Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

Karbøen

gnr. 18 i Sunnylven hd., Møre og Romsdal

NG XIII 107

N50 1219.2 8684 (Karbø)

V-nv 3 km

Rel. skyld: 0,3

– ka72rbøinn (Bugge 1880), ka72rbø7n, -bønå (Rygh/ Bugge 1884), ka72rbø4n9n9, dativ -bønå (K. Rygh 1886, NG), "karbø'3n, -bø'nå (AN 1950), "karbø(')n, -bø(')nå (AN 1961).
Etter den første uttaleopplysningen i Oluf Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen (Bugge 1880) tilføyes «ved Mandenavn -bø», d.v.s. at navnet ble brukt i ubestemt form etter personnavn

Carffuebøe 1647 XIII 130. Karffuebøe 1661 lk. 1665 matr. 1666 NG. Karvebøe 1723 matr E M. Karbøe 1766 (Strøm s 297). Karebø 1838 matr. Karbøen 1886 matr.
Gården er ikke nevnt i 1801-folketellingen

I NG oppgis skriftformene fra 1666 og 1723, og Karl Rygh bemerker at om man legger vekt på disse seine formene, kunne man anta at forleddet er norrønt karfi brukt som persontilnavn, og han viser til at dette finnes brukt om en islending omkring år 1000. Han understreker at «direkte af karfi, et Fartøi, eller karfi, Uer, Rødfisk, kan det ikke udledes, da Gaarden ligger høit over Fjorden i en Elvedal», og han konkluderer med at «snarere kunde der vel være Spørgsmaal om det temmelig sent i Sproget indkomne Plantenavn Karve». For «lignende og maaske beslægtede» navn viser han til gnr. 78 Karbu i Skogn og gnr. 13.14 Karbøl i Skjerstad.
Karbu nevnes i NG XV 96 med bare to eldre former, «Kareboe» i 1664 og «Karboe» i 1723, og gården må antas å være relativt ung (den nevnes heller ikke i 1647-matrikkelen). Karl Rygh foreslår å forklare forleddet som kare m., ‘lav busk’ (Ross), «som godt kunde være anvendt som Persontilnavn». Karbøl er ifølge NG XVI 217 første gang belagt i 1610 som «Korbøl», seinere med forleddet skrevet «Kar» i samsvar med uttalen. Karl Rygh avviser på grunnlag av denne en tanke om at forleddet skulle være mannsnavnet Kári; han kunne heller forestille seg kvinnenavnet Katrín, som foreligger i gnr. 55 Kartveit i Manger, skrevet «Keriintwet» i 1519 og «Karinetwet» i 1522 (NRJ II 508, III 440; jfr. NG XI 396) og gnr. 33 Karteig i Fjelberg, som ifølge NG XI 88 kjennes siden 1610 («Kartei»).
Med utgangspunkt i NGs fellesregister har jeg undersøkt en rekke andre navn på Kar- uten å finne former som minner om dem som foreligger ved Karbøen; tolkningsforsøkene i NG varierer til dels sterkt.¹ Ingen av navnene har skriftformer fra middelalderen, og da jeg heller ikke andre steder har funnet klare paralleller til Karbøen, har jeg ikke kunnet gi noen overbevisende tolkning. Om man i det hele tatt kan tillegge formene fra 1600-tallet noen vekt, synes valget å måtte stå mellom en tolkning til et mannstilnavn Karfi eller plantenemnet karve.
E.H. Lind (Bin. sp. 188) har ett eksempel på mannstilnavnet Karfi. En landnåmsmann kalles Eyvindr karfi i Njáls saga, men i Landnåmabok skrives tilnavnet «karpi». Lind nevner i kommentaren fartøysbetegnelsen karfi m., men mener likevel at fiskenemnet karfi egner seg bedre som tilnavn. Med hv. til NG nevner han at Karbøen kanskje er dannet til dette tilnavnet. Mens Karfi altså bare foreligger i én, litterær kilde, er Karpi belagt både om denne samme landnåmsmannen samt brukt om to personer fra historisk tid – i et diplom fra Nidaros i 1327 («Ottar prestr karpe», DN II 137) og om en mann på Follo ca. 1400 («Ogmundr karpe», RB 129). Tilnavnet skal være dannet til abstraktet karp n., ‘skryt, overmot’ (Lind Bin. sp. 190).
I Sverige har Karve vært brukt som tilnavn, men det har heller ikke der vært vanlig, og det ser ut til å være forholdsvis ungt. I SMPs samlinger er det fem belegg på navnet, eldst fra 1399 i Värmland. Ut fra dette er det ikke særlig sannsynlig å finne Karfi som tilnavn i en avsidesliggende dal på Vestlandet i Norge; det kan også reises tvil om gården Karbøen er så gammel at dette evt. har vært aktuelt i navnelaging.
En direkte forbindelse til karfi i betydningen ‘uer’ eller ‘en fartøytype’ er lite trolig i navnet på en forholdsvis høytliggende gård, mens derimot lånordet karve kan være en reell mulighet.² I sin hovedoppgave om navn fra Sunnylven plasserer Odd-Arne Hellesylt (1953: 206) Karbøen blant navn som er usikkert tolket, men våger likevel å konkludere med at «etter namnetypen, det geografiske lægjet og andre omstende, synes forklåringa av fyrstelekken som plantenamnet ‘karve’ vera den rimelegaste». Ordet karve er av arabisk opphav og skal ha kommet inn i nordiske dialekter fra mnty. karwe (Torp). Ove Arbo Høeg (1964: 477) antar at bruken av karve som krydder går tilbake til middelalderen – «komin» nevnes i et diplom fra Båhus i 1340 (op. cit. 468) – men belegg for ordet karve mangler; betegnelsen synes ikke å ha opptrådt før på begynnelsen av 1500-tallet (Rietz). Ordet forekommer i en rekke teignavn fra flere landsdeler – også fra Sunnmøre – og i kommentarer på navnesedlene i ANs samlinger vises til utbredt forekomst og bruk av planten, noe som også understrekes av Høeg (loc. cit.).
På grunnlag av det foregående vil jeg foreslå å tolke Karbøen som *Karvebøen dannet til plantebetegnelsen karve og anse det som et opprinnelig teignavn, brukt om en teig der det vokste karve. Bortfallet av den andre stavelsen kan mulig forklares med et tidligere etterleddstrykk, *[kar1bø'3n], noe det er spor etter i noen få andre navn i nærheten, men som antas å ha vært mere utbredt tidligere (Hellesylt op. cit. 184), og som fremdeles er svært utbredt bl.a. i naboherredet i sørvest, Hornindal.
Karbøen ligger ca. 3 km vest-nordvest for det gamle kirkestedet, gnr. 2 Korsbrekke, innerst i Sunnylvsfjorden. Fra det nåværende kirkestedet, gnr. 33 Hellesylt, går Langedalen først vest- og så hovedsakelig sørvestover til grensen mot Hornindal i Nordfjord, og Karbøen ligger på sørsida av dalen ca. 3,5 km opp fra Hellesylt. Rett over Langedalselva – i nord – ligger gnr. 29 Langeland, og vest for denne gnr. 28 Tryggestad. Enda lenger vest ligger gnr. 24 Litlebøen. I en sidedal nordover fra Tryggestad (til mannsnavnet Tryggvi?) ligger gnr. 25 Sætra, gnr. 26 Haugen og gnr. 27 Fivelstad (ifølge NG XIII 108 er forleddet i dette navnet et tilnavn dannet til plantenemnet fífill m., men det kan ikke ses bort fra en navnelaging direkte til appellativet). Videre oppover i Langedalen, ca. 3 km ovenfor Litlebøen, ligger gnr. 19 Tronstadsætra (eller -slettene) og deretter gnr. 20 Tronstad (til personnavnet Þróndr) rett overfor gnr. 23 Kjellstad (Ketill). I en sidedal nord for Hellesylt ligger gnr. 30.32 Rindalen, og jeg har også sammenliknet med gnr. 1 Åsen, gnr. 2 Korsbrekke og dessuten gnr. 17 Stadeim, nabogård til Korsbrekke.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Korsbrekke og Langeland høyest skyld, tilsv. 40 lpd. korn. Rindalen og Stadeim skyldte 30 lpd. og Hellesylt 27 lpd. Tryggestad skyldte 23 lpd., Tronstad 17 lpd. og Kjellstad og Haugen 13 lpd. hver. Åsen, Litlebøen, Sætra og Fivelstad skyldte 10 lpd. hver og Karbøen 5 lpd. De fjorten gårdene hadde en gjennomsnittsskyld på 20 lpd., og Karbøen hadde dermed en relativ skyld på 0,3, noe som underbygger tanken om at Karbøen er en relativt ung gård – trolig en utskilt del av Langeland – og at navnet sannsynligvis er et opprinnelig teignavn

*Ketilsbýr

forsv. gård i Bærum hd., Akershus

NG II 146

N50 1814.1 ca. 8248 (÷)

Þolfsby er sumir kalla Kietils by RB 246, 1396

Oluf Rygh gir følgende kommentar: «Þolfsbýr eller Ketilsbýr, af Mandsnavnene Þolfr og Ketill. Vi have ogsaa her et Exempel paa, at Gaardnavnet, hvis 1ste Led var et Eiernavn, kunde forandres, naar der kom en ny Eier, jfr. ovfr. S. 70». Henvisningen gjelder to forsvunne navn i Ås hd. i Akershus, i RB 243: «Kietils rudh j Frauna sokn alt. er sumir kalla Bessarudh» (se også NG Indl. s. 18).
Ketill, med sideformen Ketjull, kalles i GPNS (s. 158) et «overmaade alm. Mandsnavn før og nu». E.H. Lind (sp. 684–87) har da også en lang rekke belegg, og nevner flere eksempler fra runeinnskrifter. Han bemerker at det «bäres av en hel tylvt lmn [= landnåmsmenn] ock flera fäder ock farfäder til sådana», dessuten har det vært brukt om «åtskilliga diktade ock sagohistoriska personer». Også i Sverige var navnet «Kætil» vanlig (Lundgren-Brate s. 158 f.); i SMPs samlinger er det utallige belegg og henvisning til 37 runebelegg. Fra Danmark nevner DgP (bd. I, sp. 739–45) også en mengde eksempler. For den utstrakte bruken i England, se Björkman s. 79, Fellows-Jensen 1968: 166–70 og en lengre utredning hos John Insley (s. 256–64). Navnet er også belagt i Normandie (Adigard s. 119).
I GPNS (s. 159–60) gir Oluf Rygh 46 eksempler på norske gårdsnavn der Ketill eller Ketjull kan tenkes å inngå som forledd, men han nevner innledningsvis at enkelte kan vise til appellativene kelda f. eller kella f. (= kerling). Ikke uventet er rud/rød det vanligste etterleddet med 15 sammensetninger, men det er også 11 med stad, tre navn på land og to hver på by, gard(en) og hus, foruten 11 andre. Det er grunn til å tro at personnavnet kom i bruk i vikingtida, men stedsnavnene kan ha blitt til når som helst seinere. Ifølge Lundgren-Brate (s. 159) forekommer personnavnet i flere svenske stedsnavn, bl.a. på stad, og torp. Hellquist (1918) nevner Källsby fra Uppland (s. 57) og fra Dalarna (s. 64), og Kättilsbyn og Källsbyn fra Värmland (s. 66, jfr. SOV IV 20, IX 61) og Båhuslen (s. 107; se nedenfor). Personnavnet er også vanlig i mange danske stedsnavn, særlig sammensetninger med torp, jfr. DgP I 745. I Slesvig finnes et Ketelsby, første gang belagt i 1492 (Hald 1930: 78; jfr. Pedersen 1960: 31 f., som har en grundigere oversikt over forekomsten i danske stedsnavn). Det er et stort antall engelske stedsnavn med Ketill som forledd, bl.a. fire sammensetninger på by (Kettleby og Ketsby i Lincolnshire og to i Leicestershire; jfr. Fellows-Jensen 1968: 166, 1978: 56 og Insley s. 261). I Normandie skal det være seks stedsnavn sammensatt med Ketill, bl.a. et navn på toft (Adigard s. 119, 257, 404).
Det har ikke latt seg gjøre å bestemme nærmere hvor den forsvunne gården har ligget. Sannsynligvis har den vært ganske liten, evt. dreier det seg om en part av en større gård. Belegget står under Bærumsherred, blant gårder som lå til korsbrødrene i Oslo. De eide hele gården, som bare var verdsatt til to ørtugsbol. Hvilket av de to navnene, Þolfsbýr eller Ketilsbýr, som er det eldste, lar det seg ikke gjøre å bestemme. Under alle omstendigheter må det her dreie seg om et ganske ungt navn; trolig tilkommet i løpet av 1200- eller 1300-tallet

