‘En Þórr sagði at hann mundi róa mega fyrir því frá landi at eigi var víst hvárt hann mundi fyrr beiðask at róa útan,
ok reiddisk Þórr jǫtninum svá at þá var búit at hann mundi þegar láta hamarinn skjalla honum,
en hann lét þat við berask þvíat hann hugðisk þá at reyna afl sitt í ǫðrum stað.
Hann spurði Hymi hvat þeir skyldu hafa at beitum, en Hymir bað hann fá sér sjálfan beitur.
Þá snerisk Þórr á braut þangat er hann sá øxna flokk nokkvorn er Hymir átti.
Hann tók hinn mesta uxann, er Himinhrjótr hét, ok sleit af hǫfuðit ok fór með til sjávar.
Hafði þá Hymir út skotit nǫkkvanum.
Þórr gekk á skipit ok settisk í austrrúm, tók tvær árar ok røri, ok þótti Hymi skriðr verða af róðri hans.
Hymir reri í halsinum fram ok sóttisk skjótt róðrinn.
Sagði þá Hymir at þeir váru komnir á þær vaztir er hann var vanr at sitja ok draga flata fiska, en Þórr kvezk vilja róa myklu lengra, ok tóku þeir enn snertiróðr.
Sagði Hymir þá at þeir váru komnir svá langt út at hætt var at sitja útar fyrir Miðgarðsormi.
En Þórr kvezk mundu róa eina hríð ok svá gerði, en Hymir var þá allókátr.
En þá er Þórr lagði upp árarnar, greiddi hann til vað heldr sterkjan ok eigi var ǫngullinn minni eða óramligri.
Þar lét Þórr koma á ǫngulinn oxahǫfuðit ok kastaði fyrir borð, ok fór ǫngullinn til grunns.
Ok er þá svá satt at segja at engu ginti þá Þórr minnr Miðgarðsorm en Útgarðaloki hafði spottat Þór þá er hann hóf orminn upp á hendi sér.
Miðgarðsormr gein yfir oxahǫfuðit en ǫngullinn vá í góminn orminum.
En er ormrinn kendi þess, brá hann við svá hart at báðir hnefar Þórs skullu út á borðinu.
Þá varð Þórr reiðr ok fœrðisk í ásmegin, spyrndi við svá (45,1) fast at hann hljóp báðum fótum gǫgnum skipit ok spyrndi við grunni, dró þá orminn upp at borði.
En þat má segja at engi hefir sá sét ógurligar sjónir er eigi mátti þat sjá er Þórr hvesti augun á orminn, en ormrinn starði neðan í mót ok blés eitrinu.
Þá er sagt at jǫtunninn Hymir gerðisk litverpr, fǫlnaði, ok hræddisk er hann sá orminn ok þat er særinn fell út ok inn of nǫkkvann.
Ok í því bili er Þórr greip hamarinn ok fœrði á lopt þá fálmaði jǫtunninn til agnsaxinu ok hjó vað Þórs af borði, en ormrinn søktisk í sæinn.
En Þórr kastaði hamrinum eptir honum, ok segja menn at hann lysti af honum hǫfuðit við grunninum.
En ek hygg hitt vera þér satt at segja at Miðgarðsormr lifir enn ok liggr í umsjá.
En Þórr reiddi til hnefann ok setr við eyra Hymi svá at hann steyptisk fyrir borð ok sér í iljar honum. En Þórr óð til lands.’
But Thor said that he would be able to row far out from land, for the reason that it was not certain whether he would be the first to ask to row back.
Thor became so enraged at the giant that he was forthwith ready to let his hammer crash against him;
but he forced himself to forbear, since he purposed to try his strength in another quarter.
He asked Hymir what they should have for bait, but Hymir bade him get bait for himself.
Then Thor turned away thither where he, saw a certain herd of oxen, which Hymir owned;
he took the largest ox, called Himinbrjotr, and cut off its head and went therewith to the sea.
By that time Hymir had shoved out the boat.
“Thor went aboard the skiff and sat down in the stern-seat, took two oars and rowed; and it seemed to Hymir that swift progress came of his rowing.
Hymir rowed forward in the bow, and the rowing proceeded rapidly;
then Hymir said that they had arrived at those fishing-banks where he was wont to anchor and angle for flat-fish. But Thor said that he desired to row much further, and they took a sharp pull;
then Hymir said that they had come so far that it was perilous to abide out farther because of the Midgard Serpent.
Thor replied that they would row a while yet, and so he did; but Hymir was then sore afraid.
