Bibliotheca Polyglotta

Snorri-Edda

Complete text

Thor fights Hrungnir

Nú skal enn segja dœmi af hverju þær kenningar eru er nú váru ritaðar, er áðr váru eigi dœmi til sǫgð, svá sem Bragi sagði Ægi at ‘Þórr var farinn í Austrvega at berja trǫll, en Óðinn reið Sleipni í Jǫtunheima ok kom til þess jǫtuns er Hrungnir hét. Þá spyrr Hrungnir hvat manna sá er með gullhjálminn er ríðr lopt ok lǫg ok segir at hann á furðu góðan hest. Óðinn sagði at þar vill hann veðja fyrir hǫfði sínu at engi hestr skal vera jafngóðr í Jǫtunheimum. Hrungnir sagði at sá er góðr hestr, en hafa lézk hann mundu myklu stórfetaðra hest; sá heitir Gullfaxi. Hrungnir varð reiðr ok hleypr upp á hest sinn ok hleypir eptir honum ok hyggr at launa honum ofrmæli. Óðinn hleypti svá mikit at hann var á ǫðru leiti fyrir, en Hrungnir var í svá miklum jǫtunmóð at hann fann eigi fyrr en hann sótti inn of Ásgrindr. Ok er hann kom at hallardurum, buðu Æsir honum til drykkju. Hann gekk í hǫllina ok bað fá sér drykkju. Váru þá teknar þær skálir er Þórr var vanr at drekka ór, ok snerti Hrungnir ór hverri. En er hann gerðisk drukkinn þá skorti eigi stór orð. Hann lézk skyldu taka upp Valhǫll ok fœra í Jǫtunheima, en søkkva Ásgarði en drepa guð ǫll, nema Freyju ok Sif vill hann heim fœra með sér. En Freyja fór þá at skenkja honum, ok drekka lézk hann mundu alt Ása ǫl. En er Ásum leiddisk ofrefli hans þá nefna þeir Þór. Því næst kom Þórr í hǫllina ok hafði uppi á lopti hamarinn ok (21,1) var allreiðr ok spyrr hverr því ræðr er jǫtnar hundvísir skulu þar drekka, eða hverr seldi Hrungni grið at vera í Valhǫll eða hví Freyja skal skenkja honum sem at gildi Ása. Þá svarar Hrungnir ok sér ekki vinaraugum til Þórs, sagði at Óðinn bauð honum til drykkju ok hann var á hans griðum. Þá mælir Þórr at þess boðs skal Hrungnir iðrask áðr hann komi út. Hrungnir segir at Ásaþór er þat lítill frami at drepa hann vápnlausan; hitt er meiri hugraun ef hann þorir berjask við hann at landamæri á Grjótúnagǫrðum.

XVII. “Now an account shall be given of the source of those metaphors which have but now been recorded, and of which no accounts were rendered before: even such as Bragi gave to Ægir, telling how Thor had gone into the east to slay trolls, and Odin rode Sleipnir into Jötunheim and visited that giant who was named Hrungnir. Hrungnir asked what manner of man he with the golden helm might be, who rode through air and water; and said that the stranger had a wondrous good steed. Odin said he would wager his head there was no horse in Jötunheim that would prove equally good. Hrungnir answered that it was a good horse, but declared that he had a much better paced horse which was called Gold-Mane. Hrungnir had become angry, and vaulted up onto his horse and galloped after him, thinking to pay him for his boasting. Odin galloped so furiously that he was on the top of the next hill first; but Hrungnir was so filled with the giant’s frenzy (116,1) that he took no heed until he had come in beyond the gates of Ásgard. When he came to the hall-door, the Æsir invited him to drink. He went within and ordered drink to be brought to him, and then those flagons were brought in from which Thor was wont to drink; and Hrungnir swilled from each in turn. But when he had become drunken, then big words were not wanting: he boasted that he would lift up Valhall and carry it to Jötunheim, and sink Ásgard and kill all the gods, save that he would take Freyja and Sif home with him. Freyja alone dared pour for him; and he vowed that he would drink all the ale of the Æsir. But when his overbearing insolence became tiresome to the Æsir, they called on the name of Thor. “Straightway Thor came into the hall, brandishing his hammer, and he was very wroth, and asked who had advised that these dogs of giants be permitted to drink there, or who had granted Hrungnir safe-conduct to be in Valhall, or why Freyja should pour for him as at a feast of the Æsir. Then Hrungnir answered, looking at Thor with no friendly eyes, and said that Odin had invited him to drink, and he was under his safe-conduct. Thor declared that Hrungnir should repent of that invitation before he got away. Hrungnir answered that Ása-Thor would have scant renown for killing him, weaponless as he was: it were a greater trial of his courage if he dared fight with Hrungnir on the border at Grjótúnagard.

Nå skal vi fortelle de sagnene som kjenningene blir hentet fra, og som ikke er fortalt før, slik som Brage fortalte dem til Æge. Tor var ute i Austerveg for å slåss med trollene, men Odin rei på Sleipne og kom til Jotunheimene og til en jotun som het Rungne. Rungne spurte hva slags kar han var han med gullhjelmen, som rei gjennom luft og vann, og sa det var fælt så god hest han hadde. Odin sa at han sk ulle gjerne vedde hodet sitt på at det ikke fantes så god hest i Jotunheimene. Rungne sa at det var nok en god hest, men selv hadde han en hest som tok mye lengre skritt, sa han, og den het Gullfakse. Rungne ble arg på Odin og kastet seg på hesten sin og satte etter ham, mente han skulle lønne ham for skrytet hans. Odin rei så fort at han var et helt leite foran jotnen, men Rungne var i slikt jotunsinne at han ikke visste ordet av før han rei innenfor Asgrind. Da han nå var kommet utenfor døren til ballen, bød æsene ham inn til drikkelag, og han gikk inn og ville gjerne ha noe å drikke. De tok fram til ham de skålene Tor brukte (104,1) å drikke av. Og Rungne stakk dem ut den ene etter den andre. Men da han nå ble drukken, skortet det ikke på store ord, han lovte på at han skulle ta hele Valhall og bære med seg til Jotunheimene og søkke Asgard og drepe alle gudene uten Frøya og Siv-dem ville han ha med seg hjem. Ingen annen enn Frøya torde skjenke for ham, og han skrøt av at han skulle drikke opp alt ølet for æsene. Men da æsene ble lei av å høre på skrytet hans, nevnte de bare Tors navn. Og med det samme kom Tor inn i hallen og svingte hammeren høyt i været og var så sint; han spurte hvem som hadde funnet på å la hundvise jotner få lov å sitte der og drikke, og hvem som hadde gitt Rungne lov å være der og hvorfor Frøya skulle skjenke for ham som i et gilde for æser. Rungne svarte og så ikke nettopp med vennlige øyne på Tor, han sa det var Odin som hadde bedt ham inn til drikkelag, og at han var der på hans ord. Tor sa at Rungne skulle komme til å angre på gildet før han var ute igjen. Rungne mente det var liten heder for Tor å drepe ham der våpenløs, det ville være større prøve på motet hans om han torde komme og slåss med ham ved landegrensen ved Grjotungard.

