You are here: BP HOME > MI > Brand > fulltext
Brand

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionTitle
Click to Expand/Collapse OptionDramatis personæ
Click to Expand/Collapse OptionStage
Click to Expand/Collapse OptionACT I
Click to Expand/Collapse OptionACT II
Click to Expand/Collapse OptionACT III
Click to Expand/Collapse OptionACT IV
Click to Expand/Collapse OptionACT V
FJERDE AKT
(Juleaften i prestegården. Det er mørkt i stuen. På bagvæggen er udgangsdør; vindu på den ene side, dør på den anden.)
 
(Agnes står sørgeklædt ved vinduet og stirrer ud i mørket.) 
ACT FOURTH
Christmas Eve in the Manse. The room is dark. Gardendoor in the background; a window on one side, a door on the other.  
AGNES, in mourning, stands at the window and gazes out into the darkness. 
VIERTER AKT
(WEIHNACHTSABEND IM PFARRHAUS. DIE STUBE LIEGT IN DUNKEL. DIE AUSGANGSTÜR BEFINDET SICH IN DER HINTERWAND; EIN FENSTER AUF DER EINEN, EINE TÜR AUF DER ANDEREN SEITE.)
 
(AGNES steht in Trauerkleidung am Fenster und starrt ins Dunkel hinaus.) 
AGNES.
Endnu ikke! Endnu ikke! –
O, hvor tungt det er at vente, –
længsels råb på råb at skikke, –
aldrig noget svar at hente! –
Sneen falder blødt og tæt,
har, som med et lin-skaut, klædt
taget på den gamle kirke – –
(lytter.)
Hyss! Jeg hører grinden knirke!
Fodtrin; faste mandetrin;
(iler til døren og lukker op.)
Er det dig? Kom ind, kom ind!
(Brand kommer ind, tilsneet, i rejseklæder, som han under det følgende kaster af sig.) 
AGNES.
Still he comes not! Comes not yet!—
Oh, how hard, with gloom beset,—
Still to wait and still to cry,—
Winning never a reply!—
Fast they fall, the softly sifted
Snowflakes; in a shroud-like woof
They have swathed the old church roof
[Listens.]
Hark! the garden-latch is lifted!
Steps! A man’s step, firm and fast!
[Hurries to the door and opens it.]
Is it thou? Come home! At last!
[BRAND comes in, snowy, in travefling dress, which he removes during what follows.] 
AGNES.
Immer noch nicht! Immer noch nicht!
O, wie Stund’ um Stunde leer ist!
Und zu sehen, er kommt doch nicht,
Wie das Herz auch sehnsuchtsschwer ist!
Sacht fällt Schnee auf Berg und Wald;
Selbst das Kirchlein alt ist bald
Wie mit weißem Lein verhangen – –
(Lauscht.)
Horch! Die Zauntür ist gegangen!
Tritte! Fester Mannesfuß!
(Eilt zur Tür und schließt auf.)
Lieber, Einziger, bist Du’s?
(BRAND tritt ein, beschneit, in Reisetracht, die er während des Folgenden abwirft.) 
AGNES
(slår armene om ham).
O, hvor du blev længe borte!
Gå ej fra mig, gå ej fra mig;
ensom kan jeg ej de sorte
natteskygger ryste af mig!
Hvilken nat og hvilke dage,
disse to og denne nat! 
AGNES.
[Throwing her arms about him.]
Oh, how long thou vast away!
Go not from me, go not from me;
All alone I cannot sway
The black clouds that overcome me;
What a night, what days have been
These two-and the night between! 
AGNES
(schlingt die Arme um ihn.)
O, wie lange warst Du draußen!
Geh nicht von mir, weich’ nicht von mir!
Bin ich einsam, läßt der grausen
Nachtgespenster Reich nicht von mir!
Was sank alles auf uns nieder
Diese Tage, diese Nacht! 
BRAND.
Barn, nu har du mig tilbage.
(tænder et enkelt lys, som kaster et svagt skær over stuen.)
Du er bleg. 
BRAND.
I am with thee, child, once more.
[He lights a single candle, which throws a pale radiance over the room.]
Thou art pale. 
BRAND.
Kind, nun hast Du mich ja wieder.
(Zündet ein einzelnes Licht an, daß einen schwachen Schimmer über die Stube wirft.)
Du bist bleich. 
AGNES.
Og træt og mat.
Jeg har længtet, spejdet, stundet, –
og så har lidt grønt jeg bundet, –
lidt! men det var, hvad jeg ejed,
alt ifra isommer plejet
til at pynte juletræet.
Busken kaldte jeg for hans;
ja, han fik den og – som krans!
(brister i gråd.)
Se, nu er den halvvejs sneet
ned – o Gud – 
AGNES.
And worn and sad.
I have watch’d and long’d so sore;
And this little leafy bough—
Little, it was all I had,
Saved from summer until now
To bedeck our Christmas-tree,—
I have hung it there, Brand, see!
H i s the bush was, so we said;
Ah, ’t w as his-it crown’d him dead!
[Bursts into tears.]
Look, from the snow it peers
Yonder, his-O God— 
AGNES.
Und überwacht.
