You are here: BP HOME > LON > Snorri-Edda > fulltext
Snorri-Edda

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionPrologue
Click to Expand/Collapse OptionGylfaginning
Click to Expand/Collapse OptionSkáldskaparmál
Click to Expand/Collapse OptionHáttatal
The Niflungs 
 
 
Reginn fór þá til Hjálpreks konungs á Þjóði ok gerðisk þar smiðr hans.  Þá tók hann þar til fóstrs Sigurð, son Sigmundar, sonar Vǫlsungs, ok son Hjǫrdísar, dóttur Eylima.  Sigurðr var ágætastr allra herkonunga af ætt ok afli ok hug.  Reginn sagði honum til hvar Fáfnir lá á gullinu ok eggjaði hann at sœkja gullit.  Þá gerði Reginn sverð þat er Gramr heitir at svá hvast var at Sigurðr brá niðr í rennanda vatn ok tók í sundr ullarlagð er rak fyrir strauminum at sverðs egginni.  Því næst klauf Sigurðr steðja Regins ofan í stokkinn með sverðinu.  Eptir þat fóru þeir Sigurðr ok Reginn á Gnitaheiði.  Þá gróf Sigurðr grǫf á veg Fáfnis ok settisk þar í.  En er Fáfnir skreið til vatns ok hann kom yfir grǫfna, þá lagði Sigurðr sverðinu í gǫgnum hann ok var þat hans bani.  Kom þá Reginn at ok sagði at hann hefði drepit bróður hans ok bauð honum þat at sætt at hann skyldi taka hjarta Fáfnis ok steikja við eld.  En Reginn lagðisk niðr ok drakk blóð Fáfnis ok lagðisk at sofa.  En er Sigurðr steikti hjartat ok hann hugði at fullsteikt mundi ok tók á fingrinum hvé hart var,  en er frauðit rann ór hjartanu á fingrinn þá brann hann ok drap fingrinum í munn sér.  En er hjartablóðit kom á tunguna þá kunni hann fugls rǫdd ok skilði hvat igðurnar sǫgðu er sátu í viðnum. 
“Then Reginn went to King Hjálprekr at Thjód, and there he became his smith;  and he took into his fostering Sigurdr, son of Sigmundr, Völsungr’s son, and of Hjördís, daughter of Eylimi.  Sigurdr was most illustrious of all Host-Kings in race, in prowess, and in mind.  Reginn declared to him where Fáfnir lay on the gold, and incited him to seek the gold.  Then Reginn fashioned the sword Gramr, which was so sharp that Sigurdr, bringing it down into running water, cut asunder a flock of wool which drifted down-stream onto the sword’s edge.  Next Sigurdr clove Reginn’s anvil down to the stock with the sword.  After that they went, Sigurdr and Reginn, to Gnita Heath,  and there Sigurdr dug a pit in Fáfnr’s way and laid him self in ambush therein.  And when Fáfnir glided toward the water and came above the pit, Sigurdr straightway thrust his sword through him, and that was his end.  “Then Reginn came forward, saying that Sigurdr had slain his brother, and demanded as a condition of reconciliation that he take Fáfnir’s heart and roast it with fire;  and Reginn laid him down and drank the blood of Fáfnir, and settled himself to sleep.  But when Sigurdr was roasting the heart, and thought that it must be quite roasted, he touched it with his finger to see how hard it was;  and then the juice ran out from the heart onto his finger, so that he was burned and put his finger to his mouth.  As soon as the heart’s blood came upon his tongue, straightway he knew the speech (154,1) of birds, and he understood what the nuthatches were saying which were sitting in the trees. 
Regin gikk til kong Hjalprek på Tjod og ble smed hos ham.  Der tok han i lære Sigurd, sønn til Sigmund Volsungssønn og Hjørdis Øylimesdatter.  Sigurd var den gje(133,1)veste av alle hærkonger, både av ætt og mot og styrke.  Regin fortalte ham om Fåvne som lå på gullet, og egget ham til å hente det.  Så smidde Regin et sverd som heter Gram, det var så kvasst at da Sigurd tok og holdt det i rennende vann, da skar det over en ulldott som fløt med strømmen mot sverdseggen.  Like etter kløvde Sigurd ambolten til Regin helt ned i stokken med det sverdet.  Etter dette gikk Sigurd og Regin opp på Gnitahei.  Der grov Sigurd en grav i vegen for Fåvne og satte seg i den.  Da nå Fåvne krøp ut etter vann, kom han over graven, og da stakk Sigurd sverdet i gjennom ham så han døde.  Men så kom Regin og sa han hadde drept bror hans; han bød forlik mot at Sigurd skar hjertet ut av Fåvne og stekte det på varmen,  selv la han seg ned og drakk blodet av Fåvne og la seg til å sove.  Sigurd stekte hjertet, og da han 1nen te det var ferdigstekt, tok han bor t på det med fingeren og kjente om det var hardt;  men da rant det saft ut av hjertet på fingeren og han brente seg. Han stakk fingeren i munnen;  men da hjerteblodet kom på tungen hans, skjønte han fuglestemmer og hørte hva småfuglene sa som satt i treet. 