‘“Ok hefir þat verit mikit fólskuverk,” sagði hann, “er ek lét eptir heima skjǫld minn ok hein. En ef ek hefða hér vápn mín þá skyldu vit nú reyna hólmgǫnguna. En at ǫðrum kosti legg ek þér við níðingsskap ef þú vill drepa mik vápnlausan.”

‘And it was a great folly,’ said he, ‘when I left my shield and hone behind at home; if I had my weapons here, then we should try single-combat. But as matters stand, I declare thee a coward if thou wilt slay me, a weaponless man.’

«Det var riktig dumt gjort av meg,» sa han, «at jeg lot skjoldet og brynesteinen min være igjen hjemme; hadde jeg hatt våpnene mine her, skulle vi prøvd holmgangen nå. Men ellers sier jeg du gjør deg skyldig i nidingskap, om du dreper meg våpenløs.»

‘Þórr vill fyrir øngan mun bila at koma til einvígis er honum var hólmr skoraðr, þvíat engi hefir honum þat fyrr veitt. Fór þá Hrungnir braut leið sína ok hleypti ákafliga þar til er hann kom í Jǫtunheima, ok var fǫr hans allfræg með jǫtnum ok þat at stefnulag var komit á með þeim Þór. Þóttusk jǫtnar hafa mikit í ábyrgð, hvárr sigr fengi; þeim var ills ván at Þór ef Hrungnir létisk fyrir því at hann var þeira sterkastr. Þá gerðu jǫtnar mann á Grjótúnagǫrðum af leiri ok var hann níu rasta hár en þriggja breiðr undir hǫnd, en ekki fengu þeir hjarta svá mikit at honum sómði fyrr en þeir tóku ór meri nokkvorri, ok varð honum þat eigi stǫðugt þá er Þórr kom. Hrungnir átti hjarta þat er frægt er, af hǫrðum steini ok tindótt með þrim hornum svá sem síðan er gert var ristubragð þat er Hrungnis hjarta heitir. Af steini var ok hǫfuð hans. Skjǫldr hans var ok steinn, víðr ok þjokkr, ok hafði hann skjǫldinn fyrir sér er hann stóð á Grjótúnagǫrð um ok beið Þórs, en hein hafði hann fyrir vápn ok reiddi of ǫxl ok var ekki dælligr. Á aðra hlið honum stóð leirjǫtunninn, er nefndr er Mǫkkurkálfi, ok var hann allhræddr. Svá er sagt at hann meig er hann sá Þór. Þórr fór til hólmstefnu ok með honum Þjálfi. Þá rann Þjálfi fram at þar er Hrungnir stóð ok mælti til hans:

Thor was by no means anxious to avoid the fight when challenged to the field, for no one had ever offered him single-combat before. (117,1) “Then Hrungnir went his way, and galloped furiously until he came to Jötunheim. The news of his journey was spread abroad among the giants, and it became noised abroad that a meeting had been arranged between him and Thor; the giants deemed that they had much at stake, who should win the victory, since they looked for ill at Thor’s hands if Hrungnir perished, he being strongest of them all. Then the giants made a man of clay at Grjótúnagard: he was nine miles high and three broad under the arm-pits; but they could get no heart big enough to fit him, until they took one from a mare. Even that was not steadfast within him, when Thor came. Hrungnir had the heart which is notorious, of hard stone and spiked with three corners, even as the written character is since formed, which men call Hrungnir’s Heart. His head also was of stone; his shield too was stone, wide and thick, and he had the shield before him when he stood at Grjótúnagard and waited for Thor. Moreover he had a hone for a weapon, and brandished it over his shoulders, and he was not a pretty sight. At one side of him stood the clay giant, which was called Mökkurkálfi: he was sore afraid, and it is said that he wet himself when he saw Thor. “Thor went to the meeting-place, and Thjálfi with him. Then Thjálfi ran forward to the spot where Hrungnir stood and said to him:

Tor ville for ingen pris la være å komme til tvekamp (105,1) når han ble utfordret til det, for ingen hadde budt ham holmgang før. Så gikk Rongne sin veg og rei det meste han orket helt hjem i Jotunheimene. Der skrøt jotnene svært av denne ferden hans og av at det var satt stevne mellom ham og Tor. Jotnene mente det stod mye på spill i denne kampen, hvem som seiret: de ventet seg ikke godt av Tor om Rongne skulle miste livet, for Rungne var den sterkeste de hadde. Derfor gjorde jotnene en mann av leir og satte ham ved Grjotungard; han var ni mil høy og tre mil brei under armene. De kunne ikke finne noe hjerte som var stort nok til å passe ham, og så tok de ett ut av ei mærr. Men det holdt seg ikke stødig da Tor kom. Rungne selv hadde et hjerte som er blitt vel kjent; det var avhard stein og takket, med tre horn, og så ut slik som en siden har laget et redskap til å riste med, det som kalles «Rungnes hjerte». Av stein var hodet hans også, og skjoldet var og av stein, og det var bredt og tykt. Han holdt skjoldet foran seg der han stod og ventet på Tor ved Grjotungard. Brynesteinen hadde han til våpen, og han holdt den løftet over akselen - han var ikke god å komme nær. Ved siden av ham stod denne leirjotnen som het Mokkurkalve; men han var helt vettskremt, de sier at han meig da han fikk se Tor. Nå kom Tor til homngangstevnet, og han hadde med seg Tjalve. Tjalve løp i forvegen dit Rungne stod og sa (107,1) til ham:

‘“Þú stendr óvarliga, jǫtunn, hefir skjǫldinn fyrir þér, en Þórr hefir sét þik ok ferr hann it neðra í jǫrðu ok mun hann koma neðan at þér.”

‘Thou standest unwarily, Giant, having the shield before thee: for Thor has seen thee, and comes hither down below the earth, and will come at thee from beneath.’

«Du er uvøren, jotun, står der med skjoldet foran deg: Tor har sett deg, han, og han går nedre vegen gjennom jorden og kommer på deg nedenfra.»