Hab’ gesehnt mich all die Stunden, –
Dann ein wenig Grün gebunden, –
Wenig nur! Doch selbst gehegtes,
Noch vom Sommer her gepflegtes,
Längst zum Christbaumputz geweihtes.
Ihm bestimmt hatt’ ich den Strauch;
Nun, – als Kranz bekommt er ’n auch!
(Bricht in Tränen aus.)
Gott im Himmel! Und nun schneit es
Auf ihn – 
BRAND.
På kirkegården. 
BRAND.
His grave. 
BRAND.
– auf dem Kirchhof drüben. 
AGNES.
O, det navn! 
AGNES.
O that word! 
AGNES.
O, dies Wort! 
BRAND.
Tør af dig tåren. 
BRAND.
Have done with tears. 
BRAND.
Du mußt Dich üben,
Es zu hören. 
AGNES.
Ja jeg skal, men vær tålmodig;
endnu er min sjæl som blodig;
såret er så friskt og nyt,
ud min styrkes væld er flydt; –
o, men det skal snart bli bedre;
er jeg over disse dage,
skal du aldrig se mig klage. 
AGNES.
Yes-be patient-I’ll be brave!
But my soul is bleeding still,
And the wound is raw and new
Sapp’d is all my strength of will.
Oh, but better shall ensue!
Once these days are overworn,
Thou shalt never see me mourn! 
AGNES.
Ja; doch quäle
Mich nicht so; sieh, meiner Seele
Wunde blutet noch zu stark;
Krank ward meines Willens Mark; –
Aber erst aus diesen Tagen,
Will ich nimmer, nimmer klagen,
Soll sich’s rasch zum Bessern kehren. 
BRAND.
Er det Herrens helg at hædre? 
BRAND.
Keep’st thou so God’s holy Night? 
BRAND.
Heißt das Gottes Festtag ehren? 
AGNES.
Nej, jeg véd –; men vær tålmodig!
Husk, ifjor så sund og frodig,
og iår ifra mig båren,
båren ud –
(gyser tilbage for ordet.) 
AGNES.
Ah! Too much thou must not crave!
Think-last year so sweet and bright,
This year carried from my sight;
Carried-carried—— 
AGNES.
Nein –; doch mußt Du mir vergeben!
Denk, – noch vorig Jahr welch Leben!
Dann des Fiebers bang Geflacker!
Und jetzt auf dem –
(Schaudert vor dem Wort zurück.) 
BRAND
(stærkt).
På kirkegården! 
BRAND.
[Loudly.]
To the grave! 
BRAND
(fest.)
– Totenacker! 
AGNES
(skriger).
Nævn det ej! 
AGNES.
[Shrieks.]
Name it not! 
AGNES
(schreit auf.)
Nicht dies Wort! 
BRAND.
Med fulde lunger
må det nævnes, er du ræd!
Nævnes må det, så det runger,
lig en bølge mod en bredd! 
BRAND.
’With lungs that crack,
Named it must be, if thou shrink—
Named, till echo rolls it back,
Like a billow from the brink. 
BRAND.
Aus vollen Lungen
Dies Wort, das Dich ängstiget!
Dieses just, daß es gesprungen
Kommt, wie Brandung an ein Brett! 
AGNES.
Selv du lider under ordet
mer, end du vil kendes ved;
på din pande ser jeg sporet
af den sved, det købtes med. 
AGNES.
Ah! The word gives thee, too, pain.
How-so passionless thou boast thee!
On thy brow I see the stain
Of the agony it cost thee! 
AGNES.
Selber zähmst Du kaum das Gären,
Das dies Wort in Dir entfacht;
Deine Stirne steht in Zähren
Von dem Schweiß, den es Dir macht. 
BRAND.
Duggens dråber på min pande
er kun sprøjt fra fjordens vande. 
BRAND.
On my brow the drops that lie
Are but sea-spray from the storm. 
BRAND.
Diese Tropfen auf der Stirne
Sind vom Fjord nur salzige Lauge. 
AGNES.
Er og dråben i dit øje
smeltet sneflok fra det høje?
Nej, o nej, den er for varm;
kilden er din egen barm! 
AGNES.
And that dewdrop in thine eye,
Has it fallen from the sky?
No, ah! no, it is too warm,
’Tis thy heart’s dew! 
AGNES.
Und der Tropfen auch im Auge
Nur geschmolzen Eis vom Firne?
Nein! Der brennt wie rinnend Erz!
Dessen Urquell ist Dein Herz. 
BRAND.
Agnes, hustru, lad os begge
være stærke, stå imod,
sammen vore kræfter lægge,
vinde fremad fod for fod. –
O, jeg var en mand derude!
Sjøen skylled over fluen,
mågen taug i uvejrsgruen,
hagglen slog min skrale skude;
midtfjords lå vi, vandet fræste,
mast og takkel hugg og hvæste,
sejlet, slidt i pjalter, blæste
langt i læ for havråks-fråden,
hver en nagle skreg i båden; –
udfor stup og udfor lider
gik der skred fra begge sider;
otte mænd med hvilte årer
sad som otte lig på bårer.