Þá mælti ein: (47,1)
(151) þar sitr Sigurðr
sveita stokkinn,
Fáfnis hjarta
við funa steikir.
Spakr þœtti mér
spillir bauga
ef fjǫrsega
fránan æti. 
Then one spake:
There sits Sigurdr
Blood-besprinkled,
Fáfnir’s heart
With flame he roasteth:
Wise seemed to me
The Spoiler of Rings
If the gleaming
Life-fibre he ate. 
Den ene sa:
«Der sitter Sigurd,
sølet av blod,
Fåvnes hjerte
han steker i flammen,
klok ville jeg kalle rikmannen
om han åt det lysende
livskjøttet.» 
(152) þar liggr Reginn (kvað ǫnnur),
ræðr um við sik,
vill tæla mǫg
þann er trúir hánum,
berr af reiði
rǫng orð saman,
vill bǫlvasmiðr
bróður hefna. 
There lies Reginn--sang another--
Rede he ponders,
Would betray the youth
Who trusteth in him:
In his wrath he plots
Wrong accusation;
The smith of bale
Would avenge his brother. 
(134,1)Den andre kvad:
«Der ligger Regin
lurer på råd,
vil svike mannen
som stoler på ham,
i vrede samler han vrange ord,

hatefull søker han
hevn for broren.» 
Þá gekk Sigurðr til Regins ok drap hann,  en síðan til hests síns er Grani heitir, ok reið til þess er hann kom til bóls Fáfnis,  tók þá upp gullit ok batt í klyfjar ok lagði upp á bak Grana ok steig upp sjálfr ok reið þá leið sína.  Nú er þat sagt hver saga til er þess, gullit er kallat ból eða bygð Fáfnis eða málmr Gnitaheiðar eða byrðr Grana. 
Then Sigurdr went over to Reginn and slew him,  and thence to his horse, which was named Grani, and rode till he came to Fáfnir’s lair.  He took up the gold, trussed it up in his saddle-bags, laid it upon Grani’s back, mounted up himself, and then rode his ways.  Now the tale is told why gold is called Lair or Abode of Fáfnir, or Metal of Gnita Heath, or Grani’s Burden. 
Da gikk Sigurd bort til Regin og drepte ham.  Så tok han hesten sin som het Grane, og rei til han kom til Fåvnes bol;  der tok han gullet og bandt det i kløver og la det på ryggen til Grane, steg så selv til hest og rei derfra.  Nå er det fortalt hvorfor gull blir kalt Fåvnes bol eller Gnitahei-malm eller Granes bør. 
Þá reið Sigurðr til þess er hann fann á fjallinu hús.  Þar svaf inni ein kona ok hafði sú hjálm ok brynju.  Hann brá sverðinu ok reist brynjuna af henni.  Þá vaknaði hon ok nefndisk Hildr. Hon er kǫlluð Brynhildr ok var valkyrja.  Sigurðr reið þaðan ok kom til þess konungs er Gjúki hét.  Kona hans er nefnd Grímhildr. Bǫrn þeira váru þau Gunnarr, Hǫgni, Guðrún, Guðný. Gothormr var stjúpsonr Gjúka.  Þar dvalðisk Sigurðr langa hríð.  Þá fekk hann Guðrúnar Gjúkadóttur, en Gunnarr ok Hǫgni sórusk í brœðralag við Sigurð.  Því næst fóru þeir Sigurðr ok Gjúkasynir at biðja Gunnari konu til Atla Buðlasonar, Brynhildar, systur hans.  Hon sat á Hindafjalli ok var um sal hennar vafrlogi, en hon hafði þess heit strengt at eiga þann einn mann er þorði at ríða vafrlogann.  Þá riðu þeir Sigurðr ok Gjúkungar (þeir eru ok kallaðir Niflungar) upp á fjallit ok skyldi þá Gunnarr ríða vafrlogann.  Hann átti hest þann er Goti heitir, en sá hestr þorði eigi at hlaupa í eldinn.  Þá skiptu þeir litum Sigurðr ok Gunnarr ok svá nǫfnum, þvíat Grani vildi undir øngum manni ganga nema Sigurði.  Þá hljóp (48,1) Sigurðr á Grana ok reið vafrlogann.  Þat kveld gekk hann at brúðlaupi með Brynhildi.  En er þau kvámu í sæing þá dró hann sverðit Gram ór slíðrum ok lagði í milli þeira.  En at morni þá er hann stóð upp ok klæddi sik, þá gaf hann Brynhildi at línfé gullbauginn þann er Loki hafði tekit af Andvara, en tók af henni annan baug til minja.  Sigurðr hljóp þá á hest sinn ok reið til félaga sinna.  Skipta þeir Gunnarr þá aptr litum ok fóru aptr til Gjúka með Brynhildi.  Sigurðr átti tvau bǫrn með Guðrúnu, Sigmund ok Svanhildi. 