‘Þá skaut Hrungnir skildinum undir fœtr sér ok stóð á, en tvíhendi heinina. Því næst sá hann eldingar ok heyrði þrumur stórar. Sá hann þá Þór í ásmóði, fór hann ákafliga ok reiddi hamarinn ok kastaði um langa leið at Hrungni. Hrungnir fœrir upp heinina báðum hǫndum, kastar í mót. Mœtir hon hamrinum á flugi, heinin, ok brotnar sundr (22,1) heinin; fellr annarr hlutr á jǫrð ok eru þar af orðin ǫll heinberg. Annarr hlutr brast í hǫfði Þór svá at hann fell fram á jǫrð. En hamarrinn Mjǫllnir kom í mitt hǫfuð Hrungni ok lamði hausinn í smán mola ok fell hann fram yfir Þór svá at fótr hans lá of háls Þór. En Þjálfi vá at Mǫkkurkálfa, ok fell hann við lítinn orðstír. Þá gekk Þjálfi til Þórs ok skyldi taka fót Hrungnis af honum ok gat hvergi valdit. Þá gengu til Æsir allir er þeir spurðu at Þórr var fallinn ok skyldu taka fótinn af honum ok fengu hvergi komit. Þá kom til Magni, sonr Þórs ok Járnsǫxu. Hann var þá þrívetr. Hann kastaði fœti Hrungnis af Þór ok mælir:

Then Hrungnir thrust the shield under his feet and stood upon it, wielding the hone with both hands. Then speedily he saw lightnings and heard great claps of thunder; then he saw Thor in God-like anger, who came forward furiously and swung the hammer and cast it at Hrungnir (118,1) from afar off. Hrungnir lifted up the hone in both hands and cast it against him; it struck the hammer in flight, and the hone burst in sunder: one part fell to the earth, and thence are come all the flint-rocks; the other burst on Thor’s head, so that he fell forward to the earth. But the hammer Mjöllnir struck Hrungnir in the middle of the head, and smashed his skull into small crumbs, and he fell forward upon Thor, so that his foot lay over Thor’s neck. Thjálfi struck at Mökkurkálfi, and he fell with little glory. Thereupon Thjálfi went over to Thor and would have lifted Hrungnir’s foot off him, but could not find sufficient strength. Straightway all the Æsir came up, when they, learned that Thor was fallen, and would have lifted the foot from off him, and could do nothing. Then Magni came up, son of Thor and Járnsaxa: he was then three nights old; he cast the foot of Hrungnir off Thor, and spake:

Da skjøv Rungne skjoldet under føttene og stod på det; men brynet holdt han i begge hender. I det samme så han lyn og hørte en veldig torden, og så fikk han se Tor komme i åsavelde og i full fart, han svingte hammeren og kastet den mot Rungne langt borte fra. Og Rungne løftet brynet med begge hendene og kastet det mot ham; det møtte hammeren i luften, og der brast brynet i to stykker, det ene falt til jorden, og av det er alt brynesteinberg blitt til; den andre delen traff Tor i hodet slik at han falt framover på marken. Men hammeren Mjolne rammet Rungne midt på hodet og knuste hausen på ham i småbiter; han falt framover og over Tor slik at den ene foten hans ble liggende over halsen på Tor. Tjalve hadde kjempet mot Mokkurkalve, som falt med liten heder. Nå gikk Tjalve bort til Tor og ville ta vekk foten til Rungne, men han kunne ikke flytte den av flekken. Da æsene hørte at Tor var falt, kom de til alle sammen og ville ta bort Rungnes fot, men de fikk ikke rørt den av stedet. Da kom Magne, sønn til Tor og Jarnsida; han var tre netter gammel. Han kastet Rungnes fot bort fra Tor og sa:

‘“Sé þar ljótan harm, faðir, er ek kom svá síð. Ek hygg at jǫtun þenna mundak hafa lostit í Hel með hnefa mér ef ek hefða fundit hann.”

‘See how ill it is, father, that I came so late: I had struck this giant dead with my fist, methinks, if I had met with him.’

«Det var stor synd jeg kom så sent, far, for denne jot(108,1)nen tror jeg at jeg skulle ha slått ihjel med bare nevene om jeg hadde møtt ham.»

‘Þá stóð Þórr upp ok fagnaði vel syni sínum ok sagði hann mundu verða mikinn fyrir sér.

Thor arose and welcomed his son, saying that he should surely become great;

Så reiste Tor seg og hilste sønnen velkommen, sa at av ham ville det bli noe stort.

‘“Ok vil ek,” sagði hann, “gefa þér hestinn Gullfaxa, er Hrungnir hafði átt.”

‘And I will give thee,’ he said, the horse Gold-Mane, which Hrungnir possessed.’

«Jeg vil gi deg hesten Gullfakse som Rungne eide,» sa han.

‘Þá mælir Óðinn ok sagði at Þórr gerði rangt er hann gaf þann hinn góða hest gýgjarsyni en eigi fǫður sínum.

Then Odin spake and said that Thor did wrong to give the good horse to the son of a giantess, and not to his father.

Men Odin sa at Tor gjorde urett i å gi den gode hesten til en gygresønn i steden for til far sin.

‘Þórr fór heim til Þrúðvanga ok stóð heinin í hǫfði honum. Þá kom til vǫlva sú er Gróa hét, kona Aurvandils hins frœkna. Hon gól galdra sína yfir Þór til þess er heinin losnaði. En er Þórr fann þat ok þótti þá ván at braut mundi ná heininni, þá vildi hann launa Gró lækningina ok gera hana fegna, sagði henni þau tíðindi at hann hafði vaðit norðan yfir Élivága ok hafði borit í meis á baki sér Aurvandil norðan ór Jǫtunheimum, ok þat til jartegna at ein tá hans hafði staðit ór meisinum ok var sú frerin svá at Þórr braut af ok kastaði upp á himin ok gerði af stjǫrnu þá er heitir Aurvandilstá. Þórr sagði at eigi mundi langt til at Aurvandill mundi heim, en Gróa varð svá fegin at hon munði ønga galdra, ok varð heinin eigi lausari ok stendr enn í hǫfði Þór; ok er þat boðit til varnanar at kasta hein of gólf þvert, þvíat þá hrœrisk heinin í hǫfuð Þór.’

“Thor went home to Thrúdvangar, and the hone remained sticking in his head. Then came the wise woman who was called Gróa, wife of Aurvandill the Valiant: she sang her spells over Thor until the hone was loosened. But when Thor knew that, and thought that there was hope that the hone might be removed, he desired to reward Gróa for her leech-craft and make her glad, and told her these things: that he had waded from the north over Icy Stream and had borne Aurvandill in a basket on his back from the (119,1) north out of Jötunheim. And he added for a token, that one of Aurvandill’s toes had stuck out of the basket, and became frozen; wherefore Thor broke it off and cast it up into the heavens, and made thereof the star called Aurvandill’s Toe. Thor said that it would not be long ere Aurvandill came home: but Gróa was so rejoiced that she forgot her incantations, and the hone was not loosened, and stands yet in Thor’s head. Therefore it is forbidden to cast a hone across the floor, for then the hone is stirred in Thor’s head.

