Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

Alleby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 17

GK7B SV 6511

Ø 2,5 km

– a'l-êby (OGB)

j Allaby, j Alla by DN V 234, 1381 (Alleby). j Allaby, j Alloby DN III 332, 1382 (Björlanda). Allaby SRP nr 2492, 1390. paa Aleby (4 br) NRJ IV 174, 1528. Albij DN XV 709, 1550 (Kungälv; ifølge OGB: Alby). i Allebi NRJ V 577, 1568. Alleby 1568 OGB. Alleby 1573–1881 Jr OGB. Allebye 1581 OGB. Aallebye 1586 OGB. Aallebye 1665 OGB

Ifølge OGB (med hv. til E.H. Lind sp. 20) er forleddet «gammal gen. på -a av mansn. Alle». For mannsnavnet, som skal ha vært vanlig i Danmark og Sverige, vises til Oluf Nielsen 1883: 27 (feil for s. 3; jfr. under «Alwi») og Lundgren-Brate (s. 11). Med hv. til Lind Suppl. (sp. 19) hevdes det at navnet også inngår i et par norske, samt i et trolig forsvunnet båhuslensk, stedsnavn. Bebyggelsen klassifiseres som «by» med to gårder, hver på ½ mt., og det er grunn til å tro at to av de fire som nevnes i 1528, var fattige husmenn.
Personnavnet *Alli synes ikke å være belagt i Norge (i NK VII nevnes det bare i forbindelse med Danmark og Sverige), og i SMP (bd. I, sp. 60–62), der det gis relativt mange belegg, anses det som et hypokoristisk navn, bl.a. kjæleform til Algot. Dette anses (op. cit. 59) som et typisk vestsvensk navn, mens eksemplene på *Alli på den annen side først og fremst finnes i øst- og sørsvenske områder. Også i DgP (bd. I, sp. 31 f.) føres det opp noen eksempler, bl.a. fra tre runesteiner. Navnet forekommer ifølge Erik Björkman (s. 4) også i England, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 9 f.), som bare har belegg fra Lincolnshire, understreker at det i hennes materiale er umulig å skille fra Áli; noe som til dels tilbakevises av John Insley (s. 13), som skiller de to navnene i sin drøfting av materiale fra Norfolk.
*Alli skal altså forekomme som forledd i noen norske stedsnavn, men det er ikke tatt med i GPNS. E.H. Lind (Suppl. sp. 19) mener det foreligger i gnr. 27 Allerød i Glemmen og gnr. 48 Allestad i Hidra hd. (i GPNS s. 18 er begge ført opp under Aslaug). Til Allerød, først belagt som «Allerød» i 1593 og nevnt som fullgård i 1604, kommenterer imidlertid Rygh (NG I 307) at det kan komme av et personnavn som begynner med Atl- eller Asl-, men «snarere dog vel af et Mandsnavn Alli». Kåre Hoel (BØ manus) slutter seg til denne tolkningen. Allestad er første gang nevnt i 1594 som halvgård, og navnet skrives ifølge NG konsekvent slik. Albert Kjær avviser i NG IX 310 Ryghs tolkning (som «strider […] mod Egnens Dialekt»), og han slutter seg til Linds tolkning med hv. til Alleby på Hisingen.¹
Hverken SMP eller DgP nevner stedsnavn sammensatt med *Alli, men Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) mener, som nevnt, at dette eller Áli kan forekomme i noen stedsnavn fra Lincolnshire, bl.a. Ailby, som skrives «in Halebi» i DB. I Fellow-Jensen 1978 (s. 30) føres også opp formen «Alebi» fra samme kilde, men her opplyses bare at «the first el. has been explained as the Scand pers. n. Áli».
De to norske eksemplene har så unge skriftlige belegg at de ikke kan tolkes med noen grad av sikkerhet, men for Alleby på Hisingen må personnavntolkningen kunne aksepteres – trass i at personnavnet ikke finnes i overleverte kilder fra Båhuslen.²
Alleby ligger ikke langt fra «svenske Hisingen», og det er all grunn til å regne med et visst innslag av østnordisk personnavnskikk; både i 1528 og 1568 kalles Alleby og seks andre bebyggelser i Björlanda «svenskegods», bl.a. nabogården Steneby, og alle ligger de langs grensen til de svenske herredene. Gården ligger ca. 2,5 km øst for kirkestedet Björlanda, bare Hovgården ligger imellom. Sør for kirkestedet ligger Kvisslingeby (se nedenfor). Nordover fra Björlanda ligger Högen, Nolvik og Kallhed. Nord for Alleby ligger Åseby (vel til áss m., se nedenfor), og i nordøst Solberg (begge i Säve sn.). I sørøst ligger Steneby (se nedenfor) og Östergärde og i sør Lexby (av Leifr, se dette).
Lexby er den største av disse bebyggelsene, i OGB IV 23 står den oppført med fire gårder (4 mt.), og i 1528 nevnes sju menn på Lexby, hvorav tre var fattige (husmenn?). Kirkestedet Björlanda har ifølge OGB bare 3 mt., men det er grunn til å tro at Hovgården (1 mt.), først belagt i 1528, etter beliggenhet og navnets betydning (norrønt hofgarðr m., «fornem Mands Gaard, Bolig, Husholdning»; Fritzner), opprinnelig har vært en del av Björlanda. I 1528 nevnes sju menn på Björlanda og tre på Hovgården. Mer tvilsomt er det vel om også Kvisslingeby – med fire gårder (3 ½ mt.) – kan være utskilt fra samme bebyggelse. Nolvik har også hatt 3 gårder (3 mt.) og likeledes Åseby. Solberg og Alleby har derimot bare 2 mt. (med hhv. to og fire oppsittere i 1528; men to av de fire var trolig husmenn), Östergärde 1 ½ mt. (én bruker i 1528) og de øvrige 1 mt. hver; Steneby hadde også to brukere i 1528, men den éne var kanskje husmann. Det kunne tenkes at Alleby, Steneby og Östergärde opprinnelig har utgjort én gård, men en evt. oppdeling må ha skjedd forholdsvis tidlig, og Alleby må uansett regnes blant de eldre by-navnene sammensatt med personnavn, og også dette kan støtte opp under tolkningen til det østnordiske personnavnet *Alli. Man må kunne anta en større grad av migrasjon før grensene mellom de norske og svenske områdene ble fastere etablert, kanskje så seint som i tidlig kristen middelalder.

*Amunda(r)býr (bœr?)

under gnr. 90 Ugjesteby i Berg hd. (Asak sn.)?, Østfold

NG I 232

Amondæbear l[iði] DN IV 228, 1344 (Idd). Anundby (øgd u Ugjesteby) 1615 jb (Rokke).
Formen «Anundby» skyldes rimeligvis en skrivefeil, jfr. at Anonby i Aremark skrives «Amund» i et par samtidige kilder (se nedenfor). Denne sammenblandingen forekommer også ofte i andre navn på Amund- eller Anund, se f.eks. gnr. 14 Ammundrød i Onsøy (NG I 311) og det forsvunne *Anonrød i Våler (NG I 377; BØ III 241 f.); det samme ser man på svensk område, f.eks. Anebyn i Sundals hd., Älvsborgs län (SOÄ XVI 24)

Ifølge NG er forleddet ett av mannsnavnene Ámundr eller Ámundi, og som norrøn form kunne således føres opp Ámundarbœr eller Ámundabœr. Heller ikke i GPNS (s. 5 f.) skilles mellom de to navnene, som begge er vel belagt i både eldre norsk og svensk (jfr. Lind sp. 23 f., 1231–39; SMP I 67–73), mens man i dansk bare har relativt få eksempler på den svake formen (DgP I 37–39). Navnene synes å være utviklet fra Agmundr/ Ǫgmundr,³ men det har også vært hevdet at Ámundr og Ámundi er utviklet fra et navn *Ana-munduR og således forskjellig fra Ǫgmundr (se bl.a. John Insley s. 14 med hv.). Navnene må uansett i stor grad ha falt sammen i kristen middelalder, men det kan nok regnes med at det lenge har eksistert både en sterk og en svak navneform (på Østlandet utvilsomt som Amundr/Amundi). Belegget fra 1344 tyder helst på at forleddet er den svake formen av navnet, men midt på 1300-tallet må det regnes med muligheten for r-bortfall i genitivsendelsen. Patronymet «Þorbiærnærson» øverst i samme brev, ved siden av gårdsnavnet «Biarnæstada l[iði]» og genitivsformen «Braudinær» (til vin-navnet Brauðin), styrker trolig argumentet for den svake formen av mannsnavnet. Noe avgjørende argument er dette likevel ikke, og spørsmålet om sterk eller svak form må stå åpent.
Mannsnavnet Amundr finnes ifølge Elof Hellquist (1918: 62, 65 f.) i noen navn på by i Dalsland og Värmland, altså i grenseområdene mot Norge, der også mannsnavnet i nyere tid har vært svært vanlig (SMP I 73). Foruten det nevnte Anebyn i Sundal, som etter de fleste eldste skriftformene (rett nok først fra 1560) i utgaven tolkes til Anund, nevner Hellquist Amnebyn i Tösse («Amundabyn» i 1397; SOÄ XVII 50) og i Gillbergs hd. («Anndebÿn» i 1564; SOV IV 17), Amundebyn i Nordmarks hd. («Amundzbÿn» i 1646; SOV IX 17). Annbön i Östervallskog i samme herred, som har flere belegg som tyder på at forleddet er Amund, tolkes imidlertid i SOV XI 69 som en sammensetning med Anund. I Danmark antas Amundi å foreligge i noen sammensetninger med torp, én med tved og trolig også i et navn på bøl. Navnene synes ikke å ha vært brukt som forledd i engelske stedsnavn, men Adigard (s. 73 f.) nevner to eksempler fra Normandie, én sammensetning med den sterke og én med den svake formen.
Oluf Rygh anfører som en mulighet at belegget gjelder en gård Anerød, som alt på 1500-tallet var gått inn under gnr. 103 Herre-Brøden. For denne kjente Rygh bare belegget «Amwnderwd øde» fra 1535 (NRJ IV 488), men ifølge opplysninger i BØ manus er dette navnet skrevet «Anundhe rudh» i 1519 (NRJ III 17), både «Anundrud» og «Amundrød» i 1648, «Anundrød» i 1664, men seinere i former som «Aanerød», «Annerød» o.l. Kåre Hoel påpeker i BØ manus at kilden fra 1344 fører opp gårdene i en klar topografisk sammenheng, og at *Amunda(r)býr nevnes mellom en forsvunnet gård ved Steinselva, på østsida av Femsjøen, og Toreby. Øst for Toreby ligger bl.a. gnr. 85 Håkaby og gnr. 90 Ugjesteby (alle tre navnene er sammensatt med personnavn), og det er således all grunn til å sammenholde belegget med navneformen «Anundby», som i en jordebok for Rokke fra 1615 brukes om en ellers ukjent ødegård under Ugjesteby (Hoel har ikke dette belegget)