Kittilsby

gnr. 116 i Norderhov hd. (Haug sn.), Buskerud

NG V 45

N50 1815.2 7575 Kittelsby

Nø 4,5 km

Rel. skyld: 0,3

– kji2ttilsbý (Bugge ca. 1880), Ki2ttilsbý (NG), "Kitlsby' (AN 1942), "kitilsby', "Kit3lsby', "Kitlsby' (AN 1946), "kItilsby ! (AN 1953)

Kittelsrud (!) 1617 NG. Kittelsbye ¼ 1647 V 28. Kistelsby (!) 1657 NG. (Kithelszbye 1661 lk). Kittelsbye 1723 matr E M. Kittilsbye 1801. Ketilsby 1838 matr. Kittelsby 1886 matr

Hjalmar Falk viser i NG til det likelydende navnet på gnr. 176 i Lunder sn. (ifølge NG først belagt i 1723 og ikke tatt med i denne undersøkelsen)³ og tolker forleddet til mannsnavnet Ketill. Han tilføyer at «ogsaa flere andre Gaardnavne i Buskerud Amt er dannede med dette overmaade hyppige Navn», men han unnlater å kommentere etterleddet. Det kunne tenkes at dette opprinnelig har vært ruð, og at det er blitt endret til by under påvirkning av navnet på nabogården Gunnersby, men på den annen side er det så mange rud-gårder i nærheten at dette blir usikkert. Under alle omstendigheter er det her sikkert tale om en ganske ung navnelaging, trolig fra kristen middelalder. For en beskrivelse av beliggenheten og en sammenlikning av landskyldforholdene på 1600-tallet, se under Gunnersby s. 210

Klemetsby

gnr. 38 i Rødenes hd., Østfold

NG I 170

N50 2014.3 4704

N 3,5 km

Rel. skyld: 1,4

– kqæ2mmesby, kqø2mmesby (Bugge 1881, 1883, NG), "kqezm3sby, "kqæm3sby (AN ca. 1955)

a Clemisby DN IX 168, 1366 (Klemetsby? avskrift 1430). j Klemitzbø RB 149, 1401. a Klemzby DN IX 213, 1413 (Klemetsby). i Clemitsby NRJ IV 319, 1528–29. ij Klemidtzby, ij Klemidsby RAd 1589 (Aremark). Clemidtsby Aktst I 57, 1591. Clemidtzbye 1593 NG. Klemidzby 1/1 1593 bs AN. Klemidzbye 1604 bs AN. 1604 NG. Klemidsbye 1618 bs AN. Klemetzby 1626 NG. Clemidsby Aktst I 299, 1639. Klemedtzbye 1642 jb AN. Clemmidsbye, Clemmitzbye, Clemmidzbye 1647 I 115. Clemmidtzbye 1647 I 116. Clemesbye 1661 lk. Clemidsbye Aktst III 189, 1661. Klemedzsby, Klemidzsbye RAd 1667 (Rakkestad). Clemesbye 1723 matr E. Klemmetsbye 1723 matr M. Clemmesbye 1723 NG. Clementsbye 1801 ft AN. Klemetsby 1838 matr

Oluf Rygh setter i NG opp den norrøne formen Klemetsbýr og forklarer navnet kort til mannsnavnet Klemet. Kåre Hoel har ingen ytterligere kommentar i BØ manus.
Ifølge GPNS (s. 160) kom dette mannsnavnet til Norge i tidlig kristen tid; det finnes både i Norge og på Island i det 12. århundre. E.H. Lind har en lang rekke eksempler under oppslaget Klemetr (sp. 692–94), og i den avsluttende kommentaren bemerker han at det seinere, d.v.s. etter sagaperioden, blir mye brukt i Norge.⁴ I DgP (bd. I, sp. 765) opplyses at det opptrer i Danmark fra 1100- og 1200-tallet, men ikke særlig hyppig.
Rygh antar i GPNS at mannsnavnet er forledd i sju norske gårdsnavn, og utgiverne supplerer med et partsnavn under gnr. 15 Lauvåsen i Sør-Odal, «j Klemetz Laufaase» (RB 471; jfr. NG III 179). Fire av navnene er sammensetninger med ruð, og to av disse, gnr. 177 i Aker og gnr. 29 i Røyken, er belagt i middelalderen. Ellers er gnr. 128 Klemetsdal i Lier nevnt i Røde bok, og gnr. 71 Klemetsbråten i Eidskog nevnes første gang i 1578.
I forbindelse med drøftingen av navnet på nabogården gnr. 33 Østenby har jeg beskrevet beliggenheten og gitt opplysninger om landskylda i 1647.
Gården ligger på vestsida av Rødenessjøen, nord for Østenby og sør for gnr. 39 Huser. Vest for Klemetsby ligger gnr. 40 Røn (vin-navn). Klemetsby skyldte i 1647 tilsv. 40 lpd., det samme som gnr. 13.14 Gåseby og gnr. 44.45 Vikeby, den høyeste landskylda blant 21 undersøkte gårder. Huser skyldte 35 lpd., Østenby 30 lpd. og Røn bare 10 lpd. Klemetsby hadde således en relativ skyld på 1,4. Det er ikke noe som umiddelbart taler for at den er part av en tidligere større gård, og om ikke alle gårdene her skulle være fra kristen middelalder og seinere, noe som ikke synes umiddelbart sannsynlig, er det trolig tale om en navneendring

Kolsby

Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen

OGB XII2 185

GK8B NV 5980

Ø 1 km

– KÕ1-Sby (OGB)

y Kolsby (2 br) NRJ V 195, 1544. Kalsby, Kolsby 1544 OGB. Kolsbÿ, Kol(l)s-, Kos- 1573 OGB. Kolsby 1574 Tim OGB. Kalsbye 1581 OGB. Kielsbye (!), Kalffsbye 1581 OGB. Kolsbye, Kalsbye 1586 OGB. Kaalsbye 1610 Eskml OGB. Kolsby, Kollsbye NHD 2 r IV 88, 1616. Kolssby 1659 OGB. Kållszby 1661 OGB. 1665–97 OGB. Kohlsby 1667 LDb OGB. Kålsbÿ 1673 K OGB. Kohlsbyn 1715 Ukb OGB. Kålssby 1719 OGB. Kålzby 1758 OGB. Kålsby 1773 Ml OGB. 1806 K OGB. Kålsby 1811 OGB. Kållsby 1825 OGB. Kålsby 1881 OGB. Kolsby Jr OGB.
Til belegget «Kalsby» fra 1544 bemerker David Palm: «a möjligen o»

David Palm setter i OGB forleddet til mannsnavnet Kolr og viser til drøftingen av personnavnforledd i navn på by under Häleby. I GPNS (s. 167) karakteriserer Oluf Rygh Kolr som et «ret almindeligt Navn i Norge og paa Island», og E.H. Lind bekrefter dette: «ganska vanligt även i Norge» (sp. 710 f.) og gir belegg fra slutten av 800-tallet og fram til reformasjonen. Både Lind og Rygh bemerker at Kolr i kildene kan være vanskelig å skille fra Kollr. Lundgren-Brate (s. 152) har noen svenske eksempler under Kol og nevner varianten Kul, som tilsvarer to runebelegg (U 1053 og 1117). Navnet Kol er belagt med opp imot 20 eksempler i SMPs samlinger, tidligst fra 1160. Kole er om lag like vanlig, mens Kolle så vidt forekommer. Fra Danmark kjennes ifølge DgP (bd. I, sp. 776) bare noen få belegg, eldst fra 1394. Navnet skal ifølge Erik Björkman (s. 84 f.) også være belagt i England, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 176 f.) fører det opp sammen med Koli, Kollr og Kolli, da det ikke med sikkerhet lar seg gjøre å skille disse navnene fra hverandre i kildene (jfr. Insley s. 275, som ikke tar med Kolr i sin overskrift; han har ikke disse personnavnene i uavhengig bruk i Norfolk).
Som stedsnavnforledd kan Kolr forveksles med Kollr også i norske stedsnavn («hvor tykt l ei bruges», GPNS s. 165), og mannsnavnet Kárr kan likeledes «undertiden give lignende Form i Nutidsnavne» (s. 167; jfr. s. 157). Rygh fører opp 23 gårdsnavn under oppslaget Kolr, bl.a. ti sammensetninger med stad og sju på rud/rød. Lundgren-Brate (loc. cit.) gir eksempler på noen svenske stedsnavn – sammensetninger med bl.a. stad og torp. Elof Hellquist (1918) nevner ingen sammensetninger på by; han synes å ha oversett Kolsby i Skredsvik, men muligens er belegget «Kållby» (ukjent for meg og uforklart på s. 107) ved en feil innkommet i stedet. I DgP (loc. cit.) føres opp noen få danske sammensetninger, bl.a. to på torp, og i England kan Kolr (evt. Koli, Kollr eller Kolli) være forledd i noen navn, bl.a. to på by i Yorkshire (Fellows-Jensen 1972: 24). To Coleby i Lincolnshire tolkes i Fellows-Jensen 1978 (s. 41) til Koli (jfr. DEPN s. 116).
Så vel på grunnlag av uttale som eldre skriftformer er det rimelig å anta mannsnavnet Kolr som forledd i Kolsby. Personnavnet var ifølge Rygh vanlig i Norge i alle fall fra vikingtida, noe som også understrekes av de mange sammensetningene med staðir (selv om en del av disse sikkert kan gis plausible alternative tolkninger). Under Gunnarby (s. 203) har jeg argumenteret for at Kolsby er en utskilt del av den gamle storgården Skriksvík, og at den er vesentlig eldre enn Gunnarby (se dette navnet for en nærmere beskrivelse av beliggenhet og landskyld)

Kraby

gnr. 173 i Østre Toten hd. (Hoff sn.), Oppland

NG IV2 78

N50 1916.3 0128

S-sø 1 km

Rel. skyld: 1,2

– kra2by (Bugge 1881), kra'2by (NG), "kra'by (AN 1947)

paa Krageby DN IV 788, 1517 (Kraby). Krakeby, paa Krackebyy DN XII 735f, 1539 (Ringsaker). Krageby 1520 NG. NRJ IV 156, 1528. NLR I 157, 1557–58. 1557 NG. NLR II 49 54 149 (Kragestadt 211?), 1560–61. Kragbye 1578 NG. 1592 NG. 1595 NG. Krabby 1/1 1604 NG. Kraby OLTP 632, 1612. Krabye OLTP 644, 1612. Krabbye 1616 NG. Krabye 1647 IV 35. 1661 lk. 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Kraby (Kragby) 1838 matr