XLI. “Then Sigurdr rode on till he found a house on the mountain,  wherein a woman in helm and birnie lay sleeping.  He drew his sword and cut the birnie from her:  she (155,1) awoke then, and gave her name as Hildr: she is called Brynhildr, and was a Valkyr.  Sigurdr rode away and came to the king who was named Gjúki,  whose wife was Grímhildr; their children were Gunnarr, Högni, Gudrún, Gudný; Gotthormr was Gjúki’s stepson.  Sigurdr tarried there a long time,  and then he obtained the hand of Gudrún, daughter of Gjúki, and Gunnarr and Högni swore oaths of blood brotherhood with Sigurdr.  Thereafter Sigurdr and the sons of Gjúki went unto Atli, Budli’s son, to sue for the hand of Brynhildr his sister in marriage to Gunnarr.  Brynhildr abode on Hinda-Fell, and about her hall there was a flaring fire; and she had made a solemn vow to take none but that man who should dare to ride through the flaring fire.  “Then Sigurdr and the sons of Gjúki (who were also called Niflungs) rode up onto the mountain, and Gunnarr should have ridden through the flaring fire:  but he had the horse named Goti, and that horse dared not leap into the fire.  So they exchanged shapes, Sigurdr and Gunnarr, and names likewise; for Grani would go under no man but Sigurdr.  Then Sigurdr leapt onto Grani, and rode through the flaring fire.  That eve he was wedded with Brynhildr.  But when they came to bed, he drew the Sword Gramr from its sheath and laid it between them.  In the morning when he arose and clothed himself, he gave Brynhildr as linen-fee the same gold ring which Loki had taken from Andvari, and took another ring from her hand for remembrance.  Then Sigurdr mounted his horse and rode to his fellows,  and he and Gunnarr changed shapes again and went home to Gjúki with Brynhildr.  Sigurdr and Gudrún had two children, Sigmundr and Svanhildr. 
Så rei Sigurd til han kom til et hus innpå fjellet;  der inne lå det en kvinne og sov, hun hadde hjelm og brynje på.  Han trakk sverdet og skar av henne brynjen.  Da våknet hun, sa hun het Hild - hun blir kalt Brynhild og var en valkyrje.  Sigurd rei derfra og kom til en konge som het Gjuke,  hans kone het Grimbild og barna deres var Gunnar, Hogne, Gudrun og Gudny; stesønn til Gjuke het Guttorm.  Der ble Sigurd lenge,  han fikk Gudrun Gjukesdatter til kone, og Gunnar og Hogne svor seg i brødrelag med Sigurd.  Senere dro Sigurd og Gjukesønnene til Atle Budlessønn for å fri for Gunnar til Brynhild, søster til Atle.  Hun satt på Hindafjell, og omkring salen hennes flammet en ild, og (135,1) hun hadde svoret at hun ikke ville ha noen annen til mann enn han som torde ri gjennom flammene.  Sigurd og Gjukungene (de er også kalt Nivlunger) rei opp på fjellet, og så skulle Gunnar ri flammene.  Han hadde en hest som het Gote, men den hesten torde ikke løpe inn i ilden.  Da byttet de utseende, Sigurd og Gunnar, og navn også; for Grane ville ikke gå under noen annen mann enn Sigurd.  Og så sprang Sigurd opp på Grane og rei flammene.  Samme kvelden holdt han bryllupp med Brynhild;  men da de var kommet i seng, trakk han sverdet Gram av sliren og la det mellom dem.  Om morgenen da han stod opp og kledde seg, ga han Brynhild i morgengave den gullringen Loke hadde tatt fra Andvare, og han fikk en annen ring av henne til minne.  Sigurd steg nå til hest og rei tilbake til de andre,  han og Gunnar byttet utseende igjen, og så tok de Brynhild med og vendte tilbake til Gjuke.  Sigurd hadde to barn med Gudrun, det var Sigmund og Svanhild. 
Þat var eitt sinn at Brynhildr ok Guðrún gengu til vatns at bleikja hadda sína.  Þá er þær kómu til árinnar þá óð Brynhildr út á ána frá landi ok mælir at hon vildi eigi bera í hǫfuð sér þat vatn er rynni ór hári Guðrúnu, þvíat hon átti búanda hugaðan betr.  Þá gekk Guðrún á ána eptir henni ok sagði at hon mátti fyrir því þvá ofar sinn hadd í ánni at hon átti þann mann er eigi Gunnarr ok engi annarr í verǫldu var jafnfrœkn, þvíat hann vá Fáfni ok Regin ok tók arf eptir báða þá. Þá svarar Brynhildr: 
“It befell on a time that Brynhildr and Gudrún went to the water to wash their hair.  And when they came to the (156,1) river, Brynhildr waded out from the bank well into the river, saying that she would not touch to her head the water which ran out of the hair of Gudrún, since herself had the more valorous husband.  Then Gudrún went into the river after her and said that it was her right to wash her hair higher upstream, for the reason that she had to husband such a man as neither Gunnarr nor any other in the world matched in valor, seeing that he had slain Fáfnir and Reginn and succeeded to the heritage of both. And Brynhildr made answer: 
Det var en gang at Brynhild og Gudrun hadde gått til elven for å bleke håret sitt.  Da de kom til elven, vadde Brynhild fra bredden og ut i elven og sa at hun ville ikke ha i hodet sitt det vannet som hadde rent fra Håret til Gudrun, for hennes husbond var den modigste, sa hun.  Men da gikk Gudrun ut i elven etter henne og sa at det var hun, Gudrun, som skulle vaske håret sitt høyere oppe i elven, for hun hadde en m nn som hverken Gunnar eller noen (136,1) annen kunne måle seg med, for han hadde drept Fåvne og Regin og tatt arv etter dem begge. Da svarte Brynhild : 
‘Meira var þat vert er Gunnarr reið vafrlogann, en Sigurðr þorði eigi.’ 
