You are here: BP HOME > LON > Snorri-Edda > fulltext
Snorri-Edda

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionPrologue
Click to Expand/Collapse OptionGylfaginning
Click to Expand/Collapse OptionSkáldskaparmál
Click to Expand/Collapse OptionHáttatal
34. Loke’s children: Fenrisulf, the Midgard Serpent and Hel 
 
 
Enn átti Loki fleiri bǫrn.  Angrboða hét gýgr í Jǫtunheimum. Við henni gat Loki þrjú bǫrn.  Eitt var Fenrisúlfr, annat Jǫrmungandr (þat er Miðgarðsormr), þriðja er Hel.  En er goðin vissu til at þessi þrjú systkin fœddusk upp í Jǫtunheimum ok goðin rǫkðu til spadóma at af systkinum þessum mundi þeim mikit mein ok óhapp standa  ok þótti ǫllum mikils ills af væni, fyrst af móðerni ok enn verra af faðerni. 
XXXIV. Yet more children had Loki.  Angrboda was the name of a certain giantess in Jötunheim, with whom Loki gat three children:  one was Fenris-Wolf, the second Jörmungandr--that is the Midgard Serpent,--the third is Hel.  But when the gods learned that this kindred was nourished in Jötunheim, and when the gods perceived by prophecy that from this kindred great misfortune should befall them;  and since it seemed to all that there was great prospect of ill--(first from the mother’s blood, and yet worse from the father’s) 
Loke hadde flere barn også.  Det var en gyger i Jotunheimen som het Angerboda, med henne hadde Loke tre barn;  det ene var Fenresulven, det andre Jormungand - det er Midgardsormen - og det tredje var Hel.  Men da gudene fikk vite at disse tre søskenene vokste opp i Jotunheimen, tok de varsler, og så fikk de vite at de tre søskenene skulle bli til stor ulykke for dem;  alle skjønte også at det var vondt å vente fra dem, først fra morsætten, men enda verre fra faren. 
‘Þá sendi Alfǫðr til guðin at taka bǫrnin ok fœra sér.  Ok er þau kómu til hans þá kastaði hann orminum í inn djúpa sæ er liggr um ǫll lǫnd,  ok óx sá ormr svá at hann liggr í miðju hafinu of ǫll lǫnd ok bítr í sporð sér.  Hel kastaði hann í Niflheim ok gaf henni vald yfir níu heimum at hon skipti ǫllum vistum með þeim er til hennar váru sendir, en þat eru sóttdauðir menn ok ellidauðir.  Hon á þar mikla bólstaði ok eru garðar hennar forkunnar hávir ok grindr stórar.  Eljúðnir heitir salr hennar, Hungr diskr hennar, Sultr knífr hennar, Ganglati þrællinn, Ganglǫt ambátt, Fallanda Forað þreskǫldr hennar er inn gengr, Kǫr sæing, Blíkjanda Bǫl ársali hennar.  Hon er blá hálf en hálf með hǫrundar lit — því er hon auðkend — ok heldr gnúpleit ok grimlig. 
-then Allfather sent gods thither to take the children and bring them to him.  When they came to him, straightway he cast the serpent into the deep sea, where he lies about all the land;  and this serpent grew so greatly that he lies in the midst of the ocean encompassing all the land, and bites upon his own tail.  Hel he cast into Niflheim, and gave to her power over nine worlds, to apportion all abodes among those that were sent to her: that is, men dead of sickness or of old age.  She has great possessions there; her walls are exceeding high and her gates great.  Her hall is called Sleet-Cold; her dish, Hunger; Famine is her knife; Idler, her thrall; Sloven, her maidservant; Pit of Stumbling, her threshold, by which one enters; Disease, her bed; Gleaming Bale, her bed-hangings.  She is half blue-black and half flesh-color (by which she is easily recognized), and very lowering and fierce. 