Anonby

gnr. 87 i Aremark hd. (Øymark sn.), Østfold

NG I 188

N50 2013.4. 5194 (Ånonby)

N 4,2 km

Rel. skyld: 1,7

– a'2nænnbý (Bugge 1883), a2nænnby (NG), "a'nænby (AN ca. 1955)

j Anunda bø RB 153, 1401. Anundtby DN XVIII 104, 1490? (Øymark; avskrift i dom 1597). Amundby NKJ I 25, 1575 (= St 23b). Amundby Stub 67 88, 1575. wdj Anundby RAd 1589 (Aremark). Annundeby JN 52, 1588. Anundby Aktst I 58, 1591. Anundtby RAd 1592 (Aremark). Anundby 1593 NG. 1597 RAd (Aremark; jfr. DN XVIII 114 174). Amundby 1/1 1604 NG. Anundtbye FLTP 66, 1609. Annonby 1626 NG. Amundbye Aktst I 299, 1639. Anundbye 1647 I 108 114. 1647 II 133. Anun(n)dbye 1647 I 109. Anundbye 1661 lk. RAd 1662 (Aremark). Anunby 1664 NG. Anundbye 1723 matr E. 1723 NG. Annonbye 1723 matr M. 1801 ft AN.¹ Anonby (Anundeby) 1838 matr

I NG tolkes navnet som «Anundarbýr, af Mandsnavnet Anundr (Ǫnundr)», og dette er uten tvil korrekt. Personnavnet var svært vanlig i Norge i middelalderen (jfr. Lind sp. 1251–55, Lind Suppl. sp. 900–13); den u-omlydte formen forekommer helst på Vestlandet og Island. Enda vanligere har navnet vært i Sverige. Ifølge SMP (bd. I, sp. 109–23) har det der vært i allmen bruk fra de eldste tider, og i vikingtida var det spesielt vanlig i Svea-landskapene, der det finnes i en rekke runeinnskrifter. Utbredelsen kan muligens skyldes at Anund var kongenavn. Navnet er mindre vanlig på dansk område, der det er utbredt først og fremst i Skåne og nordre Halland (jfr. DgP I 49). Ifølge Erik Björkman (s. 5 f.) er navnet registrert i England på 1000-tallet (DB), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) har ett, noe yngre, eksempel fra Yorkshire. John Insley (s. 15–17), som har en lang rekke belegg, nevner at det eldste i engelske kilder er fra 875, men at navnet er sjeldent utenfor Norfolk. For øvrig nevner han at det finnes i et par norske runeinnskrifter og likeledes i innskrifter på Færøyene og Hebridene.
I GPNS (s. 286) er Anonby ført opp (men med feil uttale) under Ǫnundr (Anundr), og det går fram at dette personnavnet synes å forekomme bare i en håndfull gårdsnavn fra Østfold; her nevnes også det forsvunne *Anonrød i Våler (BØ III 241 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) gjør oppmerksom på at det muligens forekommer i noen danske stedsnavn, f.eks. Nørre-Andrup i Rødding hd. I DS IX 57 tolkes forleddet i dette navnet til Anund uten forbehold, men med eldstebelegg «Androp» fra 1531 blir tolkningen usikker. Bent Jørgensen (1994: 23) har eksempler på Andrup med liknende former fra 1500-tallet, men der eldre former viser annet opphav. For noen sannsynlige sammensetninger med Anund på svensk område, se *Amunda(r)býr.
Gillian Fellows-Jensen (1972: 17) nevner Anund som ett av flere tolkningsalternativ til det forsvunne «Andrebi» i Yorkshire, men da samme skriftform brukes for andre navn som i samtidige kilder også skrives «Aiendrebi», «Eindrebi» o.l. og som tolkes til Eindriði, blir tolkningen høyst usikker.
Anonby ligger mellom Lifjorden, den nordligste delen av Øymarksjøen, i vest og den betraktelig mindre, men lange og smale Gjølsjøen i øst. Sør for gården ligger gnr. 103 Våkelsby (av mannsnavnet Valgarðr, se nedenfor) bare skilt fra Anonby ved den langt mindre og utvilsomt yngre gnr. 88 Snesrud. I nordvest ligger gnr. 90 Bøen nord for den ganske lille gnr. 89 Rud, og nord for Bøen ligger gnr. 91 Torp. Tvers over Gjølsjøen ligger (nordfra) gnr. 97 Gjølsjø, gnr. 98 Krossby, gnr. 99 Søby, øst og sør for denne gnr. 100 Ankerud og gnr. 101 Kasbu. Sør for Våkelsby ligger gnr. 102 Holsrud, gnr. 104 Mårud, og gnr. 105.106 Sandtorp. Nærmere 2 km sør for Sandtorp ligger gnr. 109 Øyestad, som var prestegård på biskop Øysteins tid (RB 152), og gnr. 110 Kirkeby. Vest for Lifjorden ligger gnr. 84 Årnes rett overfor Våkelsby, og nord for denne gnr. 85 Jaren og gnr. 86 Li.
I 1647 hadde Anonby høyest skyld av alle disse gårdene, ca. 42 lpd. Blant 25 undersøkte gårder var det bare én, gnr. 111 Fløvik, ca. 5 km lenger sør, som hadde like høy skyld, mens Gjølsjø skyldte 41 lpd., og Årnes (som seinere har vært regnet som den største gården i Aremark; jfr. Diesen 1909: 91) og Kirkeby skyldte 40 lpd. hver. Sandtorp var to bruk allerede i 1604, men det ene lå øde; i 1647 tilsvarte skylda 35 lpd. Våkelsby og Søby skyldte 30 lpd. hver, det samme som Bøen og lensmannsgården Li. Torp, Kasbu og Ankerud (som den største av ruð-gårdene) skyldte 25 lpd., mens Krossby bare skyldte 20 lpd., det samme som Jaren og Øyestad. Ruð-gårdene har lavest skyld: Holsrud 18 lpd., Rud 15 lpd., Nysterud 12 lpd. og Mårud 10 lpd.
Det er grunn til å tro at Anonby er blant de eldste gårdene i området, og den kan muligens være del av en større primærgård som også har omfattet Rud, Bøen og Torp

Askersby

gnr. 34 i Varteig hd., Østfold

NG I 284 (Asgrimsby)

N50 1913.1 2680

Ø-sø 2 km

Rel. skyld: 0,9

– a2sskersbý (Bugge 1883), a2sskersby (NG), "ask3Sby (AN ca. 1955)

Asgremsby 1/1 1604 NG. Asgrimbsby 1639 NG. Asgrimsbye 1647 I 147. As(e?)grimbsbye 1665 matr. Asgrimbsby 1667 NG. Asgrimsby 1723 matr E M. Asgrimsbye 1723 NG.² Aschersby 1754 kb AN. Askersbye 1758 kb AN. Askelsbye 1774 AN. 1822 AN. Askesbye 1801 ft AN. Asgrimsby 1838 matr. 1886 matr