Tor vendte hjem til Trudvang, men brynet stod fast i bausen på ham. Så kom det en volve dit, hun het Groa og var datter til Aurvandil den frøkne. Hun gol galdrene sine over Tor helt til brynet løsnet. Da Tor merket det og fikk von om at Groa skulle få ut brynet, ville han lønne henne for kunstene hennes og glede henne, og så fortalte han henne at han hadde vadd nordfra over Elivågene, og da hadde han båret Aurvandil i meisen nordfra Jotunheimene. Til vitnesbyrd sa han at en av Aurvandils tær hadde stukket utenfor meisen, og den var frosset, så Tor brakk den av og slengte den opp på himmelen og gjorde en stjerne av den, som heter Aurvandils tå. Og Tor sa at det visst ikke var lenge til Aurvandil kom hjem. Groa ble så glad at hun glemte alle galdrene, og brynet ble ikke løsere. Det står i hodet på Tor enda. Derfor skal en ta seg i vare for å kaste et bryne tvers over golvet, for da rører brynet seg i hausen på Tor.

Eptir þessi sǫgu hefir ort Þjóðólfr hvinverski í Haustlǫng.

Thjódólfr of Hvin has made a song after this tale in the Haustlöng.

Denne sagaen har Tjodolv den kvinverske diktet om i «Haustlong».

Svá segir þar:
(65) Eðr of sér er jǫtna
ótti lét of sóttan
hellis bǫrr á hyrjar
haug Grjótúna baugi;
(23,1) ók at ísarnleiki
Jarðar sunr, en dunði
— móðr svall Meila bróður —
mána vegr und hánum.

It says there:
On the high and painted surface
Of the hollow shield, still further
One may see how the Giant’s Terror
Sought the home of Grjótún;
The angry son of Jörd drove
To the play of steel; below him
Thundered the moon-way; rage swelled
In the heart of Meili’s Brother.

Slik er det sagt der:
(109,1) Mer ser jeg på skjoldets skinnende malte bue:
Jotners skrekk hjemsøkte jotnen i hans heller.
Fram kjørte Jordens sønn til jernleiken.da dundret månens vei under guden, Meiles bror var modig.

(66) Knáttu ǫll, en Ullar
endilág fyrir mági
grund var grápi hrundin,
ginnunga vé brinna
þá er hofregin hafrar
hógreiðar fram drógu
— seðr gekk Svǫlnis ekkja
sundr — at Hrungnis fundi.

All the bright gods’ high mansions
Burned before Ullr’s kinsman;
With hail the earth was beaten
Along his course, when the he-goats
Drew the god of the smooth wain forward
To meet the grisly giant:
The Earth, the Spouse of Odin,
Straightway reft asunder.

Hele himmelen brente,
helliges hjem, og jorden
så vid den var, ble herjet av hagl fra Ulls stefar.
Bukker dro hovguden
i høvelig vogn fram til
møte med Rungne jotun.
Jorden brast i det samme.

(67) Þyrmðit Baldrs of barmi
— berg — sólgnum þar dólgi
— hristusk, bjǫrg ok brustu,
brann upphiminn — manna;
mjǫk frá ek móti hrøkkva
myrkbeins Haka reinar,
þá er vígligan, vǫgna
vátt, sinn bana þátti.

No truce made Baldr’s brother
With the bitter foe of earth-folk.
(120,1) Rocks shook, and crags were shivered;
The shining Upper Heaven
Burned; I saw the giant
Of the boat-sailed sea-reef waver
And give way fast before him,
Seeing his war-like Slayer.

Ikke skånte Balders
bror da mannefienden
fra fjellet. Berg ristet
og rapte; himlen brente.
Sagt er at ved synet
støkk fjellenes Hake,
dengang trollenes vitne
ble var sin farlige drapsmann.

(68) Brátt þó bjarga gæti
— bǫnd ollu því — randa
ímunfǫlr und iljar
íss; vildu svá dísir.
Varðat hǫggs frá hǫrðum
hraundrengr þaðan lengi
trjónu trǫlls of rúna
tíðs fjǫllama at bíða.

Swiftly the shining shield-rim
Shot ‘neath the Cliff-Ward’s shoe-soles;
That was the wise gods’ mandate,
The War-Valkyrs willed it.
The champion of the Waste-Land
Not long thereafter waited
For the speedy blow delivered
By the Friend of the snout-troll’s crusher.

Bratt fløy bleike skjoldet
- Bond voldte det -
under fjellkongens fotsåler;
- disene ville dette.
Da - tid var å drepe –
ventet drengen fra uren
ikke lenge på harde
hogg fra hammertrynet.

(69) Fjǫrspillir lét falla
fjálfrs ólágra gjálfra
bǫlverðungar Belja
bólm á randar hólmi.
Þar hné grundar gilja
gramr fyrir skǫrpum hamri
en berg-Dana bagði
brjótr við jǫrmunþrjóti.

He who of breath despoileth
Beli’s baleful hirelings
Felled on the shield rim-circled
The fiend of the roaring mountain;
The monster of the glen-field
Before the mighty hammer
Sank, when the Hill-Danes’ Breaker
Struck down the hideous caitiff.

Han som ødet Beljes
bistre følges liv, lot
fjelltoppenes konge
falle død på skjoldet.
For hogg av skarp hammer
segnet viddas hersker, da bergrisers knuser
kjempet mot uhyret.

(24,1) (70) Ok harðbrotin herju
heimþinguðar Vingnis
hvein í hjarna mœni
hein at grundar sveini,
þar svá eðr í Óðins
ólaus burar hausi
stála vikr of stokkin
stóð Eindriða blóði,

Then the hone hard-broken
Hurled by the Ogress-lover
Whirred into the brain-ridge
Of Earth’s Son, that the whetter
Of steels, sticking unloosened
In the skull of Odin’s offspring,
(121,1) Stood there all besprinkled
With Einridi’s blood.

hven ubrytelig bryne,
råkte sønn til Jorden
rett i hjerne-mønet.
så løst lå det ikke
i Odinssønnens skalle,
stål-kvesseren stod der stenket
av blod fra Eindride.

(71) áðr ór hneigihlíðum
hárs ǫl-Gefjun sára
reiðitýrs it rauða
ryðs hœlibǫl gœli.
Gǫrla lít ek á Geitis
garði þær of farðir.
Baugs þá ek bifum fáða
bifkleif at Þorleifi.

Until the wise ale-goddess,
With wondrous lays, enchanted
The vaunted woe, rust-ruddy,
From the Wain-God’s sloping temples;
Painted on its circuit
I see them clearly pictured:
The fair-bossed shield, with stories
Figured, I had from Thórlelfr."]