Da sendte Allfar guder avsted for å hente barna og føre dem til ham.  Og da de kom kastet han ormen i det dype havet som ligger omkring alle land,  og den ormen vokste slik at nå ligger han midt i havet om alle land og biter seg selv i sporden.  Hel kastet han i Nivlheim og ga henne makt over ni verdener, hun skulle gi bolig og opphold til alle som ble sendt til henne, og det er alle som dør av sykdom eller elde.  Hun har svære bosteder, gjerdene hennes er veldig høye og grindene store.  Salen hennes heter Eljudne (stormfull), fatet hennes heter Hunger, kniven hennes Sult, trælen Ganglate, trælkvinnen Ganglat, terskelen Fallende­fare, sengen Kår (sykeleie), sengeomhenget Blikjende-bol (skade).  Hun er halvt blå og halvt med hudfarge, derfor er hun lett å kjenne og ser nokså dyster og stygg ut. 
‘Úlfinn fœddu Æsir heima, ok hafði Týr einn djarfleik til at ganga at úlfnum ok gefa honum mat.  En er guðin sá hversu mikit hann óx hvern dag, ok allar spár sǫgðu at hann mundi vera lagðr til skaða þeim, þá fengu Æsir þat ráð at þeir gerðu fjǫtur allsterkan er þeir kǫlluðu Leyðing ok báru hann til úlfsins ok báðu hann reyna afl sitt við fjǫturinn.  En úlfinum þótti sér þat ekki ofrefli ok lét þá fara með sem þeir vildu.  It fyrsta sinn er úlfrinn spyrndi við brotnaði sá fjǫturr.  Svá leystisk hann ór Leyðingi.  Því næst gerðu Æsirnir annan fjǫtur hálfu sterkara er þeir kǫlluðu Dróma, ok báðu enn úlfinn reyna þann fjǫtur ok tǫlðu hann verða mundu ágætan mjǫk at afli ef slík stórsmíði mætti eigi halda honum.  En úlfrinn hugsaði at þessi fjǫturr var sterkr mjǫk, ok þat með at honum hafði afl vaxit síðan er hann braut Leyðing.  Kom þat í hug at hann mundi verða at leggja sik í hættu ef hann skyldi frægr verða, ok lét leggja á sik fjǫturinn.  Ok er Æsir tǫlðusk búnir, þá hristi úlfrinn sik ok laust fjǫtrinum á jǫrðina ok knúðisk fast at, spyrnir við, braut fjǫturinn svá at fjarri flugu brotin.  Svá drap hann sik ór Dróma.  Þat er síðan haft fyrir orðtak at leysi ór Leyðingi eða (28,1) drepi ór Dróma þá er einnhverr hlutr er ákafliga sóttr.  Eptir þat óttuðusk Æsirnir at þeir mundu eigi fá bundit úlfinn.  Þá sendi Alfǫðr þann er Skírnir er nefndr, sendimaðr Freys, ofan í Svartálfaheim til dverga nokkurra ok lét gera fjǫtur þann er Gleipnir heitir.  Hann var gjǫrr af sex hlutum: af dyn kattarins ok af skeggi konunnar ok af rótum bjargsins ok af sinum bjarnarins ok af anda fisksins ok af fogls hráka.  Ok þóttu vitir eigi áðr þessi tíðindi, þá máttu nú finna skjótt hér sǫnn dœmi at eigi er logit at þér: sét muntþu hafa at konan hefir ekki skegg ok engi dynr verðr af hlaupi kattarins ok eigi eru rœtr undir bjarginu, ok þat veit trúa mín at jafnsatt er þat allt er ek hefi sagt þér þótt þeir sé sumir hlutir er þú mátt eigi reyna.’ 