På grunnlag av de entydige skriftformene Oluf Rygh hadde til rådighet, gikk han inn for Munthes matrikkelform fra 1838-matrikkelen og tolket forleddet som mannsnavnet Asgrímr. Det er vel tvilsomt om han hadde endret syn om han hadde kjent de relativt seine, men uttalenære skriftformene fra midten av 1700-tallet. Rygh forklarer imidlertid ikke forholdet mellom de eldre formene og uttalen. Kåre Hoel (BØ manus) har ingen innvending mot Ryghs forklaring, og han fører opp denne utviklingen av navnet: «Ásgrímsbýr > Asgrimsby > Asgremsby > Asgrensby > Askernsby > Askersby», som han forklarer ved «tidlig vokalforkortning, åpning i > e, overgang m > n foran s, omkastning og bortfall av n (eventuelt m om overgang m > n ikke har foregått) i interkonsonantisk stilling». Han viser deretter til liknende utvikling i Grimsby i Rødenes, Torgrimsbu i Aremark og Torgrimsby i Skjeberg ([1grensby], ["tørgrænsbu], ["tørg3nsby]; jfr. NG I 168, 193, 243).
Asgrímr (Ásgrímr) er ifølge E.H. Lind (sp. 70–72) ett av de mer vanlige navnene på Island, men fra Norge har han bare noen få eksempler. Foruten et par belegg i sagaene og tre runeinnskrifter (Høre kirke i Valdres, Urnes kirke i Sogn og Torpo kirke i Hallingdal), nevnes bare ni personer med dette navnet mellom ca. 1360 og 1500: fire fra Romerike, to fra Ringerike og ellers fra Vardal (i patronym), Lærdal og Helgeland. I Lind Suppl. (sp. 70–74) tas med en lang rekke islandske belegg, men fra Norge oppgis bare tre–fire nye eksempler: fra Romerike, Ringerike og ett mulig belegg fra Land. Det legges til at det er flere eksempler i NRJ IV, men registeret viser bare til fire personer, «Asszgrim Snibestad» fra Toten (s. 155), «Asgrim Vpdall» fra Valdres (s. 161), «Asgrinn Kirckeby» fra Hakadal (s. 234) og så én mann fra Gjerpen (s. 29). Dette belegget skrives imidlertid «Asgeer i Fasseger» i kilden og står sikkert for Asgeirr. I de øvrige bindene av NRJ finnes ingen belegg ut over det éne Lind Suppl. har fra bd. I (fra Romerike). I Norge er det altså til sammen kjent maksimalt 16 personer med dette navnet.
Navnet er i SMP (bd. I, sp. 181) nevnt med bare tre belegg (på to personer nevnt 1378, 1382 og 1390; begge fra Dalsland), og ifølge DgP er navnet ukjent i Danmark. Erik Björkman (s. 16) har ett engelsk belegg, fra en kilde han (s. 215) karakteriserer som «sehr unzuverlässig». Gillian Fellows-Jensen (1968) og John Insley har ingen eksempler.
Oluf Rygh (GPNS s. 16) har bare Askersby («Asgrimsby») som eksempel på gårdsnavn sammensatt med Asgrímr. Lind Suppl. (sp. 73) har heller ikke andre norske eksempler, men fra Island nevnes Asgrimsstaðir i Hegranesi. Rygh (loc. cit.) har ingen kommentar til navnet, men viser til eksemplene under Asgautr og Askell, og slik nevnt i drøftingen av Askesby (s. 124 nedenfor), mener han gnr. 126 Askersrud i Norderhov (nå «Askelsrud» på N50-kartet) «efter Formen» snarere er sammensatt med Asgrímr enn med Asgautr. Navnet er første gang belagt i 1617 som «Assgudtzrud». Et annet Askersrud i Norderhov kjennes tilbake til 1657 («Aszgulsrud»; NG V 41) og er i 1723 nevnt under Viul (gnr. 94,1). Stedet har altså ligget i nærheten av gnr. 126, men på nordsida av Randselva. Dette navnet er i GPNS (s. 17) oppført under Askell, der Rygh generelt viser til Asgrímr. Formelt sett er det ingen ting i veien for at de to navnene går tilbake på samme personnavn – uttalen er i begge tilfeller ["askeSru] – en annen sak er om dette er rimelig ut fra et funksjonelt synspunkt. Et annet usikkert eksempel er gnr. 103 Askelsrud i Lunner, også dette uten eldre belegg før ut på 1600-tallet («Aschuldtzrud» 1616; NG IV2 136). Uttalen er i GPNS oppført som a2sskersu7, i NG som a72skeqsu7, men begge notasjonene står utvilsomt for ["ask3Su], som bekreftes av oppskrifter i AN, altså for forleddets vedkommende identisk med uttalen av navnene fra Norderhov. Ved tolkningen av disse navnene må man følgelig ta stilling til spørsmålet om hvilken vekt man kan legge på skriftformer fra 1600-tallet, og det samme gjelder Askersby.
Dersom Oluf Ryghs (og Kåre Hoels) tolkning av Askersby er den rette, kunne man gjerne se Asgrímr som forledd i alle disse navnene. Lydutviklingen ville være den samme som Hoel foreslår for Askersby. Hjalmar Falk foreslår imidlertid som et alternativ til Askersrud i Norderhov at «begge Navne har faaet sin Udtale fra Mandsnavnet Asgeirr» (NG V 46), noe som da måtte forutsette en ikke-palatalisert uttale av mannsnavnet. Falks formulering tyder imidlertid på at han mener gårdsnavnene ikke opprinnelig har vært sammensatt med Asgeirr, men bare at uttalen er påvirket av dette mannsnavnet.
Det er kanskje dristig å argumentere mot Ryghs tolkning og Hoels redegjørelse for lydutviklingen i Askersby. De relativt unge førstebeleggene av gårdsnavnet og den sparsomme utbredelsen av mannsnavnet Asgrímr kan likevel forsvare å prøve andre løsninger. Den mest nærliggende vil da være mannsnavnet Asgeirr, som etter GPNS (s. 16) bare foreligger i et forsvunnet «j Asgæirs rudhi» under Gjerpen kirke i RB 37 (jfr. under Skien kirke i RB 40). Det er imidlertid også belagt et «Asgæirs rud» under Kville kirke i Båhuslen (RB 383), som i OGB (XVI 17) står oppført under Askeröd. Mannsnavn sammensatt med geirr er i det hele tatt uvanlige i norske gårdsnavn, men ett sikkert eksempel har man i gnr. 94 Veggesdal i Berg (NG I 226), som er dannet til mannsnavnet Végeirr. Det er belagt som «j Vegæirsdale» i RB 155, og uttalen ["vægesdæ'q] viser at g ikke er blitt palatalisert. Det kan her innskytes at Eivind Vågslid (1988: 393) nevner både Vegjer og Vegger fra Østlandet på 1740-tallet, og han viser til former som Vegger, Vigger ved siden av Vigjeir, Veier, Vier fra «sudno. målføre». Under «Åsgeir» (s. 416) nevner han tilsvarende Asgjer og Asker fra Østlandet, men i «no. målføre As(g)jeir, Askjei, Askjer Telamork og a.st.». Han har altså ikke dialektformer uten palatal uttale av g (k). En oversikt over mannsnavnene i 1647-matrikkelen viser ett eksempel på «Asgier» fra Tune (1647 I 140) og ett fra Råde (s. 177), og ellers sju eksempler fra Vest-Agder, to fra Telemark og ett fra Oppland. Formen «Asger» finnes én gang – fra Vest-Agder (opplysninger i AN). I 1801folketellingen finnes bare eksempler på «Asgier», 22 eksempler, bl.a. ett fra Skiptvet. Til en viss grad svekker dette argumentet for at Askersby skulle gå tilbake til *Asgeirsbýr, men det kan likevel ikke helt ses bort fra en avvikende uttale når personnavnet står som forledd i stedsnavn, noe Veggesdal kan tas til inntekt for; det samme gjelder andre eksempler på manglende palatalitet i gårdsnavn i Østfold; se f.eks. gnr. 81 Askelrød i Berg, skrevet «j Askiælsrudi» i RB 506, men uttalt ["askelrø] (AN ca. 1955). Forutsetningen må imidlertid være at mannsnavnet Asgeirr er belagt i Østfold i eldre tid.
Ifølge Lind (sp. 68 f.) er dette personnavnet vanskelig å oppdage i Norge etter landnåmstida, men i Lind Suppl. (sp. 67–70) gis flere eksempler fra og med kong Sverres tid. Linds beleggslister har 26 eksempler på fornavnet etter ca. 1280, med størst utbredelse i Telemark (åtte eks.). Det er seks eksempler fra Båhuslen og fire fra hvert av fylkene Østfold, Vestfold og Buskerud. Han har 19 belegg på patronymer, av disse ni fra Telemark og to fra Båhuslen og Buskerud og ett fra Østfold.
Fra Sverige nevner SMP (bd. I, sp. 179 f.) bare fire eksempler utenom Båhuslen; det ene belegget fra Värmland; forøvrig finnes navnet i den i-omlydte formen Æsger. Fra Danmark finnes en lang rekke eksempler på Esger, men runeinnskrifter har former med As- (DgP I 265–70). Navnet kjennes i Danmark også som forledd i noen navn på torp. Erik Björkman (s. 13) nevner noen engelske eksempler under «Asgar», og Gillian Fellows-Jensen (1968: 22–24) opplyser at navnet finnes som forledd i flere engelske stedsnavn, bl.a. i to Asgarby i Lincolnshire, det første belagt i Domesday Book (heretter DB), det andre første gang i 1201 (om de engelske personnavnformene se utførlig hos John Insley, s. 43–46).
Utbredelsen av Asgeirr, og også eksemplene på Asgeirr + býr fra England, skulle kunne vise at det ikke er noe (navne-)historisk i veien for at Askersby kan inneholde personnavnet Asgeirr. De andre eksemplene på ikke-palataliserte forledd i gårdsnavn i Østfold viser at dette ikke er noen språklig umulighet, og denne tolkningen bør – til tross for 1600-tallsbeleggene – kunne framsettes som et mulig alternativ til Ryghs tolkning Asgrímsbýr.
I kommentaren til gnr. 33 Toreby foreslår Rygh (NG I 284) at denne gården sammen med Askersby, Belsby og Skofteby (gnr. 33–36), alle fire med navn sammensatt med personnavnforledd, opprinnelig har utgjort én gård, Þorpalandir, som nevnes tre steder i RB (s. 491 og 499 f.). Det må spesielt være belegget fra RB 500 «J Þoresbø j Þorpalandz lida» som indikerer en slik sammenheng (om identifiseringen av dette belegget med Toreby, se nedenfor). De fire by-gårdene ligger innerst i en slak dal som ender sør for den opptil 166 m høye Brenneåsen. En liknende beliggenhet har by-gårdene i Torpedalen i Berg (se under Håkaby nedenfor), og det kunne være fristende også her å forsøke å antyde sentrum i den gamle bebyggelsen. Mulig har Þorpar vært et samlenavn på den oppdelte opphavsgården, evt. et fellesnavn på den oppdelte gården etter utflyttingen.
Askersby og Toreby ligger som nabogårder øverst i dalen. Sørvest for Askersby ligger Belsby i en avstand av ca. 1 km, og sørvest for Toreby, i om lag samme avstand, ligger Skofteby. Som nabogård til Skofteby, noe lenger sør i det samme dalføret, ligger gnr. 37 Brusevall, og i en liten dal øst for disse ligger gnr. 38 Klemsdal og gnr. 39 Lindemark (Lindegarden), som etter middelalderen først er nevnt i 1667. Om lag 2 km øst for Toreby ligger gnr. 33 Knatterud, og 3–4 km nord for de to bygårdene, på den andre sida av Brenneåsen, ligg gnr. 30 Brenne og gnr. 28.29 Bø. Drøye 2 km i vest ligger prestegården, gnr. 8 Bergerud og Varteig kirke, og vest for denne gnr. 7 Brunsby. Ifølge NG var de fleste av disse gårdene fullgårder i 1604, bare Toreby og Brenne var kvartgårder.
9 x 12
Bergerud er ikke belagt i 1604, men «Prestegaaerden» står oppført som fullgård i 1647-matrikkelen med en skyld på 20 lpd. (s. 145), det samme som Brunsby og Klemsdal. Askersby var i 1647 skattlagt som halvgård, men skyldte likevel 20 lpd. Bø synes å ha vært den største av de undersøkte gårdene, med en skyld 42 lpd., Skofteby skyldte 40 lpd., Knatterud 28 lpd., Brusevall 24 lpd. og Belsby 22 lpd. Brenne skyldte 15 lpd., og lavest skyld av alle hadde Toreby med i underkant av 7 lpd.
Ut fra beliggenheten er det ikke umulig å tenke seg at de fire by-gårdene fra Skofteby og nordover har utgjort én gård, slik Rygh foreslår, men trolig har også Brusevall hørt til den samme opphavsgården. Navnet Brúsavellir er ifølge Rygh i NG I s. 284 sammensatt med det relativt sjeldne mannsnavnet Brúsi, men man kunne også tenke seg at forleddet var det tilsvarende tilnavnet. Vel så sannsynlig er imidlertid appellativet brúsi m., ‘bukk, geitebukk’; flere navn på vall/voll har dyrebetegnelser som forledd, f.eks. Hestvoll (gnr. 24 i Råde, NG I 327 og gnr. 6 i Løten, NG III 104); gnr. 108 Svinevall i Våle (NG VI 96); gnr. 15 Folevall i Gjerpen (NG VII 108); jfr. NG V 278 for sammensetninger med bukkr.
Etter landskylda og den sentrale beliggenheten er det rimelig å anta at Skofteby har utgjort den sentrale delen av denne antatte opphavsgården, mens Brusevall, Belsby og Askersby er yngre parter, Toreby er uten tvil den yngste av gårdene og muligens utskilt fra Askersby

