You are here: BP HOME > LON > Snorri-Edda > fulltext
Snorri-Edda

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionPrologue
Click to Expand/Collapse OptionGylfaginning
Click to Expand/Collapse OptionSkáldskaparmál
Click to Expand/Collapse OptionHáttatal
Terms of skaldship defined 
 
 
Þá mælir Ægir: ‘Hversu á marga lund breytið þér orðtǫkum skáldskapar, eða hversu mǫrg eru kyn skáldskaparins?’ 
Then said Ægir: “In how many ways are the terms of skaldship variously phrased, or how many are the essential elements of the skaldic art?” 
Da sa Æge: «Hvor mange måter har dere til å skifte ord og uttrykk i skaldskap? Og hvor mange arter finnes det av skaldskapen ?» 
Þá mælir Bragi: ‘Tvenn eru kyn þau er greina skáldskap allan.’ 
Then Bragi answered: “The elements into which all poesy is divided are two.” 
Da sa Brage: «Det er to ting som setter skille i all slags skaldskap.» 
Ægir spyrr: ‘Hver tvenn?’ 
Ægir asked: “What two?” 
(102,1)Æge spurte: «Hvilke to?» 
Bragi segir: ‘Mál ok hættir.’ 
Bragi said: “Metaphor and metre.” 
Brage sa: «Språk og versemål.» 
‘Hvert máltak er haft til skáldskapar?’ 
“What manner of metaphor is used for skaldic writing?” 
«Hva slags språk bruker en i skaldskap? » 
‘Þrenn er grein skáldskaparmáls.’ 
“Three are the types of skaldic metaphor.” 
«Det er tre slags språk i skaldskap.» 
‘Hver?’ 
“Which?” 
«Hvilke?» 
‘Svá: at nefna hvern hlut sem heitir; ǫnnur grein er sú er heitir fornǫfn; in þriðja málsgrein er kǫlluð er kenning,  ok er sú grein svá sett at vér kǫllum Óðin eða Þór eða Tý eða einnhvern af Ásum eða álfum, at hverr þeira er ek nefni til, þá tek ek með heiti af eign annars Ássins eða get ek hans verka nokkvorra.  Þá eignask hann nafnit en eigi hinn er nefndr var, svá sem vér kǫllum Sigtý eða Hangatý eða Farmatý, þat er þá Óðins heiti, ok kǫllum vér þat kent heiti. Svá ok at kalla Reiðartý.’ 
“Thus: [first], calling everything by its name; the second type is that which is called ‘substitution;’ the third type of metaphor is that which is called ‘periphrasis,’ and this type is employed in such manner:  Suppose I take Odin, or Thor, or Týr, or any of the Æsir or Elves; and to any of them whom I mention, I add the name of a property of some other of the Æsir, or I record certain works of his.  Thereupon he becomes owner of the name, and not the one whose name was applied to him: just as when we speak of Victory-Týr, or Týr of the Hanged, or Týr of Cargoes: that then becomes Odin’s name: and we call these periphrastic names. So also with the title Týr of the Wain. 
«For det første kan en kalle hver ting ved sitt rette navn; for der andre kan en bruke «heiti» (synonymer); og for det tredje kan en bruke det vi kaller «kjenning» (omskrivning).  Kjenningspråket er slik: om vi nevner Odin eller Tor eller Ty eller en av æsene eller alvene eller hvem du vil av dem ved navn, og så setter til navnet på noe som tilhører en annen ås, enten det er noe han eier eller det er verk han har utført,  da blir der han som kjenningen gjelder og ikke den hvis navn først ble nevnt. Når vi til dømes sier Sig-Ty eller Hanga-Ty eller Farma-Ty, så er det Odins-navn. Slikt kaller vi «kjent heiti» (omskrevet navn). Vi kan si Vogn-Ty også (for Tor).» 
