Viſburr atti ſon oc (7) Domalde hét. Stiủpmoþir Domallda (8) lét ſiða at honom ogæfo.
Eɴ er ſynir (9) Viſburs váro xij. vetra oc xiii. fóro þeir (10) a fund hans oc heimto mund (11) moþor ſiɴar. eɴ hann villde eigi gialda. (12)
þa mælto þeir at gullmenit ſcylde (13) verþa at bana hinom bezta manne (14) i ætt hans. oc fóro i brot oc heim. (15)
Þa var en fengit at ſeið oc ſiðit (16) til þeꜱ at þeir ſcylldo mega drepa (17) fǫðor sinn.
þa ſagðe Hủlðr vǫlva (18) þeim. at hon mundi ſva ſiþa oc (19) þat með at ætt víg ſcyldo avalt (20) vera i ætt þeira ynglinga ſiþan; þeir (21) játto því.
Eptir þat ſamnoðo þeir (22) liðe oc comủ at Viſbủr vm nótt (23) a ovart oc breɴdo hann inne.
Vísburr átti son, er Dómaldi hét. Stjúpmóðir Dómalda lét síða at honum ógæfu.
En er synir Vísburs váru tólf vetra ok þrettán, fóru þeir á fund hans ok heimtu mund móður sinnar, en hann vildi eigi gjalda.
Þá mæltu þeir, at gullmenit skyldi verða at bana inum bezta manni í ætt hans, ok fóru í brot ok heim.
Þá var enn fengit at seið ok siðit til þess, at þeir skyldi mega drepa fǫður (31) sinn.
Þá sagði Hulð vǫlva þeim, at hon myndi svá síða ok þat með, at ættvíg skyldu ávallt vera í ætt þeira Ynglinga síðan. Þeir játtu því.
Eptir þat sǫmnuðu þeir liði ok kómu at Vísbur um nótt á óvart ok brendu hann inni.
Visbur hadde ein son, som heitte Domalde. Stykmori hans Domalde lét seide ulukke paa han.
Men daa sønine hans Visbur var 12 og 13 vetrar gamle, fór dei til han og kravde bruregaava til mor si; men han vilde ikkje ut med ho.
Daa sagde dei, at gullhalsbande skulde verta den beste mannen i ætti hans til bane, og fór burt og heim.
Daa tok dei paa med seiding att, so dei kunde faa drepi far sin.
Daa sagde Huld seidkone ved deim, at slik skulde ho seida, og likeins at skyldfolk jamt skulde drepa kvarandre sidan i ætti til Ynglingane. Dei samtykte dette.
Dermed samla dei folk og kom uventande paa Visbur um natti og brende han inne.
Siden fik Visbur en søn, som hed Domalde; Domaldes stemoder lod seide ulykke mod ham.
Da Visburs sønner var 12 og 13 vintre gamle, fór de til sin fader og krævede sin moders medgift, men han vilde ikke ud med den;
da spaaede de, at guldsmykket skulde blive til bane for den bedste mand i hans æt, og for derpaa bort og hjem.
Da lod de atter gjøre seid rede, og det blev seidet til, at de skulde kunne dræbe sin fader.
Vålven Huld tilbød at seide saa og tillige saa, at ættedrab skulde blive stadige i Ynglingenes æt siden; det samtykkede de i.
Derefter samlede de folk og kom over Visbur om natten uventet og brændte ham inde.
After that Visbur had a son who was called Domaldi; Domaldi's stepmother had witchcraft worked to bring him ill-luck.
When Visbur's sons were twelve and thirteen years old they went to their father and craved their mother's wedding gift, but he would not give it up.
Then they foretold that the golden necklace should be the bane of the best man in his race, and thereupon they went off home.
Then again they had witchcraft worked, to the end that they should know how to kill their father.
The witch Huld told them that even so she would work the spell, and also that slaughter of their kin should always be with the race of the Ynglings; they agreed to it.
Thereafter they gathered folk together and unexpectedly came upon Visbur in the night and burned him inside his house.
Complete text