Askesby

Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen

OGB IV 38

GK 7B SV 3009

V 3,5 km

– a2s-KêsBy (OGB)

j Asgoudzbø RB 324, 1388 (tilf). vdhi Asgotzby DN III 701, 1487 (Askesby). Asgisby DN II 739, 1499 (Bruberg [?]). Askeby (!) (3 br + 2 fattige) NRJ IV 167, 1528. Askusbog (!) NRR I 424, 1564. Ashisbi NRJ V 562f, 1568. Askesby NRJ V 569, 1568. Askiesby NRJ V 601 614 636, 1568. Aschisbi, Askiesby 1568 OGB. Askisby 1573 OGB. A(a)skisbye 1581 OGB. Aksesbye o l 1586 OGB. 1680 OGB. Askeby(e) 1586 OGB. 1758 OGB. Ascersbye 1623 (Äganderättshandl nr 2) OGB. Askisbye 1653 (Äganderättshandl nr 2) OGB. Asches(s)byen o l 1659 OGB. 1665 OGB. Askeby Db bl 1, 1695 OGB. Askesby 1703–1881 OGB. Askeby GS OGB

Forleddet er ifølge OGB mannsnavnet Ásgautr, som i gsv. og gda. hadde former som Asgot, Asgut, i gsv. også Asgøt. Utgiveren gjør oppmerksom på at skrivemåten «Askeby» skyldes en feilaktig assosiasjon til trebetegnelsen ask. Den dukker opp allerede i 1528 og ble brukt så seint som på generalstabskartet fra 1935, som er vedlagt det aktuelle bindet av OGB. Det moderne kartet har Askesby.
Ásgautr er ifølge E.H. Lind (sp. 66–68) sjeldent på Island, men det forekommer i Norge allerede i sagaene, og det fantes også i en udatert runeinnskrift i Fortun stavkirke fra ca. 1160–80; NIyR IV 85). I diplomene dukker navnet opp først på 1300-tallet og det er seinere relativt frekvent. I de norske kildene brukes forleddet utelukkende i formen As-. Ifølge beleggene i Lind Suppl. (sp. 64–67) synes navnet hovedsakelig å være knyttet til Østlandet (det nevnes 15 eksempler fra Østfold; fem av disse i Rakkestad), men her nevnes også noen fra vestnorske kilder, særlig Rogaland. I etterreformatorisk tid er navnet mer sjeldent og hovedsakelig begrenset til Sørvestlandet (NPL).
Asgot (Asgut) har ifølge SMP (bd. I, sp. 180 f.) forekommet ikke så rent sjelden i Sverige, det oppgis belegg fra 1270-tallet og fram til 1545, dessuten finnes navnet i ca. 20 runeinnskrifter (Insley s. 37). Også i Danmark finnes en rekke eldre eksempler, bl.a. flere runeinnskrifter, og det karakteriseres i DgP I 66–67 som «ret alm. i hele Danmark». Det kan være grunn til å understreke den hovedsakelig østlige distribusjonen; jfr. om etterleddet gautr i NK VII 104. Erik Björkman (s. 14–16), Gillian Fellows-Jensen (1968: 20–22) og John Insley (s. 35–43) nevner flere engelske eksempler.
Ifølge GPNS (s. 16) er det bare seks eksempler på bruken av dette mannsnavnet som forledd i norske gårdsnavn, og ikke overraskende er det bare ett som ikke hører til Østlandet; det trolig ganske unge gnr. 45 Asgotsletta i Gildeskål, som først er belagt i 1665 (NG XVI 187). Navnet kunne kanskje tyde på sein, svensk innflytelse. Det samme gjelder muligens også det utvilsomt unge Asgautrud i Frogn i Akerhus (gnr. 60,5), som ikke er tatt med i NG II 82. Gnr. 126 Askersrud i Norderhov er et tvilsomt eksempel; det er ført opp i GPNS «fordi det 1617 og 1723 skrives Asgudtsrud». Formene er alt for unge til at de kan tillegges vekt, og Oluf Rygh (GPNS) peker da også på at man «efter Formen» (det vil her si uttalen) skulle kunne gjette på at forleddet var Asgrímr (se Askersby). Et annet Askersrud i Norderhov, gnr. 94,1 med eldste skriftform fra 1657, fører han imidlertid opp under Askell; der han rett nok generelt viser til Asgrímr (jfr. NG V 41, 46 der navnene settes til hhv. Asgautr og Askell).⁴ Gnr. 116 Askosberget i Grue, uten eldre skriftformer, forklares i NG III 262 som «udentvivl» en sammensetning med Asgaut, men denne tolkningen ble tilbakevist av Erik Noreen allerede i 1919 (NoB 7: 152), der han drøfter gamle grensemerker mellom Värmland og Norge. Dette opprinnelige fjellnavnet er også brukt om et gårdsbruk i Östmark (Fryksdals hd.), og navnet synes å være en sammensetning av áss m. og skagi m. (SOV II 82).
Sikre norske eksempler på gårdsnavn sammensatt med Asgautr finnes bare i Østfold, men ingen av navnene lever nå i daglig tale. Gnr. 7 Askerød i Råde er belagt som «Asgautzrud» o.l. i brev fra 1402 og 1403 (DN VI 400, III 414, 416), men nevnes så ikke før i 1624 («Askerød»; BØ manus). Gården kalles i dag [1jylik3n] (AN-saml.), et navn som dukker opp i 1724 («Jylecken»), og som fra slutten av 1700-tallet ofte brukes ved siden av, eller i stedet for matrikkelnavnet.
Det andre eksempelet er et forsvunnet partsnavn under gnr. 121 Bjørnestad i Rakkestad, skrevet «J Asgautz Biernæstodum» i RB 505. En annen gårdpart er i samme kilde kalt «j Algotabiærnastadum», dannet til det sparsomt belagte mannsnavnet Algauti, svak form av Algautr, som likeledes er svært sjeldent i Norge, men ifølge SMP (bd. I, sp. 51–59) velkjent i Sverige. Dette navnet bidrar til å understreke den østlige innflytelsen på navneskikken i Rakkestad.⁵
LundgrenBrate (s. 18) nevner to eksempler på Asgot som forledd i svenske stedsnavn, én sammensetning med rum fra Öland og én med torp fra Västergötland. I Älvsborgs län kan det imidlertid også være et navn på red. Ifølge SOÄ VIII 2 kan forleddet i Algutstorp (Algutstorps sn., Kullings hd.) være enten Asgot eller Algot, og i Askersred (Hajoms sn., Marks hd.) foreligger enten Asgot eller Asger. De fleste skriftformene etter den eldste tyder imidlertid på Asgot (SOÄ IX1 36). Under Asgut nevner DgP (bd. I, sp. 68) bare ett eksempel på sammensetning i stedsnavn, Asgustorp fra Ö. Göinge hd. (i det nordøstre Skåne). Fra England nevner Fellows-Jensen (1968: 20–22) to eksempler på Osgodby fra Lincolnshire og to Osgodby og ett Osgoodby fra Yorkshire, foruten flere sammensetninger med andre etterledd. Navnet er i England også brukt i teignavn (Insley s. 37 med hv.).
9 x 5
Askesby ligger ca. 3,5 km vest for kirkestedet Säve, ut mot Nordre älv, og like nord for Åseby og nordøst for Kvillehed. I sørøst ligger Solberg og Kalshed, i øst Bärby og i nordøst Öxnäs. Ifølge OGB er Askesby en «by» med tre gårder (2 ½ mt.), om lag det samme som Kvillehed, mens de tre gårdene i Åseby fra gammelt av har vært anslått til 3 hele mt. Bärby og Solberg har to gårder hver (2 mt.), mens Kalshed og Öxnäs står oppført med fem (hhv. 2 ¾ og 5 mt.).
I forbindelse med et eiendomssalg i 1499 (DN II 739) blir det opplyst at de to gårdene i Öxnäs gav 8 pd. smør hver i landskyld, Bärby gav 10 pd. og Askesby 4 pd. (jfr. O.A. Johnsen 1905: 129). Solberg skyldte i 1485 4 pd. smør og 2 tønner malt. Ut fra opplysningene om beliggenhet og bebyggelsenes størrelse kan det være grunn til å anta at Askesby er om lag jevngammel med Åseby, men betraktelig yngre enn Öxnäs og Bärby. Askesby hører trolig til det yngre sjiktet av middelaldergårder med navn sammensatt av personnavn + by, og tolkningen til mannsnavnet Asgautr er sannsynlig

Aslaksby

gnr. 170 i Trøgstad hd. (Båstad sn.), Østfold

NG I 30

N50 1914.2 2619 (Aslakby)

Sv 2 km

Rel. skyld: 0,7

– aslaksby (Rygh 1879, Bugge 1883), aslasby (Bugge 1880), a2sslaksby (NG), "aSLaksby (AN ca. 1955)
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er uttalen notert uten tonemmarkering. Bugges opplysning fra 1880 er fra en mann født i Trøgstad, men bosatt på Ski, og den er ikke tatt med i Ryghs originalmanus. Det er likevel grunn til å tro den kan representere en eldre uttale; jfr. uttale og enkelte eldre former av Aslaksby på Modum

Aslag(s)by NRJ IV 575, 1542. Aslagsby NRJ V 295, 1549. 1593 NG. NKJ II 208, 1595. Aslachszby 1/1 1604 NG. Aslagsby 1612 NG. Torgier Aslagsbye 1647 I 22. Aszlachszbye 1661 lk. Aslachszby 1664 AN. 1666 AN. Aslagsby 1666 tmt AN. Asszlagszby 1707 kb AN. Aslachsbye 1723 matr E M. Aslaksbye 1801 ft AN. Aslaksby 1838 matr

