Bibliotheca Polyglotta

Snorri-Edda

Complete text

PROLOGUE

PROLOG

(3,1)1. Almáttigr guð skapaði himin ok jǫrð ok alla þá hluti er þeim fylgja, ok síðarst menn tvá er ættir eru frá komnar, Adam ok Evu, ok fjǫlgaðisk þeira kynslóð ok dreifðisk um heim allan. En er fram liðu stundir, þá ójafnaðisk mannfólkit: váru sumir góðir ok rétt trúaðir, en myklu fleiri snerusk eptir girndum heimsins ok órœktu guðs boðorð, ok fyrir því drekti guð heiminum í sjávargangi ok ǫllum kvikvendum heimsins nema þeim er í ǫrkinni váru með Nóa. Eptir Nóa flóð lifðu átta menn þeir er heiminn bygðu ok kómu frá þeim ættir, ok varð enn sem fyrr at þá er fjǫlmentisk ok bygðisk verǫldin þá var þat allr fjǫlði mannfólksins er elskaði ágirni fjár ok metnaðar en afrœktusk guðs hlýðni, ok svá mikit gerðisk af því at þeir vildu eigi nefna guð. En hverr mundi þá segja sonum þeira frá guðs stórmerkjum? Svá kom at þeir týndu guðs nafni ok víðast um verǫldina fansk eigi sá maðr er deili kunni á skapara sínum. En eigi at síðr veitti guð þeim jarðligar giptir, fé ok sælu, er þeir skyldu við vera í heiminum. Miðlaði hann ok spekina svá at þeir skilðu alla jarðliga hluti ok allar greinir þær er sjá mátti loptsins ok jarðarinnar.

IN the beginning God created heaven and earth and all those things which are in them; and last of all, two of human kind, Adam and Eve, from whom the races are descended. And their offspring multiplied among themselves and were scattered throughout the earth. But as time passed, the races of men became unlike in nature: some were good and believed on the right; but many more turned after the lusts of the world and slighted God’s command. Wherefore, God drowned the world in a swelling of the sea, and all living things, save them alone that were in the ark with Noah. After Noah’s flood eight of mankind remained alive, who peopled the earth; and the races descended from them. And it was even as before: when the earth was full of folk and inhabited of many, then all the multitude of mankind began to love greed, wealth, and worldly honor, but neglected the worship of God. Now accordingly it came to so evil a pass that they would not name God; and who then could tell their sons of God’s mighty wonders? Thus it happened that they lost the name of God; and throughout the wideness of the world the man was not found who could distinguish in aught the trace of his Creator. But not the less did God bestow upon them the gifts of the earth: wealth and happiness, for their enjoyment in the world; He increased also their wisdom, so that they knew all earthly matters, and every phase of whatsoever they might see in the air and on the earth.

Allmektig Gud skapte i begynnelsen himmel og jord og alle ting som hører til, og sist skapte han to mennesker, Adam og Eva, som ættene er kommet fra; deres etterkommere ble tallrike og spredte seg over hele verden. Men ettersom tiden gikk, ble ikke alle mennesker like, noen var gode og hadde den rette tro, men mange flere lot seg drive av verdslig begjær og holdt ikke Guds bud; derfor druknet Gud verden i en vannflom og likeså alt det levende som var i verden, uten dem som var med Noa i arken. Etter Noa-floden levde det 8 mennesker; de (6,1) bodde i verden og fra dem kom det ætter. Men så gikk det som før at da menneskene ble mange og verden ble bebodd, så var det storparten av menneskene som la seg etter gods og ære og gled bort fra lydighet mot Gud. Det gikk så vidt at de ikke ville nevne Guds navn, og hvem skulle da fortelle sønnene deres om Guds storhet? Det ble til at de glemte Guds navn, og de fleste steder i verden var det ikke et menneske som hadde greie på sin skaper. Ikke desto mindre ga Gud dem jordiske gaver, gods og lykke som de skulle få ha mens de levde i verden. Han lot dem også få så mye forstand at de skjønte alle jordiske ting og alt de kunne se på himmel og jord.