‘It was a matter of greater worth that Gunnarr rode through the flaring fire and Sigurdr durst not.’ 
«Det var en større dåd at Gunnar rei flammene, det torde ikke Sigurd.» 
Þá hló Guðrún ok mælti: ‘Ætlar þú at Gunnarr riði vafrlogann?  Sá ætla ek at gengi í rekkju hjá þér er mér gaf gullbaug þenna,  en sá gullbaugr er þú hefir á hendi ok þú þátt at línfé, hann er kallaðr Andvaranautr,  ok ætlak at eigi sótti Gunnarr hann á Gnitaheiði.’ 
Then Gudrún laughed, and said: ‘Dost thou think that Gunnarr rode through the flaring fire?  Now I think that he who went into the bride-bed with thee was the same that gave me this gold ring;  and the gold ring which thou bearest on thine hand and didst receive for linen-fee is called Andvari’s Yield,  and I believe that it was not Gunnarr who got that ring on Gnita Heath.’ 
Da lo Gudrun og sa: «Tror du Gunnar rei flammene?  Jeg tror heller at han som gikk i seng med deg, det var den samme som ga meg denne ringen.  Og den gullringen du bar på hånden og som du fikk i morgengave, den heter Andvaranaut,  og jeg skulle tro at det ikke var Gunnar som hentet den på Gnitaheien.» 
Þá þagnaði Brynhildr ok gekk heim. 
Then Brynhildr was silent, and went home. 
Da ble Brynhild stille og gikk hjem. 
Eptir þat eggjaði hon Gunnar ok Hǫgna at drepa Sigurð,  en fyrir því at þeir váru eiðsvarar Sigurðar þá eggjuðu þeir til Gothorm, bróður sinn, at drepa Sigurð.  Hann lagði Sigurð sverði í gǫgnum sofanda,  en er hann fekk sárit þá kastaði hann sverðinu Gram eptir honum svá at sundr sneið í miðju manninn.  Þar fell Sigurðr ok sonr hans þrévetr er Sigmundr hét er þeir drápu.  Eptir þat lagði Brynhildr sik sverði ok var hon brend með Sigurði,  en Gunnarr ok Hǫgni tóku þá Fáfnis arf ok Andvaranaut ok réðu þá lǫndum. 
“After that she egged on Gunnarr and Högni to slay Sigurdr;  but because they were Sigurdr’s sworn blood-brothers, they stirred up Gotthormr their brother to slay him.  He thrust his sword through Sigurdr as he slept;  but when Sigurdr felt the wound, he hurled his sword Gramr after Gotthormr, so that it cut the man asunder at the middle.  There fell Sigurdr and Sigmundr, his son of three winters, whom they slew.  Then Brynhildr stabbed herself with a sword, and she was burned with Sigurdr;  but Gunnarr and Högni took Fáfnir’s heritage and Andvari’s Yield, and ruled the lands thereafter. 
Etter dette egget hun Gunnar og Hogne til å drepe Sigurd.  Men ettersom de hadde svoret brorskap med Sigurd, egget de broren Guttorm til å drepe ham.  Guttorm stakk sverdet gjennom Sigurd mens han sov.  Men da Sigurd fikk såret, kastet han sverd et Gram etter Guttorm så det skar mannen tvert av på midten.  Der falt Sigurd og hans treårsgamle sønn som het Sigmund, som de også drepte.  Etter dette stakk Brynhild seg med et sverd, og hun ble brent sammen med Sigurd.  Gunnar og Hogne tok Fåvnesarven og Andvaranaut og rådde land og rike. 
Atli konungr Buðlason, bróðir Brynhildar, fekk þá Guðrúnar er Sigurðr hafði átta, ok áttu þau bǫrn.  Atli konungr bauð til sín Gunnari ok Hǫgna, en þeir fóru at heimboðinu.  En áðr þeir fóru heiman þá fálu þeir gullit Fáfnis arf í Rín, ok hefir þat gull aldri síðan fundizk.  En Atli konungr hafði þar lið fyrir ok barðisk við Gunnar ok Hǫgna ok urðu þeir handteknir.  Lét Atli konungr skera hjarta ór Hǫgna kykvum. Var þat hans bani.  Gunnari lét hann kasta í ormgarð, en honum var fengin leyniliga harpa ok sló hann með (49,1) tánum þvíat hendr hans váru bundnar,  svá at allir ormarnir sofnuðu nema sú naðra er rendi at honum ok hjó svá fyrir flagbrjóskat at hon steypti hǫfðinu inn í holit ok hangði hon á lifrinni þar til er hann dó.  Gunnarr ok Hǫgni eru kallaðir Niflungar ok Gjúkungar.  Fyrir því er gull kallat Niflunga skattr eða arfr. 
