Bibliotheca Polyglotta

Snorri-Edda

Complete text

GYLFAGINNING

(13,1) GYLFAGINNING
HERE BEGINS THE BEGUILING OF GYLFI

HER BEGYNNER GYLVES SYNKVERVING

1. Gefjun

(7,1) Gylfi konungr réð þar lǫndum er nú heitir Svíþjóð. Frá honum er þat sagt at hann gaf einni farandi konu at launum skemtunar sinnar eitt plógsland í ríki sínu þat er fjórir øxn drœgi upp dag ok nótt. En sú kona var ein af Ása ætt. Hon er nefnd Gefjun. Hon tók fjóra øxn norðan ór Jǫtunheimum, en þat váru synir jǫtuns ok hennar, ok setti þá fyrir plóg. En plógrinn gekk svá hart ok djúpt at upp leysti landit, ok drógu øxninir þat land út á hafit ok vestr ok námu staðar í sundi nokkvoru. Þar setti Gefjun landit ok gaf nafn ok kallaði Selund. Ok þar sem landit hafði upp gengit var þar eptir vatn; þat er nú Lǫgrinn kallaðr í Svíþjóð. Ok liggja svá víkr í Leginum sem nes í Selundi.

I. King Gylfi ruled the land that men now call Sweden. It is told of him that he gave to a wandering woman, in return for her merry-making, a plow-land in his realm, as much as four oxen might turn up in a day and a night. But this woman was of the kin of the Æsir; she was named Gefjun. She took from the north, out of Jötunheim, four oxen which were the soils of a certain giant and, herself, and set them before the plow. And the plow cut so wide and so deep that it loosened up the land; and the oxen drew the land out into the sea and to the westward, and stopped in a certain sound. There Gefjun set the land, and gave it a name, calling it Selund. And from that time on, the spot whence the land had been torn up is water: it is now called the Lögr in Sweden; and bays lie in that lake even as the headlands in Selund.

Kong Gylve hadde land der det nå heter Svitjod. Det blir fortalt om ham at han ga en omstreifende kvinne i lønn for glede han hadde hatt av henne et plogsland i riket sitt, så stort som 4 okser kunne pløye opp på en dag og en natt. Men denne kvinnen var av æsers ætt, hun heter Gevjon. Hun hentet 4 okser nord fra Jotunheimen - de var sønner hun hadde med en jotun - og satte dem for plogen. Og plogen gikk både bredt og dypt, så at landet løste seg ut, og oksene trakk landet ut i havet og vestover og stanste i et sund. Der lot Gevjon landet stå og ga det navn, kalte det Sjelland. Men der landet ble tatt ut, der ble det et vann, det kalles Lågen (Malaren) i Svitjod, og vikene i Lågen ligger slik som nesene på Sjelland.

Svá segir Bragi gamli:
Gefjun dró frá Gylfa
glǫð djúprǫðul ǫðla,
svá at af rennirauknum
rauk, Danmarkar auka.
Báru øxn ok átta
ennitungl þar er gengu
fyrir vineyjar víðri
valrauf, fjǫgur haufuð.

Thus says Bragi, the ancient skald:
Gefjun drew from Gylfi | gladly the wave-trove’s free-hold,
Till from the running beasts | sweat reeked, to Denmark’s increase;
The oxen bore, moreover, | eight eyes, gleaming brow-lights,
O’er the field’s wide: booty, | and four heads in their plowing.

Så sier Brage den gamle:
Gevjon drog fra Gylve
glad den dype plogens land.
Dyrene dampet,
Danmarks økning drog de.
Oksene bar åtte
øyne, månerunde,
fire hoder, og vandret
for vid, røvet grasøy.

2. Gylfi goes to Asgard

Gylfi konungr var maðr vitr ok fjǫlkunnigr. Hann undraðisk þat mjǫk er Ásafólk var svá kunnigt at allir hlutir gengu at vilja þeira. Þat hugsaði hann hvárt þat mundi vera af eðli sjálfra þeira, eða mundi því valda goðmǫgn þau er þeir blótuðu. Hann byrjaði ferð sína til Ásgarðs ok fór með laun ok brá á sik gamals manns líki ok dulðisk svá. En Æsir váru því vísari at þeir hǫfðu spádóm, ok sá þeir ferð hans fyrr en hann kom, ok gerðu í móti honum sjónhverfingar. En er hann kom inn í borgina þá sá hann þar háva hǫll, svá at varla mátti hann sjá yfir hana. Þak hennar var lagt gyltum skjǫldum svá sem spánþak. Svá segir Þjóðólfr inn hvinverski at Valhǫll var skjǫldum þǫkð:

II. King Gylfi was a wise man and skilled in magic; he was much troubled that the Æsir-people were so cunning that all things went according to their will. He pondered whether this might proceed from their own nature, or (14,1) whether the divine powers which they worshipped might ordain such things. He set out on his way to Ásgard, going secretly, and clad himself in the likeness of an old man, with which he dissembled. But the Æsir were wiser in this matter, having second sight; and they saw his journeying before ever he came, and prepared against him deceptions of the eye. When he came into the town, he saw there a hall so high that he could not easily make out the top of it: its thatching was laid with golden shields after the fashion of a shingled roof. So also says Thjódólfr of Hvin, that Valhall was thatched with shields:

Kong Gylve var en klok mann og skjønte seg på trolldom; han undret seg svært over at æsefolket visste å få allting til å gå som de ville. Han lurte på om de hadde det fra seg selv, eller om det var gudemakter de blotet som gjorde det. Han ga seg i vei til Asgård, men lot ingen vite om det, skapte seg om til en gammel mann og holdt seg skjult på den måten. Men æsene var visere, for de kunne spå, og de så han var på vei før han kom, og så laget de synkvervinger moe ham. Da han kom inn i borgen, så han en høy hall, så høy at han nesten ikke kunne se over den; taket var tekket med gylne skjold, likesom et spåntak. Tjoldolv den kvinverske sier at Valhall var tekket med skjold:

Á baki létu blíkja,
barðir váru grjóti,
Sváfnis salnæfrar
seggir hyggjandi.

On their backs they let beam, | sore battered with stones,
Odin’s hall-shingles, | the shrewd sea-farers.

På baken lot de Odins taknever blinke,
truffet av steinkast.
Tenksomme karer!

Gylfi sá mann í hallar durunum ok lék at handsǫxum ok hafði sjau senn á lopti. Sá spurði hann fyrr at nafni. Hann nefndisk Gangleri (8,1) ok kominn af refilstigum ok beiddisk at sœkja til náttstaðar ok spurði hverr hǫllina ætti. Hann svarar at þat var konungr þeira.

In the hall-doorway Gylfi saw a man juggling with anlaces, having seven in the air at one time. This man asked of him his name. He called himself Gangleri, and said he had come by the paths of the serpent, and prayed for lodging for the night, asking: “Who owns the hall?” The other replied that it was their king;

Gylve så en mann stå i døren til hallen, mannen lekte med kniver, og han hadde stadig 7 kniver i luften på en gang. Han spurte Gylve først hva han het, og Gylve kalte seg Ganglere (den gangtrette) og sa at han var kommet på villstrå, spurte om han kunne få hus for natten, og ville vite hvem som eide hallen. Mannen svarte at det var kongen deres,

‘En fylgja má ek þér at sjá hann.
Skaltu þá sjálfr spyrja hann nafns.’

“and I will attend thee to see him; then shalt thou thyself ask him concerning his; name;”

«jeg skal følge deg inn så du får se ham,
så får du selv spørre ham om navnet hans».

Ok snerisk sá maðr fyrir honum inn í hǫllina. En hann gekk eptir, ok þegar lauksk hurðin á hæla honum. Þar sá hann mǫrg gólf ok mart fólk, sumt með leikum, sumir drukku, sumir með vápnum ok bǫrðusk. Þá litaðisk hann umb ok þótti margir hlutir ótrúligir þeir er hann sá.

and the man wheeled about before him into the hall, and he went after, and straightway the door closed itself on his heels. There he saw a great room and much people, some with games, some drinking; and some had weapons and were fighting. Then he looked about him, and thought unbelievable many things which he saw; and he said:

Og mannen snudde seg og gikk foran Ganglere inn i hallen, og han gikk etter og døren smalt igjen rett i hælene på ham. Derinne så han mange gulv og mange menn, noen lekte, noen drakk og noen hadde våpen og kjempet. Da han fikk sett seg om, var det mye han syntes så utrygt ut,

Þá mælti hann:
‘Gáttir allar
áðr gangi fram
um skygnask skyli
þvíat óvíst er at vita
hvar óvinir
sitja á fleti fyrir.’

All the gateways | ere one goes out
Should one scan:
For ‘t is uncertain | where sit the unfriendly
On the bench before thee.

og så sa han:
I alle dører
før inn du går,
skal du se deg vel fore; for uvisst er å vite
hvor uvenner sitter
frampå benken før deg.

Hann sá þrjú hasæti ok hvert upp frá ǫðru, ok sátu þrír menn, sinn í hverju. Þá spurði hann hvert nafn hǫfðingja þeira væri. Sá svarar er hann leiddi inn at sá er í inu nezta hásæti sat var konungr ok heitir Hár, en þar næst sá er heitir Jafnhár, en sá ofarst er Þriði heitir. Þá spyrr Hár komandann hvárt fleira er eyrindi hans, en heimill er matr ok drykkr honum sem ǫllum þar í Háva hǫll. Hann segir at fyrst vil hann spyrja ef nokkvorr er fróðr maðr inni. Hár segir at hann komi eigi heill út nema hann sé fróðari, ok

(15,1) He saw three high-seats, each above the other, and three men sat thereon,-one on each. And he asked what might be the name of those lords. He who had conducted him in answered that the one who, sat on the nethermost high-seat was a king, “and his name is Hárr; but the next is named Janhárr; and he who is uppermost is called Thridi." Then Hárr asked the newcomer whether his errand were more than for the meat and drink which were always at his command, as for every one there in the Hall of the High One. He answered that he first desired to learn whether there were any wise man there within. Hárr said, that he should not escape whole from thence unless he were wiser.

Han så tre høyseter, det ene høyere enn det andre, og der satt det tre menn, hver i sitt sete. Så spurte han hva høvdingen deres het. Han som hadde fulgt ham inn, sa at den som satt i det nederste høysetet var konge og het Hå (høy), «den dernest heter Jamnhå, og han som sitter øverst heter Tredje.» Nå spurte Hå gjesten hva ærend han hadde - «og mat og drikke har han rett til han som alle andre her i Håvahall». Gjesten sier at han først vil høre om det er noen vismann der i hallen. Hå sa at han skulle ikke komme frelst ut om han ikke var visere selv,

‘Stattu fram meðan þú fregn, sitja skal sá er segir.’

And stand thou forth | who speirest;
Who answers, | he shall sit.

«og stå du fram mens du fritter, sitte skal den som svarer.»

3. Alfader, creation

Gangleri hóf svá mál sitt: ‘Hverr er œztr eða elztr allra goða?’

III. Gangleri began his questioning thus: “Who is foremost, or oldest, of all the gods?”

Så tok Ganglere til å spørre: «Hvem er den ypperste og eldste av alle guder?»

Hár segir: ‘Sá heitir Alfǫðr at váru máli, en í Ásgarði inum forna átti hann tólf nǫfn. Eitt er Alfǫðr, annat er Herran eða Herjan, þriðja er Nikarr eða Hnikarr, fjórða er Nikuz eða Hnikuðr, fimta Fjǫlnir, sétta Óski, sjaunda Ómi, átta Bifliði eða Biflindi, níunda Sviðarr, tíunda Sviðrir, ellipta Viðrir, tólfta Jálg eða Jálkr.’

Hárr answered: “He is called in our speech Allfather, but in the Elder Ásgard he had twelve names: one is Allfather; the second is Lord, or Lord of Hosts; the third is Nikarr, or Spear-Lord; the fourth is Nikudr, or Striker; the fifth is Knower of Many Things; the sixth, Fulfiller of Wishes; the seventh, Far-Speaking One; the eighth, The Shaker, or He that Putteth the Armies to Flight; the ninth, The Burner; the tenth, The Destroyer; the eleventh, The Protector; the twelfth, Gelding.”

Hå svarte: «Han heter Allfar på vårt mål, men i det gamle Åsgard hadde han 12 navn. Allfar var ett, et annet Herran eller Herjan, det tredje Nikar, fjerde Nikud, femte Fjålne, sjette Oske, syvende Ome, åttende Bivlin de, niende Svidur, eiende Svidre, ellevte Vidre, tolvte Jalg eller Jalk.»

Þá spyrr Gangleri: ‘Hvar er sá guð, eða hvat má hann, eða hvat hefir hann unnit framaverka?’

Then asked Gangleri: “Where is this god, or what power hath he, or what hath he wrought that is a glorious deed?”

Nå spurte Ganglere: «Hvor er den guden og hva kan han og hva for storverk har han øvd?»

Hár segir: ‘Lifir hann of allar aldir ok stjórnar ǫllu ríki sínu ok ræðr ǫllum hlutum stórum ok smám.’

Hárr made answer: “He lives throughout all ages and governs all his realm, and directs all things, great (16,1) and small.”

Hå sier: «Han lever i all evighet og styrer hele sitt rike og rår for alle ting, store og små.»

Þá mælir Jafnhár: ‘Hann smíðaði himin ok jǫrð ok loptin ok alla eign þeira.’

Then said Jafnhárr: “He fashioned heaven and earth and air, and all things which are in them.”

Da sa Jamnhå: «Han bygde himmel og jord og luft og alt som dertil hører.»

Þá mælti Þriði: ‘Hitt er mest er hann gerði manninn ok gaf honum (9,1) ǫnd þá er lifa skal ok aldri týnask, þótt líkaminn fúni at moldu eða brenni at ǫsku. Ok skulu allir menn lifa þeir er rétt eru siðaðir ok vera með honum sjálfum þar sem heitir Gimlé eða Vingólf, en vándir menn fara til Heljar ok þaðan í Niflhel, þat er niðr í inn níunda heim.’

Then spake Thridi: “The greatest of all is this: that he made man, and gave him the spirit, which shall live and never perish, though the flesh-frame rot to mould, or burn to ashes; and all men shall live, such as are just in action, and be with himself in the place called Gimlé. But evil men go to Hel and thence down to the Misty Hel; and that is down in the ninth world.”

Da sa Tredje: «Det største er likevel at han skapte mennesket og ga det en sjel som skal leve og aldri forgå, om så legemet råtner til jord eller brenner til aske. Alle mennesker som følger den rette tro, skal leve og være hos ham selv der som det heter Gimle eller Vingolv, men vonde mennesker skal fare til Hel og derfra til Nivlhel, - det er nede i den niende verden.»

Þá mælir Gangleri: ‘Hvat hafðisk hann áðr at en himinn ok jǫrð væri gǫr?’

Then said Gangleri: “What did he before heaven and earth were made?”

Da sa Ganglere: «Hva tok han seg til før himmel og jord var skapt?»

Þá svarar Hár: ‘Þá var hann með hrímþursum.’

And Hárr answered: “He was then with the Rime-Giants.”

Hå svarte: «Da var han hos rimtussene.»

4. The origin and before

Gangleri mælti: ‘Hvat var upphaf? Eða hversu hófsk? Eða hvat var áðr?’

IV. Gangleri said: “What was the beginning, or how began it, or what was before it?”

Ganglere sa: «Hva var opphavet, eller hvordan begynte det, og hva var før?»

Hár svarar: ‘Svá sem segir í Vǫluspá:

Hárr answered: “As is told in Völuspá:

Hå svarer: «Slik som det er sagt i Voluspå:

Ár var alda
þat er ekki var.
Vara sandr né sær
né svalar unnir.
Jǫrð fansk eigi
né upphiminn,
gap var ginnunga
en gras ekki.’

Erst was the age | when nothing was:
Nor sand nor sea, | nor chilling stream-waves;
Earth was not found, | nor Ether-Heaven,--
A Yawning Gap, | but grass was none.”

Det var aldrers morgen da intet var,
hverken sand eller sjø eller svale bølger: jord fans ikke
eller himmel over.
det var Ginnunga gap
og gras ingen steder.»

Þá mælir Jafnhár: ‘Fyrr var þat mǫrgum ǫldum en jǫrð var skǫpuð er Niflheimr var gǫrr, ok í honum miðjum liggr bruðr sá er Hvergelmir heitir, ok þaðan af falla þær ár er svá heita: Svǫl, Gunnþrá, Fjǫrm, Fimbulþul, Slíðr ok Hríð, Sylgr ok Ylgr, Víð, Leiptr; Gjǫll er næst Helgrindum.’

Then said Jafnhárr: “It was many ages before the earth was shaped that the Mist-World was made; and midmost within it lies the well that is called Hvergelmir, from which spring the rivers called Svöl, Gunnthrá, Fjörm, Fimbulthul, Slídr and Hríd, Sylgr and Ylgr, Víd, Leiptr; Gjöll is hard by Hel-gates.”

Da sa Jamnhå: «Mange aldrer før jorden enda var skapt, var det at Nivlheim ble gjort. Midt i den ligger en brønn som heter Hvergelme, og derfra faller de elvene som heter så: Sval, Gunntrå, Fjorm, Fimbultul, Slid og Rid, Sylg og Ylg. Vid, Leipt, Gjoll - den er nærmest Helgrindene.»

Þá mælir Þriði: ‘Fyrst var þó sá heimr í suðrhálfu er Muspell heitir. Hann er ljóss ok heitr. Sú átt er logandi ok brennandi, er hann ok ófœrr þeim er þar eru útlendir ok eigi eigu þar óðul. Sá er Surtr nefndr er þar sitr á lands enda til landvarnar. Hann hefir loganda sverð, ok í enda veraldar mun hann fara ok herja ok sigra ǫll goðin ok brenna allan heim með eldi.

And Thridi said: “Yet first was the world in the southern region, which was named Múspell; it is light and hot; that region is glowing and burning, and impassable to such as are outlanders and have not their holdings there. He who sits there at the land’s-end, to defend the land, is called Surtr; he brandishes a flaming (17,1) sword, and at the end of the world he shall go forth and harry, and overcome all the gods, and burn all the world with fire;

Da sa Tredje: «Men allerførst var den heimen i sør som heter Muspell, der er lyst og hett, - den himmelretningen er luende og brennende - og der er det ikke værendes for utlendinger som ikke har hjemme der. Han heter Surt han som sitter der ved landegrensen for å verge landet; han har et flammende sverd, og når verdens ende kommer, skal han fare og herje og seire over alle guder og brenne hele verden med ild.

Svá segir í Vǫluspá:
Surtr ferr sunnan
með sviga lævi.
Skínn af sverði
sól valtíva.
Grjótbjǫrg gnata
en gífr rata.
Troða halir Helveg,
en himinn klofnar.’

thus is said in Völuspá:
Surtr fares from the south | with switch-eating flame,--
On his sword shimmers | the sun of the War-Gods;
The rock-crags crash; | the fiends are reeling;
Heroes tread Hel-way; | Heaven is cloven.”

Det er sagt i Voluspå:
Surt kommer sørfra med sviende ild,
det skinner av sverdet, kampguders sol,
fjell knaker, gygrer flakker.
menn tråkker helvei
og himmelen kløver seg.»

5. Ginnungagap, Muspellsheim, Rime-Giants

Gangleri mælir: ‘Hversu skipaðisk áðr en ættirnar yrði eða aukaðisk mannfólkit?’

V. Gangleri asked: “How were things wrought, ere the races were and the tribes of men increased?”

Ganglere sa: «Hvordan var det før ættene ble til og menneskeslekten vokste fram?»

Þá mælir Hár: ‘Ár þær er kallaðar eru Élivágar, þá er þær váru (10,1) svá langt komnar frá uppsprettunni at eitrkvikja sú er þar fylgði harðnaði svá sem sindr þat er renn ór eldinum, þá varð þat íss, ok þá er sá íss gaf staðar ok rann eigi, þá héldi yfir þannig úr þat er af stóð eitrinu ok fraus at hrími, ok jók hrímit hvert yfir annat allt í Ginnungagap.’

Then said Hárr: “The streams called Ice-waves, those which were so long come from the fountain-heads that the yeasty venom upon them had hardened like the slag that runs out of the fire,--these then became ice; and when the ice halted and ceased to run, then it froze over above. But the drizzling rain that rose from the venom congealed to rime, and the rime increased, frost over frost, each over the other, even into Ginnungagap, the Yawning Void.”

Da sa Hå: «De elvene som heter Elivåger, da de var kommet så langt fra utspringet at eiterstrømmen som fulgte dem, størknet likesom sinderet som renner ut av ilden, da ble eiteret til is, og da isen stod stille og ikke rant lenger, rimet det utover den, og den dampen som stod av eiteret, frøs til rim, og rimet vokste ut over alt det andre i Ginnungagap.»

Þá mælti Jafnhár: ‘Ginnungagap, þat er vissi til norðrs ættar, fyltisk með þunga ok hǫfugleik íss ok hríms ok inn í frá úr ok gustr. En hinn syðri hlutr Ginnungagaps léttisk móti gneistum ok síum þeim er flugu ór Muspellsheimi.’

Then spake Jafnhárr: “Ginnungagap, which faced toward the northern quarter, became filled with heaviness, and masses of ice and rime, and from within, drizzling rain and gusts; but the southern part of the Yawning Void was lighted by those sparks and glowing masses which flew out of Múspellheim.”

Da sa Jamnhå: «Den delen av Ginnungagap som vendte mot nord, ble full av tyngde og vekt av is og rim, og innenfor var det tåke og yr. Men søndre delen av Ginnungagap letnet mot gnistene og ildspruten som stod fra Muspellsheim.»

Þá mælti Þriði: ‘Svá sem kalt stóð af Niflheimi ok allir hlutir grimmir, svá var þat er vissi námunda Muspelli heitt ok ljóst, en Ginnungagap var svá hlætt sem lopt vindlaust. Ok þá er mœttisk hrímin ok blær hitans svá at bráðnaði ok draup, ok af þeim kvikudropum kviknaði með krapti þess er til sendi hitann, ok varð manns líkandi, ok var sá nefndr Ymir. En hrímþursar kalla hann Aurgelmi, ok eru þaðan komnar ættir hrímþursa, svá sem segir í Vǫluspá hinni skǫmmu:

And Thridi said: “Just as cold arose out of Niflheim, and all terrible things, so also all that looked toward Múspellheim became hot and glowing; but Ginnungagap was as mild as windless air, and when the breath of heat met the rime, so that it melted and dripped, life was quickened from the yeast-drops, by the power of that which sent the heat, and became a man’s form. And that man is named Ymir, but the Rime-Giants call him Aurgelimir; (18,1) and thence are come the races of the Rime-Giants, as it says in Völuspá the Less:

Da sa Tredje: «Likesom det stod kaldt av Nivlheim og alle ting der var vonde, så var alt det som kjente nærheten av Muspell hett og lyst, og i Ginnungagap var der så lunt som i vindløs luft. Og da rimet møtte pusten fra heten, smeltet det og dryppet, og av de rinnende dråpene ble det liv med hans hjelp som sendte heten. Det ble til et mannsliknelse, og han blir kalt Yme. Men rimtussene kaller ham Aurgelme, og fra ham er rimtusseættene kommet, slik som det er sagt i Voluspå korte:

Eru vǫlur allar
frá Viðólfi,
vitkar allir
frá Vilmeiði,
en seiðberendr
frá Svarthǫfða,
allir jǫtnar
frá Ymi komnir.

All the witches | spring from Witolf,
All the warlocks | are of Willharm,
And the spell-singers | spring from Swarthead;
All the ogres | of Ymir come.

Alle volver
kommer fra Vittolv, og alt trollpakk ætter fra Vilmeid,
alle seidmenn
fra Svarthovde, og alle jotner
fra Yme kommer.

En hér segir svá Vafþrúðnir jǫtunn

But concerning this says Vafthrúdnir the giant:

Og her sier Vavtrudne jotun også

hvaðan Aurgelmir kom
með jǫtna sonum
fyrst, inn fróði jǫtunn:

“Þá er ór Élivágum
stukku eitrdropar
ok óx unz ór varð jǫtunn,
þar eru órar ættir
komnar allar saman;
því er þat æ allt til atalt.”’

Out of the Ice-waves | issued venom-drops,
Waxing until | a giant was;
Thence are our kindred | come all together,--
So it is | they are savage forever.”

Fra Elivåger dryppet eiterdråper,
de vokste og vart en jotun,
der kommer alle våre ætter sammen,
og derfor er det alt så atalt.»

Þá mælir Gangleri: ‘Hvernig óxu ættir þaðan eða skapaðisk svá at fleiri menn urðu, eða trúir þú þann guð er nú sagðir þú frá?’

Then said Gangleri: “How did the races grow thence, or after what fashion was it brought to pass that more men came into being? Or do ye hold him God, of whom ye but now spake?”

Da sa Ganglere: «Hvordan vokste det ætter fram av ham, eller hvordan gikk det til at det ble flere mennesker, eller tror dere at han som du nå fortalte om, er en gud?»

Þá svarar Hár: ‘Fyr øngan mun játum vér hann guð. Hann var illr ok allir hans ættmenn. Þá kǫllum vér hrímþursa. Ok svá er sagt (11,1) at þá er hann svaf, fekk hann sveita. Þá óx undir vinstri hǫnd honum maðr ok kona, ok annarr fótr hans gat son við ǫðrum. En þaðan af kómu ættir. Þat eru hrímþursar. Hinn gamli hrímþurs, hann kǫllum vér Ymi.’

And Jafnhárr answered: “By no means do we acknowledge him God; he was evil and all his kindred: we call them Rime-Giants. Now it is said that when he slept, a sweat came upon him, and there grew under his left hand a man and a woman, and one of his feet begat a son with the other; and thus the races are come; these are the Rime-Giants. The old Rime-Giant, him we call Ymir.”

Da svarte Jamnhå: «Ikke for noen pris vil vi gå med på at han er gud, han var ond og så var alle hans ættmenn, vi kaller dem rimtusser. Men det sies at en gang han sov, fikk han slik svette, og så vokste det opp en mann og en kvinne under venstre armen på ham, og den ene foten hans fikk en sønn med den andre, og fra dem kom det ætter. Det er rimtussene. Og den gamle rimtussen, ham kaller vi Yme.»

6. Ymir

Þá mælir Gangleri: ‘Hvar bygði Ymir eða við hvat lifði hann?’

VI. Then said Gangleri: “Where dwelt Ymir, or wherein did he find sustenance?”

Nå sa Ganglere: «Hvor bodde Yme og hva levde han av?»

‘Næst var þat, þá er hrímit draup, at þar varð af kýr sú er Auðhumla hét, en fjórar mjólkár runnu ór spenum hennar, ok fœddi hon Ymi.’

Hárr answered: “Straightway after the rime dripped, there sprang from it the cow called Audumla; four streams of milk ran from her udders, and she nourished Ymir.”

Hå svarte: «Det neste som hendte da rimet dryppet, var at det ble ei ku av det. Hun heter Audumla, og av spenene hennes rant det fire mjølkelver, slik fødde hun Yme.»

Þá mælir Gangleri: ‘Við hvat fœddisk kýrin?’

Then asked Gangleri: “Wherewithal was the cow nourished?”

Så sa Ganglere: «Hva levde kua av?»

Hár segir: ‘Hon sleikti hrímsteinana, er saltir váru. Ok hinn fyrsta dag er hon sleikti steina kom ór steininum at kveldi manns hár, annan dag manns hǫfuð, þriðja dag var þar allr maðr. Sá er nefndr Búri. Hann var fagr álitum, mikill ok máttugr. Hann gat son þann er Borr hét. Hann fekk þeirar konu er Bestla hét, dóttir Bǫlþorns jǫtuns, ok fengu þau þrjá sonu. Hét einn Óðinn, annarr Vili, þriði Vé. Ok þat er mín trúa at sá Óðinn ok hans brœðr munu vera stýrandi himins ok jarðar; þat ætlum vér at hann muni svá heita. Svá heitir sá maðr er vér vitum mestan ok ágæztan, ok vel megu þér hann láta svá heita.’

And Hárr made answer: (19,1) "She licked the ice-blocks, which were salty; and the first day that she licked the blocks, there came forth from the blocks in the evening a man’s hair; the second day, a man’s head; the third day the whole man was there. He is named Búri: he was fair of feature, great and mighty. He begat a son called Borr, who wedded the woman named Bestla, daughter of Bölthorn the giant; and they had three sons: one was Odin, the second Vili, the third Vé. And this is my belief, that he, Odin, with his brothers, must be ruler of heaven and earth; we hold that he must be so called; so is that man called whom we know to be mightiest and most worthy of honor, and ye do well to let him be so called.”

Hå sier: «Hun sleikte rimsteinene som var salte. Og første dag hun sleikte steinene, kom håret på en mann fram, andre dagen kom et mannshode og tredje dagen var hele mannen der. Han kalles Bure; han var vakker å se til, stor og kraftig. Han fikk en sønn som het Bor. Bor fikk til kone en som het Bestla, datter til Boltorn jotun, og de fikk tre sønner, den ene het Odin, den andre Vilje og den tredje Ve. Og det er min tro at det er denne Odin og hans brødre som styrer himmel og jord; vi tror at han heter så, for så heter den største og gjeveste mannen vi vet om, og dere kan også godt kalle ham så.»

7. Sons of Borr slays Ymir and creates the world

Þá mælir Gangleri: ‘Hvat varð þá um þeira sætt, eða hvárir váru ríkari?’

VII. Then said Gangleri: “What covenant was between them, or which was the stronger?”

Da sa Ganglere: «Hva ble det til, holdt de fred med hverandre, eller hvem av dem ble mektigst?»

Þá svarar Hár: ‘Synir Bors drápu Ymi jǫtun. En er hann fell, þá hljóp svá mikit blóð ór sárum hans at með því drektu þeir allri ætt hrímþursa, nema einn komsk undan með sínu hýski. Þann kalla jǫtnar Bergelmi. Hann fór upp á lúðr sinn ok kona hans ok helzk þar, ok eru af þeim komnar hrímþursa ættir, svá sem hér segir:

And Hárr answered: “The sons of Borr slew Ymir the giant; lo, where he fell there gushed forth so much blood out of his wounds that with it they drowned all the race of the Rime-Giants, save that one, whom giants call Bergelmir, escaped with his household; he went upon his ship, and his wife with him, and they were safe there. And from them are come the races of the Rime-Giants, as is said here:

Da svarte Hå: «Bors sønner drepte Yme jotun, og da han falt, rant det så mye blod ut av sårene hans, at de druknet hele rimtusseætten i det. Bare en kom seg unna med sin husstand, jotnene kaller ham Bergelme. Han gikk opp på kisten sin, og konen hans var med ham, og de holdt seg der. Fra dem er alle rimtusseættene kommet, slik som det er sagt her:

Ørófi vetra
áðr væri jǫrð skǫpuð,
þá var Bergelmir borinn;
þat ek fyrst of man
er sá hinn fróði jǫtunn
á var lúðr of lagiðr.’

Untold ages | ere earth was shapen,
Then was Bergelmir born;
That first I recall, | how the famous wise giant
On the deck of the ship was laid down.”

Utall av vintrer
før jord ble skapt,
da ble Bergelme båren, det første jeg minnes
er at den frode jotun
ble lagt på kiste.»

8. Þá svarar Gangleri: ‘Hvat hǫfðusk þá at Bors synir, ef þú trúir at þeir sé guð?’

VIII. Then said Gangleri: “What was done then by Borr’s sons, if thou believe that they be gods?”

Nå sa Ganglere: «Hva utrettet så Bors sønner, siden du tror at de er guder?»

Hár segir: ‘Eigi er þar lítit af at segja. Þeir tóku Ymi ok þuttu í mitt Ginnungagap, ok gerðu af honum jǫrðina, af blóði hans sæinn ok vǫtnin. Jǫrðin var gǫr af holdinu en bjǫrgin af beinunum, grjót ok urðir gerðu þeir af tǫnnum ok jǫxlum ok af þeim beinum er brotin váru.’

Hárr replied: “In this matter there is no little to be said. They took (20,1) Ymir and bore him into the middle of the Yawning Void, and made of him the earth: of his blood the sea and the waters; the land was made of his flesh, and the crags of his bones; gravel and stones they fashioned from his teeth and his grinders and from those bones that were broken.”

Hå svarte: «Det er det ikke så lite å fortelle om. De tok Yme jotun og flyttet ham midt ut i Ginnunga gap og skapte jorden av ham; av blodet laget de sjøen og vannene, jorden ble gjort av kjøttet, og fjellene av beina, stein og urd gjorde de av tennene og jekslene og av bein som var brutt i stykker.»

Þá mælir Jafnhár: ‘Af því blóði er ór sárum rann ok laust fór, þar (12,1) af gerðu þeir sjá þann er þeir gerðu ok festu saman jǫrðina, ok lǫgðu þann sjá í hring útan um hana, ok mun þat flestum manni ófœra þykkja at komask þar yfir.’

And Jafnhárr said: “Of the blood, which ran and welled forth freely out of his wounds, they made the sea, when they had formed and made firm the earth together, and laid the sea in a ring round about her; and it may well seem a hard thing to most men to cross over it.”

Da sa Jamnhå: «Av blodet som rant ut av sårene og flømmet utover, laget de sjøen som de gjurdet og festet jorden sammen med, de la den i en ring utenom jorden, og folk flest vil nok synes det er ugjørlig å komme over den.»

Þá mælir Þriði: ‘Tóku þeir ok haus hans ok gerðu þar af himin ok settu hann upp yfir jǫrðina með fjórum skautum, ok undir hvert horn settu þeir dverg. Þeir heita svá: Austri, Vestri, Norðri, Suðri. Þá tóku þeir síur ok gneista þá er lausir fóru ok kastat hafði ór Muspellsheimi, ok settu á miðjan Ginnungahimin bæði ofan ok neðan til at lýsa himin ok jǫrð. Þeir gáfu staðar ǫllum eldingum, sumum á himni, sumar fóru lausar undir himni, ok settu þó þeim stað ok skǫpuðu gǫngu þeim. Svá er sagt í fornum vísindum at þaðan af váru dœgr greind ok áratal, svá sem segir í Vǫluspá:

Then said Thridi: “They took his skull also, and made of it the heaven, and set it up over the earth with four corners; and under each corner they set a dwarf: the names of these are East, West, North, and South. Then they took the glowing embers and sparks that burst forth and had been cast out of Múspellheim, and set them in the midst of the Yawning Void, in the heaven, both above and below, to illumine heaven and earth. They assigned places to all fires: to some in heaven, some wandered free under the heavens; nevertheless, to these also they gave a place, and shaped them courses. It is said in old songs, that from these the days were reckoned, and the tale of years told, as is said in Völuspá:

Da sa Tredje: «De tok også hausen hans og gjorde himmel av den, satte den opp over jorden med 4 hjørner, og under hvert hjørne satte de en dverg; de dvergene heter Austre, Vestre. Nordre og Søre. Så tok de sinder og gnister som hadde blitt slynget ut fra Muspellsheim, og som for løse omkring, og satte dem på Ginnunghimmelen, både øverst og nederst for å lyse over himmel og jord. De ga alle ildene hver sitt sted å være, noen stod fast på himmelen, andre gikk løse under himmelen, men de ga dem likevel hver sin plass og ordnet gangen for dem. Gammel visdom sier at på den måten ble døgnet delt opp og årene talt. Det er sagt i Voluspa:

Sól þat ne vissi
hvar hon sali átti.
Máni þat ne vissi
hvat hann megins átti.
Stjǫrnur þat ne vissu
hvar þær staði áttu.
Svá var áðr en þetta væri of jǫrð.’

The sun knew not | where she had housing;
The moon knew not | what Might he had;
The stars knew not | where stood their places.
Thus was it ere | the earth was fashioned.”

Sol visste ikke
hvor hun saler eide,
stjerner visste ikke
hvor de skulle stå
måne visste ikke
hva makt han hadde.
Slik var det før dette hendte.»

Þá mælir Gangleri: ‘Þetta eru mikil tíðindi er nú heyri ek. Furðu mikil smíð er þat ok hagliga gert. Hvernig var jǫrðin háttuð?’

Then said Gangleri: These are great tidings which I now hear; that is a wondrous great piece of craftsmanship, and cunningly made. How was the earth contrived?”

Da sa Ganglere: «Det er store ting jeg nå har fått høre; et veldig byggverk var det, og gjort med kunst. Hvordan er jorden formet?»

Þá svarar Hár: ‘Hon er kringlótt útan, ok þar útan um liggr hinn djúpi sjár, ok með þeiri sjávar strǫndu gáfu þeir lǫnd til bygðar jǫtna ættum. En fyrir innan á jǫrðunni gerðu þeir borg umhverfis heim fyrir ófriði jǫtna, en til þeirar borgar hǫfðu þeir brár Ymis jǫtuns, ok kǫlluðu þá borg Miðgarð. Þeir tóku ok heila hans ok kǫstuðu í lopt ok gerðu af skýin, svá sem hér segir:

And Hárr answered: “She is ring-shaped without, and round about (21,1) her without lieth the deep sea; and along the strand of that sea they gave lands to the races of giants for habitation. But on the inner earth they made a citadel round about the world against the hostility of the giants, and for their citadel they raised up the brows of Ymir the giant, and called that place Midgard. They took also his brain and cast it in the air, and made from it the clouds, as is here said:

Da svarte Hå: «Den er rund utvendig, og utenom den ligger den dype sjø; langs stranden av den sjøen ga de land til jotunættene. Men innenfor på jorden bygde de omkring heimen en borg mot ufred fra jotnene, til borgen brukte de øyenhårene på Yme jotun. De kalte borgen for Midgard. De tok hjernen til Yme og kastet den opp i luften og gjorde skyer av den, så som det er sagt her:

Ór Ymis holdi
var jǫrð of skǫpuð,
en ór sveita sjár,
bjǫrg ór beinum,
baðmr ór hári,
en ór hausi himinn;

Of Ymir’s flesh | the earth was fashioned,
And of his sweat the sea;
Crags of his bones, | trees of his hair,
And of his skull the sky.

Av Ymes kjøtt ble jorden skapt,
og sjøen skaptes av blodet, berg av beina,
trær av båret,
og himlen er gjort av hausen.

En ór hans brám
gerðu blíð regin
Miðgarð manna sonum,
en ór hans heila
váru þau hin harðmóðgu
ský ǫll of skǫpuð.’

Then of his brows | the blithe gods made
Midgard for sons of men;
And of his brain | the bitter-mooded
Clouds were all created.”

Og av hans bryn gjorde blide guder
Midgard for menneskesønner, og av hans hjerne
ble de hardlynte skyer alle skapte.»

(13,1)9. Men, Ask and Embla

Þá mælir Gangleri: ‘Mikit þótti mér þeir hafa þá snúit til leiðar er jǫrð ok himinn var gert ok sól ok himintungl váru sett ok skipt dœgrum — ok hvaðan kómu menninir þeir er heim byggja?’

IX. Then said Gangleri: “Much indeed they had accomplished then, methinks, when earth and heaven were made, and the sun and the constellations of heaven were fixed, and division was made of days; now whence come the men that people the world?”

Da sa Ganglere: «Jeg synes de har fått i stand mye, når de har skapt himmel og jord, og når sol og stjerner har fått sin plass og døgnet ble inndelt. Men hvorfra kom menneskene som bor i verden?»

Þá svarar Hár: ‘Þá er þeir Bors synir gengu með sævar strǫndu, fundu þeir tré tvau, ok tóku upp tréin ok skǫpuðu af menn. Gaf hinn fyrsti ǫnd ok líf, annarr vit ok hrœring, þriði ásjónu, málit ok heyrn ok sjón; gáfu þeim klæði ok nǫfn. Hét karlmaðrinn Askr, en konan Embla, ok ólusk þaðan af mannkindin þeim er bygðin var gefin undir Miðgarði. Þar næst gerðu þeir sér borg í miðjum heimi er kallaðr er Ásgarðr. Þat kǫllum vér Troja. Þar bygðu guðin ok ættir þeira ok gerðusk þaðan af mǫrg tíðindi ok greinir bæði á jǫrðunni ok í lopti. Þar er einn staðr er Hliðskjálf heitir, ok þá er Óðinn settisk þar í hásæti þá sá hann of alla heima ok hvers manns athœfi ok vissi alla hluti þá er hann sá. Kona hans hét Frigg Fjǫrgvinsdóttir, ok af þeira ætt er sú kynslóð komin er vér kǫllum Ása ættir, er bygt hafa Ásgarð hinn forna ok þau ríki er þar liggja til, ok er þat allt goðkunnig ætt. Ok fyrir því má hann heita Alfǫðr at hann er faðir allra goðanna ok manna ok alls þess er af honum ok hans krapti var fullgert. Jǫrðin var dóttir hans ok kona hans. Af henni gerði hann hinn fyrsta soninn, en þat er Ásaþórr. Honum fylgði afl ok sterkleikr. Þar af sigrar hann ǫll kvikvendi.

And Hárr answered: ‘When the sons of Borr were walking along the sea-strand, they found two trees, and took up the trees and shaped men of them: the first gave them spirit and life; the second, wit and feeling; the third, form, speech, hearing, and sight. They gave them clothing and names: the male was called Askr, and the female Embla, and of them was mankind begotten, which received a dwelling-place under Midgard. Next they made for themselves in the middle of the world a city which is called Ásgard; men call it Troy. There dwelt the gods and their kindred; and many tidings and tales of it have (22,1) come to pass both on earth and aloft. There is one abode called Hlidskjálf, and when Allfather sat in the high-seat there, he looked out over the whole world and saw every man’s acts, and knew all things which he saw. His wife was called Frigg daughter of Fjörgvinn; and of their blood is come that kindred which we call the races of the Æsir, that have peopled the Elder Ásgard, and those kingdoms which pertain to it; and that is a divine race. For this reason must he be called Allfather: because he is father of all the gods and of men, and of all that was fulfilled of him and of his might. The Earth was his daughter and his wife; on her he begot the first son, which is Ása-Thor: strength and prowess attend him, wherewith he overcometh all living things.