I NG forklarer Albert Kjær navnet som *Krakabýr, af det gamle Mandsnavn Kraki», og med henvisning til GPNS (s. 169) opplyser han at personnavnet var svært alminnelig i Norge i seinmiddelalderen, men synes å være utdødd allerede på 1500-tallet.
Ifølge E.H. Lind (sp. 715 f.) opptrer Kraki som mannsnavn i Norge første gang i Bergen i 1298, og utover på 1300- og 1400-tallet er det belagt fra store deler av landet – spesielt på Østlandet, men dette skyldes trolig delvis kildesituasjonen. Det kan bemerkes at materialet omfatter fire menn fra Toten i perioden 1340–1528. På Island er navnet svært sjeldent, men Lind regner med et gsv. Krake, jfr. Lundgren-Brate (s. 154), som fører opp Krake fulgt av et spørsmåltegn og ett eksempel fra et patronym (Småland i 1415). I SMPs samlinger er det i tillegg tatt med et patronym fra Røde bok (fra Båhuslen), og det nevnes en 10–12 menn med tilnavnet Krak mellom 1360 og 1508, samt mange belegg på tilnavnet Kraka, men de fleste navnebærerne har utenlandske fornavn, og det vises til Krakov. På dansk område synes Kraki ikke å ha vært brukt som fornavn; jfr. imidlertid det likelydende, sagnhistoriske tilnavnet (DgP II 609 f.). Så seint som fornavnet dukker opp i Norge, kan man ikke se bort fra at det skyldes kjennskap til sagnene om Rolf krake, men dette blir naturlig nok helt uvisst. Ifølge de anvendte oppslagsverkene synes ikke navnet å ha vært brukt i England.
I GPNS (s. 169) påpeker Oluf Rygh innledningsvis at noen stedsnavn, særlig i Nord-Norge, kan inneholde appellativet kraki m., «vel snarest i Betydning: vantrevent Træ» og de er derfor utelatt i den følgende stedsnavnlista. Han tar med fem gårdsnavn der personnavnet skal inngå som forledd, foruten Kraby: gnr. 114 Krakestad i Kråkstad (NG II 44), skrevet «Krakæstadher» i DN II 72; 1306 (Oslo; vidisse 1397), gnr. 110.111 Kratorp i Høland (NG II 198), skrevet «(a) Krakaþorpe» i DN II 271; 1356 (Løken), gnr. 50 Krakerud i Sør-Odal (NG III 183), skrevet «Krakervd» i 1528 (NRJ IV 242), og gnr. 206 Kråkdalen i Orkdal (NG XIV 142), skrevet «af Krakadalom» i AB 87. Utenom Kraby og Krakerud er navnene belagt med middelalderformer som klart indikerer gen. sg. av et forledd Kraki, selv om andre tolkninger er mulige – først og fremst gen. sg. eller pl. av et tilsvarende appellativ. Når det gjelder Krakerud, er det ikke klart hvilke kriterier Rygh har lagt til grunn for tolkningen, men så vel uttalen (kra2kerú; NG) som det at mannsnavnet faktisk er belagt i (Nord-) Odal (DN V 317; 1406), underbygger Ryghs forklaring. Kråkdalen i Orkdal kunne etter den moderne formen (og uttalen krå'2kdaqen; NG) mistenkes for heller å inneholde tilnavnet eller det ganske alminnelige elvenavnet Kráka (jfr. Lind Bin. sp. 217; NE 131), men Karl Rygh påpeker i NG (bd. XIV, s. 142) at «her synes der ikke at være noget Vandløb», og han forklarer stedsnavnet med hv. til GPNS som «maaske sms. med Mandsnavnet Kraki gjennem Tiljevning af Vokalen».
Blant navn han mener kan inneholde Kraki, tar E.H. Lind (sp. 716) også med Kråkdalen, men kaller det «osäkert»; for øvrig nevner han et forsvunnet navn fra Jemtland og et «(j) Kraka rudi» (RB 324) fra Tjörn, som han likeledes anser som forsvunnet, men som i OGB VII 16 er identifisert med Krogeröd og primært tolket til fulgenemnet, alternativt «om mellanvok. är pålitlig» til et mannstilnavn *Kráki. Mannsnavnet Kraki synes ifølge de hittil utgitte bindene av OGB ikke å være foreslått som forledd i noe båhuslensk stedsnavn. I sitt supplementsbind (sp. 585) fører Lind – med hv. til NG – opp ytterligere noen stedsnavn som kan inneholde mannsnavnet, bl.a. Kråkebø i Lårdal (se nedenfor), og ifølge NGs fellesregister (s. 434) nevnes muligheten for en personnavntolkning også ved en rekke andre navn i NG, men de fleste steder er andre tolkninger framsatt som mer plausible.⁵
Lundgren-Brate (s. 154) antyder tolkning til personnavnet Krake i ett navn på boda og ett på torp i Småland og likeledes i et torp-navn i Östergötland, men forfatterne mener et tilnavn Krake også kan være en aktuell tolkning i disse navnene. I Värmland skal det være i alle fall to navn som går tilbake til mannsnavnet Krake: Krakstad i Svanskogs sn., Gillbergs hd. (SOV IV 34) og Krakerud i Nyeds sn. og hd. (SOV X 6); begge har førstebelegg fra midten av 1500-tallet, og tolkningene blir noe usikre. I Älvsborgs län settes tre navn uten forbehold til Krake, Krattorp i Upphärads sn., Flundre hd., Krakared i Hällstads sn., Ås hd., og Kraketorp i Högsäters sn., Valbo hd. (SOÄ V 51, XIV 53, XVIII 41), mens en rekke navn på torp og red tolkes til en yngre utviklet form Kråke av Krake (jfr. SOÄ IV 47, IX1 176, XI 9, 97 og XVII 57).
Kraby ligger vel en kilometer sørøst for kirkestedet Hov i et område med mange store og utvilsomt gamle gårder. De nærmeste nabogårdene er gnr. 93 Gile (jfr. bnr. 1 Brunnsberg), gnr. 94 Prestegarden (Hov), gnr. 95 Haugen, gnr. 169.170 Alstad, gnr. 171 Koverstad, gnr. 172 Klokkergarden (Hovsvangen), gnr. 174 Slagsvoll, gnr. 175 Råneby, gnr. 176.177 Burul, gnr. 178.179 Fostad og gnr. 180 Kval. Øst for Kraby, i Balke sokn, ligger gnr. 76 Smedby og storgården gnr. 71–75, 77.78 Kvem (Hóeimr).
Gile, Prestegarden og Klokkergarden nevnes ikke i 1647-matrikkelen, men Gile står oppført både i landkommisjonens jordebok fra 1661 og matrikkelen for 1665 med en skyld på 4 skpd. tunge (tilsv. 80 lpd.). De to andre nevnes først i 1723, da med hhv. 110 lpd. og 16 lpd. (egt. 1 lpd. samt 15 lpd. for et underbruk !).
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Kvem langt den høyeste landskylda, tilsv. hele 355 lpd. Deretter fulgte Alstad med 131 lpd., Koverstad med 83 lpd., Kraby 80 lpd., Burul 75 lpd., Fostad 63 lpd., Smedby 60 lpd. og Råneby med 55 lpd. Slagsvoll skyldte 40 lpd., Kval 33 lpd. og Haugen 20 lpd. En sammenlikning av skylda for 17 gårder omkring Kraby, Råneby og Smedby i 1647-matrikkelen gav et gjennomsnitt på 69 lpd., og gjennomsnittet blir uendret om de tre gårdene som manglet i 1647 inkluderes med de yngre landskyldopplysningene. Det høye gjennomsnittet skyldes ellers i vesentlig grad landskylda for Kvem, som fra gammelt av også kan ha omfattet flere av nabogårdene, i alle fall Smedby. Man kan lett forestille seg at det også har vært en tilsvarende storgård i Hoff sokn; da kanskje helst med sentrum nettopp på Hov, og med bl.a. Kraby og Råneby om utskilte deler. På s. 337 f. nedenfor argumenterer jeg for at Råneby og Smedby muligens kan dateres til sein vikingtid, men at Kraby kan være vesentlig eldre. Selv når Kvem er med i sammenlikningen, har Kraby en relativ skyld på 1,2; d.v.s. noe over gjennomsnittet, mens Råneby og Smedby ligger noe under.
Opphavet til mannsnavnet Kraki er vel helst det likelydende tilnavnet (dannet til appellativet kraki m.), som bare kjennes brukt om den danske sagnhistoriske Rolf krake. Navnetypologisk kan dette passe, jfr. NK VII 50–55, men det er likevel uvisst hvor gammelt mannsnavnet kan være. Typen var sikkert vanligere enn sagaene gir inntrykk av, men var kanskje helst knyttet til lavere sosiale lag (NK VII 39). Hva nå enn opphavet til mannsnavnet Kraki kan være, blir det ut fra den dokumenterte og seine bruken tvilsomt om det kan inngå i navnet på en så stor og sikkert gammel gård som Kraby, og det samme vil gjelde for de staðir-navnene Rygh nevner i GPNS. En alternativ tolkning av forleddet i disse navnene kan være appellativet, kanskje helst brukt i betydningen «stamme med avhugne grener […], staur til at hænge nekene paa» (Torp), som er kjent så vel fra svenske dialekter som fra dansk (Sørensen 1958a: 217 («tørvestak»), Hellberg 1967a: 489, 518); jfr. betydning 6 hos Aasen og Ross s. 424 («Kraakaa, "Hesjekraakraa"» sic!), som viser liknende bruk i Norge. Slik forstått vil Kraby et stykke på vei kunne sammenliknes med Hjelmby – sannsynligvis også med hensyn til etterleddet. Se også Stangeby nedenfor

Krysby

gnr. 98 i Bærum hd. (Tanum sn.), Akershus

NG II 143

N50 1814.1 8247 (Kryssby)

N 7 km

Rel. skyld: 0,5

– krý2ssbý (Bugge 1880, NG), 1krysby (AN ca. 1953)

Kryvillsbole DN II 65, 1304 (Oslo). (Krypilsbø RB 274, ca. 1400 ?). Kriulszbye (øgd) NKJ I 2, 1575 (= St 2a). Krøyelsby ½ 1647 II 83. Krøgelsbye 1661 lk. Krøchelsbye 1665 matr. 1666 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Krychelsbye 1723 matr M. Krysbye 1801 ft. Krakelsby 1838 matr. Krysby («Alm. Skr. Krakkelsby») 1886 matr.
I brevet fra 1304 står navnet som alternativ til Sólbergar («in predio quod dicitur Solbergar in Lomadall. alio nomine vocatur Kryvillsbole»), og i RB (s. 285) nevnes «af Solbergum j Lomodale». Belegget fra RB, som Rygh har oversett, synes etter opplysningene i kilden å gjelde en gård i Vestfold, men det er grunn til å tro at dette beror på en avskriverfeil; se nedenfor