Þat hugsuðu þeir ok undruðusk hverju þat mundi gegna at jǫrðin ok dýrin ok fuglarnir hǫfðu saman eðli í sumum hlutum ok var þó ólíkt at hætti. Þat var eitt eðli at jǫrðin var grafin í hám fjalltindum ok spratt þar vatn upp ok þurfti þar eigi lengra at grafa til vaz en í djúpum dǫlum. Svá eru ok dýr ok fuglar, at jafnlangt er til blóðs í hǫfði ok fótum. Ǫnnur náttúra er sú jarðar at á hverju ári vex á jǫrðunni gras ok blóm ok á sama ári fellr þat allt ok fǫlnar. Svá eru ok dýr ok fuglar, at þeim vex hár ok fjaðrar ok fellr af á hverju ári. Þat er hin þriðja náttúra jarðar þá er hon er opnuð ok grafin þá grœr gras á þeiri moldu er efst er á jǫrðunni. Bjǫrg ok steina þýddu þeir á móti tǫnnum ok beinum kvikvenda. Af þessu skilðu þeir svá at jǫrðin væri kyk ok hefði líf með nokkurum hætti, ok þat vissu þeir at hon var furðuliga gǫmul at aldartali ok máttug í eðli. Hon fœddi ǫll kvikvendi ok hon eignaðisk allt þat er dó. Fyrir þá sǫk gáfu þeir henni nafn ok tǫlðu ættir sínar til hennar. Þat sama spurðu þeir af gǫmlum frændum sínum at síðan er talið váru mǫrg hundruð vetra þá var in sama jǫrð, sól ok himintungl. En gangr himintunglanna var ójafn, áttu sum lengra gang en sum skemra.

One thing they wondered and pondered over: what it might mean, that the earth and the beasts and the birds had one nature in some ways, and yet were unlike in manner of (4,1) life. In this was their nature one: that the earth was cleft into lofty mountain-peaks, wherein water spurted up, and it was not needful to dig longer for water there than in the deep valleys; so it is also with beasts and birds: it is equally far to the blood in the head and the feet. Another quality of the earth is, that in each year grass and flowers grow upon the earth, and in the same year all that growth falls away and withers; it is even so with beasts and birds: hair and feathers grow and fall away each year. This is the third nature of the earth, that when it is opened and dug up, the grass grows straightway on the soil which is uppermost on the earth. Boulders and stones they likened to the teeth and bones of living beings. Thus they recognized that the earth was quick, and had life with some manner of nature of its own; and they understood that she was wondrous old in years and mighty in kind: she nourished all that lived, and she took to herself all that died. Therefore they gave her a name, and traced the number of their generations from her. The same thing, moreover, they learned from their aged kinsmen: that many hundreds of years have been numbered since the same earth yet was, and the same sun and stars of the heavens; but the courses of these were unequal, some having a longer course, and some a shorter.

De tenkte på dette, og undret seg over hva det vel kunne komme av at jorden på en måte hadde samme natur som dyr og fugler, og dog var den ulik dem i art. Jorden har den natur at om en graver i den oppe på høye fjelltopper, så spretter det fram vann, og en trenger ikke å grave lenger etter vann der enn i dype daler. Slik er det også med dyr og fugler: i hodet og i føttene er det like langt til blodet. Jorden har også den natur at hvert år vokser det på jorden gras og blomster, og samme år faller alt ned og visner; slik er det også med dyr og fugler: hår og fjær vokser og faller av hvert år. Enda en tredje natur har jorden: om en åpner den eller graver i den, da gror det gras i den mulden som ligger øverst på jorden. Menneskene tydet berg og stein som tenner og bein i levende vesener. Av dette sluttet de at (7,1) jorden var levende, hadde liv på en eller annen måte, og de visste at hun var fryktelig gammel av år og mektig av natur; hun fostret ale levende og hun tok til seg alle som døde. Derfor ga de henne navn og regnet sin ætt fra henne. De hørte også av gamle frender at så lenge en hadde tall på vintrene, i mange hundre år, hadde det alltid vært samme jord og sol og stjerner; men stjernene hadde ikke alle lik gang, noen hadde lengre og noen kortere gang.