O, da vokste jeg ved roret,
jeg var den, som førte ordet,
kendte godt, en stor mig døbte
til mit kald, det dyrekøbte. 
BRAND.
Agnes, wife,
Let us bravely face the strife;
Stand together, never flinch,
Struggle onward, inch by inch.
Oh, I felt a man out there!
Surges o’er the reef were dashing;
Horror of the storm-lit air
Still’d the sea-gull; hail was thrashing
Down upon the boiling sea.
In my skiff, that mid-fjord quiver’d,
Mast and tackle creak’d and shiver’d,
Tatter’d sails blew far a-lee,
Scarce a shred of them remaining,
Every nail and stanchion straining!
From the beetling summits sunder’d.
Down the avalanches thunder’d;
Stiff and stark, with corpse-like faces
Sat the rowers in their places.
Then the soul in me wax’d high;
From the helm I ruled them all,
Knowing well that One thereby
Had baptized me to His call! 
BRAND.
Agnes, Weib, wir wollen beide
Stark sein, wollen, Eifers voll,
Mit vereinter Kraft dem Leide
Land abringen Zoll um Zoll.
Ha, war ich ein Mann da draußen!
Sturzseen brausten klippenüber,
Schreckstumm schoß die Möve drüber,
Hagelwetter kam uns zausen
Mitten im empört’sten Gischte,
Mast und Tauwerk kracht’ und zischte,
’s Fock zerriß, doch keiner fischte
Nach den Fetzen, die’s verjagte,
Jeder Nagel schrie und klagte; –
Wieder vom Gebirg und wieder
Donnerten Lawinen nieder;
Ratlos saßen die acht bleichen
Rudrer vor mir wie acht Leichen.
Ha, da wuchs ich auf am Steuer,
Meine Worte wurden Feuer, –
Und zu meinem schweren Werke,
Fühlt’ ich, lieh Gott selbst mir Stärke. 
AGNES.
Let at stå i stormen stiv,
let at leve kampens liv;
o, men tænk på mig, som sidder
stilt i sorgens spurvekvidder,
mig, som ej kan døve tiden,
om jeg nok så gerne vil;
tænk på mig, som, stængt fra striden,
ej får glimt af dådens ild;
tænk på mig, hvem kun en liden
snever gerning hører til;
tænk på mig; jeg sidder hjemme,
tør ej mindes, kan ej glemme! 
AGNES.
In the tempest to be strong,
Eager in the stress of fight,
That is easy, that is light;
Think of me, who, all day long,
Still must croon without relief
The low swallow-song of grief;
Think of me, who have no charm
For the tedious pain of life;
Me, who, far from war’s alarm,
Lack the fiery joys of strife:
Think, oh think, of me, who share not
Noble work, but brood and wait;
Me, who to remember dare not,
And who never can forget! 
AGNES.
Leicht, zu trotzen Sturmeswehn!
Leicht, Gefahren zu bestehn!
Aber sieh mich an: ich sitze
Hier in dieser Felsenritze,
Wo mir nichts den toten Frieden
Meiner Sperlingssorgen nimmt;
Sieh mich, die, weltabgeschieden,
Nicht der Taten Feu’r durchglimmt;
Sieh mich an, der Gott hienieden
Wenig nur zu tun bestimmt!
Hätt’st Du hier gleich mir gesessen,
Sprächst Du nimmer von Vergessen! 
BRAND.
Har du liden gerning, du?
Aldrig var den stor som nu.
Hør; jeg vil dig sige noget,
som i sorgen er mig mødt.
Ofte blir mit øje tåget,
tanken ydmyg, sindet blødt;
det er, som der lå en glæde
i at kunne græde, græde.
Agnes, – tænk, da ser jeg Gud
nær, som aldrig før jeg så ham, –
o, så nær at det ser ud,
som om det var let at nå ham.
Og jeg tørster mod at kaste
mig som funden til hans barm,
mod at trykkes af hans faste
stærke varme faderarm. 
BRAND.
Thou no noble life-work! Thou!
Never was it great as now.
Listen, Agnes; thou shalt know
What to me our loss has brought.
Oftentimes my light is low,
Dim my reason, dull my thought,
And there seems a kind of gladness
In immeasurable sadness.
Agnes-in such hours I see
God, as at no other, near;
Oh, so near, it seems to me
I could speak, and He would hear.
Like a lost child then I long
To be folded to his breast,
And be gather’d. by His strong
Tender Father-arms to rest! 
BRAND.
Dir, Dir läg’ nichts ob, zu tun?
Niemals Größeres denn nun!
Hör’,- vielleicht wird Dir für Deinen
Schmerz aus meinem ein Gewinn.
Oft wird mir das Aug’ voll Weinen,
Still der Geist und weich der Sinn; –
Als ob Gott ein Glück dem gönnte,
Der recht weinen, weinen könnte.
Da wird Gott mir offenbar,
Denk Dir, Kind, wenn ich so weine, –
Offenbar wie nimmerdar,
Klar, daß ich ihn vor mir meine.
O, mich dann an seiner warmen
Brust von allem zu befrein
Und von seinen Vaterarmen
Ewiglich umfaßt zu sein! 