(110,1)Inntil sårlægen
Groa gol galdre og
løsnet den røde rust dreper
fra Rei-Tors hengende hode.
Slik kan jeg se det farget
på sjøkongens runde gardstaur.
Jeg fikk et skjold med kunstig
karvet rand av Torleiv.

Þá mælir Ægir: ‘Mikill þótti mér Hrungnir fyrir sér. Vann Þórr meira þrekvirki nokkvot þá er hann átti við trǫll?’

XVIII. Then said, Ægir: “Methinks Hrungnir was of great might. Did Thor accomplish yet more valorous deeds when he had to do with the trolls?”

Da sa Æge: «Denne Rungne var svært til kar. Har Tor øvd flere storverk når han kom ut for troll?»

Þá svarar Bragi: ‘Mikillar frásagnar er þat vert er Þórr fór til Geirrøðargarða. Þá hafði hann eigi hamarinn Mjǫllni eða megingjarðar eða járngreipr, ok olli því Loki. Hann fór með honum, þvíat Loka hafði þat hent þá er hann flaug einu sinni at skemta sér með valsham Friggjar at hann flaug fyrir forvitni sakar í Geirrøðargarða ok sá þar hǫll mikla, settisk ok sá inn of glugg. En Geirrøðr leit í móti honum ok mælir at taka skyldi fuglinn ok fœra honum. En sendimaðr komsk nauðuliga á hallar vegginn, svá var hann hár. Þat þótti Loka gott er hann sótti erfiðliga til hans ok ætlaði sér stund at fljúga eigi upp fyrr en hann hafði farit alt torleiðit. En er maðrinn sótti at honum þá beinir hann fluginn ok spyrnir við fast ok eru þá fœtrnir fastir. Var Loki tekinn þar hǫndum ok fœrðr Geirrøði jǫtni. En er hann sá augu hans þá grunaði hann at maðr mundi vera ok bað hann svara, en Loki þagði. Þá læsti Geirrøðr Loka í kistu ok svelti hann þar þrjá mánuðr. En þá er Geirrøðr tók hann upp ok beiddi hann orða, ok sagði Loki hverr hann var, ok til fjǫrlausnar vann hann Geirrøði þess eiða at hann skyldi koma Þór í Geirrøðargarða svá at hann hefði hvárki hamarinn né megingjarðar. Þórr kom til gistingar til gýgjar þeirar er Gríðr er kǫlluð. Hon var móðir Viðars hins þǫgla. (25,1) Hon sagði Þór satt frá Geirrøði at hann var jǫtunn hundvíss ok illr viðreignar. Hon léði honum megingjarða ok járngreipr er hon átti ok staf sinn er heitir Gríðarvǫlr. Þá fór Þórr til ár þeirar er Vimur heitir, allra á mest. Þá spenti hann sik megingjǫrðum ok studdi forstreymis Gríðarvǫl, en Loki helt undir megingjarðar. Ok þá er Þórr kom á miðja ána þá óx svá mjǫk áin at uppi braut á ǫxl honum.

And Bragi answered: “It is worthy to be told at length, how Thor went to Geirrödr’s dwelling. At that time he had not the hammer Mjöllnir with him, nor his Girdle of Might, nor the iron gauntlets: and that was the fault of Loki, who went with him. For once, flying in his sport with Frigg’s hawk-plumage, it had happened to Loki to fly for curiosity’s sake into Geirrödr’s court. There he saw a great hall, and alighted and looked in through the window; and Geirrödr looked up and saw him, and commanded that the bird be taken and brought to him. But he who was sent could scarce get to the top of the wall, so high was it; and it seemed pleasant to Loki to see the man striving with toil and pains to reach him, and he thought it was not yet time to fly away until the other had accomplished the perilous climb. When the man pressed hard after him, then he stretched his wings for flight, and thrust out vehemently, but now his feet were stuck fast.(122,1) So Loki was taken and brought before Geirrödr the giant; but when Geirrödr saw his eyes, he suspected that this might be a man, and bade him answer; but Loki was silent. Then Geirrödr shut Loki into a chest and starved him there three months. And now when Geirrödr took him out and commanded him to speak, Loki told who he was; and by way of ransom for his life he swore to Geirrödr with oaths that he would get Thor to come into Geirrödr’s dwelling in such a fashion that he should have neither hammer nor Girdle of Might with him. “Thor came to spend the night with that giantess who was called Grídr, mother of Vídarr the Silent. She told Thor the truth concerning Geirrödr, that he was a crafty giant and ill to deal with; and she lent him the Girdle of Might and iron gloves which she possessed, and her staff also, which was called Grídr’s Rod. Then Thor proceeded to the river named Vimur, greatest of all rivers. There he girded himself with the Girdle of Might and braced firmly downstream with Grídr’s Rod, and Loki held on behind by the Girdle of Might. When Thor came to mid-current, the river waxed so greatly that it broke high upon his shoulders.

Da svarte Brage: «Det går store frasagn om den gang Tor reiste til Geirrødsgard; da hadde han hverken hammeren Mjollne eller styrkebeltet eller jernhanskene med seg, og det var Lokes skyld. Loke fulgte med, for det hadde hendt en gang da Loke var ute og fløy for moro skyld med falkehammen han hadde lånt av Frigg, at han var nysgjerrig og fløy helt inn i Geirrødsgard. Der så han en stor hall, og så satte han seg i gluggen og så inn. Men Geirrød fikk øye på ham og sa de skulle ta fuglen og bringe den til ham. Budet han sendte hadde strev med å komme opp etter veggen på hallen, den var så høy, og Loke syntes det var stas at det var så vondt å få tak på ham og tenkte han ville gi seg tid og ikke fly opp før budet hadde hatt alt slitet med å komme opp. Da så mannen nærmet seg, løftet Loke seg til flukt og sparket godt fra - men da satt føttene hans fast. (111,1) Så ble Loke tatt til fange og ført til Geirrød jotun. Da Geirrød fikk se øynene hans skjønte han at dette måtte være et menneske og ba ham svare. Men Loke tidde. Da låste Geirrød Loke ned i en kiste og sultet ham der i tre måneder. Så tok Geirrød ham opp og ba ham tale, og nå sa Loke hvem han var, og for å redde livet ga han Geirrød sin ed på at han skulle få Tor til å komme til Geirrødgard slik at han hverken hadde hammeren eller styrkebeltet med seg. Tor tok inn hos en gyger som heter Grid, hun var mor til Vidar den tause. Hun fortalte Tor som sant var om Geirrød, at han var en hundvis jotun og lei å komme ut for. Hun lånte Tor et styrkebelte og noen jernhansker som hun eide, og så staven sin som het Gridarvol. Tor gikk til han kom til en elv som heter Vimur, det er en styggelig svær elv. Der spente han på seg styrkebeltet, støttet seg på Gridarvol og gikk mot strøm men; Loke boldt seg fast i styrkebeltet. Men da Tor var kommet midt i elven, vokste den så fælt at den brøt mot akslene hans.