Det kan ikke være tvil om at Oluf Rygh har rett i sin tolkning av navnet: «Asláksbýr, af Mandsnavnet Aslak (Aslákr)» (vanligvis normalisert til Áslákr, jfr. NPL og Lind). Samme navn finnes på Modum, se nedenfor.
Ifølge E.H. Lind (sp. 76–79) var navnet allment i Norge i hele middelalderen «ock urgammalt»; fra Island har han bare funnet spredte eksempler. Navnet skal videre foreligge i to runeinnskrifter, den éne fra Sylling i Buskerud og den andre fra Stange, men den skal muligens være dansk. I Lind Suppl. er det ytterligere 18 spalter med belegg fra store deler av landet (sp. 80–98). I Sverige synes mannsnavnet utelukkende å være registrert i tidligere norske områder (SMP I 183 f.), hovedsakelig i Båhuslen, men også med et par eksempler fra Jemtland. I DgP nevnes noen få danske eksempler på personnavnet og det pekes på at det er «i senere Dansk ikke alltid til at skelne fra Aslogh», som finnes med noen flere eksempler (bd. I, sp. 69 ff.). Fra England nevner Erik Björkman (s. 20) noen belegg fra 1000-tallet, som han anser som nordiske, men han viser også til muligheten for sammenblanding med det engelske navnet Oslc. John Insley (s. 62 ff.) har flere belegg og drøfter flere varianter, forholdet dem imellom og til det engelske navnet. Han peker for øvrig på at navnet er svakt belagt i Danmark og Sverige, men viser til «a few» (d.v.s. fem) svenske runebelegg. Gillian Fellows-Jensen (1968: 33 f.) sier «a number of instances» finnes i svenske runeinnskrifter, og hun viser også til utbredelse i Normandie (med hv. til Adigard s. 294 f.).
Personnavnet skal ifølge GPNS (s. 17) – foruten i de to by-navnene – også finnes i sju gårdsnavn på rud/-rød, i to partsnavn (der personnavnet står som forledd til eldre, usammensatte gårdsnavn) og dessuten to ganger sammensatt med garðr: én «bygård» (!) i Borgund og en gårdpart i Ål i Hallingdal. Fire av navnene er fra Østfold og fire fra Buskerud; ellers er det to fra Oppland og ett navn i hvert av fylkene Hedmark, Vestfold og Møre og Romsdal. Rygh gir ingen kommentar til personnavnet eller til de enkelte stedsnavneksemplene, men flere av disse viser manglende s-fuge. Skriftformen på N50-kartet må likevel skyldes en trykkfeil (navnet skrives med s- også i matrikkelutkastet fra ca. 1950).
Lind (loc. cit.) bemerker at personnavnet er «mindre vanligt i gårdsnamn än man skulle vänta»; foruten eksemplene fra GPNS (s. 17) gir han to belegg fra Båhuslen, som han mener trolig gjelder samme gård, Aslageröd i Hede sn. (se OGB XVII 2, og for sammensetninger uten s, se kommentaren til Aslaksby på Modum nedenfor). Endelig nevner Lind enda en sammensetning med gard i Ål i Hallingdal og en sammensetning med teig fra Vestby på Follo (ifølge NG II 25 et forsvunnet navn på en skogteig).
Aslak skal ha vært brukt som stedsnavnforledd også i Sverige; i SMP (bd. I, sp. 183 f.) nevnes to forsvunne navn, én sammensetning med rud i Värmland (SOV VI 74) og én med torp i Småland. Erik Björkman nevner forekomst som forledd i engelske stedsnavn; både sammensetning med ton og by, og disse og noen flere drøftes også kort av John Insley (loc. cit.). Gillian Fellows-Jensen har seks stedsnavneksempler fra Lincolnshire (bl.a. som navn på et wapentake) og to fra Yorkshire; Aslak(s)by finnes begge steder, hhv. som Aslackby og Aislaby. Aislaby i Yorkshire (North Riding), belagt første gang som «Aslache(s)bi» i 1068 (EPNS V 77 f.), ligger nordøst for York, i et område med relativt få by-navn, og et Normanby noe i sørvest tyder på at det her er tale om et område med vesentlig dansk bosetning. Navnet gis ingen spesiell kommentar i Fellows-Jensen 1972 (s. 18). I EPNS (bd. V, s. 78) vises til Aslaksby i Trøgstad, til Aslackby i Lincolnshire (jfr. Fellows-Jensen 1978: 32 og DEPN) og til enda et Aislaby i Durham.
Aslaksby i Trøgstad ligger i den vestre delen av soknet, ut mot innsjøen Øyeren, ca. 2 km sør-vest for kirkestedet, gnr. 158 Kirkeby. På grunnlag av soknenavnet antar Oluf Rygh, og sikkert med rette, at soknekirken en gang må ha stått på gnr. 166 Båstad, nabogård i nord til Aslaksby. Sør for Aslaksby ligger gnr. 171 Agnes, og i øst (sørøst for Båstad) ligger gnr. 169 Øresby (Eiríks-, se nedenfor), som på N50-kartet har navnet «Østby». Øst for denne igjen ligger gnr. 167 Dramstad. Nord for Båstad er gnr. 165 Skattalen og deretter gnr. 163.164 Evenby og gnr. 162 Muggeby (vel av kvinnenavnet Magga); se drøftingen av Evenby og Muggeby nedenfor.
Evenby og Båstad hadde med 65 lpd. hver i 1647, høyest skyld av 15 undersøkte gårder fra området rundt Kirkeby og vestover mot Øyeren. Kirkeby skyldte 50 lpd., og Aslaksby, Øresby og Muggeby 20 lpd. hver. Bare Natterud hadde mindre skyld, 15 lpd. Heim-gården gnr. 157 Skjennum (øst for Muggeby) skyldte 30 lpd. og staðir-gårdene gnr. 160 Kvakstad (vest for Kirkeby) og gnr. 167 Dramstad hhv. 23 og 34 lpd. Evenby hadde en relativ skyld på 2,1, Kirkeby 1,7 og de tre andre by-gårdene 0,7. Det er grunn til å anta at Evenby er jevngammel med Båstad, og at de to gårdene mulig en gang har utgjort én enhet; kanskje har også de tre mindre by-gårdene i nord og sør hørt til samme modergård. De er uten tvil vesentlig yngre enn Evenby og Båstad, og det kan være grunn til å plassere i alle fall Aslaksby og Øresby i sein vikingtid eller tidlig kristen middelalder; dersom tolkningen av Muggeby er rett, kan dette navnet tidligst dateres til 1200-tallet

Aslaksby

gnr. 69 i Modum hd. (Heggen sn.), Buskerud

NG V 227

N50 1714.1 4950

Nv 8 km

Rel. skyld: 1,6

– a2slassby, a2slaksby (Bugge 1880, 1883), a2slassbý (NG), "asla(k)sby' (AN 1945), "aSLaksby (AN 1954).
Uttalen a2slassbý er utvilsomt den tradisjonelle, jfr. skriftformene fra 1661 og 1723, og den er ifølge Ryghs kommentarer notert av Bugge etter tre informanter, den ene av dem karakterisert som «paalideligst», mens en «Kone, som i mange Aar havde boet paa Blaafarveværket», oppgav a2slaksbý. Denne, sannsynligvis normaliserte og trolig skriftpåvirkete uttalen, synes etter oppskriftene i AN nå å være den vanlige. En medvirkende årsak til endringen i uttalen kan være at gården siden tidlig på 1800-tallet var bosted for bergmesteren på verket

(j) Aslapby (!) NRJ IV 89, 1528 (ifølge NG V: «Aslaxby»). Aslacszby NRJ IV 383, 1529. Aslackby NKJ I 203f, 1576 (= St 182). Aszlagsbødt 1578 NG. Aslacksbye Aktst I 74, 1591. Aslackby 1593 NG. Aslagsbye 1604 NG. Aslachsbye 1/1 1647 V 70. Aslasbye 1661 lk. Aslachsbye 1665 matr. 1668 NG. Aslasbye 1723 matr E. 1723 NG. Aslacksbye 1723 matr M. Aslaksbye 1801 ft. Aslaksby 1838 matr.
Belegget fra NRJ IV 89 står i den trykte utgaven (fra 1903) to ganger skrevet med p, men i NG gjengis belegget med x. I Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen står et belegg «Aslaxby» med kildeforkortelsen «St 2», men det er vanskelig å forstå hvordan dette kan gjelde gjengjerden av 1528

Hjalmar Falk (i NG V) kommenterer kort: «Af Mandsnavnet Aslakr: se PnSt. S. 17».
Formene uten genitivs-s, som forekommer i 1576 og 1593, gjengir neppe noen virkelig brukt uttale. Det kan imidlertid legges merke til at tilsvarende uttaleformer er registrert i tre norske rud/rød-navn sammensatt med Aslak (GPNS s. 17) samt i det båhuslenske Aslageröd. I OGB XVII 2 forklares formen som et resultat av dissimilasjon.
Aslaksby ligger på vestsida av Snarumselva vest for gnr. 71 Bøen, mellom gnr. 67 Bergan i sør og gnr. 68 Skuterud i nord. Nord for Skuterud ligger gnr. 152 Såstad i Nykirke sokn. På østsida av elva, en drøy kilometer nord for Aslaksby, ligger gnr. 72 Skretteberg, og øst for denne gnr. 73 Skibrekk (nå kalt Røste), og videre sørover langs elva: gnr. 74 Hole, gnr. 75 Hære, gnr. 76 Skinstad og gnr. 77 Kaggestad.
For tre av disse gårdene mangler landskyldopplysninger i 1647matrikkelen. Hole står blant «enngesleter och seterboell i vdmarchenn» (1647 V 78), Skretteberg var «wdlagt till fouget gaardenn» (op. cit. 77) og Skibrekk (Røste) nevnes ikke (den var rydningsplass til 1661; Ruud 1969: 120). De åtte gjenværende gårdene hadde i 1647 følgende landskyld: Aslaksby 34 lpd., Kaggestad 26 lpd., Hære (vin-navn) 25 lpd., Bøen 24 lpd., Bergan, Skuterud og Såstad 15 lpd. hver, og Skinstad 14 lpd. Isolert sett synes altså Aslaksby å være den største av nabogårdene, og man skulle her, i motsetning til ved Aslaksby i Trøgstad, kunne anta en forholdsvis høy alder. Det er likevel grunn til å ta visse forbehold.
Skretteberg, altså nærmeste nabo på andre sida av elva, skal på slutten av 1600-tallet ha hatt en skyld på hele 60 lpd., og gården var det største krongodset på Modum etter fogdgården Buskerud (Ruud 1969: 106 f.); ut fra både landskyld, beliggenhet og navn må gården antas å være blant de eldste i bygda. Det bør vurderes om Aslaksby ikke kan ha vært del av en tilsvarende primærgård på vestsida av elva. Et ikke usannsynlig sentrum for denne antatte primærgården ville være gnr. 71 Bøen, som sammen med Aslaksby i 1647 hadde en skyld på 58 lpd. eller så godt som den samme som den som seinere er oppført for Skretteberg. Om Bergan og Skuterud opprinnelig er rydninger under Bøen/Aslaksby, noe som etter beliggenheten er fullt mulig, ville vi her ha hatt en storgård som kunne tenkes å være den eldste i denne delen av soknet. Hva navnet på denne opphavsgården kan ha vært, blir selvsagt helt usikkert. Av navnet Ødenes (nå gnr. 70 Ødegarden) like nord for de to største gårdene, skulle man kanskje kunne gjette på *Nes, som kunne sikte til den skarpe svingen elva gjør her, men dette blir vel mindre trolig siden det er en annen, stor gård gnr. 150 Nes, med navn etter et enda mer markert nes i elva, bare en 3–4 km lenger opp (i Snarum sokn). Noe nedenfor Ødegarden ligger gnr. 65 Fossnes

Auby

gnr. 67.68 i Tjølling hd., Vestfold

NG VI 297

N50 1813.3 6552

N-nø 1,5 km (Istre)