En þetta er nú at segja ungum skáldum þeim er girnask at nema mál skáldskapar ok heyja sér orðfjǫlða með fornum heitum eða girnask þeir at kunna skilja þat er hulit er kveðit: þá skili hann þessa bók til fróðleiks ok skemtunar.  En ekki er at gleyma eða ósanna svá þessar sǫgur at taka ór skáldskapinum fornar kenningar þær er hǫfuðskáld hafa sér líka látit.  En eigi skulu kristnir menn trúa á heiðin goð ok eigi á sannyndi þessar sagnar annan veg en svá sem hér finnsk í upphafi bókar er sagt er frá atburðum þeim er mannfólkit viltisk frá réttri trú,  ok þá næst frá Tyrkjum, hvernig Asiamenn þeir er Æsir eru kallaðir fǫlsuðu frásagnir þær frá þeim tíðindum er gerðusk í Troju til þess at landfólkit skyldi trúa þá guð vera.  Priamus konungr í Troju var hǫfðingi mikill yfir ǫllum her Tyrkja ok hans synir váru tignastir af ǫllum her hans.  Sá salr hinn ágæti er Æsir kǫlluðu Brimis sal eða bjórsal, þat var hǫll Priamus konungs.  En þat er þeir gera langa frásǫgn of ragnrøkr, þat er Trojumanna (6,1) orrosta.  Þat er frá sagt at Ǫkuþórr engdi oxahǫfði ok dró at borði Miðgarðsorm, en ormrinn helt svá lífinu at hann søktisk í hafit.  Eptir þeim dœmum er þetta sagt er Ektor drap Volukrontem ágætan kappa at ásjánda inum mikla Akille ok teygði hann svá at sér með hǫfði hins drepna þess er þeir jǫfnuðu til oxans þess er Ǫkuþórr hafði hǫfuðit af.  En er Akilleus var dreginn í þetta ófœri með sínu kappi þá var honum sú ein lífshjálpin at flýja undan banvænligu hǫggvi Hektoris ok þó sárr.  Svá er ok sagt at Ektor sótti svá ákafliga orrostuna ok svá miklir váru ofrhugir hans er hann sá Akilleus at engi hlutr var svá sterkr at standask mætti fyrir honum, ok er hann misti Akilleus ok hann var flýiðr þá sefaði hann svá reiði sína at hann drap þann kappa er Roddrus hét.  Svá sǫgðu Æsir at þá er Ǫkuþórr misti ormsins þá drap hann Ymi jǫtunn, en við ragnarøkr kom Miðgarðsormr váveifliga at Þór ok blés á hann eitri ok hjó hann til bana, en eigi nentu Æsir at segja svá at Ǫkuþórr hefði þí látizk at einn stigi yfir hann dauðan þótt svá hefði verit, en meir hrǫpuðu þeir frásǫgninni en satt var en þeir sǫgðu at Miðgarðsormr fengi þar bana.  En þat fœrðu þeir til, þótt Akilleus bar banaorð af Ektori þá lá hann dauðr á sama velli af þeim sǫkum.  Þat gerðu þeir Elenus ok Alexander.  Þann Elenus kalla Æsir Ála.  Þat segja þeir at hann hefndi bróður síns ok hann lifði þá er ǫll goðin váru dauð ok sloknaðr var eldrinn sá er brendr var Ásgarðr ok allar eignir goðanna.  En Pirrus, honum jǫfnuðu þeir til Fenrisúlfs, hann drap Óðin, en Pirrus mátti vargr heita at þeira trú þvíat eigi þyrmði hann griðastǫðunum er hann drap konunginn í hofinu fyrir stalla Þórs.  Þat kalla þeir Surtaloga er Troja brann.  En Móði ok Magni synir Ǫkuþórs kvámu at krefja landa Ála eða Viðar.  Hann er Eneas, hann kom braut af Troju ok vann síðan stór verk.  Svá er ok sagt at synir Ektoris kómu til Frigialands ok settusk sjálfir í þat ríki, en ráku í braut Elenum. 
(97,1) “But now one thing must be said to young skalds, to such as yearn to attain to the craft of poesy and to increase their store of figures with traditional metaphors; or to those who crave to acquire the faculty of discerning what is said in hidden phrase: let such an one, then, interpret this book to his instruction and pleasure.  Yet one is not so to forget or discredit these traditions as to remove from poesy those ancient metaphors with which it has pleased Chief Skalds to be content;  nor, on the other hand, ought Christian men to believe in heathen gods, nor in the truth of these tales otherwise than precisely as one may find here in the beginning of the book.                                     
Og la dette være sagt de unge skalder som ønsker å lære skaldskapsspråker og samle seg en skatt av gamle ord og navn og vil prøve å tyde det som er dunkelt kvedet: de bør lære seg denne boken og høste kunnskap og underholdning av den  så de ikke glemmer disse sagnene eller kaller dem løgn og på den måten tar fra skaldskapen de gamle kjenningene som hovedskaldene har funnet der rett å bruke.  Men kristne mennesker må ikke tro på hedenske guder, og heller ikke på sannheten i disse sagnene anderledes enn slik en finner sagt her først i boken, der det er fortalt om hvordan menneskene for vill fra den rette tro.                                     
 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login