‘Hǫðr tók mistiltein ok skaut at Baldri at tilvísun Loka.
Flaug skotit í gǫgnum hann ok fell hann dauðr til jarðar,
ok hefir þat mest óhapp verit unnit með goðum ok mǫnnum.
Þá er Baldr var fallinn þá fellusk ǫllum Ásum orðtǫk ok svá hendr at taka til hans,
ok sá hverr til annars, ok váru allir með einum hug til þess er unnit hafði verkit.
En engi mátti hefna, þar var svá mikill griðastaðr.
En þá er Æsirnir freistuðu at mæla þá var hitt þó fyrr at grátrinn kom upp svá at engi mátti ǫðrum segja með orðunum frá sínum harmi.
En Óðinn bar þeim mun verst þenna skaða sem hann kunni mesta skyn hversu mikil aftaka ok missa Ásunum var í fráfalli Baldrs.
En er goðin vitkuðusk þá mælir Frigg ok spurði hverr sá væri með Ásum er eignask vildi allar ástir hennar ok hylli ok vili hann ríða á Helveg ok freista ef hann fái fundit Baldr ok bjóða Helju útlausn ef hon vill láta fara Baldr heim í Ásgarði.
En sá er nefndr Hermóðr inn hvati, sveinn Óðins, er til þeirar farar varð.
Þá var tekinn Sleipnir, hestr Óðins, ok leiddr fram, ok steig Hermóðr á þann hest ok hleypti braut.
En Æsirnir tóku lík Baldrs ok fluttu til sævar.
Hringhorni hét skip Baldrs.
Hann var allra skipa mestr.
Hann vildu goðin fram setja ok gera þar á bálfǫr Baldrs.
En skipit gekk hvergi fram.
Þá var sent í Jǫtunheima eptir gýgi þeiri er Hyrrokkin hét.
En er hon kom ok reið vargi ok hafði hǫggorm at taumum þá hljóp hon af hestinum,
en Óðinn kallaði til berserki fjóra at gæta hestsins, ok fengu þeir eigi haldit nema þeir feldi hann.
Þá gekk Hyrrokkin á framstafn nǫkkvans ok hratt fram í fyrsta viðbragði svá at eldr hraut ór hlunnunum ok lǫnd ǫll skulfu.
Þá varð Þórr reiðr ok greip hamarinn ok myndi þá brjóta hǫfuð hennar áðr en goðin ǫll báðu henni friðar.
Þá var borit út á skipit lík Baldrs, ok er þat sá kona hans Nanna Nepsdóttir þá sprakk hon af harmi ok dó.
Var hon borin á bálit ok slegit í eldi.
Þá stóð Þórr at ok vígði bálit með Mjǫllni.
En fyrir fótum hans rann dvergr nokkurr. Sá er Litr nefndr.
En Þórr spyrndi fœti sínum á hann ok hratt honum í eldinn ok brann hann.
Hödr took Mistletoe and shot at Baldr, being guided by Loki:
the shaft flew through Baldr, and he fell dead to the earth;
and that was the greatest mischance that has ever befallen among gods and men.
“Then, when Baldr was fallen, words failed all the, Æsir, and their hands likewise to lay hold of him;
each looked at the other, and all were of one mind as to him who had.
wrought the work, but none might take vengeance, so great a sanctuary was in that place.
But when the Æsir tried to speak, then it befell first that weeping broke out, so that none might speak to the others with words concerning his grief.
But Odin bore that misfortune by so much the worst, as he had most perception of how great harm and loss for the Æsir were in the death of Baldr.
“Now when the gods had come to themselves, Frigg spake, and asked who there might be among the Æsir who would fain have for his own all her love and favor: let him ride the road to Hel, and seek if he may find Baldr, and offer Hel a ransom if she will let Baldr come home to Ásgard.
And he is named Hermódr the Bold, Odin’s son, who undertook that embassy.
Then Sleipnir was taken, Odin’s steed, and led forward; and Hermódr mounted on that horse and galloped off.
“The Æsir took the body of Baldr and brought it to the sea.
Hringhorni is the name of Baldr’s ship:
it was greatest of all ships;
the gods would have launched it and made Baldr’s pyre thereon,
but the ship stirred not forward.
Then word was sent to Jötunheim after that giantess who (73,1) is called Hyrrokkin.
When she had come, riding a wolf and having a viper for bridle, then she leaped off the steed;
and Odin called to four berserks to tend the steed; but they were not able to hold it until they had felled it.
Then Hyrrokkin went to the prow of the boat and thrust it out at the first push, so that fire burst from the rollers, and all lands trembled.
Thor became angry and clutched his hammer, and would straightway have broken her head, had not the gods prayed for peace for her.
“Then was the body of Baldr borne out on shipboard; and when his wife, Nanna the daughter of Nep, saw that, straightway her heart burst with grief, and she died;
she was borne to the pyre, and fire was kindled.
Then Thor stood by and hallowed the pyre with Mjöllnir;
and before his feet ran a certain dwarf which was named Litr;
Thor kicked at him with his foot and thrust him into the fire, and he burned.
Hod tok mistelteinen og skjøt,
og Balder falt død til jorden.
Det er den verste ulykke som har hendt hos guder og mennesker.
Da Balder hadde falt, mistet æsene rent munn og mæle, de stod håndfalne og kunne ikke få seg til å røre ved ham.
De så på hverandre, alle hadde samme sinn mot ham som hadde øvd udåden,
men stedet de stod på, var så hellig at ingen kunne hevne.
Og da æsene prøvde å si noe, ble det bare til at gråten kom opp i dem, så de kunne ikke få sagt hva sorg de følte.
Ulykken gikk likevel mest innpå Odin, for han skjønte best hvor stort tap og savn det var for æsene at Balder hadde falt fra.
Da gudene kom til seg selv igjen, tok Frigg til orde og spurte hvem av æsene ville eie all hennes kjærlighet og huldskap og ri Helvei og friste å finne Balder og by Hel løsepenger om hun ville la Balder få vende hjem til Åsgard.
En som heter Hermod den raske, sønn til Odin, tok på seg å fare.
Så tok de og leide fram Sleipne, Odins hest, og Hermod steg i salen og travet bort.
Æsene tok Balders lik og flyttet det ned til stranden.
Skipet til Balder het Ringhorne,
det var ett av de største skip som var.
Det ville gudene sette på sjøen og gjøre Balders bålferd på det.
Men skipet rokket seg ikke av flekken.
Så sendte de bud i Jotunheimene etter en gyger som het Hyrrokkin;
hun kom riende på en varg, og til rømmer hadde hun hoggormer. Da hun sprang av hesten
kalte Odin på fire berserker som skulle holde hesten for henne, men de greide ikke å holde den før de felte den.
Hyrrokkin gikk fram til stavnen på skipet og rykket det på vannet i første taket, det gikk så det sprutet ild av lunnene og alt land skalv.
Da ble Tor sint, han grep hammeren, og han ville ha knust hodet på henne om ikke gudene hadde bedt for henne.
Så ble Balders lik båret ut på skipet, og da konen hans, Nanna Nepsdatter, så det, brast hun av sorg,
og hun ble båret på bålet. Så ble det tent ild på.
Nå stod Tor fram og vigde bålet med Mjolne.
Det løp en dverg foran føttene på ham - en som het Let -
og Tor sparket til ham med foten og slengte ham også på ilden så han brant opp.