AGNES.
Brand, – o, se ham altid så, –
som den Gud, du mægter nå, –
mere fader, mindre herre! 
AGNES.
Brand, oh see Him so alway!
To thy supplication near—
God of love and not of fear! 
AGNES.
Brand, o, sieh ihn immer so. –
Seiner Nähe bleibe froh, –
Sieh den Vater, nicht den Herren! 
BRAND.
Tør ej, Agnes; tør ej spærre
vejen for hans eget værk;
jeg må se ham stor og stærk,
himmelstor, – så kræver tiden,
just fordi den selv er liden.
O, men du kan se ham nær,
se ham som en fader kær,
i hans favn dit hoved bøje,
hvile, hvile, er du træt,
gå ifra ham, sund og let,
med hans afglans i dit øje,
bære glansens glorie med
ned til mig, som led og stred.
Ser du Agnes, slig at dele,
er just ægteskabets kærne;
én skal stride, storme, værne,
én skal alle dødshugg hele;
da først kan med sandheds ret
siges, at de to er et.
Alt ifra du verdens liv
vendte ryggen, blev min viv,
kasted kækt din skæbnes terning,
hviler på dig dette kald;
jeg skal slå til sejr og fald,
slå i dagens hede stråler,
stå på vagt i nattens kulde, –
du skal række mig de fulde
kærlighedens læsknings-skåler,
slynge mildheds kappefold
varmt ind under bringens skjold; –
liden er ej denne gerning! 
BRAND.
No; I may not bar his way,
Nor run counter to my Call;
I must see Him vast, sublime
As the heavens,-a pigmy Time
Needs a giant God withal!
Oh, but t h o u mayst see Him near,
See Him as a Father dear,
Bow Thy head upon His breast,
There, when thou art weary, rest,
Then return, with face aglow
From His presence, fair and free,
Bear His glory down to me
Worn with battle-thrust and throe!
See, my Agnes; so to share
Is the soul of wedded life:
This, the turmoil and the strife,
Hers the healing and the care;
’This and this alone, the true
Wedlock, that makes one of two.
Since thou turnedst from the life
Of the world to be my wife,
Boldly east thy lot with me,
This the work appointed thee:
Mine the stir and stress of fight,
Battle in the burning sun,
Watching in the winter night;
But for thee, when all is done,
To my parching lips to hold
Love’s full wine-cup, and to fold
’Neath the breastplate’s iron stress
The soft robe of tenderness.
Surely that work is not light! 
BRAND.
Darf ich ihm entgegenstehn?
Darf ich ihm die Wege sperren?
Stark und groß muß ich ihn sehn,
Weltengroß, – just danach schreit
Diese selbst so kleine Zeit.
Aber Du, Du darfst ihm nahn,
Seinen Vaterkuß empfahn,
Dich an seiner Lieb’ erquicken,
An ihm ausruhn, bist Du müd’,
Von ihm scheiden, trostdurchglüht,
Seinen Glanz in Deinen Blicken,
Kannst mit seinem Widerschein
Mich zu neuem Schaffen weihn.
Siehst Du, Agnes, – so zu teilen,
Ist der Ehe Kern und Wesen;
Eins soll Kampf und Streit erlesen,
Eins soll alle Wunden heilen;
Dann erst hat sich offenbart,
Daß aus zweien eines ward.
Da Du’s wagtest, von der Welt
Abgetrennt und mir gesellt,
Dir Dein eigen Los zu dichten,
Brachtest Du mir dies als Gift:
Ich sollt’ kämpfen, wie es trifft,
Keinen Sonnengluten weichen,
Keine Nacht noch Kälte scheuen, –
Du wollt’st mir den immer neuen
Labetrunk der Liebe reichen,
Wollt’st der Güte Hermelin
Weich mir untern Panzer ziehn, –
Klein ist dies Dein Tun mit nichten! 
AGNES.
Hver en gerning, spejdet efter,
er for tung for mine kræfter;
mine tankers tusend grene
slynges sammen i den ene.
Alt er endnu som et digt.
Lad mig klage, lad mig græde,
hjælp mig så at finde rede
på mig selv og på min pligt. –
Brand, inat, mens du var borte,
kom han i mit kammer ind;
sundhedssmykket var hans kind;
tyndklædt i sin lille skjorte
stavred han med barnetrin
frem til sengen, hvor jeg hvilte,
rakte mod mig sine arme;
kaldte på sin moer og smilte, –
men som om han bad om varme!
Ja, jeg så det! O, jeg gøs –! 
AGNES.
Every work that I have sought
Is too hard for my weak skill;
All the fibres of my will
Gather round a single thought.
Like a vision seems it still:
Let me have of tears my fill.
Help me so myself to see,—
What I am, and ought to he!
Brand,-last night, in stillest hush,
Open’d he my chamber door,
On his cheek a rosy flush,
And his little shirt he wore,—
Toddled so with childish tread
To the couch where I lay lonely,
“Mother!” call’d to me, and spread
Both his arms, and smiled, but only
As if praying: “Make Inc warm.”
Yea, I saw!-Oh, my heart bled 
AGNES.