Now as soon as Thor had laid by the oars, he made ready a very strong fishing-line, and the hook was no less large and strong.
Then Thor put the ox-head on the hook and cast it overboard, and the hook went to the bottom;
and it is telling thee the truth to say that then Thor beguiled the Midgard Serpent no less than Útgarda-Loki had mocked (70,1) Thor, at the time when he lifted up the Serpent in his hand.
“The Midgard Serpent snapped at the ox-head, and the hook caught in its jaw;
but when the Serpent was aware of this, it dashed away so fiercely that both Thor’s fists crashed against the gunwale.
Then Thor was angered, and took upon him his divine strength, braced his feet so strongly that he plunged through the ship with both feet, and dashed his feet against the bottom; then he drew the Serpent up to the gunwale.
And it may be said that no one has seen very fearful sights who might not see that: bow Thor flashed fiery glances at the Serpent, and the Serpent in turn stared up toward him from below and blew venom.
Then, it is said, the giant Hymir grew pale, became yellow, and was sore afraid, when he saw the Serpent, and how the sea rushed out and in through the boat.
In the very moment when Thor clutched his hammer and raised it on high, then the giant fumbled for his fish-knife and hacked off Thor’s line at the gunwale, and the Serpent sank down into the sea.
Thor hurled his hammer after it; and men say that he struck off its head against the bottom;
but I think it were true to tell thee that the Midgard Serpent yet lives and lies in the encompassing sea.
But ‘Thor swung his fist and brought it against Hymir’s ear, so that he plunged overboard, and Thor saw the soles of his feet. And Thor waded to land.”
Men Tor sa at han kunne gjerne ro langt fra land, det var ikke sikkert han ble den første til å ville snu, sa han.
Tor var så sint på jotnen at det var bare såvidt han ikke lot hammeren smelle i hodet på ham;
men han styrte seg, for han tenkte å prøve kreftene sine på noe annet denne gangen.
Han spurte Hyme hva de skulle ha til agn, men Hyme sa at agn fikk han skaffe seg selv.
Da snudde Tor seg og gikk bort til en flokk okser som Hyme eide,
han tok den største oksen - en som het Himinrjod - og sleit hodet av den og tok det med seg ned til sjøen.
Da hadde Hyme alt skjøvet båten ut.
Tor gikk ombord og satte seg midtbords, tok et par årer og rodde. Hyme syntes det var fart i roingen hans.
Hyme selv rodde framme, og de rodde fore.
Så sa Hyme at nå var de kommet på stedet der han pleide å dra kveite. Men Tor sa han ville ro mye lenger. Så tok de en liten tørn til.
Da sa Hyme at nå var de så langt ute at det ikke var verd å ro lenger for Midgardsormen.
Men Tor sa han ville ro et stykke tiL og det gjorde han. Da var Hyme svært stur.
Nå la Tor årene opp og stelte til et godt og sterkt snøre, og angelen var hverken mindre eller svakere enn som høvde med snøret;
på angelen satte han oksehodet og slengte det over bord, og angelen for til bunns.
Men jeg skal si deg at den gangen holdt Tor Midgardsormen ikke mindre for narr enn Utgarda-Loke hadde holdt gjøn med Tor da han 1øftet Midgardsormen på strak arm.
Midgardsormen gapte over oksehodet, og angelen skar seg inn i gommen på ormen.
Da ormen kjente det, nappet den til så hardt at begge nevene til Tor smalt mot båtripen.
Da ble Tor sine og brukte åsa-makten, spente så hardt i at begge føttene hans gikk igjennom båten og spente mot sjøbunnen -og så dro han ormen opp til båtripen.
Men den som ikke har sett Tor da han kvesste øyer mot ormen og ormen som stirret på ham nedenfra, han kan ikke si at han har sett et virkelig skremmelig syn.
Det sies at jotnen Hyme skiftet farge, han ble bleik og redd da han fikk øye på ormen og så at sjøen gikk ut og inn av båten.
Og i samme stund som Tor grep hammeren og svingte den, fikk jotnen fatt i agnkniven og hogg Tors snøre over ved båtripen. Ormen sakk i hav,
men Tor slengte hammeren etter ham, og det er de som sier at han slo av ham hodet i vannskorpen.
Men jeg tror nå det er sant når jeg sier at Midgardsormen lever enda og ligger i storhavet.
Tor ble sint og satte neven under øret på Hyme så han stupte over bord - en kan se fotsålene på ham. Men Tor vadde i land.»