Af þvílíkum hlutum grunaði þá at (4,1) nokkurr mundi vera stjórnari himintunglanna sá er stilla mundi gang þeira at vilja sínum, ok mundi sá vera ríkr mjǫk ok máttugr; ok þess væntu þeir, ef hann réði fyrir hǫfuðskepnunum, at hann mundi fyrr verit hafa en himintunglin; ok þat sá þeir, ef hann réði gang himintunglanna, at hann mundi ráða skini sólar ok dǫgg loptsins ok ávexti jarðarinnar er því fylgir, ok slíkt sama vindinum loptsins ok þar með stormi sævarins. Þá vissu þeir eigi hvar ríki hans var. Af því trúðu þeir at hann réð ǫllum hlutum á jǫrðu ok í lopti, himins ok himintunglum, sævarins ok veðranna. En til þess at heldr mætti frá segja eða í minni festa þá gáfu þeir nafn með sjálfum sér ǫllum hlutum ok hefir þessi átrúnaðr á marga lund breyzk svá sem þjóðirnar skiptusk ok tungurnar greindusk. 2. En alla hluti skilðu þeir jarðligri skilningu þvíat þeim var eigi gefin andlig spekðin. Svá skilðu þeir at allir hlutir væri smíðaðir af nokkuru efni.

From things like these the thought stirred within them that there might be some governor of the stars of heaven: one who might order their courses after his will; and that he must be very strong and full of might. This also they held to be true: that if he swayed the chief things of creation, he must have been before the stars of heaven; and they saw that if he ruled the courses of the heavenly bodies, he must also govern the shining of the sun, and the dews of the air, and the fruits of the earth, whatsoever grows (5,1) upon it; and in like manner the winds of the air and the storms of the sea. They knew not yet where his kingdom was; but this they believed: that he ruled all things on earth and in the sky, the great stars also of the heaven, and the winds of the sea. Wherefore, not only to tell of this fittingly, but also that they might fasten it in memory, they gave names out of their own minds to all things. This belief of theirs has changed in many ways, according as the peoples drifted asunder and their tongues became severed one from another. But all things they discerned with the wisdom of the earth, for the understanding of the spirit was not given to them; this they perceived, that all things were fashioned of some essence.

Av slike ting fikk de en tanke om at det måtte være noen som styrte stjernene, en som visst ordnet gangen deres etter sin vilje, og han måtte være både mektig og sterk. Og de tenkte seg at om han rådde for de fremste blant skapningene, da måtte han ha vært til før stjernene, og de så at om han rådde for stjernenes gang, da rådde han også for solskinnet og duggen fra luften og for markens grøde som følger dem, og likedan for vinden i luften og dermed for stormene på havet. De visste ikke hvor hans rike var, men de trodde at han rådde for alle ting på jord og i himmel og for stjerner og hav og vær. Men for at de bedre skulle kunne fortelle om dette og feste det i minnet, ga de selv navn til alle ting. Og denne tro har skiftet på mange vis etter som folkeslagene delte seg og språkene ble forskjellige. Men allting forstod menneskene bare i verdslig mening, for de hadde ikke fått åndelig visdom. De trodde at allting måtte være laget av ett eller annet emne.

3. Verǫldin var greind í þrjár hálfur. Frá suðri í vestr ok inn at Miðjarðarsjá, sá hlutr var kallaðr Affrica. Hinn syðri hlutr þeirar deildar er heitr ok brunninn af sólu. Annarr hlutr frá vestri ok til norðrs ok inn til hafsins, er sá kallaðr Evropa eða Enea. Hinn nyrðri hlutr er þar kaldr svá at eigi vex gras ok eigi má byggja. Frá norðri ok um austrhálfur allt til suðrs, þat er kallat Asia. Í þeim hlut veraldar er ǫll fegrð ok prýði ok eign jarðar ávaxtar, gull ok gimsteinar. Þar er ok mið verǫldin; ok svá sem þar er jǫrðin fegri ok betri at ǫllum kostum en í ǫðrum stǫðum, svá var ok mannfólkit þar mest tignat af ǫllum giptum, spekinni ok aflinu, fegrðinni ok alls kostar kunnustu.