Da svarte Hå: «En gang da Bors-sønnene gikk langs med stranden, fant de to trær; de tok trærne opp og skapte mennesker av dem; den ene ga ånde og liv, den andre vett og rørsle, den tredje åsyn, tale, hørsel og syn. De ga dem klær og navn, kalte mannen Ask og konen Embla, og av dem er menneskeætten vokset fram, den som det ble gitt å bo innenfor Midgard. Dernest bygde de seg en borg midt i verden, den kalles Asgard, vi kaller den Troja. Der bodde gudene og deres ætt, og derfra kom det mange hendinger og vendinger, både på jorden og over den. Der er et sted som heter Lidskjalv, og når Allfar satte seg i høysetet der, da så han ut over alle verdener hva hvert menneske tok seg til, og han merket seg alt han så. Konen hans het Frigg Fjorgynsdatter, og av deres ætt er kommet det folkeslaget som vi kaller æser, og som bodde i det gamle Åsgard og de rikene som lå til det; de er alle av gudeætt. Han kan kalles Allfar for det han er far til alle guder og mennesker og alt som ble til og er skapt ved hans kraft. Jorden var både datter hans og konen hans, med henne hadde han sin første sønn, han som heter Åsa-Tor; med ham fulgte kraft og styrke, og derfor seirer han over alt levende.

10. Narve

‘Nǫrfi eða Narfi hét jǫtunn er bygði í Jǫtunheimum. Hann átti dóttur er Nótt hét. Hon var svǫrt ok døkk sem hon átti ætt til. Hon var gipt þeim manni er Naglfari hét. Þeira son hét Auðr. Því næst var hon gipt þeim er Annarr hét. Jǫrð hét þeira dóttir. Síðarst átti hana Dellingr, var hann Ása ættar. Var þeira son Dagr. Var hann ljóss ok fagr eptir faðerni sínu. Þá tók Alfǫðr Nótt ok Dag son hennar ok gaf þeim tvá hesta ok tvær kerrur ok setti þau upp á himin at þau skulu ríða á hverjum tveim dœgrum umhverfis jǫrðina. Ríðr Nótt fyrri þeim hesti er kallaðr er Hrímfaxi, ok at morni hverjum døggvir hann jǫrðina af méldropum sínum. Sá hestr er Dagr á heitir Skinfaxi, ok lýsir allt lopt ok jǫrðina af faxi hans.’

X. “Nörfi or Narfi is the name of a giant that dwelt in Jötunheim: he had a daughter called Night; she was swarthy and dark, as befitted her race. She was given to the man named Naglfari; their son was Audr. Afterward she was wedded to him that was called Annarr; Jörd was their daughter. Last of all Dayspring had her, and he was of the race of the Æsir; their son was Day: he was radiant and fair after his father. Then Allfather took Night, and Day her son, and gave to them two horses and two chariots, and sent them up into the heavens, to ride round about the earth every two half-days. Night rides before with the horse named Frosty-Mane, and on each morning he bedews the earth with the foam from his bit. The horse that Day has is called Sheen-Mane, and he illumines all the air and the earth from his mane.”

Nårve eller Narve het en jotun som bodde i Jotunheimen. Han hadde en datter som het Natt, hun var svart og mørk som den ætten hun kom av. Hun ble gift med en mann som het Naglfare, deres sønn het Aud. Dernest ble hun gift med en som het Ånar; datter deres het Jord. Sist ble hun gift med Delling, og han var av Åsa-ætt, deres sønn var Dag, og han var lys og vakker som farsætten. Nå tok Allfar Natt og sønnen hennes, Dag, og ga dem to hester og to kjerrer og sendte dem opp på himmelen for at de skulle ri rundt jorden hvert døgn. Natt rir føre på hesten Rimfakse, hver morgen dugger jorden av dråpene som faller fra bikslet hans. Den hesten Dag har, heter Skinfakse, og hele luften og jorden blir lys av fakset hans.»

11. Sun and moon

Þá mælti Gangleri: ‘Hversu stýrir hann gang sólar ok tungls?’

(23,1) XI. Then said Gangleri: “How does he govern the course of the sun or of the moon?”

Nå spurte Ganglere: «Hvordan styrer han gangen for sol og måne?»

Hár segir: ‘Sá maðr er nefndr Mundilfœri er átti tvau bǫrn. Þau váru svá fǫgr ok fríð at hann kallaði annat Mána en dóttur sína Sól, ok gipti hana þeim manni er Glenr hét. En guðin reiddusk þessu ofdrambi ok tóku þau systkin ok settu upp á himin, létu Sól keyra þá hesta er drógu kerru sólarinnar þeirar er guðin hǫfðu skapat til at lýsa heimana af þeiri síu er flaug ór Muspellsheimi. Þeir hestar (14,1) heita svá: Árvakr ok Alsviðr. En undir bógum hestanna settu goðin tvá vindbelgi at kœla þá, en í sumum frœðum er þat kallat ísarnkol. Máni stýrir gǫngu tungls ok ræðr nýjum ok niðum. Hann tók tvau bǫrn af jǫrðunni, er svá heita: Bil ok Hjúki, er þau gengu frá brunni þeim er Byrgir heitir, ok báru á ǫxlum sér sá er heitir Sœgr, en stǫngin Simul. Viðfinnr er nefndr faðir þeira. Þessi bǫrn fylgja Mána, svá sem sjá má af jǫrðu.’

Hárr answered: “A certain man was named Mundilfari, who had two children; they were so fair and comely that he called his son Moon, and his daughter Sun, and wedded her to the man called Glenr. But the gods were incensed at that insolence, and took the brother and sister, and set them up in the heavens; they caused Sun to drive those horses that drew the chariot of the sun, which the gods had fashioned, for the world’s illumination, from that glowing stuff which flew out of Múspellheim. Those horses are called thus: Early-Wake and All-Strong; and under the shoulders of the horses the gods set two wind-bags to cool them, but in some records that is called ‘iron-coolness.’ Moon steers the course of the moon, and determines its waxing and waning. He took from the earth-two children, called Bil and Hjúki, they that went from the well called Byrgir, bearing on their shoulders the cask called Sægr, and the pole Simul. Their father is named Vidfinnr. These children follow Moon, as may be seen from the earth.”

Hå sa: «Det var en mann som het Mundilføre, han hadde to barn, og de var så vakre og vene at han kalte sønnen Måne og datteren Sol, og han giftet henne bort med en mann som het Glenn. Men gudene ble harme over slikt overmod, og så tok de søskenene og satte dem opp på himmelen. De lot Sol kjøre hestene som dro kjerren for den solen gudene hadde skapt av gnistene fra Muspellsheim til å lyse over verden; de hestene heter Arvåk og Alsvinn. Men under bogen på hestene satte gudene to vindbelger for å kjøle dem, i noen lærde frasagn blir de kalt Isarnkol (jernpust). Måne styrer månens gang og rår for ny og ne; han tok fra jorden to barn som heter Bil og Juke, de gikk fra en brønn som heter Byrge og bar på akslene en så som heter Søg, stangen heter Simul. Vedfinn het far deres. Disse barna følger månen, slik som en kan se fra jorden.»

12. Arvak and Alsvinn

Þá mælir Gangleri: ‘Skjótt ferr sólin, ok nær svá sem hon sé hrædd, ok eigi mundi hon þá meir hvata gǫngunni at hon hræddisk bana sinn.’

XII. Then said Gangleri: “The sun fares swiftly, and almost as if she were afraid: she could not hasten her course any the more if she feared her destruction.”

Da sa Ganglere: «Sol går så fort, nesten som hun var redd; hun ville ikke sette større fart på om hun fryktet sin bane.»

Þá svarar Hár: ‘Eigi er þat undarligt at hon fari ákafliga, nær gengr sá er hana sœkir. Ok øngan útveg á hon nema renna undan.’ Þá mælir Gangleri: ‘Hverr er sá er henni gerir þann ómaka?’ Hár segir: ‘Þat eru tveir úlfar, ok heitir sá er eptir henni ferr Skǫll. Hann hræðisk hon ok hann mun taka hana, en sá heitir Hati Hróðvitnisson er fyrir henni hleypr, ok vill hann taka tunglit, ok svá mun verða.’

Then Hárr made answer: “It is no marvel that she hastens furiously: close cometh he that seeks her, and she has no escape save to run away.” Then said Gangleri: “Who is he that causes her this disquiet?” Hárr replied: “It is two wolves; and he that runs after her is called Skoll; she fears him, and he shall take her. But he that leaps before her is called Hati Hródvitnisson. He is eager to seize the moon; and so it must be.”

Da svarte Hå: «Det er ikke noe rart i at hun skynder seg svært, for den som jager henne er nær, og hun har ikke annen utvei enn å renne unna.» Da sa Ganglere: «Hvem er det som plager henne slik?» Hå sier: «Det er to ulver; den som løper etter henne, heter Skoll, ham er hun redd for, og han kommer også til å ta henne. Men den som løper foran henne, heter Hate Rodvirnessønn, og han vil ta månen, og så skal også skje.»

Þá mælir Gangleri: ‘Hver er ætt úlfanna?’

Then said Gangleri: “What is the race of the (24,1) wolves?”

Da sa Ganglere: «Hva ætt er ulvene av?»

Hár segir: ‘Gýgr ein býr fyrir austan Miðgarð í þeim skógi er Járnviðr heitir. Í þeim skógi byggja þær trǫllkonur er Járnviðjur heita. In gamla gýgr fœðir at sonum marga jǫtna ok alla í vargs líkjum, ok þaðan af eru komnir þessir úlfar. Ok svá er sagt at af ættinni verðr sá einn mátkastr er kallaðr er Mánagarmr. Hann fyllisk með fjǫrvi allra þeira manna er deyja, ok hann gleypir tungl ok støkkvir blóði himin ok lopt ǫll. Þaðan týnir sól skini sínu ok vindar eru þá ókyrrir ok gnýja heðan ok handan.

Hárr answered: “A witch dwells to the east of Midgard, in the forest called Ironwood: in that wood dwell the troll-women, who are known as Ironwood-Women. The old witch bears many giants for sons, and all in the shape of wolves; and from this source are these wolves sprung. The saying runs thus: from this race shall come one that shall be mightiest of all, he that is named Moon-Hound; he shall be filled with the flesh of all those men that die, and he shall swallow the moon, and sprinkle with blood the heavens and all the lair; thereof-shall the sun lose her shining, and the winds in that day shall be unquiet and roar on every side.

Hå sier: «Det bor en gyger øst for Midgard i en skog som heter Jernved, i den skogen bor noen trollkjerringer som kalles Jernvidjer. Gamle-gygra føder mange jotunsønner, alle i vargeham, og derfra kommer disse ulvene. Og det sies at en skal bli mektigere enn de andre i ætten, og han kalles Månegarm; han fyller seg med liv av alle mennesker som dør, og han sluker månen og stenker blod over himmelen og hele luften: derfor holder solen opp å skinne, og vindene blir urolige og uler fra alle kanter.

Svá segir í Vǫluspá:
Austr býr in aldna
í Járnviði
ok fœðir þar
Fenris kindir.
Verðr ór þeim ǫllum
einna nokkurr
tungls tjúgari
í trǫlls hami.

So it says in Völuspá:
Eastward dwells the Old One | in Ironwood,
And there gives birth | to Fenrir’s brethren;
There shall spring of them all | a certain one,
The moon’s taker | in troll’s likeness.

Det er sagt i Voluspå:
I øst satt den gamle i jernskogen
og fødde der Fenres unger.
Av dem alle
skal en bli
soltyven
i trolleham.

Fyllisk fjǫrvi
feigra manna,
rýðr ragna sjǫt
rauðum dreyra.
Svǫrt verða sólskin
(15,1) of sumur eptir,
veðr ǫll válynd.
Vituð ér enn eða hvat?’

He is filled with flesh | of fey men.
Reddens the gods’ seats | with ruddy blood-gouts;
Swart becomes sunshine | in summers after,
The weather all shifty. | Wit ye yet, or what?”

Han mesker seg med liv
fra døende menn,
spruter rødt blod
på guders boliger;
svart blir solskinnet
somrene etter,
alt vær er vondt.
- Vil I vire mer, eller hva?»

13. Bifrost

Þá mælir Gangleri: ‘Hver er leið til himins af jǫrðu?’

XIII. Then said Gangleri: “What is the way to heaven from earth?”

Nå sa Ganglere: «Hvor går veien til himmelen fra jorden?»

Þá svarar Hár ok hló við: ‘Eigi er nú fróðliga spurt. Er þér eigi sagt þat at guðin gerðu brú til himins af jǫrðu ok heitir Bifrǫst? Hana muntu sét hafa, kann vera at þat kallir þú regnboga. Hon er með þrim litum ok mjǫk sterk ok ger með list ok kunnáttu meiri en aðrar smíðir. Ok svá sem hon er sterk, þá mun hon brotna þá er Muspells megir fara ok ríða hana, ok svima hestar þeira yfir stórar ár. Svá koma þeir fram.’

Then Hárr answered, and laughed aloud: “Now, that is not wisely asked; has it not been told thee, that the gods made a bridge from earth, to heaven, called Bifröst? Thou must have seen it; it may be that ye call it rainbow. It is of three colors, and very strong, and made with cunning and with more magic art than other works of craftsmanship. But strong as it is, yet must it be broken, when the sons of Múspell shall go forth harrying (25,1) and ride it, and swim their horses over great rivers; thus they shall proceed.”

Da svarte Hå og lo litt: «Dette var ikke klokt spurt; har du ikke høre at gudene gjorde en bru fra jorden til himmelen, den som heter Bivrost? Den må du ha sett, kan være dere kaller den Regnbue. Den har tre farger og er svært sterk og gjort med mer kunst og flid enn andre byggverk. Men enda så sterk den er, så vil den briste når Muspellssønnene kommer og rir over den. Hestene deres svømmer over store elver, slik kommer de fram.»

Þá mælir Gangleri: ‘Eigi þótti mér goðin gera af trúnaði brúna, er hon skal brotna mega, er þau megu gera sem þau vilja.’

Then said Gangleri: “To my thinking the gods did not build the bridge honestly, seeing that it could be broken, and they able to make it as they would.”

Da sa Ganglere: «Jeg tror ikke gudene gjorde hva de kunne da de bygde denne brua, siden den skal briste, for de kan jo gjøre alt som de vil.»

Þá mælir Hár: ‘Eigi eru goðin hallmælis verð fyrir þessa smíð. Góð brú er Bifrǫst, en engi hlutr er sá í þessum heimi er sér megi treystask þá er Muspells synir herja.’

Then Hárr replied: “The gods are not deserving of reproof because of this work of skill: a good bridge is Bifröst, but nothing in this world is of such nature that it may be relied on when the sons of Múspell go a-harrying.”

Da svarte Hå: «Gudene er ikke vondord verdt for dette byggverket; Bivrost er en god bru, men det er ikke den ting i verden som en kan trøste seg til når Muspellssønnene kommer og herjer.»

14. Asgard

Þá mælti Gangleri: ‘Hvat hafðisk Alfǫðr þá at er gǫrr var Ásgarðr?’

XIV. Then said Gangleri: “What did Allfather then do when Ásgard was made?”

Nå sa Ganglere: «Hva tok Allfar seg til da Åsgard var bygd?»

Hár mælir: ‘Í upphafi setti hann stjórnarmenn ok beiddi þá at dœma með sér ørlǫg manna ok ráða um skipun borgarinnar. Þat var þar sem heitir Iðavǫllr í miðri borginni. Var þat hit fyrsta þeira verk at gera hof þat er sæti þeira standa í, tólf ǫnnur en hasætit þat er Alfǫðr á. Þat hús er bezt gert á jǫrðu ok mest. Allt er þat útan ok innan svá sem gull eitt. Í þeim stað kalla menn Glaðsheim. Annan sal gerðu þeir, þat var hǫrgr er gyðjurnar áttu, ok var hann allfagr. Þat hús kalla menn Vingólf. Þar næst gerðu þeir þat at þeir lǫgðu afla ok þar til gerðu þeir hamar ok tǫng ok steðja ok þaðan af ǫll tól ǫnnur. Ok því næst smíðuðu þeir málm ok stein ok tré, ok svá gnógliga þann málm er gull heitir at ǫll búsgǫgn ok ǫll reiðigǫgn hǫfðu þeir af gulli, ok er sú ǫld kǫlluð gullaldr, áðr en spiltisk af tilkvámu kvennanna. Þær kómu ór Jǫtunheimum. Þar næst settusk guðin upp í sæti sín ok réttu dóma sína ok mintusk hvaðan dvergar hǫfðu kviknat í moldunni ok niðri í jǫrðunni svá sem maðkar í holdi. Dvergarnir hǫfðu skipazk fyrst ok tekit kviknun í holdi Ymis ok váru þá maðkar, en af atkvæði guðanna urðu þeir vitandi mannvits ok hǫfðu manns líki ok búa þó í jǫrðu ok í steinum. Moðsognir var dvergr ok annarr Durinn.

Hárr answered: “In the beginning he established rulers, and bade them ordain fates with him, and give counsel concerning the planning of the town; that was in the place which is called Ida-field, in the midst of the town. It was their first work to make that court in which their twelve seats stand, and another, the high-seat which Allfather himself has. That house is the best-made of any on earth, and the greatest; without and within, it is all like one piece of gold; men call it Gladsheim. They made also a second hall: that was a shrine which the goddesses had, and it was a very fair house; men call it Vingólf. Next they fashioned a house, wherein they placed a forge, and made besides a hammer, tongs, and anvil, and by means of these, all other tools. After this they smithied metal and stone and wood, and wrought so abundantly that metal which is called gold, that they had all their household ware and all dishes of gold; and that time is called the Age of Gold, before it was spoiled by the coming of the Women, even those who came out of Jötunheim. Next after this, the gods enthroned themselves in their seats and held judgment, and called to mind whence the dwarves had quickened in the mould and underneath in the (26,1) earth, even as do maggots in flesh. The dwarves had first received shape and life in the flesh of Ymir, and were then maggots; but by decree of the gods had become conscious with the intelligence of men, and had human shape. And nevertheless they dwell in the earth and in stones. Módsognir was the first, and Durinn the second;

Hå sa: «Først satte han menn til å styre og bød at de skulle sitte sammen med ham og dømme om liv og død for menneskene og rå for styret i borgen; de skulle sitte der det heter ldavollen, midt i borgen. Det første de gjorde var å bygge et hov hvor det var ett sete for hver av dem, 12 foruten et høysete som Allfar har. Det er det beste og største hus som er bygd på jorden; alt både utenpå og inni er som det rene gull. Det stedet blir kalt Gladsheim. De bygde en annen sal også, det var en borg som gydjene hadde; det var et svært vakkert hus, og folk kaller det Vingolv (Vennegolv). Dernest satte de opp en smieavl, og så laget de hammer og tang og ambolt, og med dette smidde de all slags redskap; de smidde av malm og stein og tre, og det var så rikelig av slik malm som heter gull, at de hadde all slags husgeråd og alt kjøretøy og ridestell av det pure gull. Den tidsalderen blir kalt gullalderen - helt til den ble ødelagt av at kvinnene kom. De kom fra Jotunheimene. Nå satte gudene seg i rådssetene og dømte og drøftet hvorfra dvergene vel hadde fått liv i mulden og nede i jorden, likesom makk i kjøtt. Dvergene ble først til og hadde fått liv i Ymes kjøtt, og da var de makk, men ved bud fra gudene hadde de fått vett som mennesker og menneskeskikkelse. Likevel ble de boende der i jord og stein. Modsogne var den ypperste av dem, dernest kom Durin,

Svá segir í Vǫluspá:
Þá gengu regin ǫll
á rǫkstóla, (16,1) ginnheilug goð,
ok of þat gættusk
at skyldi dverga
drótt of skepja
ór brimi blóðgu
ok ór Bláins leggjum.
Þar mannlíkun
mǫrg of gerðusk,
dvergar í jǫrðu,
sem Durinn sagði.

so it says in Völuspá.
Then strode all the mighty | to the seats of judgment,
The gods most holy, | and together held counsel,
Who should of dwarves | shape the peoples
From the bloody surge | and the Blue One’s bones.
They made many in man’s likeness, Dwarves in the earth, | as Durinn said.

slik som det er sagt i Voluspå:
Da gikk de mektige
alle til tingstoler,
hellige guder
holdt nå råd,
hvem skulle skape
dvergenes skarer
av blodig hav
og Blåins legger.
Der ble mange
mannslinger gjort,
dverger i jorden,
som Durin sa.

Ok þessi segir hon nǫfn þeira dverganna:

And these, says the Sibyl, are their names:

Og volven sier at dette var navnene deres:

Nýi, Niði,
Norðri, Suðri,
Austri, Vestri,
Alþjólfr, Dvalinn,
Nár, Náinn,
Nipingr, Dáinn,
Bifurr, Báfurr,
Bǫmbǫrr, Nori,
Óri, Ónarr,
Óinn, Mǫðvitnir,
Vigr ok Gandálfr,
Vindálfr, Þorinn,
Fili, Kili,
Fundinn, Váli,
Þrór, Þróinn,
Þekkr, Litr, Vitr,
Nýr, Nýráðr,
Rekkr, Ráðsviðr.

Ny og Ne,
Oin, Mjød vitne,
Nordre og Søre
Vig og Gandalv,
øsere og Vestre.
Vindalv, Torin,
Alltyv, Dvalin,
File, Kile,
Nå, Nåin,
Fundin, Vale,
Niping, Dåin,
Tror, Troin.
Bivur, Båfur,
Tekk, Let, Vet,
Bombur, Nore,
Ny, Nyråd,
Ore, Onar,
Rekk, Rådsvinn.

En þessir eru ok dvergar ok búa í steinum, en inir fyrri í moldu:

And these also are dwarves and dwell in stones, but the first in mould:

De som nå følger er dverger som bor i stein, de forrige bor i muld:

Draupnir, Dólgþvari,
Hǫrr, Hugstari,
Hleðjólfr, Glóinn,
Dóri, Óri,
Dúfr, Andvari,
Heptifili,
Hárr, Síarr.

| Draupnir, Dólgthvari,
Hörr, Hugstari, | Hledjólfr, Glóinn;
Dóri, Óri, | Dúfr, Andvari,
Heptifíli, | Hárr, Svíarr.

Draupne, Dolgtvare,
Hårr, Hugstare,
Ledjolv, Gloin,
Dore, Ore,
Duv, Andvare,
Heftefile,
Hår, Sviar.

En þessir kómu frá Svarinshaugi til Aurvanga á Jǫruvǫllu, ok er kominn þaðan Lofarr; þessi eru nǫfn þeira:

(27,1) And these proceed from Svarinshaugr to Aurvangar on Jöruplain, and thence is Lovarr come; these are their names:

Og disse kom fra Svarinshaug til Aurvanger på Joruvollene, og derfra er Lovar kommet; dette er navnene deres:

Skirpir, Virpir,
Skafiðr, Ái, (17,1) Álfr, Ingi,
Eikinskjaldi,
Falr, Frosti,
Fiðr, Ginnarr.’

Skirfir, Virfir | Skáfidr, Ái,
Álfr, Yngvi, | Eikinskjaldi,
Falr, Frosti, | Fidr, Ginnarr.”

Skirve, Virve,
Skavin, Ae,
Alv, Inge,
Eikinskjalde,
Fal, Froste,
Finn, Ginnar.»

15. Yggdrasil

Þá mælir Gangleri: ‘Hvar er hǫfuðstaðrinn eða helgistaðrinn goðanna?’

XV. Then said Gangleri: “Where is the chief abode or holy place of the gods?”

Så sa Ganglere: «Hvor har gudene sitt hovedsete eller helligsted?»

Hár svarar: ‘Þat er at aski Yggdrasils. Þar skulu guðin eiga dóma sína hvern dag.’

Hárr answered: ‘That is at the Ash of Yggdrasill; there the gods must give judgment everyday.”

Hå svarte: «Det er ved Yggdrasils ask, der samles gudene til doms hver dag.»

Þá mælir Gangleri: ‘Hvat er at segja frá þeim stað?’

Then Gangleri asked: “What is to be said concerning that place?”

Da sa Ganglere: «Hva har du å si om det stedet?»

Þá segir Jafnhár: ‘Askrinn er allra tréa mestr ok beztr. Limar hans dreifask yfir heim allan ok standa yfir himni. Þrjár rœtr trésins halda því upp ok standa afar breitt. Ein er með Ásum, en ǫnnur með hrímþursum, þar sem forðum var Ginnungagap. In þriðja stendr yfir Niflheimi, ok undir þeiri rót er Hvergelmir, en Níðhǫggr gnagar neðan rótna. En undir þeiri rót er til hrímþursa horfir, þar er Mímis brunnr, er spekð ok mannvit er í fólgit, ok heitir sá Mímir er á brunninn. Hann er fullr af vísindum fyrir því at hann drekkr ór brunninum af horninu Gjallarhorni. Þar kom Alfǫðr ok beiddisk eins drykkjar af brunninum, en hann fekk eigi fyrr en hann lagði auga sitt at veði.

Then said Jafnhárr: “The Ash is greatest of all trees and best: its limbs spread out over all the world and stand above heaven. Three roots of the tree uphold it and stand exceeding broad: one is among the Æsir; another among the Rime-Giants, in that place where aforetime was the Yawning Void; the third stands over Niflheim, and under that root is Hvergelmir, and Nídhöggr gnaws the root from below. But under that root which turns toward the Rime-Giants is Mímir’s Well, wherein wisdom and understanding are stored; and he is called Mímir, who keeps the well. He is full of ancient lore, since he drinks of the well from the Gjallar-Horn. Thither came Allfather and craved one drink of the well; but he got it not until he had laid his eye in pledge.

Nå sier Jafnnhå: «Asken er det største og beste av alle trær. Greinene dens brer seg over hele verden og står over himmelen; treet har tre røtter som holder det oppe, og de strekker seg umåtelig vidt; en rot er hos æsene, den andre hos rimtussene, der Ginungagap var før, og den tredje står over Nivlheim. Under den roten er Hvergelme, og Nidbogg gnager nedenfra på roten. Under den roten som er hos rimtussene, der er Mimes-brønnen, som all visdom og forstand er gjemt i; han heter Mime, han som eier brønnen. Han er full av visdom, for han drikker av brønnen med hornet Gjallarhorn. Allfar kom der en gang og ba om å få en drikk av brønnen, men fikk ikke før han la øyet sitt i pant.

Svá segir í Vǫluspá:
Allt veit ek Óðinn
hvar þú auga falt,
í þeim inum mæra
Mímis brunni.
Drekkr mjǫð Mímir
morgun hverjan
af veði Valfǫðrs.
Vituð þér enn eða hvat?

So says Völuspá:
All know I, Odin, | where the eye thou hiddest,
In the wide-renowned | well of Mímir;
Mímir drinks mead | every morning
From Valfather’s wage.
| Wit ye yet, or what?

Så er det sagt i Voluspå:
Alt vet jeg, Odin,
hvor øyet do gjemte:
i den herlige
Mimes-brønnen;
mjød drikker Mime hver morgen
av Valfars pant.
-Vil I vite mer, eller hva?

Þriðja rót asksins stendr á himni, ok undir þeiri rót er brunnr sá er mjǫk er heilagr er heitir Urðar brunnr. Þar eigu guðin dómstað sinn. Hvern dag ríða Æsir þangat upp um Bifrǫst. Hon heitir ok Ásbrú. Hestar Ásanna heita svá: Sleipnir er baztr — hann á Óðinn, hann hefir átta fœtr; annarr er Glaðr, þriði Gyllir, fjórði Glær, fimti Skeiðbrimir, sétti Silfrtoppr, sjaundi Sinir, átti Gils, níundi Falhófnir, tíundi Gulltoppr, Léttfeti ellipti. Baldrs hestr var brendr með honum. En Þórr gengr til dómsins ok veðr ár þær er svá heita:

The third root of the Ash stands in heaven; and under (28,1) that root is the well which is very holy, that is called the Well of Urdr; there the gods hold their tribunal. Each day the Æsir ride thither up over Bifröst, which is also called the Æsir’s Bridge. These are the names of the Æsir’s steeds: Sleipnir is best, which Odin has; he has eight feet. The second is Gladr, the third Gyllir, the fourth Glenr, the fifth Skeidbrimir, the sixth Silfrintoppr, the seventh Sinir, the eighth Gisl, the ninth Falhófnir, the tenth. Gulltoppr, the eleventh Léttfeti. Baldr’s horse was burnt with him; and Thor walks to the judgment, and wades those rivers which are called thus:

Askens tredje rot står på himmelen, og under den roten er det en brønn som er meget hellig, den heter Urdarbrønn. Der er gudenes domssted. Hver dag rir æsene ditt opp over Bivrost, den kalles også Asbru. Æsenes hester heter så: Sleipne er best, den eier Odin og den har åtte bein; en annen heter Glad, den tredje Gylle, den fjerde Glen, den femte Skeidbrime, den sjette Sølvrentopp, den syvende Sene, den åttende Gisl, den niende Falhovne, den tiende Gulltopp, den ellevte Lettfete. Balders hest ble brent med ham, og Tor går til dommen, og han må va elver som heter slik:

Kǫrmt ok Ǫrmt
ok Kerlaugar tvær,
þær skal Þórr vaða (18,1) dag hvern
er hann dœma skal
at aski Yggdrasils,
þvíat Ásbrú
brenn ǫll loga,
heilug vǫtn hlóa.’

Körmt and Örmt | and the Kerlaugs twain,
Them shall Thor wade
Every day | when he goes to doom
At Ash Yggdrasill;
For the Æsir’s Bridge | burns all with flame,

And the holy waters howl.”

Kormt og Ormt
og Kerlauger to
vet jeg at Tor må va,
hver en dag
han til dommen går
ved asken Yggdrasil.
For hele Åsbru
brenner med lue,
hellige vann er heite.»

Norns, the Fates

Þá mælir Gangleri: ‘Brenn eldr yfir Bifrǫst?’

Then said Gangleri: “Does fire burn over Bifröst?”

Da sa Ganglere: «Brenner det ild over Bivrost?»

Hár segir: ‘Þat er þú sér rautt í boganum er eldr brennandi. Upp á himin mundu ganga hrímþursar ok bergrisar ef ǫllum væri fœrt á Bifrǫst þeim er fara vilja. Margir staðir eru á himni fagrir ok er þar allt guðlig vǫrn fyrir. Þar stendr salr einn fagr undir askinum við brunninn, ok ór þeim sal koma þrjár meyjar þær er svá heita: Urðr, Verðandi, Skuld. Þessar meyjar skapa mǫnnum aldr. Þær kǫllum vér nornir. Enn eru fleiri nornir, þær er koma til hvers manns er borinn er at skapa aldr, ok eru þessar goðkunnigar, en aðrar álfa ættar, en inar þriðju dverga ættar, svá sem hér segir:

Hárr replied: “That which thou seest to be red in the bow is burning fire; the Hill-Giants might go up to heaven, if passage on Bifröst were open to all those who would cross. There are many fair places in heaven, and over everything there a godlike watch is kept. A hall stands there, fair, under the ash by the well, and out of that hall come three maids, who are called thus: Urdr, Verdandi, Skuld; these maids determine the period of men’s lives: we call them (29,1) Norns; but there are many norns: those who come to each child that is born, to appoint his life; these are of the race of the gods, but the second are of the Elf-people, and the third are of the kindred of the dwarves, as it is said here:

Hå sier: «Det røde som du ser i regnbuen, er brennende ild: bergrisene ville snart gå til himmels om det var vei over Bivrost for alle som ville. Det er mange fagre steder i himmelen, og overalt er de vernet av gudene. Under asken ved brønnen står en vakker sal, fra den kommer det tre møyer som heter Urd, Verdande og Skuld. Disse møyene skaper liv for menneskene, vi kaller dem norner. Det er flere norner, de som kommer til hvert barn som blir født og skaper liv for det, de er av gudeætt. Men det er andre av alveætt, og noen er av dvergeætt, slik som det er sagt her:

Sundrbornar mjǫk
hygg ek at nornir sé,
eigut þær ætt saman.
Sumar eru Áskunnar,
sumar eru álfkunnar,
sumar dœtr Dvalins.’

Most sundered in birth | I say the Norns are;
They claim no common kin:
Some are of Æsir-kin, | some are of Elf-kind,
Some are Dvalinn’s daughters.”

Norner er langtfra like av herkomst,
eier ikke ætt sammen;
somme er åsbårne,
somme er alvbårne,
somme er Dvalins døtre.»

Þá mælir Gangleri: ‘Ef nornir ráða ørlǫgum manna, þá skipta þær geysi ójafnt, er sumir hafa gott líf ok ríkuligt, en sumir hafa lítit lén eða lof, sumir langt líf, sumir skamt.’

Then said Gangleri: “If the Norns determine the weirds of men, then they apportion exceeding unevenly, seeing that some have a pleasant and luxurious life, but others have little worldly goods or fame; some have long life, others short.”

Da sa Ganglere: «Om nornene rår for menneskenes lagnad, da deler de veldig ulikt, for noen får et godt liv i makt og ære, andre har lite å rutte med og liten ære, noen har langt liv og noen kort.»

Hár segir: ‘Góðar nornir ok vel ættaðar skapa góðan aldr, en þeir menn er fyrir óskǫpum verða, þá valda því illar nornir.’

Hárr said: “Good norns and of honorable race appoint good life; but those men that suffer evil fortunes are governed by evil norns.”

Hå svarte: «Gode norner av god ætt skaper god lagnad, men når folk kommer i ulykke, da er det vonde norner som har skylden.»

16. Eagle, Ratatosk, Nidhogg

Þá mælir Gangleri: ‘Hvat er fleira at segja stórmerkja frá askinum?’

XVI. Then said Gangleri: “What more mighty wonders are to be told of the Ash?”

Da sa Ganglere: «Hva mer stort og merkelig er det ved asken?»

Hár segir: ‘Mart er þar af at segja. Ǫrn einn sitr í limum asksins, ok er hann margs vitandi, en í milli augna honum sitr haukr sá er heitir Veðrfǫlnir. Íkorni sá er heitir Ratatoskr renn upp ok niðr eptir askinum ok berr ǫfundarorð milli arnarins ok Níðhǫggs. En fjórir hirtir renna í limum asksins ok bíta barr. Þeir heita svá: Dáinn, Dvalinn, Duneyrr, Duraþrór. En svá margir ormar eru í Hvergelmi með Níðhǫgg at engi tunga má telja.

Hárr replied: “Much is to be told of it. An eagle sits in the limbs of the Ash, and he has understanding of many a thing; and between his eyes sits the hawk that is called Vedrfölnir. The squirrel called Ratatöskr runs up and down the length of the Ash, bearing envious words between the eagle and Nídhöggr; and four harts run in the limbs of the Ash and bite the leaves. They are called thus: Dáinn, Dvalinn, Duneyrr, Durathrór. Moreover, so many serpents are in Hvergelmir with Nídhöggr, that no tongue can tell them,

Hå sa: «Det er mye å fortelle om den. Det sitter en ørn i greinene på asken, og den vet mange ting. Mellom øynene på den sitter en hauk som heter Vedrfolne (den værbleike). Et ekorn som heter Ratatosk, renner opp og ned etter asken og bærer avindsord mellom ørnen og Nidhogg. og fire hjorter løper omkring i greinene på asken og biter lauv, de heter Dåin, Dvalin, Dunøyr, Duratro. Og det er så mange ormer i Hvergelme sammen med Nidhogg at ingen tunge kan telle dem.

Svá segir hér:
Askr Yggdrasils
drýgir erfiði
meira en menn viti.
(19,1) Hjǫrtr bítr ofan
en á hliðu fúnar,
skerðir Níðhǫggr neðan.

as is here said:
Ash Yggdrasill | suffers anguish,
More than men know of:
(30,1) The stag bites above; | on the side it rotteth,
And Nídhöggr gnaws from below.

Så er det sagt her:
Ygdrasils ask
av arbeid tynges
mer enn mennesker vet.

Svá er sagt:
Ormar fleiri
liggja und aski Yggdrasils
en þat of hyggi hverr ósviðra afa.
Góinn ok Móinn
(þeir ró Grafvitnis synir),
Grábakr ok Grafvǫlluðr,
Ófnir ok Sváfnir
hygg ek at æ myni
meiðs kvistum má.

And it is further said:
More serpents lie | under Yggdrasill’s stock
    Than every unwise ape can think:
Góinn and Móinn | (they’re Grafvitnir’s sons),
    Grábakr and Grafvölludr;
Ófnir and Sváfnir | I think shall aye
    Tear the trunk’s twigs.

Dette er også sagt:
Flere ormer
øverst biter hjorten,
sidene råtner,
og Nidhogg gnager nede.
Gråbak og Gravvollud
, ligger under Yggdrasils ask
enn hver uklok ape tenker;
Goin og Moin,
- de er Gravvitnes sønner -
Ovne og Svåve
tror jeg alltid vil
tære på treets kvister.

Enn er þat sagt at nornir þær er byggja við Urðar brunn taka hvern dag vatn í brunninum ok með aurinn þann er liggr um brunninn, ok ausa upp yfir askinn til þess at eigi skyli limar hans tréna eða fúna. En þat vatn er svá heilagt at allir hlutir þeir sem þar koma í brunninn verða svá hvítir sem hinna sú er skjall heitir, er innan liggr við eggskurn, svá sem hér segir:

It is further said that these Norns who dwell by the Well of Urdr take water of the well every day, and with it that clay which lies about the well, and sprinkle it over the Ash, to the end that its limbs shall not wither nor rot; for that water is so holy that all things which come there into the well become as white as the film which lies within the egg-shell,--as is here said:

Det sies at de nornene som bor ved Urds brønn, tar hver dag vann fra brønnen sammen med grus som ligger omkring den og øser opp over asken for at ikke greinene skal råtne eller tørke, og det vannet er så hellig at alle ting som kommer ned i brønnen, blir så hvite som den hinnen som ligger innenfor skallet i et egg og som kalles «skjall». Så er det sagt her:

Ask veit ek ausinn,
heitir Yggdrasill,
hár baðmr, heilagr,
hvíta auri.
Þaðan koma dǫggvar
er í dali falla.
Stendr hann æ yfir grœnn
Urðar brunni.

I know an Ash standing | called Yggdrasill,
A high tree sprinkled | with snow-white clay;
Thence come the dews | in the dale that fall--
It stands ever green | above Urdr’s Well.

Jeg vet en ask,
heter Yggdrasil.
et høyt tre,
øst med hvit grus;
derfra kommer dugg
som i daler faller,
eviggrønn står den
over Urds brønn.

Sú dǫgg er þaðan af fellr á jǫrðina, þat kalla menn hunangfall, ok þar af fœðask býflugur. Fuglar tveir fœðask í Urðar brunni. Þeir heita svanir, ok af þeim fuglum hefir komit þat fugla kyn er svá heitir.’

That dew which falls from it onto the earth is called by men honey-dew, and thereon are bees nourished. Two fowls are fed in Urdr’s Well: they are called Swans, and from those fowls has come the race of birds which is so called.”

Den duggen som faller på jorden kalles for «honningfall», og den lever biene av. To fugler lever i Urds brønn, de kalles svaner, og fra de to fuglene stammer fuglearten som bærer dette navnet.»

17. Other cosmic places

Þá mælti Gangleri: ‘Mikil tíðindi kanntu at segja af himnum. Hvat er þar fleira hǫfuðstaða en at Urðar brunni?’

XVII. Then said Gangleri: “Thou knowest many tidings to tell of the heaven. What chief abodes are there more than at Urdr’s Well?”

Da sa Ganglere: «Du har store ting å fortelle om himmelen. Er det flere hovedsteder der enn det ved Urds brønn?»

Hár segir: ‘Margir staðir eru þar gǫfugligir. Sá er einn staðr þar er kallaðr er Álfheimr. Þar byggvir fólk þat er ljósálfar heita, en døkkálfar búa niðri í jǫrðu, ok eru þeir ólíkir þeim sýnum en myklu ólíkari reyndum. Ljósálfar eru fegri en sól sýnum, en døkkálfar eru svartari en bik. Þar er einn sá staðr er Breiðablik er kallaðr, ok engi er þar fegri staðr. Þar er ok sá er Glitnir heitir, ok (20,1) eru veggir hans ok steðr ok stólpar af rauðu gulli, en þak hans af silfri. Þar er enn sá staðr er Himinbjǫrg heita. Sá stendr á himins enda við brúar sporð, þar er Bifrǫst kemr til himins. Þar er enn mikill staðr er Valaskjálf heitir. Þann stað á Óðinn. Þann gerðu guðin ok þǫkðu skíru silfri, ok þar er Hliðskjálfin í þessum sal, þat hásæti er svá heitir. Ok þá er Alfǫðr sitr í því sæti þá sér hann of allan heim. Á sunnanverðum himins enda er sá salr er allra er fegrstr ok bjartari en sólin, er Gimlé heitir. Hann skal standa þá er bæði himinn ok jǫrð hefir farizk, ok byggja þann stað góðir menn ok réttlátir of allar aldir.