Þá kvað Þórr þetta:
(72) ‘“Vaxattu nú, Vimur,
alls mik þik vaða tíðir
jǫtna garða í;
veiztu ef þú vex
at þá vex mér ásmegin
jafnhátt upp sem himinn.”

Then Thor sang this:
Wax thou not now, Vimur,
For I fain would wade thee
Into the Giants’ garth:
Know thou, if thou waxest,
Then waxeth God-strength in me
As high up as the heaven.

Da kvad Tor dette: «Voks ikke nå, Vimur
for va deg vil jeg over til jotners gårder,
vit: om du vokser da vokser min åsamakthøyt til selve himmelen.

‘Þá sér Þórr uppi í gljúfrum nokkvorum at Gjálp, dóttir Geirrøðar, stóð þar tveim megin árinnar ok gerði hon árvǫxtinn. Þá tók Þórr upp ór ánni stein mikinn ok kastaði at henni ok mælti svá: ‘“At ósi skal á stemma.”

“Then Thor saw Gjálp, daughter of Geirrödr, standing in certain ravines, one leg in each, spanning the river, (123,1) and she was causing the spate. Then Thor snatched up a great stone out of the river and cast it at her, saying these words: ‘At its source should a river be stemmed.’

Tor så opp gjennom gjuvet; der stod Gjalp, datter til Geirrød, på begge sider av elven - det var hun som fikk (112,1) den til å vokse. Da tok Tor en stor stein opp av elvebunnen og kastet den på henne og sa: «Ved osen skal elv stemmes!»

‘Eigi misti hann þar er hann kastaði til. Ok í því bili bar hann at landi ok fekk tekit reynirunn nokkvorn ok steig svá ór ánni. Því er þat orðtak haft at reynir er bjǫrg Þórs.

Nor did he miss that at which he threw. In that moment he came to the shore and took hold of a rowan-clump, and so climbed out of the river; whence comes the saying that rowan is Thor’s deliverance.

Han bommet ikke det han siktet på, og i samme stund kom han til land og fikk tak i en rognekvist, og slik steg han opp av elven. Derfra kommer det ordtaket at en sier at «rogn er berging for Tor».

‘En er Þórr kom til Geirrøðar þá var þeim félǫgum vísat fyrst í geitahús til herbergis, ok var þar einn stóll til sætis ok sat þar Þórr. Þá varð hann þess varr at stóllinn fór undir honum upp at ræfri. Hann stakk Gríðarveli upp í raptana ok lét sígask fast á stólinn. Varð þá brestr mikill ok fylgði skrækr mikill. Þar hǫfðu verit undir stólinum dœtr Geirrøðar Gjálp ok Greip, ok hafði hann brotit hrygginn í báðum.

“Now when Thor came before Geirrödr, the companions were shown first into the goat-fold for their entertainment, and there was one chair there for a seat, and Thor sat there. Then he became aware that the chair moved under him up toward the roof: he thrust Grídr’s Rod up against the rafters and pushed back hard against the chair. Then there was a great crash, and screaming followed. Under the chair had been Geirrödr’s daughters, Gjálp and Greip; and he had broken both their backs.

Da Tor kom fram til Geirrød, ble de to reisefeller først vist inn i et gjeitehus for natten; der var bare en stol å sitte på, og der satte Tor seg. Da merket han at stolen løftet seg under ham opp mot taket. Han stakk Gridarvol opp i raftet og lot seg sige tungt ned på stolen. Da hørte de et fælt brak, og så fulgte det høye skrik. Det var døtrene til Geirrød, Gjalp og Greip, som hadde ligget der under stolen, og han hadde brukket ryggen på begge to.

‘Þá lét Geirrøðr kalla Þór í hǫllina til leika. Þar váru eldar stórir eptir endilangri hǫllinni. En er Þórr kom í hǫllina gagnvart Geirrøði þá tók Geirrøðr með tǫng járnsíu glóandi ok kastar at Þór, en Þórr tók í móti með járngreipum ok fœrir á lopt síuna, en Geirrøðr hljóp undir járnsúlu at forða sér. Þórr kastaði síunni ok laust gǫgnum súluna ok gǫgnum Geirrøð ok gǫgnum vegginn ok svá fyrir útan í jǫrðina.’

Then Geirrödr had Thor called into the hall to play games. There were great fires the whole length of the hall. When Thor came up over against Geirrödr, then Geirrödr took up a glowing bar of iron with the tongs and cast it at Thor. Thor caught it with his iron gloves and raised the bar in the air, but Geirrödr leapt behind an iron pillar to save himself. Thor lifted up the bar and threw it, and it passed through the pillar and through Geirrödr and through the wall, and so on out, even into the earth.

Nå lot Geirrød Tor kalle inn i hallen til leik. Det brant store bål på åren langsetter hele salen. Og da Tor kom rett overfor Geirrød tok Geirrød med en tang et stykke gloende jern og kastet det på Tor. Men Tor tok i mot med jernhansken og løftet det gloende jernet i været, så at Geirrød løp bak en jernsøyle og gjemte seg. Tor kastet jernet, og det slog igjennom både søylen og Geirrød og videre ut gjennom veggen og ned i jorden.

Eptir þessi sǫgu hefir ort Eilífr Guðrúnarson í Þórsdrápu:

Eilífr Gudrúnarson has wrought verses on this story, in Thórsdrápa:

Om denne sagaen er det Eiliv Gudrunsson diktet i Torsdråpa.

(73) Flugstalla réð felli
fjǫrnets goða at hvetja
(26,1) — drjúgr var Loptr at ljúga —
lǫgseims faðir heiman.
Geðreynir kvað grœnar
Gauts herþrumu brautir
vilgi tryggr til veggjar
viggs Geirrøðar liggja.

[The winding sea-snake’s father
Did wile from home the slayer
(124,1) Of the life of the gods’ grim foemen;
--(Ever was Loptr a liar)--
The never faithful Searcher
Of the heart of the fearless Thunderer
Declared green ways were lying
To the walled stead of Geirrödr.

(113,1)Far til Midgardsormen
fikk lokket ut på reise
den gud som feller riser.
Loke er ram til å ljuge.
«Det går grønne veier
fram til Geirrøds bolig!»
slik talte den falske
frister for tordenguden.

(74) Geðstrangrar lét gǫngu
gammleið Þórr skǫmmu
— fýstusk þeir at þrýsta
Þorns niðjum — sik biðja,
þá er garðvenjuðr gǫrðisk
Gandvíkr Skotum ríkri
endr til Ymsa kindar
Iðja setrs frá þriðja.

