‘Gymir hét maðr, en kona hans Aurboða.
Hon var bergrisa (31,1) ættar.
Dóttir þeira er Gerðr er allra kvenna er fegrst.
Þat var einn dag er Freyr hafði gengit í Hliðskjálf ok sá of heima alla, en er hann leit í norðrætt þá sá hann á einum bœ mikit hús ok fagrt, ok til þess húss gekk kona, ok er hon tók upp hǫndum ok lauk hurð fyrir sér þá lýsti af hǫndum hennar bæði í lopt ok á lǫg, ok allir heimar birtusk af henni.
Ok svá hefndi honum þat mikla mikillæti er hann hafði sezk í þat helga sæti at hann gekk í braut fullr af harmi.
Ok er hann kom heim, mælti hann ekki, hvárki svaf hann né drakk; engi þorði ok krefja hann orða.
Þá lét Njǫrðr kalla til sín Skírni, skósvein Freys, ok bað hann ganga til Freys ok beiða hann orða ok spyrja hverjum hann væri svá reiðr at hann mælir ekki við menn.
En Skírnir kvazk ganga mundu ok eigi fúss, ok kvað illra svara vera ván af honum.
En er hann kom til Freys þá spurði hann hví Freyr var svá hnipinn ok mælti ekki við menn.
Þá svarar Freyr ok sagði at hann hafði sét konu fagra ok fyrir hennar sakar var hann svá harmsfullr at eigi mundi hann lengi lifa ef hann skyldi eigi ná henni.
XXXVII. “A certain man was called Gýmir, and his wife Aurboda:
she was of the stock of the Hill-Giants; their daughter was Gerdr, who was fairest of all women.
It chanced one day that Freyr had gone to Hlidskjálf, and gazed over all the world; but when he looked over into the northern region, he saw on an estate a house great and fair.
And toward this house went a woman; when she raised her hands and opened the door before her, brightness gleamed from her hands, both over sky and sea, and all the worlds were illumined of her.
Thus his overweening pride, in having presumed to sit in that holy seat, was avenged upon him, that he went away full of sorrow.
When he had come home, he spake not, he slept not, he drank not; no man dared speak to him.
Then Njördr summoned to him Skírnir, Freyr’s foot-page, and bade him go to Freyr and beg speech of him and ask for whose sake he was so bitter that he would not speak with men.
But Skírnir said he would go, albeit unwillingly; (49,1) and said that evil answers were to be expected of Freyr.
“But when he came to Freyr, straightway he asked why Freyr was so downcast, and spake not with men.
Then Freyr answered and said that he had seen a fair woman; and for her sake he was so full of grief that he would not live long if he were not to obtain her.
En mann het Gyme og konen hans het Aurboda,
hun var av bergriseætt.
Datteren deres var Gerd som var den vakreste av alle kvinner.
Så var det en dag at Frøy hadde gått og satt seg i Lidskjalv og så ut over alle verdener. Da han så mot nord, fikk han se en gård hvor det var et stort og vakkert hus, til det huset gikk en kvinne, og da hun løftet armene og lukket opp døren for seg, lyste det av armene hennes slik at luft og vann og alle verdener ble opplyst av det.
Og slik hevnet det seg at Frøy hadde være så frekk å sette seg i det hellige sete, han gikk derfra full av sorg.
Da han kom hjem sa han ikke et ord; han sov ikke og han drakk ikke og ingen våget å tale til ham.
Da lot Njord Skirne kalle til seg, han var skosvein hos Frøy; Njord ba ham gå til Frøy og få ham til å tale og si hvem han var så sint på at han ikke ville snakke med noen.
Skirne sa han skulle gå, men ikke med glede og sa at det var bare vondord å vente der.
Da han kom til Frøy. spurte han hvorfor han var så taus og ikke ville tale med noen.
Da svarte Frøy; han sa at han hadde sett en så vakker kvinn e, og han var så sorgfull for hennes skyld at han ikke kom til å leve lenge om han ikke fikk henne.