Hárr said: “Many places are there, (31,1) and glorious. That which is called Álfheimr is one, where dwell the peoples called Light-Elves; but the Dark-Elves dwell down in the earth, and they are unlike in appearance, but by far more unlike in nature. The Light-Elves are fairer to look upon than the sun, but the Dark-Elves are blacker than pitch. Then there is also in that place the abode called Breidablik, and there is not in heaven a fairer dwelling. There, too, is the one called Glitnir, whose walls, and all its posts and pillars, are of red gold, but its roof of silver. There is also the abode called Himinbjörg; it stands at heaven’s end by the bridge-head, in the place where Bifröst joins heaven. Another great abode is there, which is named Valaskjálf; Odin possesses that dwelling; the gods made it and thatched it with sheer silver, and in this hall is the Hlidskjálf, the high-seat so called. Whenever Allfather sits in that seat, he surveys all lands. At the southern end of heaven is that hall which is fairest of all, and brighter than the sun; it is called Gimlé. It shall stand when both heaven and earth have departed; and good men and of righteous conversation shall dwell therein:

Hå svarte: «Det er mange steder der som er gjeve. Der er et sted som heter Alvheim, der bor et folk som kalles Lysalver. Døkkalvene (mørkalvene) bor nede i jorden; disse to folkeslagene er ulike av utseende og enda mer ulike av natur. Lysalvene er fagrere enn sol, og døkkalvene er svartere enn bek. Der er også et sted som heter Breidablik, og vakrere sted finnes ikke. Der er også et sted som heter Glitne, og der er veggene og støttene og stolpene alt sammen av det røde gull, og taket er av sølv. Så er det et sted som heter Himinbjorg (Himmelberg); det ligger ved enden av himmelen, ved brufestet der Bivrost kommer til himmelen. Så er det et stort sted som heter Valaskjalv, det stedet eier Odin, det bygde gudene og tekket det med skire sølvet; der i den salen er Lidskjalv, et høysete som kalles så, og når Alfar sitter i det setet, da ser han over hele verden. Ved himmelens sørende står en sal som er den allerfagreste og mer lysende enn solen, den heter Gimle, og den skal stå når både himmel og jord må forgå, og i den salen skal gode og rettsindige mennesker bo i all evighet.

Svá segir í Vǫluspá:
Sal veit ek standa
sólu fegra
gulli betra
á Gimlé.
Þar skulu dyggvar
dróttir byggja
ok of aldrdaga
ynðis njóta.’

so it is said in Völuspá.--
A hall I know standing | than the sun fairer,
Thatched with gold | in Gimlé bright;
There shall dwell | the doers of righteousness
And ever and ever | enjoy delight.”

Så er det sagt i Voluspå:
En sal ser hun stå
fagrere enn solen,
tekket med gull
på Gimle;
der skal skyldfrie
skarer bo
og leve evig
lykkelige.»

Þá mælir Gangleri: ‘Hvat gætir þess staðar þá er Surtalogi brennir himin ok jǫrð?’

Then said Gangleri: “What shall guard this place, when the flame of Surtr shall consume heaven and earth?”

Da sa Ganglere: «Hva verner dette stedet når Surts ild brenner himmel og jord?»

Hár segir: ‘Svá er sagt at annarr himinn sé suðr ok upp frá þessum himni, ok heitir sá himinn Andlangr, en hinn þriði himinn sé enn upp frá þeim ok heitir sá Víðbláinn, ok á þeim himni hyggjum vér þenna stað vera. En ljósálfar einir hyggjum vér at nú byggvi þá staði.’

Hárr (32,1) answered: “It is sad that another heaven is to the southward and upward of this one, and it is called Andlangr; but the third heaven is yet above that, and it is called Vídbláinn, and in that heaven we think this abode is. But we believe that none but Light-Elves inhabit these mansions now.”

Hå sa: «De sier det finnes en annen himmel moe sør over denne, den heter Andlang, og opp fra den igjen er det en tredje himmel som heter Vidblåin, og der tror vi at dette stedet er. Men vi tror at bare lysalver bor på disse stedene nå.»

18. Wind

Þá mælir Gangleri: ‘Hvaðan kemr vindr? Hann er sterkr svá at hann hrœrir stór hǫf ok hann œsir eld en svá sterkr sem hann er þá má eigi sjá hann. Því er hann undarliga skapaðr.’

XVIII. Then said Gangleri: “Whence comes the wind? It is strong, so that it stirs great seas, and it swells fire; but, strong as it is, none may see it, for it is wonderfully shapen.”

Nå sa Ganglere: «Hvor kommer vinden fra? Han er så sterk at han rører store hav og han får ild til å flamme opp, men enda så sterk han er, så kan ingen se ham. Han må være underlig skapt.»

Þá segir Hár: ‘Þat kann ek vel segja þér. Á norðanverðum himins enda sitr jǫtunn sá er Hræsvelgr heitir. Hann hefir arnar ham. En er hann beinir flug þá standa vindar undan vængum honum.

Then said Hárr: “That I am well able to tell thee. At the northward end of heaven sits the giant called Hræsvelgr: he has the plumes of an eagle, and when he stretches his wings for flight, then the wind rises from under his wings, as is here said:

Da sa Hå: «Det kan jeg vel si deg. Ved himmelens nordende sitter det en jotun som heter Ræsvelg (Liksluker ). han er i ørneham, og når han løfter seg til flukt, står det vind fra vingene hans,

Hér segir svá:
Hræsvelgr heitir
er sitr á himins enda,
jǫtunn í arnar ham.
Af hans vængum
kveða vind koma
alla menn yfir.’

Hræsvelgr hight he | who sits at heaven’s ending,
Giant in eagle’s coat;
From his wings, they say, | the wind cometh
All men-folk over.”

slik som det er sagt her:
Ræsvelg heter
ved himmelens ende
en jotun i ørneham;
fra hans vinger
skal vinden komme
over alle mennesker.»

19. Summer and winter)[(21,1

Þá mælir Gangleri: ‘Hví skilr svá mikit at sumar skal vera heitt en vetr kaldr?’

XIX. Then said Gangleri: “Why is there so much difference, that summer should be hot, but winter cold?”

Da sa Ganglere: «Hva gjør at det blir så stort et skille, at sommeren blir heit og vinteren kald?»

Hár segir: ‘Eigi mundi svá fróðr maðr spyrja, þvíat þetta vitu allir at segja, en ef þú ert einn orðinn svá fávíss at eigi hefir þetta heyrt, þá vil ek þó þat vel virða at heldr spyrir þú eitt sinn ófróðliga en þú gangir lengr duliðr þess er skylt er at vita. Svásuðr heitir sá er faðir Sumars er, ok er hann sællífr svá at af hans heiti er þat kallat svásligt er blítt er. En faðir Vetrar er ýmist kallaðr Vindlóni eða Vindsvalr. Hann er Vásaðar son, ok váru þeir áttungar grimmir ok svalbrjóstaðir, ok hefir Vetr þeira skaplyndi.’

Hárr answered: “A wise man would not ask thus, seeing that all are able to tell this; but if thou alone art become-so slight of understanding as not to have heard it, then I will yet permit that thou shouldst rather ask foolishly once, than that thou shouldst be kept longer in ignorance of a thing which it is proper to know. He is called Svásudr who is father of Summer; and he is of pleasant nature, so that from his name whatsoever is pleasant is called ‘sweet.’ But the father of Winter is variously called Vindljóni or Vindsvalr; he is the son of Vásadr; and these were kinsmen grim and chilly-breasted, and Winter has their temper.”

Hå sier: «En opplyst mann ville ikke spurt om slikt, for dette vet da alle. Men er du så fåvis at du ikke har hørt det før, så liker jeg godt at du heller spør dumt en gang enn å gå omkring slik lenger, uvitende om det som alle må vite. Svåsud heter han som er far til Sommer, og han leverså sælt et liv at etter hans navn blir alt blidt kalt «svåslig» . Men Vinters far blir kalt enten Vindljome eller Vindsval; han er sønn til Våsad, og den ætten var barsk og hjertekald, og Vinter har samme lynne som de andre.»

20. Odin, twelve Æsir

Þá mælir Gangleri: ‘Hverir eru Æsir þeir er mǫnnum er skylt at trúa á?’

XX. Then said Gangleri: “Who are the Æsir, they in whom it behoves men to believe?”

Da sa Ganglere: «Hvem er de æsene menneskene er skyldige å tro på?»

Hár segir: ‘Tólf eru Æsir guðkunnigir.’

Hárr answered: “The divine Æsir are twelve.”

Hå svarte: «Det finnes tolv æser av gudeætt.»

Þá mælir Jafnhár: ‘Eigi eru Ásynjurnar óhelgari ok eigi megu þær minna.’

Then said Jafnhárr: “Not less holy are the Ásynjur, the goddesses, and they are of no less authority.”

Da sa Jafnnhå: «Åsynjene er ikke mindre hellige og ikke mindre mektige heller.»

Þá mælir Þriði: ‘Óðinn er œztr ok elztr Ásanna. Hann ræðr ǫllum hlutum, ok svá sem ǫnnur guðin eru máttug, þá þjóna honum ǫll svá sem bǫrn fǫður. En Frigg er kona hans, ok veit hon ørlǫg manna þótt hon segi eigi spár, svá sem hér er sagt at Óðinn mælir sjálfr við þann Ás er Loki heitir:

Then said Thridi: “Odin is highest and eldest of the Æsir: he rules all things, and mighty as are the other gods, they all serve him as children obey a father. Frigg is his wife, and she knows all the fates of men, though she speaks no prophecy,--as is said here, when Odin himself spake with him of the Æsir whom men call Loki:

Da sa Tredje: «Odin er den eldste og ypperste av æsene, han rår for alle ting, og så mektige de andre gudene kan være, så tjener de dog ham, likesom barn tjener sin far. Frigg er konen hans, hun kjenner alle menneskers lagnad selv om hun ikke bruker å si spådommer - etter det Odin selv sa til en ås som heter Loke:

“Œrr ertu Loki
ok ørviti,
hví ne legskaþu, Loki?
Ørlǫg Frigg
hygg ek at ǫll viti
þótt hon sjálfgi segi.”

Thou art mad now, | Loki, and reft of mind,--
Why, Loki, leav’st thou not off?
Frigg, methinks, | is wise in all fates,
Though herself say them not!

Ør er du nå, Loke,
og uvettig,
hvorfor så hastig, Lopt?
visst er at Frigg
vet alles lagnad,
om hun ikke sier den selv.

Óðinn heitir Alfǫðr, þvíat hann er faðir allra goða. Hann heitir ok Valfǫðr, þvíat hans óskasynir eru allir þeir er í val falla. Þeim skipar hann Valhǫll ok Vingólf, ok heita þeir þá einherjar. Hann heitir ok Hangaguð ok Haptaguð, Farmaguð, ok enn hefir hann nefnzk á þeiri vega, þá er hann var kominn til Geirrøðar konungs:

Odin is called Allfather because he is father of all the gods. He is also called Father of the Slain, because all those that fall in battle are the sons of his adopt on; for them he appoints Valhall and Vingólf, and they are then called Champions. He is also called God of the Hanged, God of Gods, God of Cargoes; and he has also been named in many more ways, after he had come to King Geirrödr:

Odin heter Allfar, for han er far til alle guder; han heter også Valfar, for alle de som faller på valen blir hans kjæreste sønner, dem lar han få bo i Valhall og Vingolv, og da heter de Einherjer. Han heter også Hangagud, Haptagud, Farmagud, og han kalte seg med enda flere navn den gang han var hos kong Geirrød:

“Heitumsk Grímr
ok Ganglari,
Herjan, Hjálmberi,
Þekkr, Þriði,
Þuðr, Uðr,
Helblindi, Hár,
Saðr, Svipall,
Sanngetall,
Herteitr, Hnikarr,
(22,1) Bileygr, Báleygr,
Bǫlverkr, Fjǫlnir,
Grímnir, Glapsviðr, Fjǫlsviðr,
Síðhǫttr, Síðskeggr,
Sigfǫðr, Hnikuðr,
Alfǫðr, Atríðr, Farmatýr,
Óski, Ómi,
Jafnhár, Blindi,
Gǫndlir, Hárbarðr,
Sviðurr, Sviðrir,
Jálkr, Kjalarr, Viðurr,
Þrór, Yggr, Þundr,
Vakr, Skilfingr,
Váfuðr, Hroptatýr,
Gautr, Veratýr.”’

(34,1)We were called Grímr | and Gangleri,
    Herjann, Hjálmberi;
Thekkr, Thridi, | Thudr, Udr,
    Helblindi, Hárr.
Sadr, Svipall, | Sann-getall,
    Herteitr, Hnikarr;
Bileygr, Báleygr, | Bölverkr, Fjölnir,
    Grímnir, Glapsvidr, Fjölsvidr.
Sídhöttr, Sidskeggr, | Sigfödr, Hnikudr,
    Alfödr, Atrídr, Farmatýr;
Óski, Ómi, | Jafnhárr, Biflindi,
    Göndlir, Hárbardr.
Svidurr, Svidrir, | Jálkr, Kjalarr, Vidurr,
    Thrór, Yggr, Thundr;
Vakr, Skilfingr, | Váfudr, Hroptatýr,
    Gautr, Veratýr.”

Jeg kalte meg Grim
og Ganglere,
Herjan, Hjalmbere,
Tekk, Tredje,
Tunn, Unn,
Heiblinde, Hå,
Sann, Svipal,
Sanngetal,
Nikar,Hærteit,
Biløyg, Båløyg,
Bolverk, Fjolne,
Grime, Glapsvinn, Fjolsvinn,
Sihatt, Siskjegg,
Sigfar, Nikud,
Allfar, Atrid, Farmaty,
Oske, Ome,
Jamnhå, Bivlinde,
Gondle, Hårhard,
Svidur, Svidre,
Jalk, Kjalar, Vidur,
Tror, Ygg, Tund,
Vak, Skilving,
Våvud, Roptaty,
Gaut, Veraty.»

Þá mælir Gangleri: ‘Geysi mǫrg heiti hafi þér gefit honum. Ok þat veit trúa mín at þetta mun vera mikill fróðleikr sá er hér kann skyn ok dœmi hverir atburðir hafa orðit sér til hvers þessa nafns.’

Then said Gangleri: “Exceeding many names have ye given him; and, by my faith, it must indeed be a goodly wit that knows all the lore and the examples of what chances have brought about each of these names.”

Da sa Ganglere: «Det var fælt så mange navn dere har gitt ham; det må ved gud store kunnskaper til om en skal skjønne å greie ut om hva for hendelser som har vært opphav til hvert av disse navnene.»

Þá segir Hár: ‘Mikil skynsemi er at rifja vandliga þat upp. En þó er þér þat skjótast at segja at flest heiti hafa verit gefin af þeim atburð at svá margar sem eru greinir tungnanna í verǫldunni, þá þykkjask allar þjóðir þurfa at breyta nafni hans til sinnar tungu til ákalls ok bœna fyrir sjálfum sér, en sumir atburðir til þessa heita hafa gerzk í ferðum hans ok er þat fœrt í frásagnir, ok muntu eigi mega fróðr maðr heita ef þú skalt eigi kunna segja frá þeim stórtíðindum.’

Then Hárr made answer: “It is truly a vast sum of knowledge to gather together and set forth fittingly. But it is briefest to tell thee that most of his names have been given him by reason of this chance: there being so many branches of tongues in the world, all peoples believed that it was needful for them to turn his name into their own tongue, by which they might the better invoke him and entreat him on their own (35,1) behalf. But some occasions for these names arose in his wanderings; and that matter is recorded in tales. Nor canst thou ever be called a wise man if thou shalt not be able to tell of those great events.”

Da svarte Hå: «Det er stor visdom å utrede alt dette nøyaktig, men for å si det kort, så er de fleste navnene gitt hamn av den grunn at det er så mange tungemål i verden, og så synes alle folk at de trenger å sette om navnet hans til sitt eget språk for å påkalle ham og be til ham for seg selv. Men noen av navnene har sitt opphav i slikt som har hendt på reisene hans, og det går det frasagn om, og du kan ikke kalles en lærd mann om du ikke vet å fortelle om så store hendinger.»

21. Thor

Þá mælir Gangleri: ‘Hver eru nǫfn annarra Ásanna? Eða hvat hafask þeir at? Eða hvat hafa þeir gert til frama?’

XXI. Then said Gangleri: “What are the names of the other Æsir, or what is their office, or what deeds of renown have they done?”

Nå sa Ganglere: «Hva navn har de andre æsene, og hva driver de med, og hva for storverk har de øvd?»

Hár segir: ‘Þórr er þeira framast; sá er kallaðr Ásaþórr eða Ǫkuþórr. Hann er sterkastr allra guðanna ok manna. Hann á þar ríki er Þrúðvangar heita, en hǫll hans heitir Bilskirnir. Í þeim sal eru fimm hundrað gólfa ok fjórir tigir. Þat er hús mest svá at menn hafa gert.

Hárr answered: “Thor is the foremost of them, he that is called Thor of the Æsir, or Öku-Thor; he is strongest of all the gods and men. He has his realm in the place called Thrúdvangar, and his hall is called Bilskirnir; in that hall are five hundred rooms and forty. That is the greatest house that men know of.

Hå sa: «Tor er den fremste av dem, han blir kalt ÅsaTor eller Åke-Tor (Vogn-Tor). han er den sterkeste av alle guder og mennesker. Hans rike er der det heter Trud vang, og hallen hans heter Bilskirne; i den salen er det 540 golv, det er det største huset noen kjenner.

Svá segir í Grímnismálum:
Fimm hundrað gólfa
ok um fjórum tøgum,
svá hygg ek Bilskirni með bugum.
Ranna þeira
er ek ræfr vita,
míns veit ek mest magar.

It is thus said in Grímnismál:
Five hundred floors | and more than forty,
So reckon I Bilskirnir with bending ways;
My son’s I know the most.

Så er sagt i Grimnesmål:
Fem hundre golv
og førti til.
slik er Bilskirne bygd;
blant raftede hus
jeg hørte nevne,
vet jeg min sønns er det største.

(23,1) Þórr á hafra tvá er svá heita: Tanngnjóstr ok Tanngrisnir; ok reið þá er hann ekr, en hafrarnir draga reiðna. Því er hann kallaðr Ǫkuþórr. Hann á ok þrjá kostgripi. Einn þeira er hamarrinn Mjǫllnir er hrímþursar ok bergrisar kenna þá er hann kemr á lopt, ok er þat eigi undarligt: hann hefir lamit margan haus á feðrum eða frændum þeira. Annan grip á hann beztan, megingjarðar, ok er hann spennir þeim um sik þá vex honum ásmegin hálfu. Inn þriðja hlut á hann þann er mikill gripr er í. Þat eru járnglófar. Þeira má hann eigi missa við hamars skaptit. En engi er svá fróðr at telja kunni ǫll stórvirki hans, en segja kann ek þér svá mǫrg tíðindi frá honum at dveljask munu stundirnar áðr en sagt er allt þat er ek veit.’

Thor has two he-goats, that are called Tooth-Gnasher and Tooth-Gritter, and a chariot wherein he drives, and the he-goats draw the chariot; therefore is he called Öku-Thor. He has also three things of great price: one is the hammer Mjöllnir, which the Rime-Giants and the Hill-Giants know, when it is raised on high; and that is no wonder, it has bruised many a skull among their fathers or their kinsmen. He has a second costly thing, best of all: the (36,1) girdle of might; and when he clasps it about him, then the godlike strength within him is increased by half. Yet a third thing he has, in which there is much virtue: his iron gloves; he cannot do without them when he uses his hammer-shaft. But no one is so wise that he can tell all his mighty works; yet I can tell thee so much tidings of him that the hours would be spent before all that I know were told.”

Tor har to bukker, de heter Tanngnjost og Tanngrisne, og han har en vogn som han kjører i, bukkene drar vognen. Derfor blir han kalt Ake-Tor. Han har også tre ting av sjelden verd, den ene er hammeren Mjolne, som rimtusser og bergriser kjenner igjen når de ser den løftet, og det er ikke så rart, for den har knust skallen på mange av fedrene og frendene deres. En annen gild ting er styrkebeltet: når han spenner det om seg, da vokser hans gudekraft til det dobbelte. En tredje ting har han som er vel verd å eie, det er jernhansker, som han nødig vil unnvære til hammerskaftet. Det finnes ikke den mann som er så lærd at han kan fortelle om alle hans storverk; men jeg kunne fortelle deg så mye merkelig om ham at det ville dra ut før jeg fikk fortalt alt jeg vet.»

22. Balder

Þá mælir Gangleri: ‘Spyrja vil ek tíðinda af fleiri Ásunum.’

XXII. Then said Gangleri: “I would ask tidings of more Æsir.”

Nå sa Ganglere: «Jeg vil gjerne høre om flere av æsene.»

Hár segir: ‘Annarr son Óðins er Baldr, ok er frá honum gott at segja. Hann er beztr ok hann lofa allir. Hann er svá fagr álitum ok bjartr svá at lýsir af honum, ok eitt gras er svá hvítt at jafnat er til Baldrs brár. Þat er allra grasa hvítast, ok þar eptir mátþu marka hans fegrð bæði á hár ok á líki. Hann er vitrastr Ásanna ok fegrst talaðr ok líknsamastr, en sú náttúra fylgir honum at engi má haldask dómr hans. Hann býr þar sem heitir Breiðablik. Þat er á himni. Í þeim stað má ekki vera óhreint, svá sem hér segir:

Hárr replied: “The second son of Odin is Baldr, and good things are to be said of him. He is best, and all praise him; he is so fair of feature, and so bright, that light shines from him. A certain herb is so white that it is likened to Baldr’s brow; of all grasses it is whitest, and by it thou mayest judge his fairness, both in hair and in body. He is the wisest of the Æsir, and the fairest-spoken and most gracious; and that quality attends him, that none may gainsay his judgments. He dwells in the place called Breidablik, which is in heaven; in that place may nothing unclean be, even as is said here:

Hå sa: «En annen av Odins sønner heter Balder, og om ham er det bare godt å si. Han er den beste, og ham priser alle. Han er så vakker å se på og så lys at det skinner av ham; det er en blomst som er så hvit at den blir liknet med øyenhårene til Balder (Balderbrå) og den er den hviteste av alle blomster, og så kan du skjønne hvor vakker han er, både hårfargen og legemet er slik. Han er den klokeste og mest veltalende mann. og den mest godgjørende også. Men der følger ham den egenskap at ingen dom han feller kan holdes. Han bor der det heter Breidablik, det er på himmelen. Det sted kan ikke noe urent være, etter som det er sagt her:

Breiðablik heita
þar er Baldr hefir
sér of gerva sali,
í því landi
er ek liggja veit
fæsta feiknstafi.

Breidablik ‘t is called, | where Baldr has
A hall made for himself:
In that land | where I know lie
Fewest baneful runes.

Breidablik heter det
der Balder har
bygd sine saler,
i det landet
ligger, vet jeg,
færreste fare-runer.

23. Njord

Hinn þriði Áss er sá er kallaðr er Njǫrðr. Hann býr á himni þar sem heitir Nóatún. Hann ræðr fyrir gǫngu vinds ok stillir sjá ok eld. Á hann skal heita til sæfara ok til veiða. Hann er svá auðigr ok fésæll at hann má gefa þeim auð landa eða lausafjár er á hann heita til þess. Eigi er Njǫrðr Ása ættar. Hann var upp fœddr í Vanaheimum, en Vanir gísluðu hann goðunum ok tóku í mót at Ásagíslingu þann er Hœnir heitir. Hann varð at sætt með goðunum ok Vǫnum.

XXIII. “The third among the Æsir is he that is called Njördr: he dwells in heaven, in the abode called Nóatún. He rules the course of the wind, and stills sea and fire; on him shall men call for voyages and for hunting. He is so (37,1) prosperous and abounding in wealth, that he may give them great plenty of lands or of gear; and him shall men invoke for such things. Njördr is not of the race of the Æsir: he was reared in the land of the Vanir, but the Vanir delivered him as hostage to the gods, and took for hostage in exchange him that men call Hœnir; he became an atonement between the gods and the Vanir.

En tredje av æsene heter Njord. Han bor på himmelen der det heter Noatun. han rår for vær og vind og styrer hav og ild. Ham skal en kalle på når det gjelder sjøferd og fangst; han er så rik og har så mye gods at han kan gi nok av land og løsøre, og til ham skal en be for å få det. Njord er ikke av åsaætt, han er vokset opp i Vanaheim, men vanene ga ham til gudene som gissel. og til gjengjeld fikk de som gissel en som het Høne; med ham kom det til forlik mellom guder og vaner.

‘Njǫrðr á þá konu er Skaði heitir, dóttir Þjaza jǫtuns. Skaði vill hafa bústað þann er átt hafði faðir hennar — þat er á fjǫllum nokkvorum þar sem heitir Þrymheimr — en Njǫrðr vill vera nær sæ. Þau sættusk á þat at þau skyldu vera níu nætr í Þrymheimi, en þá (24,1) aðrar níu at Nóatúnum. En er Njǫrðr kom aptr til Nóatúna af fjallinu þá kvað hann þetta:

Njördr has to wife the woman called Skadi, daughter of Thjazi the giant. Skadi would fain dwell in the abode which her father had had, which is on certain mountains, in the place called Thrymheimr; but Njördr would be near the sea. They made a compact on these terms: they should be nine nights in Thrymheimr, but the second nine at Nóatún. But when Njördr came down from the mountain back to Nóatún, he sang this lay:

Njord har en kone som heter Skade, hun er datter til Tjatse jotun. Skade vil helst bo der hennes far hadde bodd, oppe i noen fjell, der det heter Trym-heim; men Njord vil være nær sjøen. Så ble de enige om at de skulle være ni netter i Trymheim og de neste ni ved Noatun. Men da Njord kom tilbake fra fjellet til Noatun, kvad han dette:

“Leið erumk fjǫll —
varka ek lengi á,
nætr einar níu:
úlfa þytr
mér þótti illr vera
hjá sǫngvi svana.”

Loath were the hills to me, | I was not long in them,
Nights only nine;
To me the wailing of | wolves seemed ill,
After the song of swans.

Jeg er lei fjellet,
var ikke lenge der,
bare ni netter;
ulvetut
ille later
imot
sang av svaner.

Þá kvað Skaði þetta:
“Sofa ek máttigak
sævar beðjum á
fugls jarmi fyrir:
sá mik vekr
er af víði kemr
morgun hverjan: már.”

Then Skadi sang this:
Sleep could I never | on the sea-beds,
For the wailing of waterfowl;
He wakens me, | who comes from the deep--
The sea-mew every morn.

Da kvad Skade dette:
Jeg fikk ikke sove
i seng ved sjøen
for fuglenes skrik.
Måken vekker meg
hver morgen
ute fra åpne havet.

Þá fór Skaði upp á fjallit ok bygði í Þrymheimi ok ferr hon mjǫk á skíðum ok með boga ok skýtr dýr. Hon heitir ǫndurguð eða ǫndurdís.

Then Skadi went up onto the mountain, and dwelt in Thrymheimr. And she goes for the more part on snowshoes and with a bow and arrow, and shoots beasts; she is called Snowshoe-Goddess or Lady of the Snowshoes.

Så flyttet Skade opp i Trymheim og bodde der, hun går mye på ski og har bue og skyter dyr; hun kalles «ondurgud» eller «ondurdis».

Svá er sagt:
Þrymheimr heitir
er Þjazi bjó,
sá hinn ámátki jǫtunn,
en nú Skaði byggvir,
skír brúðr guða,
fornar toptir fǫður.

So it is said:
(38,1) Thrymheimr ‘t is called, | where Thjazi dwelt,
He the hideous giant;
But now Skadi abides, | pure bride of the gods,
In her father’s ancient freehold.

Så er det sagt:
Trymheim heter det
der Tjatse bodde,
den trollsterke jotun:
nå bor Skade,
guders skjære møy
i farens gamle gårder.

24. Frey, Freyja

Njǫrðr í Nóatúnum gat síðan tvau bǫrn. Hét sonr Freyr en dóttir Freyja. Þau váru fǫgr álitum ok máttug. Freyr er hinn ágætasti af Ásum. Hann ræðr fyrir regni ok skini sólar ok þar með ávexti jarðar, ok á hann er gott at heita til árs ok friðar. Hann ræðr ok fésælu manna. En Freyja er ágætust af Ásynjum. Hon á þann bœ á himni er Fólkvangar heita, ok hvar sem hon ríðr til vígs þá á hon hálfan val, en hálfan Óðinn, svá sem hér segir:

XXIV. “Njördr in Nóatún begot afterward two children the son was called Freyr, and the daughter Freyja; they were fair of face and mighty. Freyr is the most renowned of the Æsir; he rules over the rain and the shining of the sun, and therewithal the fruit of the earth; and it is good to call on him for fruitful seasons and peace. He governs also the prosperity of men. But Freyja is the most renowned of the goddesses; she has in heaven the dwelling called Fólkvangr, and wheresoever she rides to the strife, she has one-half of the kill, and Odin half, as is here said:

Njord i Noatun fikk siden to barn, en het Frøy og datteren het Frøya, de var vakre å se til og sterke. Frøy er den gjeveste av æsene, han rår for regn og solskin og dermed for jordens grøde: ham er det bra å påkalle for å få godt år og fred. Han rår også for rikdom blant menneskene. Frøya er den gjeveste av åsynjene, hun bor på himmelen i en gård som heter Folkvang, og hvor hun rir til strid, der er halve valen hennes - den andre halve eier Odin. Så er det sagt her:

Fólkvangr heitir,
en þar Freyja ræðr
sessa kostum í sal.
Hálfan val
hon kýss á hverjan dag,
en hálfan Óðinn á.

Fólkvangr ‘t is called, | where Freyja rules
Degrees of seats in the hall;
Half the kill | she keepeth each day,
And half Odin hath.

Folkvang heter det
der Frøya rår
for sess og sete i hallen,
halve valen
velger hun hver dag,
og Odin den andre halve.

(25,1) Salr hennar Sessrúmnir, hann er mikill ok fagr. En er hon ferr, þá ekr hon kǫttum tveim ok sitr í reið. Hon er nákvæmust mǫnnum til á at heita, ok af hennar nafni er þat tignarnafn er ríkiskonur eru kallaðar “fróvur”. Henni líkaði vel mansǫngr. Á hana er gott at heita til ásta.’

Her hall Sessrúmnir is great and fair. When she goes forth, she drives her cats and sits in a chariot; she is most conformable to man’s prayers, and from her name comes the name of honor, Frú, by which noblewomen are called. Songs of love are well-pleasing to her; it is good to call on her for furtherance in love.”

Salen hennes heter Sessrumne, den er stor og vakker. Når hun er ute på ferd, kjører hun med kattene sine og sitter i vogn. Hun er så nådig og god for folk å be til. Og av hennes navn kommer hedersnavnet for mektige menns koner, de som blir kalt «frue» . Hun likte godt mansang (kjærlighetsdikt), og henne er det bra å be til i elskovssaker.»

25. Tyr

Þá mælir Gangleri: ‘Miklir þykkja mér þessir fyrir sér Æsirnir, ok eigi er undarligt at mikill kraptr fylgi yðr, er þér skuluð kunna skyn goðanna ok vita hvert biðja skal hverrar bœnarinnar. Eða eru fleiri enn goðin?’

XXV. Then said Gangleri: “Great in power do these Æsir seem to me; nor is it a marvel, that much authority attends you who are said to possess understanding of the gods, and know which one men should call on for what (39,1) boon soever. Or are the gods yet more?”

Nå sa Ganglere: «De må være mektige folk, disse æsene, skjønner jeg. Og det er ikke noe rart at dere også har stor makt, når dere har så god greie på godene og vet hvem dere skal be hver en bønn til. Er det enda flere guder?»

Hár segir: ‘Sá er enn Áss er Týr heitir. Hann er djarfastr ok bezt hugaðr ok hann ræðr mjǫk sigri í orrostum. Á hann er gott at heita hreystimǫnnum. Þat er orðtak at sá er “týhraustr” er um fram er aðra menn ok ekki sésk fyrir. Hann var vitr svá at þat er mælt at sá er “týspakr” er vitr er. Þat er eitt mark um djarfleik hans, þá er Æsir lokkuðu Fenrisúlf til þess at leggja fjǫturinn á hann, Gleipni, þá trúði hann þeim eigi at þeir mundu leysa hann fyrr en þeir lǫgðu honum at veði hǫnd Týrs í munn úlfsins. En þá er Æsir vildu eigi leysa hann þá beit hann hǫndina af þar er nú heitir úlfliðr, ok er hann einhendr ok ekki kallaðr sættir manna.

Hárr said: “Yet remains that one of the Æsir who is called Týr: he is most daring, and best in stoutness of heart, and he has much authority over victory in battle; it is good for men of valor to invoke him. It is a proverb, that he is Týr-valiant, who surpasses other men and does not waver. He is wise, so that it is also said, that he that is wisest is Týr-prudent. This is one token of his daring: when the Æsir enticed Fenris-Wolf to take upon him the fetter Gleipnir, the wolf did not believe them, that they would loose him, until they laid Týr’s hand into his mouth as a pledge. But when the Æsir would not loose him, then he bit off the hand at the place now called ‘the wolf’s joint;’ and Týr is one-handed, and is not called a reconciler of men.

Hå svarte: «Det er en ås som heter Ty. Han er den djerveste og modigste av dem, og han rår mye for hvem som skal seire i strid. Ham er det bra for vågalle karer å be til. Det er et ordtak at en er «tyraost» som er mer vågal enn andre og ikke ser seg for. Han er klok også, og det blir sagt at en som er særlig klok, er «tyspak». Her er merke på hvor djerv han er: da æsene hadde lokket Fenresulven til seg for å legge lenken Gleipne på den, ville den ikke tro at de kom til å løse den igjen før de la Tys hånd i munnen på den som pant. Da æsene så ikke ville løse den, beit den hånden av. Og etter det heter det «ulvleddet» (håndleddet), og Ty er enhåndet. Han går ikke for å være av dem som forliker folk.

26. Brage, Idun

‘Bragi heitir einn. Hann er ágætr at speki ok mest at málsnild ok orðfimi. Hann kann mest af skáldskap, ok af honum er bragr kallaðr skáldskapr, ok af hans nafni er sá kallaðr bragr karla eða kvenna er orðsnild hefir framar en aðrir, kona eða karlmaðr. Kona hans er Iðunn. Hon varðveitir í eski sínu epli þau er goðin skulu á bíta þá er þau eldask, ok verða þá allir ungir, ok svá mun vera allt til ragnarøkrs.’

XXVI. “One is called Bragi: he is renowned for wisdom, and most of all for fluency of speech and skill with words. He knows most of skaldship, and after him skaldship is called bragr, and from his name that one is called bragr-man or -woman, who possesses eloquence surpassing others, of women or of men. His wife is Idunn: she guards in her chest of ash those apples which the gods must taste whensoever they grow old; and then they all become young, and so it shall be even unto the Weird of the Gods.”

En heter Brage. Han er kjent for visdom, mest når det gjelder veltalenhet og ordkunst. Han er også den som best kan skaldskap, og etter ham blir diktekunst kalt «brag» . Etter hans navn sier en også om en veltalende mann eller kvinne at han eller hun er en «brag» av en kar eller kone. Konen hans heter Idun, hun har i esken sin noen epler som gudene må bite av når de eldes; de blir da unge igjen alle sammen, og slik skal det være helt til Ragnarok.»

Þá mælir Gangleri: ‘Allmikit þykki mér goðin eiga undir gæzlu eða trúnaði Iðunnar.’

Then said Gangleri: “A very great thing, methinks, the gods entrust to the watchfulness and good faith of Idunn.”

Da sa Ganglere: «Det var sannelig mye gudene har overlatt i Iduns varetekt og til hennes troskap, synes jeg.»

Þá mælir Hár ok hló við: ‘Nær lagði þat ófœru einu sinni. Kunna mun ek þar af at segja, en þú skalt nú fyrst heyra nǫfn Ásanna fleiri.

Then said Hárr, laughing loudly: “’T was near being desperate once; I may be able to tell thee of it, but now thou shalt first hear more of the names of the Æsir.

Da sa Hå og lo: «Det holdt også på å gå galt en gang; jeg kunne fortelle deg om det. Men nå skal du høre flere gudenavn først.

27. Heimdall

‘Heimdallr heitir einn. Hann er kallaðr hvíti Áss. Hann er mikill ok heilagr. Hann báru at syni meyjar níu ok allar systr. Hann heitir ok Hallinskíði ok Gullintanni: tennr hans váru af gulli. Hestr hans heitir Gulltoppr. Hann býr þar er heitir Himinbjǫrg við Bifrǫst. Hann er vǫrðr goða ok sitr þar við himins enda at gæta brúarinnar fyrir bergrisum. Þarf hann minna svefn en fugl. Hann sér jafnt nótt sem dag hundrað rasta frá sér. Hann heyrir ok þat er gras vex á jǫrðu eða ull á sauðum ok allt þat er hæra lætr. Hann hefir lúðr þann er Gjallarhorn heitir ok heyrir blástr hans í alla (26,1) heima. Heimdalar sverð er kallat hǫfuð.

(40,1) XXVII. “Heimdallr is the name of one: he is called the White God. He is great and holy; nine maids, all sisters, bore him for a son. He is also called Hallinskídi and Gullintanni; his teeth were of gold, and his horse is called Gold-top. He dwells in the place called Himinbjörg, hard by Bifröst: he is the warder of the gods, and sits there by heaven’s end to guard the bridge from the Hill-Giants. He needs less sleep than a bird; he sees equally well night and day a hundred leagues from him, and hears how grass grows on the earth or wool on sheep, and everything that has a louder sound. He has that trumpet which is called Gjallar-Horn, and its blast is heard throughout all worlds. Heimdallr’s sword is called Head.

En heter Heimdall, han kalles den «hvite ås», og han er stor og hellig. Han er født av ni møyer, alle søstre; han heter også Hallinskide og Gullintanne, tennene hans var av gull. Hesten hans heter Gulltopp. Han bor et sted som heter Himinbjorg (Himmelberg) ved Bivrost, han er vakt for gudene og sitter der ved himmelens ende for å vokte brua mot bergrisene. Han trenger mindre søvn enn en fugl, og han ser like godt ved natt som ved dag og hundre mil fram for seg. Han kan også høre gresset gro på marken og ullen på sauene og alt som låter høyere enn det. Han har en lur som heter Gjallarhorn, og en kan høre blåsten hans over alle verdener. Heimdalls sverd blir kalt «mannshode».

Hér er svá sagt:
Himinbjǫrg heita,
en þar Heimdall kveða
valda véum.
Þar vǫrðr goða
drekkr í væru ranni
glaðr hinn góða mjǫð.

It is said further:
Himinbjörg ‘t is called, | where Heimdallr, they say,
Aye has his housing;
There the gods’ sentinel | drinks in his snug hall
Gladly good mead.

Her er det sagt:
Himinbjorg heter
hvor Heimdall sies
herske på hellige steder,
der guders vokter
i vennlig bolig
drikker glad den gode mjød.

Ok enn segir hann sjálfr í Heimdalargaldri:

And furthermore, he himself says in Heimdalar-galdr:

Og selv sier han i Heimdallsgalderen:

“Níu em ek mœðra mǫgr,
níu em ek systra sonr.”

I am of nine | mothers the offspring,
Of sisters nine | am I the son.

Ni mødres sønn er jeg,
ni søstres barn.

28. Hødd

‘Hǫðr heitir einn Ássinn. Hann er blindr. Œrit er hann styrkr. En vilja mundu goðin at þenna Ás þyrfti eigi at nefna, þvíat hans handaverk munu lengi vera hǫfð at minnum með goðum ok mǫnnum.

XXVIII. “One of the Æsir is named Hödr: he is blind. He is of sufficient strength, but the gods would desire that no occasion should rise of naming this god, for the work of his hands shall long be held in memory among gods and men.

En av æsene heter Hod, han er blind. Han er sterk nok, men gudene ville ønske at en ikke trengte å nevne denne åsen, for hans henders verk vil en minnes lenge blant guder og mennesker.

29. Vidar

‘Viðarr heitir einn, hinn þǫgli Áss. Hann hefir skó þjǫkkvan. Hann er sterkr næst því sem Þórr er. Af honum hafa goðin mikit traust í allar þrautir.

XXIX. “Vídarr is the name of one, the silent god. He has a thick shoe. He is nearly as strong as Thor; in him the gods have great trust in all struggles.

En heter Vidar, den tause ås. Han har en tykk sko, og han er nesten så sterk som Tor, og gudene har stor hjelp av ham.

30. Ali, Vali

‘Áli eða Váli heitir einn, sonr Óðins ok Rindar. Hann er djarfr í orrostum ok mjǫk happskeytr.

XXX. “One is called Áli or Váli, son of Odin and Rindr: he is daring in fights, and a most fortunate marksman.

En heter Våle eller Ale, han er sønn til Odin og Rind; han er modig i kamp og en sikker skytter.

31. Ull

‘Ullr heitir einn, sonr Sifjar, stjúpsonr Þórs. Hann er bogmaðr svá góðr ok skíðfœrr svá at engi má við hann keppask. Hann er ok fagr álitum ok hefir hermanns atgervi. Á hann er ok gott at heita í einvígi.

XXXI. “One is called Ullr, son of Sif, step-son of Thor; he is so excellent a bowman, and so swift on snowshoes, that none may contend with him. He is also fair of aspect and has the accomplishments of a warrior; it is well to call on him in single-combats.

En heter Ull, han er sønn til Siv, stesønn av Tor. Han er så god bueskytter og skiløper at ingen kan kappes med ham. Han er også vakker å se til og er rustet som en hærmann. Til ham er det bra å be foran tvekamp.

32. Forseti

‘Forseti heitir sonr Baldrs ok Nǫnnu Nepsdóttur. Hann á þann sal á himni er Glitnir heitir, en allir er til hans koma með sakarvandræði, þá fara allir sáttir á braut. Sá er dómstaðr beztr með guðum ok mǫnnum.

XXXII. “Forseti is the name of the son of Baldr and Nanna daughter of Nep: he has that hall in heaven which is called Glitnir. All that come to him with such quarrels as arise out of law-suits, all these return thence reconciled. That is the best seat of judgment among gods and men;

Forsete heter sønn til Balder og Nanna Nepsdatter. Han eier en sal på himmelen, den heter Glitne. Alle som kommer til ham med tvistemål, går forlikte bort; det er den beste domstolen blant guder og mennesker.

