Ok it sama kveld er smiðrinn ók út eptir grjótinu með hestinn Svaðilfœra, þá hljóp ór skóginum nokkvorum merr at hestinum ok hrein við.
En er hestrinn kendi hvat hrossi þetta var þá œddisk hann ok sleit sundr reipin ok hljóp til merarinnar, en hon undan til skógar ok smiðrinn eptir ok vill taka hestinn, en þessi hross hlaupa alla nótt ok dvelsk smíðin þá nótt.
Ok eptir um daginn varð ekki svá smíðat sem fyrr hafði orðit.
Ok þá er smiðrinn sér at eigi mun lokit verða verkinu, þá fœrisk smiðrinn í jǫtunmóð.
En er Æsirnir sá þat til víss at þar var bergrisi kominn, þá varð eigi þyrmt eiðunum, ok kǫlluðu þeir á Þór,
ok jafnskjótt kom hann ok því næst fór á lopt hamarrinn Mjǫllnir, galt þá smíðarkaupit ok eigi sól ok tungl,
heldr synjaði hann honum at byggva í Jǫtunheimum ok laust þat hit fyrsta hǫgg er haussinn brotnaði í smán mola ok sendi hann niðr undir Niflhel.
En Loki hafði þá ferð haft til Svaðilfœra at nokkvoru síðar bar hann fyl.
Þat var grátt ok hafði átta fœtr, ok er sá hestr beztr með goðum ok mǫnnum.
“That same evening, when the wright drove out after stone with the stallion Svadilfari, a mare bounded forth from a certain wood and whinnied to him.
The stallion, perceiving what manner of horse this was, straightway became frantic, and snapped the traces asunder, and leaped over to the mare, and she away to the wood, and the wright after, striving to seize the stallion.
These horses ran all night, and the wright stopped there that night; and afterward, at day, the work was not done as it had been before.
When the wright saw that the work could not be brought to an end, he fell into giant’s fury.
Now that the Æsir saw surely that the hill-giant was come thither, they did not regard their oaths reverently, but called on Thor, who came as quickly.
And straightway the hammer Mjöllnir was raised aloft; he paid the wright’s wage, and not with the sun and the moon.
Nay, he even denied him dwelling in Jötunheim, and struck but the one first blow, so that his skull was burst into small crumbs, and sent him down bellow under Niflhel.
But Loki had such dealings with Svadilfari, that somewhat later he gave birth to a foal,
which was gray and had eight feet; and this horse is the best among gods and men.
Samme kvelden, da byggmesteren kjørte ut etter stein med Svadilfare, kom det ei merr løpende ut fra skogen og bort til hesten og vrinsket.
Men da hingsten merket hva slags hest dette var, ble han vill, sleit sund reipene og etter mærra, hun unna til skogs og byggmesteren etter for å ta igjen hingsten. Men de to hestene løp sammen hele natten, og byggmesteren ble sinket den natten,
og neste dag ble det ikke bygd slik som vanlig.
Da nå byggmesteren skjønte at borgen ikke ble ferdig, rant jotunsinnet på ham.
Og da æsene klart fikk se at det var bergrise de hadde bate å gjøre med, brydde de seg ikke om edene;
de kalte på Tor, og han var der i samme stund. Hammeren Mjolne for opp med det samme, og den betalte byggelønnen - det ble hverken sol eller måne.
Tvert om. Tor nektet ham å bo lenger i Jotunheimen, for ved første hogget brast hausen i småbiter og jotnen ble sendt ned under Nivlhel.
Men Loke hadde hatt slikt samvær med Svadilfare at en tid senere fødte han et føll;
det var grått og hadde åtte føtter. Og det er den beste hesten som finnes hos guder og mennesker.
