Bibliotheca Polyglotta

Snorri-Edda

Complete text

45. Thjalvi and Skymir

Lét hann þar eptir hafra ok byrjaði ferðina austr í Jǫtunheima ok allt til hafsins, ok þá fór hann út yfir hafit þat it djúpa. En er hann kom til lands þá gekk hann upp ok með honum Loki ok Þjálfi ok Rǫskva. Þá er þau hǫfðu litla hríð gengit varð fyrir þeim mǫrk stór. Gengu þau þann dag allan til myrks. Þjálfi var allra manna fóthvatastr. Hann bar kýl Þórs, en til vista var eigi gott. Þá er myrkt var orðit leituðu þeir sér til náttstað ar ok fundu fyrir sér skála nokkvorn mjǫk mikinn. Váru dyrr á enda ok jafnbreiðar skálanum. Þar leituðu þeir sér náttbóls. En of miðja nótt varð landskjálpti mikill, gekk jǫrðin undir þeim skykkjum ok skalf húsit. Þá stóð Þórr upp ok hét á lagsmenn sína ok leituðusk fyrir ok fundu afhús til hœgri handar í miðjum skálanum ok gengu þannig. Settisk Þórr í dyrrin en ǫnnur þau váru innar frá honum ok váru þau hrædd, en Þórr helt hamarskaptinu (38,1) ok hugði at verja sik. Þá heyrðu þau ym mikinn ok gný.

XLV. “Thereupon he left his goats behind, and began his journey eastward toward Jötunheim and clear to the sea; and then he went out over the sea, that deep one; but when he came to land, he went up, and Loki and Thjálfi and Röskva with him. Then, when they had walked a little while, there stood before them a great forest; they walked all that day till dark. Thjálfi was swiftest-footed of all men; he bore Thor’s bag, but there was nothing good for food. As soon as it had become dark, they sought themselves shelter for the night, and found before them a certain hall, very great: there was a door in the end, of equal width with the hall, wherein they took up quarters for the night. But about midnight there came a great earthquake: the earth rocked under them exceedingly, and the house trembled. Then Thor rose up and called to his companions, and they explored farther, and found in the middle of the hall a side-chamber on the right hand, and they went in (59,1) thither. Thor sat down in the doorway, but the others were farther in from him, and they were afraid; but Thor gripped his hammer-shaft and thought to defend himself. Then they heard a great humming sound, and a crashing.

Han lot bukkene stå igjen hos bonden og la i veg, det bar østover til Jotunheimene med ham og ut til sjøen. Så for han over det dype hav og inn til land; der gikk de opp, Tor og Loke og Tjalve og Roskva. Da de hadde gått en stund, kom de til en stor skog; hele den dagen gikk de, like til det ble mørkt. Tjalve var makeløs snar til å gå; han bar nisteposen for Tor - den måtte de ha med, for det var ikke godt om mat der. Da kveldsmørket falt, skulle de finne seg nattberberge og kom til et hus som var større enn stort. Døråpningen var på tverrsiden og så bred som huset var bredt; de gikk inn og la seg til å sove. Ved midnatt ble det stort jordskjelv, marken under dem gikk i bølger, og huset rystet. Tor kom seg opp og ropte på de andre, men de famlet seg inn i et sidehus de fant midt på høyre langveggen. Tor satte seg i døråpningen; de andre tre ble inne og var redde, men Tor holdt om hammerskaftet og tenkte å verge seg. Hele tiden hørte de dur og dunder.

En er kom at dagan þá gekk Þórr út ok sér hvar lá maðr skamt frá honum í skóginum ok var sá eigi lítill. Hann svaf ok hraut sterkliga. Þá þóttisk Þórr skilja hvat látum verit hafði of nóttina. Hann spennir sik megingjǫrðum ok óx honum ásmegin, en í því vaknar sá maðr ok stóð skjótt upp. En þá er sagt at Þór varð bilt einu sinni at slá hann með hamrinum, ok spurði hann at nafni. En sá nefndisk Skrýmir.

