‘Þat er upphaf þessa máls at Ǫkuþórr fór með hafra sína ok reið ok með honum sá Áss er Loki er kallaðr.
Koma þeir at kveldi til eins búanda ok fá þar náttstað.
En um kveldit tók Þórr hafra sína ok skar báða.
Eptir þat váru þeir þegnir ok bornir til ketils.
En er soðit var þá settisk Þórr til náttverðar ok þeir lagsmenn.
Þórr bauð til matar með sér búandanum ok konu hans ok bǫrnum þeira.
Sonr búa hét Þjálfi en Rǫskva dóttir.
Þá lagði Þórr hafrstǫkurnar útar frá eldinum ok mælti at búandi ok heimamenn hans skyldu kasta á hafrstǫkurnar beinunum.
Þjálfi, son búanda, helt á lærlegg hafrsins ok spretti á knífi sínum ok braut til mergjar.
Þórr dvalðisk þar of nóttina, en í óttu fyrir dag stóð hann upp ok klæddi sik, tók hamarinn Mjǫllni ok brá upp ok vígði hafrstǫkurnar.
Stóðu þá upp hafrarnir ok var þá annarr haltr eptra fœti.
Þat fann Þórr ok talði at búandinn eða hans hjón mundi eigi skynsamliga hafa farit með beinum hafrsins.
Kennir hann at brotinn var lærleggrinn.
Eigi þarf langt frá því at segja, vita megu þat allir hversu hræddr búandinn mundi vera er hann sá at Þórr lét síga brýnnar ofan fyrir augun;
en þat er sá augnanna, þá hugðisk hann falla mundu fyrir sjóninni einni samt.
Hann herði hendrnar at hamarskaptinu svá at hvítnuðu knúarnir,
en búandinn gerði sem ván var ok ǫll hjúnin, kǫlluðu ákafliga, báðu sér friðar, buðu at fyrir kvæmi allt þat er þau áttu.
En er hann sá hræzlu þeira þá gekk af honum móðrinn ok sefaðisk hann ok tók af þeim í sætt bǫrn þeira Þjálfa ok Rǫsku ok gerðusk þau þá skyldir þjónustumenn Þórs ok fylgja þau honum jafnan síðan.
This is the beginning of this tale: Öku-Thor drove forth with his he-goats and chariot, and with him that Ás called Loki;
they came at evening to a husbandman’s, and there received a night’s lodging.
About evening, Thor took his he-goats and slaughtered them both;
after that they were flayed and borne to the caldron.
When the cooking was done, then Thor and his companion sat down to supper.
Thor invited to meat with him the husbandman and his wife, and their children:
the husbandman’s son was called Thjálfi, and the daughter Röskva.
Then Thor laid the goat-hides farther away from the fire, and said that the husbandman and his servants should cast the bones on the goat-hides.
Thjálfi, the husbandman’s son, was holding a thigh-bone of the goat, and split it with his knife and broke it for the marrow.
“Thor tarried there overnight; and in the interval before day he rose up and clothed himself, took the hammer Mjöllnir, swung it up, and hallowed the goat-hides;
straightway the he-goats rose up, and then one of them was lame in a hind leg.
Thor discovered this, and declared that the husbandman or his household could not have dealt wisely with the bones of the goat:
be knew that the thighbone (58,1) was broken.
There is no need to make a long story of it; all may know how frightened the husbandman must have been when he saw how Thor let his brows sink down before his eyes;
but when he looked at the eyes, then it seemed to him that he must fall down before their glances alone.
Thor clenched his hands on the hammer-shaft so that the knuckles whitened;
and the husbandman and all his household did what was to be expected: they cried out lustily, prayed for peace, offered in recompense all that they had.
But when he saw their terror, then the fury departed from him, and he became appeased, and took of them in atonement their children, Thjálfi and Röskva, who then became his bond-servants; and they follow him ever since.
Det begynner slik at Vogn-Tor var ute med bukkene sine og vognen sin og hadde med seg en av æsene, det var han som heter Loke;
i kveldingen kom de til en bonde og skulle få være der om natten.
Tor tok og slaktet de to bukkene;
etterpå ble de flådd og lagt i kjelen og kokt;
og Tor og følgemannen hans satte seg og skulle ha kveldsmaten sin.
Tor ba bonden og konen hans og begge barna deres ta med av maten
- bonden hadde en sønn som het Tjalve og en datter som het Roskva.
Tor tok bukkeskinnene og la dem et stykke fra varmen og sa at bonden og folket hans skulle kaste alle bein på skinnene.
Tjalve, sønnen til bonden, satt med et lårbein, det rev han opp med kniven sin og brøt det sund og fikk ut margen.
-Tor ble der om natten. I otten før dag stod han opp og kledde på seg, rok hammeren Mjolne og holdt den i været og vigde bukkeskinnene.
Da stod de der igjen, begge bukkene; men den ene var halt på bakfoten.
Tor merket det og sa til bonden at han eller noen av folket hans nok hadde båret seg uklokt at med knokene til bukken;
han viste på lårbeinet som var brukket.
Det trenges ikke mange ord om dette, det er lett å skjønne hvor redd bonden var da han så, ar Tor lot øyenbrynene sige langt ned.
Enda det ble lite å se av øynene, trodde mannen det skulle bære i marken med ham, bare for blikket han fikk.
Tor holdt så hardt om hammerskaftet at fingerknokene kvitnet;
og bonden og alle hans bar seg at som det var å vente, de ropte i ett sett, bad om miskunn og bød seg til å bøte med alt de eide.
Og da Tor så hvor skremt de var, rant harmen av ham, han roet seg tilslutt og ble forlikt med husbondsfolket om bot, han skulle få barna deres, Tjalve og Roskva, de to skulle være i tjeneste hos ham etter dette. Og siden har de støtt fulgt ham.
