‘Þá mælir Útgarðaloki: “Nu skal segja þér it sanna er þú ert út kominn ór borginni, at ef ek lifi ok megak ráða þá skaltu aldri optar í hana koma.
Ok þat veit trúa mín at aldri hefðir þú í hana komit ef ek hefða vitat áðr at þú hefðir svá mikinn krapt með þér, ok þú hafðir svá nær haft oss mikilli ófœru.
En sjónhverfingar hefi ek gert þér, svá at fyrsta sinn er ek fann þik á skóginum kom ek til fundar við yðr.
Ok þá er þú skyldir leysa nestbaggann þá hafðak (43,1) bundit með grésjárni, en þú fant eigi hvar upp skyldi lúka.
En því næst laust þú mik með hamrinum þrjú hǫgg, ok var it fyrsta minzt ok var þó svá mikit at mér mundi endask til bana ef á hefði komit.
En þar er þú sátt hjá hǫll minni setberg, ok þar sáttu ofan í þrjá dali ferskeytta ok einn djúpastan, þar váru hamarspor þín.
Setberginu brá ek fyrir hǫggin, en eigi sátt þú þat.
Svá var ok of leikana er þér þreyttuð við hirðmenn mína.
Þá var þat it fyrsta er Loki gerði.
Hann var mjǫk soltinn ok át títt, en sá er Logi heitir, þat var villieldr ok brendi hann eigi seinna trogit en slátrit.
En er Þjálfi þreytti rásina við þann er Hugi hét, þat var hugr minn, ok var Þjálfa eigi vænt at þreyta skjótfœri hans.
En er þú drakt af horninu ok þótti þér seint líða — en þat veit trúa mín at þá varð þat undr er ek munda eigi trúa at vera mætti: annarr endir hornsins var út í hafi,
en þat sáttu eigi, en nú er þú kemr til sjávarins þá muntu sjá mega hvern þurð þú hefir drukkit á sænum.” ‘Þat eru nú fjǫrur kallaðar.
Then said Útgardi-Loki: ‘Now I will tell thee the truth, now that thou art come out of the castle; and if I live and am able to prevail, then thou shalt never again come into it.
And this I know, by my troth! that thou shouldst never have come into it, If I had known before that thou haddest so much strength in thee, and that thou shouldst so nearly have had us in great peril.
But I made ready against thee eye-illusions; and I came upon you the first time in the wood,
and when thou wouldst have unloosed the provision-bag, I had bound it with iron, and thou didst not find where to undo it.
But next thou didst smite me three blows with the hammer; and the first was least, and was yet so great that it would have sufficed (67,1) to slay me, if it had come upon me.
Where thou sawest near my hall a saddle-backed mountain, cut at the top into threesquare dales, and one the deepest, those were the marks of thy hammer.
I brought the saddle-back before the blow, but thou didst not see that.
So it was also with the games, in which ye did contend against my henchmen:
that was the first, which Loki did;
he was very hungry and ate zealously, but he who was called Logi was “wild-fire,” and he burned the trough no less swiftly than the meat.
But when Thjálfi ran the race with him called Hugi, that was my “thought,” and it was not to be expected of Thjálfi that he should match swiftness with it.
“Moreover, when thou didst drink from the horn, and it seemed to thee to go slowly, then, by my faith, that was a wonder which I should not have believed possible: the other end of the horn was out in the sea,
but thou didst not perceive it. But now, when thou comest to the sea, thou shalt be able to mark what a diminishing thou hast drunk in the sea: this is henceforth called “ebb-tides."’
Da sa Utgarda-Loke: «Nå skal jeg si deg sannheten, for nå er du vel ute av borgen - og så sant jeg lever, skal du aldri oftere komme derinn med min gode vilje;
du skulle så visst ikke ha kommet der nå heller, hadde jeg visst før at du har så store krefter. Det var nær på at du hadde ført oss opp i den verste ulykke.
Jeg har synkvervet deg. Det var jeg som møtte dere første gang i skogen;
da du skulle løse nisteskreppen, hadde jeg snøre den til med trolljern, derfor fant du ikke hvor du skulle åpne den.
Dernest slo du meg tre hogg med hammeren; første hogget var det minste, men det var stort nok til at det hadde blitt min død om det hadde rammet meg.
Men du så berget ved hallen min? i toppen av det så du tre firkantete dalsøkk, det ene dypere enn det andre: det er sporene etter hammeren din,
jeg skjøv berget fram for hoggene. Men det så ikke du.
Slik var det også med leikene som dere prøvde dere i med hirdmennene mine.
Først den Loke var med på,
han var sulten og åt bra, men den som het Loge, var ildebrann, og han brente trauet like fort som kjøttet.
Tjalve løp om kapp med en som het Huge - men det var hugen min, og det var ikke ventelig at Tjalve skulle klare å renne om kapp med den.
Og du drakk av hornet og syntes ikke det monn et stort - men var min tro et under som jeg aldri hadde tenkt mulig, for andre enden av hornet lå ute i havet.
Det så ikke du, men når du nå kommer til sjøen, kan du se hvor mye du har drukket tørt.» - Det kalles «fjære».
