Gylfi konungr var maðr vitr ok fjǫlkunnigr.
Hann undraðisk þat mjǫk er Ásafólk var svá kunnigt at allir hlutir gengu at vilja þeira.
Þat hugsaði hann hvárt þat mundi vera af eðli sjálfra þeira, eða mundi því valda goðmǫgn þau er þeir blótuðu.
Hann byrjaði ferð sína til Ásgarðs ok fór með laun ok brá á sik gamals manns líki ok dulðisk svá.
En Æsir váru því vísari at þeir hǫfðu spádóm, ok sá þeir ferð hans fyrr en hann kom, ok gerðu í móti honum sjónhverfingar.
En er hann kom inn í borgina þá sá hann þar háva hǫll, svá at varla mátti hann sjá yfir hana.
Þak hennar var lagt gyltum skjǫldum svá sem spánþak.
Svá segir Þjóðólfr inn hvinverski at Valhǫll var skjǫldum þǫkð:
II. King Gylfi was a wise man and skilled in magic;
he was much troubled that the Æsir-people were so cunning that all things went according to their will.
He pondered whether this might proceed from their own nature, or (14,1) whether the divine powers which they worshipped might ordain such things.
He set out on his way to Ásgard, going secretly, and clad himself in the likeness of an old man, with which he dissembled.
But the Æsir were wiser in this matter, having second sight; and they saw his journeying before ever he came, and prepared against him deceptions of the eye.
When he came into the town, he saw there a hall so high that he could not easily make out the top of it:
its thatching was laid with golden shields after the fashion of a shingled roof.
So also says Thjódólfr of Hvin, that Valhall was thatched with shields:
Kong Gylve var en klok mann og skjønte seg på trolldom;
han undret seg svært over at æsefolket visste å få allting til å gå som de ville.
Han lurte på om de hadde det fra seg selv, eller om det var gudemakter de blotet som gjorde det.
Han ga seg i vei til Asgård, men lot ingen vite om det, skapte seg om til en gammel mann og holdt seg skjult på den måten.
Men æsene var visere, for de kunne spå, og de så han var på vei før han kom, og så laget de synkvervinger moe ham.
Da han kom inn i borgen, så han en høy hall, så høy at han nesten ikke kunne se over den;
taket var tekket med gylne skjold, likesom et spåntak.
Tjoldolv den kvinverske sier at Valhall var tekket med skjold:
