Bibliotheca Polyglotta

Snorri-Edda

Complete text

46. Utgarda-Loke, Thjalfe, Thor and the drinking game

‘Þórr fór fram á leið ok þeir félagar ok gekk fram til miðs dags. Þá sá þeir borg standa á vǫllum nokkvorum ok settu hnakkann á bak sér aptr áðr þeir fengu sét yfir upp, ganga til borgarinnar ok var grind fyrir borghliðinu ok lokin aptr. Þórr gekk á grindina ok fekk eigi upp lokit, en er þeir þreyttu at komask í borgina þá smugu þeir milli spalanna ok kómu svá inn, sá þá hǫll mikla ok gengu þannig. Var hurðin opin. Þá gengu þeir inn ok sá þar marga menn á tvá bekki ok flesta œrit stóra. Því næst koma þeir fyrir konunginn Útgarðaloka ok kvǫddu hann, en hann leit seint til þeira ok glotti um tǫnn ok mælti:

XLVI. “Thor turned forward on his way, and his fellows, and went onward till mid-day. Then they saw a castle standing in a certain plain, and set their necks down on their backs before they could see up over it. They went to the castle; and there was a grating in front of the castle-gate, and it was closed. Thor went up to the grating, and did not succeed in opening it; but when they struggled to make their way in, they crept between the bars and came in that way. They saw a great hall and went thither; the door was open; then they went in, and saw there many men on two benches, and most of them were big enough. Thereupon they came before the king Útgarda-Loki and saluted him; but he looked at them in his own good time, and smiled scornfully over his teeth, and said:

Tor og følget hans holder rett fram og går til midt på dagen. Da fikk de se en borg der på slettene og måtte klemme nakken godt ned i ryggen, før de klarte å se til øverst på borgen. De gikk på og kom til borgleet; det var grind for leet og godt stengt. Tor sloss med grinden en stund og kunne ikke få den opp; men de ville inn i borgen, så smatt de mellom grindspilene og kom seg inn. Nå så de en stor hall; og til den gikk de. Døren var åpen, de steg inn og fikk se en mengde menn på langbenkene - rikelig storvoksne folk, de fleste. De gikk fram til kongen der, Utgarda-Loke, og hilste. Han aktet ikke større på det, bare dro på smilen og sa:

‘“Seint er um langan veg at spyrja tíðinda. Eða er annan veg en ek hygg, at þessi sveinstauli sé Ǫkuþórr? En meiri muntu vera en mér lízk þú. Eða hvat íþrótta er þat er þér félagar þykkisk vera við búnir? Engi skal hér vera með oss sá er eigi kunni nokkurs konar list eða kunnandi um fram flesta menn.”

‘It is late to ask tidings of a long journey; or is it otherwise than I think: that this toddler is Öku-Thor? Yet thou mayest (62,1) be greater than thou appearest to me. What manner of accomplishments are those, which thou and thy fellows think to be ready for? No one shall be here with us who knows not some kind of craft or cunning surpassing most men.’

«Det går sent med nyhetene, når de har lang veg. Og dette hadde jeg aldri trodd; denne smågutten der -skal nå det være VognTor? Men kanskje du er mer tess enn du ser ut til. Fortell hva for idretter dere har å fare med, du og følget ditt; ingen får lov til å være her hos oss som ikke kan ett eller annet og kan det bedre enn alle andre.»

‘Þá segir sá er síðarst gekk, er Loki heitir: “Kann ek þá íþrótt er ek em albúinn at reyna, at engi er hér sá inni er skjótara skal eta mat sinn en ek.”

“Then spoke the one who came last, ‘Who was called Loki: ‘I know such a trick, which I am ready to try: that there is no one within here who shall eat his food more quickly than I.’

Da sa han som gikk bakerst, det var Loke: «Jeg vet en idrett jeg gjerne skal syne nå på flekken; ingen kan ete opp maten sin fortere enn jeg.»

(40,1) ‘Þá svarar Útgarðaloki: “Íþrótt er þat ef þú efnir, ok freista skal þá þessar íþróttar,” — kallaði útar á bekkinn at sá er Logi heitir skal ganga á gólf fram ok freista sín í móti Loka. Þá var tekit trog eitt ok borit inn á hallar gólfit ok fyllt af slátri. Settisk Loki at ǫðrum enda en Logi at ǫðrum, ok át hvártveggi sem tíðast ok mœttusk í miðju troginu. Hafði þá Loki etit slátr allt af beinum en Logi hafði ok etið slátr allt ok beinin með ok svá trogit, ok sýndisk nú ǫllum sem Loki hefði látit leikinn.