II. The world was divided into three parts: from the south, extending into the west and bordering on the Mediterranean Sea,--all this part was called Africa, the southern quarter of which is hot, so that it is parched with the sun. The second part, from west to north and bordering on the ocean, is called Európá or Eneá; its northern part is so cold that no grass grows upon it, and no man dwells there. From the north and all down over the eastern part, even to the south, is called Asia. In that region of the world is all fairness and pride, and the fruits of the earth’s increase, gold and jewels. There also is the centre of the earth; and even as the land there is lovelier and better in every way than in other places, so also were the sons of men there most favored with all goodly gifts: wisdom, and strength of the body, beauty, and all manner of knowledge.

(8,1) Verden ble delt i 3 deler; fra sør og vestover inn til Middelhavet: den delen kalles Afrika, lengst sør er denne verdensdelen så het av solen at det brenner. Den andre verdensdelen går fra vest og nordover inn til havet, den heter Europa eller Enea, og der er nordre delen så kald at det ikke vokser gras og ingen kan bo der. Nordfra over den østlige delen helt til sør heter det Asia; i den delen av verden finnes alt som er skjønt og vakkert, og egner hvor jorden gir grøde, og gull og edelstener; der er også verdens midtpunkt. Og likesom jorden er vakrere og bedre på alle måter der enn andre steder, så står også menneskene der høyere, og er adlet med gaver av enhver art, visdom, styrke, skjønnhet og alle slags kunnskaper.

4. Nær miðri verǫldunni var gǫrt þat hús ok herbergi er ágætast hefir verit, er kallat var Troja. Þat kǫllum vér Tyrkland. Þessi staðr var myklu meiri gǫrr en aðrir ok með meira hagleik á marga lund með kostnaði ok fǫngum er þar váru til. Þar váru tólf konungdómar ok einn yfirkonungr ok lágu mǫrg þjóðlǫnd til hvers konungdóms. Þar váru í borginni tólf hǫfuðtungur. Þessir hǫfðingjar hafa verit um fram aðra menn þá er verit hafa í verǫldu um alla manndómliga hluti.

(6,1) III. Near the earth’s centre was made that goodliest of homes and haunts that ever have been, which is called Troy, even that which we call Turkland. This abode was much more gloriously made than others, and fashioned with more skill of craftsmanship in manifold wise, both in luxury and in the wealth which was there in abundance. There were twelve kingdoms and one High King, and many sovereignties belonged to each kingdom; in the stronghold were twelve chieftains. These chieftains were in every manly part greatly above other men that have ever been in the world.

Nær verdens midtpunkt var bygd det hus og herberge som det har gått størst ry av, og som heter Troja, det som vi kaller Tyrkland. Denne byen var mye større enn andre og bygd med større kunst og flid på mange vis, med all den prakt og rikdom som til var. Det var 12 kongedømmer der og en overkonge, og til hvert kongedømme lå det mange folkeland; i borgen var det 12 høvdinger, og i alt som er menneskelig, har disse høvdingene vært framfor alle andre menn som har levd i verden.