Svá segir hér:
Glitnir heitir salr,
hann er gulli studdr
ok silfri þakðr it sama,
en þar Forseti
byggvir flestan dag
ok svæfir allar sakar.

thus it is said here:
A hall is called Glitnir, | with gold ‘t is pillared,
And with silver thatched the same;
There Forseti bides | the full day through,
And puts to sleep all suits.

Så er sagt her:
Glitne heter en sal,
med søyler av gull,
av skire sølvet er taket,
der bor Forsete
dagen lang
og mekler i svære saker.

33. Loke and Sigyn

‘Sa er enn talðr með Ásum er sumir kalla rógbera Ásanna ok frumkveða flærðanna ok vǫmm allra goða ok manna. Sá er nefndr Loki eða Loptr, sonr Fárbauta jǫtuns. Móðir hans er Laufey eða Nál. Brœðr hans eru þeir Býleistr ok Helblindi. Loki er fríðr ok fagr sýnum, illr í skaplyndi, mjǫk fjǫlbreytinn at háttum. Hann (27,1) hafði þá speki um fram aðra menn er slœgð heitir, ok vælar til allra hluta. Hann kom Ásum jafnan í fullt vandræði ok opt leysti hann þá með vælræðum. Kona hans heitir Sigyn, sonr þeira Nari eða Narfi.

XXXIII. “Also numbered among the Æsir is he whom some call the mischief-monger of the Æsir, and the first father of falsehoods, and blemish of all gods and men: he is named Loki or Loptr, son of Fárbauti the giant; his mother was Laufey or Nál; his brothers are Býleistr and Helblindi. Loki is beautiful and comely to look upon, evil in spirit, very fickle in habit. He surpassed other men in that wisdom which is called ‘sleight,’ and had artifices for (42,1) all occasions; he would ever bring the Æsir into great hardships, and then get them out with crafty counsel. His wife was called Sigyn, their son Nari or Narfi.

Enda er det en som blir regnet med blant æsene; noen kaller ham sladderhanken blant guder og falskhets opphav og alle guders og menneskers skjensel. Han heter Loke eller Lopt, sønn til Fårbaute jotun; mor hans heter Lauvøy eller Nål, Byleist og Heiblinde er hans brødre. Loke er vakker og ven å se til, men vond av sinnelag og svært ustadig av natur; i en slags klokskap var han framfor andre, det var i sluhet, og han bruker list til allting. Han fikk stadig gudene opp i store vanskeligheter, men løste dem ut igjen med list. Konen hans heter Sigyn, og sønnen deres Nare eller Narve.

34. Loke’s children: Fenrisulf, the Midgard Serpent and Hel

Enn átti Loki fleiri bǫrn. Angrboða hét gýgr í Jǫtunheimum. Við henni gat Loki þrjú bǫrn. Eitt var Fenrisúlfr, annat Jǫrmungandr (þat er Miðgarðsormr), þriðja er Hel. En er goðin vissu til at þessi þrjú systkin fœddusk upp í Jǫtunheimum ok goðin rǫkðu til spadóma at af systkinum þessum mundi þeim mikit mein ok óhapp standa ok þótti ǫllum mikils ills af væni, fyrst af móðerni ok enn verra af faðerni.

XXXIV. Yet more children had Loki. Angrboda was the name of a certain giantess in Jötunheim, with whom Loki gat three children: one was Fenris-Wolf, the second Jörmungandr--that is the Midgard Serpent,--the third is Hel. But when the gods learned that this kindred was nourished in Jötunheim, and when the gods perceived by prophecy that from this kindred great misfortune should befall them; and since it seemed to all that there was great prospect of ill--(first from the mother’s blood, and yet worse from the father’s)

Loke hadde flere barn også. Det var en gyger i Jotunheimen som het Angerboda, med henne hadde Loke tre barn; det ene var Fenresulven, det andre Jormungand - det er Midgardsormen - og det tredje var Hel. Men da gudene fikk vite at disse tre søskenene vokste opp i Jotunheimen, tok de varsler, og så fikk de vite at de tre søskenene skulle bli til stor ulykke for dem; alle skjønte også at det var vondt å vente fra dem, først fra morsætten, men enda verre fra faren.

‘Þá sendi Alfǫðr til guðin at taka bǫrnin ok fœra sér. Ok er þau kómu til hans þá kastaði hann orminum í inn djúpa sæ er liggr um ǫll lǫnd, ok óx sá ormr svá at hann liggr í miðju hafinu of ǫll lǫnd ok bítr í sporð sér. Hel kastaði hann í Niflheim ok gaf henni vald yfir níu heimum at hon skipti ǫllum vistum með þeim er til hennar váru sendir, en þat eru sóttdauðir menn ok ellidauðir. Hon á þar mikla bólstaði ok eru garðar hennar forkunnar hávir ok grindr stórar. Eljúðnir heitir salr hennar, Hungr diskr hennar, Sultr knífr hennar, Ganglati þrællinn, Ganglǫt ambátt, Fallanda Forað þreskǫldr hennar er inn gengr, Kǫr sæing, Blíkjanda Bǫl ársali hennar. Hon er blá hálf en hálf með hǫrundar lit — því er hon auðkend — ok heldr gnúpleit ok grimlig.

-then Allfather sent gods thither to take the children and bring them to him. When they came to him, straightway he cast the serpent into the deep sea, where he lies about all the land; and this serpent grew so greatly that he lies in the midst of the ocean encompassing all the land, and bites upon his own tail. Hel he cast into Niflheim, and gave to her power over nine worlds, to apportion all abodes among those that were sent to her: that is, men dead of sickness or of old age. She has great possessions there; her walls are exceeding high and her gates great. Her hall is called Sleet-Cold; her dish, Hunger; Famine is her knife; Idler, her thrall; Sloven, her maidservant; Pit of Stumbling, her threshold, by which one enters; Disease, her bed; Gleaming Bale, her bed-hangings. She is half blue-black and half flesh-color (by which she is easily recognized), and very lowering and fierce.

Da sendte Allfar guder avsted for å hente barna og føre dem til ham. Og da de kom kastet han ormen i det dype havet som ligger omkring alle land, og den ormen vokste slik at nå ligger han midt i havet om alle land og biter seg selv i sporden. Hel kastet han i Nivlheim og ga henne makt over ni verdener, hun skulle gi bolig og opphold til alle som ble sendt til henne, og det er alle som dør av sykdom eller elde. Hun har svære bosteder, gjerdene hennes er veldig høye og grindene store. Salen hennes heter Eljudne (stormfull), fatet hennes heter Hunger, kniven hennes Sult, trælen Ganglate, trælkvinnen Ganglat, terskelen Fallendefare, sengen Kår (sykeleie), sengeomhenget Blikjende-bol (skade). Hun er halvt blå og halvt med hudfarge, derfor er hun lett å kjenne og ser nokså dyster og stygg ut.

‘Úlfinn fœddu Æsir heima, ok hafði Týr einn djarfleik til at ganga at úlfnum ok gefa honum mat. En er guðin sá hversu mikit hann óx hvern dag, ok allar spár sǫgðu at hann mundi vera lagðr til skaða þeim, þá fengu Æsir þat ráð at þeir gerðu fjǫtur allsterkan er þeir kǫlluðu Leyðing ok báru hann til úlfsins ok báðu hann reyna afl sitt við fjǫturinn. En úlfinum þótti sér þat ekki ofrefli ok lét þá fara með sem þeir vildu. It fyrsta sinn er úlfrinn spyrndi við brotnaði sá fjǫturr. Svá leystisk hann ór Leyðingi. Því næst gerðu Æsirnir annan fjǫtur hálfu sterkara er þeir kǫlluðu Dróma, ok báðu enn úlfinn reyna þann fjǫtur ok tǫlðu hann verða mundu ágætan mjǫk at afli ef slík stórsmíði mætti eigi halda honum. En úlfrinn hugsaði at þessi fjǫturr var sterkr mjǫk, ok þat með at honum hafði afl vaxit síðan er hann braut Leyðing. Kom þat í hug at hann mundi verða at leggja sik í hættu ef hann skyldi frægr verða, ok lét leggja á sik fjǫturinn. Ok er Æsir tǫlðusk búnir, þá hristi úlfrinn sik ok laust fjǫtrinum á jǫrðina ok knúðisk fast at, spyrnir við, braut fjǫturinn svá at fjarri flugu brotin. Svá drap hann sik ór Dróma. Þat er síðan haft fyrir orðtak at leysi ór Leyðingi eða (28,1) drepi ór Dróma þá er einnhverr hlutr er ákafliga sóttr. Eptir þat óttuðusk Æsirnir at þeir mundu eigi fá bundit úlfinn. Þá sendi Alfǫðr þann er Skírnir er nefndr, sendimaðr Freys, ofan í Svartálfaheim til dverga nokkurra ok lét gera fjǫtur þann er Gleipnir heitir. Hann var gjǫrr af sex hlutum: af dyn kattarins ok af skeggi konunnar ok af rótum bjargsins ok af sinum bjarnarins ok af anda fisksins ok af fogls hráka. Ok þóttu vitir eigi áðr þessi tíðindi, þá máttu nú finna skjótt hér sǫnn dœmi at eigi er logit at þér: sét muntþu hafa at konan hefir ekki skegg ok engi dynr verðr af hlaupi kattarins ok eigi eru rœtr undir bjarginu, ok þat veit trúa mín at jafnsatt er þat allt er ek hefi sagt þér þótt þeir sé sumir hlutir er þú mátt eigi reyna.’

The Wolf the Æsir brought up at home, and Týr alone dared go to him to give him meat. But when the gods saw how much he grew every day, and when all prophecies (43,1) declared that he was fated to be their destruction, then the Æsir seized upon this way of escape: they made a very strong fetter, which they called Lædingr, and brought it before the Wolf, bidding him try his strength against the fetter. The Wolf thought that no overwhelming odds, and let them do with him as they would. The first time the Wolf lashed out against it, the fetter broke; so he was loosed out of Lædingr. After this, the Æsir made a second fetter, stronger by half, which they called Drómi, and bade the Wolf try that fetter, saying he would become very famous for strength, if such huge workmanship should not suffice to hold him. But the Wolf thought that this fetter was very strong; he considered also that strength had increased in him since the time he broke Lædingr: it came into his mind, that he must expose himself to danger, if he would become famous. So he let the fetter be laid upon him. Now when the Æsir declared themselves ready, the Wolf shook himself, dashed the fetter against the earth and struggled fiercely with it, spurned against it, and broke the fetter, so that the fragments flew far. So he dashed himself out of Drómi. Since then it passes as a proverb, ‘to loose out of Lædingr,’ or ‘to dash out of Drómi,’ when anything is exceeding hard. “After that the Æsir feared that they should never be able to get the Wolf bound. Then Allfather sent him who is called Skírnir, Freyr’s messenger, down into the region of the Black Elves, to certain dwarves, and caused to be made the fetter named Gleipnir. It was made of six things: the noise a cat makes in foot-fall, the beard of a woman, the roots of a rock, the sinews of a bear, the breath of a fish, and the spittle of a bird. And though thou understand not these matters already, yet now thou mayest speedily find (44,1) certain proof herein, that no lie is told thee: thou must have seen that a woman has no beard, and no sound comes from the leap of a cat, and there are no roots under a rock; and by my troth, all that I have told thee is equally true, though there be some things which thou canst not put to the test.”

Ulven tok æsene og fødde den opp hjemme hos seg, men det var bare Ty som hadde mot til å gi ham mat. Da nå gudene så hvor mye han vokste hver dag, og da alle spådommer gikk ut på at lagnaden var at han skulle bli til ulykke for dem, da fant de på den rå at de laget en veldig sterk lenke, som de kalte Løding; den bar de bort til ulven og ba at han skulle prøve kreftene sine på den. Ulven mente at det ikke var for mye for ham, og lot dem gjøre som de ville. Og første gang ulven spente i lenken, gikk den sund. Slik «løste han seg av Løding». Etterpå gjorde æsene en annen lenke som var dobbelt så sterk, den kalte de Drome, og så ba de ulven igjen at han skulle prøve lenken; de sa at han ville få stort ry for styrke om et så svært smedstykke ikke kunne holde ham. Ulven tenkte at denne lenken var fælt sterk, men at han hadde jo vokset selv også siden han brøt Løding; han tenkte at han vel måtte våge noe for å få stort ry, og så lot han dem legge lenken på seg. Men da æsene var ferdige, ristet ulven på seg og slo lenken mot jorden, dunket hardt med den og spente i - og brøt lenken slik at stumpene føk lang vei. Slik «slo han seg av Drome». Siden er det blitt ordtak dette: «å løse av løding» og «slå av drome» når en tar i av alle krefter. Nå ble æsene redde for at de ikke skulle få bundet ulven. Så sendte Allfar en mann som het Skirne, Frøys sendebud, ned til Svartalvbeim til noen dverger og lot gjøre en lenke som het Gleipne; den var smidd av seks ting: av kattestøy, av kvinneskjegg, av bergrøtter, av bjørnesener, av fuglespytt og av fiskeånde - og skulle alt dette være nytt for deg, så kan du her se sikkert prov på at det ikke er Jøyet for deg nå: du har vel sett at kvinnen ikke har skjegg, at det ikke blir noen støy om katten løper, og at det ikke er røtter under berget. Og det er min tro like sant alt det andre jeg har fortalt deg, enda det kan være somme ting du ikke kan få prøvet.»

Þá mælir Gangleri: ‘Þetta má ek at vísu skilja at satt er. Þessa hluti má ek sjá er þú hefir nú til dœma tekit, en hvernig varð fjǫturrinn smíðaðr?’

Then said Gangleri: “This certainly I can perceive to be true: these things which thou hast taken for proof, I can see; but how was the fetter fashioned?”

Da sa Ganglere: «Dette kan jeg riktignok skjønne er sant, for jeg kan se dette som du taler om nå. Men hvordan ble den lenken de smidde?»

Hár segir: ‘Þat kann ek þér vel segja. Fjǫturrinn varð sléttr ok blautr sem silkirœma, en svá traustr ok sterkr sem nú skaltu heyra. Þá er fjǫturrinn var fœrðr Ásunum, þǫkkuðu þeir vel sendimanni sitt eyrindi. Þá fóru Æsirnir út í vatn þat er Ámsvartnir heitir, í hólm þann er Lyngvi er kallaðr, ok kǫlluðu með sér úlfinn, sýndu honum silkibandit ok báðu hann slíta ok kváðu vera nokkvoru traustara en líkindi þœtti á fyrir digrleiks sakar, ok seldi hverr ǫðrum ok treysti með handaafli, ok slitnaði eigi; en þó kváðu þeir úlfinn slíta mundu.

Hárr answered: “That I am well able to tell thee. The fetter was soft and smooth as a silken ribbon, but as sure and strong as thou shalt now hear. Then, when the fetter was brought to the Æsir, they thanked the messenger well for his errand. Then the Æsir went out upon the lake called Ámsvartnir, to the island called Lyngvi, and summoning the Wolf with them, they showed him the silken ribbon and bade him burst it, saying that it was somewhat stouter than appeared from its thickness. And each passed it to the others, and tested it with the strength of their hands and it did not snap; yet they said the Wolf could break it.

Hå sa: «Det skal jeg nok si deg. Lenken var slett og myk som en silkesnor, men sikker og sterk, slik som du nå skal få høre. Da æsene hadde fått lenken, takket de sendemannen vel for ærendet. Så dro æsene ut på et vann som heter Amsvartne og opp på en holme der som heter Lyngve, de tok med seg ulven, og nå viste de ham silkebåndet og ba ham slite det av. De sa at det var litt sterkere enn en skulle tro mulig når en så på tykkelsen, og så ga de det til hverandre og prøvde med hendene, men det ble ikke slitt over. Da svarte ulven:

Þá svarar úlfrinn:
‘“Svá lízk mér á þenna dregil sem ønga frægð munak af hljóta þótt ek slíta í sundr svá mjótt band, en ef þat er gǫrt með list ok væl, þótt þat sýnisk lítit, þá kemr þat band eigi á mína fœtr.”

Then the Wolf answered: ‘Touching this matter of the ribbon, it seems to me that I shall get no glory of it, though I snap asunder so slender a band; but if it be made with cunning and wiles, then, though it seem little, that band shall never come upon my feet.’

«Når jeg ser på denne snoren, synes jeg ikke jeg kan få stor ære av å slite over så tynt et bånd. Men er den gjort med list og trollskap, da kommer den aldri på mine føtter om den ser aldri så liten ut.»

‘Þá sǫgðu Æsirnir at hann mundi skjótt sundr slíta mjótt silkiband, er hann hafði fyrr brotit stóra járnfjǫtra, — “en ef þú fær eigi þetta band slitit þá muntu ekki hræða mega goðin, enda skulum vér þá leysa þik.”

Then the Æsir answered that he could easily snap apart a slight silken band, he who had before broken great fetters of iron,--’but if thou shalt not be able to burst this band, then thou wilt not be able to frighten the gods; and then we shall unloose thee.’

Æsene sa at han ville fort slite av et slikt smalt silkebånd, han som før hadde brutt store jernlenker -«og får du ikke slitt av dette båndet, da kan du ikke skremme gudene, og da skal vi løse deg.»

‘Úlfrinn segir: “Ef þér bindið mik svá at ek fæk eigi leyst mik þá skollið þér svá at mér mun seint verða at taka af yðr hjálp. Ófúss em ek at láta þetta band á mik leggja. En heldr en þér frýið mér hugar þá leggi einnhverr hǫnd sína í munn mér at veði at þetta sé falslaust gert.”

The Wolf said: ‘If ye bind me so that I shall not get free again, then ye will act in such a way that it will be late ere I receive help from you; I am unwilling that this band (45,1) should be laid upon me. Yet rather than that ye should impugn my courage, let some one of you lay his hand in my mouth, for a pledge that this is done in good faith.’

Ulven sa: «Om dere binder meg slik at jeg ikke får løst meg, da har dere lurt meg, og jeg får visst vente lenge på hjelp fra dere; jeg har ikke lyst til å la dette båndet bli lagt på meg. Men heller enn at dere skal si at jeg mangler mot, kan en av dere æser legge hånden sin i munnen på meg til pant på at det ikke blir brukt svik.»

‘En hverr Ásanna sá til annars ok þótti nú vera tvau vandræði ok vildi engi sína hǫnd fram selja fyrr en Týr lét fram hǫnd sína hœgri ok leggr í munn úlfinum. En er úlfrinn spyrnir, þá harðnaði bandit, ok því harðara er hann brauzk um, því skarpara var bandit. Þá (29,1) hlógu allir nema Týr. Hann lét hǫnd sína.

Each of the Æsir looked at his neighbor, and none was willing to part with his hand, until Týr stretched out his right hand and laid it in the Wolf’s mouth. But when the Wolf lashed out, the fetter became hardened; and the more he struggled against it, the tighter the band was. Then all laughed except Týr: he lost his hand.

Men da så æsene på hverandre, nå var de kommet i knipe, og ingen ville rekke hånden fram, inntil Ty strakte ut høyre hånd og la den i munnen på ulven. Da ulven nå spente til, ble båndet hardt, og dess hardere han vred på seg, dess skarpere ble båndet. Da lo alle æser - uten Ty, for han mistet hånden.

Þá er Æsirnir sá at úlfrinn var bundinn at fullu, þá tóku þeir festina er ór var fjǫtrinum er Gelgja heitir, ok drógu hana gǫgnum hellu mikla — sú heitir Gjǫll — ok festu helluna langt í jǫrð niðr. Þá tóku þeir mikinn stein ok skutu enn lengra í jǫrðina — sá heitir Þviti — ok hǫfðu þann stein fyrir festar hælinn. Úlfrinn gapði ákafliga ok feksk um mjǫk ok vildi bíta þá. Þeir skutu í munn honum sverði nokkvoru; nema hjǫltin við neðra gómi, en efra gómi blóðrefill. Þat er gómsparri hans. Hann grenjar illiliga ok slefa renn ór munni hans. Þat er á sú er Ván heitir. Þar liggr hann til ragnarøkrs.’

“When the Æsir saw that the Wolf was fully bound, they took the chain that was fast to the fetter, and which is called Gelgja, and passed it through a great rock--it is called Gjöll--and fixed the rock deep down into the earth. Then they took a great stone and drove it yet deeper into the earth--it was called Thviti--and used the stone for a fastening-pin. The Wolf gaped terribly, and thrashed about and strove to bite them; they thrust into his mouth a certain sword: the guards caught in his lower jaw, and the point in the upper; that is his gag. He howls hideously, and slaver runs out of his mouth: that is the river called Ván; there he lies till the Weird of the Gods.”

Da æsene så at ulven var skikkelig bundet, tok de festet på lenken - det heter Gelgja - og dro det gjennom en stor beile, - den heter Gjoll - og de festet hellen langt ned i jorden. Så tok de en stor stein og skjøv den enda lenger ned i jorden - den heter Tvite - og den brukte de til tjorhæl. Ulven gapte fælt og glefste om seg og ville bite dem: da stakk de et sverd i munnen på ham slik at håndtaket står i nedre gomme og odden i øvre, det er gomsperren hans. Han uler stygt, og det renner slevje ut av munnen hans, det er den elven som heter Vån. Der ligger han til Ragnarok.»

Þá mælir Gangleri: ‘Furðu illa barnaeign gat Loki, en ǫll þessi systkin eru mikil fyrir sér. En fyrir hví drápu Æsir eigi úlfinn er þeim er ills ván af honum?’

Then said Gangleri: ‘Marvellous ill children did Loki beget, but all these brethren are of great might. Yet why did not the Æsir kill the Wolf, seeing they had expectation of evil from him?”

Da sa Ganglere: «Det er fælt så stygge barn Loke har. Men noe stort er de alle sammen disse søskenene. Men hvorfor drepte ikke gudene ulven, siden de må vente seg så mye vondt av ham?»

Hár svarar: ‘Svá mikils virðu goðin vé sín ok griðastaði at eigi vildu þau saurga þá með blóði úlfsins þótt svá segi spárnar at hann muni verða at bana Óðni.’

Hárr answered: “So greatly did the gods esteem their holy place and sanctuary, that they would not stain it with the Wolf’s blood; though (so say the prophecies) he shall be the slayer of Odin.”

Hå svarte: «Så høyt satte gudene sine hellige fredede steder at de ikke ville søle dem til med ulvens blod, enda det var spådd at han skulle bli Odins bane.»

35. Goddesses

Þá mælir Gangleri: ‘Hverjar eru Ásynjurnar?’

XXXV. Then said Gangleri: “Which are the Ásynjur?

Nå sa Ganglere: «Hvem er åsynjene?»

Hár segir: ‘Frigg er œzt. Hon á þann bœ er Fensalir heita ok er hann allvegligr.

Hárr said: “Frigg is the foremost: she has that estate which is called Fensalir, and it is most glorious.

Hå sa: «Frigg er den fornemste, hun har en gård som heter Fensaler (Myrsaler), og det er en gild gård.

Ǫnnur er Sága. Hon býr á Søkkvabekk, ok er þat mikill staðr.

The second is (46,1) Sága: she dwells at Søkkvabekkr, and that is a great abode.

En annen heter Såga, hun bor på Søkkvabekk, det er også et stort sted.

Þriðja er Eir. Hon er læknir beztr.

The third is Fir: she is the best physician.

En tredje er Eir, hun er framifrå god lege.

Fjórða er Gefjun. Hon er mær, ok henni þjóna þær er meyjar andask.

The fourth is Gefjun: she is a virgin, and they that die maidens attend her.

En fjerde er Gevjon, hun er møy, og kvinner som dør som møy tjener henne.

Fimta er Fulla. Hon er enn mær ok ferr laushár ok gullband um hǫfuð. Hon berr eski Friggjar ok gætir skóklæða hennar ok veit launráð með henni.

The fifth is Fulla: she also is a maid, and goes with loose tresses and a golden band about her head; she bears the ashen coffer of Frigg, and has charge over her footgear, and knows her secret counsel.

En femte er Fulla, hun bærer esken for Frigg og passer skoene hennes, og hun kjenner alle hennes hemmeligheter.

Freyja er tignust með Frigg. Hon giptisk þeim manni er Óðr heitir. Dóttir þeira heitir Hnoss. Hon er svá fǫgr at af hennar nafni eru hnossir kallaðar þat er fagrt er ok gersemligt. Óðr fór í braut langar leiðir, en Freyja grætr eptir, en tár hennar er gull rautt. Freyja á mǫrg nǫfn, en sú er sǫk til þess at hon gaf sér ýmis heiti er hon fór með ókunnum þjóðum at leita Óðs. Hon heitir Mardǫll ok Hǫrn, Gefn, Sýr. Freyja átti Brísingamen. Hon er kǫlluð Vanadís.

Freyja is most gently born (together with Frigg): she is wedded to the man named Ódr. Their daughter is Hnoss: she is so fair, that those things which are fair and precious are called hnossir. Ódr went away on long journeys, and Freyja weeps for him, and her tears are red gold. Freyja has many names, and this is the cause thereof: that she gave herself sundry names, when she went out among unknown peoples seeking Ódr: she is called Mardöll and Hörn, Gefn, Sýr. Freyja had the necklace Brísinga-men. She is also called Lady of the Vanir.

En sjette er Frøya; hun er den fornemste nest etter Frigg; hun giftet seg med en mann som heter Od; datter deres heter Noss og hun er så vakker at etter henne blir alle slike ting som er vakre og kostbare, kalt «nosser» . Od for sin vei langt bort, og Frøya gråter etter ham, tårene hennes er det røde gull. Frøya har mange navn, og grunnen er at hun ga seg andre navn når hun for omkring blant ukjente folkeslag for å lete etter Od; hun heter Mardoll, Horn, Gevn, Syr. Frøya eide Brisingesmykket. Hun kalles også Vanadis.

Sjaunda Sjǫfn: hon gætir mjǫk til at snúa hugum manna til ásta, kvenna ok karla. Af hennar nafni er elskuginn kallaðr sjafni.

The seventh is Sjöfn: she is most diligent in turning the thoughts of men to love, both of women and of men; and from her name love-longing is called sjafni.

En syvende er Sjovn, hun passer på å snu hugen til kjærlighet både hos kvinner og karfolk, og av hennes navn blir elskhugen kalt «sjovner».

Átta Lofn: hon er svá mild ok góð til áheita at hon fær leyfi af Alfǫðr eða Frigg til manna samgangs, kvenna ok karla, þótt áðr sé bannat eða þvertekit. Fyrir því er af hennar nafni lof kallat, ok svá þat er lofat er mjǫk af mǫnnum.

The eighth is Lofn: she is so gracious and kindly to those that call upon her, that she wins Allfather’s or Frigg’s permission for the coming together of mankind in marriage, of women and of men, though it were forbidden before, or seem flatly denied; from her name such permission is called ‘leave,’ and thus also she is much ‘loved’ of men.

En åttende er Lovn; hun er så snild og god å be til, for hun får lov av Frigg og Allfar til at menn og kvinner skal få hverandre om det ellers er forbudt eller nektet tvert - etter hennes navn blir det kalt «lov» -og hun blir da også høyt lovprist av menneskene.

Níunda Vár: hon hlýðir á eiða manna ok einkamál er veita sín á milli konur ok karlar. Því heita þau mál várar. Hon hefnir ok þeim er brigða.

The ninth is Vár: she harkens to the oaths and compacts made between men and women; wherefore such covenants are called ‘vows.’ She also takes vengeance on those who perjure themselves.

En niende er Vår; hun hører på eder menn sverger hverandre og på løfter mellom menn og kvinner; derfor heter slike løfter «vårer». Hun hevner seg også på alle som bryter løfter.

Tíunda Vǫr: hon er ok vitr ok spurul, svá at engi hlut má hana leyna. Þat er orðtak at kona verði vǫr þess er hon verðr vís.

The tenth is Vör: she is wise and of searching spirit, so that none can conceal anything from her; it is a saying, that a woman becomes ‘ware’ of that of which she is informed.

En tiende er Var, hun er klok og spør seg for, slik at det ikke er mulig å skjule noe for henne. Det er ordtak at en kvinne blir «var» det hun får vite.

Ellipta (30,1) Syn: hon gætir dura í hǫllinni ok lýkr fyrir þeim er eigi skulu inn ganga, ok hon er sett til varnar á þingum fyrir þau mál er hon vill ósanna. Því er þat orðtak at syn sé fyrir sett þá er hann neitar.

The eleventh is Syn: she keeps (47,1) the door in the hall, and locks it before those who should not go in; she is also set at trials as a defence against such suits as she wishes to refute: thence is the expression, that syn is set forward, when a man denies.

En ellevte er Syn; hun vokter døren i hver hall og stenger for den som ikke skal gå inn, og på tinge er hun satt til vern mot saker som hun vil avsanne; derfor blir det sagt at det er satt «syn for saken» når en mann nekter seg skyldig.

Tólfta Hlín: hon er sett til gæzlu yfir þeim mǫnnum er Frigg vill forða við háska nokkvorum. Þaðan af er þat orðtak at sá er forðask hleinir.

The twelfth is Hlín: she is established as keeper over those men whom Frigg desires to preserve from any danger; thence comes the saying, that he who escapes ‘leans.’

En tolvte er Lin, hun er satt til å vokte dem som Frigg vil verne mot en eller annen fare; derav kommer ordtaket at en som slipper unna «leiner».

Þrettánda Snotra: hon er vitr ok látprúð. Af hennar heiti er kallat snotr kona eða karlmaðr sá er vitr maðr er.

Snotra is thirteenth: she is prudent and of gentle bearing; from her name a woman or a man who is moderate is called snotr.

En trettende er Snotra; hun er klok og veltalende; av hennes navn kommer ordtaket at en kvinne eller mann som taler høvisk blir sagt å være «snotr».

Fjórtánda Gná: hana sendir Frigg í ymsa heima at eyrindum sínum. Hon á þann hest er renn lopt ok lǫg, er heitir Hófvarfnir. Þat var eitt sinn er hon reið at Vanir nokkvorir sá reið hennar í loptinu. Þá mælti einn:

The fourteenth is Gná: her Frigg sends into divers lands on her errands; she has that horse which runs over sky and sea and is called Hoof-Tosser. Once when she was riding, certain of the Vanir saw her course in the air; then one spake:

En fjortende er Gnå; henne sender Frigg ærender i ymse verdener. hun har en hest som kan renne gjennom luft og over sjø og som heter Hovvarpne. En gang hun var ute og rei, fikk noen vaner se henne i luften; da sa en av dem:

“Hvat þar flýgr?
Hvat þar ferr
eða at lopti líðr?”

What flieth there?
| What fareth there,
Or glideth in the air?

Hvem flyger der,
hvem farer der,
Hvem rir der lukt gjennom luften?

‘Hon segir:
“Ne ek flýg
þó ek fer
ok at lopti líðk
á Hófvarfni
þeim er Hamskerpir
gat við Garðrofu.”

She made answer:
I fly not, | though I fare
And in the air glide
On Hoof-Tosser, | him that Hamskerpir
Gat with Gardrofa.

Hun svarte:
Jeg flyger ikke
om jeg så farer
og rir lukt gjennom luften
på Hovvarpne
som Hamskerpe
en gang avlet med Gardrova.

‘Af Gnár nafni er svá kallat at þat gnæfar er hátt ferr. Sól ok Bil eru talðar með Ásynjum, en sagt er fyrr frá eðli þeira.

From Gná’s name that which soars high is said to gnæfa. Sól and Bil are reckoned among the Ásynjur, but their nature has been told before.

Av Gnås navn sies at en ting «gnæver» når det går i høyden. Sol og Bil blir også regnet med blant åsynjene, men det er fortalt før om deres natur.

36. Valkyrs

Enn eru þær aðrar er þjóna skulu í Valhǫll, bera drykkju ok gæta borðbúnaðar ok ǫlgagna. Svá eru þær nefndar í Grímnismálum:

XXXVI. “There are also those others whose office it is to serve in Valhall, to bear drink and mind the table-service and ale-flagons; thus are they named in Grímnismál:

Enda er det noen andre kvinner som pleier å tjene i Valhall, bære fram drikk og sørge for borddekningen og drikkekarene; de blir nevnt slik i Grimnesmål:

Hrist ok Mist
vil ek at mér horn beri,
Skeggjǫld ok Skǫgul,
Hildr ok Þrúðr,
Hlǫkk ok Herfjǫtur,
Gǫll ok Geirahǫð,
Randgríð ok Ráðgríð
ok Reginleif.
Þær bera einherjum ǫl.

Hrist and Mist | I would have bear the horn to me,
    Skeggjöld and Skögull;
Hildr and Thrúdr, | Hlökk and Herfjötur,
    Göll and Geirahöd,
Randgrídr and Rádgrídr | and Reginleif
    These bear the Einherjar ale.

Jeg vil at Rist og Mist
skal rekke meg hornet,
Skjeggold og Skogul,
Hild og Trud,
Lokk og Hærfjotur,
Goll og Geirabod,
Randgrid og Rådgrid
og Reginleiv -
de bærer øl til Einherjer.

Þessar heita valkyrjur. Þær sendir Óðinn til hverrar orrostu. Þær kjósa feigð á menn ok ráða sigri. Guðr ok Rota ok norn in yngsta er Skuld heitir ríða jafnan at kjósa val ok ráða vígum. Jǫrð, móðir Þórs, ok Rindr, móðir Vála, eru talðar með Ásynjum.

These are called Valkyrs: them Odin sends to every battle; they determine men’s feyness and award victory. Gudr and Róta and the youngest Norn, she who is called Skuld, ride ever to take the slain and decide fights. Jörd, the mother of Thor, and Rindr, Váli’s mother, are reckoned among the Ásynjur.

De blir kalt valkyrjer. Odin sender dem til hver strid, de velger hvem som skal dø og rår forseiren. Gunn og Rota og den yngste nornen som heter Skuld, rir vanlig og kårer valen og rår for stridens utgang. Jord, mor til Tor, og Rind som er mor til Våle, blir også regnet blant åsynjene.

37. Frey

‘Gymir hét maðr, en kona hans Aurboða. Hon var bergrisa (31,1) ættar. Dóttir þeira er Gerðr er allra kvenna er fegrst. Þat var einn dag er Freyr hafði gengit í Hliðskjálf ok sá of heima alla, en er hann leit í norðrætt þá sá hann á einum bœ mikit hús ok fagrt, ok til þess húss gekk kona, ok er hon tók upp hǫndum ok lauk hurð fyrir sér þá lýsti af hǫndum hennar bæði í lopt ok á lǫg, ok allir heimar birtusk af henni. Ok svá hefndi honum þat mikla mikillæti er hann hafði sezk í þat helga sæti at hann gekk í braut fullr af harmi. Ok er hann kom heim, mælti hann ekki, hvárki svaf hann né drakk; engi þorði ok krefja hann orða. Þá lét Njǫrðr kalla til sín Skírni, skósvein Freys, ok bað hann ganga til Freys ok beiða hann orða ok spyrja hverjum hann væri svá reiðr at hann mælir ekki við menn. En Skírnir kvazk ganga mundu ok eigi fúss, ok kvað illra svara vera ván af honum. En er hann kom til Freys þá spurði hann hví Freyr var svá hnipinn ok mælti ekki við menn. Þá svarar Freyr ok sagði at hann hafði sét konu fagra ok fyrir hennar sakar var hann svá harmsfullr at eigi mundi hann lengi lifa ef hann skyldi eigi ná henni.

XXXVII. “A certain man was called Gýmir, and his wife Aurboda: she was of the stock of the Hill-Giants; their daughter was Gerdr, who was fairest of all women. It chanced one day that Freyr had gone to Hlidskjálf, and gazed over all the world; but when he looked over into the northern region, he saw on an estate a house great and fair. And toward this house went a woman; when she raised her hands and opened the door before her, brightness gleamed from her hands, both over sky and sea, and all the worlds were illumined of her. Thus his overweening pride, in having presumed to sit in that holy seat, was avenged upon him, that he went away full of sorrow. When he had come home, he spake not, he slept not, he drank not; no man dared speak to him. Then Njördr summoned to him Skírnir, Freyr’s foot-page, and bade him go to Freyr and beg speech of him and ask for whose sake he was so bitter that he would not speak with men. But Skírnir said he would go, albeit unwillingly; (49,1) and said that evil answers were to be expected of Freyr. “But when he came to Freyr, straightway he asked why Freyr was so downcast, and spake not with men. Then Freyr answered and said that he had seen a fair woman; and for her sake he was so full of grief that he would not live long if he were not to obtain her.

En mann het Gyme og konen hans het Aurboda, hun var av bergriseætt. Datteren deres var Gerd som var den vakreste av alle kvinner. Så var det en dag at Frøy hadde gått og satt seg i Lidskjalv og så ut over alle verdener. Da han så mot nord, fikk han se en gård hvor det var et stort og vakkert hus, til det huset gikk en kvinne, og da hun løftet armene og lukket opp døren for seg, lyste det av armene hennes slik at luft og vann og alle verdener ble opplyst av det. Og slik hevnet det seg at Frøy hadde være så frekk å sette seg i det hellige sete, han gikk derfra full av sorg. Da han kom hjem sa han ikke et ord; han sov ikke og han drakk ikke og ingen våget å tale til ham. Da lot Njord Skirne kalle til seg, han var skosvein hos Frøy; Njord ba ham gå til Frøy og få ham til å tale og si hvem han var så sint på at han ikke ville snakke med noen. Skirne sa han skulle gå, men ikke med glede og sa at det var bare vondord å vente der. Da han kom til Frøy. spurte han hvorfor han var så taus og ikke ville tale med noen. Da svarte Frøy; han sa at han hadde sett en så vakker kvinn e, og han var så sorgfull for hennes skyld at han ikke kom til å leve lenge om han ikke fikk henne.

‘“Ok nú skaltu fara ok biðja hennar mér til handa ok hafa hana heim hingat hvárt er faðir hennar vill eða eigi, ok skal ek þat vel launa þér.” ‘Þá svarar Skírnir, sagði svá at hann skal fara sendiferð en Freyr skal fá honum sverð sitt. Þat var svá gott sverð at sjálft vásk. En Freyr lét eigi þat til skorta ok gaf honum sverðit. Þá fór Skírnir ok bað honum konunnar ok fekk heitit hennar, ok níu nóttum síðar skyldi hon þar koma er Barey heitir ok ganga þá at brullaupinu með Frey. En er Skírnir sagði Frey sitt eyrindi þá kvað hann þetta:

‘And now thou shalt go and woo her on my behalf and have her hither, whether her father will or no. I will reward thee well for it.’ Then Skírnir answered thus: he would go on his errand, but Freyr should give him his own sword --which is so good that it fights of itself;-- and Freyr did not refuse, but gave him the sword. Then Skírnir went forth and wooed the woman for him, and received her promise; and nine nights later she was to come to the place called Barrey, and then go to the bridal with Freyr. But when Skírnir told Freyr his answer, then he sang this lay:

«Og nå skal du gå av sted og fri til henne for meg, og ta henne med hit enten far hennes vil eller ei. Jeg skal lønne deg vel for det.» Da svarte Skirne som så at han skulle påta seg sendeferden, men Frøy skulle gi ham sverdet sitt som var så godt at det svingte seg selv. Frøy lot det ikke skorte på det, men ga ham sverdet. Så dro Skirne av sted og fridde til kvinnen og fikk løfte av henne på at om ni netter skulle hun komme dit hvor det heter Barrøy, og der skulle hun holde bryllup med Frøy. Men da Skirne kom og fortalte Frøy hvordan det hadde gått ham, kvad Frøy dette:

“Lǫng er nótt,
lǫng er ǫnnur,
hvé mega ek þreyja þrjár?
Opt mér mánaðr
minni þótti
en sjá hálf hýnótt.”

Long is one night, | long is the second;
How can I wait through three?
Often a month | to me seemed less
Than this one night of waiting.

«Lang er en natt,
lengre er to,
hvordan trøyter jeg tre?
ofte måneden
mindre tyktes
enn halve den bryllupsfrist.»

Þessi sǫk er til er Freyr var svá vápnlauss er hann barðisk við Belja ok drap hann með hjartar horni.’

This was to blame for Freyr’s being so weaponless, when he fought with Beli, and slew him with the horn of a hart.”

Dette var grunnen til at Frøy var våpenløs da han sloss med Bele og drepte ham med et hjortebom.»

Þá mælir Gangleri: ‘Undr mikit er þvílíkr hǫfðingi sem Freyr er vildi gefa sverð svá at hann átti eigi annat jafngott! Geysi mikit mein var honum þat þá er hann barðisk við þann er Beli heitir. Þat veit trúa mín at þeirar gjafar mundi hann þá iðrask.’

Then said Gangleri: “‘T is much to be wondered at, that such a great chief as Freyr is would give away his sword, not having another equally good. It was a great privation to him, when he fought with him called Beli; by my faith, he must have rued that gift.”

Da sa Ganglere: «Underlig at slik en høvding som Frøy ville gi fra seg sverdet når han ikke hadde et annet som var like godt. Det var til veldig hinder for ham da han sloss med denne Bele; han fikk min tro angre den gaven da.»

Þá svarar Hár: ‘Lítit mark var þá at er þeir Beli hittusk. Drepa mátti Freyr hann með hendi sinni. Verða mun þat er Frey mun (32,1) þykkja verr við koma er hann missir sverðsins þá er Muspells synir fara ok herja.’

Then answered Hárr: “There was small matter in that, when he and Beli met; Freyr could have killed him with his hand. It shall come to pass (50,1) that Freyr will think a worse thing has come upon him, when he misses his sword on that day that the Sons of Múspell go a-harrying.”

