Sú er sǫk til þess at gull er kallat otrgjǫld:
svá er sagt at þá er Æsir fóru at kanna heim allan, Óðinn ok Loki ok Hœnir, þeir kómu at á nokkvorri
ok gengu með ánni til fors nokkvors, ok við forsinn var otr einn ok hafði tekit lax ór forsinum ok át blundandi.
Þá tók Loki upp stein ok kastaði at otrinum ok laust í hǫfuð honum.
Þá hrósaði Loki veiði sinni, at hann hefði veitt í einu hǫggvi otr ok lax.
Tóku þeir þá laxinn ok otrinn ok báru með sér, kómu þá at bœ nokkvorum ok gengu inn.
En sá búandi er nefndr Hreiðmarr er þar bjó. Hann var mikill fyrir sér ok mjǫk fjǫlkunnigr.
Beiddusk Æsir at hafa þar náttstað ok kváðusk hafa með sér vist œrna ok sýndu búandanum veiði sína.
En er Hreiðmarr sá otrinn, þá kallaði hann sonu sína, Fáfni ok Regin, ok segir at Otr, bróðir þeira, var drepinn ok svá hverir þat hǫfðu gert.
Nú ganga þeir feðgar at Ásunum ok taka þá hǫndum ok binda ok segja þá um otrinn at hann var sonr Hreiðmars.
Æsir bjóða fyrir sik fjǫrlausn svá mikit fé sem Hreiðmarr sjálfr vill á kveða, ok varð þat at sætt með þeim ok bundit svardǫgum.
Þá var otrinn fleginn.
Tók Hreiðmarr otrbelginn ok mælir við þá at þeir skulu fylla belginn af rauðu gulli ok svá hylja hann allan ok svá skal þat vera at sætt þeira.
Þá sendi Óðinn Loka í Svartálfaheim ok kom hann til dvergs þess er heitir Andvari.
Hann var fiskr í vatni, ok tók Loki hann hǫndum ok lagði á hann fjǫrlausn alt gull þat er hann átti í steini sínum.
Ok er þeir koma í steininn, þá bar dvergrinn fram alt gull þat er hann átti, ok var þat allmikit fé.
Þá svipti dvergrinn undir hǫnd sér einum litlum gullbaug.
Þá sá Loki ok bað hann fram láta bauginn.
Dvergrinn bað hann taka eigi bauginn af sér ok lézk mega œxla sér fé af bauginum ef hann heldi.
Loki kvað hann eigi skyldu hafa einn penning eptir ok tók bauginn af honum ok gekk út,
en dvergrinn mælti at sá baugr skyldi vera hverjum hǫfuðsbani er átti.
Loki segir at honum þótti þat vel ok sagði at þat skyldi haldask mega fyrir því, sá formáli, at hann skyldi flytja þeim til eyrna er þá tœki við.
Fór hann í braut til Hreiðmars ok sýndi Óðni gullit.
En er hann sá bauginn þá sýndisk honum fagr ok tók hann af fénu, en greiddi Hreiðmari gullit.
Þá fyldi hann otrbelginn sem mest mátti hann ok setti upp er fullr var.
Gekk þá Óðinn til ok skyldi hylja belginn með gullinu, ok þá mælir hann við Hreiðmar at hann skal sjá hvárt belgrinn er þá allr hulðr.
En Hreiðmarr leit til ok hugði at vandliga ok sá eitt granahár ok bað þat hylja, en at ǫðrum kosti væri (46,1) lokit sætt þeira.
Þá dró Óðinn fram bauginn ok hulði granahárit ok sagði at þá váru þeir lausir frá otrgjǫldunum.
En er Óðinn hafði tekit geir sinn en Loki skúa sína ok þurftu þá ekki at óttask, þá mælti Loki at þat skyldi haldask er Andvari hafði mælt,
at sá baugr ok þat gull skyldi verða þess bani er átti, ok þat helzk síðan.
Nú er þat sagt af hverju gull er otrgjǫld kallat eða nauðgjald Ásanna eða rógmálmr.
XXXIX. “For what reason is gold called Otter’s Wergild?
It is related that when certain of the Æsir, Odin and Loki and Hœnir, went forth to explore the earth, they came to a certain river, and proceeded along the river to a waterfall.
And beside the fall was an otter, which had taken a salmon from the fall and was eating, blinking his eyes the while.
Then Loki took up a stone and cast it at the otter, and struck its head.
And Loki boasted in his catch, that he had got otter and salmon with one blow.
Then they took up the salmon and the otter and bore them along with them, and coming to the buildings of a certain farm, they went in.
Now the husbandman who dwelt there was named Hreidmarr: he was a man of much substance, and very skilled in black magic.
The Æsir asked him for a night’s lodging, saying that they had sufficient food with them, and showed him (151,1) their catch.
But when Hreidmarr saw the otter, straight way he called to him his sons, Fáfnir and Reginn, and told them that the otter their brother was slain, and who had done that deed.
It Now father and sons went up to the Æsir, seized them, bound them, and told them about the otter, how he was Hreidmarr’s son.
The Æsir offered a ransom for their lives, as much wealth as Hreidmarr himself desired to appoint; and a covenant was made between them on those terms, and confirmed with oaths.
Then the otter was flayed,
and Hreidmarr, taking the otter-skin, bade them fill the skin with red gold and also cover it altogether; and that should be the condition of the covenant between them.