9. Einn konungr er þar var er nefndr Munon eða Mennon. Hann átti dóttur hǫfuðkonungs Priami, sú hét Troan. Þau áttu son, hann hét Tror, þann kǫllum vér Þór. Hann var at uppfœzlu í Thracia með hertoga þeim er nefndr er Loricus. En er hann var tíu vetra þá tók hann við vápnum fǫður síns. Svá var hann fagr álitum er hann kom með ǫðrum mǫnnum sem þá er fíls bein er grafit í eik. Hár (5,1) hans er fegra en gull. Þá er hann var tólf vetra hafði hann fullt afl. Þá lypti hann af jǫrðu tíu bjarnstǫkum ǫllum senn ok þá drap hann Loricum fóstra sinn ok konu hans Lora eða Glora ok eignaði sér ríkit Thracia. Þat kǫllum vér Þrúðheim. Þá fór hann víða um lǫnd ok kannaði allar heims hálfur ok sigraði einn saman alla berserki ok risa ok einn hinn mesta dreka ok mǫrg dýr. Í norðrhálfu heims fann hann spákonu þá er Sibil hét, er vér kǫllum Sif, ok fekk hennar. Engi kann at segja ætt Sifjar. Hon var allra kvenna fegrst, hár hennar var sem gull. Þeira son var Loriði, er líkr var feðr sínum, hans son var Einriði, hans son Vingeþórr, hans son Vingenir, hans son Móða, hans son Magi, hans son Sescef, hans son Beðvig, hans son Athra, er vér kǫllum Annan, hans son Ítrmann, hans son Heremóð, hans son Scialdun, er vér kǫllum Skjǫld, hans son Biaf, er vér kǫllum Bjár, hans son Jat, hans son Guðólfr, hans son Finn, hans son Friallaf, er vér kǫllum Friðleif. Hann átti þann son er nefndr er Voden, þann kǫllum vér Óðin. Hann var ágætr maðr af speki ok allri atgervi. Kona hans hét Frigida, er vér kǫllum Frigg.

One king among them was called Múnón or Mennón; and he was wedded to the daughter of the High King Priam, her who was called Tróán; they had a child named Trór, whom we call Thor. He was fostered in Thrace by a certain war-duke called Lóríkus; but when he was ten winters old he took unto him the weapons of his father. He was as goodly to look upon, when he came among other men, as the ivory that is inlaid in oak; his hair was fairer than gold. When he was twelve winters old he had his full measure of strength; then he lifted clear of the earth ten bear-skins all at one time; and then he slew Duke Lóríkus, his foster-father, and with him his wife Lórá, or Glórá, and took into his own hands the realm of Thrace, which we call Thrúdheim. Then he went forth far and wide over the lands, and sought out every quarter of the earth, overcoming alone all berserks and giants, and one dragon, greatest of all dragons, and many beasts. In the northern half of his kingdom he found the prophetess that is called Síbil, whom we call Sif, and wedded her. The lineage of Sif I cannot tell; she was fairest of all women, (7,1) and her hair was like gold. Their son was Lóridi, who resembled his father; his son was Einridi, his son Vingethor, his son Vingener, his son Móda, his son Magi, his son Seskef, his son Bedvig, his son Athra (whom we call Annarr), his son Ítermann, his son Heremód, his son Skjaldun (whom we call Skjöld), his son Bjáf (whom we call Bjárr), his son Ját, his son Gudólfr, his son Finn, his son Fríallaf (whom we call Fridleifr); his son was he who is named Vóden, whom we call Odin: he was a man far-famed for wisdom and every accomplishment. His wife was Frígídá, whom we call Frigg.

En av kongene som var der, het Munon eller Mennon: han var gift med datter til overkongen som het Priamus; hun het Troan. De hadde en sønn som het Tror - ham kaller vi Tor. Han vokste opp i Trakia bos en hertug som het (9,1) Lorikus, og da han var 10 år gammel, overtok han sin fars våpen. Han var så vakker å se til at når han kom sammen med andre menn, var det likesom elfenbein innlagt i eiketre; håret hans var fagrere enn gull. Da han var 12 år gammel, hadde han full styrke, da løftet han fra jorden 10 bjørneskinnsfelder i ett løft, og da drepte han sin fostfar, hertug Lorikus, og hans kone Lora (eller Glora), og så gjorde han seg til herre over Trakia - det vi kaller Trudheim. Så for han vidt om i landene og gjorde seg kjent med alle deler av verden, og han seiret alene over alle berserker og alle riser og en veldig drake og mange dyr. I den nordlige del av verden møtte han en spåkvinne som het Sibil - henne kaller vi Siv - og han fikk henne til hustru. Ingen vet Sivs ætt. Hun var den vakreste kvinne en kunne se, håret hennes var som gull. Sønnen deres var Loride, han liknet faren; hans sønn igjen var Einride, hans sønn Vingtor, hans sønn Vingne, hans sønn Mode, hans sønn Mage, hans sønn Seskef, hans sønn Bedvig, hans sønn Achre -som vi kaller Annen -,hans sønn ltrm ann, hans sønn Heremod, hans sønn Skjaldun -, som vi kaller Skjold - hans sønn Bjav - som vi kaller Bjår - hans sønn Jåt, hans sønn Gudolv, hans sønn Finn, hans sønn Friallav - som vi kaller Fridleiv -, han hadde en sønn som heter Voden, ham kaller vi Odin, han var framifrå i visdom og alle kunster. Konen hans het Frigida, henne kaller vi Frigg.

10. Óðinn hafði spádóm ok svá kona hans, ok af þeim vísindum fann hann þat at nafn hans mundi uppi vera haft í norðrhálfu heimsins ok tignat um fram alla konunga. Fyrir þá sǫk fýstisk hann at byrja ferð sína af Tyrklandi ok hafði með sér mikinn fjǫlða liðs, unga menn ok gamla, karla ok konur, ok hǫfðu með sér marga gersemliga hluti. En hvar sem þeir fóru yfir lǫnd, þa var ágæti mikit frá þeim sagt, svá at þeir þóttu líkari goðum en mǫnnum. Ok fþeir gefa eigi stað ferðinni fyrr en þeir koma norðr í þat land er nú er kallat Saxland. Þar dvalðisk Óðinn langar hríðir ok eignask víða þat land.

IV. Odin had second sight, and his wife also; and from their foreknowledge he found that his name should be exalted in the northern part of the world and glorified above the fame of all other kings. Therefore, he made ready to journey out of Turkland, and was accompanied by a great multitude of people, young folk and old, men and women; and they had with them much goods of great price. And wherever they went over the lands of the earth, many glorious things were spoken of them, so that they were held more like gods than men. They made no end to their journeying till they were come north into the land that is now called Saxland; there Odin tarried for a long space, and took the land into his own hand, far and wide.

(10,1) Odin kunne spå, og konen hans også; og ved hjelp av slik visdom fant han ut at hans navn skulle leve i minnet i den nordlige del av verden og bli hedret der høyere enn alle kongers. Da fikk han hug på å bryte opp fra Tyrkland, og han tok med seg en mengde folk, både unge og gamle, menn og kvinner, og førte med seg mange dyrebare saker. Og i alle land der de kom ble det sagt så mye og så stort om dem at det var som de var mer lik guder enn mennesker. De stanste ikke sin ferd før de kom nord i det landet som nå heter Saksland. Der slo Odin seg ned og ble der en lang stund og gjorde seg til herre over store deler av landet.

Þar setr Óðinn til lands gæzlu þrjá sonu sína; er einn nefndr Veggdegg, var hann ríkr konungr ok réð fyrir Austr Saxalandi; hans sonr var Vitrgils, hans synir váru þeir Vitta, faðir Heingests, ok Sigarr, faðir Svebdegg, er vér kǫllum Svipdag. Annarr son Óðins hét Beldegg, er vér kǫllum Baldr; hann átti þat land er nú heitir Vestfal. Hans son var Brandr, hans son Frioðigar, er vér kǫllum Fróða, hans son var Freovin, hans son Wigg, hans son Gevis, er vér kǫllum Gavi. Inn þriði son Óðins er nefndr Siggi, hans son Rerir. Þeir langfeðgar réðu þar fyrir er nú er kallat Frakland, ok er þaðan sú ætt komin er kǫlluð er Vǫlsungar. Frá ǫllum þessum eru stórar ættir komnar ok margar. 11. Þá byrjaði Óðinn ferð sína norðr ok kom í þat land er þeir kǫlluðu Reiðgotaland ok eignaðisk í því landi allt þat er hann vildi. Hann (6,1) setti þar til landa son sinn er Skjǫldr hét, hans son hét Friðleifr; þaðan er sú ætt komin er Skjǫldungar heita, þat eru Danakonungar, ok þat heitir nú Jótland er þá var kallat Reiðgotaland.