Da svarte Hå: «Det var lite å snakke om at Frøy og Bele møttes, ham kunne Frøy drepe med bare nevene. Det kommer en rid da Frøy synes det er verre å sakne sverdet, det er når Muspellssønnene farer og herjer.»

38. Valhall

Þá mælir Gangleri: ‘Þat segir þú at allir þeir menn er í orrostu hafa fallit frá upphafi heims eru nú komnir til Óðins í Valhǫll. Hvat hefir hann at fá þeim at vistum? Ek hugða at þar skyldi vera allmikit fjǫlmenni.’

XXXVIII. Then said Gangleri: “Thou sayest that all those men who have fallen in battle from the beginning of the world are now come to Odin in Valhall. What has he to give them for food? I should think that a very great host must be there.”

Da sa Ganglere: «Du sier at alle menn som har falt i kamp siden verdens opphav nå er kommet til Odin i Valhall. Hva har han å gi dem til mat? Det må være en svær mengde folk, skulle jeg tro.»

Þá svarar Hár: ‘Satt er þat er þú segir, allmikit fjǫlmenni er þar, en myklu fleira skal enn verða, ok mun þó oflítit þykkja þá er úlfrinn kemr. En aldri er svá mikill mannfjǫlði í Valhǫll at eigi má þeim endask flesk galtar þess er Sæhrímnir heitir. Hann er soðinn hvern dag ok heill at aptni. En þessi spurning er nú spyrr þú þykki mér líkara at fáir muni svá vísir vera at hér kunni satt af at segja. Andhrímnir heitir steikarinn en Eldhrímnir ketillinn.

Then Hárr answered: “That which thou sayest is true: a very mighty multitude is there, but many more shall be, notwithstanding which it will seem all too small, in the time when the Wolf shall come. But never is so vast a multitude in Valhall that the flesh of that boar shall fail, which is called Sæhrímnir; he is boiled every day and is whole at evening. But this question which thou askest now: I think it likelier that few may be so wise as to be able to report truthfully concerning it. His name who roasts is Andhrímnir, and the kettle is Eldhrímnir;

Da svarte Hå: «Det er sant som du sier, en veldig mengde folk er det, og mange flere skal det bli. Likevel synes det alt for få når ulven kommer. Men det blir aldri så mange folk i Valhall at det ikke blir nok flesk av den galten som heter Særimne. Den blir kokt hver dag, og om kvelden er den hel igjen. Men dette spørsmålet du kom med nå, er slik at jeg tror det er få som er vise nok til å svare deg rett på det. Andrimne heter kokken, Eldrimne kjelen,

Svá er hér sagt:
Andhrímnir lætr
í Eldhrímni
Sæhrímni soðinn,
fleska bazt.
En þat fáir vitu
við hvat einherjar alask.’

so it is said here:
Andhrímnir | has in Eldhrímnir
Sæhrímnir sodden,
Best of hams; | yet how few know
With what food the champions are fed.”

som det er sagt her:
Andrimne koker
i Eldrimne
sodd på Særimne,
det beste flesk,
men få kan vite
hva Einherjer eter til mat.»

Þá mælir Gangleri: ‘Hvárt hefir Óðinn þat sama borðhald sem einherjar?’

Then said Gangleri: “Has Odin the same fare as the champions?”

Da sa Ganglere: «Får Odin samme slags mat som Einherjene?»

Hár segir: ‘Þá vist er á hans borði stendr gefr hann tveim úlfum er hann á, er svá heita: Geri ok Freki. Ok ønga vist þarf hann: vín er honum bæði drykkr ok matr.

Hárr answered: “That food which stands on his board he gives to two wolves which he has, called Geri and Freki; but no food does he need; wine is both food and drink to him;

Hå sa: «Den maten som står på hans bord, gir han til to ulver som han har, de heter Gere og Freke. Selv trenger han ingen mat, vin er både mat og drikke for ham.

Svá segir hér:
Gera ok Freka
seðr gunntamiðr
hróðigr Herjafǫðr,
en við vín eitt
vápngafigr
Óðinn æ lifir.

so it says here:
Geri and Freki | the war-mighty glutteth,
The glorious God of Hosts;
But on wine alone | the weapon-glorious
Odin aye liveth.

Så er det sagt her:
Gere og Freke
fores av stridsmannen
den herlige Hærfar;
av vin alene
den våpendjerve
Odin evig lever.

Hrafnar tveir sitja á ǫxlum honum ok segja í eyru honum ǫll tíðindi þau er þeir sjá eða heyra. Þeir heita svá: Huginn ok Muninn. Þá sendir hann í dagan at fljúgja um allan heim ok koma þeir aptr at dǫgurðarmáli. Þar af verðr hann margra tíðinda víss. Því kalla menn hann hrafna guð.

The ravens sit on his shoulders and say into his ear all the tidings which they see or hear; they are called thus: Huginn and Muninn. He sends them at day-break to fly about all the world, and they come back at undern-meal; thus he is acquainted with many tidings. Therefore men call him Raven-God,

Det sitter to ravner på akslene hans, de hvisker ham i ørene alt som hender og som de ser og hører. De heter Hugin og Munin, dem sender han ut ved hvert daggry for at de skal fly over hele verden, og de kommer tilbake ved dugurdsmål; på den måten får han vite mye som er hendt. Derfor kalles han Ravnegud,

Svá sem sagt er:
Huginn ok Muninn
fljúgja hverjan dag
jǫrmungrund yfir.
(33,1) Óumk ek Hugin
at hann aptr ne komi,
þó sjámk ek meir at Munin.’

as is said:
Huginn and Muninn hover each day
The wide earth over;
I fear for Huginn lest he fare not back,--
Yet watch I more for Muninn.”

slik som det er sagt her:
Hugin og Munin
må hver dag
fly over endeløs flate,
jeg engstes for at Hugin
ei kommer tilbake,
dog frykter jeg mer for Munin.»

39. Þá mælir Gangleri: ‘Hvat hafa einherjar at drykk þat er þeim endisk jafngnógliga sem vistin, eða er þar vatn drukkit?’

XXXIX. Then said Gangleri: “What have the champions to drink, that may suffice them as abundantly as the food? Or is water drunk there?”’

Nå sa Ganglere: «Hva har einherjene til drikk som kan strekke til like godt for dem som maten? Drikker de vann?»

Þá segir Hár: ‘Undarliga spyrðu nú at Alfǫðr mun bjóða til sín konungum eða jǫrlum eða ǫðrum ríkismǫnnum ok muni gefa þeim vatn at drekka, ok þat veit trúa mín at margr kemr sá til Valhallar er dýrt mundi þykkjask kaupa vazdrykkinn ef eigi væri betra fagnaðar þangat at vitja, sá er áðr þolir sár ok sviða til banans. Annat kann ek þér þaðan segja. Geit sú er Heiðrún heitir stendr uppi á Valhǫll ok bítr barr af limum trés þess er mjǫk er nafnfrægt er Léraðr heitir, en ór spenum hennar rennr mjǫðr sá er hon fyllir skapker hvern dag. Þat er svá mikit at allir einherjar verða fulldruknir af.’

Then said Hárr: “Now thou askest strangely; as if Allfather would invite to him kings or earls or other men of might and would give them water to drink! I know, by my faith! that many a man comes to Valhall who would think he had bought his drink of water dearly, if there were not better cheer to be had there, he who before had suffered wounds and burning pain unto death. I can tell thee a different tale of this. The she-goat, she who is called Heidrún, stands up in Valhall and bites the needles from the limb of that tree which is very famous, and is called Lærádr; and from her udders mead runs so copiously, that she fills a tun every day. That tun is so great (52,1) that all the champions become quite drunk from it.”

Da sa Hå: «Nå spør du underlig. Skulle Allfar be hjem til seg konger og jarler og andre mektige menn og så gi dem vann å drikke? Det kommer min tro mange til Valhall som ville synes de hadde kjøpt en drikk vann dyrt om det ikke var annen og bedre traktering der for den som har tålt dødens sår og smerte. Nei, jeg kan fortelle deg noe helt annet. Det står ei gjeit som heter Heidrun oppe på Valhall og biter bar av et tre som har et navn de fleste kjenner, det heter Lærad; av spenene hennes renner det mjød, og hun fyller hver dag et kar så stort at alle einherjene kan bli godt fulle av det.»

Þá mælir Gangleri: ‘Þat er þeim geysi haglig geit. Forkunnar góðr viðr mun þat vera er hon bítr af.’

Then said Gangleri: “That is a wondrous proper goat for them; it must be an exceeding good tree from which she eats.”

Da sa Ganglere: «Den gjeita har de jamen nytte av; det må være et veldig godt tre hun biter av også.»

Þá mælir Hár: ‘Enn er meira mark at of hjǫrtinn Eikþyrni er stendr á Valhǫll ok bítr af limum þess trés, en af hornum hans verðr svá mikill dropi at niðr kemr í Hvergelmi, en þaðan af falla ár þær er svá heita: Síð, Víð, Sekin, Ekin, Svǫl, Gunnþró, Fjǫrm, Fimbulþul, Gipul, Gǫpul, Gǫmul, Geirvimul; þessar falla um Ása bygðir. Þessar eru enn nefndar: Þyn, Vin, Þǫll, Bǫll, Gráð, Gunnþráin, Nyt, Nǫt, Nǫnn, Hrǫnn, Vína, Veg, Svinn, Þjóðnuma.’

Then spake Hárr: “Even more worthy of note is the hart Eikthyrni, which stands in Valhall and bites from the limbs of the tree; and from his horns distils such abundant exudation that it comes down into Hvergelmir, and from thence fall those rivers called thus: Síd, Víd, Søkin, Eikin, Svöl, Gunnthrá, Fjörm, Fimbulthul, Gípul, Göpul, Gömul, Geirvimul. Those fall about the abodes of the Æsir; these also are recorded: Thyn, Vín, Thöll, Höll, Grád, Gunnthráin, Nyt, Nöt, Nönn, Hrönn, Vína, Vegsvinn, Thjódnuma.”

Da sa Hå: «Enda merkeligere er hjorten Eikhyrne som også står på Valhall og biter av grenene på dette treet. Av hornene hans drypper det så sterkt at når dråpene faller ned i Hvergelme, renner det ut derfra elver som heter så: Sid, Vid, Søkin, Eikin, Sval, Gunntrå, Fjorm, Fimbultul, Gipul, Gamal, Geirvimul - disse elvene faller omkring æsenes boliger. Det nevnes flere: Tyn, Vin, Toll, Holl, Gråd, Gunntråen, Ny, Not, Nonn, Ronn,Vina, Vegsvinn, Tjodnuma.»

40. Þá mælir Gangleri: ‘Þetta eru undarlig tíðindi er nú sagðir þú. Geysi mikit hús mun Valhǫll vera, allþrǫngt mun þar opt vera fyrir durum.’

XL. Then said Gangleri: “These are marvellous tidings which thou now tellest. A wondrous great house Valhall must be; it must often be exceeding crowded before the doors.”

Da sa Ganglere: «Det er underlige saker du nå forteller. Valhall må være et veldig stort hus, det må lett bli svær trengsel i dørene der.»

Þá svarar Hár: ‘Hví spyrr þú eigi þess, hversu margar dyrr eru á Valhǫll eða hversu stórar? Ef þú heyrir þat sagt þá muntu segja at hitt er undarligt ef eigi má ganga út ok inn hverr er vill. En þat er með sǫnnu at segja at eigi er þrøngra at skipa hana en ganga í hana.

Then Hárr answered: “Why dost thou not ask how many doors there are in the hall, or how great? If thou hearest that told, then thou wilt say that it is strange indeed if whosoever will may not go out and in; but it may be said truly that it is no more crowded to find place therein than to enter into it;

Nå sa Hå: «Hvorfor spør du ikke heller om hvor mange dører det er i hallen eller hvor store de er? Når du hører det, da vil du si at det ville være underlig om ikke hvem som vil kan gå ut og inn. For sant å si er det ikke trangere å være der inne enn å gå inn der.

Hér máttu heyra í Grímnismálum:
Fimm hundrað dura
ok of fjórum tøgum,
svá hygg ek á Valhǫllu vera.
Átta hundruð einherja
ganga senn ór einum durum
þá er þeir fara með vitni at vega.’

here thou mayest read in Grímnismál:
Five hundred doors | and forty more
So I deem stand in Valhall;
Eight hundred champions | go out at each door
When they fare to fight with the Wolf.”

Her skal du høre fra Grimnesmål:
Fem hundre dører
og førti til
tror jeg må være i Valhall
åtte hundre einherjer
går ut av en dør
når de farer til strid mot Fenre.»

(34,1) 41. Þá mælir Gangleri: ‘Allmikill mannfjǫlði er í Valhǫll. Svá njóta trú minnar at allmikill hǫfðingi er Óðinn er hann stýrir svá miklum her. Eða hvat er skemtun einherjanna þá er þeir drekka eigi?’

XLI. Then said Gangleri: “A very mighty multitude of men is in Valhall, so that, by my faith, Odin is a very great (53,1) chieftain, since he commands so large an army. Now what is the sport of the champions, when they are not fighting?”

Da sa Ganglere: «Det er veldig mange mennesker i Valhall. Odin må min tro være en stor høvding, siden han styrer så stor en hær. Men hva morer einherjene seg med når de ikke drikker?»

Hár segir: ‘Hvern dag þá er þeir hafa klæzk þá hervæða þeir sik ok ganga út í garðinn ok berjask ok fellr hverr á annan. Þat er leikr þeira. Ok er líðr at dǫgurðarmáli þá ríða þeir heim til Valhallar ok setjask til drykkju, svá sem hér segir:

Hárr replied: “Every day, as soon as they are clothed, they straightway put on their armor and go out into the court and fight, and fell each other. That is their sport; and when the time draws near to undern-meal, they ride home to Valhall and sit down to drink, even as is said here:

Hå sa: «Hver dag når de har kledd på seg, ruster de seg med våpen og går ut i tunet og slåss og dreper hverandre -det er leiken deres. Men når det lir mot dugurdsmål, rir de hjem til Valball og setter seg til å drikke, slik som det er sagt her:

Allir einherjar
Óðins túnum í
hǫggvask hverjan dag.
Val þeir kjósa
ok ríða vígi frá,
sitja meir um sáttir saman.

All the Einherjar | in Odin’s court
Deal out blows every day;
The slain they choose | and ride from the strife,
Sit later in love together.

Alle einherjer
i Odins tun
hugges hver en dag,
de kårer val
og fra kampen rir,
og sitter så fredelig sammen.

En satt er þat er þú sagðir: mikill er Óðinn fyrir sér. Mǫrg dœmi finnask til þess. Svá er hér sagt í orðum sjálfra Ásanna:

But what thou hast said is true: Odin is of great might. Many examples are found in proof of this, as is here said in the words of the Æsir themselves:

Men det er sant som du sa at Odin er en storkar. det er mange ting som viser det. Her er det sage med æsenes egne ord:

“Askr Yggdrasils,
hann er œztr viða,
en Skíðblaðnir skipa,
Óðinn Ása,
en jóa Sleipnir,
Bifrǫst brúa,
en Bragi skálda,
Hábrók hauka,
en hunda Garmr.”’

Ash Yggdrasill’s trunk | of trees is foremost,
And Skídbladnir of ships;
Odin of Æsir, | of all steeds Sleipnir,
Bifröst of bridges, | and Bragi of skalds;
Hábrók of hawks, | and of hounds Garmr.”

Yggdrasils ask
er ypperst av trær,
Skidbladne av skip.
Odin av æser,
Sleipne av øyk,
Bivrost av bruer.
Brage av skalder,
Håbrok av hauker,
Garm den beste av hunder.»

42. Sleipnir

Þá mælir Gangleri: ‘Hverr á þann hest Sleipni? Eða hvat er frá honum at segja?’

XLII. Then said Gangleri: “Who owns that horse Sleipnir, or what is to be said of him?”

Da sa Ganglere: «Hvem eier den hesten, Sleipne? og hva er å fortelle om den?»

Hár segir: ‘Eigi kanntu deili á Sleipni ok eigi veiztu atburði af hverju hann kom! — en þat mun þér þykkja frásagnarvert. Þat var snimma í ǫndverða bygð goðanna, þá er goðin hǫfðu sett Miðgarð ok gert Valhǫll, þá kom þar smiðr nokkvorr ok bauð at gera þeim borg á þrim misserum svá góða at trú ok ørugg væri fyrir bergrisum ok hrímþursum þótt þeir komi inn um Miðgarð. En hann mælir sér þat til kaups at hann skyldi eignask Freyju, ok hafa vildi hann sól ok mána. Þá gengu Æsirnir á tal ok réðu ráðum sínum, ok var þat kaup gert við smiðinn at hann skyldi eignask þat er hann mælir til ef hann fengi gert borgina á einum vetri, en hinn fyrsta sumars dag ef nokkvorr hlutr væri ógjǫrr at borginni þá skyldi hann af kaupinu. Skyldi hann af øngum manni lið þiggja til verksins. Ok er þeir sǫgðu honum þessa kosti, þá beiddisk hann at þeir skyldu lofa (35,1) at hann hefði lið af hesti sínum er Svaðilfœri hét. En því réð Loki er þat var til lagt við hann. Hann tók til hinn fyrsta vetrar dag at gera borgina, en of nætr dró hann til grjót á hestinum. En þat þótti Ásunum mikit undr hversu stór bjǫrg sá hestr dró, ok hálfu meira þrekvirki gerði hestrinn en smiðrinn. En at kaupi þeira váru sterk vitni ok mǫrg sœri, fyrir því at jǫtnum þótti ekki trygt at vera með Ásum griðalaust ef Þórr kvæmi heim, en þá var hann farinn í Austrveg at berja trǫll.

Hárr answered: “Thou hast no knowledge of Sleipnir’s points, and thou knowest not the circumstances of his begetting; but it will seem to thee worth the telling. It was early in the first days of the gods’ dwelling here, when the gods had established the Midgard and made Valhall; there came at that time a certain wright and offered to build them a citadel in three seasons, so good that it should be staunch and proof against the Hill-Giants and the Rime-Giants, though they should (54,1) come in over Midgard. But he demanded as wages that he should have possession of Freyja, and would fain have had the sun and the moon. Then the Æsir held parley and took counsel together; and a bargain was made with the wright, that he should have that which he demanded, if he should succeed in completing the citadel in one winter. On the first day of summer, if any part of the citadel were left unfinished, he should lose his reward; and he was to receive help from no man in the work. When they told him these conditions, he asked that they would give him leave to have the help of his stallion, which was called Svadilfari; and Loki advised it, so that the wright’s petition was granted. He set to work the first day of winter to make the citadel, and by night he hauled stones with the stallion’s aid; and it seemed very marvellous to the Æsir what great rocks that horse drew, for the horse did more rough work by half than did the wright. But there were strong witnesses to their bargain, and many oaths, since it seemed unsafe to the giant to be among the Æsir without truce, if Thor should come home. But Thor had then gone away into the eastern region to fight trolls.

Hå sa: «Vet du ikke noe om Sleipne, og kjenner du ikke til hva som gikk forut for at den ble født? Det vil du sikkert synes er frasagn verdt. Det var en gang tidlig i den første tiden gudene bodde her, da de hadde satt opp Midgard og bygd Valhall, da kom det en byggmester og bød seg til å bygge en borg for dem på tre halvår; den skulle være trygg og sikker mot bergrisene, om så skulle hende at de kom innenfor Midgard. Men han sa han ville ha Frøya i byggelønn, og han ville ha sol og måne også. Da gikk æsene og talte med hverandre og holdt råd, og så gjorde de avtale med byggmesteren at han skulle få det han krevde, om han kunne bygge borgen på en vinter, men om noen del av borgen ikke var ferdig første sommerdag, da skulle han miste lønnen, og han skulle ikke ha noen mann med seg i arbeidet. Da de sa ham vilkårene, ba han om lov til å få hjelp av hesten sin som het Svadilfare, og Loke rådet til at han skulle få det. Han tok til med å bygge borgen første vinterdag, og om nettene dro han stein til bygget med hesten. Æsene syntes at hesten gjorde dobbelt så stort arbeid som mannen. Men avtalen var sluttet med sterke vitner og mange eder, for jotnen kjente det ikke trygt å være hos æsene uten å ha fått grid, om Tor skulle komme hjem - han var dradd i Austerveg for å slåss med troll.

En er á leið vetrinn, þá sóttisk mjǫk borgargerðin ok var hon svá há ok sterk at eigi mátti á þat leita. En þá er þrír dagar váru til sumars þá var komit mjǫk at borghliði. Þá settusk guðin á dómstóla sína ok leituðu ráða ok spurði hverr annan hverr því hefði ráðit at gipta Freyju í Jǫtunheima eða spilla loptinu ok himninum svá at taka þaðan sól ok tungl ok gefa jǫtnum. En þat kom ásamt með ǫllum at þessu mundi ráðit hafa sá er flestu illu ræðr, Loki Laufeyjarson, ok kváðu hann verðan ills dauða ef eigi hitti hann ráð til at smiðrinn væri af kaupinu, ok veittu Loka atgǫngu. En er hann varð hræddr þá svarði hann eiða at hann skyldi svá til haga at smiðrinn skyldi af kaupinu, hvat sem hann kostaði til.

“Now when the winter drew nigh unto its end, the building of the citadel was far advanced; and it was so high and strong that it could not be taken. When it lacked three days of summer, the work had almost reached the gate of the stronghold. Then the gods sat down in their judgment seats, and sought means of evasion, and asked one another who had advised giving Freyja into Jötunheim, or so destroying the air and the heaven as to take thence the sun and the moon and give them to the giants. The gods agreed that he must have counselled this who is wont to give evil advice, Loki Laufeyarson, and they declared (55,1) him deserving of an ill death, if he could not hit upon a way of losing the wright his wages; and they threatened Loki with violence. But when he became frightened, then he swore oaths, that he would so contrive that the wright should lose his wages, cost him what it might.

Etter som det led på vinteren, gikk det raskt framover med borgbyggingen, og borgen ble så høy og sterk at det ikke nyttet å prøve å komme over den. Da det var tre dager igjen til sommerdag, var han kommet nesten til borgleet. Da satte gudene seg i dommersete og rådslo, de spurte hverandre hvem vel hadde funnet på å gifte bort Frøya i Jotunheimene eller å ta sol og måne og gi dem til jotnen slik at både luft og himmel ble ødelagt. De ble alle enige om at bare en hadde kunnet finne på slikt, og det var han som får i stand nesten alt vondt, Loke Lauvøyssønn, og de sa at han skulle få en hard død om han ikke fant utvei til at byggmesteren sviktet avtalen. Men da ble Loke redd, og han svor en ed på at han skulle lage det slik at byggmesteren ikke holdt avtalen, hva han så skulle ofre for å få det til.

Ok it sama kveld er smiðrinn ók út eptir grjótinu með hestinn Svaðilfœra, þá hljóp ór skóginum nokkvorum merr at hestinum ok hrein við. En er hestrinn kendi hvat hrossi þetta var þá œddisk hann ok sleit sundr reipin ok hljóp til merarinnar, en hon undan til skógar ok smiðrinn eptir ok vill taka hestinn, en þessi hross hlaupa alla nótt ok dvelsk smíðin þá nótt. Ok eptir um daginn varð ekki svá smíðat sem fyrr hafði orðit. Ok þá er smiðrinn sér at eigi mun lokit verða verkinu, þá fœrisk smiðrinn í jǫtunmóð. En er Æsirnir sá þat til víss at þar var bergrisi kominn, þá varð eigi þyrmt eiðunum, ok kǫlluðu þeir á Þór, ok jafnskjótt kom hann ok því næst fór á lopt hamarrinn Mjǫllnir, galt þá smíðarkaupit ok eigi sól ok tungl, heldr synjaði hann honum at byggva í Jǫtunheimum ok laust þat hit fyrsta hǫgg er haussinn brotnaði í smán mola ok sendi hann niðr undir Niflhel. En Loki hafði þá ferð haft til Svaðilfœra at nokkvoru síðar bar hann fyl. Þat var grátt ok hafði átta fœtr, ok er sá hestr beztr með goðum ok mǫnnum.

“That same evening, when the wright drove out after stone with the stallion Svadilfari, a mare bounded forth from a certain wood and whinnied to him. The stallion, perceiving what manner of horse this was, straightway became frantic, and snapped the traces asunder, and leaped over to the mare, and she away to the wood, and the wright after, striving to seize the stallion. These horses ran all night, and the wright stopped there that night; and afterward, at day, the work was not done as it had been before. When the wright saw that the work could not be brought to an end, he fell into giant’s fury. Now that the Æsir saw surely that the hill-giant was come thither, they did not regard their oaths reverently, but called on Thor, who came as quickly. And straightway the hammer Mjöllnir was raised aloft; he paid the wright’s wage, and not with the sun and the moon. Nay, he even denied him dwelling in Jötunheim, and struck but the one first blow, so that his skull was burst into small crumbs, and sent him down bellow under Niflhel. But Loki had such dealings with Svadilfari, that somewhat later he gave birth to a foal, which was gray and had eight feet; and this horse is the best among gods and men.

Samme kvelden, da byggmesteren kjørte ut etter stein med Svadilfare, kom det ei merr løpende ut fra skogen og bort til hesten og vrinsket. Men da hingsten merket hva slags hest dette var, ble han vill, sleit sund reipene og etter mærra, hun unna til skogs og byggmesteren etter for å ta igjen hingsten. Men de to hestene løp sammen hele natten, og byggmesteren ble sinket den natten, og neste dag ble det ikke bygd slik som vanlig. Da nå byggmesteren skjønte at borgen ikke ble ferdig, rant jotunsinnet på ham. Og da æsene klart fikk se at det var bergrise de hadde bate å gjøre med, brydde de seg ikke om edene; de kalte på Tor, og han var der i samme stund. Hammeren Mjolne for opp med det samme, og den betalte byggelønnen - det ble hverken sol eller måne. Tvert om. Tor nektet ham å bo lenger i Jotunheimen, for ved første hogget brast hausen i småbiter og jotnen ble sendt ned under Nivlhel. Men Loke hadde hatt slikt samvær med Svadilfare at en tid senere fødte han et føll; det var grått og hadde åtte føtter. Og det er den beste hesten som finnes hos guder og mennesker.

Svá segir í Vǫluspá:
Þá gengu regin ǫll
á rǫkstóla,
ginnheilug goð
ok of þat gættusk,
hverr hefði lopt allt (36,1) lævi blandit
eða ætt jǫtuns
Óðs mey gefna.

So is said in Völuspá:
Then all the Powers strode | to the seats of judgment,
The most holy gods | council held together:
Who had the air all | with evil envenomed,
Or to the Ettin-race | Ódr’s maid given.

Så er det sagt i Voluspå:
Da gikk de mektige
alle til tingstoler
hellige guder
holdt nå råd:
hvem har blandet
svik i luften,
gitt Ods møy
til jotners ætt?

Á gengusk eiðar,
orð ok sœri,
mál ǫll meginlig
er á meðal fóru.
Þórr einn þat vann
þrunginn móði.
Hann sjaldan sitr
er hann slíkt of fregn.’

(56,1)Broken were oaths then, | bond and swearing,
Pledges all sacred | which passed between them;
Thor alone smote there, | swollen with anger:
He seldom sits still | when such he hears of.”

Brutt ble eder
ord og løfter,
mektig pakt
som mellom dem var.
Tor alene slo
tålmodet brast
han sitter sjelden
når slikt han spør.»

43. Skibladner

Þá mælir Gangleri: ‘Hvat er at segja frá Skíðblaðni er hann er beztr skipa? Hvárt er ekki skip jafngott sem hann er eða jafnmikit?’

XLIII. Then said Gangleri: “What is to be said of Skídbladnir, that which is best of ships? Is there no ship equally great?”

Da sa Ganglere: «Vet du noe om Skidbladne, det beste av alle skip? er det ikke noe skip som er like stort som det?»

Hár segir: ‘Skíðblaðnir er beztr skipanna ok með mestum hagleik gerr, en Naglfari er mest skip, þat er á Muspell. Dvergar nokkvorir, synir Ívalda, gerðu Skíðblaðni ok gáfu Frey skipit. Hann er svá mikill at allir Æsir megu skipa hann með vápnum ok herbúnaði, ok hefir hann byr þegar er segl er dregit, hvert er fara skal. En þá er eigi skal fara með hann á sæ þá er hann gǫrr af svá mǫrgum hlutum ok með svá mikilli list at hann má vefja saman sem dúk ok hafa í pung sínum.’

Hárr replied: “Skídbladnir is best of ships and made with most skill of craftsmanship; but Naglfar is the largest ship; Múspell has it. Certain dwarves, sons of Ívaldi, made Skídbladnir and gave the ship to Freyr. It is so great that all the Æsir may man it, with their weapons and armaments, and it has a favoring wind as soon as the sail is hoisted, whithersoever it is bound; but when there is no occasion for going to sea in it, it is made of so many things and with so much cunning that then it may be folded together like a napkin and kept in one’s pouch.”

Hå svarte: «Skidbladne er det beste av alle skip og bygd med størst kunst. Men Naglfar er større, det eier Muspell. Noen dverger, sønnene til Ivalde, bygde Skidbladne og ga skipet til Frøy; det er så stort at det har rom til alle æsene med våpen og hærbunad, og det har bør med det samme seilene er heist, hvor en så vil fare. Men om en ikke skal ut på sjøen med det, er det gjort av så mange slags emne og med så stor list at en kan rulle det sammen som en duk og ha det i pungen sin.»

44. Þá mælir Gangleri: ‘Gott skip er Skíðblaðnir, en allmikil fjǫlkyngi mun við vera hǫfð áðr svá fái gert. Hvárt hefir Þórr hvergi svá farit at hann hafi hitt fyrir sér svá ríkt eða ramt at honum hafi ofrefli í verit fyrir afls sakar eða fjǫlkyngi?’

XLIV. Then spake Gangleri: “‘A good ship is Skídbladnir, but very great magic must have been used upon it before it got to be so fashioned. Has Thor never experienced such a thing, that he has found in his path somewhat so mighty or so powerful that it has overmatched him through strength of magic?”

Nå sa Ganglere: «Skidbladne er et godt skip, de må ha brukt stor trolldomsmakt for å få bygd det slik. Har det aldri hendt at Tor har kommet ut for noe så stort eller sterkt i makt eller trolldom at det gikk over hans krefter?»

Þá mælir Hár: ‘Fár maðr vættir mik at frá því kunni segja, en mart hefir honum harðfœrt þótt. En þótt svá hafi verit at nokkvorr hlutr hafi svá verit ramr eða sterkr at Þórr hafi eigi sigr fengit á unnit, þá er eigi skylt at segja frá, fyrir því at mǫrg dœmi eru til þess, ok því eru allir skyldir at trúa, at Þórr er mátkastr.’

Then said Hárr: “Few men, I ween, are able to tell of this; yet many a thing has seemed to him hard to overcome. Though there may have been something so powerful or strong that Thor might not have succeeded in winning the victory, yet it is not necessary to speak of it; because there are many examples to prove, and because all are bound to believe, that Thor is mightiest.”

Da sa Hå: «Det er visse ikke mange som kan fortelle om slikt. Mangt har nok vært tungt for ham. Men om det kan ha hendt seg at ett eller annet var så stort eller sterkt at Tor ikke fikk vunnet på det, så er det ikke rett å fortelle noe. Vi har nok av prov for det som alle er pliktige til å tro: at Tor er den mektigste.»

Þá mælir Gangleri: ‘Svá lízk mér sem þess hlutar mun ek yðr spurt hafa er engi er til fœrr at segja.’

Then said Gangleri: “It seems to me that I must have asked you touching this matter what no one is able (57,1) to tell of.

Ganglere sa: «Jeg skjønn er jeg har spurt dere om noe som ingen kan svare på.»

Þá mælir Jafnhár: ‘Heyrt hǫfum vér sagt frá þeim atburðum er oss þykkja ótrúligir at sannir muni vera, en hér mun sjá sitja nær er vita mun sǫnn tíðindi af at segja, ok muntu því trúa at hann mun eigi ljúga nú it fyrsta sinn er aldri laug fyrr.’

Then spake Jafnhárr: “We have heard say concerning some matters which seem to us incredible, but here sits one near at hand who will know how to tell true tidings of this. Therefore thou must believe that he will not lie for the first time now, who never lied before.”

Da sa Jamnhå: «Vi har hørt om hendinger som vi knapt kan tro er sanne. Men det sitter en her i nærheten som vet hva som er sant og kan fortelle om det. Og jeg tenker du vil lite på at han ikke lyger nå - for første gang, han som aldri løy før.»

Þá mælir Gangleri: ‘Hér mun ek standa ok hlýða ef nokkvorr órlaustn fær þessa máls, en at ǫðrum kosti kalla ek yðr vera yfirkomna ef þér kunnið eigi at segja þat er ek spyr.’

Gangleri said: “Here will I stand and listen, if any answer is forthcoming to this word; but otherwise I pronounce you overcome, if ye cannot tell that which I ask you.”

Ganglere sa: «Her skal jeg stå og høre nøye etter om det blir noen greie på saken; og vet dere ikke svar på det jeg spør om, så har dere tapt mot meg.»

(37,1) Þá mælir Þriði: ‘Auðsýnt er nú at hann vill þessi tíðindi vita þótt oss þykki eigi fagrt at segja. En þér er at þegja.

Then spake Thridi: “Now it is evident that he is resolved to know this matter, though it seem not to us a pleasant thing to tell.

Da sa Tredje: «Det er tydelig nå at han vil høre disse frasagnene, enda vi synes det ikke er pent å fortelle dem.

Thor’s goats

‘Þat er upphaf þessa máls at Ǫkuþórr fór með hafra sína ok reið ok með honum sá Áss er Loki er kallaðr. Koma þeir at kveldi til eins búanda ok fá þar náttstað. En um kveldit tók Þórr hafra sína ok skar báða. Eptir þat váru þeir þegnir ok bornir til ketils. En er soðit var þá settisk Þórr til náttverðar ok þeir lagsmenn. Þórr bauð til matar með sér búandanum ok konu hans ok bǫrnum þeira. Sonr búa hét Þjálfi en Rǫskva dóttir. Þá lagði Þórr hafrstǫkurnar útar frá eldinum ok mælti at búandi ok heimamenn hans skyldu kasta á hafrstǫkurnar beinunum. Þjálfi, son búanda, helt á lærlegg hafrsins ok spretti á knífi sínum ok braut til mergjar. Þórr dvalðisk þar of nóttina, en í óttu fyrir dag stóð hann upp ok klæddi sik, tók hamarinn Mjǫllni ok brá upp ok vígði hafrstǫkurnar. Stóðu þá upp hafrarnir ok var þá annarr haltr eptra fœti. Þat fann Þórr ok talði at búandinn eða hans hjón mundi eigi skynsamliga hafa farit með beinum hafrsins. Kennir hann at brotinn var lærleggrinn. Eigi þarf langt frá því at segja, vita megu þat allir hversu hræddr búandinn mundi vera er hann sá at Þórr lét síga brýnnar ofan fyrir augun; en þat er sá augnanna, þá hugðisk hann falla mundu fyrir sjóninni einni samt. Hann herði hendrnar at hamarskaptinu svá at hvítnuðu knúarnir, en búandinn gerði sem ván var ok ǫll hjúnin, kǫlluðu ákafliga, báðu sér friðar, buðu at fyrir kvæmi allt þat er þau áttu. En er hann sá hræzlu þeira þá gekk af honum móðrinn ok sefaðisk hann ok tók af þeim í sætt bǫrn þeira Þjálfa ok Rǫsku ok gerðusk þau þá skyldir þjónustumenn Þórs ok fylgja þau honum jafnan síðan.

This is the beginning of this tale: Öku-Thor drove forth with his he-goats and chariot, and with him that Ás called Loki; they came at evening to a husbandman’s, and there received a night’s lodging. About evening, Thor took his he-goats and slaughtered them both; after that they were flayed and borne to the caldron. When the cooking was done, then Thor and his companion sat down to supper. Thor invited to meat with him the husbandman and his wife, and their children: the husbandman’s son was called Thjálfi, and the daughter Röskva. Then Thor laid the goat-hides farther away from the fire, and said that the husbandman and his servants should cast the bones on the goat-hides. Thjálfi, the husbandman’s son, was holding a thigh-bone of the goat, and split it with his knife and broke it for the marrow. “Thor tarried there overnight; and in the interval before day he rose up and clothed himself, took the hammer Mjöllnir, swung it up, and hallowed the goat-hides; straightway the he-goats rose up, and then one of them was lame in a hind leg. Thor discovered this, and declared that the husbandman or his household could not have dealt wisely with the bones of the goat: be knew that the thighbone (58,1) was broken. There is no need to make a long story of it; all may know how frightened the husbandman must have been when he saw how Thor let his brows sink down before his eyes; but when he looked at the eyes, then it seemed to him that he must fall down before their glances alone. Thor clenched his hands on the hammer-shaft so that the knuckles whitened; and the husbandman and all his household did what was to be expected: they cried out lustily, prayed for peace, offered in recompense all that they had. But when he saw their terror, then the fury departed from him, and he became appeased, and took of them in atonement their children, Thjálfi and Röskva, who then became his bond-servants; and they follow him ever since.

Det begynner slik at Vogn-Tor var ute med bukkene sine og vognen sin og hadde med seg en av æsene, det var han som heter Loke; i kveldingen kom de til en bonde og skulle få være der om natten. Tor tok og slaktet de to bukkene; etterpå ble de flådd og lagt i kjelen og kokt; og Tor og følgemannen hans satte seg og skulle ha kveldsmaten sin. Tor ba bonden og konen hans og begge barna deres ta med av maten - bonden hadde en sønn som het Tjalve og en datter som het Roskva. Tor tok bukkeskinnene og la dem et stykke fra varmen og sa at bonden og folket hans skulle kaste alle bein på skinnene. Tjalve, sønnen til bonden, satt med et lårbein, det rev han opp med kniven sin og brøt det sund og fikk ut margen. -Tor ble der om natten. I otten før dag stod han opp og kledde på seg, rok hammeren Mjolne og holdt den i været og vigde bukkeskinnene. Da stod de der igjen, begge bukkene; men den ene var halt på bakfoten. Tor merket det og sa til bonden at han eller noen av folket hans nok hadde båret seg uklokt at med knokene til bukken; han viste på lårbeinet som var brukket. Det trenges ikke mange ord om dette, det er lett å skjønne hvor redd bonden var da han så, ar Tor lot øyenbrynene sige langt ned. Enda det ble lite å se av øynene, trodde mannen det skulle bære i marken med ham, bare for blikket han fikk. Tor holdt så hardt om hammerskaftet at fingerknokene kvitnet; og bonden og alle hans bar seg at som det var å vente, de ropte i ett sett, bad om miskunn og bød seg til å bøte med alt de eide. Og da Tor så hvor skremt de var, rant harmen av ham, han roet seg tilslutt og ble forlikt med husbondsfolket om bot, han skulle få barna deres, Tjalve og Roskva, de to skulle være i tjeneste hos ham etter dette. Og siden har de støtt fulgt ham.

45. Thjalvi and Skymir

Lét hann þar eptir hafra ok byrjaði ferðina austr í Jǫtunheima ok allt til hafsins, ok þá fór hann út yfir hafit þat it djúpa. En er hann kom til lands þá gekk hann upp ok með honum Loki ok Þjálfi ok Rǫskva. Þá er þau hǫfðu litla hríð gengit varð fyrir þeim mǫrk stór. Gengu þau þann dag allan til myrks. Þjálfi var allra manna fóthvatastr. Hann bar kýl Þórs, en til vista var eigi gott. Þá er myrkt var orðit leituðu þeir sér til náttstað ar ok fundu fyrir sér skála nokkvorn mjǫk mikinn. Váru dyrr á enda ok jafnbreiðar skálanum. Þar leituðu þeir sér náttbóls. En of miðja nótt varð landskjálpti mikill, gekk jǫrðin undir þeim skykkjum ok skalf húsit. Þá stóð Þórr upp ok hét á lagsmenn sína ok leituðusk fyrir ok fundu afhús til hœgri handar í miðjum skálanum ok gengu þannig. Settisk Þórr í dyrrin en ǫnnur þau váru innar frá honum ok váru þau hrædd, en Þórr helt hamarskaptinu (38,1) ok hugði at verja sik. Þá heyrðu þau ym mikinn ok gný.

XLV. “Thereupon he left his goats behind, and began his journey eastward toward Jötunheim and clear to the sea; and then he went out over the sea, that deep one; but when he came to land, he went up, and Loki and Thjálfi and Röskva with him. Then, when they had walked a little while, there stood before them a great forest; they walked all that day till dark. Thjálfi was swiftest-footed of all men; he bore Thor’s bag, but there was nothing good for food. As soon as it had become dark, they sought themselves shelter for the night, and found before them a certain hall, very great: there was a door in the end, of equal width with the hall, wherein they took up quarters for the night. But about midnight there came a great earthquake: the earth rocked under them exceedingly, and the house trembled. Then Thor rose up and called to his companions, and they explored farther, and found in the middle of the hall a side-chamber on the right hand, and they went in (59,1) thither. Thor sat down in the doorway, but the others were farther in from him, and they were afraid; but Thor gripped his hammer-shaft and thought to defend himself. Then they heard a great humming sound, and a crashing.

Han lot bukkene stå igjen hos bonden og la i veg, det bar østover til Jotunheimene med ham og ut til sjøen. Så for han over det dype hav og inn til land; der gikk de opp, Tor og Loke og Tjalve og Roskva. Da de hadde gått en stund, kom de til en stor skog; hele den dagen gikk de, like til det ble mørkt. Tjalve var makeløs snar til å gå; han bar nisteposen for Tor - den måtte de ha med, for det var ikke godt om mat der. Da kveldsmørket falt, skulle de finne seg nattberberge og kom til et hus som var større enn stort. Døråpningen var på tverrsiden og så bred som huset var bredt; de gikk inn og la seg til å sove. Ved midnatt ble det stort jordskjelv, marken under dem gikk i bølger, og huset rystet. Tor kom seg opp og ropte på de andre, men de famlet seg inn i et sidehus de fant midt på høyre langveggen. Tor satte seg i døråpningen; de andre tre ble inne og var redde, men Tor holdt om hammerskaftet og tenkte å verge seg. Hele tiden hørte de dur og dunder.