Thereupon Odin sent Loki into the Land of the Black Elves, and he came to the dwarf who is called Andvari,
who was as a fish in the water. Loki caught him in his hands and required of him in ransom of his life all the gold that he had in his rock;
and when they came within the rock, the dwarf brought forth all the gold he had, and it was very much wealth.
Then the dwarf quickly swept under his hand one little gold ring,
but Loki saw it and commanded him to give over the ring.
The dwarf prayed him not to take the ring from him, saying that from this ring he could multiply wealth for himself if he might keep it.
Loki answered that be should not have one penny left, and took the ring from him and went out;
but the dwarf declared that that ring should be the ruin of every one who should come into possession of it.
Loki replied that this seemed well enough to him, and that this condition should hold good provided that he himself brought it to the ears of them that should receive the ring and the curse.
He went his way and came to Hreidmarr’s dwelling, and showed the (152,1) gold to Odin;
but when Odin saw the ring, it seemed fair to him, and he took it away from the treasure, and paid the gold to Hreidmarr.
Then Hreidmarr filled the otter-skin as much as he could, and set it up when it was full.
Next Odin went up, having the skin to cover with gold, and he bade Hreidmarr look whether the skin were yet altogether hidden.
But Hreidmarr looked at it searchingly, and saw one of the hairs of the snout, and commanded that this be covered, else their covenant should be at an end.
Then Odin drew out the ring, and covered the hair, saying that they were now delivered from their debt for the slaying of the otter.
But when Odin had taken his spear, and Loki his shoes, and they had no longer any need to be afraid, then Loki declared that the curse which Andvari had uttered should be fulfilled:
that this ring and this gold should be the destruction of him who received it; and that was fulfilled afterward.
Now it has been told wherefore gold is called Otter’s Wergild, or Forced Payment of the Æsir, or Metal of Strife.
«Hva er grunnen til at gullet blit kalt otergjeld?»
«Det blir fortalt at en gang de tre æsene Odin, Loke og Høne var på ferd rundt i hele verden for å se seg om, kom de en gang til en elv;
de gikk langs med elven til en foss, og der ved fossen lå det en oter, den hadde tatt en laks i fossen og nå lå den og blundet og åt.
Da tok Loke opp en stein og kastet på oteren og traff den i hodet.
Loke var kry av fangsten, han hadde fått både laks og oter i ett kast,
og så tok de med seg både laksen og oteren. De kom til en gård, og gikk inn;
bonden som bodde der, het Reidmar, han var storkar og kunne mye trolldom.
Æsene ba om rom for natten, sa de hadde mat nok med seg og viste bonden fangsten.
Men da Reidmar fikk se oteren, ropte han på sønnene sine, Fåvne og Regin, og sa at Oter, broren deres, var drept, og sa hvem som hadde gjort det også.
Så gikk de løs på æsene både faren og sønnene og tok dem og band t dem og fortalte at oteren var sønn til Reidmar.
Æsene bød løsepenger for seg, så mye som Reidmar selv ville kreve, og det ble til et forlik som de svor ed på å holde.
Så ble oteren flådd;
Reidmar tok oterbelgen og sa at de skulle fylle den med rød t gull og dekke den helt utvendig med det også, og det gikk de med på.
Så sendte Odin Loke til Svartalvheimen. Han kom til en dverg som het Andvare,
(131,1) han var som fisk i et vann; Loke fanget ham og i løsepenger krevde han a ham alt det gull han eide i steinen sin.
Da de kom til steinen, bar dvergen fram alt det gall han eide, og det var en svær mengde.
Men så nappet dvergen anna en liten gullring og gjemte den i hånden.
Loke så det og sa at han skalle komme fram med ringen.
Dvergen ba at han ikke skalle ta fra ham denne ringen, og sa at han kunne skaffe seg rikdom med den om han fikk ha den.
Men Loke sa at han skulle ikke få ha en skilling igjen og tok ringen fra ham og gikk ut.
Men dvergen sa at den ringen skulle koste hodet for hver den som eide den.
Loke svarte at det kunne han like, han sa at den forbannelsen skulle få holde seg, for han skulle sørge for at den som fikk ringen fikk høre den.
Så gikk han sin veg og kom til Reidmars gård og viste Odin gullet.
Da Odin fikk se ringen, syntes han den var så vakker at han tok den til side; resten av gullet ga han til Reidmar,
som fylte oterbelgen så mye han kunne, og da den var full stilte han den opp.
Så kom Odin og skulle kle belgen med gull, og han ba Reidmar å se etter at hele belgen var dekket.
Men Reidmar så nøye på den og tenkte seg godt om, og da så han et skjegghår og sa at Odin skulle dekke det også, ellers var det slutt med forliket.
Da trakk Odin fram ringen og dekket med den båret, og så hadde æsene fridd seg fra otergjelden.
Men da Odin hadde fått igjen spydet og Loke skoene så de ikke hadde noe å være (132,1) redd for lenger, da sa Loke at det skulle stå ved makt der som Andvare hadde sagt om ringen:
Det gullet skulle bringe død over hver den som eide det. Og slik er det også gått siden.
Nå er det sagt hvorf or gull kalles ‘otergjeld ‘ eller ‘æsenes nødgjeld’ eller ‘stridsmalm’.»