In that land Odin set up three of his sons for land-wardens. One was named Vegdeg: he was a mighty king and ruled over East Saxland; his son was Vitgils; his sons were Vitta, Heingistr’s father, and Sigarr, father of Svebdeg, whom we call Svipdagr. The second son of Odin was (8,1) Beldeg, whom we call Baldr: he had the land which is now called Westphalia. His son was Brandr, his son Frjódigar, (whom we call Fródi), his son Freóvin, his son Uvigg, his son Gevis (whom we call Gave). Odin’s third son is named Sigi, his son Rerir. These the forefathers ruled over what is now called Frankland; and thence is descended the house known as Völsungs. From all these are sprung many and great houses. Then Odin began his way northward, and came into the land which they called Reidgothland; and in that land he took possession of all that pleased him. He set up over the land that son of his called Skjöldr, whose son was Fridleifr;--and thence descends the house of the Skjöldungs: these are the kings of the Danes. And what was then called Reidgothland is now called Jutland.

Odin satte tre av sine sønner til å styre der, den ene het Vegdeg, han var en mektig konge og rådde over Øst-Saksland, hans sønn var Vitrgils, hans sønner var Vitta, far til Hengest, og Sigar, far til Svebdeg, som vi kaller Svipdag. Den andre sønnen til Odin het Beldeg, som vi kaller Balder; han hadde det landet som nå kalles Vestfal, hans sønn var Brand, hans sønn Frjodigar - som vi kaller Frode -, hans sønn var Freovin, hans sønn Uvigg, hans sønn Gevis - som vi kaller Gave. Den tredjesønnen til Odin kalles Sigi, hans sønn Rerir; hans ætt rådde for det vi nå kaller Frank land, og derfra er den ætten komm et som kalles Volsungene. Fra alle disse er det kommet mange og store ætter. Så drog Odin av sted nordover igjen og kom til et land som heter Reidgotaland, der ble han herre over alt det (10,1) land han ville. Der satte han sønnen Skjold til å styre, hans sønn var Fridleiv, og derfra er den ætten kommet som kalles Skjoldunger; det er danekongene. Og det heter Jylland nå, det som da ble kalt Reidgotaland.

Eptir þat fór hann norðr þar sem nú heitir Svíþjóð. Þar var sá konungr er Gylfi er nefndr, en er hann spyrr til ferða þeira Asiamanna er Æsir váru kallaðir, fór hann móti þeim ok bauð at Óðinn skyldi slíkt vald hafa í hans ríki sem hann vildi sjálfr. Ok sá tími fylgði ferð þeira at hvar sem þeir dvǫlðusk í lǫndum, þá var þar ár ok friðr góðr, ok trúðu allir at þeir væri þess ráðandi, þvíat þat sá ríkismenn at þeir váru ólíkir ǫðrum mǫnnum þeim er þeir hǫfðu sét at fegrð ok at viti. Þar þótti Óðni fagrir lands kostir ok kaus sér þar borgstað er nú heita Sigtúnir. Skipaði hann þar hǫfðingjum ok í þá líking sem verit hafði í Troja, setti tólf hǫfuðmenn í staðinum at dœma landslǫg, ok svá skipaði hann réttum ǫllum sem fyrr hǫfðu verit í Troju ok Tyrkir váru vanir.

V. After that he went northward, where the land is called Sweden; the king there was named Gylfi. When the king learned of the coming of those men of Asia, who were called Æsir, he went to meet them, and made offer to them that Odin should have such power in his realm as he himself wielded. And such well-being followed ever upon their footsteps, that in whatsoever lands they dwelt were good seasons and peace; and all believed that they caused these things, for the lords of the land perceived that they were unlike other men whom they had seen, both in fairness and also in wisdom. The fields and the choice lands in that place seemed fair to Odin, and he chose for himself the site of a city which is now called Sigtún. There he established chieftains in the (9,1) fashion which had prevailed in Troy; he set up also twelve head-men to be doomsmen over the people and to judge the laws of the land; and he ordained also all laws as, there had been before, in Troy, and according to the customs of the Turks.