Oluf Rygh har en lengre kommentar i NG, der han antar at «det yngre Navn kan i oldn. Form have lydt Kryfilsbýr». Han mener etterleddet, bœli, trolig er «en Unøiagtighed», men åpner også for at dette kan ha vekslet med býr, og han viser her til gnr. 104 Guriby, der det eldste belegget er «Gudridubøle» i RB 254. Om forleddet heter det:
1ste Led deri er antagelig et Tilnavn; det kunde staa i Forbindelse med det af Ross fra Indherred anførte Krevel m., «liden forknyttet og svag Figur, Skrælling, Pusling». I norske Stedsnavne kjender jeg intet, som ligner det, uden Krøvel, Gaard i Ørsten, skr. Kreffuill i 16de Aarh.
Gnr. 40.41 Krøvelen i Ørsta er, som Rygh bemerker, først belagt på 1500-tallet. I DN VI 834 (Bergen 1570) er skrevet «Kreffuitt», som må antas å være skrivefeil for «Kreffuill». I NG XIII 91 sammenlikner Karl Rygh med det eldste belegget for Krysby, men viser også til et innsjønavn «Krøvlevandene» i Gyland i Vest-Agder. Han spør seg om Krøvel i Ørsta kunne være et eldre navn på Vatnevatnet eller en del av dette. Navnet i Gyland skrives nå Krøvlevatna (N50 1311.1, rute 7769), og ifølge en oppskrift i AN fra 1946 er uttalen ["krøvl3vatnan], men på en seddel fra 1942 oppgis ["krø'v3lansvann3], og det antydes at «Krøvlevdne» må bero på en misforståelse. Samme oppskriver har også notert Krøveland (["krø'v3lan]) om «toppene og heiene omkring Krøvelandsvannet». Navnene er enestående og må inntil videre stå uforklart.⁶ En evt. språklig sammenheng med Krøvelen – og ikke minst med Krysby – blir helt hypotetisk. I Lommedalen kan det i alle fall ikke være tale om noe primært innsjø- eller elvenavn.
E.H. Lind (Bin. sp. 222) fører Krysby opp som den eneste indikasjon på at det i middelalderen har funnes et tilnavn *Krývill (sic.), men han jevnfører med nynorsk krevel m. (se Ross) og svensk dialekt krivil, «liten, förkrympt person», og viser ellers til Torp. Med henvisning til NG XVI 346 tilføyer Lind at det samme tilnavnet kanskje også foreligger i Krystad, gnr. 20 i Flakstad, der Karl Rygh ikke utelukker en slik tolkning – med god grunn legger han liten vekt på den eldste formen, «Krigstad» fra 1567 (NLR V 174). I 1610 skrives ifølge NG «Kristad», og seinere «Krystad». Hvorvidt dette navnet fra Lofoten har samme opphav som Krysby, lar seg ikke avgjøre, men etter uttalen, [1krysta], er dette fullt mulig.
Det forundrer at Lind ikke har pekt på en mulig forbindelse mellom tilnavnet *Krývill og det forholdsvis like Kryppill, som han fører opp like ovenfor med forklaringen «Krympling». Lind viser til noen innførsler i Islandske annaler og ellers til «gårdsn. Krypilsbø på Vestfold ... som nu tycks vara försvunnet». Etter konteksten i kilden (RB 274) – «Krypilsbø vestanfiærdar iij aura bool. a Vestfoldene» – synes Linds lokalisering å være uangripelig, men i utgangspunktet er det grunn til skepsis når to så sjeldne og semantisk nærliggende forledd opptrer i to så like navn og det ene oppgis å være forsvunnet. Spørsmålet blir da om det er noe som taler for at et belegg for Krysby i Bærum skulle foreligge i den aktuelle sammenhengen i RB, og om det i så fall er mulig å forklare hvordan gårdsnavnet da kan framstå med feilaktig lokalisering i kilden?
Belegget «Krypilsbø» er det neste siste i en liste over det forholdsvis spredt beliggende godset som lå til klokkerembetet i Hallvardskirken i Oslo («Campanistria», RB 273), og som i stor grad forsvant i løpet av seinmiddelalderen.⁷ Det eldste belegget for Krysby finnes i kanniken Gerlaks testamente fra 1304, der klokkerens prebende i Hallvardskirken i Oslo tilgodeses med et halvt øyresbol (?) i «Kryvillsbole», og det nevnes at den samme prebenden har to øyresbol (?) i gården fra før.⁸ I 1575 hadde Tanum kirke en inntekt på 4 skilling av Krysby, og i 1647 var skylda fordelt på Nesøygodset og kirken med 1 fjerding salt på hver. Slik vist i note 221 skjedde det omfattende endringer med det godset som klokkeren hadde inntekt av, og det kan være grunn til å regne med at de inntektene av Krysby som lå til klokkeren på 1300-tallet, i løpet av seinmiddelalderen var kommet inn under kongen eller adelen. Krysby karakteriseres som øde i 1575 og lå da rimeligvis som ødegård under den flerbølte nabogården Haug. I så fall er det å vente at bøndene på Haug hadde måttet overta de forpliktelsene ødegården hadde overfor klokkeren, så vel som overfor andre eiere. Dette kan forklare at Haug i 1595 skyldte 2 skilling til klokkeren, men at dette ikke ble betalt (NKJ II 258). I 1647 betalte bøndene på Haug skyld både til Nesøya, til slottsfogden og til Kristiania lagstol.
Det skulle etter dette ikke være urimelig å finne et belegg for Krysby i lista over klokkerens inntekter på slutten av 1300-tallet, men det gjenstår å forklare lokaliseringen: «vestanfiærdar ... a Vestfoldene». Det er grunn til å tro at lista i RB 274 f. over klokkerens inntekter bygger på et eldre register – på samme måte som det er presisert andre steder, f.eks. s. 258. I slike lister over strøgods er den enkelte gården gjerne forholdsvis nøyaktig lokalisert, og man kan tenke seg at det etter «Krypilsbø» har stått f.eks. «j vestræ Bergheims hærade» (jfr. RB 250) fulgt av en opplysning om skylda. På neste linje kan det ha stått et gårdsnavn fra Vestfold. I forbindelse med avskrivingen kan skriveren har hoppet over stedfestingen av «Krypilsbø» og gårdsnavnet fra Vestfold, som trolig har vært Mo på Tjøme (nå gnr. 44). Av en vidisse fra 1392 gjengitt i DN V 117, går det nemlig fram at klokkeren i Hallvardskirken i 1345 hadde inntekt av denne gården, men at en del av den ble makeskiftet med jord i Bærum.⁹ Navnet på bærumsgården er uteglemt etter preposisjonen «j», og utgiverne av DN V har i parentes her føyd til «Haugum» – uvisst på hvilket grunnlag. I NG II 142 er dette belegget tatt med under gnr. 89 Hauger, men denne gården nevnes bare én gang ellers i middelalderen («Þora a Haugum» gav jord i Grini til Tanum kirke; RB 114), og har i alle fall i seinere tid vært bondegods (jfr. 1647 II 82). Det er ikke umulig at brevet fra 1345 egentlig gjelder Haug.
Det kan ikke være tvil om at Krysby i Bærum tilsvarer alle de eldre formene som er ført opp ovenfor – muligens med unntak av «Krypilsbø», og utviklingen fra Kryfilsbœli (evt. Krývils)¹⁰ over *Krylsbœli/-býr til dagens navneform er plausibel. Om belegget «Krypilsbø» virkelig gjelder Krysby, slik jeg her har ment å kunne vise, vil formen i RB måtte anses som feilskrevet. En utvikling fra Krypils til Krys er lite trolig. Mulig er «Krypilsbø» resultatet av en skriveretymologi; istedet for et ukjent eller mindre vanlig Kryvill e.l. har skriveren brukt et mer alminnelig ord eller navn, krypill eller Krypill.¹¹
Det gjenstår å drøfte hvorvidt forleddet er et persontilnavn eller om det kan forklares på annen måte. Navnet som etter hvert ble til Krysby, dukket altså opp på 1300-tallet som et alternativt navn til det utbredte Sólbergar, som tilsynelatende fortsatt ble brukt – i alle fall i skrift – på slutten av sekelet (RB 285). Slik det framgår av sitatet fra NG, regnet Oluf Rygh med at Sólbergar er det eldste navnet, og at dette etter hvert ble erstattet av Krysby (slik også i NG Indl. s. 6, sitert ovenfor s. 17). Navneskifter forekom etter alt å dømme sjelden i eldre tid, og i de tilfellene det er dokumentert at en gård har skiftet navn, er det ikke alltid lett å se årsaken. Navn med negativ konnotasjon har enkelte ganger forgjeves vært forsøkt endret, som når Helviti på Romerike ble forsøkt endret til Sóllíð (NG II 303),¹² mens tilsynelatende rosende navn kan være forsvunnet til fordel for navn som i samtida må ha vært oppfattet som noe nedvurderende. Enkelte ganger kan det ha vært praktiske årsaker til navneskiftet, f.eks. at det i relativ nærhet fantes et homonymt navn, og at økt kommunikasjon, evt. myndighetenes ønske om presis adresse, har forårsaket endringer. Slike problemer synes man imidlertid fortrinnsvis å ha løst ved hjelp av sekundær utmerking,¹³ så det at det også finnes et annet Solberg i Bærum (gnr. 5 i Haslum sn.), har sikkert vært av liten eller ingen betydning for et navnebytte i Lommedalen.¹⁴ Blant erstatningsnavnene er det ikke sjelden å finne navn med antroponyme forledd – som oftes fornavn, men også tilnavn forekommer. I tilfellet Krysby, ett av de relativt få der et navneskifte i eldre tid synes dokumentert, er derfor en tolkning til et persontilnavn en tilfredsstillende løsning. At tilnavnet ellers er ukjent, må i et slikt tilfelle kunne tillegges mindre vekt. Lind (Bin. sp. 177) gir en rekke eksempler på tilnavn dannet ved avledning på ill; enkelte med et visst pejorativt innhold, f.eks. Rympill, Sýtill (op. cit. 299, 378).
Krysby ligger forholdsvis langt ned i Lommedalen. Nærmeste nabo i sør er gnr. 96.97 Haug, den nederste gården på vestsida av elva. I nord ligger gnr. 99 Trulsrud, fulgt av gnr. 100 Bjørke, gnr. 101.102 Jonsrud og gnr. 104 Guriby. Under drøftingen av Guriby viste jeg at by-gårdene i dalen hadde en relativt lav landskyld. Mens gjennomsnittsskylda for de 11 gårdene som var skyldsatt i 1647, var 15 lpd., skyldte Krysby tilsv. 7,5 lpd. korn. Bare gnr. 110 Kirkeby hadde lavere skyld, og by-gårdene kan med god grunn antas å være rydninger, evt. utskilte gårdparter, fra middelalderen. På grunnlag av beliggenhet og skyldforhold på 1600-tallet er det ikke urimelig å regne med at Krysby opprinnelig er utskilt fra Haug, og spørre seg om Ryghs antakelse om et navneskifte fra Sólbergar til (etter hvert) Krysby er riktig. Formuleringen i brevet fra 1304 er ikke noe hinder for å se dette navneskiftet som en parallell til det nevnte tilfellet Helviti / Sóllið på Romerike; jfr. note 226. Også når det gjelder Sólbergar / «Kryvillsbole » i Lommedalen kan man tenke seg at et forholdsvis ungt navn med en mulig negativ konnotasjon ble forsøkt byttet ut med et vakrere navn, men at dette ble forhindret av konservatismen i navnebrukerkretsen.¹⁵

Kråkebø

bruk u. gnr. 78 Hovden i Lårdal hd. (Høydalsmo sn.), Telemark

NG VII 431

N50 1514.2 5201 (Kråkebøtj[ørn])

N-nv 7 km

Rel. skyld: 1,0

– "krå'k3bø' (AN 1955)

j Krakabø DN I 660, 1476 (Høydalsmo). Hoffde med Krogebøen 1665 matr. Hofden med Kragebøen 1723 matr E M. Kraakebø AK 1857