Then Útgarda-Loki answered: ‘That is a feat, if thou accomplish it; and this feat shall accordingly be put to the proof.’ He called to the farther end of the bench, that he who was called Logi should come forth on the floor and try his prowess against Loki. Then a trough was taken and borne in upon the hall-floor and filled with flesh; Loki sat down at the one end and Logi at the other, and each ate as fast as he could, and they met in the middle of the trough. By that time Loki had eaten all the meat from the bones, but Logi likewise had eaten all the meat, and the bones with it, and the trough too; and now it seemed to all as if Loki had lost the game.

Utgarda-Loke svarer: «En idrett er det, om du klarer deg; og det skal vi friste» - han ropte til en som satt ytterst på benken, en som het Loge, og sa han skulle gå fram på golvet og prøve seg mot Loke. Nå kom det noen inn med et traug de satte på golvet; det var fullt med slakt. Loke satte seg ved den ene enden og Loge ved den andre; så åt de det forteste de kunne og møttes midt på trauget. Da hadde Loke fått i seg alt kjøttet, inn til knokene, men Loge både kjøtt og knoker og trauget med; alle kunne se at Loke hadde tapt denne leiken.

‘Þá spyrr Útgarðaloki hvat sá hinn ungi maðr kunni leika, en Þjálfi segir at hann mun freista at renna skeið nokkvor við einhvern þann er Útgarðaloki fær til. Hann segir, Útgarðaloki, at þetta er góð íþrótt ok kallar þess meiri ván at hann sé vel at sér búinn of skjótleikinn ef hann skal þessa íþrótt inna, en þó lætr hann skjótt þessa skulu freista. Stendr þá upp Útgarðaloki ok gengr út, ok var þar gott skeið at renna eptir sléttum velli. Þá kallar Útgarðaloki til sín sveinstaula nokkvorn er nefndr er Hugi ok bað hann renna í kǫpp við Þjálfa. Þá taka þeir it fyrsta skeið, ok er Hugi því framar at hann snýsk aptr í móti honum at skeiðs enda.

“Then Útgarda-Loki asked what yonder young man could play at; and Thjálfi answered that he would undertake to run a race with whomsoever Útgarda-Loki would bring up. Then Útgarda-Loki said that that was a good accomplishment, and that there was great likelihood that he must be well endowed with fleetness if he were to perform that feat; yet he would speedily see to it that the matter should be tested. Then Útgarda-Loki arose and went out; and there was a good course to run on over the level plain. Then Útgarda-Loki called to him a certain lad, who was named Hugi, and bade him run a match against Thjálfi. Then they held the first heat; and Hugi was so much (63,1) ahead that he turned back to meet Thjálfi at the end of the course.

Nå spør Utgarda-Loke hva det er for leik han skjønner seg på, «den unge mannen der borte». Og Tjalve svarer han vil friste å kappløpe med den som Utgarda-Loke gir ham til motmann. Utgarda-Loke sier at dette er god idrett; men han tror, sier han, at Tjalve trenger å være snar tilgagns, om han skal vinne leiken; og det skulle de prøve med en eneste gang. Så reiser han seg, Utgarda-Loke, og går ut; der var det godt om flat voll å renne på. Utgarda-Loke roper nå til seg en liten en som han kalte Huge, og sa han skalle løpe om kapp med Tjalve. De leggger i veg; og Huge kommer først, men bare så mye at han snur ved målet og møter Tjalve.

Þá mælir Útgarðaloki: ‘“Þurfa muntu, Þjálfi, at leggja þik meir fram ef þú skalt vinna leikinn, en þó er þat satt at ekki hafa hér komit þeir menn er mér þykkir fóthvatari en svá.”

Then said Útgarda-Loki: ‘Thou wilt need to lay thyself forward more, Thjálfi, if thou art to win the game; but it is none the less true that never have any men come hither who seemed to me fleeter of foot than this.’

Utgarda-Loke sa: «Det trengs nok, Tjalve! at du gjør deg mer umak, om du skal vinne leiken; men sant å si, det er aldri kommet noen hit som var rappere på foten enn du!»

‘Þá taka þeir aptr annat skeið, ok þá er Hugi kemr til skeiðs enda ok hann snýsk aptr, þá var langt kólfskot til Þjálfa. Þá mælir Útgarðaloki:

Then they began another heat; and when Hugi had reached the course’s end, and was turning back, there was still a long bolt-shot to Thjálfi. Then spake Útgarda-Loki:

Nå løper de for annen gang; og når Huge kommer til målet og vender, da er det et langt kolvskott til Tjalve. Utgarda-Loke sa:

‘“Vel þykki mér Þjálfi renna skeiðit, en eigi trúi ek honum nú at hann vinni leikinn. En nú mun reyna er þeir renna it þriðja skeiðit.”