“King Atli, Budli’s son, and brother of Brynhildr, then wedded Gudrún, whom Sigurdr had had to wife; and they (157,1) had children.  King Atli invited to him Gunnarr and Högni, and they came at his invitation.  Yet before they departed from their land, they hid the gold, Fáfnir’s heritage, in the Rhine, and that gold has never since been found.  Now King Atli had a host in readiness, and fought with Gunnarr and Högni; and they were made captive.  King Atli bade the heart be cut out of Högni alive, and that was his end.  Gunnarr he caused to be cast into a den of serpents. But a harp was brought secretly to Gunnarr, and he struck it with his toes, his hands being bound;  he played the harp so that all the serpents fell asleep, saving only one adder, which glided over to him, and gnawed into the cartilage of his breast-bone so far that her head sank within the wound, and she clove to his liver till he died.  Gunnarr and Högni were called Niflungs and Gjúkungs,  for which reason gold is called Treasure, or Heritage, of the Niflungs. 
Kong Atle Budlessønn, bror til Brynhild, fikk nå til ekte Gudrun som hadde vært gift med Sigurd, og de fikk barn sammen.  Kong Atle ba til seg Gunnar og Hogne, og de kom til gjestebudet.  Men før de dro hjemmefra, gjemte (137,1) de gullet Favnesarv i Rinen, og det gullet har aldri noen funnet siden.  Men kong Atle hadde samlet hær mot dem, og han kjempet mot Gunnar og Hogne og tok dem til fange.  Kong Atle lot hjertet skjære ut av Hogne mens han levde, og slik døde han.  Gunnar lot han kaste i ormegården, men det ble lurt inn til ham en harpe, og den slo han med tærne - hendene hans var bundet.  Og han spilte slik på harpen at alle ormene sovnet, uten en hoggorm, den rente på ham og hogg ham slik i bringesporden at den kjørte hodet inn i bukhulen og hengte seg fast i leveren så han døde.  Gunnar og Hogne kalles Nivlunger og Gjukunger;  derfor blir gull kalt ‘Nivlungeskatt’ eller ‘Nivlungearv’. 
Litlu síðar drap Guðrún tvá sonu sína ok lét gera með gulli ok silfri borðker af hausum þeira, ok þá var gert erfi Niflunga.  At þeiri veizlu lét Guðrún skenkja Atla konungi með þeim borðkerum mjǫð ok var blandit við blóði sveinanna, en hjǫrtu þeira lét hon steikja ok fá konungi at eta.  En er þat var gert þá sagði hon honum sjálfum með mǫrgum ófǫgrum orðum.  Eigi skorti þar áfenginn mjǫð svá at flest fólk sofnaði þar sem sat.  Á þeiri nótt gekk hon til konungs er hann svaf ok með henni sonr Hǫgna ok vágu at honum. Þat var hans bani.  Þá skutu þau eldi á hǫllina ok brann þat fólk er þar var inni.  Eptir þat fór hon til sjóvar ok hljóp á sæinn ok vildi týna sér,  en hana rak yfir fjǫrðinn, kom þá á þat land er átti Jónakr konungr.  En er hann sá hana tók hann hana til sín ok fekk hennar.  Áttu þau þrjá sonu er svá hétu: Sǫrli, Hamðir, Erpr.  Þeir váru allir svartir sem hrafn á hárslit sem Gunnarr ok Hǫgni ok aðrir Niflungar.  Þar fœddisk upp Svanhildr, dóttir Sigurðar sveins.  Hon var allra kvinna fegrst.  Þat spurði Jǫrmunrekkr konungr hinn ríki.  Hann sendi son sinn Randvé at biðja hennar sér til handa.  En er hann kom til Jónakrs þá var Svanhildr seld honum í hendr. Skyldi hann fœra hana Jǫrmunrekk.  Þá sagði Bikki at þat var betr fallit at Randvér ætti Svanhildi, er hann var ungr ok bæði þau en Jǫrmunrekkr var gamall.  Þetta ráð líkaði þeim vel inum ungum mǫnnum.  Því næst sagði Bikki þetta konungi.  Þá lét Jǫrmunrekkr konungr taka son sinn ok leiða til gálga.  Þá tók Randvér hauk sinn ok plokkaði af fjaðrarnar ok bað senda feðr sínum.  Þá var hann hengðr.  En er Jǫrmunrekkr konungr sá haukinn þá kom honum í hug at svá sem haukrinn var ófleygr ok fjaðrlauss, ok svá var ríki hans ófœrt er hann var gamall ok sonlauss. 