“But when it drew near dawn, then Thor went out and saw a man lying a little way from him in the wood; and that man was not small; he slept and snored mightily. Then Thor thought he could perceive what kind of noise it was which they had heard during the night. He girded himself with his belt of strength, and his divine power waxed; and on the instant the man awoke and rose up swiftly; and then, it is said, the first time Thor’s heart failed him, to strike him with the hammer. He asked him his name, and the man called himself Skrýmir,

I dagningen gikk Tor ut og fikk se en mann som lå der i skogen like ved, og det en som ikke var liten; han lå der og sov og snorket høyt. Da skjønte Tor hva det var for låt de hadde hørt om natten; han spenner styrkebeltet om seg, og åsamakten hans vokste. Men den andre våknet i det samme og spratt opp; og dette er eneste gang det er hendt - sier de - at Tor ikke kom seg til å bruke hammeren sin. Det ble bare å spørre mannen etter navnet hans. Han sa det var Skryme -

‘“En eigi þarf ek,” sagði hann, “at spyrja þik at nafni. Kenni ek at þú ert Ásaþórr. En hvárt hefir þú dregit á braut hanzka minn?”

--’but I have no need,’ he said, ‘to ask thee for thy name; I know that thou art Ása-Thor. But what? Hast thou dragged away my glove?’

«men jeg trenger ikke,» sa han, å spørre deg etter navn; du er Asa-Tor, det kan jeg skjønne. Men fortell meg, har du flyttet på hansken min?»

‘Seildisk þá Skrýmir til ok tók upp hanzka sinn. Sér Þórr þá at þat hafði hann haft of nóttina fyrir skála, en afhúsit, þat var þumlungrinn hanzkans. Skrýmir spurði ef Þórr vildi hafa fǫruneyti hans, en Þórr játti því. Þá tók Skrýmir ok leysti nestbagga sinn ok bjósk til at eta dǫgurð, en Þórr í ǫðrum stað ok hans félagar. Skrýmir bauð þá at þeir legði mǫtuneyti sitt, en Þórr játti því. Þá batt Skrýmir nest þeira allt í einn bagga ok lagði á bak sér. Hann gekk fyrir of daginn ok steig heldr stórum. En síðan at kveldi leitaði Skrýmir þeim náttstaðar undir eik nokkvorri mikilli. Þá mælir Skrýmir til Þórs at hann vill leggjask niðr at sofna, — “en þér takið nestbaggann ok búið til nótturðar yðr.”

Then Skrýmir stretched out his hand and took up the glove; and at once Thor saw that it was that which he had taken for a hall during the night; and as for the side-chamber, it was the thumb of the glove. Skrýmir asked whether Thor would have his company, and Thor assented to this. Then Skrýmir took and unloosened his provision wallet and made ready to eat his morning meal, and Thor and his fellows in another place. Skrýmir then proposed to them to lay their supply of food together, and Thor assented. Then Skrýmir bound all the food in one bag and laid it on his own back; he went before during the day, and stepped with very great strides; but late in the evening Skrýmir found them night-quarters under a certain great oak. Then Skrýmir said to Thor that he would lay him down to sleep,--’and do ye take the provision-bag and make ready for your supper.’

Skryme langet ut og tok opp hansken; og nå ser Tor at den var det han hadde hatt til herberge om natten; sidehuset, det var tommen på hansken. Skryme spurte, om han fikk slå følge med Tor; og Tor sa ja til det. Så tok Skryme nisteposen sin og fikk opp knuten og ga seg til å ete dugurd; Tor og følget hans på samme vis, men et stykke borte. Skryme slo på at de skulle ha veimat i lag; og Tor sa ja til det. Så la Skryme alt de hadde med av niste i en pose og bandt den med knuter og slengte den på ryggen. Han gikk forrest hele dagen og tok nokså svære steg. Utpå kvelden valte han natteleie til følget under en stor eik. Selv ville han legge seg å sove med det samme, sa han til Tor; «men dere kan ta nisteposen og få dere kveldsmat.»