Rel. skyld: 0,9

– øu2bý (Bugge u.å.), øi1bý (Bugge 1883), øi1bý (NG), "øyby (AN 1941), "øyby, nå oftest "æuby (AN 1951)
Den første, udaterte uttalen i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er notert etter en gammel mann fra gnr. 12 og 29 Kaupang, uttalen fra 1883 etter en person fra Sande (gnr. 24) og én (soldat) fra Tveiten (gnr. 47). Det er vel tvilsomt om tonem 1 her kan være det rette, men den alternative uttalen med diftongen [øy] er nok genuin; jfr. ["løyv3] for gnr. 44–46 Lauve

j westre Audeby DN VIII 395, 1450 (Sande[herred]). j westre Awdeby DN VIII 396, 1460 (Istre kapell). Audeby (2 br) NRJ IV 134, 1528. Oudebye NKJ I 57 62, 1575 (= St 55b 60b). Odeby NKJ I 58 63, 1575 (= St 56a 61a). Oudby 1593 NG. 1600 NG. Oubiu 1/1 1/1 1604 NG. Oubye Aktst III 316, 1610. Ouby 1625 NG. Oubye (2 br) 1647 VI 177 179. Oubye Aktst II 91, 1648. Oubye Aktst II 526, 1656. Oudbye Aktst III 115, 1661. Aubye (ø, v) 1661 lk. Ouby (ø, v) 1664 NG. Oubye (ø), Oubye 1665 matr. Oubye (ø, v) 1723 matr E M. 1801 ft. Auby (Audaby) 1838 matr

Albert Kjær fører i NG opp en tenkt norrøn form *Auðabýr og tolker forleddet til mannsnavnet Auði, som med hv. til GPNS (s. 23) betegnes som alminnelig i Norge. For uttalen vises til gnr. 44 Lauve.
Mannsnavnet Auði (en kortform av navn på Auð-) skal altså ifølge GPNS ha vært «ret almindeligt i Norge i Middelalderen», men E.H. Lind (sp. 98 f.) har bare belegg for 10–12 personer, eldst i 1306, foruten i noen få patronymer. Foruten fra Bergen, Aust-Agder og (i et patronym) fra Ryfylke, er de fleste beleggene fra Østlandet. Lind har ingen islandske belegg, men nevner et par eksempler på «fingerte» navn, bl.a. fra Island. Lundgren-Brate (s. 314 f.) har noen eksempler på et tilsvarende svensk Ødhe, og i SMPs samlinger er dette navnet representert med ca. 50–60 belegg, tidligst fra 1215, og med en alt overveiende sør-østlig distribusjon. Det er to runebelegg (fra Småland og Östergötland). Fra dansk område fører DgP (bd. I, sp. 1620) opp noen få eksempler på Øthi, de sikreste fra noen runeinnskrifter. Navnet synes også sparsomt belagt i England; ett eksempel fra 1300-tallet nevnes av Gillian Fellows-Jensen (1968: 39), og John Insley, som likeledes har ett eksempel, karakteriserer det (s. 81) som «extremely uncommon».
Oluf Rygh (GPNS s. 22–24) fører opp 46 norske gårdsnavn som «formelt meget vel kunne udledes af dette Mandsnavn, og som det ogsaa ellers kan være rimeligt at forklare af Mandsnavn», men han presiserer at «allerede det store Antal gjør det dog lidet rimeligt, at de alle skrive sig fra dette Mandsnavn». Blant Ryghs eksempler er det 22 navn på stad og fire på rud/rød. Auby i Tjølling er det eneste navnet på by/bø, og Aubø i Sjernarøy (se nedenfor) er altså ikke tatt med. Han nevner noen alternative forklaringer, først og fremst personnavn sammensatt med Auð. Personnavnet Alvir (Ǫlvir) anses også som en mulig tolkning, og adjektivet auðr (‘øde’) hevdes å kunne foreligge i enkelte av navnene. Lind (loc. cit.) fører opp en rekke mulige stedsnavn, bl.a. «Audeby» i Tjølling, som kalles «försv[unnen]». Han tilføyer at «i fråga om en del av dessa äro dock måhända andra förklaringar sannolikare» og viser til GPNS. I Lind Suppl. (sp. 125) med hv. til NG X føres også Aubø i Sjernarøy opp «som möjl. hithörande».
Det svenske Ødhe skal være forledd i enkelte svenske stedsnavn; Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner «Ødhatompta, nu Odetofta», «Øthæleef» og «Ødaruaby». Det er likevel nærliggende å tolke i alle fall det første til adjektivet til tross for den nåværende skriftformen. Det siste av Lundgren-Brates eksempler føres i Hellquist 1918 (s. 86) opp under navn med personbetegnende forledd, men også her kunne man tenke seg en alternativ tolkning som den ‘øde arvaby’. Elof Hellquist (1918: 62, 98) viser for øvrig til at Ödeby i Östergötland er en opprinnelig sammensetning på bygdh, og forleddet er – noe usikkert – tolket til mannsnavnet Ødhin (Lundgren-Brate s. 216).⁶ I DgP (loc. cit.) nevnes ingen danske stedsnavn sammensatt med Øthi (men det nevnes ett der forleddet muligens er en sterkt bøyd sideform som tilsvarer norrønt Auðr. Fra Norfolk nevner John Insley under Auði (s. 81) landsbynavnet Oby, eldst belagt som «Othebei» og «Oebei» i DB, og for tolkningen viser han bl.a. til Karl Inge Sandred (1987: 316), som (med hv. til Harald Lindkvist 1912 og DEPN) argumenterer for personnavntolkningen framfor adjektivet.⁷ Insley tolker også Oadby i Leicestershire (som er det navnet Lindkvist drøfter s. 154) til det samme personnavnet, men Gillian Fellows-Jensen (1978: 61) foretrekker i dette tilfellet adjektivet auðr (vikingene skulle ha funnet en forlatt boplass), evt. et gda. tilsvarende adjektiv med betydningen «easy, convenient» eller appellativet auðr m., «wealth, riches» (jorda må her ha vært både fruktbar og lett å bearbeide). I en artikkel fra 1999 (s. 50) framholder hun tolkningen «empty desolate» for et nå forsvunnet Oby i Flegg i East-Anglia – med hv. til Lindkvist loc. cit. (jfr. Insley loc. cit., Sandred loc. cit.).
Skriftformene av Auby tyder på at uttalen har vært ["æuby] i lang tid; den alternative uttalen ["øyby], er ventelig en ganske ung utvikling, som nå igjen synes å være trengt tilbake. Den er i alle fall ikke nedfelt i skrift; jfr. at diftongen øy i de aller fleste tilfeller gjengis «ø», mens au oftest framstår som «ou» i kildene. For Lauve, som Kjær viser til, antydes det på s. 295 at uttalen «mulig» henger sammen med uttalen «øi for au i Fortidsform af stærke Verber, t. Ex. fløit, frøis for flaut, fraus», men som et alternativ foreslås at uttalen kan gå tilbake på en «gammel Sideform af Gaardnavnet, som har havt i-Omlyd (Løyfvin)». De dominerende skriftformene med «ø» underbygger denne alternative tolkningen.
Formene fra 1458 og 1460 (i brev med mange nyere trekk iblandet eldre formelspråk) forsvarer klart den norrøne formen Kjær foreslår, men det er likevel ikke uten videre selvsagt at forleddet er det tross alt sjeldne og trolig ganske unge mannsnavnet Auði; det er vel så sannsynlig at det foreligger et sammensatt personnavn på Auð. På rent språklig grunnlag kunne man kanskje også ta i betraktning appellativet auðr m.,’ rikdom, lykke’, skjønt sammensetningen ville være uventet (jfr. likevel uvanlige sammensetninger som auðrann n., ‘rikt hus’, auðsalir, m. pl., «Boliger, hvori der er Overflødighed, Rigdom», Fritzner). En tolkning til adjektivet auðr, ‘øde’, kunne kanskje vurderes (slik antydet av Rygh i GPNS), men dette får i norrøne sammensetninger uten unntak formen eyði (jfr. Torp 1919: 8 og Fritzner I 94, 356 f.), slik at denne tolkningen utelukkes på grunnlag av de eldre skriftformene. Det er vel lite trolig at den registrerte uttalen "øyby skulle gjengi et norrønt *Eyðibýr, og at dette ikke én gang skulle være representert som «*Ødeby», jfr. det frekvente *Eyðigarðr, som i kildene nesten unntaksløst framstår som «Ødegaard» og i Vestfold nå gjennomgående uttales ["øgå'N]. En personnavntolkning blir dermed å foretrekke, men det blir uvisst hvorvidt det er tale om Auði eller et sammensatt navn på Auð.
Auby ligger relativt avsides i herredet, nærmere 8 km fra Tjølling kirke, men bare ca. 700 m vest for gnr. 70 nordre Istre og 1,5 km nord-nordøst for gnr. 71 søndre Istre. På 1300–1400-tallet stod det kirke eller kapell på Istre, som nevnes av Jens Nilssønn som brent i sjuårskrigen. Gården ligger i en kile opp mellom gnr. 141 Himberg i Sandeherred i sørvest og gnr. 140 Stange og gnr. 143 Kjær i Sandeherred i nordøst. Nærmeste nabogårder i Tjølling er gnr. 70 Istre og gnr. 69 Vestad. Vest for Himberg ligger gnr. 61 Amundrød i Hedrum og nord for denne gnr. 41.42 Ringdal og gnr. 45 Skinmo i samme herred. Vest-sørvest for Istre ligger gnr. 65 Bergan, gnr. 66 Lund og gnr. 64 Lingum. Øst for Vestad, i Sandeherred, ligger (sørfra) gnr. 139 Jåberg, gnr. 140 Stange, gnr. 143 Kjær, gnr. 144 Haugen og gnr. 142 Langåker, og øst for disse ligger gnr. 145–147.149 Førstad.
For fire av disse gårdene (Amundrød, Istre, Lingum og Vestad) mangler landskyldopplysninger i 1647-matrikkelen, og tallene er hentet fra landkommisjonens jordebok fra 1661 kontrollert mot 1665-matrikkelen. Høyest skyld hadde Førstad i Sandeherred og Istre med tilsv. 122 og 120 lpd. korn. Deretter fulgte Ringdal med 100 lpd., Jåberg med 60 lpd. og Vestad med 57 lpd. Auby og Lund skyldte begge 40 lpd. og Himberg 36 lpd. Lingum skyldte 30 lpd., Amundrød og Haugen 26 lpd, og Bergan og Skinmo skyldte 20 lpd. hver. Stange skyldte 17 lpd., Langåker 7 lpd. og Kjær 6 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var 45,4 lpd., og Auby må antas å ha vært regnet som en middels stor gård – relativ skyld er utregnet til 0,9. Da den også var delt allerede i middelalderen (jfr. beleggene fra 1400-tallet), synes det klart at den har en forholdsvis høy alder. En datering til vikingtida er sannsynlig, og etter beliggenheten kan man gjerne tenke seg at denne og Vestad er utskilte deler av Istre. Vestad er i NG VI 297 tolket til vé n., ‘hellig sted’ (jfr. gnr. 84 Vestad i Sandeherred; NG VI 272), men språklig sett er en personnavntolkning like sannsynlig, da vel helst til Véseti, jfr. Vestad i Veøy (NG XIII 245).⁸