["A little while after, Gudrún slew her two sons, and caused flagons to be made of their skulls, set with gold and silver. Then the funeral-feast was held for the Niflungs;  and at this feast Gudrún had mead poured into the flagons for King Atli, and the mead was mixed with the blood of the boys. Moreover, she caused their hearts to be roasted and set before the king, that he might eat of them.  And when he had eaten, then she herself told him what she had done, with many scathing words.  There was no lack of strong drink there, so that most of the company had fallen asleep where they sat.  That night she went to the king while he slept, and Högni’s son with her; they smote the king, and that was the death of him.  Then they set fire to the hall, and burned the folk that were within.  After that she went to the shore and leaped into the sea, desiring to make (158,1) an end of herself;  but she was tossed by the billows over the firth, and was borne to King Jónakr’s land.  And when he saw her, he took her to him and wedded her,  and they had three sons, called Sörli, Hamdir, and Erpr:  they were all raven-black of hair, like Gunnarr and Högni and the other Niflungs.  There Svanhildr, daughter of the youth Sigurdr, was reared,  and of all women she was fairest.  King Jörmunrekkr the Mighty learned of her beauty,  and sent his son Randvér to woo her and bring her to be his wife.  When Randvér had come to the court of Jónakr, Svanhildr was given into his hands, and he should have! brought her to King Jörmunrekkr.  But Earl Bikki said that it was a better thing for Randvér to wed Svandhildr, since he and she were both young, whereas Jörmunrekkr was old.  This counsel pleased the young folk well.  Thereupon Bikki reported the matter to the king.  Straightway, King Jörmunrekkr commanded that his son be seized and led to the gallows.  Then Randvér took his hawk and plucked off ins feathers, and bade that it be sent so to his father;  after which he was hanged.  But when King Jörmunrekkr saw the hawk, suddenly it came home to him that even as the hawk was featherless and powerless to fly, so was his kingdom shorn of its might, since he was old and childless. 
Litt senere drepte Gudrun de to sønnene sine og av hausene deres lot hun smi med gull og med sølv to drikkeboller; det ble da drukket arveøl etter Nivlungene.  Ved det gjestebudet lot Gudrun skjenke for kong Atle i disse bollene en mjød som var blandet med blod fra guttene, og hjertene deres lot hun steke og sette fram til mat for kongen.  Og da det var gjort, sa hun det selv til kong Atle og brukte mange stygge ord.  Det manglet ikke sterke drikker der, så de fleste sovnet der de satt.  Samme natt gikk hun til kongen der han sov, og Hognessønn var med henne, og så hogg de ham ned. Det ble hans død.  Så stakk de ild på hallen, og alle brente som var der inne.  Etter dette gikk hun til havet, og hun sprang på sjøen og (138,1) ville drepe seg.  Men hun drev over fjorden og kom til landet som kong Jonakr eide.  Da han så henne, tok han henne til seg og giftet seg med henne.  De hadde tre sønner som het Hamde, Sorle og Erp;  de hadde ravnsvart hår alle sammen liksom Gunnar og Hogne og andre Nivlunger.  Der vokste også Svanhild opp, Sigurd sveins datter.  Hun var den vakreste kvinne en kunne se.  Dette fikk kong Jormunrek den mektige vite.  Han sendte sin sønn Randve for å fri til henne for seg.  Og da Randve kom til Jonakr, fikk han Svanhild med seg, han skulle føre henne til kong Jormunrek.  Men Bikke jarl sa at det høvde bedre om Randve fikk Svanhild, for han var ung og det var de begge to, men Jormun rek var gammel.  Det var et råd de likte, de to unge menneskene.  Men så gikk Bikke til kongen og fortalte dette,  og så lot Jormunrek sønnen gripe og føre til galgen.  Da tok Randve hauken sin og plukket fjærene av den og sendte den til sin far.  Så ble han hengt.  Men da Jormunrek så hauken, kom han i hug at liksom hauken var fjærløs og ikke kunne fly, så var også hans rike uført når han var gammel og sønneløs. 