I NG står det eldste belegget under «Forsvundne Navne» og det vises ellers til gnr. 78 Hovden, der beleggene fra 1665 og 1723 er oppført. I kommentaren identifiserer Albert Kjær belegget med «det umatrikulerede Sted i Øifjeld S. i Rauland Herred, som paa Amtskartet skrives Kraakebø; det ligger lige ved Grænsen mod Høidalsmo S.». M.h.t. tolkningen bemerker Kjær først at om skrivemåten på amtskartet er riktig, må navnet enten komme av fuglenemnet kráka eller det tilsvarende (relativt frekvente) elvenavnet (jfr. NE 131), og han fører opp en norrøn form *Krákubœr. Han tilføyer likevel at formen fra 1476 kan inneholde mannsnavnet Kraki (se under Kraby ovenfor), og med hv. til NG II 44 (Krakestad i Kråkstad) fører han opp en alternativ norrøn form *Krakabœr.
Uttaleopplysningen er hentet fra Alv Muris innsamling, og han oppgir lokaliteten som tidligere husmannsplass. Den kan sikkert identifiseres med den gården som står avmerket uten navn på N50-kartet – ved Kråkebøtjørni. Ifølge Olav T. Bakken (1978: 465) har Kråkebø ligget som støl til Hovden, og plassen er sikkert identisk med den Kråkebø som Olav T. Beito (1949: 131) gir som eksempel på en støl som tidligere har vært et eldre, fast bosted. Bakken (loc. cit.) setter Kråkebø opp som bnr. 4, som i matrikkelutkastet fra ca. 1950 kalles «Hovden (Skogen)». Han gjengir et brev fra 1584 (i Riksarkivet), der det framgår at «Kragebø» alt den gangen lå sammen med Hovden. Han viser ellers til et sagn om at Kråkebø var lensmannsgård, og nevner at den gamle bygdeveien fra Høydalsmo til Øyfjell gikk forbi stedet.
Ifølge landskyldopplysningene i 1647 er Hovden om lag jevnstor med nabogårdene: i nord gnr. 1 Li og gnr. 2 Berge i Øyfjell sn. i Rauland, i øst gnr. 76 Førstøyl i Lårdal. Li og Berge skyldte hhv. 23 og 22 lpd., Hovden og Førstøyl 20 lpd. hver, det samme som de noe mer fjerntliggende nabogårdene gnr. 75 Ljosdal i Lårdal og gnr. 3 Skålås og gnr. 17.18 Trovatn i Rauland. Hovden får en relativ skyld på 1,0. Den er ikke nevnt i kildene før i 1593, og på navnetypologisk grunnlag kunne nok denne gården antas å være yngre enn de andre. Det kan på den annen side være grunn til å vurdere om ikke Kråkebø er et eldre navn på Hovden, og at bosetningen etter en ødeperiode er gjenoppstått nede ved Hovdevatnet og så blitt navngitt etter beliggenheten under Hovdåsen. Dette stemmer med et sagn som Alexander Bugge (1919: 31) gjengir etter Rikard Berge: «Dei budde fyrst paa Kraakebø, sidan flutte dei heim til Hovden». På et kart «Laardal prestegjeld i middelalderen» har Bugge avmerket «Krakabœr» som en gård med «navn ældre enn Vikingetiden» (1919: 65), mens «Hǫfði» er gitt symbol for middelalderen. I en liste på s. 49 har han rett nok mer forsiktig antydet «v[ikingtid] eller m[iddelalder]» for Hovden og «v[ikingtid]?» for Kråkebø.
Kråkebø ligger der to mindre elver renner sammen til én like ved Kråkebøtjernet. Så vel på grunnlag av uttalen av navnet som av beliggenheten er det all grunn til å se bort fra Kjærs alternative tolkning og regne med at forleddet i Kråkebø er et elvenavn Kráka

Kvalby

gnr. 64 i Søndre Land hd. (Hov sn.), Oppland

NG IV2 190

N50 1816.2 7429

S 1,7 km

Rel. skyld: 1,4

– kva'2qeby (Bugge ca. 1880), kva72qbý, kva'2qbý (Bugge ca. 1880, NG), "kva'qby (AN 1947).
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er det én oppskrift på uttalen med mellomvokal og fire uten: én med kort a og tre med lang, bl.a. etter en husmann på gnr. 67 Granum

j Huællpabœ; vm Alm ok Huælpabœ DN II 40, 1298 (Teige, Nøtterøy). Huælpaby synzsta garden RB 243, ca. 1400. j Hwalpaby (påskrift: bref vm Hwælpaby) DN VII 357, 1412 (Dælin, Stange). Hwelby DN VII 753, 1533 (Grefsum, Nes på Hedmarken). Huelpebij NRJ IV 581, 1542. Huolby 1578 NG. Huallebye 1592 NG. Hualleby NKJ II 215, 1595. Halleby 1/1 1604 NG. Huallebye 1647 IV 62. 1661 lk. 1665 matr. Huallebøe (!) Setter (u Huallebye) 1665 matr. Halleby 1669 NG. Hvallebye 1723 matr E. Hvalebye 1723 matr M. Hvalbye 1801 ft. Hvaleby (Hvælpaby) 1838 matr. Kvalby 1886 matr

Albert Kjær fører i NG opp Hvelpabýr som norrøn form og viser først til GPNS (s. 138), der navnet – i en anmerkning etter Hvalr – er forklart som en sammensetning med hvelpr m., ‘hvalp’ «maaske gjennem dets Brug som Mandstilnavn». Kjær nevner i parentes Karl Ryghs tilnavnbok (1870: 30), og tilføyer at «de gamle Former vise dog, at man ikke her har hvelpr, men et deraf afledet hvelpi». Ifølge E.H. Lind (Bin. sp. 163) er tilnavnet hvelpr bare kjent brukt om én person, den islandske landnåmsmannen som også Karl Rygh viser til, dessuten er en orknøying nevnt «Hvndi ... eða Hvelpr» i Olav den helliges saga, tilsynelatende må det her forstås som fornavn (jfr. Lind sp. 602). Lind (Bin. sp. 163) fører også opp tilnavnet Hvelpi, som han mener «antagl.» foreligger i Kvalby, men som ellers er ukjent. Tilnavnstypen, svake sideformer til sterkt bøyde navn, er det imidlertid mange eksempler på, jfr. Balkr : Balki, Knappr : Knappi, Lamb : Lambi (jfr. Måbø nedenfor), Selr : Seli. Også hos Fritzner finnes hvelpr forklart som mannsnavn og tilnavn, og han nevner i tillegg at det «forekommer som Udtryk af Foragt brugt om en Mandsperson, der ansees for endnu ikke at være voxen» (i Fritzner IV s. 171 nevnes også hvelpi med hv. til Lind Bin.). I Danmark er Hwalp navn på en adelsslekt, og Hwelp er belagt som fornavn, men noen svakt bøyd form synes ikke belagt (DgP II 483).
Jeg kan ikke se at disse personnavnene eller tilnavnene har vært foreslått som gårdsnavnforledd andre steder i Skandinavia, men fra Yorkshire har Gillian Fellows-Jensen (1968: 147) registrert et teignavnbelegg «in Quelpesete» fra 1283, som etter formen kunne synes å være et tidligere bebyggelsesnavn. Hun fører det opp under mannsnavnet Hvelpr, men viser også til forekomsten av tilnavnet og en mulig svak form Hvelpi av dette.
Ett annet norsk gårdsnavn kan tenkes å ha samme forledd som Kvalby, men da bevart i en mer opprinnelig form. Gnr. 28 Kvelperud i Ål uttales kvæ72qperú ifølge NG V (s. 139), mens en yngre oppskrift i AN saml. har ["kvezqpru], som samsvarer med den lokalt brukte formen Kvelprud (Opsata 1968: 342). Navnet er ifølge NG første gang belagt som «Kolperud» i Stavanger stiftsbok, Grågås (ca. 1620), skrevet «Kolperudt» i den trykte utgaven (s. 143). I 1647-matrikkelen er det skrevet «Quelperud», og ifølge NG «Qualperud» i 1657 og «Qvelperud» i 1723. Hjalmar Falk bemerker i kommentaren i NG at forleddet «synes nærmest at være Gen. Flt. af hvelpr m., Hvalp», men tilføyer med henvisning til Fritzner at hvelpr i norrønt brukes både som mannsnavn og tilnavn, og at Kvelp ifølge Mehlum (s. 367)¹⁶ fremdeles brukes som navn i Gudbrandsdalen og på Sunnmøre. «Man kunde da tænke sig, at en Sideform *Hvelpi ligger til Grund for Gaardnavnet, saaledes som antaget i Bd. IV, 2 S. 190 for Kvalby GN. 64 i S. Land». Kvelperud er klassifisert som halvgård i 1647, men det er noe usikkert hvorvidt navnet går tilbake til middelalderen. Flere av nabogårdene – med om lag jevngamle belegg – har navn med antroponyme forledd, og Kvelperud, Kolbjørnsgard (gnr. 27) og Tormodsgard (gnr. 30,1) antas å være utskilte deler av en større gård Líð, jfr. grendenavnet Liagardane (Opsata 1968: 295, 342).¹⁷ Så vel uttalen og skriftformene f.o.m. 1647 samt sannsynligheten for at Kvelperud er et partsnavn, støtter Falks tolkning.
For øvrig har jeg ikke funnet bebyggelsesnavn der dette tilnavnet eller det tilsvarende appellativet kunne tenkes å inngå, men Valpetorp i Risinge sn. i Östergötland kunne tenkes å være en parallell navnelaging.¹⁸ Heller ikke blant naturnavn synes det å være mange paralleller, og blant de få som finnes, synes flere å være knyttet til mindre innsjøer (jfr. Indrebø 1924: 119 og 1933a: 109, Venås 1987: 300, SOÄ XIX 287).¹⁹ . Fra dansk område foreslår John Kousgård Sørensen (DSÅ III 182 f.) tolkningen *Hvalpsø til (hunde)hvalp (evt. «tilstedeværelsen af ulvehvalpe eller bjørnehvalpe») i tre navn under overskriften «Hvalsø, Valpasjö», og antyder samme tolkning i enda et skånsk navn. Hva den saklig bakgrunnen for navngivningen kunne være, sier han imidlertid ingenting om, og den er vel også vanskelig å bestemme. De aktuelle norske navnene er knyttet til forholdsvis små lokaliteter på avsidesliggende steder (Hvalpåsen i Hole er et mulig unntak; se note 233). Man kunne tenke seg at det forelå et liknende forhold som de alminnelige Kalven og Kua (ofte som skjærnavn), og en assosiasjon til et nærliggende sted med navn på Hund-. Denne dyrebetegnelsen er vanlig i navn på tjern – sjeldnere på større sjøer (Indrebø 1924: 98 f.), men i alle fall for de aktuelle norske Kvelp-navnenes vedkommende er det ikke registrert lokaliteter med navn på Hund- i nærheten.²⁰
Foruten å være vanlig i innsjønavn er Hund- også forledd i flere elvenavn. Hvelpr synes derimot å være uvanlig i en slik sammenheng. Etter en relativt rask gjennomgåelse av noen standardverk har jeg bare funnet ett eksempel, Valpån i Fryksdal hd. i Värmland (jfr. SOV II 78). Det er imidlertid ikke usannsynlig at det ligger et elvenavn *Kvelp- e.l. til grunn for navnet Kvelpadalen i Kinsarvik.
På grunnlag av de tre uavhengige diplomatarieformene for Kvalby, rødeboksformen og belegget fra 1542 (Mariakirkens jordebok) kan noen annen norrøn form enn Hvelpabýr knapt komme på tale, til tross for at alle de yngre formene og likeledes uttalen taler imot en slik tolkning.²¹ Uttalen av gårdsnavnet er i det hele tatt vanskelig å forklare. Det er lett forståelig at p har falt bort foran b, men uttalen med (lang) [a] for ventet (kort) [æ] lar seg ikke forklare på grunnlag av dialekten. Som en lydrett utvikling fra Hvelpabýr skulle man nærmest ventet *["kvæqpy] eller *["kvæqby] (jfr. dialektuttalen [kvæqp] av nynorsk kvelp; synopsen ved Norsk målførearkiv). Appellativet hvelpr har mange ulike former i norske dialekter, og former med [a] finnes både i sørøst og i nord, se navneeksemplene i note 233). Tilsvarende former finnes også i dansk og svensk, og er trolig utviklet på nordisk grunn (Hellquist 1948) – muligens ved depalatalisering av æ (Nielsen 1969: 164). Formene med a opptrer tidligst i dansk (jfr. ODS, Kalkar under hvælp, og det tidlige eksempelet på adelsnavnet Hwalp; DgP II 483), men dialektformer med [æ] finnes så vel i danske som svenske dialekter. Formen «j Hwalpaby» fra 1412 kunne kanskje indikere at formen hvalp var brukt på Hedmarken allerede på tidlig 1400-tall, men påskriften til det samme brevet gjør dette usikkert. I alle fall finnes det ikke argumenter for at formen kvalp skulle ha vært brukt i Land, og at appellativet så sekundært er gått over til [kvælp], mens forleddet i gårdsnavnet har stivnet i en tidligere brukt form. Den registrerte uttalen kan sannsynligst forklares ved skriftpåvirkning, muligens kan også en assosiasjon til navn som Kval (av hváll; jfr. NG IV2 79) ha spilt en rolle. Så godt som alle formene f.o.m. 1592 kan normaliseres som «Hval(e)by», og de har nok blitt oppfattet som de korrekte; jfr. formen «Hvalby» i matrikkelutkastet 1950.
Spørsmålet blir så hva som kan ligge bak navnet Hvelpabýr – om Ryghs og Kjærs tolkning kan sannsynliggjøres. I utgangspunktet er det betenkelig å tolke et navn til et ellers ukjent ord (eller – som her – tilnavn) som man ved henvisning til det navnet som skal tolkes, hevder kan ha eksistert. Tanken om et persontilnavn Hvelpi blir noe mer sannsynlig i og med det parallelle eksempelet fra Ål, men i det tilfellet er det tvil om hvor gammelt navnet kan være.
Magnus Olsen (1929: 52) forklarer Kvalby uten videre som «hvalpe-gården», og impliserer altså en appellativ tolkning (gen. pl.) av forleddet. Det er imidlertid vanskelig å forestille seg hvilke saklige forhold som kunne gi opphav til et slikt navn, om det da ikke skulle være en spøkefull hentydning til en gård som på et gitt tidspunkt var tatt opp (ryddet) eller brukt av noen yngre mennesker, f.eks. yngre barn av bonden på en modergård.
En forbindelse til et *Hvelpatjarn er her utelukket, men et evt. bekkenavn *Hvelp- kunne kanskje være mulig; det er en liten bekk mellom By og Kvalby. En slik tolkning er i alle fall like sannsynlig som tilnavntolkningen. I Kvelperud i Ål kommer hverken et innsjønavn eller et bekkenavn på tale, og tilnavntolkningen er, som nevnt, sannsynlig.
Olsen (loc. cit.) anser Kvalby som en utskilt part av (gnr. 62) By, og etter beliggenheten mellom By og gnr. 65 Fall kan dette ikke utelukkes. Også den seint belagte gnr. 63 Rødberg kunne være utskilt fra By, evt. være en yngre, utskilt del av Kvalby. Landskyldstørrelsen tyder likevel på at Kvalby ikke er yngre enn By. De gamle gårdene ligger her nærmest på linje langs Randsfjorden. Nord for By ligger kirkestedet gnr. 60.61 Hov med gnr. 59 Grette lenger opp fra sjøen, deretter følger gnr. 45–47 Berg og gnr. 43 Skje (Skeið), med gnr. 44 Rud noe innenfor og gnr. 42,3 Mo utenfor denne. Sør for Fall ligger gnr. 66 Ringstad og gnr. 67 Granum.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Hov høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 88 lpd. Berg skyldte 55 lpd., Kvalby 40 lpd., Skje 28 lpd. og heim-gården Granum 23 lpd. By, Fall, Grette og Røberg skyldte 20 lpd. hver, mens ødegårdene Mo og Rud skyldte 7 lpd. hver og Ringstad 5 lpd. (alle tre synes å være belagt første gang i 1647). Gjennomsnittsskylda for disse 11 gårdene i 1647 var 29,7 lpd., og Kvalby hadde en relativ skyld på 1,4, mot 0,7 for By. På dette grunnlag er det vanskelig uten videre å akseptere at Kvalby skulle være utskilt fra By. Mer sannsynlig ville det være om begge gårdene opprinnelig var deler av Hov, kanskje opprinnelige teiger. Dette blir selvsagt høyst usikkert, og det har heller ikke latt seg gjøre å gi en entydig tolkning av forleddet