Aubø

gnr. 20 i Sjernarøy hd., Rogaland

NG X 306

N50 1213.1 2072 (Aubø på utg. 1975–81, Audbø i 1988)

Ø 1,8 km

Rel. skyld: 0,9

– au2bø (Bugge 1880, 1886?, NG), "øub3 (AN 1947)

p Obe (3 br) NRJ II 385, 1519. pa Øffre (!) (2 br) NRJ III 309, 1521–22. pa Vbbe NRJ III 369, 1522. Vbe 1563 NG. y Vbe NLR III 28, 1563. po Vbbe NLR III 41, 1563. Wbbe 1567 NG. aff Wbbe NLR IV 131 150, 1567. po Wpbøe NLR V 65, 1567. Vbøe 1602 NG. Oupbøe 1610 NG. paa Øupe, Øpbøø Aktst I 171, 1610. Wbbøe 1/1 1647 XII 130. Vpøe 1661 lk. 1661 NG. Ubbøe 1665 matr. Ubøe 1723 matr E M. Ubø (Umbø) 1838 matr. Aubø 1886 matr

Magnus Olsen avviser i NG først en ellers nærliggende tanke at etterleddet er å forstå som øy: «i Sammensætning med øy ventede man her den best. Form øinå», og han viser til gnr. 28 Helgøya, der uttalen oppgis som hø72lgøinå. Han forklarer dermed navnet som «antagelig *Auðabœr, af Mandsnavnet Auði (jfr. Varhaug GN. 62) og bœr m.», og han antar videre at «samme Navn, med sideformen býr, er da Auby i Tjølling».
Aubø er ganske sikkert en sammensetning med bœr, men med såpass unge og avvikende eldstebelegg er forleddet flertydig. Tolkningsmulighetene blir de samme som for Auby i Tjølling. Siden gården hadde tre skattytere allerede i 1519 og skattet som fullgård i 1647, blir det også her lite tilfredsstillende å tolke forleddet til adjektivet auðr, ‘øde’, selv om man skulle kunne finne belegg for at *Auði som sideform til Eyði forekommer som første sammensetningsledd.
Alt i alt synes en tolkning til et personnavnforledd å være den mest nærliggende tolkningen. Personnavnet Auði, som beviselig har funnes – også på Vestlandet – kan i utgangspunktet være like sannsynlig som ett av de sammensatte navnene Rygh antyder i GPNS. Spørsmålet må imidlertid stå ubesvart.
Gården Aubø tilsvarer øya som ligger i sundet mellom de langt større øyene Kyrkjøyna og Bjergøyna. På Bjergøyna – i øst – er nærmeste nabo gnr. 19 Fora (ub. pl. av for f., ‘fure, renne’). Nord for denne ligger gnr. 18 Vinja (ub. pl. av vin f.) og sør for Fora ligger gnr. 14. 15 Bjerga. Helt i sør ligger gnr. 13 Skjelsnes, og på østsida av øya gnr. 16 Kvelland og gnr. 17 Neseim. Vest for Aubø, på Kyrkjøyna, ligger nordfra gnr. 21 Noreim, gnr. 22 Hauge, gnr. 23 Lund og gnr. 24 Eik (de to siste ved kirkestedet), og helt i sør gnr. 25 Tandrevoll. Like øst for denne ligger gnr. 26 Tjul (utolket) på en egen øy, noe større enn Aubø. Sør for Tjul ligger øyene gnr. 27 Talgje (jfr. NG X 254) og gnr. 28 Helgøy (vel til adjektivet, men jfr. Magnus Olsen i NG X 308). Øst for Helgøy og et par kilometer sør for Aubø ligger gnr. 11.12 Hidle (*Hilla); også denne gården på en egen øy.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen må Hidle ha vært den største av disse gårdene; de to brukene skyldte til sammen tilsv. 170 lpd. korn. De to nabogårdene til kirken, Eik og Lund, skyldte hhv. 135 og 120 lpd., omlag det samme som Bjerga med 130 lpd. og Noreim med 120 lpd. Helgøy skyldte 83 lpd., Vinja og Talgje 80 lpd. hver og Neseim tilsv. 70 lpd. korn. Nabogårdene Fora og Aubø skyldte 60 lpd. hver, Skjelsnes og Tjul 50 lpd., Hauga 40 lpd., Kvelland 25 lpd. og Tandravoll skyldte tilsv. 20 lpd. korn. Gjennomsnittlig landskyld for disse 16 gårdene har vært ca. 70 lpd., og det gir Aubø en relativ landskyld på 0,9.
Skyldforholdene tilsier at Aubø er noe yngre enn de nærmeste nabogårdene, men blant disse gårdene med til dels svært alderdommelige navn er det ingen ting i veien for at den kan gå tilbake til vikingtida. Det er to andre gårder i Sjernarøy med personnavnforledd i gårdsnavnet, gnr. 2 Jørstad og gnr. 7 Atletveit – begge på den større øya Ombo og kjent siden hhv. 1519 og 1349. Disse gårdene, som navnetypologisk bør regnes til vikingtida, skyldte tilsvarende hhv. 70 og 50 lpd. korn i 1647.

*Auðbýr

forsv. navn i Bullaren hd. (Naverstad sn.)?, Båhuslen

OGB XVIII 146

GK9B SV ca. 5423 (÷)

j Audbø RB 387, ca. 1400? (tilf).
Belegget står som en noe yngre tilføyelse i fortegnelsen over inntekter til Tanum kirke: «j Sææm j Nafuastada sokn. vj aura bol gaf Pal j Audbø»

Gunnar Drougge, som gir navnet oppslagsformen *Audbø(r), sammenholder med Auby i Tjølling og Aubø i Sjernarøy og tenker seg da helst at forleddet er mannsnavnet Auði. I så fall kan navnet sammenstilles med Östad, noe lenger nord i Naverstad (jfr. OGB XVIII 143). Han bemerker imidlertid at i en så tidlig kilde som RB er formen uten mellomvokal påfallende. At de to rødeboksformene for Östad heller ikke har mellomvokal, synes imidlertid ikke å bekymre. Etterleddet har i alle fall trolig hatt formen býr, jfr. Bullarby.
Tolkningen av forleddet i *Auðbýr blir ikke sikrere enn i navnene fra Vestfold og Rogaland. I RBs register lokaliseres belegget til Naverstad, men det er slett ikke sikkert det er korrekt. Selv om Páll i Auðbýr gav jord i Säm ved Bullaresjön til Tanum kirke (om lag 13 km rett vest for Säm), kan han selv ha holdt til et helt annet sted; mest sannsynlig i Tanum, men det kan ikke en gang ses bort fra at belegget gjelder Auby i Tjølling. Kontakten over fjorden har vært vanlig, og så seint som midt på 1600-tallet har flere bønder i Vestfold inntekt av gårder i Østfold – og omvendt. Naverstad og Tanum ville ikke være svært annerledes

Audenby

gnr. 51 i Våler hd., Hedmark

NG III 300

N50 2016.3. 5436

N 6,5 km

Rel. skyld: 1,1

– au72n9n9bý (A.B. Larsen u.å., Bugge 1883), au2n9n9by (NG), "3u8n9bi (AN 1946)

(Sebjiørnneby NLR II 35, 1561). Odbiørnnerudt NLR II 36, 1561. Odbiørnnby 1578 NG. Odbiønby ½ 1594 NG. Otbiørnby 1616 NG. Odbiørenby 1647 III 77. Oudenby 1/1 1647 III 123. Oudenbye 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Oudenby 1723 matr M. Oudenbye 1801 ft. Audenby 1838 matr.
Etter sammenhengen er det overveiende sannsynlig at det første belegget fra NLR er feilskrevet og gjelder Audenby og ikke en forsvunnet gård *Sæbjarnarbýr av Sæbjǫrn, jfr. et slikt by-navn i Dalarna (Hellquist 1918: 64). Belegget fra NLR II 36 kan neppe forstås som om det her er tale om en navneendring fra rud til by. I kilden nevnes «Helie Odbiørnnerudt» sammen med «Odbiørn Skorderud» (fra gnr. 55 Skarderud), og en feilskriving er lett forståelig