‘Thjálfi appears to me to run this course well, but I do not believe of him now that he will win the game. But it will be made manifest presently, when they run the third heat.’

«Jeg synes han er god til å renne, han Tjalve. Jeg tror nå likevel ikke han vinner; men det skal vi se, når de løper for tredje gang.»

‘Þá taka þeir enn skeið. En er Hugi er kominn til skeiðs enda ok snýsk aptr, ok er Þjálfi eigi þá kominn á mitt skeiðit. Þá segja allir at reynt er um þenna leik.

Then they began the heat; but when Hugi had come to the end of the course and turned back, Thjálfi had not yet reached mid-course. Then all said that that game had been proven.

Dermed legger de i veg igjen; men når Huge er kommet til målet og snur, er Tjalve ikke midtveis enda. -Alle sier at nå må denne leiken være prøvd grundig nok.

‘Þá spyrr Útgarðaloki Þór hvat þeira íþrótta mun vera er hann muni vilja birta fyrir þeim, svá miklar sǫgur sem menn hafa gǫrt um stórvirki hans. Þá mælir Þórr at helzt vill hann þat taka til at þreyta drykkju við einhvern mann. Útgarðaloki segir at þat má vel vera ok gengr inn í hǫllina ok kallar skutilsvein sinn, biðr at hann taki vítishorn þat er hirðmenn eru vanir at drekka af. Því næst kemr fram skutilsveinn með horninu ok fær Þór í hǫnd. Þá mælir Útgarðaloki:

“Next, Útgarda-Loki asked Thor what feats there were which he might desire to show before them: such great tales as men have made of his mighty works. Then Thor answered that he would most willingly undertake to contend with any in drinking. Útgarda-Loki said that might well be; he went into the hall and called his serving-boy, and bade him bring the sconce-horn which the henchmen were wont to drink off. Straightway the serving-lad came forward with the horn and put it into Thor’s hand. Then said Útgarda-Loki:

Utgarda-Loke spør nå Tor om ikke han vil syne dem noen idretter - så mye som folk har å fortelle om storverkene hans. Tor svarte at helst ville han kappdrikke med en eller annen. «Det kan nok bli av,» sier Utgarda-Loke; han går inn i hallen, roper på skutilsveinen sin og ber ham ta det hornet som hirdmennene bruker drikke av, når det er straffedrikking. Skutilsveinen kommer med hornet og gir det til Tor. Nå sa Utgarda-Loke:

‘“Af horni þessu þykkir þá vel drukkit ef í einum drykk gengr (41,1) af, en sumir menn drekka af í tveim drykkjum. En engi er svá lítill drykkjumaðr at eigi gangi af í þrimr.”

‘It is held that this horn is well drained if it is drunk off in one drink, but some drink it off in two; but no one is so poor a man at drinking that it fails to drain off in three.’

«Det regnes for godt drukket, om noen tømmer dette hornet i ett drag; somme tømmer det i to; og ingen er så dårlig til å drikke at han ikke tømmer det i tre.»

‘Þórr lítr á hornit, ok sýnisk ekki mikit ok er þó heldr langt. En hann er mjǫk þyrstr, tekr at drekka ok svelgr allstórum ok hyggr at eigi skal þurfa at lúta optar at sinni í hornit. En er hann þraut eyrindit ok hann laut ór horninu ok sér hvat leið drykkinum, ok lízk honum svá sem alllítill munr mun vera at nú sé lægra í horninu en áðr.

Thor looked upon the horn, and it did not seem big to him; and yet it was somewhat long. Still he was very thirsty; he took and drank, and swallowed enormously, and thought that he should not need to bend oftener to the horn. But when his breath failed, and he raised his (64,1) head from the horn and looked to see how it had gone with the drinking, it seemed to him that there was very little space by which the drink was lower now in the horn than before.

Tor ser på hornet; det er ikke stort, synes han; noe langt er det, men så skorter det heller ikke på at han er tørst, han drikker og tar store slurker og tenker han skal ikke trenge å bøye seg mot hornet oftere. Men så, da han ikke orket lenger og han løftet munnen fra hornet og skal se etter, er det nesten ikke råd å se monn på drikken, så lite har det minket i hornet.

Þá mælti Útgarðaloki:
‘“Vel er drukkit, ok eigi til mikit. Eigi mundak trúa ef mér væri sagt frá at Ásaþórr mundi eigi meira drykk drekka, en þó veit ek at þú munt vilja drekka af í ǫðrum drykk.”

Then said Útgarda-Loki: ‘It is well drunk, and not too much; I should not have believed, if it had been told me, that Ása-Thor could not drink a greater draught.