En er kom at dagan þá gekk Þórr út ok sér hvar lá maðr skamt frá honum í skóginum ok var sá eigi lítill. Hann svaf ok hraut sterkliga. Þá þóttisk Þórr skilja hvat látum verit hafði of nóttina. Hann spennir sik megingjǫrðum ok óx honum ásmegin, en í því vaknar sá maðr ok stóð skjótt upp. En þá er sagt at Þór varð bilt einu sinni at slá hann með hamrinum, ok spurði hann at nafni. En sá nefndisk Skrýmir.

“But when it drew near dawn, then Thor went out and saw a man lying a little way from him in the wood; and that man was not small; he slept and snored mightily. Then Thor thought he could perceive what kind of noise it was which they had heard during the night. He girded himself with his belt of strength, and his divine power waxed; and on the instant the man awoke and rose up swiftly; and then, it is said, the first time Thor’s heart failed him, to strike him with the hammer. He asked him his name, and the man called himself Skrýmir,

I dagningen gikk Tor ut og fikk se en mann som lå der i skogen like ved, og det en som ikke var liten; han lå der og sov og snorket høyt. Da skjønte Tor hva det var for låt de hadde hørt om natten; han spenner styrkebeltet om seg, og åsamakten hans vokste. Men den andre våknet i det samme og spratt opp; og dette er eneste gang det er hendt - sier de - at Tor ikke kom seg til å bruke hammeren sin. Det ble bare å spørre mannen etter navnet hans. Han sa det var Skryme -

‘“En eigi þarf ek,” sagði hann, “at spyrja þik at nafni. Kenni ek at þú ert Ásaþórr. En hvárt hefir þú dregit á braut hanzka minn?”

--’but I have no need,’ he said, ‘to ask thee for thy name; I know that thou art Ása-Thor. But what? Hast thou dragged away my glove?’

«men jeg trenger ikke,» sa han, å spørre deg etter navn; du er Asa-Tor, det kan jeg skjønne. Men fortell meg, har du flyttet på hansken min?»

‘Seildisk þá Skrýmir til ok tók upp hanzka sinn. Sér Þórr þá at þat hafði hann haft of nóttina fyrir skála, en afhúsit, þat var þumlungrinn hanzkans. Skrýmir spurði ef Þórr vildi hafa fǫruneyti hans, en Þórr játti því. Þá tók Skrýmir ok leysti nestbagga sinn ok bjósk til at eta dǫgurð, en Þórr í ǫðrum stað ok hans félagar. Skrýmir bauð þá at þeir legði mǫtuneyti sitt, en Þórr játti því. Þá batt Skrýmir nest þeira allt í einn bagga ok lagði á bak sér. Hann gekk fyrir of daginn ok steig heldr stórum. En síðan at kveldi leitaði Skrýmir þeim náttstaðar undir eik nokkvorri mikilli. Þá mælir Skrýmir til Þórs at hann vill leggjask niðr at sofna, — “en þér takið nestbaggann ok búið til nótturðar yðr.”

Then Skrýmir stretched out his hand and took up the glove; and at once Thor saw that it was that which he had taken for a hall during the night; and as for the side-chamber, it was the thumb of the glove. Skrýmir asked whether Thor would have his company, and Thor assented to this. Then Skrýmir took and unloosened his provision wallet and made ready to eat his morning meal, and Thor and his fellows in another place. Skrýmir then proposed to them to lay their supply of food together, and Thor assented. Then Skrýmir bound all the food in one bag and laid it on his own back; he went before during the day, and stepped with very great strides; but late in the evening Skrýmir found them night-quarters under a certain great oak. Then Skrýmir said to Thor that he would lay him down to sleep,--’and do ye take the provision-bag and make ready for your supper.’

Skryme langet ut og tok opp hansken; og nå ser Tor at den var det han hadde hatt til herberge om natten; sidehuset, det var tommen på hansken. Skryme spurte, om han fikk slå følge med Tor; og Tor sa ja til det. Så tok Skryme nisteposen sin og fikk opp knuten og ga seg til å ete dugurd; Tor og følget hans på samme vis, men et stykke borte. Skryme slo på at de skulle ha veimat i lag; og Tor sa ja til det. Så la Skryme alt de hadde med av niste i en pose og bandt den med knuter og slengte den på ryggen. Han gikk forrest hele dagen og tok nokså svære steg. Utpå kvelden valte han natteleie til følget under en stor eik. Selv ville han legge seg å sove med det samme, sa han til Tor; «men dere kan ta nisteposen og få dere kveldsmat.»

‘Því næst sofnar Skrýmir ok hraut fast, en Þórr tók nestbaggann ok skal leysa, en svá er at segja sem ótrúligt mun þykkja, at engi knút fekk hann leyst ok engi álarendann hreyft svá at þá væri lausari en áðr. Ok er hann sér at þetta verk má eigi nýtask þá varð hann reiðr, greip þá hamarinn Mjǫllni tveim hǫndum ok steig fram ǫðrum fœti at þar er Skrýmir lá ok lýstr í hǫfuð honum. En Skrýmir vaknar ok spyrr hvárt laufsblað nakkvat felli í hǫfuð honum, eða hvárt þeir hefði þá matazk ok sé búnir til rekna. Þórr segir at þeir munu þá sofa ganga. Ganga þau þá undir aðra eik. Er þat þér satt at segja at ekki var þá óttalaust at sofa.

(60,1) “Thereupon Skrýmir slept and snored hard, and Thor took the provision-bag and set about to unloose it; but such things must be told as will seem incredible: he got no knot loosened and no thong-end stirred, so as to be looser than before. When he saw that this work might not avail, then he became angered, gripped the hammer Mjöllnir in both hands, and strode with great strides to that place where Skrýmir lay, and smote him in the head. Skrýmir awoke, and asked whether a leaf had fallen upon his head; or whether they had eaten and were ready for bed? Thor replied that they were just then about to go to sleep; then they went under another oak. It must be told thee, that there was then no fearless sleeping.

Skryme sovnet med en gang og snorket veldig, og Tor tok nisteposen og skulle knyte den opp. Og nå kommer det noe som kan høres utrolig: ikke en eneste knute fikk han opp, og ikke en eneste rem fikk han løsere, alt satt fast. Da han merket at umaken han gjorde seg var spilt, ble han harm til gagns; med begge hender grep han om hammeren Mjoine og tok et steg til den kanten Skryme lå, og ga ham et hogg i hodet. Skryme våkner og sier at det falt visst et lauv i hodet på ham; han spør om de har fått seg kveldsmat nå og skal legge seg. Tor sier det er meningen deres å sove; så går de og legger seg under en annen eik. Men sant å si: som det nå var blitt, kjentes det ikke videre trygt å sove.

‘En at miðri nótt þá heyrir Þórr at Skrýmir hrýtr ok sefr fast svá at dunar í skóginum. Þá stendr hann upp ok gengr til hans, reiðir hamarinn títt ok hart ok lýstr ofan í miðjan hvirfil honum. Hann kennir at hamars muðrinn søkkr djúpt í hǫfuðit. En í því bili vaknar Skrýmir ok mælti:

At midnight Thor heard how Skrýmir snored and slept fast, so that it thundered in the woods; then he stood up and went to him, shook his hammer eagerly and hard, and smote down upon the middle of his crown: he saw that the face of the hammer sank deep into his head. And at that moment Skrýmir awoke arid said:

Ved midnatt kan Tor høre at Skryme sover fast, han snorker så det durer i skogen. Tor reiser seg og går bort til ham, svinger hammeren med velde og gir ham et slag midt i hvirvelen; han kan se at nebbet synker dypt inn i hodet. Skryme våknet ved det.

‘“Hvat er nú? Fell akarn nokkvot í hǫfuð mér? Eða hvat er títt um þik, Þórr?”

‘What is it now? Did some acorn fall on my head? Or what is the news with thee, Thor?’

«Hva er det nå da?» sa han; «falt det en eikenøtt ihodet på meg? -Og du da, Tor! hva gjør du?»

‘En Þórr gekk aptr skyndiliga ok svarar at hann var þá nývaknaðr; sagði at þá var mið nótt ok enn væri mál at sofa.

But Thor went back speedily, and replied that he was then but new-wakened; said that it was then midnight, and there was yet time to sleep.

Tor skyndte seg tilbake til plassen sin og svarte at just nå våknet han; det var bare midnatt enda, sa han, og flust med tid til å sove.

Þá (39,1) hugsaði Þórr þat, ef hann kvæmi svá í fœri at slá hann it þriðja hǫgg, at aldri skyldi hann sjá sik síðan; liggr nú ok gætir ef Skrýmir sofnaði fast. En litlu fyrir dagan, hann heyrir þá at Skrýmir mun sofnat hafa, stendr þá upp ok hleypr at honum, reiðir þá hamarinn af ǫllu afli ok lýstr á þunnvangann þann er upp vissi. Søkkr þá hamarrinn upp at skaptinu, en Skrýmir settisk upp ok strauk of vangann ok mælir:

“Thor meditated that if he could get to strike him a third blow, never should the giant see himself again; he lay now and watched whether Skrýmir were sleeping soundly yet. A little before day, when he perceived that Skrýmir must have fallen asleep, he stood up at once and rushed over to him, brandished his hammer with all his strength, and smote upon that one of his temples which was turned up. But Skrýmir sat up and stroked his cheek, and said:

Men han tenkte at kunne han såsant få gitt ham det tredje hogget, da skulle denne karen aldri mer få se Tor. Han ligger nå og lyer etter om det blir til at Skryme sovner igjen; og litt før dag kan han høre at Skryme sover fast.Så står han opp og løper bort til ham, svinger hammeren av all makt og slår ham i tinningen som vendte opp: hammeren synker i til skaftet. Skryme reiste på seg og strøk seg over tinningen.

‘“Hvart munu foglar nokkvorir sitja í trénu yfir mér? Mik grunar er ek vaknaða at tros nokkvot af kvistunum felli í hǫfuð mér. Hvárt vakir þú Þórr? Mál mun vera upp at standa ok klæðask. En ekki eiguð þér nú langa leið fram til borgarinnar er kallat er Útgarðr. Heyrt hefi ek at þér hafið kvisat í milli yðvar at ek væra ekki lítill maðr vexti, en sjá skuluð þér þar stœrri menn ef þér komið í Útgarð. Nú mun ek ráða yðr heilræði: látið þér eigi stórliga yfir yðr. Ekki munu hirðmenn Útgarðaloka vel þola þvílíkum kǫgursveinum kǫpuryrði. En at ǫðrum kosti hverfið aptr, ok þann ætla ek yðr betra af at taka. En ef þér vilið fram fara, þá stefnið þér í austr, en ek á nú norðr leið til fjalla þessa er nú munuð þér sjá mega.”

‘Some birds must be sitting in the tree above me; I imagined, (61,1) when I awoke, that some dirt from the twigs fell upon my head. Art thou awake, Thor? It will be time to arise and clothe us; but now ye have no long journey forward to the castle called Útgardr. I have heard how ye have whispered among yourselves that I am no little man in stature; but ye shall see taller men, if ye come into Útgardr. Now I will give you wholesome advice: do not conduct yourselves boastfully, for the henchmen of Útgarda-Loki will not well endure big words from such swaddling-babes. But if not so, then turn back, and I think it were better for you to do that; but if ye will go forward, then turn to the east. As for me, I hold my way north to these hills, which ye may how see.’

«Sitter det fugler oppe i treet?» sa han. «Det kom visst noe rusk fra kvistene og ned i hodet på meg, så jeg våknet. -Og du, Tor! er du våken? Det er nok på tide å stå opp og kle på seg; men nå har dere ikke så langt igjen til borgen de kaller Utgard. Jeg har hørt dere har hvisket om, dere imellom, at jeg ikke er noen småvoksen mann; men dere får se dem som er større, om dere kommer til Utgard. Nå skal jeg gi dere et godt råd: Vokt dere for å fare med skryt - hirdmennene hos Utgarda-Loke tåler ikke store ord av slike småunger. Det beste dere kunne gjøre, var vel forresten å snu. Men vil dere fram, så gå mot øst; selv må jeg nordover nå til de fjellene dere ser.»

‘Tekr Skrýmir nestbaggann ok kastar á bak sér ok snýr þvers á braut í skóginn frá þeim, ok eigi er þess getit at Æsirnir bæði þá heila hittask.

Skrýmir took the provision-bag and cast it on his back, and turned from them across the forest; and it is not recorded that the Æsir bade him god-speed.

Skryme slengte nisteposen på ryggen og tverrsvinger inn i skogen. -Og ingen har hørt at æsene sendte noe gjensynsønske etter ham.

46. Utgarda-Loke, Thjalfe, Thor and the drinking game

‘Þórr fór fram á leið ok þeir félagar ok gekk fram til miðs dags. Þá sá þeir borg standa á vǫllum nokkvorum ok settu hnakkann á bak sér aptr áðr þeir fengu sét yfir upp, ganga til borgarinnar ok var grind fyrir borghliðinu ok lokin aptr. Þórr gekk á grindina ok fekk eigi upp lokit, en er þeir þreyttu at komask í borgina þá smugu þeir milli spalanna ok kómu svá inn, sá þá hǫll mikla ok gengu þannig. Var hurðin opin. Þá gengu þeir inn ok sá þar marga menn á tvá bekki ok flesta œrit stóra. Því næst koma þeir fyrir konunginn Útgarðaloka ok kvǫddu hann, en hann leit seint til þeira ok glotti um tǫnn ok mælti:

XLVI. “Thor turned forward on his way, and his fellows, and went onward till mid-day. Then they saw a castle standing in a certain plain, and set their necks down on their backs before they could see up over it. They went to the castle; and there was a grating in front of the castle-gate, and it was closed. Thor went up to the grating, and did not succeed in opening it; but when they struggled to make their way in, they crept between the bars and came in that way. They saw a great hall and went thither; the door was open; then they went in, and saw there many men on two benches, and most of them were big enough. Thereupon they came before the king Útgarda-Loki and saluted him; but he looked at them in his own good time, and smiled scornfully over his teeth, and said:

Tor og følget hans holder rett fram og går til midt på dagen. Da fikk de se en borg der på slettene og måtte klemme nakken godt ned i ryggen, før de klarte å se til øverst på borgen. De gikk på og kom til borgleet; det var grind for leet og godt stengt. Tor sloss med grinden en stund og kunne ikke få den opp; men de ville inn i borgen, så smatt de mellom grindspilene og kom seg inn. Nå så de en stor hall; og til den gikk de. Døren var åpen, de steg inn og fikk se en mengde menn på langbenkene - rikelig storvoksne folk, de fleste. De gikk fram til kongen der, Utgarda-Loke, og hilste. Han aktet ikke større på det, bare dro på smilen og sa:

‘“Seint er um langan veg at spyrja tíðinda. Eða er annan veg en ek hygg, at þessi sveinstauli sé Ǫkuþórr? En meiri muntu vera en mér lízk þú. Eða hvat íþrótta er þat er þér félagar þykkisk vera við búnir? Engi skal hér vera með oss sá er eigi kunni nokkurs konar list eða kunnandi um fram flesta menn.”

‘It is late to ask tidings of a long journey; or is it otherwise than I think: that this toddler is Öku-Thor? Yet thou mayest (62,1) be greater than thou appearest to me. What manner of accomplishments are those, which thou and thy fellows think to be ready for? No one shall be here with us who knows not some kind of craft or cunning surpassing most men.’

«Det går sent med nyhetene, når de har lang veg. Og dette hadde jeg aldri trodd; denne smågutten der -skal nå det være VognTor? Men kanskje du er mer tess enn du ser ut til. Fortell hva for idretter dere har å fare med, du og følget ditt; ingen får lov til å være her hos oss som ikke kan ett eller annet og kan det bedre enn alle andre.»

‘Þá segir sá er síðarst gekk, er Loki heitir: “Kann ek þá íþrótt er ek em albúinn at reyna, at engi er hér sá inni er skjótara skal eta mat sinn en ek.”

“Then spoke the one who came last, ‘Who was called Loki: ‘I know such a trick, which I am ready to try: that there is no one within here who shall eat his food more quickly than I.’

Da sa han som gikk bakerst, det var Loke: «Jeg vet en idrett jeg gjerne skal syne nå på flekken; ingen kan ete opp maten sin fortere enn jeg.»

(40,1) ‘Þá svarar Útgarðaloki: “Íþrótt er þat ef þú efnir, ok freista skal þá þessar íþróttar,” — kallaði útar á bekkinn at sá er Logi heitir skal ganga á gólf fram ok freista sín í móti Loka. Þá var tekit trog eitt ok borit inn á hallar gólfit ok fyllt af slátri. Settisk Loki at ǫðrum enda en Logi at ǫðrum, ok át hvártveggi sem tíðast ok mœttusk í miðju troginu. Hafði þá Loki etit slátr allt af beinum en Logi hafði ok etið slátr allt ok beinin með ok svá trogit, ok sýndisk nú ǫllum sem Loki hefði látit leikinn.

Then Útgarda-Loki answered: ‘That is a feat, if thou accomplish it; and this feat shall accordingly be put to the proof.’ He called to the farther end of the bench, that he who was called Logi should come forth on the floor and try his prowess against Loki. Then a trough was taken and borne in upon the hall-floor and filled with flesh; Loki sat down at the one end and Logi at the other, and each ate as fast as he could, and they met in the middle of the trough. By that time Loki had eaten all the meat from the bones, but Logi likewise had eaten all the meat, and the bones with it, and the trough too; and now it seemed to all as if Loki had lost the game.

Utgarda-Loke svarer: «En idrett er det, om du klarer deg; og det skal vi friste» - han ropte til en som satt ytterst på benken, en som het Loge, og sa han skulle gå fram på golvet og prøve seg mot Loke. Nå kom det noen inn med et traug de satte på golvet; det var fullt med slakt. Loke satte seg ved den ene enden og Loge ved den andre; så åt de det forteste de kunne og møttes midt på trauget. Da hadde Loke fått i seg alt kjøttet, inn til knokene, men Loge både kjøtt og knoker og trauget med; alle kunne se at Loke hadde tapt denne leiken.

‘Þá spyrr Útgarðaloki hvat sá hinn ungi maðr kunni leika, en Þjálfi segir at hann mun freista at renna skeið nokkvor við einhvern þann er Útgarðaloki fær til. Hann segir, Útgarðaloki, at þetta er góð íþrótt ok kallar þess meiri ván at hann sé vel at sér búinn of skjótleikinn ef hann skal þessa íþrótt inna, en þó lætr hann skjótt þessa skulu freista. Stendr þá upp Útgarðaloki ok gengr út, ok var þar gott skeið at renna eptir sléttum velli. Þá kallar Útgarðaloki til sín sveinstaula nokkvorn er nefndr er Hugi ok bað hann renna í kǫpp við Þjálfa. Þá taka þeir it fyrsta skeið, ok er Hugi því framar at hann snýsk aptr í móti honum at skeiðs enda.

“Then Útgarda-Loki asked what yonder young man could play at; and Thjálfi answered that he would undertake to run a race with whomsoever Útgarda-Loki would bring up. Then Útgarda-Loki said that that was a good accomplishment, and that there was great likelihood that he must be well endowed with fleetness if he were to perform that feat; yet he would speedily see to it that the matter should be tested. Then Útgarda-Loki arose and went out; and there was a good course to run on over the level plain. Then Útgarda-Loki called to him a certain lad, who was named Hugi, and bade him run a match against Thjálfi. Then they held the first heat; and Hugi was so much (63,1) ahead that he turned back to meet Thjálfi at the end of the course.

Nå spør Utgarda-Loke hva det er for leik han skjønner seg på, «den unge mannen der borte». Og Tjalve svarer han vil friste å kappløpe med den som Utgarda-Loke gir ham til motmann. Utgarda-Loke sier at dette er god idrett; men han tror, sier han, at Tjalve trenger å være snar tilgagns, om han skal vinne leiken; og det skulle de prøve med en eneste gang. Så reiser han seg, Utgarda-Loke, og går ut; der var det godt om flat voll å renne på. Utgarda-Loke roper nå til seg en liten en som han kalte Huge, og sa han skalle løpe om kapp med Tjalve. De leggger i veg; og Huge kommer først, men bare så mye at han snur ved målet og møter Tjalve.

Þá mælir Útgarðaloki: ‘“Þurfa muntu, Þjálfi, at leggja þik meir fram ef þú skalt vinna leikinn, en þó er þat satt at ekki hafa hér komit þeir menn er mér þykkir fóthvatari en svá.”

Then said Útgarda-Loki: ‘Thou wilt need to lay thyself forward more, Thjálfi, if thou art to win the game; but it is none the less true that never have any men come hither who seemed to me fleeter of foot than this.’

Utgarda-Loke sa: «Det trengs nok, Tjalve! at du gjør deg mer umak, om du skal vinne leiken; men sant å si, det er aldri kommet noen hit som var rappere på foten enn du!»

‘Þá taka þeir aptr annat skeið, ok þá er Hugi kemr til skeiðs enda ok hann snýsk aptr, þá var langt kólfskot til Þjálfa. Þá mælir Útgarðaloki:

Then they began another heat; and when Hugi had reached the course’s end, and was turning back, there was still a long bolt-shot to Thjálfi. Then spake Útgarda-Loki:

Nå løper de for annen gang; og når Huge kommer til målet og vender, da er det et langt kolvskott til Tjalve. Utgarda-Loke sa:

‘“Vel þykki mér Þjálfi renna skeiðit, en eigi trúi ek honum nú at hann vinni leikinn. En nú mun reyna er þeir renna it þriðja skeiðit.”

‘Thjálfi appears to me to run this course well, but I do not believe of him now that he will win the game. But it will be made manifest presently, when they run the third heat.’

«Jeg synes han er god til å renne, han Tjalve. Jeg tror nå likevel ikke han vinner; men det skal vi se, når de løper for tredje gang.»

‘Þá taka þeir enn skeið. En er Hugi er kominn til skeiðs enda ok snýsk aptr, ok er Þjálfi eigi þá kominn á mitt skeiðit. Þá segja allir at reynt er um þenna leik.

Then they began the heat; but when Hugi had come to the end of the course and turned back, Thjálfi had not yet reached mid-course. Then all said that that game had been proven.

Dermed legger de i veg igjen; men når Huge er kommet til målet og snur, er Tjalve ikke midtveis enda. -Alle sier at nå må denne leiken være prøvd grundig nok.

‘Þá spyrr Útgarðaloki Þór hvat þeira íþrótta mun vera er hann muni vilja birta fyrir þeim, svá miklar sǫgur sem menn hafa gǫrt um stórvirki hans. Þá mælir Þórr at helzt vill hann þat taka til at þreyta drykkju við einhvern mann. Útgarðaloki segir at þat má vel vera ok gengr inn í hǫllina ok kallar skutilsvein sinn, biðr at hann taki vítishorn þat er hirðmenn eru vanir at drekka af. Því næst kemr fram skutilsveinn með horninu ok fær Þór í hǫnd. Þá mælir Útgarðaloki:

“Next, Útgarda-Loki asked Thor what feats there were which he might desire to show before them: such great tales as men have made of his mighty works. Then Thor answered that he would most willingly undertake to contend with any in drinking. Útgarda-Loki said that might well be; he went into the hall and called his serving-boy, and bade him bring the sconce-horn which the henchmen were wont to drink off. Straightway the serving-lad came forward with the horn and put it into Thor’s hand. Then said Útgarda-Loki:

Utgarda-Loke spør nå Tor om ikke han vil syne dem noen idretter - så mye som folk har å fortelle om storverkene hans. Tor svarte at helst ville han kappdrikke med en eller annen. «Det kan nok bli av,» sier Utgarda-Loke; han går inn i hallen, roper på skutilsveinen sin og ber ham ta det hornet som hirdmennene bruker drikke av, når det er straffedrikking. Skutilsveinen kommer med hornet og gir det til Tor. Nå sa Utgarda-Loke:

‘“Af horni þessu þykkir þá vel drukkit ef í einum drykk gengr (41,1) af, en sumir menn drekka af í tveim drykkjum. En engi er svá lítill drykkjumaðr at eigi gangi af í þrimr.”

‘It is held that this horn is well drained if it is drunk off in one drink, but some drink it off in two; but no one is so poor a man at drinking that it fails to drain off in three.’

«Det regnes for godt drukket, om noen tømmer dette hornet i ett drag; somme tømmer det i to; og ingen er så dårlig til å drikke at han ikke tømmer det i tre.»

‘Þórr lítr á hornit, ok sýnisk ekki mikit ok er þó heldr langt. En hann er mjǫk þyrstr, tekr at drekka ok svelgr allstórum ok hyggr at eigi skal þurfa at lúta optar at sinni í hornit. En er hann þraut eyrindit ok hann laut ór horninu ok sér hvat leið drykkinum, ok lízk honum svá sem alllítill munr mun vera at nú sé lægra í horninu en áðr.

Thor looked upon the horn, and it did not seem big to him; and yet it was somewhat long. Still he was very thirsty; he took and drank, and swallowed enormously, and thought that he should not need to bend oftener to the horn. But when his breath failed, and he raised his (64,1) head from the horn and looked to see how it had gone with the drinking, it seemed to him that there was very little space by which the drink was lower now in the horn than before.

Tor ser på hornet; det er ikke stort, synes han; noe langt er det, men så skorter det heller ikke på at han er tørst, han drikker og tar store slurker og tenker han skal ikke trenge å bøye seg mot hornet oftere. Men så, da han ikke orket lenger og han løftet munnen fra hornet og skal se etter, er det nesten ikke råd å se monn på drikken, så lite har det minket i hornet.

Þá mælti Útgarðaloki:
‘“Vel er drukkit, ok eigi til mikit. Eigi mundak trúa ef mér væri sagt frá at Ásaþórr mundi eigi meira drykk drekka, en þó veit ek at þú munt vilja drekka af í ǫðrum drykk.”

Then said Útgarda-Loki: ‘It is well drunk, and not too much; I should not have believed, if it had been told me, that Ása-Thor could not drink a greater draught.

«Godt drukket!» sa Utgarda-Loke; «men det kunne ha vært mer. At Åsator ikke var bedre til å drikke enn så, det ville jeg ikke trodd, om noen hadde sagt det til meg. Men jeg skjønner det er din mening å drikke ut hornet andre gangen du drikker.»

‘Þórr svarar øngu, setr hornit á munn sér ok hyggr nú at hann skal drekka meira drykk ok þreytir á drykkjuna sem honum vansk til eyrindi, ok sér enn at stikillinn hornsins vill ekki upp svá mjǫk sem honum líkar. Ok er hann tók hornit af munni sér ok sér í, lízk honum nú svá sem minna hafi þorrit en í inu fyrra sinni. Er nú gott berandi borð á horninu.

But I know that thou wilt wish to drink it off in another draught.’ Thor answered nothing; he set the horn to his mouth, thinking now that he should drink a greater drink, and struggled with the draught until his breath gave out; and yet he saw that the tip of the horn would not come up so much as he liked. When he took the horn from his mouth and looked into it, it seemed to him then as if it had decreased less than the former time; but now there was a clearly apparent lowering in the horn.

Tor svarer ikke, han setter hornet for munnen og drikker alt det han orker, og tenker at nå skal det bli en større tår enn sist. Men han ser at andre enden av hornet ikke kommer så høyt som han ville. Og da han tok hornet fra munnen og skulle se etter i det, så han vel så liten monn som forrige gang. Men nå er det allikevel blitt en bar rand øverst, så mye at drikken ikke renner over om en går med hornet.

Þá mælti Útgarðaloki: ‘“Hvat er nú, Þórr? Muntu nú eigi sparask til eins drykkjar meira en þér mun hagr á vera? Svá lízk mér, ef þú skalt nú drekka af horninu hinn þriðja drykkinn sem þessi mun mestr ætlaðr. En ekki muntu mega hér með oss heita svá mikill maðr sem Æsir kalla þik ef þú gerir eigi meira af þér um aðra leika en mér lízk sem um þenna mun vera.”

Then said Útgarda-Loki: ‘How now, Thor? Thou wilt not shrink from one more drink than may he well for thee? If thou now drink the third draught from the horn, it seems to me as if this must he esteemed the greatest; but thou canst not be called so great a man here among us as the Æsir call thee, if thou give not a better account of thyself in the other games than it seems to me may come of this.’

«Hva mener du med dette, Tor?» sa Utgarda-Loke. «Du sparer visst på deg til en større tår enn du har godt av. Skal du nå drikke ut hornet med det tredje draget, så har du gjemt det meste til sist, kan jeg se. Og er du ikke bedre i andre leiker enn du ser ut til å være i denne, kan du aldri få så stort navn her hos oss som du har hos æsene.»

‘Þá varð Þórr reiðr, setr hornit á munn sér ok drekkr sem ákafligast má hann ok þreytir sem lengst at drykknum. En er hann sá í hornit þá hafði nú helzt nokkut munr á fengizk. Ok þá býðr hann upp hornit ok vill eigi drekka meira.

Then Thor became angry, set the horn to his mouth, and drank with all his might, and struggled with the drink as much as he could; and when he looked into the horn, at least some space had been made. Then he gave up the horn and would drink no more.

Da ble Tor harm, han setter hornet for munnen og drikker av alle livsens krefter og gir på så lenge han kan. Og da han skulle se etter i hornet, kunne han se monn, men ikke svært mye. Han gir nå hornet fra seg og vil ikke drikke mer.

Þá mælir Útgarðaloki: ‘“Auðsét er nú at máttr þinn er ekki svá mikill sem vér hugðum. En viltu freista um fleiri leika? Sjá má nú at ekki nýtir þú hér af.”

“Then said Útgarda-Loki: Now it is evident that thy prowess is not so great as we thought it to be; but wilt thou try thy hand at more games? It may readily be seen that thou gettest no advantage hereof.’

«Det er lett å se,» sa Utgarda-Loke, «at styrken din ikke er så stor som vi trodde. Vil du prøve deg med andre leiker? Denne her tjener du ikke på, det er tydelig.»

‘Þórr svarar: “Freista má ek enn of nokkura leika. En undarliga mundi mér þykkja þá er ek var heima með Ásum ef þvílíkir drykkir væri svá litlir kallaðir. En hvat leik vilið þér nú bjóða mér?”

Thor answered: “Will make trial of yet other games; but it would have (65,1) seemed wonderful to me, when I was at home with the Æsir, if such drinks had been called so little. But what game will ye now offer me?’

Tor svarer: «Jeg kan godt prøve meg i andre. Og de dragene jeg tok av drikken - hjemme hos æsene ville jeg ha syntes det var underlig, om noen hadde kalt dem små. - Men hva slags leik vil dere by meg nå?»

Lifting the cat

‘Þá mælir Útgarðaloki: “Þat gera hér ungir sveinar, er lítit mark mun at þykkja, at hefja upp af jǫrðu kǫtt minn. En eigi mundak kunna at mæla þvílíkt við Ásaþór ef ek hefða eigi sét fyrr at þú ert myklu minni fyrir þér en ek hugða.”

Then said Útgarda-Loki: ‘Young lads here are wont to do this (which is thought of small consequence): lift my cat up from the earth; but I should not have been able to speak of such a thing to Ása-Thor if I had not seen that thou hast far less in thee than I had thought.’

Utgarda-Loke svarte: «Guttungene her driver med noe som ikke er så merkverdig nettopp, de løfter katten min høyt i været. Slikt kunne jeg ikke få meg til å nevne for Åsator, om jeg ikke hadde sett at du er mye veikere enn jeg trodde.»

‘Því næst hljóp fram kǫttr einn grár á hallar gólfit ok heldr mikill. En Þórr gekk til ok tók hendi sinni niðr undir miðjan (42,1) kviðinn ok lypti upp. En kǫttrinn beygði kenginn svá sem Þórr rétti upp hǫndina. En er Þórr seildisk svá langt upp sem hann mátti lengst þá létti kǫttrinn einum fœti ok fær Þórr eigi framit þenna leik.

Thereupon there leaped forth on the hall-floor a gray cat, and a very big one; and Thor went to it and took it with his hand down under the middle of the belly and lifted up. But the cat bent into an arch just as Thor stretched up his hands; and when Thor reached up as high as he could at the very utmost, then the cat lifted up one foot, and Thor got this game no further advanced.

I det samme sprang en grå katt, en nokså stor en, fram på golvet i hallen. Tor gikk borttil, tok under magen på dyret og begynte å løfte; men katten krøket seg over hånden på Tor og hadde labbene i golvet hele tiden, den lettet på ene foten tilsist, men da hadde Tor fått hånden så høyt han kunne og måtte nå gi opp denne leiken.

Þá mælir Útgarðaloki:
‘“Svá fór þessi leikr sem mik varði: kǫttrinn er heldr mikill, en Þórr er lágr ok lítill hjá stórmenni því sem hér er með oss.”

Then said Útgarda-Loki: ‘This game went even as I had foreseen; the cat is very great, whereas Thor is low and little beside the huge men who are here with us.’

Utgarda-Loke sa:
«Det gikk som jeg tenkte; katten er nokså svær, og Tor er liten og lav mot de storvoksne folkene her hos oss.»

‘Þá mælir Þórr: “Svá lítinn sem þér kallið mik, þá gangi nú til einnhverr ok fáisk við mik! Nu em ek reiðr!”

“Then said Thor: ‘Little as ye call me, let any one come up now and wrestle with me; now I am angry.’

Da sa Tor: «Så liten dere kaller meg - kom og ta tak med meg, hvem som vil! Nå er jeg sint.»

Wrestling with an old lady

‘Þá svarar Útgarðaloki ok litask um á bekkina ok mælti: “Eigi sé ek þann mann hér inni er eigi mun lítilræði í þykkja at fásk við þik.” Ok enn mælir hann: “Sjám fyrst. Kalli mér hingat kerlinguna fóstru mína Elli, ok fáisk Þórr við hana ef hann vill. Felt hefir hon þá menn er mér hafa litizk eigi ósterkligri en Þórr er.”

Then Útgarda-Loki answered, looking about him on the benches, and spake: ‘I see no such man here within, who would not hold it a disgrace to wrestle with thee;’ and yet he said: ‘Let us see first; let the old woman my nurse be called hither, Elli, and let Thor wrestle with her if he will. She has thrown such men as have seemed to me no less strong than Thor.’

Utgarda-Loke så bortetter benkene og svarte: «Jeg ser ikke noen herinne som ikke vil synes det blir for smått å ta tak med deg. Vi skal tenke oss om! Rop på Elle, fostermor min - mot henne kan Tor prøve seg om han vil; hun har lagt i marken folk som så ut til å være sterkere enn han er.»

‘Því næst gekk í hǫllina kerling ein gǫmul. Þá mælir Útgarðaloki at hon skal taka fang við Ásaþór. Ekki er langt um at gera. Svá fór fang þat at því harðara er Þórr knúðisk at fanginu, því fastara stóð hon. Þá tók kerling at leita til bragða, ok varð Þórr þá lauss á fótum, ok váru þær sviptingar allharðar, ok eigi lengi áðr en Þórr fell á kné ǫðrum fœti. Þá gekk til Útgarðaloki, bað þau hætta fanginu, ok sagði svá at Þórr mundi eigi þurfa at bjóða fleirum mǫnnum fang í hans hǫll. Var þá ok liðit á nótt. Vísaði Útgarðaloki Þór ok þeim félǫgum til sætis ok dveljask þar náttlangt í góðum fagnaði.

Straightway there came into the hall an old woman, stricken in years. Then Útgarda-Loki said that she should grapple with Ása-Thor. There is no need to make a long matter of it: that struggle went in such wise that the harder Thor strove in gripping, the faster she stood; then the old woman essayed a hold, and then Thor became totty on his feet, and their tuggings were (66,1) very hard. Yet it was not long before Thor fell to his knee, on one foot. Then Útgarda-Loki went up and bade them cease the wrestling, saying that Thor should not need to challenge more men of his body-guard to wrestling. By then it had passed toward night; Útgarda-Loki showed Thor and his companions to a seat, and they tarried there the night long in good cheer.

Nå kom det en gammel kjerring inn i hallen. Og Utgarda-Loke sa at hun skulle ta fangtak med Asator. Resten er snart fortalt, i denne leiken gikk det slik at jo hardere Tor tok i, dess fastere stod Elle; så begynte kjerringa å bruke knep og Tor å snave, det bar hit og dit i harde kast, og det varte ikke lenge før han hadde det ene kneet i golvet. Da gikk Utgarda-Loke borttil og ba dem holde opp, og sa at nå kunne vel ikke Tor ha noen trang til å ta tak med andre der i hirden. Nå var det blitt kvelden og. UtgardaLoke viste Tor og følget hans til sæte; de ble der om natten og kunne ikke klage, stellet var det beste.

47. What it was

En at morni þegar dagaði stendr Þórr upp ok þeir félagar, klæða sik ok eru búnir braut at ganga. Þá kom þar Útgarðaloki ok lét setja þeim borð. Skorti þá eigi góðan fagnað, mat ok drykk. En er þeir hafa matazk þá snúask þeir til ferðar. Útgarðaloki fylgir þeim út, gengr með þeim braut ór borginni. En at skilnaði þá mælir Útgarðaloki til Þórs ok spyrr hvernig honum þykkir ferð sín orðin, eða hvárt hann hefir hitt ríkara mann nokkvorn en sik. Þórr segir at eigi mun hann þat segja at eigi hafi hann mikla ósœmð farit í þeira viðskiptum.

XLVII. “But at morning, as soon as it dawned, Thor and his companions arose, clothed themselves, and were ready to go away. Then came there Útgarda-Loki and caused a table to be set for them; there was no lack of good cheer, meat and drink. So soon as they had eaten, he went out from the castle with them; and at parting Útgarda-Loki spoke to Thor and asked how he thought his journey had ended, or whether he had met any man mightier than himself. Thor answered that he could not say that he had not got much shame in their dealings together.

Neste morgen ved daggry stod Tor og følget hans opp og kledde på seg og gjorde seg ferdige til å gå. Da kom Utgarda-Loke og lot dekke bord for dem - det skortet ikke på godt stell, der var både mat og drikke. Da de hadde spist, ga de seg i veg. Utgarda -Loke fulgte dem ut og gikk med dem et stykke bortover fra borgen. Da de skulle skilles, vendte Utgarda-Loke seg til Tor og spurte hvordan han var fornøyd med ferden, om han noengang hadde møtt en mektigere mann enn han. Tor sa han kunne ikke nekte for at han hadde høstet en del vanære av oppholdet hos Utgarda-Loke -

‘“En þó veit ek at þér munuð kalla mik lítinn mann fyrir mér, ok uni ek því illa.”

‘But yet I know that ye will call me a man of little might, and I am ill-content with that.’

«jeg vet dere kommer til å si at jeg duger lite, og det liker jeg ikke.»

‘Þá mælir Útgarðaloki: “Nu skal segja þér it sanna er þú ert út kominn ór borginni, at ef ek lifi ok megak ráða þá skaltu aldri optar í hana koma. Ok þat veit trúa mín at aldri hefðir þú í hana komit ef ek hefða vitat áðr at þú hefðir svá mikinn krapt með þér, ok þú hafðir svá nær haft oss mikilli ófœru. En sjónhverfingar hefi ek gert þér, svá at fyrsta sinn er ek fann þik á skóginum kom ek til fundar við yðr. Ok þá er þú skyldir leysa nestbaggann þá hafðak (43,1) bundit með grésjárni, en þú fant eigi hvar upp skyldi lúka. En því næst laust þú mik með hamrinum þrjú hǫgg, ok var it fyrsta minzt ok var þó svá mikit at mér mundi endask til bana ef á hefði komit. En þar er þú sátt hjá hǫll minni setberg, ok þar sáttu ofan í þrjá dali ferskeytta ok einn djúpastan, þar váru hamarspor þín. Setberginu brá ek fyrir hǫggin, en eigi sátt þú þat. Svá var ok of leikana er þér þreyttuð við hirðmenn mína. Þá var þat it fyrsta er Loki gerði. Hann var mjǫk soltinn ok át títt, en sá er Logi heitir, þat var villieldr ok brendi hann eigi seinna trogit en slátrit. En er Þjálfi þreytti rásina við þann er Hugi hét, þat var hugr minn, ok var Þjálfa eigi vænt at þreyta skjótfœri hans. En er þú drakt af horninu ok þótti þér seint líða — en þat veit trúa mín at þá varð þat undr er ek munda eigi trúa at vera mætti: annarr endir hornsins var út í hafi, en þat sáttu eigi, en nú er þú kemr til sjávarins þá muntu sjá mega hvern þurð þú hefir drukkit á sænum.” ‘Þat eru nú fjǫrur kallaðar.

Then said Útgardi-Loki: ‘Now I will tell thee the truth, now that thou art come out of the castle; and if I live and am able to prevail, then thou shalt never again come into it. And this I know, by my troth! that thou shouldst never have come into it, If I had known before that thou haddest so much strength in thee, and that thou shouldst so nearly have had us in great peril. But I made ready against thee eye-illusions; and I came upon you the first time in the wood, and when thou wouldst have unloosed the provision-bag, I had bound it with iron, and thou didst not find where to undo it. But next thou didst smite me three blows with the hammer; and the first was least, and was yet so great that it would have sufficed (67,1) to slay me, if it had come upon me. Where thou sawest near my hall a saddle-backed mountain, cut at the top into threesquare dales, and one the deepest, those were the marks of thy hammer. I brought the saddle-back before the blow, but thou didst not see that. So it was also with the games, in which ye did contend against my henchmen: that was the first, which Loki did; he was very hungry and ate zealously, but he who was called Logi was “wild-fire,” and he burned the trough no less swiftly than the meat. But when Thjálfi ran the race with him called Hugi, that was my “thought,” and it was not to be expected of Thjálfi that he should match swiftness with it. “Moreover, when thou didst drink from the horn, and it seemed to thee to go slowly, then, by my faith, that was a wonder which I should not have believed possible: the other end of the horn was out in the sea, but thou didst not perceive it. But now, when thou comest to the sea, thou shalt be able to mark what a diminishing thou hast drunk in the sea: this is henceforth called “ebb-tides."’