Þá lét Jǫrmunrekkr konungr, er hann reið ór skógi frá veiðum með hirð sína, en Svanhildr drottning sat at haddbliki, þá riðu þeir á hana ok tráðu hana undir hesta fótum til bana.  En er þetta spurði Guðrún þá eggjaði hon sonu sína til hefndar eptir Svanhildi.  En er þeir bjoggusk til ferðar þá fekk hon þeim brynjur ok hjálma svá sterka at eigi mundi járn á festa.  Hon lagði ráð fyrir þá at þá er þeir kvæmi til Jǫrmunrekks konungs, at þeir skyldu ganga of nótt at honum sofanda.  Skyldi Sǫrli ok Hamðir hǫggva af honum hendr ok fœtr en Erpr hǫfuðit.  En er þeir kómu á (50,1) leið þá spurðu þeir Erp hver liðsemð þeim mundi at honum ef þeir hitti Jǫrmunrekk konung.  Hann svarar at hann mundi veita þeim þvílíkt sem hǫnd fœti.  Þeir segja at þat var alls ekki at fótr styddisk við hǫnd.  Þeir váru svá reiðir móður sinni er hon hafði leitt þá út með heiptyrðum, ok þeir vildu gera þat er henni þœtti verst ok drápu Erp, þvíat hon unni honum mest.  Litlu síðar er Sǫrli gekk skriðnaði hann ǫðrum fœti, studdi sik með hendinni. Þá mælir hann: 
Then King Jörmunrekkr, riding out of the wood where he had been hunting, beheld Svanhildr as she sat washing her hair: they rode upon her and trod her to death under their horses’ feet.  “But when Gudrún learned of this, she urged on her sons to take vengeance for Svanhildr.  When they were preparing for their journey, she gave them birnies and helmets so strong that iron could not bite into them.  She laid these instructions upon them: that, when they were come to King Jörmunrekkr, they should go up to him by night as he slept:  (159,1) Sörli and Hamdir should hew off his hands and feet, and Erpr his head.  But when they were on their way, they asked Erpr what help they might expect from him, if they met King Jörmunrekkr.  He answered that he would render them such aid as the hand affords the foot.  They said that that help which the foot received from the hand was altogether nothing.  They were so wroth with their mother that she had sent them away with angry words, and they desired so eagerly to do what would seem worst to her, that they slew Erpr, because she loved him most of all.  A little later, while Sörli was walking, one of his feet slipped, and he supported himself on his hand; and he said: 
Og en gang kong Jorrnunrek kom fra jakt i skogen, så han Svanhild, hun satt ute og bleket håret, og så rei de på henne og tråkket henne ihjel under hesteføtter.  Da Gudrun fikk høre dette, egget hun sønnene sine til å hevne Svanhild.  Hun ga dem brynjer og hjelmer så sterke at jern ikke bet på dem.  Så ga hun dem råd når de kom til (139,1) Jormanrek, skulle de gå på ham om natten mens han sov,  Sorle og Hamde skulle hogge av ham føtter og hender, og Erp skulle ta hodet.  Men da de var kommet på veien,spurte de Erp hva hjelp de ville få av ham om de kom til kong Jormunrek;  han svarte at han skulle hjelpe dem som hånden hjelper foten.  De sa at det var ikke noe det, den støtte foten hadde av hånden.  De var så arge på mor sin for hun hadde fulgt dem ut med ord som egget til hat, og de ville gjøre det som gjorde henne mest vondt, og så drepte de Erp, for ham elsket hun mest.  Litt etter gled Sorle med den ene foten der han gikk, og tok seg for med hånden. Da sa han: 
‘Veitti nú hǫndin fœtinum. Betr væri nú at Erpr lifði.’ 
‘Now the hand assists the foot indeed; it were better now that Erpr were living.’ 
«Nå hjalp hånden foten! Det hadde vært bedre om Erp hadde levd.» 
En er þeir kómu til Jǫrmunrekks konungs of nótt þar sem hann svaf, ok hjoggu af honum hendr ok fœtr,  svá vaknaði hann ok kallaði á menn sína, bað þá vaka. Þá mælir Hamðir: 
Now when they came to King Jörmunrekkr by night, where he was sleeping, and hewed hands and feet off him,  he awoke and called upon his men, and bade them arise. And then Hamdir spake, saying: 
De kom til kong Jormunrek, om natten mens han lå og sov og hogg av ham hender og føtter.  Men da våknet han og ropte på sine menn, sa de måtte våkne. Da sa Hamde: 
‘Af mundi nú hǫfuðit ef Erpr lifði.’ 
‘The head had been off by now, if Erpr lived.’ 
«Hodet hadde vært av nå om Erp hadde levd!» 
Þá stóðu upp hirðmenninir ok sóttu þá ok fengu eigi sótt þá með vápnum.  Þá kallaði Jǫrmunrekkr at þá skal berja grjóti. Var svá gert.  Þar fellu þeir Sǫrli ok Hamðir.  Þá var ok dauð ǫll ætt ok afkvæmi Gjúka. 
Then the henchmen rose up and attacked them, but could not overmaster them with weapons;  and Jörmunrekkr called out to them to beat them with stones, and it was done.  There Sörli and Hamdir fell,  and now all the house and offspring of Gjúki were dead. 
Nå stod hirdmennene opp og gikk løs på dem, men kunne ikke få våpnene til å bite.  Da ropte Jormunrek at de skulle bruke stein og slå med, og så ble gjort.  Da falt Hamde og Sorle.  Og nå var all ætt og avkom etter Gjuke død. 
 
 
Av dette blir brynje kalt Hamdes eller Sorles klær eller tøy· 
Eptir Sigurð svein lifði dóttir er Áslaug hét er fœdd var at Heimis í Hlymdǫlum, ok eru þaðan ættir komnar stórar.  Svá er sagt at Sigmundr Vǫlsungsson var svá máttugr at hann drakk eitr ok sakaði ekki,  en Simfjǫtli, sonr hans, ok Sigurðr váru svá harðir á húðna at þá sakaði ekki eitr at útan kvæmi á þá bera. 
A daughter named Áslaug lived after young Sigurdr; she was reared with Heimir in Hlymdalir, and great houses are sprung from her.  It is said that Sigmundr, Völsungr’s son, was so strong that he could drink venom and receive no hurt;  and Sinfjötli his son and Sigurdr were so hard-skinned that no venom from without could harm them: 
(140,1) Etter Sigurd levde det en datter som het Aslaug, hun vokste opp hos Heime i Lymdalene, og fra henne er det kommet store ætter.  Det blir sagt at Sigmund Volsungssønn var så kraftig at han kunne drikke eiter uten å ta skade av det,  og sønn hans, Sinfjotle og Sigurd var så harde i huden at eiter ikke gjorde dem noe om det kom utvortes på dem. 