Kvisslingeby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 21

GK7B SV 6310 (Kvisljungeby)

S 1 km

– Kö2s-l9i]êby, Kø1s-li]ê-, KÕSLì]ê- (OGB)

j Kuslungabø, j Kuslungsbø, j Kutlungabø, j Kutlungsbø RB 326, 1388. j Kutlunghabø RB 327, 1402. j Cutzlungaby RB 328 (tilf), 1400-t?. paa Kuslinge by (2 br + 1 fattig) NRJ IV 173, 1528. i Kwszlungeby (2 br + presten) NRJ V 142, 1542. i Kwszligeby NRJ V 143, 1542. Kwsslingeby 1544 OGB. Quislungbi 1568 OGB. y Quislungbi (3 br) NRJ V 575f, 1568. y Quislungby (3 br) NRJ V 605 614 638, 1568. Quislungbye 1586 OGB. Qwis(s)lingeby 1659–1811 OGB. Qwis(s)lingby 1665 OGB. 1680 OGB. Qwisslunge by Db bl 113, 1688 OGB. Qwisslungeby 1719 OGB. Quis(s)liungby o d 1758 OGB. 1825 OGB. Qwissjungeby (altern) 1758 OGB. Köslönge By 1760 OGB. Queslinge By Bj nr 10 OGB. Qvisljungeby 1881 OGB. Kvisljungeby 1909f OGB. Qvistljungby GS OGB. Kvistljungby SvO OGB.
Så vel oppslagsformen i OGB som kartformen på GK er misvisende. Formen fra 1760 viser at den registrerte uttalen har lang tradisjon og samsvarer godt med middelalderformene

I OGB tolkes forleddet primært i samsvar med E.H. Linds forklaring (Bin. sp. 228) til gen. pl. av et «släktnamn» *Kutlungar,²² avledet av et persontilnavn Kútr («’den kutryggige’ el. ’den lille tjocke’»), men det gjøres oppmerksom på at et slikt tilnavn er «från gammal tid ej säkert styrkt». Utgiveren (Hjalmar Lindroth) anser denne tolkningen som i hovedsak sikkert riktig, men foreslår likevel at det her kan ha forkommet en parallell på -lungr til det nyislandske kútlingur, «’småvuxen person’, och att de första åborna direkt uppkallats efter sin litenhet». Forskjellen mellom de to tolkningene er likevel minimal. De varierende skriftformene drøftes kort, og det påpekes at dialektuttalen stemmer med den lydrette utviklingen fra Kútl- til Kúsl-, mens skriftformene bygger dels på feilskriving og dels på et ønske om å pynte på navnet.
Tolkningen kan vanskelig motbevises, og navnet synes å kunne sammenholdes med en rekke svenske navn på by der forleddet
innehålla personbeteckningar på inga (linga, unga), som äro genitiviska pluraler af bildningar på ing, i regel afledda af personnamn, men icke så sällan också utgående från terrängbeteckningar, ortnamn (bl. a. vattendragsnamn) m. m. (Hellquist 1918: 91).
Elof Hellquist (loc. cit.) har mange eksempler, men presiserer at de aller fleste er fra Uppland, og når det gjelder Kvisslingeby, tar han dette med etter noen få dalslandske navn som han er i tvil om skal forklares på samme måte. Her føyes altså til: «Äfven erinras om fsv. [!] Kutlungabør, nu Kvistljungby Säfve Boh. l.», og i en note stiller han spørsmålet «föreligger här ett skriffel i urkunderna?» og sammenholder den nysvenske skriftformen med «det fvn. släktnamnet Kvistlingar (och Kvistungar)» og det gsv. navnet «Quistlyngæthorpom», som han i 1904 (s. 77) kommenterer i forbindelse med stedsnavnet Kvistlinge. Hellquist, som tydeligvis ikke hadde tilgang til noe større utvalg eldre belegg, har altså ikke foreslått noe «släktnamn» *Kutlungar som forledd i Kvisslingeby, og det burde ikke være noe i veien for å forsøke en appellativ tolkning, f.eks. en person- eller innbyggerbetegnelse dannet til et personnavn, tilnavn eller stedsnavn.
Om nå Lind skulle ha rett i at det her foreligger gen. pl. av en ætlingbetegnelse, kan forleddet i denne være enten Kus(l) eller Kut(l), og avledningsendelsen enten ungar eller lungar. Foruten det nevnte, tvilsomme tilnavnet Kútr fører Lind (Bin. sp. 227 f.) opp et likeledes konstruert Kúti. Ut fra flere av de eldre og alle de yngre formene av Kvisslingeby er et forledd på s vel så sannsynlig, og man kunne tenke på ett av tilnavnene Kúss eller Kúsi, som begge er belagt i middelalderen, og som også er foreslått som forledd i stedsnavn. Kúss settes til nynorsk kus m., ‘pukkel’, og Kúsi tilsvarer nynorsk kuse m., ‘buse, kakse’. Med en avledningsendelse lungr kunne nok tenkes en personbetegnelse *kúslungr, i flertallsform *kúslungar, men avledninger på lung er uvanlige i slik sammenheng (jfr. Torp 1909 §43).
Lind (loc. cit.) viser imidlertid til et liknende navn i Sauherad i Telemark, gnr. 55 Kuslungen, som er skrevet «Koszlonngenn» i NKJ I 45, «Kouszlungen» i 1585 (NG), feilskrevet «Kouszlund» i 1593 (NG), men seinere mer eller mindre som i dag. Ifølge NG VII 225 skal uttalen være ku2sslóngen, og Hjalmar Falk foreslår noen usikre tolkninger: at navnet skal være et ellers ukjent appellativ, en avledning av kusall m., «liden rundagtig Sten», eller en diminutiv fra kusse m., ‘kalv’, men han konkluderer med at «ogsaa andre Forklaringer ere mulige, da -sl kan være opstaaet af -tl». I bygdeboka (Kirkeby 1985: 348) er det sannsynliggjort at Kuslungen tilsvarer gården som kalles «j Þores rudhi» i RB 6, og at navnet ble knyttet til gården etter at den ble gjenopptatt etter ødetida. Kirkeby har ingen forklaring til navnet, og det har ikke stått på kartene siden 1890-utgaven av RK 14 A Kongsberg (bnr. 1 og 2 har siden 1910 og 1926 hatt navnet Høyom; på N50 skrevet «Høyum»). Kirkeby beskriver beliggenheten av gårdsvaldet slik: «Heile Kuslungen grensar i aust til Sauarelva, i sud etter bekken mot Tangen av Vegheim, i nord etter bekken til Sauar (Rinde) og i vest til Sauar og Vegheim» (op. cit. 349 f.).
Avledninger på ung, evt. i utvidet form lung, finnes ofte som navn på innsjøer, jfr. Indrebø 1924: 254 f.), men forekommer også i elvenavn (NE 382). Ifølge Per Hovda (1966: 13) er det imidlertid tvilsomt om den utvidete formen lung finnes i elvenavn; i navn som synes å ha denne endelsen, hører l trolig til ordstammen. I Kuslungen kan det knapt foreligge noe opprinnelig innsjønavn, men etter beliggenheten ville det ikke være urimelig å søke et elve- eller bekkenavn, og da burde man kunne tenke seg avledning til en stamme Kusl-. Det skulle ikke være noe i veien for å tenke seg et bekkenavn *Kuslungr dannet som diminutiv til kusli m., sideform/avledning til kussi, ‘kalv’ (jfr. Torp 1909 §36). Flere steder finnes elvenavn dannet til kalv, selv om det er tvilsomt om særlig mange av dem er gamle.²³
Det skulle etter dette være mulig å tolke forleddet i Kvisslingeby som et forsvunnet elve- eller bekkenavn *Kuslungr, evt. kunne *Kuslungr uendret ha gått over på en bebyggelse ved en bekk *Kuslungr, og beboerne kunne ha fått innbyggerbetegnelsen *kuslungar, som igjen kan ligge til grunn for Kvisslingeby. Den aktuelle bekken måtte i så fall være den som sørfra renner ut i Björbäck (Osbäcken på kartet). Fra Kvisslingeby har OGB bare registrert ett bekkenavn, Ladde bäck, som tydeligvis er sekundært til Ladde bro (hvilken bekk dette gjelder, lar seg ikke bestemme ut fra OGB IV jfr. OGB IV 75, 102).
Kvisslingeby ligger ca. 1 km sørøst for kirkestedet og har fra gammelt av bestått av tre gårder (3 mt.), f.eks. i 1528, og de fire beleggene i RB 326 kunne kanskje tolkes som at bebyggelsen allerede på 1300-tallet var delt i flere bruk. Størrelsen kan tas som en indikasjon på relativt høy alder, noe som igjen skulle kunne støtte tanken om et alderdommelig navn. Så vel tolkning som en nærmere tidfesting blir ellers ganske usikker. Se nærmere om beliggenheten og forholdet til nabogårdene ved drøftingen av Lexby og Låssby nedenfor

