft.
Odin also knew where any treasure pit was hidden and knew such songs that the earth and hills and rocks and howes opened themselves for him, and he bound with spells those who might be dwelling therein, so that he could go in and take all that he wished.
Complete text