Was ich Dir auch zu vollbringen
Trachte, nichts will mir gelingen.
All mein Denken, Planen, Meinen
Kehrt zurück zu jenem Einen.
Alles ist noch wie ein Traum.
Tränen werden’s überwinden, –
Und ich werd’ mich wiederfinden
Und der Pflicht gewissen Zaum.
Brand, heut Nacht, indes Du drauß,
Kam es durch die Kammertür
Blühend und gesund herfür,
Und in seinem dünnen Flaus
Lief’s mit Kinderschritt, wie früh’r,
An mein Bett, hob seine süßen
Ärmchen mir entgegen, spähte
Nach mir, lächelnd mich zu grüßen, –
Doch als ob’s um Wärme bäte!
Ja, ich sah’s! Und fuhr empor –! 
BRAND.
Agnes! 
BRAND.
Agnes! 
BRAND.
Agnes! 
AGNES.
Jo, du, – barnet frøs!
O, det må han jo derude
på de kolde spåners pude! 
AGNES.
Ah, his little form
Was a-cold, Brand! Needs it must,
Pillow’d in the chilly dust. 
AGNES.
Ja, – das Kind, es fror!
Und wie wollt’ es auch erwarmen
In der Bretter kalten Armen! 
BRAND.
Liget ligger under sneen;
barnet er til himlen båret. 
BRAND.
That which lies beneath the sod
Is the c o r s e; the child’s with God. 
BRAND.
Laß den Leichnam unterm Schnee;
Alf weilt in der Engel Runde. 
AGNES
(viger fra ham).
O, hvi river du i såret,
grusomt, midt i rædsels-veen!
Det, som hårdt du liget kalder,
barnet er for mig endnu.
Sjæl og legem sammen falder;
end ej mægter jeg, som du,
mellem disse to at dele;
begge er for mig det hele;
Alf, som under sneen sover,
er min Alf hist ovenover! 
AGNES.
[Shrinking from him.]
Oh, canst thou without remorse
Thus our bleeding anguish tear?
What thou sternly call’st the corse—
Ah, to me, my child is there!
Where is body, there is soul:
These apart I cannot keep,
Each is unto me the whole;
Alf beneath the snow asleep
Is my very Alf in heaven! 
AGNES
(weicht vor ihm zurück.)
Wühle nur in meiner Wunde,
Schonungslos im tiefsten Weh!
Magst Du hart ihn Leichnam nennen,
Mir ist Alf noch heut mein Kind.
Leib und Seele soll ich trennen?
Ich vermag nicht so geschwind
Zwischen diesen zwein zu scheiden;
Eins noch sind für mich die beiden;
Alf, der hier liegt, schneeverstoben,
Er ist auch mein Alf dort oben! 
BRAND.
Mangt et sår må blodigt rives,
før du læges for din sot. 
BRAND.
Many a raw wound must be riven
Ere thy deep disease give way. 
BRAND.
Manche Wunde muß noch bluten,
Eh’ Dein krankes Herz genest. 
AGNES.
Ja, men vær tålmodig blot; –
jeg kan ledes, ikke drives.
Stå mig nær og styrk mig, Brand;
tal det mildeste du kan.
Du, som ejer stormens tone
i de store øjeblikke,
når en sjæl skal drage brikke
om sin egen livsenskrone, –
har du ikke sangens mildhed
til at døve smertens vildhed?
Har du ej et ord, som kvæger,
et, som ud i dagen peger?
Gud, som du mig lærte kende,
er en konge på sin borg; –
hvor tør jeg til ham mig vende
med min lille modersorg? 
AGNES.
Yet have patience with me, pray,
Let me follow, not he driven.
Give me thy strong hand and guide me
Oh, and gently, gently chide me!
Thou whose voice in thunder-tones
Vibrates in the hour of strife,
For the soul that still with groans
Fights a fight for very life,
Hast thou no soft, piteous lay,
To beguile its pangs away?
Ne’er a message to uplift,
Point me to the dawn-fired rift?
God, as thou wouldst have me view Him,
Is a monarch on His throne.
How dare I, then, turn unto Him
With my lowly mother’s moan? 
AGNES.
Wenn Du sacht zu Werke gehst,
Leitest Du mich leicht zum Guten.
Reich’ mir Deine starke Hand,
Sprich so mild wie möglich, Brand,
Du, von dem es heißt, es wohne
Donnersturm in seiner Rede,
Ficht ein Herz die große Fehde
Um die eigne Lebenskrone, –
Könnt’st nicht mit Schalmeientönen
Bitterlichsten Schmerz versöhnen, –
Fändst kein Wort in Deiner Tiefe,
Das zu Licht und Leben riefe?
Den Du mir gelehrt, Dein Gott, ist
Wie ein Fürst, gehüllt in Erz;
Ach, ich fürchte, nur ein Spott ist
Ihm mein armer Mutterschmerz! 
BRAND.
Tror du, bedre du dig vendte
til den Gud, som før du kendte? 
BRAND.
Wouldst thou rather, haply, turn
To the God thou knew’st before? 
BRAND.
Glaubst Du günstiger zu fahren
Mit dem Gott aus frühern Jahren? 
AGNES.