Källsby

Inlands Nordre hd. (Jörlanda sn.), Båhuslen

OGB VI1 51

GK7B NV 6335

V 1 km

– cæ1lsbý_ (OGB)

paa Keelby, paa Keelsby (2 br + 1 fattig) NRJ IV 187, 1528. i Kielszby (2 br) NRJ V 131, 1542. Kielssby 1544 OGB. i Kielsbi (2 br) NRJ V 510, 1568, Kielsby NRJ V 594 611 630, 1568. 1568 OGB. 1568–86 Kielsby(e) OGB. Kielsby («en gaard … strax norden for aaen») JN 171, 1594. Kielssbye 1613 GSH OGB. Kielsbye Aktst II 72, 1648. Kielssby 1659 OGB. Kiäl(l)s(s)by 1665–1758 OGB. Kiälsbÿ 1673 K OGB. Kjäl(l)sby 1811–81 OGB. Källsby Jr OGB

Assar Janzén gir i OGB følgende forklaring til navnet:
Sannolikt mansn. Käll (fvn. Ketill, fsv. Kætil), mycket vanligt i boh. ON (Lindroth i GBFT 1945 s. 63 f.). Mindre troligt är att f. l. är fsv. Kældor (Kæller o.d.) (Lind Dopn. sp. 683), vilket, med tvivelaktig rätt, altern. antagits ingå i en del boh. ON med f. l. Källs-; se Bd 20: 1 s. 173 med litt. De tidigaste no. beläggen på Kelldor är från 1424 och 1499.
Trass i de unge eldstebeleggene skulle det ikke være noen grunn til å være så forsiktig; de parallelle navnene fra Bærum og Norderhov styrker argumentet for Ketill. For en kommentar til mannsnavnet, se *Ketilsbýr s. 266 f. ovenfor.
Källsby ligger ved Källsby kile av Hakefjorden, som nabogård i vest til kirkestedet Jörlanda (med Kyrkeby), som er omkranset av gårder med navn på by. I sørvest (sør for Källsby) ligger Halleby (som nå også omfatter den gamle gården Åker), i sør Håby og i øst Törreby. Utenfor denne sentrale bebyggelsen ligger Lunden og Gilltorp nord for Kyrkeby, i nordøst Kårtvet og Vulseröd, i øst Tortorp og Raröd, i sørøst Röd og Inlag, og i sør Hakebol og Kollekärr (tidl. kalt Katteröd). Kyrkeby er i OGB oppført med to hele og ett halvt mt., Källsby, Håby og Tørreby med to mt. hver, mens Halleby fra gammelt har vært ett mt. Av de mer perifere gårdene har Raröd to mt., Gilltorp, Tortorp, Vulseröd, Röd og Åker ett mt., mens Hakebol har et halvt, Kårtvet, Inlag, Kollekärr og Hakebol et kvart og Lunden et åttendedels mt. By-gårdene må etter størrelse og beliggenhet regnes blant de eldste bosetningene, men likevel sekundære til det gamle soknesenteret Jörlanda, der Kyrkeby siden middelalderen har vært navn på bebyggelsen. I motsetning til de norske *Ketilsbýr og Kittilsby må Källsby i Båhuslen antas å være en vikingtidsbebyggelse, trolig en tidlig utskilt del av Jörlanda

Kårby

gnr. 54 i Hof hd., Vestfold

NG VI 55

N50 1814.3 6397

Sø 3,8 km

Rel. skyld: 0,8

– ka7a72rby (Bugge u.å.), kø72rby (Bugge 1883), kø2rby (NG), "kÆrby (AN 1941), "kørby (AN 1952).
Bugges første, udaterte oppskrift er etter to gutter fra Hof; den andre etter en mann fra gnr. 16.17 Berg i Tjølling og etter én fra Botne sn

(Cherby NKJ I 83, 1575). Kareby, Karrebye ¼ 1647 VI 92f. Kaarebye 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. Kaarebye 1723 matr E M. Kaareby 1723 NG. Korbye 1801 ft. Kaareby 1838 matr. Kaarby 1886 matr.
I NG finnes bare belegg fra 1668 og 1723. Det forvanskete belegget fra Stiftsboka gjelder en gård som skyldte 1 hvit til Hoff kirke, og det er sannsynligvis Kårby, selv om hele gården var bondegods i 1647

Albert Kjær tolker i NG Kårby til mannsnavnet Kári med hv. til Oluf Rygh i GPNS, som (s. 153) karakteriserer det som et gammelt navn; i hans tid fremdeles brukt på Vestlandet. E.H. Lind (sp. 675 f.) har ikke så svært mange belegg, men kommenterer likevel at det «hör til de mera brukliga dopnamnen både i Norge ock på Island allt ifrån vikingatiden». Det finnes også brukt om diktete personer og som tilnavn, og det forekommer i runeinnskrifter. I Lind Suppl. (sp. 542–44) presenteres ytterligere noen belegg, og etter lokaliseringen synes det å ha vært vanligere på Vestlandet enn i Øst-Norge. Det er imidlertid adskillige navnebærere fra Oppland og Østfold og også noen fra Båhuslen. Fra Vestfold nevnes bare en prest med patronymet «Karason» (DN VII 337; Tønsberg, 1398). Lundgren-Brate nevner noen få belegg under «Kare» (s. 147), og det er mulig at «*Kori (?)», som på s. 154 jevnføres med det enkeltstående Kori hos Lind (sp. 714), men som antas foreligge i noen svenske stedsnavn, i virkeligheten også gjelder Kári. I SMPs samlinger er det bare 12 belegg på fornavnet Kare (tidligst i Lund på 1100-tallet) og 15 på patronymet, men navnet finnes også i 15 runeinnskrifter. Også i Danmark finnes noen få navnebærere (DgP I 724 f.), og fra England nevner Erik Björkman et par eksempler (s. 76; jfr. Fellows-Jensen 1968: 161, Insley s. 249 f.). Navnet er altså alt overveiende vestnordisk.
Som forledd i norske gårdsnavn kan personnavnet ifølge GPNS (s. 153) forveksles med Kárr, og Rygh ser her heller ikke bort fra at enkelte stedsnavn kan inneholde kvinnenavnet Kára, som han imidlertid bemerker «neppe [kan] paavises fra historisk Tid, men kan nok derfor have været brugt». Utgiverne tilføyer at Lundgren antar dette foreligger i svenske stedsnavn. Rygh fører opp hele 39 norske gårdsnavn som kan inneholde Kári. Av disse er det foruten de to på by/bø, også fem på stad og tre på rud/rød, og 11 som er sammensatt med andre kulturledd. Det er likevel uforholdsvis mange sammensetninger med et naturord, og dette setter personnavnet i en særstilling. Stedsnavnene burde undersøkes nærmere.
E.H. Lind har ingen stedsnavneksempler under sitt oppslag på Kári (sp. 675 f.), men i supplementsbindet (sp. 544) bemerker han at personnavnet forekommer «märkligt ofta i norska gårdsnamn», og han ser dette som «ett tecken till att namnet varit allmännare i förhistorisk tid än senare». Han har noen eksempler ut over dem man finner hos Rygh, bl.a. relativt mange fra Båhuslen og noen fra Jemtland. Fra eldre svensk område nevner Lundgren-Brate noen stedsnavn, bl.a. to sammensetninger på stad, og Elof Hellquist (1918: 61) har to Kårby fra Östergötland og ett fra Dalarna. På s. 77 nevner han ellers at også det nærmest appellative Karlaby nå unntaksvis kan framstå som Kårby; jeg kan for øvrig ikke se at dette nevnes av Lars Hellberg (1950).
I Danmark antas personnavnet «maaske» å foreligge i et torp-navn i Jylland og i «Karis gordh» i København, kjent fra 1510. Fra tidligere dansk område (Kristianstads län) nevner John Kousgård Sørensen (1958a: 96) et Kårestad, først belagt i 1529. Erik Björkman nevner et «Carebi» (DB) fra Yorkshire, nå forsvunnet; jfr. Fellows-Jensen 1968: 161, som også har et tilsvarende navn fra Lincolnshire foruten noen få andre sammensetninger. Fra Norfolk har John Insley (s. 249) registrert personnavnet som forledd i to teignavn. Også i Normandie finnes Kári som stedsnavnforledd (Carbec, fire Cartot og fire Carville); det var for øvrig der ett av de vanligste nordiske mannsnavnene. (Adigard s. 116).
Kjærs og Ryghs tolkning av Kårby i Hof bygger, som nevnt, på to nærmest identiske skriftformer fra 1668 og 1723, og det eldste belegget fra 1575 (om dette virkelig gjelder denne gården) samt uttalen kunne i utgangspunktet så tvil om den er rett. Etter oppføringen av belegg for Kårbø på Lesja tar E.H. Lind (Suppl. sp. 545) med Kårby under hv. til NG VI og bemerker at det «anses vara samma namn». Belegget fra 1575 er så forvansket at det ikke kan tillegges stor vekt, og tolkningen må i stor grad baseres på den registrerte uttalen. Uttalen Bugge noterte i 1883 etter en informant «fra Berg i Hoff» og én «fra Botne», må ha vært ansett som mer pålitelig enn den første, notert etter «2 Gutter fra Hoff». Den er da også bekreftet av to uavhengige oppskrifter i AN. Det kan synes vanskelig å forstå hvordan lang á kan utvikles til [ø] (evt. [Æ]) i dialekten, men det finnes klare paralleller til denne overgangen. Fra naboherredet Botne kan nevnes gnr. 19 Kårjord, skrevet «aa Karagerdj» i RB 76, som i NG VI 67 føres opp med uttalen kø72rjóq, og i Rygh 1882 (s. 3 f.) nevnes ytterligere noen eksempler på det Rygh her kaller «aa. Uren Udtale af denne Lyd, mer eller mindre ligt ö». Det er grunn til å tro at utviklingen er fremmet av at forleddet ikke lenger er blitt forstått som mannsnavnet, som tidlig er gått av bruk på Østlandet. På 1600-tallet må navnet i det hele tatt ha vært nærmest ukjent, idet bare seks skattebetalere ifølge 1647-matrikkelen het Kåre – to var fra Oppland, de øvrige fra Nordland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane (AN saml.). I 1801-folketellingen er det registrert én navnebærer («Kore») i Gran hd. på Hadeland, åtte fra Hordaland og fem fra Sogn og Fjordane («Kaare»).
Kårby ligger ca. 1 km sør for gnr. 63.64 Sundby, mellom gnr. 53 Hallerud og gnr. 55 Lørdal. I sørøst ligger gnr. 56 Haugtuft og gnr. 58 Hærland, og i sørvest gnr. 50 Grennes. Nordvest for Hallerud ligger gnr. 51 Tormodsrud, gnr. 68. 69 Rønneberg og gnr. 66.67 Fogstad. Tvers over Hillestadvatnet ved Sundbyfoss ligger gnr. 62 Nøtenes.
I 1647 hadde Sundby langt den høyeste skylda av disse gårdene, tilsv. 68 lpd. korn, mens Nøtenes skyldte 40 lpd. og Fogstad 32 lpd. Grennes står oppført med en skyld på 26 lpd., Lørdal skyldte 24 lpd. og Kårby 16 lpd. Deretter fulgte Rønneberg med 14 lpd., Haugtuft med 10 lpd. og Hallerud og Tormodsrud hhv. 8 og 4 lpd. Også Hærland, likesom Tormodsrud kjent siden RB, skyldte 4 lpd. i 1647. Kårby får en relativ skyld på 0,8 mot 3,2 for Sundby. Det kan etter dette være grunn til å anse Kårby som eldre enn rud-gårdene, men betraktelig yngre enn Sundby. Navnet på denne gården kan muligens anses som svært gammelt, norrønt Sundbýr, gitt etter et overfartssted over elva her; jfr. denne tolkningen som alternativ til det alminneligere og som oftest yngre Sunnbýr i NG VI 56. Kårby kan kanskje anses som et seint vikingtidsnavn, men en datering til kristen middelalder blir vel mer sannsynlig