The Wolf the Æsir brought up at home, and Týr alone dared go to him to give him meat.  But when the gods saw how much he grew every day, and when all prophecies (43,1) declared that he was fated to be their destruction, then the Æsir seized upon this way of escape: they made a very strong fetter, which they called Lædingr, and brought it before the Wolf, bidding him try his strength against the fetter.  The Wolf thought that no overwhelming odds, and let them do with him as they would.  The first time the Wolf lashed out against it, the fetter broke;  so he was loosed out of Lædingr.  After this, the Æsir made a second fetter, stronger by half, which they called Drómi, and bade the Wolf try that fetter, saying he would become very famous for strength, if such huge workmanship should not suffice to hold him.  But the Wolf thought that this fetter was very strong; he considered also that strength had increased in him since the time he broke Lædingr:  it came into his mind, that he must expose himself to danger, if he would become famous. So he let the fetter be laid upon him.  Now when the Æsir declared themselves ready, the Wolf shook himself, dashed the fetter against the earth and struggled fiercely with it, spurned against it, and broke the fetter, so that the fragments flew far.  So he dashed himself out of Drómi.  Since then it passes as a proverb, ‘to loose out of Lædingr,’ or ‘to dash out of Drómi,’ when anything is exceeding hard.  “After that the Æsir feared that they should never be able to get the Wolf bound.  Then Allfather sent him who is called Skírnir, Freyr’s messenger, down into the region of the Black Elves, to certain dwarves, and caused to be made the fetter named Gleipnir.  It was made of six things: the noise a cat makes in foot-fall, the beard of a woman, the roots of a rock, the sinews of a bear, the breath of a fish, and the spittle of a bird.  And though thou understand not these matters already, yet now thou mayest speedily find (44,1) certain proof herein, that no lie is told thee: thou must have seen that a woman has no beard, and no sound comes from the leap of a cat, and there are no roots under a rock; and by my troth, all that I have told thee is equally true, though there be some things which thou canst not put to the test.” 
Ulven tok æsene og fødde den opp hjemme hos seg, men det var bare Ty som hadde mot til å gi ham mat.  Da nå gudene så hvor mye han vokste hver dag, og da alle spådommer gikk ut på at lagnaden var at han skulle bli til ulykke for dem, da fant de på den rå at de laget en veldig sterk lenke, som de kalte Løding; den bar de bort til ulven og ba at han skulle prøve kreftene sine på den.  Ulven mente at det ikke var for mye for ham, og lot dem gjøre som de ville.  Og første gang ulven spente i lenken, gikk den sund.  Slik «løste han seg av Løding».  Etterpå gjorde æsene en annen lenke som var dobbelt så sterk, den kalte de Drome, og så ba de ulven igjen at han skulle prøve lenken; de sa at han ville få stort ry for styrke om et så svært smedstykke ikke kunne holde ham.  Ulven tenkte at denne lenken var fælt sterk, men at han hadde jo vokset selv også siden han brøt Løding;  han tenkte at han vel måtte våge noe for å få stort ry, og så lot han dem legge lenken på seg.  Men da æsene var ferdige, ristet ulven på seg og slo lenken mot jorden, dunket hardt med den og spente i - og brøt lenken slik at stumpene føk lang vei.  Slik «slo han seg av Drome».  Siden er det blitt ordtak dette: «å løse av løding» og «slå av drome» når en tar i av alle krefter.  Nå ble æsene redde for at de ikke skulle få bundet ulven.  Så sendte Allfar en mann som het Skirne, Frøys sendebud, ned til Svartalvbeim til noen dverger og lot gjøre en lenke som het Gleipne;  den var smidd av seks ting: av kattestøy, av kvinneskjegg, av bergrøtter, av bjørnesener, av fuglespytt og av fiskeånde  - og skulle alt dette være nytt for deg, så kan du her se sikkert prov på at det ikke er Jøyet for deg nå: du har vel sett at kvinnen ikke har skjegg, at det ikke blir noen støy om katten løper, og at det ikke er røtter under berget. Og det er min tro like sant alt det andre jeg har fortalt deg, enda det kan være somme ting du ikke kan få prøvet.» 
Þá mælir Gangleri: ‘Þetta má ek at vísu skilja at satt er.  Þessa hluti má ek sjá er þú hefir nú til dœma tekit, en hvernig varð fjǫturrinn smíðaðr?’ 
Then said Gangleri: “This certainly I can perceive to be true:  these things which thou hast taken for proof, I can see; but how was the fetter fashioned?” 
Da sa Ganglere: «Dette kan jeg riktignok skjønne er sant,  for jeg kan se dette som du taler om nå. Men hvordan ble den lenken de smidde?» 
Hár segir: ‘Þat kann ek þér vel segja.  Fjǫturrinn varð sléttr ok blautr sem silkirœma, en svá traustr ok sterkr sem nú skaltu heyra.  Þá er fjǫturrinn var fœrðr Ásunum, þǫkkuðu þeir vel sendimanni sitt eyrindi.  Þá fóru Æsirnir út í vatn þat er Ámsvartnir heitir, í hólm þann er Lyngvi er kallaðr, ok kǫlluðu með sér úlfinn, sýndu honum silkibandit ok báðu hann slíta ok kváðu vera nokkvoru traustara en líkindi þœtti á fyrir digrleiks sakar,  ok seldi hverr ǫðrum ok treysti með handaafli, ok slitnaði eigi; en þó kváðu þeir úlfinn slíta mundu. 