Aldrig, aldrig did igen!
Og dog er det tidt, som drages
jeg af længsel ud, derhen,
hvor det lysner, hvor det dages.
Let at løftes, tungt at bære;
lød ej så den gamle lære?
Dine riger er for store,
alt er her for stort for mig,
du, dit kald, dit mål, din fore,
al din vilje, hver din vej,
fjeldet, som udover hænger,
fjorden, som for foden stænger,
sorgen, mindet, mørket, striden, –
ikkun kirken er for liden. 
AGNES.
Never, never, nevermore!
And yet oftentimes I yearn
Towards the daybreak, towards the light.
Towards the sunshine warm and golden.
Oh, the ancient saw is right:
“Lightly lifted, hardly holden.”
All too vast this realm of thine,
Too gigantic to be mine.
Thou, thy word, thy work, thy goal,
Will austere, and steadfast soul,
Overhead the beetling height,
And the barrier fjord below,
Grief and memory, toil and night,
All vast,-were the Church but so! 
AGNES.
Nein, nein, nimmermehr zurück!
Und doch ist mir oft, als breite
Sich vor mir das alte Glück,
Und es lockt so lichte Weite.
Leicht zu heben, schwer zu tragen, –
Wie die alten Lehren sagen.
Deine Wege, sie zerfleischen
Mir den Fuß; zu groß, zu groß
Ist Dein Wollen, Wirken, Heischen,
Dein Beruf, Dein Ziel, Dein Los,
Dies Gebirg, das uns umerkert,
Dieser Fjord, der uns verkerkert, –
Einsamkeit, Erinnrungspein, –
Nur die Kirche ist zu klein. 
BRAND
(slået).
Kirken? Atter denne tanke!
Ligger den i landets luft?
Hvi for liden? 
BRAND.
[Starting.]
What! the Church? Again that thought?
Is it bred an instinct blind
In the air? 
BRAND
(betroffen.)
Nur die Kirche? Der Gedanke
Liegt wohl hier in Land und Luft?
Und warum –? 
AGNES
(ryster sørgmodig på hovedet).
Kan jeg sanke
grunde sammen med fornuft?
Kommer ikke stemnings-strømmen,
som med vindens strøm en duft?
Hvorfra kom den, hvorhen går den?
Mig er nok, at jeg forstår den.
og jeg véd foruden viden –
kirken er for mig for liden. 
AGNES.
[Shaking her head sadly.]
Oh ask me not
To find reasons for my thought.
Instinct steals upon the sense
Like a perfume,-to and fro,
Blowing whither? Blowing whence?
I perceive it, that is all;
And, unknowing, yet I know
That for me it is too small. 
AGNES
(schüttelt schwermütig den Kopf.)
Was weiß das kranke
Herz von Gründen? Wie ein Duft,
Windverweht, begehrt oft eine
Stimmung in ihm Unterschluft.
Woher kommt sie, wohin geht sie?
Gleichviel, mein Gemüt versteht sie.
Und ich fühle klar und rein:
Unsre Kirche ist zu klein. 
BRAND.
Der er syn i folkedrømmen.
Hundred sjæle, som jeg mødte,
af sig samme tanke fødte;
selv hos hin, som vildt forreven
skreg på vidden, stod den skreven.
„Der er stygt, for der er småt“
lød det; hun ej heller kunde
rede tanken ud med grunde.
Hundred kvinder sagde siden:
bygdens kirke er for liden!
Dette råb fra kvindemunde
tolker trangen til et slot. –
Agnes, – o, jeg ser det godt,
du er kvinden, Herren kåred
til sin engel på min sti; –
tryg og sikker, skønt iblinde,
véd du vejen ret at finde,
hvor jeg skillet går forbi.
Aldrig blålys-blink dig dåred;
første dag du pegte lige
mod det sande skabnings rige, –
standsed mig, som vilde stige
på min flugt mod himlens hvælv,
retted synet på mig selv,
indad mod det inderlige. –
Agnes, atter har du sagt
ord, som slog med lynets magt, –
ført mig, hvor jeg uviss foer,
kastet dagskær på mit virke.
Liden er Vorherres kirke; –
godt; så skal den tømres stor!
Aldrig så jeg grant som nu,
hvad i dig min Skaber gav mig;
derfor trygler jeg, som du:
gå ej fra mig, gå ej fra mig! 
BRAND.
Truth may be from dreams divined.
In a hundred hearts I find
Self-begotten this one word;
Even in hers, whose frantic call
From the mountain-side I heard:
“It is ugly, for ’tis small!”
So she said; and like the rest
Left her meaning half-express’d.
Then of women came a score,
“Yes, it is too small,” they cried;
They would have it spread and soar,
Like a palace in its pride.
Agnes-ah! I see it clear;
Thou the woman art whom God
Gave me for His angel-guide.
Safe alike from doubt and fear
Through the darkness thou bast trod,
Keeping still the even way,
Where I blindly went astray.
Thee no glamour captivated—
Once thy finger show’d the fated
Region where my life-work waited,
Check’d me, as I sought sublime,
To the vault of heaven to climb,
Turn’d my soaring glance within,
And that kingdom bade me win.