No long space Thor let Loki
Lure him to the going:
They yearned to overmaster
Thorn’s offspring, when the Seeker
Of Idi’s garth, than giants
Greater in might, made ready
In ancient days, for faring
To the Giants’ Seat, from Odin’s.

Guden lot ikke Loke
be seg lenge om ferden.
Tor ville gjerne tukte
Torn jotun og hans sønner,
guden med styrkebeltet
var sterkere enn Gandviks
troll, der han for fra Odins
hjem til Ymse og Idje.

(75) Gǫrr varð í fǫr fyrri
farmr meinsvárans arma
sóknar hapts með svipti
sagna galdrs en Rǫgnir.
Þyl ek granstrauma Grímnis.
Gallmantælir halla
-ópnis ilja gaupnum
Endils á mó spendi.

Further in the faring
Forward went warlike Thjálfi
With the divine Host-Cheerer
Than the deceiving lover
Of her of enchanted singing:
--(I chant the Ale of Odin)--
The hill dame’s Mocker measured
The moor with hollow foot-soles.

Han som engang lå i
Angerbodas armer
fulgte tingmenns høvding
på ferd før galder-Rogne;
- jeg mumler Grimes munnstrøm -
de menn som ville knuse
ørneballs-folket, spente foten i elvegruset.

(76) Ok gangs vanir gengu
gunnvargs; himintǫrgu
Fríðar vers til fljóða
frumseyris kom dreyra,
þá er bǫlkveitir brjóta
bragðmildr Loka vildi
bræði vændr á brúði
bág sef-Grímnis mága.

And the war-wonted journeyed
Till the hill-women’s Waster
Came to Gangr’s blood, the Vimur;
Then Loki’s bale-repeller,
Eager in anger, lavish
Of valor, longed to struggle
(125,1) Against the maid, kinswoman
Of the sedge-cowled giant.

(114,1) Og gangvante gikk de
til grisk solulvs bolig,
Tor, den fremste dreper
av troll, hjemsøkte gygrer,
og han listigløste Lokes stygge renker;
brålynt er han, vil bryte
bruder av jotunætten.

(77) Ok vegþverrir varra
vann fetrunnar Nǫnnu
hjalts af hagli oltnar
hlaupár um ver gaupu.
Mjǫk leið ór stað støkkvir
stikleiðar veg breiðan
(27,1)
urðar þrjóts þar er eitri
œstr þjóðár fnœstu.

And the honor-lessener
Of the Lady of the Sea-Crag
Won foot-hold in the surging
Of the hail-rolled leaping hill-spate;
The rock-knave’s swift Pursuer
Passed the broad stream of his staff’s road,
Where the foam-flecked mighty rivers
Frothed with raging venom.

Tor tok beneste veien
vadde stride elver
som fløt med valkyrjehagl
over gaupens bolig,
han som skremmer jotner skred oppøst i hugen
over den steinete breie
brusende storelven.

(78) Þar í mǫrk fyrir markar
málhvettan byr settu
(ne hvélvǫlur hálar)
háf- skotnaðra (sváfu).
Knátti hreggi hǫggvin
hlymþél við mǫl glymja
en fellihryn fjalla
Feðju þaut með steðja.

There they set the staves before them
In the streaming grove of dogfish;
The wind-wood’s slippery pebbles,
Smitten to speech, slept not;
The clashing rod did rattle
’Gainst the worn rocks, and the rapid
Of the fells howled, storm-smitten,
On the river’s stony anvil.

De satte der en felle
av kvasse spyd på bunden
foran sønn til jorden,
rullestein sov ikke;
sanden slått av haglvær
skrellende smalt mot melen;
fallende foss brølte
mot Fjell-Fedjas ambolt.

(79) Harðvaxnar sér herðir
halllands of sik falla
(gatat maðr) njótr (hin neytri)
njarð- (ráð fyrir sér) -gjarðar.
Þverrir lætr nema þyrri
Þorns barna sér Mǫrnar
snerriblóð til svíra
salþaks megin vaxa.

The Weaver of the Girdle
Beheld the washing slope-stream
Fall on his hard-grown shoulders:
No help he found to save him;
The Minisher of hill-folk
Caused Might to grow within him
Even to the roof of heaven,
Till the rushing flood should ebb.

(115,1)Han lot fossens harde
herder over seg falle,
styrkebeltets bærer
kjente ikke bedre utvei;
trolldreperen mælte:
hans makt skulle nå til himmels
om Morns brusende strømmer
ikke stanste for ham.

(80) Óðu fast (en) fríðir
(flaut) eiðsvara Gauta
setrs víkingar snotrir
(svarðrunnit fen) gunnar.
Þurði hrǫnn at herði
hauðrs runkykva nauðar
jarðar skafls af aþi
áss hretviðri blásin,

The fair warriors of the Æsir,
In battle wise, fast waded,
(125,1) And the surging pool, sward-sweeping,
Streamed: the earth-drift’s billow,
Blown by the mighty tempest,
Tugged with monstrous fury
At the terrible oppressor
Of the earth-born tribe of cave-folk.

Som vikinger de vasset
hvasst mot stride st rømmen.
den fløt med sverd, og vannet
fosset dem kring akslen.
bølgen brøt mot skuldren
på bergrisenes tukter,
været fikk bræelven
voldsomt til å stige.

(81) unz með ýta sinni
(aflraun var þat) skaunar
á seil [(himinsjóla)
sjálflopta kom Þjálfi.
Háðu stáli stríðan
straum Hrekkmímis ekkjur.
Stophnísu] fór stey[pir
stríðlundr með v]ǫl Gríðar.

Till Thjálfi came uplifted
On his lord Thor’s wide shield-strap:
That was a mighty thew-test
For the Prop of Heaven; the maidens
Of the harmful giant stiffly
Held the stream stubborn against them;
The Giantess-Destroyer
With Grídr’s staff fared sternly.

Og skjoldkjempen Tjalve
løftet seg sjøl i været
- karsstykke var det - og opp på
kongens skjoldremhimmel,
det var jotunjenter som gjorde strid stålflaum,
men tussefolkets fiende
stod fast med Gridarstaven.

(28,1) (82) Ne djúpakǫrn drápu
dólgs vamms firum gl[amma
stríðkviðjun]dum stǫðvar
stall við rastar -falli.
Ógndjarfan hlaut Atli
eir[fjarðan hug] meira.
Skalfa Þórs né Þjálfa
þróttar steinn við ótta.

