– aasbønno7 (Rygh 1879), aasbønn (Rygh 1881, 1884), å'2sbø4n, dativ -bø7nå (NG), De to første uttaleopplysningene står uten tonelagsmarkering. Uttalen i nominativ er skrevet ned etter «Politibetjent Halse i Kr.sund» i 1881 og etter «3 Soldater» i 1884; formene i NG tilsvarer dem Karl Rygh har notert i sitt eksemplar av 1886-matrikkelen
or Ase DN II 61, ca 1303. paa Osbø NLR VI 313, 1559. 1559 NG. Aszpøenn 1590 NG. Aaszbøenn 1643 NG. Asbøenn (2 br) 1647 XIII 299. Aasbøe 1661 lk. Aaszbøenn 1667 NG. Aasbøen 1665 matr. Aasbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aasbøen 1838 matr
Belegget fra DN II gjelder en testamentarisk gave: «til Mariu kirkiu halfs spans læigu or Ase j Haulsyniar kirkiu sokn». Det er identifisert med Åsbøen også i RN II nr. 109 (men mangler i registeret).1
Det er grunn til å tro at dette stemmer, selv om eiendomsforholdet ikke framgår av yngre kilder.2
I 1647 lå for øvrig hele gården til kongen – med skyld 4 øre. Karl Rygh antar at «ogsaa her synes et opr. usms. Navn at være blevet afløst af et med bø sms.»; han viser i den sammenheng til Sundsbøen, gnr. 7 i Aure, og for tolkningen til Åsbøen i Stangvik. Åsbøen ligger om lag like høyt som f.eks. kirkestedet, og det er fjell ovenfor gårdene hele veien; det er likevel naturlig å knytte navnet til en høyde ovenfor gården («Trollhg» på N50-kartet). Nærmeste nabogård i sør er gnr. 23 (Nord)Reitan, i øst gnr. 25 Gjerstad og i nord gnr. 22 Kløvset – med gnr. 21 Bårset nord for denne igjen. Sørvest for Reitan ligger gnr. 11 Megarden, og vest for denne gnr. 12 Halsa. Sør for denne ligger gnr. 10 Rød, gnr. 8.9 Volem og gnr. 7 Innreitan. Megarden er første gang nevnt som «Midgord i Halszem» i Olav Engelbrektssons jordebok (OE) ca. 1530, og er utvilsomt opprinnelig en del av Halsa (vin-navn i pl.). Ifølge bygdeboka (Vaagland 1954: 261, 1955: 73) skal Reitan ha utgjort en tredje del av den opprinnelige gården og blitt skilt ut fra Halsa før 1440, men dette lar seg i hvert fall ikke lese ut av AB 109 f. eller OE 38. I 1647 skyldte Megarden tilsv. 100 lpd. og Halsa 77 lpd. Heim-gården Volem skyldte 67 lpd., Reitan 52 lpd., Åsbøen 27 lpd. og Innreitan 24 lpd. De øvrige gårdene må ha vært betraktelig mindre: Bårset, Gjerstad og Rød skyldte 13 lpd. hver og Kløvset skyldte 10 lpd. Gjennomsnittsskylda var 39,6 lpd., og Åsbøen hadde dermed en relativ skyld på 0,7. Det er ingen grunn til å tvile på at Halsa (med Megarden) er den eldste bosetningen her (jfr. Vaaland 1954: 261),3
noe så vel beliggenhet som landskyld og status som gammelt kirkested understreker. Rød og Innreitan kan etter beliggenheten antas å være utgått fra Volem, mens (Nord)Reitan like gjerne kan ha hørt sammen med *Ås som med Halsa (navnet *Reitar, til reitr m., ‘avgrenset flate’, tyder på at det er tale om en sekundærgård). En opphavsgård *Ås med Reitan, Gjerstad og Kløvset som seinere utskilte deler, kunne danne et passende motstykke til Halsa (med Megarden) og Volem (med Rød og Innreitan). Denne opprinnelige *Ås ville hatt en samlet skyld på vel 100 lpd. i 1647, Volem (+ Rød og Innreitan) 104 lpd., mens Halsa (+ Megarden) ville hatt en skyld tilsvarende 177 lpd. En betenkelighet ved denne teorien er det likevel at Reitan i 1647 hadde om lag dobbelt så høy skyld som Åsbøen, og dermed skulle kunne antas å være eldre. En mulig forklaring kunne likevel være at hovedbølet etter delingen ble lagt til Reitan, nærmere kirkestedet, og at det gamle tunet en periode ble liggende øde. Slik kunne også navnet Åsbøen forklares: den gamle gården ble liggende som bø under Reitan. Om dette er rett, blir navnet å forstå som en sammensetning av det eldre gårdsnavnet Áss og b.f. av bø i betydningen ‘eng’. Det blir imidlertid uvisst hvor tidlig denne utviklingen evt. kan ha skjedd, eller om det her er tale om en norrøn sammensetning *Ásbœr(inn), slik uttalen – med tonem 2 – nærmest skulle tyde på. Belegget fra 1303 måtte i så fall forklares på anne måte