Now, a second time, thy word
Penetrates my soul like day,
Guides me where I vainly err’d,
Glorifies my weary way.
Small the Church is? Be it so:
Then a greater Church shall grow.
Never, never did I wot
All God gave me, giving thee;
Now that cry of thine’s for me:
Leave me not! Oh leave me not! 
BRAND.
Welch ein Geist in der Gemeine!?
In wie vieler Bitt’ und Klage
Trat der Wunsch nicht schon zutage!
Selbst bei ihr, die wahngetrieben
Umgeht, stand er klar geschrieben.
"Dort ist Tod, dort ist’s zu enge!"
Rief sie. Und auch diese Kunde
Kam aus keinem klaren Grunde.
Wie viel Weibern fiel’s nicht ein:
Brand, die Dorfkirch’ ist zu klein!
Wenn aus all der Weiber Munde
Eine große Sehnsucht klänge, –
Die zu stillen mir gelänge?!
Agnes! Agnes! Mich zu führen,
Hat der Herr Dich hergesandt;
Still und sicher, wie im Blinden,
Stets den rechten Weg zu finden,
Wenn ich seine Spur verkannt.
Nie mocht’ Dich ein Lockruf rühren;
Gleich am Anfang offenbartest
Du mein Reich mir und bewahrtest
Den, der Gott sich schon verglichen,
Vor des Dädalus Geschick,
Kehrtest ihm den strengen Blick
Innerwärts zum Innerlichen.
Agnes, abermals nun schlug
Deines Wortes Blitz mich klug,
Trug Gewißheit in mein Los,
Goß Erleuchtung auf mich aus; –
Klein ist unsres Herrgotts Haus, –
Gut, so zimmern wir es groß!
Nie hab’ ich so hell gesehen,
Wie Du alles Lichtes Bronn mir;
Und so nimm zurück Dein Flehen:
Geh nicht von mir! Geh nicht von mir! 
AGNES.
Jeg skal ryste af mig sorgen,
jeg skal tørre tåren af,
jeg skal stænge mindeborgen,
som det sømmer sig en grav;
jeg skal lægge glemsels hav
åbent mellem den og mig;
jeg skal viske lykkefærden
af min lille billedverden,
være hustru helt for dig! 
AGNES.
All my sorrow I will quell,
I will dry the tears that well,
Seal in still sepulchral sleep
Memory’s lone castle-keep;
Lay oblivion like a sea
Open between it and me,
I will blot the joyous gleams
From my little world of dreams,
Live, thy wife, alone for thee! 
AGNES.
Sei denn, Trauerhaus, versiegelt,
Werde denn für alle Zeit
Der Erinnrung Burg verriegelt
Wie ein Grab. Vergessenheit
Trenne meerestief und –breit
Fürder dieses Grab und mich!
All mein arm und töricht Denken
Laß mich in dies Meer versenken
Und nur Gattin sein für Dich! 
BRAND.
Vejen går imod det store. 
BRAND.
Steep the path is, high the goal. 
BRAND.
Aufwärts geht der Weg, zum Großen. 
AGNES.
O, men brug ej strængheds spore. 
AGNES.
Lead, nor sternly spur, my soul! 
AGNES.
Fordre kein zu steiles Klimmen! 
BRAND.
Gennem mig en større byder. 
BRAND.
[Going.]
In a greater name I call. 
BRAND.
Durch mich fordern höhere Stimmen. 
AGNES.
En, om hvem du selv har sagt,
at han viljen ej forskyder,
skønt den savner evnens magt.
(vil gå.) 
AGNES.
One of whom thou saidst that still
He accepts the steadfast will,
Though the flesh be weak withal! 
AGNES.
Gott wird, wie Du selbst gelehrt,
Heißes Wollen nicht verstoßen,
Ward ihm auch kein Sieg beschert.
(Wendet sich zum Gehen.) 
BRAND.
Hvorhen, Agnes? 
BRAND.
Whither, Agnes? 
BRAND.
Wohin, Kind? 
AGNES
(smiler).
Husets skøtsel
får ej glemmes, mindst ikveld.
Forrige jul, du husker vel,
at du sagde, jeg var ødsel.
Lys var tændt i alle stager;
her var grønt og smukke sager,
legetøj på juletræet;
her blev sunget, her blev leet.
Brand, iår skal atter tændes
alle lys, så helgen kendes;
her skal pyntes op som bedst
til den stille store fest.
Titter Gud i stuen ind,
skal han se en straffet datter,
refset søn med ydmygt sind,
børn, som lydigt véd og fatter,
at de ej for fadervreden
tvært tør skyde fra sig glæden. –
Ser du nu vel spor af tåren? 
AGNES.
[Smiles.]
Ah, to-day
Home must have its feast array!
Thou my lavishness didst chide,
Mindest thou, last Christmastide?
All the chamber flash’d with lights,
From the Christmas-tree there hung
Toys and wreaths and quaint delights;
There was laughter, there was song.
Brand, for us this year also
Shall the Christmas-candles glow,
Here shall all be deek’d and light
For the great, still Feast to-night!