«Godt drukket!» sa Utgarda-Loke; «men det kunne ha vært mer. At Åsator ikke var bedre til å drikke enn så, det ville jeg ikke trodd, om noen hadde sagt det til meg. Men jeg skjønner det er din mening å drikke ut hornet andre gangen du drikker.»

‘Þórr svarar øngu, setr hornit á munn sér ok hyggr nú at hann skal drekka meira drykk ok þreytir á drykkjuna sem honum vansk til eyrindi, ok sér enn at stikillinn hornsins vill ekki upp svá mjǫk sem honum líkar. Ok er hann tók hornit af munni sér ok sér í, lízk honum nú svá sem minna hafi þorrit en í inu fyrra sinni. Er nú gott berandi borð á horninu.

But I know that thou wilt wish to drink it off in another draught.’ Thor answered nothing; he set the horn to his mouth, thinking now that he should drink a greater drink, and struggled with the draught until his breath gave out; and yet he saw that the tip of the horn would not come up so much as he liked. When he took the horn from his mouth and looked into it, it seemed to him then as if it had decreased less than the former time; but now there was a clearly apparent lowering in the horn.

Tor svarer ikke, han setter hornet for munnen og drikker alt det han orker, og tenker at nå skal det bli en større tår enn sist. Men han ser at andre enden av hornet ikke kommer så høyt som han ville. Og da han tok hornet fra munnen og skulle se etter i det, så han vel så liten monn som forrige gang. Men nå er det allikevel blitt en bar rand øverst, så mye at drikken ikke renner over om en går med hornet.

Þá mælti Útgarðaloki: ‘“Hvat er nú, Þórr? Muntu nú eigi sparask til eins drykkjar meira en þér mun hagr á vera? Svá lízk mér, ef þú skalt nú drekka af horninu hinn þriðja drykkinn sem þessi mun mestr ætlaðr. En ekki muntu mega hér með oss heita svá mikill maðr sem Æsir kalla þik ef þú gerir eigi meira af þér um aðra leika en mér lízk sem um þenna mun vera.”

Then said Útgarda-Loki: ‘How now, Thor? Thou wilt not shrink from one more drink than may he well for thee? If thou now drink the third draught from the horn, it seems to me as if this must he esteemed the greatest; but thou canst not be called so great a man here among us as the Æsir call thee, if thou give not a better account of thyself in the other games than it seems to me may come of this.’

«Hva mener du med dette, Tor?» sa Utgarda-Loke. «Du sparer visst på deg til en større tår enn du har godt av. Skal du nå drikke ut hornet med det tredje draget, så har du gjemt det meste til sist, kan jeg se. Og er du ikke bedre i andre leiker enn du ser ut til å være i denne, kan du aldri få så stort navn her hos oss som du har hos æsene.»

‘Þá varð Þórr reiðr, setr hornit á munn sér ok drekkr sem ákafligast má hann ok þreytir sem lengst at drykknum. En er hann sá í hornit þá hafði nú helzt nokkut munr á fengizk. Ok þá býðr hann upp hornit ok vill eigi drekka meira.

Then Thor became angry, set the horn to his mouth, and drank with all his might, and struggled with the drink as much as he could; and when he looked into the horn, at least some space had been made. Then he gave up the horn and would drink no more.

Da ble Tor harm, han setter hornet for munnen og drikker av alle livsens krefter og gir på så lenge han kan. Og da han skulle se etter i hornet, kunne han se monn, men ikke svært mye. Han gir nå hornet fra seg og vil ikke drikke mer.

Þá mælir Útgarðaloki: ‘“Auðsét er nú at máttr þinn er ekki svá mikill sem vér hugðum. En viltu freista um fleiri leika? Sjá má nú at ekki nýtir þú hér af.”

“Then said Útgarda-Loki: Now it is evident that thy prowess is not so great as we thought it to be; but wilt thou try thy hand at more games? It may readily be seen that thou gettest no advantage hereof.’

«Det er lett å se,» sa Utgarda-Loke, «at styrken din ikke er så stor som vi trodde. Vil du prøve deg med andre leiker? Denne her tjener du ikke på, det er tydelig.»

‘Þórr svarar: “Freista má ek enn of nokkura leika. En undarliga mundi mér þykkja þá er ek var heima með Ásum ef þvílíkir drykkir væri svá litlir kallaðir. En hvat leik vilið þér nú bjóða mér?”

Thor answered: “Will make trial of yet other games; but it would have (65,1) seemed wonderful to me, when I was at home with the Æsir, if such drinks had been called so little. But what game will ye now offer me?’

Tor svarer: «Jeg kan godt prøve meg i andre. Og de dragene jeg tok av drikken - hjemme hos æsene ville jeg ha syntes det var underlig, om noen hadde kalt dem små. - Men hva slags leik vil dere by meg nå?»

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=3eedf492-9a1a-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display