Da sa Utgarda-Loke: «Nå skal jeg si deg sannheten, for nå er du vel ute av borgen - og så sant jeg lever, skal du aldri oftere komme derinn med min gode vilje; du skulle så visst ikke ha kommet der nå heller, hadde jeg visst før at du har så store krefter. Det var nær på at du hadde ført oss opp i den verste ulykke. Jeg har synkvervet deg. Det var jeg som møtte dere første gang i skogen; da du skulle løse nisteskreppen, hadde jeg snøre den til med trolljern, derfor fant du ikke hvor du skulle åpne den. Dernest slo du meg tre hogg med hammeren; første hogget var det minste, men det var stort nok til at det hadde blitt min død om det hadde rammet meg. Men du så berget ved hallen min? i toppen av det så du tre firkantete dalsøkk, det ene dypere enn det andre: det er sporene etter hammeren din, jeg skjøv berget fram for hoggene. Men det så ikke du. Slik var det også med leikene som dere prøvde dere i med hirdmennene mine. Først den Loke var med på, han var sulten og åt bra, men den som het Loge, var ildebrann, og han brente trauet like fort som kjøttet. Tjalve løp om kapp med en som het Huge - men det var hugen min, og det var ikke ventelig at Tjalve skulle klare å renne om kapp med den. Og du drakk av hornet og syntes ikke det monn et stort - men var min tro et under som jeg aldri hadde tenkt mulig, for andre enden av hornet lå ute i havet. Det så ikke du, men når du nå kommer til sjøen, kan du se hvor mye du har drukket tørt.» - Det kalles «fjære».

Ok enn mælir hann: ‘“Eigi þótti mér hitt minna vera vert er þú lyptir upp kettinum, ok þér satt at segja þá hræddusk allir þeir er sá er þú lyptir af jǫrðu einum fœtinum. En sá kǫttr var eigi sem þér sýndisk: þat var Miðgarðsormr er liggr um lǫnd ǫll, ok vansk honum varliga lengðin til at jǫrðina tœki sporðr ok hǫfuð. Ok svá langt seildisk þú upp at skamt var þá til himins. En hitt var ok mikit undr um fangit er þú stótt svá lengi við ok fell eigi meir en á kné ǫðrum fœti er þú fekzk við Elli, fyrir því at engi hefir sá orðit, ok engi mun verða ef svá gamall er at elli bíðr, at eigi komi ellin ǫllum til falls. Ok er nú þat satt at segja at vér munum skiljask, ok mun þá betr hvárratveggju handar at þér komið eigi optar mik at hitta. Ek mun enn annat sinn verja borg mína með þvílíkum vælum eða ǫðrum svá at ekki vald munuð þér á mér fá.”

“And again he said: ‘It seemed to me not less noteworthy when thou didst lift up the cat; and to tell thee truly, then all were afraid who saw how thou didst lift one foot clear of the earth. That cat was not as it appeared to thee: it was the Midgard Serpent, which lies about all the land, and scarcely does its length suffice to encompass the earth with head and tail. So high didst thou stretch up thine arms that it was then but a little way more to heaven. It was also a great marvel concerning the wrestling-match, when thou didst withstand so long, and didst not fall more than on one knee, wrestling with Elli; since none such has ever been and none shall be, if he become so old as to abide “Old Age,” that she shall not cause him to fall. And now (68,1) it is truth to tell that we must part; and it will be better on both sides that ye never come again to seek me. Another time I will defend my castle with similar wiles or with others, so that ye shall get no power over me.’

- Og han fortsatte: «Det var ikke mindre merkelig da du løftet katten, sant å si, da du lettet den ene foten opp fra marken, ble de redde alle som så på, for den katten var ikke det du trodde -den var Midgardsormen som ligger omkring alt land, og det var bare så vidt den var lang nok til at hode og hale tok jorden; du løftet den så høyt at det ikke var langt til himmels. Brytekampen var også et stort under, at du stod så lenge og ikke falt lenger enn på det ene kneet da du brøtes med Elle (Elde), men det har aldri vært noen og blir heller ingen som ikke Elle får til å falle når han blir så gammel at alderen trykker. Men jeg får si det som det er. Når vi nå skilles, blir det best for begge parter at du ikke kommer og hilser på meg flere ganger. En annen gang vil jeg også verge borgen min med den slags kunster eller med andre, så du kommer aldri til å få noen makt over meg.»

‘En er Þórr heyrði þessa tǫlu greip hann til hamarsins ok bregðr á lopt, en er hann skal fram reiða þá sér hann þar hvergi Útgarðaloka. Ok þá snýsk hann aptr til borgarinnar ok ætlask þá fyrir at brjóta borgina. Þá sér hann þar vǫllu víða ok fagra en ønga borg. Snýsk hann þá aptr ok ferr leið sína til þess er hann kom aptr í Þrúðvanga. En þat er satt at segja at þá hafði hann ráðit fyrir sér at leita til ef saman mætti bera fundi þeira Miðgarðsorms, sem síðan varð. Nú ætla ek engan kunna þér sannara at segja frá þessi ferð Þórs.’

“When Thor had heard these sayings, he clutched his hammer and brandished it aloft; but when he was about to launch it forward, then he saw Útgarda-Loki nowhere. Then he turned back to the castle, purposing to crush it to pieces; and he saw there a wide and fair plain, but no castle. So he turned back and went his way, till he was come back again to Thrúdvangar. But it is a true tale that then he resolved to seek if he might bring about a meeting between himself and the Midgard Serpent, which after ward came to pass. Now I think no one knows how to tell thee more truly concerning this journey of Thor’s.”

Da Tor hadde hørt dette, grep han hammeren og løftet den i været, men da han ville slå til, så han ikke UtgardaLoke noen steder. Og da han snudde seg mot borgen og tenkte at da fikk han heller knuse den, da så han bare åpne, vakre sletter og ingen borg. Da snudde han og gikk hjem til Trudvang. Men da var det sant å si at han satte seg fore at han ville prøve å møtes med Midgardsormen, og det ble det da også til siden. Jeg tror ikke noen kan gi deg bedre beskjed om denne reisen som Tor gjorde.»

48. Thor fishing the Midgard Serpent with Hymir

Þá mælir Gangleri: ‘Allmikill er fyrir sér Útgarðaloki, en með vælum ok fjǫlkyngi ferr hann mjǫk. En þat má sjá at hann er mikill (44,1) fyrir sér at hann átti hirðmenn þá er mikinn mátt hafa. Eða hvárt hefir Þórr ekki þessa hefnt?’

XLVIII. Then said Gangleri: “Very mighty is Útgarda-Loki, and he deals much in wiles and in magic; and his might may be seen in that he had such henchmen as have great prowess. Now did Thor ever take vengeance for this?”

Nå sa Ganglere: «Han var svært til kar, han Utgarda-Loke, men han brukte mye kunster og trollskap. Likevel kan en skjønne han må være noe til kar når han hadde så sterke hirdmenn. Men har ikke Tor tatt hevn over dette på noen måte?»

Hár svarar: ‘Eigi er þat ókunnigt, þótt eigi sé frœðimenn, at Þórr leiðrétti þessa ferðina er nú var frá sagt, ok dvalðisk ekki lengi heima áðr hann bjósk svá skyndiliga til ferðarinnar at hann hafði eigi reið ok eigi hafrana ok ekki fǫruneyti. Gekk hann út of Miðgarð svá sem ungr drengr, ok kom einn aptan at kveldi til jǫtuns nokkurs; sá er Hymir nefndr. Þórr dvalðisk þar at gistingu of nóttina. En í dagan stóð Hymir upp ok klæddisk ok bjósk at róa á sæ til fiskjar. En Þórr spratt upp ok var skjótt búinn ok bað at Hymir skyldi hann láta róa á sæ með sér. En Hymir sagði at lítil liðsemð mundi at honum vera er hann var lítill ok ungmenni eitt.

Hárr answered: “It is not unknown, though one be not a scholar, that Thor took redress for this journey of which the tale has but now been told; and he did not tarry at home long before he made ready for his journey so hastily that he had with him no chariot and no he-goats and no retinue. He went out over Midgard in the guise of a young lad, and came one evening at twilight to a certain giant’s, who was called Hymir. Thor abode as guest there overnight; but at dawn Hymir arose and clothed himself and made ready to row to sea a-fishing. Then Thor sprang up and was speedily ready, and asked Hymir to let him row to sea with him. But Hymir said that Thor would (69,1) be of little help to him, being so small and a youth,

Hå svarte: «En trenger ikke være vismann for å vite at Tor rettet seg igjen etter den ferden jeg nå fortalte om. Han ble ikke lenge hjemme før han ga seg i veg igjen, han hadde slikt hastverk med å komme av sted at han hverken fikk vogn eller bukker med seg, og han var uten følge. Han gikk ut fra Midgard og lot som han var en ung gutt, og en dag mot kvelden kom han til en jotun som het Hyme. Tor var gjest der om natten. I dagningen stod Hyme opp og kledde på seg, gjorde seg ferdig til å ro på sjøen og fiske. Tor spratt opp og var fort ferdig han og, ba at Hyme skulle la ham få være med å ro fiske. Men Hyme sa det var liten hjelp i ham, så liten og ung som han var -

‘“Ok mun þik kala ef ek sit svá lengi ok útarliga sem ek em vanr.”

‘And thou wilt freeze, if I stay so long and so far out as I am wont.’

«du kommer til å fryse om jeg ligger så lenge og så langt ute som jeg er vant til,» sa han.

‘En Þórr sagði at hann mundi róa mega fyrir því frá landi at eigi var víst hvárt hann mundi fyrr beiðask at róa útan, ok reiddisk Þórr jǫtninum svá at þá var búit at hann mundi þegar láta hamarinn skjalla honum, en hann lét þat við berask þvíat hann hugðisk þá at reyna afl sitt í ǫðrum stað. Hann spurði Hymi hvat þeir skyldu hafa at beitum, en Hymir bað hann fá sér sjálfan beitur. Þá snerisk Þórr á braut þangat er hann sá øxna flokk nokkvorn er Hymir átti. Hann tók hinn mesta uxann, er Himinhrjótr hét, ok sleit af hǫfuðit ok fór með til sjávar. Hafði þá Hymir út skotit nǫkkvanum. Þórr gekk á skipit ok settisk í austrrúm, tók tvær árar ok røri, ok þótti Hymi skriðr verða af róðri hans. Hymir reri í halsinum fram ok sóttisk skjótt róðrinn. Sagði þá Hymir at þeir váru komnir á þær vaztir er hann var vanr at sitja ok draga flata fiska, en Þórr kvezk vilja róa myklu lengra, ok tóku þeir enn snertiróðr. Sagði Hymir þá at þeir váru komnir svá langt út at hætt var at sitja útar fyrir Miðgarðsormi. En Þórr kvezk mundu róa eina hríð ok svá gerði, en Hymir var þá allókátr. En þá er Þórr lagði upp árarnar, greiddi hann til vað heldr sterkjan ok eigi var ǫngullinn minni eða óramligri. Þar lét Þórr koma á ǫngulinn oxahǫfuðit ok kastaði fyrir borð, ok fór ǫngullinn til grunns. Ok er þá svá satt at segja at engu ginti þá Þórr minnr Miðgarðsorm en Útgarðaloki hafði spottat Þór þá er hann hóf orminn upp á hendi sér. Miðgarðsormr gein yfir oxahǫfuðit en ǫngullinn vá í góminn orminum. En er ormrinn kendi þess, brá hann við svá hart at báðir hnefar Þórs skullu út á borðinu. Þá varð Þórr reiðr ok fœrðisk í ásmegin, spyrndi við svá (45,1) fast at hann hljóp báðum fótum gǫgnum skipit ok spyrndi við grunni, dró þá orminn upp at borði. En þat má segja at engi hefir sá sét ógurligar sjónir er eigi mátti þat sjá er Þórr hvesti augun á orminn, en ormrinn starði neðan í mót ok blés eitrinu. Þá er sagt at jǫtunninn Hymir gerðisk litverpr, fǫlnaði, ok hræddisk er hann sá orminn ok þat er særinn fell út ok inn of nǫkkvann. Ok í því bili er Þórr greip hamarinn ok fœrði á lopt þá fálmaði jǫtunninn til agnsaxinu ok hjó vað Þórs af borði, en ormrinn søktisk í sæinn. En Þórr kastaði hamrinum eptir honum, ok segja menn at hann lysti af honum hǫfuðit við grunninum. En ek hygg hitt vera þér satt at segja at Miðgarðsormr lifir enn ok liggr í umsjá. En Þórr reiddi til hnefann ok setr við eyra Hymi svá at hann steyptisk fyrir borð ok sér í iljar honum. En Þórr óð til lands.’

But Thor said that he would be able to row far out from land, for the reason that it was not certain whether he would be the first to ask to row back. Thor became so enraged at the giant that he was forthwith ready to let his hammer crash against him; but he forced himself to forbear, since he purposed to try his strength in another quarter. He asked Hymir what they should have for bait, but Hymir bade him get bait for himself. Then Thor turned away thither where he, saw a certain herd of oxen, which Hymir owned; he took the largest ox, called Himinbrjotr, and cut off its head and went therewith to the sea. By that time Hymir had shoved out the boat. “Thor went aboard the skiff and sat down in the stern-seat, took two oars and rowed; and it seemed to Hymir that swift progress came of his rowing. Hymir rowed forward in the bow, and the rowing proceeded rapidly; then Hymir said that they had arrived at those fishing-banks where he was wont to anchor and angle for flat-fish. But Thor said that he desired to row much further, and they took a sharp pull; then Hymir said that they had come so far that it was perilous to abide out farther because of the Midgard Serpent. Thor replied that they would row a while yet, and so he did; but Hymir was then sore afraid. Now as soon as Thor had laid by the oars, he made ready a very strong fishing-line, and the hook was no less large and strong. Then Thor put the ox-head on the hook and cast it overboard, and the hook went to the bottom; and it is telling thee the truth to say that then Thor beguiled the Midgard Serpent no less than Útgarda-Loki had mocked (70,1) Thor, at the time when he lifted up the Serpent in his hand. “The Midgard Serpent snapped at the ox-head, and the hook caught in its jaw; but when the Serpent was aware of this, it dashed away so fiercely that both Thor’s fists crashed against the gunwale. Then Thor was angered, and took upon him his divine strength, braced his feet so strongly that he plunged through the ship with both feet, and dashed his feet against the bottom; then he drew the Serpent up to the gunwale. And it may be said that no one has seen very fearful sights who might not see that: bow Thor flashed fiery glances at the Serpent, and the Serpent in turn stared up toward him from below and blew venom. Then, it is said, the giant Hymir grew pale, became yellow, and was sore afraid, when he saw the Serpent, and how the sea rushed out and in through the boat. In the very moment when Thor clutched his hammer and raised it on high, then the giant fumbled for his fish-knife and hacked off Thor’s line at the gunwale, and the Serpent sank down into the sea. Thor hurled his hammer after it; and men say that he struck off its head against the bottom; but I think it were true to tell thee that the Midgard Serpent yet lives and lies in the encompassing sea. But ‘Thor swung his fist and brought it against Hymir’s ear, so that he plunged overboard, and Thor saw the soles of his feet. And Thor waded to land.”

Men Tor sa at han kunne gjerne ro langt fra land, det var ikke sikkert han ble den første til å ville snu, sa han. Tor var så sint på jotnen at det var bare såvidt han ikke lot hammeren smelle i hodet på ham; men han styrte seg, for han tenkte å prøve kreftene sine på noe annet denne gangen. Han spurte Hyme hva de skulle ha til agn, men Hyme sa at agn fikk han skaffe seg selv. Da snudde Tor seg og gikk bort til en flokk okser som Hyme eide, han tok den største oksen - en som het Himinrjod - og sleit hodet av den og tok det med seg ned til sjøen. Da hadde Hyme alt skjøvet båten ut. Tor gikk ombord og satte seg midtbords, tok et par årer og rodde. Hyme syntes det var fart i roingen hans. Hyme selv rodde framme, og de rodde fore. Så sa Hyme at nå var de kommet på stedet der han pleide å dra kveite. Men Tor sa han ville ro mye lenger. Så tok de en liten tørn til. Da sa Hyme at nå var de så langt ute at det ikke var verd å ro lenger for Midgardsormen. Men Tor sa han ville ro et stykke tiL og det gjorde han. Da var Hyme svært stur. Nå la Tor årene opp og stelte til et godt og sterkt snøre, og angelen var hverken mindre eller svakere enn som høvde med snøret; på angelen satte han oksehodet og slengte det over bord, og angelen for til bunns. Men jeg skal si deg at den gangen holdt Tor Midgardsormen ikke mindre for narr enn Utgarda-Loke hadde holdt gjøn med Tor da han 1øftet Midgardsormen på strak arm. Midgardsormen gapte over oksehodet, og angelen skar seg inn i gommen på ormen. Da ormen kjente det, nappet den til så hardt at begge nevene til Tor smalt mot båtripen. Da ble Tor sine og brukte åsa-makten, spente så hardt i at begge føttene hans gikk igjennom båten og spente mot sjøbunnen -og så dro han ormen opp til båtripen. Men den som ikke har sett Tor da han kvesste øyer mot ormen og ormen som stirret på ham nedenfra, han kan ikke si at han har sett et virkelig skremmelig syn. Det sies at jotnen Hyme skiftet farge, han ble bleik og redd da han fikk øye på ormen og så at sjøen gikk ut og inn av båten. Og i samme stund som Tor grep hammeren og svingte den, fikk jotnen fatt i agnkniven og hogg Tors snøre over ved båtripen. Ormen sakk i hav, men Tor slengte hammeren etter ham, og det er de som sier at han slo av ham hodet i vannskorpen. Men jeg tror nå det er sant når jeg sier at Midgardsormen lever enda og ligger i storhavet. Tor ble sint og satte neven under øret på Hyme så han stupte over bord - en kan se fotsålene på ham. Men Tor vadde i land.»

49. Balder shot by Loke

Þá mælir Gangleri: ‘Hafa nokkvor meiri tíðindi orðit með Ásunum? Allmikit þrekvirki vann Þórr í þessi ferð.’

XLIX. Then spake Gangleri: “Have any more matters of note befallen among the Æsir? A very great deed of valor did Thor achieve on that journey.”

Da sa Ganglere: «Har det hendt flere merkelige ting hos æsene? Det var noe til storverk Tor øvde på denne siste ferden.»

Hár svarar: ‘Vera mun at segja frá þeim tíðindum er meira þótti vert Ásunum. En þat er upphaf þessar sǫgu at Baldr inn góða dreymði drauma stóra ok hættliga um líf sitt. En er hann sagði Ásunum draumana þá báru þeir saman ráð sín, ok var þat gert at beiða griða Baldri fyrir alls konar háska, ok Frigg tók svardaga til þess at eira skyldu Baldri eldr ok vatn, járn ok alls konar málmr, steinar, jǫrðin, viðirnir, sóttirnar, dýrin, fuglarnir, eitr, ormar. En er þetta var gert ok vitat, þá var þat skemtun Baldrs ok Ásanna at hann skyldi standa upp á þingum en allir aðrir skyldu sumir skjóta á hann, sumir hǫggva til, sumir berja grjóti. En hvat sem at var gert, sakaði hann ekki, ok þótti þetta ǫllum mikill frami. En er þetta sá Loki Laufeyjarson þá líkaði honum illa er Baldr sakaði ekki. Hann gekk til Fensalar til Friggjar ok brá sér í konu líki. Þá spyrr Frigg ef sú kona vissi hvat Æsir hǫfðusk at á þinginu. Hon sagði at allir skutu at Baldri, ok þat at hann sakaði ekki.

Hárr made answer: “Now shall be told of those tidings which seemed of more consequence to the Æsir. The beginning of the (71,1) story is this, that Baldr the Good dreamed great and perilous dreams touching his life. When he told these dreams to the Æsir, then they took counsel together: and this was their decision: to ask safety for Baldr from all kinds of dangers. And Frigg took oaths to this purport, that fire and water should spare Baldr, likewise iron and metal of all kinds, stones, earth, trees, sicknesses, beasts, birds, venom, serpents. And when that was done and made known, then it was a diversion of Baldr’s and the Æsir, that he should stand up in the Thing, and all the others should some shoot at him, some hew at him, some beat him with stones; but whatsoever was done hurt him not at all, and that seemed to them all a very worshipful thing. “But when Loki Laufeyarson saw this, it pleased him ill that Baldr took no hurt. He went to Fensalir to Frigg, and made himself into the likeness of a woman. Then Frigg asked if that woman knew what the Æsir did at the Thing. She said that all were shooting at Baldr, and moreover, that he took no hurt.

Hå svarte: «Det kan nok være ett og annet å fortelle som hadde mer å si for æsene. Det begynte med at Balder drømte store og farlige drømmer om livet sitt. Da han fortalte drømmene for æsene, rådslo de med hverandre, og så gjorde de vedtak om at de skulle be om grid for Balder mot all slags fare. Frigg tok alle ting i ed, så at ild og vann, jern og all slags malm, steinene, jorden, trærne, sykdommene, dyrene, fuglene, eiteret og ormene -alt skulle skåne Balder. Da dette var vel vedtatt og kunngjort, moret æsene og Balder seg med at han stod fram på tinge, og alle de andre skulle noen skyte på ham, noen hogge etter ham, noen kaste stein. Men hva de så gjorde, skadet det ikke Balder, og dette syntes alle var svært så gildt. Men da Loke Lauvøyssønn så det, likte han lite at ikke noe kunne skade Balder. Han skapte seg om til en kvinne og gikk til Friggs sal. Frigg spurte denne kvinnen om hun visste hva æsene drev med på tinget. Hun svarte at alle stod og skjøt på Balder, men det gjorde ham ikke noe.

Þá mælir Frigg:
‘“Eigi munu vápn eða viðir granda Baldri.

Then said Frigg: ‘Neither weapons nor trees may hurt Baldr: I have taken oaths of them all.’

Da sa Frigg:
«Våpen og tre sårer ikke Balder,
ed har de svoret meg alle sammen.»

‘Þá spyrr konan: “Hafa allir hlutir eiða unnit at eira Baldri?”

Then the woman asked: ‘Have all things taken oaths to spare Baldr?’

Nå spurte kvinnen: «Har alle ting gitt sin ed på å skåne Balder?»

‘Þá svarar Frigg: “Vex viðarteinungr einn fyrir vestan Valhǫll. Sá er mistilteinn kallaðr. Sá þótti mér ungr at krefja eiðsins.”

and Frigg answered: ‘There grows a tree-sprout alone westward of Valhall: it is called Mistletoe; I thought it too young to ask the oath of.’

Da svarte Frigg: «Det vokser en vekst vest for Valhall, Misteltein kalles den. Jeg syntes den var for ung å ta i ed.»

‘Því næst hvarf konan á brut. En Loki tók mistiltein ok sleit upp ok gekk til þings. En Hǫðr stóð útarliga í mannhringinum þvíat hann var blindr.

Then straightway the woman turned away; but Loki took Mistletoe and pulled it up and went to the Thing. “Hödr stood outside the ring of men, because he was blind.

I det samme ble kvinnen borte. Men Loke tok mistelteinen og sleit den opp og gikk til tinget. Hod sto på tinget lange ute i manneringen, for han var blind.

Þá mælir Loki við hann: ‘“Hví skýtr þú ekki at Baldri?”

Then spake Loki to him: ‘Why dost thou not shoot at Baldr?’

Da sa Loke til ham: «Hvorfor skyter ikke du på Balder?»

(46,1) ‘Hann svarar: “Þvíat ek sé eigi hvar Baldr er, ok þat annat at ek em vápnlauss.”

He answered: ‘Because I see not where Baldr (72,1) is; and for this also, that I am weaponless.’

Han svarte: «Jeg ser ikke hvor Balder står, og dessuten er jeg våpenløs.»

‘Þá mælir Loki: “Gerðu þó í líking annarra manna ok veit Baldri sœmð sem aðrir menn. Ek mun vísa þér til hvar hann stendr. Skjót at honum vendi þessum.”

Then said Loki: ‘Do thou also after the manner of other men, and show Baldr honor as the other men do. I will direct thee where he stands; shoot at him with this wand.’

Da sa Loke: «Du får da gjøre ære på Balder du som de andre. Jeg skal vise deg hvor han står, skyt nå på ham med denne kjeppen her.»

‘Hǫðr tók mistiltein ok skaut at Baldri at tilvísun Loka. Flaug skotit í gǫgnum hann ok fell hann dauðr til jarðar, ok hefir þat mest óhapp verit unnit með goðum ok mǫnnum. Þá er Baldr var fallinn þá fellusk ǫllum Ásum orðtǫk ok svá hendr at taka til hans, ok sá hverr til annars, ok váru allir með einum hug til þess er unnit hafði verkit. En engi mátti hefna, þar var svá mikill griðastaðr. En þá er Æsirnir freistuðu at mæla þá var hitt þó fyrr at grátrinn kom upp svá at engi mátti ǫðrum segja með orðunum frá sínum harmi. En Óðinn bar þeim mun verst þenna skaða sem hann kunni mesta skyn hversu mikil aftaka ok missa Ásunum var í fráfalli Baldrs. En er goðin vitkuðusk þá mælir Frigg ok spurði hverr sá væri með Ásum er eignask vildi allar ástir hennar ok hylli ok vili hann ríða á Helveg ok freista ef hann fái fundit Baldr ok bjóða Helju útlausn ef hon vill láta fara Baldr heim í Ásgarði. En sá er nefndr Hermóðr inn hvati, sveinn Óðins, er til þeirar farar varð. Þá var tekinn Sleipnir, hestr Óðins, ok leiddr fram, ok steig Hermóðr á þann hest ok hleypti braut. En Æsirnir tóku lík Baldrs ok fluttu til sævar. Hringhorni hét skip Baldrs. Hann var allra skipa mestr. Hann vildu goðin fram setja ok gera þar á bálfǫr Baldrs. En skipit gekk hvergi fram. Þá var sent í Jǫtunheima eptir gýgi þeiri er Hyrrokkin hét. En er hon kom ok reið vargi ok hafði hǫggorm at taumum þá hljóp hon af hestinum, en Óðinn kallaði til berserki fjóra at gæta hestsins, ok fengu þeir eigi haldit nema þeir feldi hann. Þá gekk Hyrrokkin á framstafn nǫkkvans ok hratt fram í fyrsta viðbragði svá at eldr hraut ór hlunnunum ok lǫnd ǫll skulfu. Þá varð Þórr reiðr ok greip hamarinn ok myndi þá brjóta hǫfuð hennar áðr en goðin ǫll báðu henni friðar. Þá var borit út á skipit lík Baldrs, ok er þat sá kona hans Nanna Nepsdóttir þá sprakk hon af harmi ok dó. Var hon borin á bálit ok slegit í eldi. Þá stóð Þórr at ok vígði bálit með Mjǫllni. En fyrir fótum hans rann dvergr nokkurr. Sá er Litr nefndr. En Þórr spyrndi fœti sínum á hann ok hratt honum í eldinn ok brann hann.

Hödr took Mistletoe and shot at Baldr, being guided by Loki: the shaft flew through Baldr, and he fell dead to the earth; and that was the greatest mischance that has ever befallen among gods and men. “Then, when Baldr was fallen, words failed all the, Æsir, and their hands likewise to lay hold of him; each looked at the other, and all were of one mind as to him who had. wrought the work, but none might take vengeance, so great a sanctuary was in that place. But when the Æsir tried to speak, then it befell first that weeping broke out, so that none might speak to the others with words concerning his grief. But Odin bore that misfortune by so much the worst, as he had most perception of how great harm and loss for the Æsir were in the death of Baldr. “Now when the gods had come to themselves, Frigg spake, and asked who there might be among the Æsir who would fain have for his own all her love and favor: let him ride the road to Hel, and seek if he may find Baldr, and offer Hel a ransom if she will let Baldr come home to Ásgard. And he is named Hermódr the Bold, Odin’s son, who undertook that embassy. Then Sleipnir was taken, Odin’s steed, and led forward; and Hermódr mounted on that horse and galloped off. “The Æsir took the body of Baldr and brought it to the sea. Hringhorni is the name of Baldr’s ship: it was greatest of all ships; the gods would have launched it and made Baldr’s pyre thereon, but the ship stirred not forward. Then word was sent to Jötunheim after that giantess who (73,1) is called Hyrrokkin. When she had come, riding a wolf and having a viper for bridle, then she leaped off the steed; and Odin called to four berserks to tend the steed; but they were not able to hold it until they had felled it. Then Hyrrokkin went to the prow of the boat and thrust it out at the first push, so that fire burst from the rollers, and all lands trembled. Thor became angry and clutched his hammer, and would straightway have broken her head, had not the gods prayed for peace for her. “Then was the body of Baldr borne out on shipboard; and when his wife, Nanna the daughter of Nep, saw that, straightway her heart burst with grief, and she died; she was borne to the pyre, and fire was kindled. Then Thor stood by and hallowed the pyre with Mjöllnir; and before his feet ran a certain dwarf which was named Litr; Thor kicked at him with his foot and thrust him into the fire, and he burned.

Hod tok mistelteinen og skjøt, og Balder falt død til jorden. Det er den verste ulykke som har hendt hos guder og mennesker. Da Balder hadde falt, mistet æsene rent munn og mæle, de stod håndfalne og kunne ikke få seg til å røre ved ham. De så på hverandre, alle hadde samme sinn mot ham som hadde øvd udåden, men stedet de stod på, var så hellig at ingen kunne hevne. Og da æsene prøvde å si noe, ble det bare til at gråten kom opp i dem, så de kunne ikke få sagt hva sorg de følte. Ulykken gikk likevel mest innpå Odin, for han skjønte best hvor stort tap og savn det var for æsene at Balder hadde falt fra. Da gudene kom til seg selv igjen, tok Frigg til orde og spurte hvem av æsene ville eie all hennes kjærlighet og huldskap og ri Helvei og friste å finne Balder og by Hel løsepenger om hun ville la Balder få vende hjem til Åsgard. En som heter Hermod den raske, sønn til Odin, tok på seg å fare. Så tok de og leide fram Sleipne, Odins hest, og Hermod steg i salen og travet bort. Æsene tok Balders lik og flyttet det ned til stranden. Skipet til Balder het Ringhorne, det var ett av de største skip som var. Det ville gudene sette på sjøen og gjøre Balders bålferd på det. Men skipet rokket seg ikke av flekken. Så sendte de bud i Jotunheimene etter en gyger som het Hyrrokkin; hun kom riende på en varg, og til rømmer hadde hun hoggormer. Da hun sprang av hesten kalte Odin på fire berserker som skulle holde hesten for henne, men de greide ikke å holde den før de felte den. Hyrrokkin gikk fram til stavnen på skipet og rykket det på vannet i første taket, det gikk så det sprutet ild av lunnene og alt land skalv. Da ble Tor sint, han grep hammeren, og han ville ha knust hodet på henne om ikke gudene hadde bedt for henne. Så ble Balders lik båret ut på skipet, og da konen hans, Nanna Nepsdatter, så det, brast hun av sorg, og hun ble båret på bålet. Så ble det tent ild på. Nå stod Tor fram og vigde bålet med Mjolne. Det løp en dverg foran føttene på ham - en som het Let - og Tor sparket til ham med foten og slengte ham også på ilden så han brant opp.

‘En at þessi brennu sótti margs konar þjóð: fyrst at segja frá Óðni, at með honum fór Frigg ok valkyrjur ok hrafnar hans, en (47,1) Freyr ók í kerru með gelti þeim er Gullinbursti heitir eða Slíðrugtanni. En Heimdallr reið hesti þeim er Gulltoppr heitir, en Freyja kǫttum sínum. Þar kømr ok mikit fólk hrímþursa ok bergrisar. Óðinn lagði á bálit gullhring þann er Draupnir heitir. Honum fylgði síðan sú náttúra at hina níundu hverja nótt drupu af honum átta gullhringar jafnhǫfgir. Hestr Baldrs var leiddr á bálit með ǫllu reiði.

People of many races visited this burning: First is to be told of Odin, how Frigg and the Valkyrs went with him, and his ravens; but Freyr drove in his chariot with the boar called Gold-Mane, or Fearful-Tusk, and Heimdallr rode the horse called Gold-Top, and Freyja drove her cats. Thither came also much people of the Rime-Giants and the Hill-Giants. Odin laid on the pyre that gold ring which is called Draupnir; this quality attended it, that every ninth night there dropped from it eight gold rings of equal weight. Baldr’s horse was led to the bale-fire with all his trappings.

Til bålferden kom det mange slags folk. Først må nevnes Odin, og med ham fulgte Frigg og valkyriene og ravnene hans. Frøy kjørte i kjerre med en galt som heter Gullinbørste eller Slidrugtanne. Heimdal rei hesten Gulltopp, og Frøya kjørte med kattene sine. Det kom en mengde rimtusser og bergriser også. Odin la på bålet gullringen Draupne, den er slik laget at niende hver natt drypper det av den 8 ringer like store som den selv. Balders hest ble leid på bålet med ham.

Hermod wishes to fetch Balder back from Hel

En þat er at segja frá Hermóði at hann reið níu nætr døkkva dala ok djúpa svá at hann sá ekki fyrr en hann kom til árinnar Gjallar ok reið á Gjallar brúna. Hon er þǫkð lýsigulli. Móðguðr er nefnd mær sú er gætir brúarinnar. Hon spurði hann at nafni eða ætt ok sagði at hinn fyrra dag riðu um brúna fimm fylki dauðra manna,

“Now this is to be told concerning Hermódr, that he rode nine nights through dark dales and deep, so that he saw not before he was come to the river Gjöll and rode onto the Gjöll-Bridge; which bridge is thatched with glittering gold. Módgudr is the maiden called who guards the (74,1) bridge; she asked him his name and race, saying that the day before there had ridden over the bridge five companies of dead men;

Men Hermod rei ni netter gjennom mørke og dype daler, og han så ikke noe før han kom til elven Gjoll og rei over Gjallarbru, den er tekt med lysende gull. Modgunn heter en jente som vokter brua, hun spurte ham om navn og ætt. «Forrige dagen rei fem fylkinger døde menn over brua,» sa hun -

‘“En eigi dynr brúin minnr undir einum þér ok eigi hefir þú lit dauðra manna. Hví ríðr þú hér á Helveg?”

‘but the bridge thunders no less under thee alone, and thou hast not the color of dead men. Why ridest thou hither on Hel-way?’

«men brua dundrer ikke mindre under deg alene, og du har ikke farge som døde menn. Hvorfor rir du her på Helveg?»

‘Hann svarar at “ek skal ríða til Heljar at leita Baldrs. Eða hvárt hefir þú nakkvat sét Baldr á Helvegi?”

He answered: ‘I am appointed to ride to Hel to seek out Baldr. Hast thou perchance seen Baldr on Hel-way?’

Han svarte: «Jeg rir til Hel for å lete etter Balder. Har du sett noe til Balder på Helveg?»

‘En hon sagði at Baldr hafði þar riðit um Gjallar brú, “en niðr ok norðr liggr Helvegr.”

She said that Baldr had ridden there over Gjöll’s Bridge,--’but down and north lieth Hel-way.’

Hun sa at Balder hadde ridd der over Gjallarbru - «og ned og nord går Helveg».

‘Þá reið Hermóðr þar til er hann kom at Helgrindum. Þá sté hann af hestinum ok gyrði hann fast, steig upp ok keyrði hann sporum. En hestrinn hljóp svá hart ok yfir grindina at hann kom hvergi nær. Þá reið Hermóðr heim til hallarinnar ok steig af hesti, gekk inn í hǫllina, sá þar sitja í ǫndugi Baldr bróður sinn, ok dvalðisk Hermóðr þar um nóttina. En at morni þá beiddisk Hermóðr af Helju at Baldr skyldi ríða heim með honum ok sagði hversu mikill grátr var með Ásum. En Hel sagði at þat skyldi svá reyna hvárt Baldr var svá ástsæll sem sagt er,

’Then Hermódr rode on till he came to Hel-gate; he dismounted from his steed and made his girths fast, mounted and pricked him with his spurs; and the steed leaped so hard over the gate that he came nowise near to it. Then Hermódr rode home to the hall and dismounted from his steed, went into the hall, and saw sitting there in the high-seat Baldr, his brother; and Hermódr tarried there overnight. At morn Hermódr prayed Hel that Baldr might ride home with him, and told her how great weeping was among the Æsir. But Hel said that in this wise it should be put to the test, whether Baldr were so all-beloved as had been said:

Så rei Hermod til han kom til Heigrind, der steg han av hesten og spente bukgjorden godt til, steg så til hest igjen og ga den av sporene, og hesten gjorde et sprang over grinden så høyt at den ikke kom nær noe sted. Nå rei Hermod fram til hallen og steg av hesten. Han gikk inn i ballen, og der så han Balder, bror sin, sitte i høysetet. Hermod ble der natten over. Om morgenen gikk Hermod til Hel og krevde at Balder skulle få ri hjem med ham, og han fortalte hvor stor gråt det var hos æsene. Men Hel sa at det skulle nå prøves om Balder virkelig var så høyt elsket som det sies -

‘“Ok ef allir hlutir í heiminum, kykvir ok dauðir, gráta hann, þá skal hann fara til Ása aptr, en haldask með Helju ef nakkvarr mælir við eða vill eigi gráta.”

‘If all things in the world, quick and dead, weep for him, then he shall go back to the Æsir; but he shall remain with Hel if any gainsay it or will not weep.’

«hvis alle ting i verden, levende som døde, gråter over ham, da skal han få vende hjem til æsene. Men om noen sier imot eller ikke vil gråte, da skal han bli bos Hel.»

‘Þá stóð Hermóðr upp, en Baldr leiðir hann út ór hǫllinni ok tók hringinn Draupni ok sendi Óðni til minja, en Nanna sendi Frigg ripti ok enn fleiri gjafar; Fullu fingrgull. Þá reið Hermóðr aptr leið sína ok kom í Ásgarð ok sagði ǫll tíðindi þau er hann hafði sét ok heyrt.

Then Hermódr arose; but Baldr led him out of the hall, and took the ring Draupnir and sent it to Odin for a remembrance. And Nanna sent Frigg a linen smock, and yet more gifts, and to Fulla a golden finger-ring. “Then Hermódr rode his way back, and came into Ásgard, and told all those tidings which he had seen and heard.

Da stod Hermod opp, og Balder fulgte ham ut av hallen,og han tok ringen Draupne og sendte til Odin som minne. Og Nanna sendte tøy og mange andre gaver til Frigg, til Fulla sendte hun en fingerring av gull. Så rei Hermod av sted og kom til Ågard og fortalte alt som hadde hendt og som han hadde sett og hørt.

‘Því næst sendu Æsir um allan heim ørindreka at biðja at Baldr væri grátinn ór Helju. En allir gerðu þat, menninir ok kykvendin ok jǫrðin ok steinarnir ok tré ok allr málmr, svá sem þú munt sét hafa at þessir hlutir gráta þá er þeir koma ór frosti ok í hita. Þá er (48,1) sendimenn fóru heim ok hǫfðu vel rekit sín eyrindi, finna þeir í helli nokkvorum hvar gýgr sat. Hon nefndisk Þǫkk. Þeir biðja hana gráta Baldr ór Helju.

Thereupon the Æsir sent over all the world messengers to pray that Baldr be wept out of Hel; and all men did this, and quick things, and the earth, and stones, (75,1) and trees, and all metals,--even as thou must have seen that these things weep when they come out of frost and into the heat. Then, when the messengers went home, having well wrought their errand, they found, in a certain cave, where a giantess sat: she called herself Thökk. They prayed her to weep Baldr out of Hel; she answered:

Nå sendte æsene bud over hele Verden for å be at alle skulle gråte så Balder kom ut fra Hel. Og det gjorde alle, mennesker og dyr og jord og stein og tre og alle slags malm - slik som du vel har sett at disse tingene gråter når de kommer fra kulden inn i varmen. Da sendebudene hadde røktet sitt ærend vel og vendte hjem, møtte de en gammel gyger som satt i en heller, hun kalte seg Takk. De ba henne gråte Balder ut fra Hel.

Hon segir:
“Þǫkk mun gráta
Þurrum tárum
Baldrs bálfarar.
Kyks né dauðs
nautka ek karls sonar:
haldi Hel því er hefir.”

Thökk will weep | waterless tears
For Baldr’s bale-fare;
Living or dead, | I loved not the churl’s son;
Let Hel hold to that she hath!

Hun svarte:
Takk vil gråte
tørre tårer
over Balders bålferd;
karsk eller død,
min var Karls sønn aldri;
Hel kan ha det hun har.

‘En þess geta menn at þar hafi verit Loki Laufeyjarson er flest hefir illt gert með Ásum.’

And men deem that she who was there was Loki Laufeyarson, who hath wrought most ill among the Æsir.”

Men folk gjetter på at det var Loke Lauvøyssønn som var gygeren, han som har gjort æsene mest vondt.»

50. Loke is captured and punished

Þá mælir Gangleri: ‘Allmiklu kom Loki á leið er hann olli fyrst því er Baldr var veginn, ok svá því er hann varð eigi leystr frá Helju. Eða hvárt varð honum þessa nakkvat hefnt?’