Here, if haply God should peep,
He of meek and lowly mind
Shall His stricken children find,
Babes, that humbly understand,
To have felt their Father’s hand
Gives them not a right to weep.—
Seest thou now of tears a sign? 
AGNES
(lächelt.)
Des Hauses Pflege
Ruft, wenn je, heut abend doch.
Letzten Christ, – Du schaltst mich noch, –
Ging ich fast zu reiche Wege.
Licht in jedem Leuchterringe,
Tannengrün voll bunter Dinge,
Spielzeug, Backwerk, Zuckersachen, –
Ei, das war ein Lust und Lachen!
Wieder strahl’ nun Kerz’ an Kerze
Ihren Heilsgruß uns ins Herze;
Wieder schmück’ ich unser Nest
Nun zum stillen, großen Fest.
Lugt dann Gott zur Tür herein,
Schau’ er die gestraften Kinder
Sich dem Fest demütig weihn,
Sehe, wie sie nicht in blinder
Trauer, weil sie ihn nicht fassen,
Es zu heiligen unterlassen. –
Hab’ ich mich nun in Gewalt? 
BRAND
(trykker hende til sig og slipper hende atter).
Barn, tænd lys; det er dit virke! 
BRAND.
[Presses her to him a moment.]
Child, make light: that work is thine. 
BRAND
(drückt sie an sich und läßt sie wieder los.)
Kind, mach’ Licht! Das ist das Deine! 
AGNES
(smiler sørgmodigt).
Byg så du din store kirke; –
o, men få den rejst før våren!
(går.) 
AGNES.
[Smiles sadly.]
Thou thy greater Church shalt rear:
Oh-but end ere Spring is here!
[Goes.] 
AGNES
(lächelt schwermütig.)
Und nicht wahr, Du baust mir meine
Große Kirche! Aber bald!
(Ab.) 
BRAND
(ser efter hende).
Villig, villig midt i vånden,
villig midt i martrens ild;
svigter evnen, segner ånden,
sker det, skønt hun offret vil.
Herre, lægg din styrke til; –
og fra mig tag hvervets kalk,
bittrest kalk, at måtte skikke
lovens grumme høg og falk
over hende for at drikke
hjertets fulde varme flod.
Jeg har kræfter, jeg har mod;
læss på mig din vægt for tvende, –
vær barmhjertig blot mod hende!
(Det banker på gangdøren. Fogden kommer ind.) 
BRAND.
Willing in her torments still,
Willing at the martyr’s stake;
Flesh may flag and spirit break,
But unbroken in her Will.
Lord, to her poor strength add Thine;—
Be the cruel task not mine
At Thy bidding to unchain
Angry vultures of the Law,
Swift to swoop with ravening maw,
And her heart’s warm blood to drain!
I have strength to stand the strain.
Twofold agony let me bear,—
But be merciful to her!
[A knock at the outer door. THE MAYOR enters.] 
BRAND
(blickt ihr nach.)
Willig, willig stets beweist sie
Übermenschliche Geduld;
Weicht die Kraft, verläßt der Geist sie,
Trägt ihr Wille keine Schuld.
Hilf ihr, Herr, in Deiner Huld; –
Und mir nimm der Fordrung Kelch,
Grausamer Gesetzeswut
Grimmem Geier kalt zu winken,
Sie zu packen, – welch, ach welch
Zarten Herzens Flut zu trinken!
Ich hab’ Kräfte, ich hab’ Mut;
Gib die Last mir von uns beiden, –
Laß nur sie nicht so viel leiden.
(Es klopft an die Flurtür. DER VOGT tritt ein.) 
FOGDEN.
Her gæster Dem en slagen mand. 
THE MAYOR.
A beaten man, I seek your door. 
DER VOGT.
Hier grüßt Sie ein geschlagner Mann. 
BRAND.
En slagen mand? 
BRAND.
A beaten man? 
BRAND.
Geschlagner Mann –? 
FOGDEN.
Som slig jeg kommer.
De husker sagtens, da isommer
jeg vilde drive Dem fra land,
jeg spåde Dem just ej det bedste
af krigens udfald mellem os – 
THE MAYOR.
As such I stand
Before you. When I open’d war,
And sought to drive you from the land,
The cnd I augur’d, I confess,
For you, was not just-well-success. 
DER VOGT.
Jawohl, so sagt’ ich.
Sie wissen wohl, im Sommer wagt’ ich
Bedrohlich mich an Sie heran,
Wollt’ Ihnen hier den Grund abgraben
Und gab für Sie nicht so viel mehr! 
BRAND.
Nu ja? 
BRAND.
Indeed—? 
BRAND.
Nun ja? 
FOGDEN.
Men al min ret tiltrods
jeg vil ej længer med Dem slås. 
THE MAYOR.
But though my cause I boast
The better, I’ll contend no more. 
DER VOGT. Doch reut mein Trotz mich schwer,
Heut streck’ ich schlankweg das Gewehr. 
BRAND.
Hvorfor? 
BRAND.
And why? 
BRAND.
Warum? 
FOGDEN.
Fordi De har de fleste. 
THE MAYOR.
Because you have the most. 
DER VOGT.
Weil Sie die meisten haben. 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login