Nor did their hearts of rancor
Droop in the men unblemished,
Nor courage ‘gainst the headlong
Fall of the current fail them:
A fiercer-daring spirit
Flamed in the dauntless God’s breast,--
With terror Thor’s staunch heart-stone
Trembled not, nor Thjálfi’s.

(116,1) Elven flommet, men hjertet
bevet ikke i brystet
på dem solen kjempet stride
mot storjotner fra fjellet.
Muldens sønn og arving
mistet ikke motet,
Tors og Tjalves hjerter
skalv aldri av redsel.

(83) Ok sifuna síðan
sverðs liðhatar gerðu
hlífar borðs við Hǫrða
harðgleipnis dyn barða,
áðr hylriðar hæði
hrjóðendr fjǫru þjóðar
við skyld-Breta skytju
skálleik Heðins reikar.

And afterward the haters
Of the host of sword-companions,
The shatterers of bucklers,
Dinned on the shield of giants,
Ere the destroying peoples
Of the shingle-drift of monsters
(127,1) Wrought the helm-play of Hedinn
’Gainst the rock-dwelling marksmen.

De forsmådde sverdets
skinnende hjelp i kampen.
kjempet så skjold braket
en strid med skjoldjotner,
vasset gjennom hølen,
ryddet forfolk stranden,
lekte hjelmleiken
med skytende trollkvinne.

(84) Dreif með dróttar kneyfi
(dólg- Svíðjóðar kólgu,
sótti -ferð á þótta)
flesdrótt í vá nesja,
þá er funhristis fasta
(flóðrifs Danir) stóðu
(knáttu) Jólnis ættir
(útvés fyrir lúta).

The hostile folk of sea-heights
Fled before the Oppressor
Of headland tribes; the dalesmen
Of the hill-tops, imperilled,
Fled, when Odin’s kindred
Stood, enduring staunchly;
The Danes of the flood-reef’s border
Bowed down to the Flame-Shaker.

Og han knuste flokken
som sendte fiendtlig bølge,
drev dem i skjul på nesset,
skaren tok på flukten;
da stein-danene møtte
selve lynets herre,
måtte de, utmarkens ætter,
oppgi kampen mot ham.

(85) Þars í þróttar hersar
Þornrann hugum bornir,
hlymr varð hellis Kumra
hringbálkar, fram gingu.
Lista var fœrðr í fasta
(friðsein var þar) hreina
gnípu hlǫðr á greypan
(grán) hǫtt risa kvánar.

Where the chiefs, with thoughts of valor
Imbued, marched into Thorn’s house,
A mighty crash resounded
Of the cave’s ring-wall; the slayer
Of the mountain-reindeer-people
On the giant-maiden’s wide hood
Was brought in bitter peril:
There was baleful peace-talk.

(117,1) Der de modige menn gikk
fram over mektige jotners
hjem
med sverd ved siden,
- steinhulefolket larmet.
Tyneren av tusser
som tråkker reinfjellet,
ble grundig satt i klemme
av grå gygrehetter.

(86) Ok (hám) loga himni
hall-(fylvingum)-vallar
(tráðusk þær) við tróði
tungls brá salar þrungu.
(29,1)
Húfstjóri braut hváru
hreggs váfreiðar tveggja
hlátrelliða hellis
hundfornan kjǫl sprundi.

And they pressed the high head, bearing
The piercing brow-moon’s eye-flame
Against the hill-hall’s rafters;
On the high roof-tree broken
He crushed those raging women:
The swinging Storm-car’s Guider
Burst the stout, ancient back-ridge
And breast-bones of both women.

Og sine skutrygger
skjøv de opp mot himlen,
trykket seg mot raftet
i taket omkring månen;
han som styrer vognen
over stormskyers vidder
brøt ryggen på begge beistene i steinhulen.

(87) Fátíða nam frœði
(fjarðeplis) kon Jarðar
(Mœrar legs ne mýgðu
menn ǫlteiti) kenna.
Álmtaugar laust œgir
angrþjóf sega tangar
Óðins afli soðnum
áttruðr í gin Suðra.

Earth’s Son became familiar
With knowledge strange; the cave-men
(128,1) Of the land of stone o’ercame not,
Nor long with ale were merry:
The frightful elm-string’s plucker,
The friend of Sudri, hurtled
The hot bar, in the forge fused,
Into the hand of Odin’s Gladdener.

Bergkongen vil lære
Jordens sønn en lekse,
trollene unner seg mye
moro over ølet:
buespenneren slengte
sydende malm med tangen,
- slikt noe gleder Sunnre -
i gapet på Odins ættling.

(88) Svá at hraðskyndir handa
hrapmunnum svalg gunnar
lyptisylg á lopti
langvinr síu Þrǫngvar,
þá er ǫrþrasis eisa
ós Hrímnis fló drósar
til þrámóðnis Þrúðar
þjóst af greipar brjósti.

So that Gunnr’s Swift-Speeder
Seized (the Friend of Freyja),
With quick hand-gulps, the molten
High-raised draught of metal,
When the fire-brand, glowing,
Flew with maddened fury
From the giant’s gripping fingers
To the grim Sire of Thrúdr.

(89) Bifðisk hǫll þá er hǫfði
Heiðreks of kom breiðu
und fletbjarnar fornan
fótlegg Þurnis veggjar.
Ítr gulli laust Ullar
jótrs vegtaugar þrjóti
meina niðr í miðjan
mest bígyrðil nestu.

The hall of the doughty trembled
When he dashed the massy forehead
Of the hill-wight ‘gainst the bottom
Of the house-wall’s ancient column;
Ullr’s glorious step-sire
With the glowing bar of mischief
Struck with his whole strength downward
At the hill-knave’s mid-girdle.

(90) Glaums niðjum fór gǫrva
gramr með dreyrgum hamri;
of salvanið-Synjar
sigr hlaut arinbauti.
Komat tvíviðar tývi
tollur karms sá er harmi
brautarliðs of beitti
bekk-fall jǫtuns-rekka.

The God with gory hammer
Crushed utterly Glaumr’s lineage;
The Hunter of the Kindred
Of the hearth-dame was victorious;
The Plucker of the Bow-String
Lacked not his people’s valor,--
(129,1) The Chariot-God, who swiftly
Wrought grief to the Giant’s bench-thanes.

(30,1)< (91) Herblótinn vá hneitir
hógbrotningi skógar
undirfjálfrs af afli
álfheims bliku kálfa.
Ne liðfǫstum Lista
látrval-Rygjar máttu
aldrminkanda aldar
Ellu steins of bella.

He to whom hosts make offering
Hewed down the dolt-like dwellers
Of the cloud-abyss of Elf-Home,
Crushing them with the fragment
Of Grídr’s Rod: the litter
Of hawks, the race of Listi
Could not harm the help-strong
Queller of Ella’s Stone-Folk.]

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=418279cd-9a1a-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display