‘Því næst sofnar Skrýmir ok hraut fast, en Þórr tók nestbaggann ok skal leysa, en svá er at segja sem ótrúligt mun þykkja, at engi knút fekk hann leyst ok engi álarendann hreyft svá at þá væri lausari en áðr. Ok er hann sér at þetta verk má eigi nýtask þá varð hann reiðr, greip þá hamarinn Mjǫllni tveim hǫndum ok steig fram ǫðrum fœti at þar er Skrýmir lá ok lýstr í hǫfuð honum. En Skrýmir vaknar ok spyrr hvárt laufsblað nakkvat felli í hǫfuð honum, eða hvárt þeir hefði þá matazk ok sé búnir til rekna. Þórr segir at þeir munu þá sofa ganga. Ganga þau þá undir aðra eik. Er þat þér satt at segja at ekki var þá óttalaust at sofa.

(60,1) “Thereupon Skrýmir slept and snored hard, and Thor took the provision-bag and set about to unloose it; but such things must be told as will seem incredible: he got no knot loosened and no thong-end stirred, so as to be looser than before. When he saw that this work might not avail, then he became angered, gripped the hammer Mjöllnir in both hands, and strode with great strides to that place where Skrýmir lay, and smote him in the head. Skrýmir awoke, and asked whether a leaf had fallen upon his head; or whether they had eaten and were ready for bed? Thor replied that they were just then about to go to sleep; then they went under another oak. It must be told thee, that there was then no fearless sleeping.

Skryme sovnet med en gang og snorket veldig, og Tor tok nisteposen og skulle knyte den opp. Og nå kommer det noe som kan høres utrolig: ikke en eneste knute fikk han opp, og ikke en eneste rem fikk han løsere, alt satt fast. Da han merket at umaken han gjorde seg var spilt, ble han harm til gagns; med begge hender grep han om hammeren Mjoine og tok et steg til den kanten Skryme lå, og ga ham et hogg i hodet. Skryme våkner og sier at det falt visst et lauv i hodet på ham; han spør om de har fått seg kveldsmat nå og skal legge seg. Tor sier det er meningen deres å sove; så går de og legger seg under en annen eik. Men sant å si: som det nå var blitt, kjentes det ikke videre trygt å sove.

‘En at miðri nótt þá heyrir Þórr at Skrýmir hrýtr ok sefr fast svá at dunar í skóginum. Þá stendr hann upp ok gengr til hans, reiðir hamarinn títt ok hart ok lýstr ofan í miðjan hvirfil honum. Hann kennir at hamars muðrinn søkkr djúpt í hǫfuðit. En í því bili vaknar Skrýmir ok mælti:

At midnight Thor heard how Skrýmir snored and slept fast, so that it thundered in the woods; then he stood up and went to him, shook his hammer eagerly and hard, and smote down upon the middle of his crown: he saw that the face of the hammer sank deep into his head. And at that moment Skrýmir awoke arid said:

Ved midnatt kan Tor høre at Skryme sover fast, han snorker så det durer i skogen. Tor reiser seg og går bort til ham, svinger hammeren med velde og gir ham et slag midt i hvirvelen; han kan se at nebbet synker dypt inn i hodet. Skryme våknet ved det.

‘“Hvat er nú? Fell akarn nokkvot í hǫfuð mér? Eða hvat er títt um þik, Þórr?”

‘What is it now? Did some acorn fall on my head? Or what is the news with thee, Thor?’

«Hva er det nå da?» sa han; «falt det en eikenøtt ihodet på meg? -Og du da, Tor! hva gjør du?»

‘En Þórr gekk aptr skyndiliga ok svarar at hann var þá nývaknaðr; sagði at þá var mið nótt ok enn væri mál at sofa.

But Thor went back speedily, and replied that he was then but new-wakened; said that it was then midnight, and there was yet time to sleep.

Tor skyndte seg tilbake til plassen sin og svarte at just nå våknet han; det var bare midnatt enda, sa han, og flust med tid til å sove.