Því hefir Bragi skáld svá kveðit:
(153) Þá er forns Litar flotna
á fangboða ǫngli
hrøkkviáll of hrokkinn
hekk Vǫlsunga drekku. 
wherefore Bragi the Skald has sung thus:
When the wriggling Serpent
Of the Völsung’s Drink hung writhing
(160,1) On the hook of the Foeman
Of Hill-Giants’ kindred. 
Derfor har Brage skald kvedet slik:
«da volsungedrikkens
vridde ål seg krympet
på kroken til farlig fiende
av flokken kring gamlejotnen.» 
Eptir þessum sǫgum hafa flest skáld ort ok tekit ymsa þáttu.  Bragi hinn gamli orti um fall Sǫrla ok Hamðis í drápu þeiri er hann orti um Ragnar loðbrók: 
Most skalds have made verses and divers short tales from these sagas.  Bragi the Old wrote of the fall of Sörli and Hamdir in that song of praise which he composed on Ragnarr Lodbrók: 
Etter disse sagnene har de fleste skalder diktet og tatt ymse tåtter.  Brage den gamle diktet om Sorles og Hamdes fall i den dråpa han diktet om Ragnar Lodbrok: 
(154) Knátti eðr við illan
Jǫrmunrekkr at vakna
með dreyrfár dróttir
draum í sverða flaumi.
Rósta varð í ranni
Randvés hǫfuðniðja
þá er hrafnbláir hefndu
harma Erps of barmar. 
Once Jörmunrekkr awakened
To an dream, ‘mid the princes
Blood-stained, while swords were swirling:
A brawl burst in the dwelling
Of Randvér’s royal kinsman,
When the raven-swarthy
Brothers of Erpr took vengeance
For all the bitter sorrows. 
Jormunrek fikk våkne
som av vonde drømmer,
selv i blod badet
blant blodstenkte hirdmenn,
larm lød høyt i hallen
hos hodet for Randves ætt, da
Erps ravnsvarte brødre
sin urett ville hevne. 
(51,1) (155) Flaut of set við sveita
sóknar álfs á gólfi
hræva dǫgg þars hǫggnar
hendr sem fœtr of kendu.
Fell í blóði blandinn
brunn ǫlskakki runna
— þat er á Leifa landa
laufi fátt — at haufði. 
The bloody dew of corpses,
O’er the king’s couch streaming,
Fell on the floor where, severed,
Feet and hands blood-dripping
Were seen; in the ale-cups’ fountain
He fell headlong, gore-blended:
On the Shield, Leaf of the Bushes
Of Leifi’s Land, ‘t is painted. 
(141,1)Blod og likdugg strømmet
fra stridsmann over setet,
hender og føtter så de
hoggne lå på gulvet;
ølskjenkeren stupte
hodekuls i strømmen
av drikk med blod blandet.
Det ser jeg malt på skjoldet. 
(156) Þar svá at gerðu gyrðan
gólfhǫlkvis sá fylkis
segls naglfara siglur
saums annvanar standa.
Urðu snemst ok Sǫrli
samráða þeir Hamðir
hǫrðum herðimýlum
Hergauts vinu barðir. 
There stood the shielded swordsmen,
Steel biting not, surrounding
The king’s couch; and the brethren
Hamdir and Sörli quickly
To the earth were beaten
By the prince’s order,
(161,1) To the Bride of Odin
With hard stones were battered. 
Der så kongen stridsmenn
stå som master rundt ham,
høysetet ble gjordet
med gjurd av skjold og kjemper,
snart ble både Hamde og Sorle, de to venner,
steinet og slått med harde
stein fra Odins kvinne. 
(157) Mjǫk lét stála støkkvir
styðja Gjúka niðja
flaums þá er fjǫrvi næma
Foglhildar mun vildu,
ok bláserkjar birkis
ballfǫgr gátu allir
ennihǫgg ok eggjar
Jónakrs sonum launa. 
The swirling weapons’ Urger
Bade Gjúki’s race be smitten
Sore, who from life were eager
To ravish Svanhildr’s lover;
And all pay Jónakr’s offspring
With the fair-piercing weapon,
The render of blue birnies,
With bitter thrusts and edges. 
Stålsvinger lot stikke
stadig Gjukes sønner,
da de ville drepe
den som elsket Svanhild,
alle ønsket å lønne
Jonakrs sønner for vonde
pannehogg og sverdspor,
sår så fagert røde. 
(158) Þat segik fall á fǫgrum
flotna randar botni.
Ræs gáfumk reiðar mána
Ragnarr ok fjǫlð sagna. 
I see the heroes’ slaughter
On the fair shield-rim’s surface;
Ragnarr gave me the Ship-Moon
With many tales marked on it.] 
(142,1)Det fall ser jeg malet
på fager rand om skjolder.
Ragnar gav meg skjoldet
rikt på sagn og bilder.» 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login