‘Úlfinn fœddu Æsir heima, ok hafði Týr einn djarfleik til at ganga at úlfnum ok gefa honum mat.
En er guðin sá hversu mikit hann óx hvern dag, ok allar spár sǫgðu at hann mundi vera lagðr til skaða þeim, þá fengu Æsir þat ráð at þeir gerðu fjǫtur allsterkan er þeir kǫlluðu Leyðing ok báru hann til úlfsins ok báðu hann reyna afl sitt við fjǫturinn.
En úlfinum þótti sér þat ekki ofrefli ok lét þá fara með sem þeir vildu.
It fyrsta sinn er úlfrinn spyrndi við brotnaði sá fjǫturr.
Svá leystisk hann ór Leyðingi.
Því næst gerðu Æsirnir annan fjǫtur hálfu sterkara er þeir kǫlluðu Dróma, ok báðu enn úlfinn reyna þann fjǫtur ok tǫlðu hann verða mundu ágætan mjǫk at afli ef slík stórsmíði mætti eigi halda honum.
En úlfrinn hugsaði at þessi fjǫturr var sterkr mjǫk, ok þat með at honum hafði afl vaxit síðan er hann braut Leyðing.
Kom þat í hug at hann mundi verða at leggja sik í hættu ef hann skyldi frægr verða, ok lét leggja á sik fjǫturinn.
Ok er Æsir tǫlðusk búnir, þá hristi úlfrinn sik ok laust fjǫtrinum á jǫrðina ok knúðisk fast at, spyrnir við, braut fjǫturinn svá at fjarri flugu brotin.
Svá drap hann sik ór Dróma.
Þat er síðan haft fyrir orðtak at leysi ór Leyðingi eða (28,1) drepi ór Dróma þá er einnhverr hlutr er ákafliga sóttr.
Eptir þat óttuðusk Æsirnir at þeir mundu eigi fá bundit úlfinn.
Þá sendi Alfǫðr þann er Skírnir er nefndr, sendimaðr Freys, ofan í Svartálfaheim til dverga nokkurra ok lét gera fjǫtur þann er Gleipnir heitir.
Hann var gjǫrr af sex hlutum: af dyn kattarins ok af skeggi konunnar ok af rótum bjargsins ok af sinum bjarnarins ok af anda fisksins ok af fogls hráka.
Ok þóttu vitir eigi áðr þessi tíðindi, þá máttu nú finna skjótt hér sǫnn dœmi at eigi er logit at þér: sét muntþu hafa at konan hefir ekki skegg ok engi dynr verðr af hlaupi kattarins ok eigi eru rœtr undir bjarginu, ok þat veit trúa mín at jafnsatt er þat allt er ek hefi sagt þér þótt þeir sé sumir hlutir er þú mátt eigi reyna.’
The Wolf the Æsir brought up at home, and Týr alone dared go to him to give him meat.
But when the gods saw how much he grew every day, and when all prophecies (43,1) declared that he was fated to be their destruction, then the Æsir seized upon this way of escape: they made a very strong fetter, which they called Lædingr, and brought it before the Wolf, bidding him try his strength against the fetter.
The Wolf thought that no overwhelming odds, and let them do with him as they would.
The first time the Wolf lashed out against it, the fetter broke;
so he was loosed out of Lædingr.
After this, the Æsir made a second fetter, stronger by half, which they called Drómi, and bade the Wolf try that fetter, saying he would become very famous for strength, if such huge workmanship should not suffice to hold him.
But the Wolf thought that this fetter was very strong; he considered also that strength had increased in him since the time he broke Lædingr:
it came into his mind, that he must expose himself to danger, if he would become famous. So he let the fetter be laid upon him.
Now when the Æsir declared themselves ready, the Wolf shook himself, dashed the fetter against the earth and struggled fiercely with it, spurned against it, and broke the fetter, so that the fragments flew far.
So he dashed himself out of Drómi.
Since then it passes as a proverb, ‘to loose out of Lædingr,’ or ‘to dash out of Drómi,’ when anything is exceeding hard.
“After that the Æsir feared that they should never be able to get the Wolf bound.
Then Allfather sent him who is called Skírnir, Freyr’s messenger, down into the region of the Black Elves, to certain dwarves, and caused to be made the fetter named Gleipnir.
It was made of six things: the noise a cat makes in foot-fall, the beard of a woman, the roots of a rock, the sinews of a bear, the breath of a fish, and the spittle of a bird.
And though thou understand not these matters already, yet now thou mayest speedily find (44,1) certain proof herein, that no lie is told thee: thou must have seen that a woman has no beard, and no sound comes from the leap of a cat, and there are no roots under a rock; and by my troth, all that I have told thee is equally true, though there be some things which thou canst not put to the test.”
Ulven tok æsene og fødde den opp hjemme hos seg, men det var bare Ty som hadde mot til å gi ham mat.
Da nå gudene så hvor mye han vokste hver dag, og da alle spådommer gikk ut på at lagnaden var at han skulle bli til ulykke for dem, da fant de på den rå at de laget en veldig sterk lenke, som de kalte Løding; den bar de bort til ulven og ba at han skulle prøve kreftene sine på den.
Ulven mente at det ikke var for mye for ham, og lot dem gjøre som de ville.
Og første gang ulven spente i lenken, gikk den sund.
Slik «løste han seg av Løding».
Etterpå gjorde æsene en annen lenke som var dobbelt så sterk, den kalte de Drome, og så ba de ulven igjen at han skulle prøve lenken; de sa at han ville få stort ry for styrke om et så svært smedstykke ikke kunne holde ham.
Ulven tenkte at denne lenken var fælt sterk, men at han hadde jo vokset selv også siden han brøt Løding;
han tenkte at han vel måtte våge noe for å få stort ry, og så lot han dem legge lenken på seg.
Men da æsene var ferdige, ristet ulven på seg og slo lenken mot jorden, dunket hardt med den og spente i - og brøt lenken slik at stumpene føk lang vei.
Slik «slo han seg av Drome».
Siden er det blitt ordtak dette: «å løse av løding» og «slå av drome» når en tar i av alle krefter.
Nå ble æsene redde for at de ikke skulle få bundet ulven.
Så sendte Allfar en mann som het Skirne, Frøys sendebud, ned til Svartalvbeim til noen dverger og lot gjøre en lenke som het Gleipne;
den var smidd av seks ting: av kattestøy, av kvinneskjegg, av bergrøtter, av bjørnesener, av fuglespytt og av fiskeånde
- og skulle alt dette være nytt for deg, så kan du her se sikkert prov på at det ikke er Jøyet for deg nå: du har vel sett at kvinnen ikke har skjegg, at det ikke blir noen støy om katten løper, og at det ikke er røtter under berget. Og det er min tro like sant alt det andre jeg har fortalt deg, enda det kan være somme ting du ikke kan få prøvet.»