L. Then said Gangleri: “Exceeding much Loki had brought to pass, when he had first been cause that Baldr was slain, and then that he was not redeemed out of Hel. Was any vengeance taken on him for this?”

Nå sa Ganglere: «Det var svært så mye Loke fikk satt i verk; først var han skyld i at Balder ble drept, og dernest i at han ikke ble løst ut fra Hel igjen. Ble ikke dette hevnet på ham?»

Hár segir: ‘Goldit var honum þetta svá at hann mun lengi kennask. Þá er guðin váru orðin honum svá reið sem ván var, hljóp hann á braut ok fal sik í fjalli nokkvoru, gerði þar hús ok fjórar dyrr at hann mátti sjá ór húsinu í allar áttir. En opt um daga brá hann sér í laxlíki ok falsk þá þar sem heitir Fránangrsfors. Þá hugsaði hann fyrir sér hverja væl Æsir mundu til finna at taka hann í forsinum. En er hann sat í húsinu tók hann língarn ok reið á ræxna svá sem net er síðan. En eldr brann fyrir honum. Þá sá hann at Æsir áttu skamt til hans ok hafði Óðinn sét ór Hliðskjálfinni hvar hann var. Hann hljóp þegar upp ok út í ána ok kastaði netinu fram á eldinn. En er Æsir koma til hússins þá gekk sá fyrst inn er allra var vitrastr, er Kvasir heitir. Ok er hann sá á eldinum fǫlskann er netit hafði brunnit þá skilði hann at þat mundi væl vera til at taka fiska, ok sagði Ásunum. Því næst tóku þeir ok gerðu sér net eptir því sem þeir sá á fǫlska at Loki hafði gert. Ok er búit var netit þá fara Æsir til árinnar ok kasta neti í forsinn. Helt Þórr enda ǫðrum ok ǫðrum heldu allir Æsir ok drógu netit. En Loki fór fyrir ok legsk niðr í milli steina tveggja. Drógu þeir netit yfir hann ok kendu at kykt var fyrir ok fara í annat sinn upp til forsins ok kasta út netinu ok binda við svá þungt at eigi skyli undir mega fara. Ferr þá Loki fyrir netinu, en er hann sér at skamt var til sævar þá hleypr hann upp yfir þinulinn ok rennir upp í forsinn. Nú sá Æsirnir hvar hann fór, fara enn upp til forsins ok skipta liðinu í tvá staði, en Þórr veðr þá eptir miðri ánni ok fara svá til sævar. En er Loki sér tvá kosti — var þat lífs háski at hlaupa á sæinn, en hitt var annarr at (49,1) hlaupa enn yfir netit — ok þat gerði hann, hljóp sem snarast yfir netþinulinn. Þórr greip eptir honum ok tók um hann ok rendi hann í hendi honum svá at staðar nam hǫndin við sporðinn. Ok er fyrir þá sǫk laxinn aptrmjór.

Hárr answered: “This thing was repaid him in such wise that he shall remember it long. When the gods had become as wroth with him as was to be looked for, he ran off and hid himself in a certain mountain; there he made a house with four doors, so that he could see out of the house in all directions. Often throughout the day he turned himself into the likeness of a salmon and hid himself in the place called Fránangr-Falls; then he would ponder what manner of wile the gods would devise to take him in the water-fall. But when he sat in the house, he took twine of linen and knitted meshes as a net is made since; but a fire burned before him. Then he saw that the Æsir were close upon him; and Odin had seen from Hlidskjálf where (76,1) he was. He leaped up at once and out into the river, but cast the net into the fire. “When the Æsir had come to the house, he went in first who was wisest of all, who is called Kvasir; and when he saw in the fire the white ash where the net had burned, then he perceived that that thing must be a device for catching fish, and told it to the Æsir. Straightway they took hold, and made themselves a net after the pattern of the one which they perceived, by the burnt-out ashes, that Loki had made. When the net was ready, then the Æsir went to the river and cast the net into the fall; Thor held one end of the net, and all of the Æsir held the other, and they drew the net. But Loki darted ahead and lay down between two stones; they drew the net over him, and perceived that something living was in front of it. A second time they went up to the fall and cast out the net, having bound it to something so heavy that nothing should be able to pass under it. Then Loki swam ahead of the net; but when he saw that it was but a short distance to the sea, then he jumped up over the net-rope and ran into the fall. Now the Æsir saw where he went, and went up again to the fall and divided the company into two parts, but Thor waded along in mid-stream; and so they went out toward the sea. Now Loki saw a choice of two courses: it was a mortal peril to dash out into the sea; but this was the second--to leap over the net again. And so he did: be leaped as swiftly as he could over the net-cord. Thor clutched at him and got hold of him, and he slipped in Thor’s hand, so that the hand stopped at the tail; and for this reason the salmon has a tapering back.

Hå sa: «Han fikk svi for det slik at han kommer til å kjenne det lenge. Da gudene var blitt så arge på ham som ventelig var, løp han sin veg og gjemte seg på et fjell; der bygde han seg et hus med fire dører på, slik at han kunne se til alle kanter fra huser. Om dagen skapte han seg ofte om til en laks og gjemte seg i en foss som heter Frånangerfossen. Så grublet han over hva for slags redskap gudene kunne finne på for å fange ham i fossen, og mens han satt i huset, tok han lingarn og knyttet knuter på det slik som en siden pleier lage nett; det brant et bål foran ham. Da fikk han se æsene ikke langt unna, Odin hadde sett fra Lidskjalv hvor han var. Han spratt straks opp og ut i elven, men først kastet han nettet på varmen foran seg. Da nå æsene kom til huset, gikk han først inn han som var den viseste av dem alle, han het Kvase. Og da han så asken i ilden der nettet hadde brent, skjønte han med en gang at det måtte være redskap til å fange fisk, og sa det til æsene. Så tok de og gjorde seg nett etter det de så i asken at Loke hadde laget, og da nettet var ferdig, gikk æsene ned til elven og kastet nettet i fossen. Tor holdt i den ene enden av nettet og alle de andre æsene holdt i den andre, og så dro de nettet. Loke svømte foran det: og la seg ned mellom to steiner. De dro nettet over ham, men kjente at det var noe levende under, og så gikk de opp til fossen en gang til. Og denne gangen bandt de noe tungt ved nettet, så ikke noe skulle slippe under det. Loke svømte foran nettet; men da han så at det ikke var langt igjen til havet, spratt han høyt opp over tennulen og smatt opp i fossen. Nå så æsene hvor han for, og de gikk enda en gang opp til fossen. Der delte de seg i to flokker, og Tor vadde midt etter elven; slik gikk det utover mot sjøen. Men nå så Loke at her var det bare to ting å velge mellom, enten å løpe på sjøen og det var livsfarlig, eller å springe over nettet en gang til - og det gjorde han, spratt som snarest over tennulen på nettet. Tor grep etter ham og fikk tak, men så glei han i hånden på Tor slik at den stanste ved sporen - og derfor er laksen smal bak.

‘Nú var Loki tekinn griðalauss ok farit með hann í helli nokkvorn. Þá tóku þeir þrjár hellur ok settu á egg ok lustu rauf á hellunni hverri. Þá váru teknir synir Loka, Váli ok Nari eða Narfi. Brugðu Æsir Vála í vargs líki ok reif hann í sundr Narfa bróður sinn. Þá tóku Æsir þarma hans ok bundu Loka með yfir þá þrjá steina — einn undir herðum, annarr undir lendum, þriði undir knésfótum — ok urðu þau bǫnd at járni. Þá tók Skaði eitrorm ok festi upp yfir hann svá at eitrit skyldi drjúpa ór orminum í andlit honum. En Sigyn kona hans stendr hjá honum ok heldr mundlaugu undir eitrdropa. En þá er full er mundlaugin þá gengr hon ok slær út eitrinu, en meðan drýpr eitrit í andlit honum. Þá kippisk hann svá hart við at jǫrð ǫll skelfr. Þat kallið þér landskjálpta. Þar liggr hann í bǫndum til ragnarøkrs.’

“Now Loki was taken truceless, and was brought with (77,1) them into a certain cave. Thereupon they took three flat stones, and set them on edge and drilled a hole in each stone. Then were taken Loki’s sons, Vili and Nari or Narfi; the Æsir changed Váli into the form of a wolf, and he tore asunder Narfi his brother. And the Æsir took his entrails and bound Loki with them over the three stones: one stands under his shoulders, the second under his loins, the third under his boughs; and those bonds were turned to iron. Then Skadi took a venomous serpent and fastened it up over him, so that the venom should drip from the serpent into his face. But Sigyn, his wife, stands near him and holds a basin under the venom-drops; and when the basin is full, she goes and pours out the venom, but in the meantime the venom drips into his face. Then he writhes against it with such force that all the earth trembles: ye call that ‘earthquakes.’ There he lies in bonds till the Weird of the Gods.”

Så var Loke tatt nådeløst, og de gikk av sted med ham til en heller. Der tok de tre hellesteiner og satte på kant, og slo et hull i hver helle. Så tok de Lokes sønner Vale og Nare eller Narve; æsene skapte Vale om til en varg, og så rev han i stykker Narve bror sin. Æsene tok tarmene av ham og bandt Loke med dem over de tre skarpe steinene, en står under herdene, den andre under lendene og den tredje under knærne, og båndene ble til jern. Da tok Skade en eiterorm og festet opp over ham slik at eiteret måtte dryppe fra ormen i ansiktet på ham. Men Sigyn, konen hans, står hos ham og holder et fat under eiterdråpene; når fatet er fullt, går hun og slår ut eiteret; men imens drypper det ned i ansiktet hans og da rykker han i så hardt at hele jorden skjelver. Der ligger han i bånd til Ragnarok.»

51. Ragnarok

Þá mælir Gangleri: ‘Hver tíðindi eru at segja frá um ragnarøkr? Þess hefi ek eigi fyrr heyrt getit.’

LI. Then said Gangleri: “What tidings are to be told concerning the Weird of the Gods? Never before have I heard aught said of this.”

Da sa Ganglere: «Hva er det som hender i Ragnarok? Det har jeg aldri hørt tale om før.»

Hár segir: ‘Mikil tíðindi eru þaðan at segja ok mǫrg. Þau in fyrstu at vetr sá kemr er kallaðr er fimbulvetr. Þá drífr snær ór ǫllum áttum. Frost eru þá mikil ok vindar hvassir. Ekki nýtr sólar. Þeir vetr fara þrír saman ok ekki sumar milli. En áðr ganga svá aðrir þrír vetr at þá er um alla verǫld orrostur miklar. Þá drepask brœðr fyrir ágirni sakar ok engi þyrmir fǫður eða syni í manndrápum eða sifjasliti.

Hárr answered: “Great tidings are to be told of it, and much. The first is this, that there shall come that winter which is called the Awful Winter: in that time snow shall drive from all quarters; frosts shall be great then, and winds sharp; there shall be no virtue in the sun. Those winters shall proceed three in succession, and no summer between; but first shall come three other winters, such that over all the world there shall be mighty battles. In that time brothers shall slay each other for greed’s sake, and none shall spare father or son in manslaughter and in incest;

Hå sa: «Det går både mange og store frasagn om det. Det første er at da kommer den vinteren som kalles Fimbulvinter, da driver snøen fra alle kanter, det er streng frost og bitende vind; det er ingen gagn i solen. Tre slike vintrer kommer etter hverandre, og det er ingen sommer imellom. Men før dem går det tre andre vintrer hvor det er storkrig over hele verden. Da dreper brødre hverandre for vinnings skyld, og far og sønn skåner hverandre ikke i manndrap eller brudd på frendebånd.

Svá segir í Vǫluspá:
Brœðr munu berjask
ok at bǫnum verðask,
munu systrungar
sifjum spilla.
Hart er með hǫlðum,
hórdómr mikill,
skeggjǫld, skálmǫld,
skildir klofnir,
vindǫld, vargǫld,
áðr verǫld steypisk.

so it says in Völuspá: (78,1)
Brothers shall strive | and slaughter each other;
Own sisters’ children | shall sin together;
Ill days among men, | many a whoredom:
An axe-age, a sword-age, | shields shall be cloven;
A wind-age, a wolf-age, | ere the world totters.

Så er det sagt i Voluspå:
Brødre skal slåss
og bli brors bane,
søstres sønner
skal bryte slektskap.
det er hardt i heimen,
hordom vokser,
øksetid, sverdtid,
skjold blir kløvd,
vindtid, vargtid
til verden stuper.

Þá verðr þat er mikil tíðindi þykkja, at úlfrinn gleypir sólna, ok þykkir mǫnnum þat mikit mein. Þá tekr annarr úlfrinn tunglit, ok gerir sá ok mikit ógagn. Stjǫrnurnar hverfa af himninum. Þá er ok þat til tíðinda at svá skelfr jǫrð ǫll ok bjǫrg at viðir losna ór jǫrðu (50,1) upp, en bjǫrgin hrynja, en fjǫtrar allir ok bǫnd brotna ok slitna. Þá verðr Fenrisúlfr lauss. Þá geysisk hafit á lǫndin fyrir því at þá snýsk Miðgarðsormr í jǫtunmóð ok sœkir upp á landit. Þá verðr ok þat at Naglfar losnar, skip þat er svá heitir. Þat er gert af nǫglum dauðra manna, ok er þat fyrir því varnanar vert ef maðr deyr með óskornum nǫglum at sá maðr eykr mikit efni til skipsins Naglfars er goðin ok menn vildi seint at gert yrði. En í þessum sævargang flýtr Naglfar. Hrymr heitir jǫtunn er stýrir Naglfara. En Fenrisúlfr ferr með gapanda munn ok er hinn efri kjǫptr við himni en hinn neðri við jǫrðu. Gapa mundi hann meira ef rúm væri til. Eldar brenna ór augum hans ok nǫsum. Miðgarðsormr blæss svá eitrinu at hann dreifir lopt ǫll ok lǫg, ok er hann allógurligr, ok er hann á aðra hlið úlfinum. Í þessum gný klofnar himinninn ok ríða þaðan Muspells synir. Surtr ríðr fyrst ok fyrir honum ok eptir bæði eldr brennandi. Sverð hans er gott mjǫk. Af því skínn bjartara en af sólu. En er þeir ríða Bifrǫst þá brotnar hon sem fyrr er sagt. Muspells megir sœkja fram á þann vǫll er Vígríðr heitir. Þar kemr ok þá Fenrisúlfr ok Miðgarðsormr. Þar er ok þá Loki kominn ok Hrymr ok með honum allir hrímþursar, en Loka fylgja allir Heljar sinnar. En Muspells synir hafa einir sér fylking; er sú bjǫrt mjǫk. Vǫllrinn Vígríðr er hundrað rasta víðr á hvern veg.

Then shall happen what seems great tidings: the Wolf shall swallow the sun; and this shall seem to men a great harm. Then the other wolf shall seize the moon, and he also shall work great ruin; the stars shall vanish from the heavens. Then shall come to pass these tidings also: all the earth shall tremble so, and the crags, that trees shall be torn up from the earth, and the crags fall to ruin; and all fetters and bonds shall be broken and rent. Then shall Fenris-Wolf get loose; then the sea shall gush forth upon the land, because the Midgard Serpent stirs in giant wrath and advances up onto the land. Then that too shall happen, that Naglfar shall be loosened, the ship which is so named. (It is made of dead men’s nails; wherefore a warning is desirable, that if a man die with unshorn nails, that man adds much material to the ship Naglfar, which gods and men were fain to have finished late.) Yet in this sea-flood Naglfar shall float. Hrymr is the name of the giant who steers Naglfar. Fenris-Wolf shall advance with gaping mouth, and his lower jaw shall be against the earth, but the upper against heaven, --he would gape yet more if there were room for it; fires blaze from his eyes and nostrils. The Midgard Serpent shall blow venom so that he shall sprinkle all the air and water; and he is very terrible, and shall be on one side of the Wolf. In this din shall the heaven be cloven, and the Sons of Múspell ride thence: Surtr shall ride first, and both before him and after him (79,1) burning fire; his sword is exceeding good: from it radiance shines brighter than from the sun; when they ride over Bifröst, then the bridge shall break, as has been told before. The Sons of Múspell shall go forth to that field which is called Vígrídr, thither shall come Fenris-Wolf also and the Midgard Serpent; then Loki and Hrymr shall come there also, and with him all the Rime-Giants. All the champions of Hel follow Loki; and the Sons of Múspell shall have a company by themselves, and it shall be very bright. The field Vígrídr is a hundred leagues wide each way.

Da skjer ting som er tunge tidender: ulven sluker solen, det blir en stor ulykke for menneskene. Så tar den andre ulven månen, og gjør dermed stor ugagn den også. - Da skal det også bli slik at jorden og alt fjell skjelver, så trærne løsner i jorden, berg raser ut, og alle lenker og bånd slites. Da kommer Fenresulven løs; da strømmer havet inn over land, for Midgardsormen velter seg i jotunsinne og vil opp på land. Da kommer også Naglfar løs - det skipet som heter så -, det er gjort av neglene på døde mennesker; derfor skal en vokte seg for å la folk dø med uskårne negler, for om en det gjør, øker en emne til Naglfar, skipet som guder og mennesker ønsker ble sent bygd. Men i denne stormfloden blir Naglfar flot. Rym heter jotnen som styrer Naglfar. Og Fenresulven kommer med gapende kjeft, nedre kjaken er ved jorden og øvre ved himmelen, han ville gapt høyere om det hadde vært rom til det. Det står brennende ild ut av øyer og nese på ham. Midgardsormen blåser eiter slik at det spruter ut over alt, både luft og vann. Han er skremmelig å se, og han går sammen med ulven. I dette braket sprekker himmelen, og derfra kommer Muspells-sønnene riende; Surt rir føre, og både for og bak har han brennende ild. Sverdet hans er godt, det skinner klarere enn sol. Og når de rir over Bivrost, da brister den, som før sagt. Muspells-sønnene trenger fram til vollen som heter Vigrid, og der kommer Fenresulven og Midgardsormen også. Loke er også der, og Rym med alle rimtussene. Loke har med seg alle folk fra Hel. men Muspells-sønnene har en fylking for seg, og den er skinnende lys. Vollen Vigrid er hundre mil bred på hver kant.

‘En er þessi tíðindi verða þá stendr upp Heimdallr ok blæss ákafliga í Gjallarhorn ok vekr upp ǫll guðin ok eiga þau þing saman. Þá ríðr Óðinn til Mímis brunns ok tekr ráð af Mími fyrir sér ok sínu liði. Þá skelfr askr Yggdrasils ok engi hlutr er þá óttalauss á himni eða jǫrðu. Æsir hervæða sik ok allir einherjar ok sœkja fram á vǫlluna. Ríðr fyrstr Óðinn með gullhjálm ok fagra brynju ok geir sinn er Gungnir heitir. Stefnir hann móti Fenrisúlf, en Þórr fram á aðra hlið honum ok má hann ekki duga honum þvíat hann hefir fullt fang at berjask við Miðgarðsorm. Freyr bersk móti Surti ok verðr harðr samgangr áðr Freyr fellr. Þat verðr hans bani er hann missir þess hins góða sverðs er hann gaf Skírni. Þá er ok lauss orðinn hundrinn Garmr er bundinn er fyrir Gnipahelli. Hann er it mesta forað. Hann á víg móti Tý ok verðr hvárr ǫðrum at bana. Þórr berr banaorð af Miðgarðsormi ok stígr þaðan braut níu fet. Þá fellr hann dauðr til jarðar fyrir eitri því er ormrinn blæss á hann. Úlfrinn gleypir Óðin. Verðr þat hans bani. En þegar eptir snýsk fram Viðarr ok stígr ǫðrum fœti í neðra keypt úlfsins. (Á þeim fœti hefir hann þann skó er allan aldr hefir verit til samnat: þat eru bjórar þeir er menn sníða ór skóm sínum fyrir tám eða hæl. Því (51,1) skal þeim bjórum braut kasta sá maðr er at því vill hyggja at koma Ásunum at liði.) Annarri hendi tekr hann inn efra keypt úlfsins ok rífr sundr gin hans ok verðr þat úlfsins bani. Loki á orrostu við Heimdall ok verðr hvárr annars bani. Því næst slyngr Surtr eldi yfir jǫrðina ok brennir allan heim.

“When these tidings come to pass, then shall Heimdallr rise up and blow mightily in the Gjallar-Horn, and awaken all the gods; and they shall hold council together. Then Odin shall ride to Mímir’s Well and take counsel of Mímir for himself and his host. Then the Ash of Yggdrasill shall tremble, and nothing then shall be without fear in heaven or in earth. Then shall the Æsir put on their war-weeds, and all the Champions, and advance to the field: Odin rides first with the gold helmet and a fair birnie, and his spear, which is called Gungnir. He shall go forth against Fenris-Wolf, and Thor stands forward on his other side, and can be of no avail to him, because he shall have his hands full to fight against the Midgard Serpent. Freyr shall contend with Surtr, and a hard encounter shall there be between them before Freyr falls: it is to be his death that he lacks that good sword of his, which he gave to Skírnir. Then shall the dog Garmr be loosed, which is bound before Gnipa’s Cave: he is the greatest monster; he shall do battle with Týr, and each become the other’s slayer. Thor shall put to death the Midgard Serpent, and shall stride away nine paces from that spot; then shall he fall dead to the earth, because of the venom which the (80,1) Snake has blown at him. The Wolf shall swallow Odin; that shall be his ending. But straight thereafter shall Vídarr stride forth and set one foot upon the lower jaw of the Wolf: on that foot he has the shoe, materials for which have been gathering throughout all time. (They are the scraps of leather which men cut out: of their shoes at toe or heel; therefore he who desires in his heart to come to the Æsir’s help should cast those scraps away.) With one hand he shall seize the Wolf’s upper jaw and tear his gullet asunder; and that is the death of the Wolf. Loki shall have battle with Heimdallr, and each be the slayer of the other. Then straightway shall Surtr cast fire over the earth and burn all the world;

Men når alt dette hender, står Heimdall opp og blåser av alle krefter i Gjallarhornet og vekker alle gudene. De samles til tingmøte. Odin rir til Mimes brønn og søker råd hos Mime for seg og sitt folk. Da skjelver Yggdrasils ask, og det finnes intet på jord eller i himmel som er uten frykt. Æsene kler seg til strid, og einherjene også, og de går fram på vollen. Odin rir først i fager brynje og med gullhjelm på, han har spydet som heter Gungne. Han stevner fram mot Fenresulven og Tor går fram ved hans side, men kan ikke hjelpe ham, for han har nok å gjøre med å kjempe mot Midgardsormen. Frøy slåss med Sure, og det blir et harde basketak før Frøy faller; det blir hans død at han sakner det gode sverdet han ga til Skirne. Nå er hunden Garm også kommet løs, den som stod bundet utfor Gnipahelleren, den er et forferdelig uhyre. Den kjemper mot Ty og de dreper hverandre. Tor vinner på Midgardsormen og dreper den, han går ni skritt bort, men så faller han død til jorden av eiteret som ormen blåser på ham. Ulven sluker Odin, og det blir hans død. Men like etter det går Vidar fram og stiger med ene foten i underkjaken på ulven; på den foten har han en sko som det har vært samlet emne til i alle tider: det er de skinnlappene folk skjærer bort for tå og hæl når en lager sko, derfor skal en kaste disse lappene om en vil tenke på å komme æsene til hjelp. Med ene hånden griper Vidar i overkjaken på ulven og river sund gapet på ham - og det blir ulvens død. Loke slåss med Heimdall, og de dreper hverandre. Dernest slynger Surt ild over jorden og brenner hele verden.

Svá er sagt í Vǫluspá:
Hátt blæss Heimdallr
horn er á lopti.
Mælir Óðinn
við Míms hǫfuð.
Skelfr Yggdrasils
askr standandi,
ymr it aldna tré
en jǫtunn losnar.

so is said in Völuspá:
High blows Heimdallr, | the horn is aloft;
Odin communes | with Mimir’s head;
Trembles Yggdrasill’s | towering Ash;
The old tree wails | when the Ettin is loosed.

Så er sagt i Voluspå:
Høyt blåser Heimdall,
løtter hornet,
Odin mæler
med Mims hode.
Da skjelver Yggdrasils
asken stående,
det gamle treet jamrer,
og jotnen blir løs.

Hvat er með Ásum?
Hvat er með álfum?
Ymr allr Jǫtunheimr.
Æsir ró á þingi.
Stynja dvergar
fyrir steindurum,
veggbergs vísir.
Vituð ér enn eða hvat?

What of the Æsir?
| What of the Elf-folk?
All Jötunheim echoes, | the Æsir are at council;
The dwarves are groaning | before their stone doors,
Wise in rock-walls; | wit ye yet, or what?

Hva er det med æser?
Hva er det med alver?
All jotunheim gnyr,
æser er på tinge;
dvergene stønner
utfor steindører,
bergveggens vise.
- Vil i vite mer eller hva?

Hrymr ekr austan
hefisk lind fyrir.
Snýsk Jǫrmungandr
í jǫtunmóði.
Ormr knýr unnir,
ǫrn mun hlakka,
slítr nái niðfǫlr,
Naglfar losnar.

Hrymr sails from the east, | the sea floods onward;
The monstrous Beast | twists in mighty wrath;
The Snake beats the waves, | the Eagle is screaming;
The gold-neb tears corpses, | Naglfar is loosed.

Rym aker østfra
retter fram skjoldet,
Jormungand snur seg
i jotunvrede;
ormen knar bølgen,
ørnen skriker,
Nidfol sliter lik,
og Naglfar løsner.

Kjóll ferr austan,
koma munu Muspells
of lǫg lýðir
en Loki stýrir.
Þar ró fíflmegir
með freka allir.
Þeim er bróðir
Býleists í fǫr.

From the east sails the keel; | come now Múspell’s folk
Over the sea-waves, | and Loki steereth;
There are the warlocks | all with the Wolf,--
With them is the brother | of Býleistr faring.

Skip seiler østfra,
der siger Muspells
hær over hav,
og Hels far styrer.
Alt tussefolket med Freke farer,
med dem er Byleists
bror på ferd.

Surtr ferr sunnan
með sviga lævi.
Skínn af sverði
sól valtíva.
(52,1) Grjótbjǫrg gnata
en gífr rata,
troða halir Helveg
en himinn klofnar.

(81,1) Surtr fares from southward | with switch-eating flame;
On his sword shimmers | the sun of the war-gods;
The rocks are falling, | and fiends are reeling,
Heroes tread Hel-way, | heaven is cloven.

Sure farer sørfra
med sviende ild,
det skinner av sverdet,
valguders sol;
fjell braker,
gygrer flakker,
menn tråkker helveg,
og himmelen kløvner.

Þá kømr Hlínar
harmr annarr fram
er Óðinn ferr
við úlf vega,
en bani Belja
bjartr at Surti:
þar mun Friggjar
falla angan.

Then to the Goddess | a second grief cometh,
When Odin fares | to fight with the Wolf,
And Beli’s slayer, | the bright god, with Surtr;
There must fall | Frigg’s beloved.

Da gråter Lin
for annen gang
når Odin går
til strid mot ulven
og Beles lyse
bane mot Surt.
Da må han falle,
Friggs glede.

Gengr Óðins son
við úlf vega,
Viðarr of veg
at valdýri.
Lætr hann megi Hveðrungs
mund of standa
hjǫr til hjarta.
Þá er hefnt fǫður.

Odin’s son goeth | to strife with the Wolf,--
Vídarr, speeding | to meet the slaughter-beast;
The sword in his hand | to the heart he thrusteth
Of the fiend’s offspring; avenged is his Father.

Odins sønn går
mot ulven i kamp,
Vidar kjemper
mot valdyret.
Sverdet setter han
i Hvedrungssønnen
helt inn til hjertet.
Og hevnet er faren.

Gengr inn mæri
mǫgr Hlǫðynjar
nepr at naðri
níðs ókvíðnum.
Munu halir allir
heimstǫð ryðja
er af móði drepr
Miðgarðs véorr.

Now goeth Hlödyn’s | glorious son
Not in flight from the Serpent, | of fear unheeding;
All the earth’s offspring | must empty the homesteads,
When furiously smiteth | Midgard’s defender.

Da går Lodyns
lysende barn
dødsens fra Ormen.
Ham ingen skal laste.
Øde blir heimen
for alle menn,
når Midgards vakt
er drept i villskap.

Sól mun sortna,
søkkr fold í mar.
Hverfa af himni
heiðar stjǫrnur.
Geisar eimi
ok aldrnari,
leikr hár hiti
við himin sjálfan.

The sun shall be darkened, | earth sinks in the sea,--
Glide from the heaven | the glittering stars;
Smoke-reek rages | and reddening fire:
The high heat licks | against heaven itself.

Sol svartner,
jord siger ihav,
fra himmelen svinner
klare stjerner;
opp velter
ild og damp,
flammene spiller
mot selve himmelen.

Hér segir enn svá:
Vígríðr heitir vǫllr
er finnask vígi at
Surtr ok in svásu guð.
(53,1) Hundrað rasta
hann er á hverjan veg.
Sá er þeim vǫllr vitaðr.’

And here it says yet so:
Vígrídr hight the field | where in fight shall meet
Surtr and the cherished gods;
An hundred leagues | it has on each side:
Unto them that field is fated.”

Her er det også sagt:
Vigrid heter vollen
der voldsomt møtes
Surt og de gode guder,
hundre mil
den måler hver vei,
den vollen som venter på dem.»

52. After Ragnarok

Þá mælir Gangleri: ‘Hvat verðr þá eptir er brendr er himinn ok jǫrð ok heimr allr ok dauð goðin ǫll ok allir einherjar ok allt mannfólk? Ok hafið þér áðr sagt at hverr maðr skal lifa í nokkvorum heimi um allar aldir?’

LII. Then said Gangleri: ‘What shall come to pass (82,1) afterward, when all the world is burned, and dead are all the gods and all the champions and all mankind? Have ye not said before, that every man shall live in some world throughout all ages?”

Da sa Ganglere: «Hva skal det bli når hele verden er brent og alle guder er døde og likedan alle einherjer og mennesker? I sa jo før at alle mennesker skal leve evig i en eller annen verden?»

Þá segir Þriði: ‘Margar eru þá vistir góðar ok margar illar. Bazt er þá at vera á Gimlé á himni, ok allgott er til góðs drykkjar þeim er þat þykkir gaman í þeim sal er Brimir heitir. Hann stendr ok á himni. Sá er ok góðr salr er stendr á Niðafjǫllum, gjǫrr af rauðu gulli. Sá heitir Sindri. Í þessum sǫlum skulu byggja góðir menn ok siðlátir. Á Nástrǫndum er mikill salr ok illr ok horfa í norðr dyrr. Hann er ok ofinn allr orma hryggjum sem vandahús, en orma hǫfuð ǫll vitu inn í húsit ok blása eitri svá at eptir salnum renna eitrár, ok vaða þær ár eiðrofar ok morðvargar, svá sem hér segir:

Then Thridi answered: “In that time the good abodes shall be many, and many the ill; then it shall be best to be in Gimlé in Heaven. Moreover, there is plenteous abundance of good drink, for them that esteem that a pleasure, in the hall which is called Brimir: it stands in Ókólnir. That too is a good hall which stands in Nida Fells, made of red gold; its name is Sindri. In these halls shall dwell good men and pure in heart. “On Nástrand is a great hall and evil, and its doors face to the north: it is all woven of serpent-backs like a wattle-house; and all the snake-heads turn into the house and blow venom, so that along the hall run rivers of venom; and they who have broken oaths, and murderers, wade those rivers, even as it says here:

Da svarte Tredje: «Det er mange gode steder å bo da - og mange vonde. Best er det å være på Gimle i himmelen, men det er rikelig med god drikk for den som er glad i det, i en sal som heter Brime, den står på Ukolne. Den salen som står på Nefjellene er også god, bygd av der røde gull, den heter Sindre. I disse salene skal gode og rettskafne mennesker bo. Men på Nåstrander (likstrander) er det en stor, fæl sal, døren vender mot nord, den er flettet av bare ormerygger, slik som en fletter hus av greiner; alle ormehodene vender inn i huset og blåser eiter, så det renner bekker av eiter gjennom salen. I disse bekkene skal menedere og mordere vasse, slik som det er sagt her:

Sal veit ek standa
sólu fjarri
Nástrǫndu á.
Norðr horfa dyrr.
Falla eitrdropar
inn of ljóra.
Sá er undinn salr
orma hryggjum.
Skulu þar vaða
þunga strauma
menn meinsvara
ok morðvargar.

En sal vet jeg står
langt fra solen
på Nå-strander;
mot nord vender døren;
eiterdråper faller
inn av ljoren,
av ormerygger
er raftet snodd.
Der skal de va
tunge strømmer
mensvorne menn
og mordvarger.

En í Hvergelmi er verst:
Þar kvelr Níðhǫggr nái framgengna.’

But it is worst in Hvergelmir:
There the cursed snake | tears dead men’s corpses.”

Men i Hvergelme er det verst: Der piner Nidhogg framfarnes lik.»

53. The Gods after Ragnarok

Þá mælir Gangleri: ‘Hvárt lifa nokkvor goðin þá? Eða er þá nokkvor jǫrð eða himinn?’

LIII. Then spake Gangleri: “Shall any of the gods live (83,1) then, or shall there be then any earth or heaven?”

Da sa Ganglere: «Skal det være noen guder da, og finnes det jord og himmel?»

Hár segir: ‘Upp skýtr jǫrðunni þá ór sænum ok er þá grœn ok fǫgr. Vaxa þá akrar ósánir. Viðarr ok Váli lifa svá at eigi hefir særinn ok Surtalogi grandat þeim, ok byggja þeir á Iðavelli, þar sem fyrr var Ásgarðr. Ok þar koma þá synir Þórs, Móði ok Magni, ok hafa þar Mjǫllni. Því næst koma þar Baldr ok Hǫðr frá Heljar. Setjask þá allir samt ok talask við ok minnask á rúnar sínar ok (54,1) rœða of tíðindi þau er fyrrum hǫfðu verit, of Miðgarðsorm ok um Fenrisúlf. Þá finna þeir í grasinu gulltǫflur þær er Æsirnir hǫfðu átt.

Hárr answered: “In that time the earth shall emerge out of the sea, and shall then be green and fair; then shall the fruits of it be brought forth unsown. Vídarr and Váli shall be living, inasmuch as neither sea nor the fire of Surtr shall have harmed them; and they shall dwell at Ida-Plain, where Ásgard was before. And then the sons of Thor, Módi and Magni, shall come there, and they shall have Mjöllnir there. After that Baldr shall come thither, and Hödr, from Hel; then all shall sit down together and hold speech with one another, and call to mind their secret wisdom, and speak of those happenings which have been before: of the Midgard Serpent and of Fenris-Wolf. Then they shall find in the grass those golden chess-pieces which the Æsir had had;

Hå sa: «Da stiger jorden opp av hav og den er grønn og deilig, åkrene vokser usådd. Vidar og Våle lever, Surts ild har ikke gjort dem noe. De bor på Idavollen, der Åsgard var en gang. Der kommer Tors sønner, Magne og Mode, også, og de skal ha Mjolne. Dernest kommer Balder og Hod fra Hel, de setter seg alle sammen og taler med hverandre og minnes sine runer og taler om det som før var, om Midgardsormen og Fenresulven. Da skal de finne i graset de gullbrikkene som æsene en gang hadde eid.

Svá er sagt:
Viðarr ok Váli
byggja vé goða
þá er sortnar Surtalogi.
Móði ok Magni
skulu Mjǫllni hafa
Vingnis at vígþroti.

thus is it said:
In the deities’ shrines | shall dwell Vídarr and Váli,
When the Fire of Surtr is slackened;
Módi and Magni | shall have Mjöllnir
At the ceasing of Thor’s strife.

Så er det sagt:
Vidar og Våle
skal være i guders hov
når Surts lue slukner;
Mode og Magne
skal eie Mjolne
når Vingne slutter striden.

En þar sem heitir Hoddmímis holt leynask menn tveir í Surtaloga er svá heita: Líf ok Leifþrasir; ok hafa morgindǫggvar fyrir mat. En af þessum mǫnnum kemr svá mikil kynslóð at byggvisk heimr allr.

In the place called Hoddmímir’s Holt there shall lie hidden during the Fire of Surtr two of mankind, who are called thus: Líf and Lífthrasir, and for food they shall have the morning-dews. From these folk shall come so numerous an offspring that all the world shall be peopled, even as is said here:

Men et sted som heter Hoddmimes holt skal to mennesker gjemme seg under Surtbrannen, de heter Liv og Livtrase. De har morgendugg til mat. Av disse to menneskene skal det komme så stor ætt at den fyller hele verden,

Svá sem hér segir:
Líf ok Leifþrasir,
en þau leynask munu
í holti Hoddmímis.
Morgindǫggvar
þau sér at mat hafa,
en þaðan af aldir alask.

Líf and Lífthrasir, | these shall lurk hidden
In the Holt of Hoddmímir;
The morning dews | their meat shall be;
Thence are gendered the generations.

slik som det er sagt her:
Liv og Livtrase
skal leve gjemt
i Hoddmimes holt.
morgenduggen
er maten deres;
av dem skal ætter ales.

Ok hitt mun þér undarligt þykkja er sólin hefir getit dóttur eigi ófegri en hon er, ok ferr sú þá stigu móður sinnar, sem hér segir:

(84,1) And it may seem wonderful to thee, that the sun shall have borne a daughter not less fair than herself; and the daughter shall then tread in the steps of her mother, as is said here:

Og dette vil du vel synes er underlig: solen har fått en datter som ikke er mindre vakker enn hun selv er, og hun skal gå i sin mors fotspor, slik som det er sagt her:

Eina dóttur
berr Alfrǫðul
áðr hana Fenrir fari.
Sú skal ríða
er regin deyja
móður braut mær.

The Elfin-beam | shall bear a daughter,
Ere Fenris drags her forth;
That maid shall go, | when the great gods die,
To ride her mother’s road.

En datter
får ‘alvehjulet’
før hun blir slukt av Fenre;
den møy skal ri
når maktene dør
sin vise moders veger.

En nú ef þú kant lengra fram at spyrja þá veit ek eigi hvaðan þér kemr þat, fyrir því at øngan mann heyrða ek lengra segja fram aldarfarit. Ok njóttu nú sem þú namt.’

But now, if thou art able to ask yet further, then indeed I know not whence answer shall come to thee, for I never heard any man tell forth at greater length the course of the world; and now avail thyself of that which thou hast heard.”

Men har du mer å spørre om nå, da skjønner jeg ikke hvor du har det fra, for jeg har aldri hørt noen fortelle lengre fram i tidene. Og nyt nå det du nemmet.»

Því næst heyrði Gangleri dyni mikla hvern veg frá sér, ok leit út á hlið sér. Ok þá er hann sésk meir um, þá stendr hann úti á sléttum velli, sér þá ønga hǫll ok ønga borg. Gengr hann þá leið sína braut ok kemr heim í ríki sitt ok segir þau tíðindi er hann hefir sét ok heyrt. Ok eptir honum sagði hverr maðr ǫðrum þessar sǫgur.

LIV. Thereupon Gangleri heard great noises on every side of him; and then, when he had looked about him more, lo, he stood out of doors on a level plain, and saw no hall there and no castle. Then he went his way forth and came home into his kingdom, and told those tidings which he had seen and heard; and after him each man told these tales to the other.

Men nå hørte Ganglere svære drøn fra alle kanter, og han så ut til siden - og da han skulle se seg mer om, stod han ute på slette vollen og det var ingen hall og ingen borg. Så gikk han sin veg og kom hjem i riket sitt og fortalte alt han hadde børt og sett. Og siden fortalte folk hverandre disse sagnene.

En Æsir setjask þá á tal ok ráða ráðum sínum ok minnask á þessar frásagnir allar er honum váru sagðar, ok gefa nǫfn þessi hin sǫmu er áðr eru nefnd mǫnnum ok stǫðum þeim er þar váru, til (55,1) þess at þá er langar stundir liði at menn skyldu ekki ifask í at allir væri einir, þeir Æsir er nú var frá sagt ok þessir er þá váru þau sǫmu nǫfn gefin. Þar var þá Þórr kallaðr — ok er sá Ásaþórr hinn gamli, sá er Ǫkuþórr — ok honum eru kend þau stórvirki er Þórr (Ector) gerði í Troju. En þat hyggja menn at Tyrkir hafi sagt frá Ulixes ok hafi þeir hann kallat Loka, þvíat Tyrkir váru hans hinir mestu óvinir.

(87,1) But the Æsir sat them down to speak together, and took counsel and recalled all these tales which had been told to him. And they gave these same names that were named before to those men and places that were there, to the end that when long ages should have passed away, men should not doubt thereof, that those Æsir that were but now spoken of, and these to whom the same names were then given, were all one. There Thor was so named, and he is the old Ása-Thor. He is Öku-Thor, and to him are ascribed those mighty works which Hector wrought in Troy. But this is the belief of men: that the Turks told of Ulysses, and called him Loki, for the Turks were his greatest foes.

Men æsene satte seg og rådslo, og så la de over seg imellom at de skulle minnes alle disse sagnene som var fortalt ham, og så ga de selvsamme navn som før var nevnt her, til mennesker og steder der hos dem, for at det skulle bli slik når lang tid hadde gått, at folk ikke skulle tro annet enn at det var samme æsene alle de det nå er fortalt om, og de som fikk navnet. Da fikk Tor navn, og han er Åsa-Tor den gamle eller Ake-Tor, og han har fått seg tilkjent alle de storverk som Hektor i Troja gjorde. Og folk tror at tyrkene har fortalt om Ulysses og at de har kalt ham Loke, for tyrkene var hans verste fiender.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=40150fca-9a1a-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display