Þá (39,1) hugsaði Þórr þat, ef hann kvæmi svá í fœri at slá hann it þriðja hǫgg, at aldri skyldi hann sjá sik síðan; liggr nú ok gætir ef Skrýmir sofnaði fast. En litlu fyrir dagan, hann heyrir þá at Skrýmir mun sofnat hafa, stendr þá upp ok hleypr at honum, reiðir þá hamarinn af ǫllu afli ok lýstr á þunnvangann þann er upp vissi. Søkkr þá hamarrinn upp at skaptinu, en Skrýmir settisk upp ok strauk of vangann ok mælir:

“Thor meditated that if he could get to strike him a third blow, never should the giant see himself again; he lay now and watched whether Skrýmir were sleeping soundly yet. A little before day, when he perceived that Skrýmir must have fallen asleep, he stood up at once and rushed over to him, brandished his hammer with all his strength, and smote upon that one of his temples which was turned up. But Skrýmir sat up and stroked his cheek, and said:

Men han tenkte at kunne han såsant få gitt ham det tredje hogget, da skulle denne karen aldri mer få se Tor. Han ligger nå og lyer etter om det blir til at Skryme sovner igjen; og litt før dag kan han høre at Skryme sover fast.Så står han opp og løper bort til ham, svinger hammeren av all makt og slår ham i tinningen som vendte opp: hammeren synker i til skaftet. Skryme reiste på seg og strøk seg over tinningen.

‘“Hvart munu foglar nokkvorir sitja í trénu yfir mér? Mik grunar er ek vaknaða at tros nokkvot af kvistunum felli í hǫfuð mér. Hvárt vakir þú Þórr? Mál mun vera upp at standa ok klæðask. En ekki eiguð þér nú langa leið fram til borgarinnar er kallat er Útgarðr. Heyrt hefi ek at þér hafið kvisat í milli yðvar at ek væra ekki lítill maðr vexti, en sjá skuluð þér þar stœrri menn ef þér komið í Útgarð. Nú mun ek ráða yðr heilræði: látið þér eigi stórliga yfir yðr. Ekki munu hirðmenn Útgarðaloka vel þola þvílíkum kǫgursveinum kǫpuryrði. En at ǫðrum kosti hverfið aptr, ok þann ætla ek yðr betra af at taka. En ef þér vilið fram fara, þá stefnið þér í austr, en ek á nú norðr leið til fjalla þessa er nú munuð þér sjá mega.”

‘Some birds must be sitting in the tree above me; I imagined, (61,1) when I awoke, that some dirt from the twigs fell upon my head. Art thou awake, Thor? It will be time to arise and clothe us; but now ye have no long journey forward to the castle called Útgardr. I have heard how ye have whispered among yourselves that I am no little man in stature; but ye shall see taller men, if ye come into Útgardr. Now I will give you wholesome advice: do not conduct yourselves boastfully, for the henchmen of Útgarda-Loki will not well endure big words from such swaddling-babes. But if not so, then turn back, and I think it were better for you to do that; but if ye will go forward, then turn to the east. As for me, I hold my way north to these hills, which ye may how see.’

«Sitter det fugler oppe i treet?» sa han. «Det kom visst noe rusk fra kvistene og ned i hodet på meg, så jeg våknet. -Og du, Tor! er du våken? Det er nok på tide å stå opp og kle på seg; men nå har dere ikke så langt igjen til borgen de kaller Utgard. Jeg har hørt dere har hvisket om, dere imellom, at jeg ikke er noen småvoksen mann; men dere får se dem som er større, om dere kommer til Utgard. Nå skal jeg gi dere et godt råd: Vokt dere for å fare med skryt - hirdmennene hos Utgarda-Loke tåler ikke store ord av slike småunger. Det beste dere kunne gjøre, var vel forresten å snu. Men vil dere fram, så gå mot øst; selv må jeg nordover nå til de fjellene dere ser.»

‘Tekr Skrýmir nestbaggann ok kastar á bak sér ok snýr þvers á braut í skóginn frá þeim, ok eigi er þess getit at Æsirnir bæði þá heila hittask.

Skrýmir took the provision-bag and cast it on his back, and turned from them across the forest; and it is not recorded that the Æsir bade him god-speed.

Skryme slengte nisteposen på ryggen og tverrsvinger inn i skogen. -Og ingen har hørt at æsene sendte noe gjensynsønske etter ham.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=3ebc0979-9a1a-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display