Hárr answered: “That I am well able to tell thee.  The fetter was soft and smooth as a silken ribbon, but as sure and strong as thou shalt now hear.  Then, when the fetter was brought to the Æsir, they thanked the messenger well for his errand.  Then the Æsir went out upon the lake called Ámsvartnir, to the island called Lyngvi, and summoning the Wolf with them, they showed him the silken ribbon and bade him burst it, saying that it was somewhat stouter than appeared from its thickness.  And each passed it to the others, and tested it with the strength of their hands and it did not snap; yet they said the Wolf could break it. 
Hå sa: «Det skal jeg nok si deg.  Lenken var slett og myk som en silkesnor, men sikker og sterk, slik som du nå skal få høre.  Da æsene hadde fått lenken, takket de sendemannen vel for ærendet.  Så dro æsene ut på et vann som heter Amsvartne og opp på en holme der som heter Lyngve, de tok med seg ulven, og nå viste de ham silkebåndet og ba ham slite det av. De sa at det var litt sterkere enn en skulle tro mulig når en så på tykkelsen,  og så ga de det til hverandre og prøvde med hendene, men det ble ikke slitt over. Da svarte ulven: 
Þá svarar úlfrinn:
‘“Svá lízk mér á þenna dregil sem ønga frægð munak af hljóta þótt ek slíta í sundr svá mjótt band, en ef þat er gǫrt með list ok væl, þótt þat sýnisk lítit, þá kemr þat band eigi á mína fœtr.” 
Then the Wolf answered: ‘Touching this matter of the ribbon, it seems to me that I shall get no glory of it, though I snap asunder so slender a band; but if it be made with cunning and wiles, then, though it seem little, that band shall never come upon my feet.’ 
«Når jeg ser på denne snoren, synes jeg ikke jeg kan få stor ære av å slite over så tynt et bånd. Men er den gjort med list og trollskap, da kommer den aldri på mine føtter om den ser aldri så liten ut.» 
‘Þá sǫgðu Æsirnir at hann mundi skjótt sundr slíta mjótt silkiband, er hann hafði fyrr brotit stóra járnfjǫtra, — “en ef þú fær eigi þetta band slitit þá muntu ekki hræða mega goðin, enda skulum vér þá leysa þik.” 
Then the Æsir answered that he could easily snap apart a slight silken band, he who had before broken great fetters of iron,--’but if thou shalt not be able to burst this band, then thou wilt not be able to frighten the gods; and then we shall unloose thee.’ 
Æsene sa at han ville fort slite av et slikt smalt silkebånd, han som før hadde brutt store jernlenker -«og får du ikke slitt av dette båndet, da kan du ikke skremme gudene, og da skal vi løse deg.» 
‘Úlfrinn segir: “Ef þér bindið mik svá at ek fæk eigi leyst mik þá skollið þér svá at mér mun seint verða at taka af yðr hjálp.  Ófúss em ek at láta þetta band á mik leggja.  En heldr en þér frýið mér hugar þá leggi einnhverr hǫnd sína í munn mér at veði at þetta sé falslaust gert.” 
The Wolf said: ‘If ye bind me so that I shall not get free again, then ye will act in such a way that it will be late ere I receive help from you;  I am unwilling that this band (45,1) should be laid upon me.  Yet rather than that ye should impugn my courage, let some one of you lay his hand in my mouth, for a pledge that this is done in good faith.’ 
Ulven sa: «Om dere binder meg slik at jeg ikke får løst meg, da har dere lurt meg, og jeg får visst vente lenge på hjelp fra dere;  jeg har ikke lyst til å la dette båndet bli lagt på meg.  Men heller enn at dere skal si at jeg mangler mot, kan en av dere æser legge hånden sin i munnen på meg til pant på at det ikke blir brukt svik.» 