Deretter drog han nordover, dit det nå heter Svitjod, der var det en konge som het Gylve. Da Gylve fikk høre om disse Asiamennene - som ble kalt æser - gikk han dem i møte og bød Odin at han skulle få ha slik makt i hans rike som han, Odin, selv ville. Og det fulgte slikt hell med æsene at hvor de var i landene, der var det fred, og alle trodde at det var deres skyld, for stormennene så at de skilte seg ut fra andre menn de hadde sett både i skjønnhet og visdom. Odin syntes det var fagre voller og godt land der, og han valte seg borgplass der det nå heter Sigtuna. Han satte inn høvdinger der på samme måten som det hadde vært i Troja, satte 12 høvdinger der i borgen for å dømme etter lands lov, og han ordnet all rett slik som den hadde vært i Troja, og som tyrkerne pleide å ha det.

Eptir þat fór hann norðr þar til er sjár tók við honum, sá er þeir hugðu at lægi um ǫll lǫnd, ok setti þar son sinn til þess ríkis er nú heitir Nóregr. Sá er Sæmingr kallaðr, ok telja þar Nóregskonungar sínar ættir til hans ok svá jarlar ok aðrir ríkismenn, svá sem segir í Háleygjatali. En Óðinn hafði með sér þann son sinn er Yngvi er nefndr, er konungr var í Svíþjóðu, ok eru frá honum komnar þær ættir er Ynglingar eru kallaðir. Þeir Æsir tóku sér kvánfǫng þar innan lands, en sumir sonum sínum, ok urðu þessar ættir fjǫlmennar, at umb Saxland ok allt þaðan um norðrhálfur dreifðisk svá at þeira tunga, Asiamanna, var eigintunga um ǫll þessi lǫnd; ok þat þykkjask menn skynja mega af því at skrifuð eru langfeðga nǫfn þeira, at þau nǫfn hafa fylgt þessi tungu ok þeir Æsir hafa haft tunguna norðr hingat í heim, í Nóreg ok í Sviþjóð, í Danmǫrk ok í Saxland; ok í Englandi eru forn lands heiti eða staða heiti þau er skilja má at af annarri tungu eru gefin en þessi.

After that he went into the north, until he was stopped by the sea, which men thought lay around all the lands of the earth; and there he set his son over this kingdom, which is now called Norway. This king was Sæmingr; the kings of Norway trace their lineage from him, and so do also the jarls and the other mighty men, as is said in the Háleygjatal. Odin had with him one of his sons called Yngvi, who was king in Sweden after him; and those houses come from him that are named Ynglings. The Æsir took wives of the land for themselves, and some also for their sons; and these kindreds became many in number, so that throughout Saxland, and thence all over the region of the north, they spread out until their tongue, even the speech of the men of Asia, was the native tongue over all these lands. Therefore men think that they can perceive, from their forefathers’ names which are written down, that those names belonged to this tongue, and that the Æsir brought the tongue hither into the northern region, into Norway and into Sweden, into Denmark and into Saxland. But in England there are ancient lists of land-names and place-names which may show that these names came from another tongue than this.

Deretter dro han nordover helt til han ble stanset av sjøen, den sjøen som de trodde lå omkring alt land; der satte han sin sønn til å styre over det rike som nå heter Norge. Denne sønnen het Sæming, og Norges konger regner ætten sin fra ham, likedan jarler og andre stormenn, slik som det er sagt i Håløygjatal. Men Odin hadde med seg en sønn som het Yngve, og (12,1) som ble konge i Svitjod etter ham; fra ham kommer den ætten som kaller seg Ynglinger. Noen av æsene giftet seg i landet der de var, og noen fant koner til sønnene sine der, og det ble store ætter, så store at de spredte seg helt fra Saksland og nordover, så at disse Asia-mennenes språk ble landets språk overalt i disse landene. Dette mener man å kunne vite, for forfedrenes navn er skrevet, og navnene hører til dette språket, og æsene har hatt med seg språket hjem hit til Norge og Sverige og Danmark og til Saksland. Men i England er det gamle landskapsnavn og stedsnavn som vi skjønner er gitt i et annet språk enn dette.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=3be7e268-9a1a-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display