I NG III 300 forklares navnet på grunnlag av beleggene fra 1578 til 1616 som *Auðbjarnarbýr, til mannsnavnet Auðbjǫrn, og Oluf Rygh viser til at dette fantes på Romerike så seint som i 1743. Han antyder at gnr. 2 Audenhus i Fåberg, som også uttales med palatal n (NG samt oppskrift fra 1961 i AN saml.), muligens kan tolkes på samme måte; jfr. NG IV1 211, der Auðun foretrekkes, se også GPNS s. 21 og 25, der Audenby er eneste sikre eksempel på gårdsnavn sammensatt med Auðbjǫrn.
Mannsnavnet synes etter de relativt få beleggene hos E.H. Lind (sp. 96) å ha hatt en østlig utbredelse; det nevnes flere navnebærere fra Hedmarken, Odalen og Romerike. At gårdsnavnet i skrift alt på 1600-tallet framstår som om forleddet var Auðun, kan forklares med at dette navnet var langt vanligere og mer utbredt. Beleggene fra NLR tyder på at Auðbjǫrn fremdeles var i bruk i Våler midt på 1500-tallet, men blant skattebetalerne i 1647 er navnet bare registrert i Trøndelag (AN saml.).
Det eldste eksempelet på «Oudenby» står i 1647-matrikkelen for Elverum, der en mann som kalles Berge Audenby hadde en jordpart. Formen viser at uttalen den gang må ha vært ganske lik den Oluf Rygh registrerte på 1880-tallet. 1647-matrikkelen for Våler har navnet i den tradisjonelle skriftformen, noe som nok skyldes at gårdsnavnlistene her bygger på tidligere jordebøker.
Til det norrøne Auðbjǫrn svarer svensk Ödhbiorn, som ifølge Lundgren-Brate (s. 314) må ha vært forholdsvis vanlig; i SMPs samlinger er det langt over 100 belegg, tidligst fra 1301 og med en viss østlig utbredelse. Det nevnes også 8 østlige runeinnskrifter. DgP («Øthbiorn», bd. I, sp. 1617 f.) nevner flere runebelegg, og navnet synes også i Danmark å ha en klar østlig utbredelse (Bornholm, Skåne). Erik Björkman har noen tidlige engelske belegg (s. 106), mens Gillian Fellows-Jensen (1968: 38) antyder at «Outbert» fra Lincolnshire og «Autbert» fra Yorkshire (begge belegg fra DB), heller representerer kontinentalgermansk Odbert med forleddet påvirket av nordisk Auð-. John Insley har (s. 78 f.) to eksempler fra Norfolk og gir – som vanlig – en grundig oversikt over diskusjonen om opphav og utbredelse. Han synes ikke å utelukke nordisk opphav for navnene i England, men antyder også (med hv. Kristian Hald) at den konsentrerte forekomsten blant myntmestre i Lund på 1000-tallet på sin side kan skyldes innvandring fra Danelagen.
Slik nevnt ovenfor, synes Audenby å være det eneste norske eksempelet på at Auðbjǫrn har vært brukt i stedsnavn. Lundgren-Brate (loc. cit.) har to belegg fra Småland (1347 og 1411). For det éne presiseres at det gjelder et teignavn; det andre navnet synes på grunnlag av etterleddet «lykkio» også å ha vært det. I DgP (loc. cit.) nevnes bare «Ødhbyørnethorp» (1434) fra Skåne, og ifølge de anvendte oppslagsverkene synes navnet ikke å være brukt i stedsnavnsammensetning i England. Den påtakelig østlige utbredelsen av personnavnet og de få stedsnavnsammensetningene kan tyde på at navnet er forholdsvis ungt og kommet til Norge østfra. Det kan være grunn til å anta at Auðbjarnarbýr i Våler er noe yngre enn nabogårdene, noe som til en viss grad bekreftes av beliggenhet og landskyld.
Audenby ligger øst for Glåma, mellom gnr. 49 Lundeby og en langstrakt åsrygg, Strætåsen. I sør ligger gnr. 52 Snarhol og sør for denne igjen gnr. 53 Torkjellsby, på høyde med Audenby. I nordvest ligger gnr. 48 Elset og nærmere elva gnr. 47 Øverby; disse to ligger i sørhellinga av den større Øverbyåsen.
Audenby var fullgård i 1647 og skyldte 30 lpd. korn. Øverby, Lundeby og Elset skyldte 40 lpd. hver, Snarhol 25 lpd. og Torkelsby 20 lpd. Tre rud-gårder i nabolaget hadde betraktelig lavere skyld. Av dette skulle det være grunn til å anta at Audenby nok hører med blant de eldre gårdene, men at den nok er betraktelig yngre enn Øverby og Lundeby. En datering til den seinere delen av vikingtida synes rimelig

*Auðunarbýr

forsv. navn i Kville hd.?, Båhuslen

OGB XVI 88

j Audunaby j luta Rams RB 382, 1391

Belegget står oppført under presttaka for Kville kirke, mellom det likeledes forsvunne «j Samabø» (se nedenfor) og «j stofuo Aslaks kuuks», som vel kan oppfattes som en annen del av *Auðunarbýr. «by» er føyd til med en yngre hånd

I OGB har Assar Janzén ført belegget opp som et annet belegg for (det forsvunne) «j Auduna rudi», som nevnes 12 linjer lenger opp på samme side i RB, mellom belegg for Kleva og «j Bakka vider Aspanga».⁹ Ut fra rekkefølgen i RB lar det seg ikke gjøre å lokalisere gårdene, men det kan ikke uten videre tas for gitt at «j Auduna rudi» og «j Audunaby» gjelder samme lokalitet. For den saks skyld kunne den éne eller begge ligge i ett av nabosoknene.
Mannsnavnet Auðun var ifølge E.H. Lind (sp. 102–06) allment både i Norge og på Island «allt ifrån älsta tider». Av de lokaliserte beleggene i Lind Suppl. (sp. 126–41) synes navnet å ha hatt en viss østlig utbredelse, selv om det også er en god del belegg fra Vestlandet. Det er særlig mange belegg fra Østfold, og også Båhuslen er representert med flere. I Sverige normaliseres navnet vanligvis til Ødhin, og Lundgren-Brate har flere belegg, særlig fra Øst-Sverige, men tar også med det båhuslenske «Olof Audunsdotter» fra Hisingen (fra DN III 332; skrevet i Björlanda 1382). I kilden står «Olofuo Audunsdotter» (genitiv), men lenger oppe i samme brev skrives «Olof Auduna dotter» (s. 331). Genitivsformene på s opptrer i norske diplom allerede tidlig på 1300-tallet, og ifølge de relativt få danske eksemplene på navnet (Øthen i DgP I 1618) er dette den eneste som er registrert i Danmark; tidligst i 1257, når det ses bort fra et belegg fra Flateyjarbók lokalisert til Sønderjylland. I Sverige har navnet (Ødhin) vært vanligere; i SMPs samlinger er det anslagsvis 150 belegg; tidligst fra 1312. Gillian Fellows-Jensen (1968: 41 f.) har flere eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire – bl.a. fra DB, og John Insley (s. 84–86) nevner to sannsynlige belegg fra Norfolk rundt år 1200.
Som forledd i stedsnavn kan Auðun ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 25) forveksles med bl.a. Auðbjǫrn (jfr. Audenby ovenfor), og enkelte navn som føres opp under Arni kan i virkeligheten høre hit. Rygh nevner under Auðun ni norske gårdsnavn, bl.a. tre på stad, hvorav to kjennes med middelalderbelegg (gnr. 9 i Askim og gnr. 78 i Skiptvet). To navn på rud/rød og ett på bœli har også belegg som uten tvil underbygger tolkningen til Auðun. I en anmerkning drøfter utgiverne av GPNS Ryghs skiftende syn på en del navn på Ons; de kan enten være relativt unge sammensetninger med Auðuns eller dannet til genitiv av gudenavnet Óðinn; se nærmere under gnr. 106 Onsåker i BØ III 178 f.).
Også i Sverige er det stedsnavn som antas å være sammensatt med dette personnavnet; Lundgren-Brate nevner under Øthin bl.a. Ödeby i Motala, Östergötland – opprinnelig en sammensetning med bygdh (jfr. Hellquist 1918: 62), der et belegg fra 1384 viser genitiv på s. Den moderne formen kan synes å gå tilbake på den eldre genitivsformen, om den da ikke skyldes feilskriving eller en feilaktig assosiasjon med öde (Palm 1927: 150). I Älvsborgs län er Onsered i Tvärreds sn., Kinds hd., tolket til dette mannsnavnet. Stedsnavnet er belagt første gang i 1548 som «Onsredh»; blant yngre skriftformer kan nevnes «Odensred» (SOÄ VII1 243). I DgP (bd. I, sp. 1619) nevnes noen danske stedsnavn som kanskje kan inneholde Øthen, bl.a. navn på lev og torp. Her finnes sammensetninger så vel med s som uten. Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har flere eksempler på bruken av Auðun i stedsnavn; sammensetning med by finnes både i Lincolnshire (fire eksempler) og Yorkshire (ett eksempel), og også her er det sammensetninger med s-fuge. I 1976 (s. 457) går hun imidlertid inn for en tolkning til appellativet *auðn f. John Insley (loc. cit.) har ett eksempel på sammensetning med Auðun – et teignavn belagt som «Odenhou» ca. 1240.
Eksemplene skulle vise at det er fullt mulig at belegget fra Kville i Røde bok kan gjengi et navn sammensatt av Auðun og býr, men spørsmålet må stå åpent om et slikt virkelig har eksistert. Etterleddet by er trykt med mindre typer enn resten av navnet, og det skal ifølge innledningen til RB bety at det er en seinere tilføyelse (slik Janzén bemerker). Tilføyelsen behøver imidlertid ikke å være særlig mye yngre enn hovedhånden; en tilføyelse på s. 383 kan således dateres til en gang etter 1440. Alternativet til å lese belegget som *Auðunarbýr er selvsagt å forstå det som nok en innførsel for *Auðunarruð, men dette måtte i så fall ha vært en bebyggelse med flere bruk og en anseelig størrelse, som det er mindre grunn til å regne med hadde blitt liggende øde

1. Skriftformen er hentet fra Kåre Hoels ekserpt i AN saml. I den nettbaserte versjonen av 1801-folketellingen står «Armonbye».
2. Slik i den trykte utgaven, men i Ryghs notater i 1838-matrikkelen står «by».

1. Se for øvrig Magnus Olsens (1912) oppfatning av de to hidranavnene, referert ovenfor i forskningsoversikten i innledningen.
2. De gamle skriftformene utelukker en tolkning til trenemnene al og alm; jfr. Hellberg 1967a: 247, 374, 410 f.
3. Jfr. Gillian Fellows-Jensen 1968: 3, som har mange eksempler på navnet fra Lincolnshire og Yorkshire.
4. Under gnr. 126 foreslår Hjalmar Falk (NG V 46) at «den nuværende Udtaleform er muligens paavirket af GN. 94, 1, eller begge Navne har faaet sin Udtale fra Mandsnavnet Asgeirr». Han har imidlertid ingen vanskeligheter med å bygge tolkningen på de unge skriftformene.
5. Det sistnevnte partsnavnet levde fremdeles i 1668, da «Agata Biørnestad» nevnes som «idt Støcke Schoug och Engeland»; i 1723 kalles det bare «Agata» (BØ manus).
6. Dette navnet er noe mer frekvent enn Ødhe; i SMPs samlinger er det om lag 150 belegg, tidligst fra 1312, og i motsetning til Ødhe er det også utbredt i vestlige deler av Sverige, der det kan veksle med Auðun.
7. «... as Lindkvist points out, the OScand adj. auðr ‘empty, desolate’ is also formally possible, but to assume that a newly settled Viking by was entered for instance in DB as ‘the empty, desolate village’ does not appear to be a particularly convincing alternative» (Sandred 1987: 316).
8. Magnus Olsen synes (1915: 34) å anta personnavn i Vestad i Tjølling, mens gnr. 84 Vestad i Sandeherred anses som et mulig *Véstaðr, «helligdom-sted», trolig p.g.a. den sakrale tolkningen av navnet på nabogården Freberg (op. cit. 38). Vestad i Sandeherred er først belagt i 1593 som «Wedsta», og en tolkning til viðr m., ‘skog, ved’, er vel så sannsynlig.
9. Belegget må gjelde et Backa ved Aspång i Svarteborg (Tunge hd.), nabosokn til Kville. I OGB XVI 18 er belegget (uten henvisningen til Aspång) ført opp under Backa i Kville.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbbd6380-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display