‘En hverr Ásanna sá til annars ok þótti nú vera tvau vandræði ok vildi engi sína hǫnd fram selja fyrr en Týr lét fram hǫnd sína hœgri ok leggr í munn úlfinum.  En er úlfrinn spyrnir, þá harðnaði bandit, ok því harðara er hann brauzk um, því skarpara var bandit.  Þá (29,1) hlógu allir nema Týr. Hann lét hǫnd sína. 
Each of the Æsir looked at his neighbor, and none was willing to part with his hand, until Týr stretched out his right hand and laid it in the Wolf’s mouth.  But when the Wolf lashed out, the fetter became hardened; and the more he struggled against it, the tighter the band was.  Then all laughed except Týr: he lost his hand. 
Men da så æsene på hverandre, nå var de kommet i knipe, og ingen ville rekke hånden fram, inntil Ty strakte ut høyre hånd og la den i munnen på ulven.  Da ulven nå spente til, ble båndet hardt, og dess hardere han vred på seg, dess skarpere ble båndet.  Da lo alle æser - uten Ty, for han mistet hånden. 
Þá er Æsirnir sá at úlfrinn var bundinn at fullu, þá tóku þeir festina er ór var fjǫtrinum er Gelgja heitir, ok drógu hana gǫgnum hellu mikla — sú heitir Gjǫll — ok festu helluna langt í jǫrð niðr.  Þá tóku þeir mikinn stein ok skutu enn lengra í jǫrðina — sá heitir Þviti — ok hǫfðu þann stein fyrir festar hælinn.  Úlfrinn gapði ákafliga ok feksk um mjǫk ok vildi bíta þá.  Þeir skutu í munn honum sverði nokkvoru; nema hjǫltin við neðra gómi, en efra gómi blóðrefill. Þat er gómsparri hans.  Hann grenjar illiliga ok slefa renn ór munni hans.  Þat er á sú er Ván heitir. Þar liggr hann til ragnarøkrs.’ 
“When the Æsir saw that the Wolf was fully bound, they took the chain that was fast to the fetter, and which is called Gelgja, and passed it through a great rock--it is called Gjöll--and fixed the rock deep down into the earth.  Then they took a great stone and drove it yet deeper into the earth--it was called Thviti--and used the stone for a fastening-pin.  The Wolf gaped terribly, and thrashed about and strove to bite them;  they thrust into his mouth a certain sword: the guards caught in his lower jaw, and the point in the upper; that is his gag.  He howls hideously, and slaver runs out of his mouth:  that is the river called Ván; there he lies till the Weird of the Gods.” 
Da æsene så at ulven var skikkelig bundet, tok de festet på lenken - det heter Gelgja - og dro det gjennom en stor beile, - den heter Gjoll - og de festet hellen langt ned i jorden.  Så tok de en stor stein og skjøv den enda lenger ned i jorden - den heter Tvite - og den brukte de til tjorhæl.  Ulven gapte fælt og glefste om seg og ville bite dem:  da stakk de et sverd i munnen på ham slik at håndtaket står i nedre gomme og odden i øvre, det er gomsperren hans.  Han uler stygt, og det renner slevje ut av munnen hans,  det er den elven som heter Vån. Der ligger han til Ragnarok.» 
Þá mælir Gangleri: ‘Furðu illa barnaeign gat Loki, en ǫll þessi systkin eru mikil fyrir sér.  En fyrir hví drápu Æsir eigi úlfinn er þeim er ills ván af honum?’ 
Then said Gangleri: ‘Marvellous ill children did Loki beget, but all these brethren are of great might.  Yet why did not the Æsir kill the Wolf, seeing they had expectation of evil from him?” 
Da sa Ganglere: «Det er fælt så stygge barn Loke har. Men noe stort er de alle sammen disse søskenene.  Men hvorfor drepte ikke gudene ulven, siden de må vente seg så mye vondt av ham?» 
Hár svarar: ‘Svá mikils virðu goðin vé sín ok griðastaði at eigi vildu þau saurga þá með blóði úlfsins þótt svá segi spárnar at hann muni verða at bana Óðni.’ 
Hárr answered: “So greatly did the gods esteem their holy place and sanctuary, that they would not stain it with the Wolf’s blood; though (so say the prophecies) he shall be the slayer of Odin.” 
Hå svarte: «Så høyt satte gudene sine hellige fredede steder at de ikke ville søle dem til med ulvens blod, enda det var spådd at han skulle bli Odins bane.» 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login