Kårbø

gnr. 115 i Lesja hd., Oppland

NG IV1 25

N50 1419.2 9688

Ø 4,2 km

Rel. skyld: 1,2

– kaa'2rbø (Bugge 1883), kå'2rbø (NG)

j Karæbœ a Læsium DN VIII 260, 1384 (Mo, Lom pgd). Korby 1520 NG = Korby NRJ IV 56, 1528. Corby OE 59, ca 1535. Korby DN III 854, 1555 (Bø). Karby NLR I 140, 1557–58. NLR II 191, 1560–61. Korbiø 1578 NG. Karbøe 1606 NG. Kaarbøe 1/1 1647 IV 159. Karbøe 1661 lk. Kaarbøe 1665 matr. 1668 NG. (2 gd) 1723 matr E M. 1801 ft. Kaarbø 1838 matr

Oluf Rygh kommenterer i NG: «Kárabœr, Kaares Gaard, af Mandsnavnet Kaare (Kári). Ligesom de nærmest følgende Gaarde vistnok Part af en opr. samlet Gaard Bœr». Han sikter her til gnr. 116 Augard, gnr. 117.118 Bø og gnr. 119 Isaksbø (se ovenfor).
De gamle gårdene på Lesja ligger på nordsida av Lågen, og Kårbø ligger mellom gnr. 117–118 Bø i øst og gnr. 114 Ulateig i vest, vel 4 km øst for kirkestedet. Ved Bø ligger også gnr. 116 Augard, som ikke er navngitt på kartet, og øst for Bø følger gnr. 119 Isaksbø, gnr. 120 Selsjord, gnr. 121 Hovauk, gnr. 122 Hålåk og gnr. 124 Håkåstad. Vest for Ulateig ligger gnr. 113 Sili, gnr. 112 Ølstad og gnr. 111 Hauge.
Skattematrikkelen fra 1647 viser at Bø hadde den høyeste skylda av disse gårdene, tilsvarende 70 lpd., fulgt av Hauge med 50 lpd. Ølstad, Hovauk, Hålåk og Kårbø skyldte 40 lpd. hver (og godt over gjennomsnittet 32,5 lpd.), mens Sili og Selsjord skyldte 30 lpd. Augard, Ulateig og Isaksbø skyldte 15 lpd. hver, og Håkåstad skyldte 5 lpd. Kårbø får en relativ skyld på 1,2 mot 2,2 for Bø og snaut 0,5 for Isaksbø. Dersom Rygh har rett i sin antakelse om gårddeling, vil det være naturlig å se de største gårdene her, Hauge og Bø, som sentrum for to primærgårder, hvorav bare Hauge har beholdt sitt navn (en tredje storgård ville kunne hatt sentrum ved kirkestedet Hov).
Av de undersøkte gårdene vil det være rimelig å se gnr. 112–14 sammen med Hauge og gnr. 115–119 sammen med Bø (slik Rygh foreslår). I 1647 var den sammenlagte landskylda for disse to gårdssamlingene hhv. 135 og 140 lpd. Muligens har imidlertid gnr. 109.110 Hattrem (55 lpd.) ligget sammen med Hauge, og likeledes kunne gnr. 120–122 ses på som utskilt fra Bø. Gårdskompleksene ville i så fall hatt en samlet skyld på hhv. 190 og 210 lpd. Dette kan neppe bli annet enn løst funderte spekulasjoner, men det bør kunne illustrere at Ryghs tanke om Kårbø som et opprinnelig partsnavn kan ha noe for seg. Det viser likeledes at Kårbø, både etter beliggenhet og landskyld må antas å ha vært en relativt tidlig utskilt del, langt eldre enn Isaksbø, der i alle fall navnet jo tidligst kan være fra kristen middelalder og rimeligvis seinere. Rimeligvis hører både Kårbø og Ølstad (av mannsnavnet Ǫlvir?) til vikingtidsnavnene

Kårbø

gnr. 11 i Herdla hd., Hordaland

NG XI 379

N50 1116.3 8225

Nø 5 km

Rel. skyld: 0,8

– ka7a71rsbø, ka7a72rbø, kaa2rebø (Bugge 1880–84), kå72rbø (NG), "kå7rbø (AN 1947)
Etter den første av Bugges uttaleopplysninger er det tilføyd «Nei!». Den andre oppskriften er notert etter to informanter

Kwrumsbø (øde) OE 69, 1533. Kerisbie («maaske rettet til Korisbie») 1563 NG. po Korisbie NLR III 97, 1563. j Korisboe NLR III 107, 1563. aff Kuerisbøe NLR IV 73, 1566–67. po Kurrisbøe NLR IV 172, 1566–67. Karrilsbøe (Karrusbøe?) 1610 NG. Kaarisbøe 1611 NG. Kariszbøe, Kaarisbøe 1620 NG. Kaaridzbøe 1647 XI 281. Koursbøe 1661 lk. Korsbøe 1665 matr. 1667 NG. Coursbøe 1723 matr E. Koursbøe 1723 matr M. 1723 NG. 1801 ft. Kaursbø 1838 matr. Kaarbø 1886 matr

Magnus Olsen innleder sin kommentar i NG med å sitere (et notat etter?) Oluf Rygh: «De ældre Skriftformer, lige fra Begyndelsen af 16de Aarh., fastholde saa konsekvent s-, at man ikke kan betvivle, at dette er det oprindelige», og viser så til GPNS s. 155, der Rygh i kommentaren etter Kári skriver følgende om Kårbø:
Kaarbø 11 i Herlø skrives i ældre Tid i paafaldende Former, der i sig selv ere vanskelige at forstaa og desuden synes vanskelig at kunne forenes med den nuværende Form …
Olsen fortsetter med å slå fast at hovedleddet er bœr, men «ved Forklaringen af dette Navn […] er man henvist til usikre Gjetninger». Han foreslår at navnet kan komme av *Karlshǫfuðsbœr, tilføyer at mannsnavnet Karlshǫfuð ikke er uvanlig på Vestlandet i middelalderen og forklarer så utviklingen:
Av dette kunne utvikles *Karshus, *Kǫrsus- (jfr. for den til sen Tid fortsatte u-Omlyd Amund B. Larsen, Bergens bymål) og videre, ved Dissimilation af det første -s- og ved den for vestnorske Dialekter eiendommelige Overgang af svagt betonet -u- til -e-, Koris-. Senere er da ogsaa det andet s- faldt bort; jfr. Skaanevik GN. 17, 6. Ligesaa stærkt sammendraget er Gaardnavnet Karlsnes i Hadsel (Kalzhofudnes AB. 99).
Henvisningen til gårdsnavnet i Skånevik gjelder Bruntveit, uttalt med tonem 1 og skrevet Brunstuedt i 1610 (NG XI 48; der Olsen forklarer forleddet som opprinnelig tostavet, fortrinnsvis et personnavn). «Karlsnes» er gnr. 73 (nå) Kallsnes, jfr. NG XVI 364.
Magnus Olsens forklaring synes noe anstrengt, men det har ikke lykkes meg å erstatte den med noen bedre. Ifølge GPNS (s. 157) finnes Karlshǫfuð «ikke sjelden» på Vestlandet i middelalderen, og E.H. Lind (sp. 678 f.) nevner da også en del eksempler, hovedsakelig fra sagaene, men også noen fra diplomatariet, tidligst i 1309 (jfr. ett eksempel også i Lind Suppl. sp. 554). Navnet forekommer ikke hos Lundgren-Brate eller i SMPs samlinger, og i DgP nevnes under Karlhofthi bare et eksempel fra Saxo, ett fra Compendium Saxonis og ett fra Reichenau-lista (DgP I 729; jfr. tilnavnet Karlhǫfði i Lind Bin. sp. 189). Fra England har Erik Björkman (s. 78) ett eksempel. Så vel i GPNS og hos Lind er Kallsnes i Hadsel er det eneste stedsnavn som nevnes under Karlshǫfuð.
Kårbø ligger forholdsvis avsides på Holsnøyna mellom gnr. 10 Landsvik og gnr. 12 Brotshaug. Lenger vest ligger gnr. 13 Husebø og gnr. 14 Skjeljanger. Kirkestedet gnr. 15 Herdla ligger ca. 5 km over fjorden i sørvest. Om lag like langt i sør, men på Holsnøyna, ligger gnr. 1–7: Eikeland, Ryland, Skintveit, Vikebø, Åsbø, Rossland og Skurtveit, og vest for Vikebø ligger den så vidt landfaste halvøya Io, gnr. 8.
Ifølge 1647-matrikkelen må Herdla ha vært den aller største av disse 14 gårdene; den skyldte tilsv. 80 lpd. korn. Landsvik skyldte 41,5 lpd. og Io, Ryland og Rossland skyldte 40 lpd. hver, Husebø skyldte 35 lpd., Skjeljanger 32,5 lpd. Kårbø og Eikeland skyldte 25 lpd. hver, mens Brotshaug skyldte 20 lpd., Skintveit 17,5 lpd. og Skurtveit, Vikebø og Åsbø skyldte 15 lpd. hver. Gjennomsnittsskylda var på 31,5 lpd., og Kårbø har dermed en relativ skyld på 0,8, Husebø 1,1 og Vikebø og Åsbø 0,5.
Det er grunn til å regne med at navnet Husebø har erstattet navnet på en eldre gård en gang i løpet av vikingtida, men Kårbø og Eikeland kan også antas å tilhøre om lag samme periode. Trolig er de to tveit-gårdene og de to andre bø-gårdene noe yngre enn Kårbø – kanskje fra tidlig middelalder.
Magnus Olsens tolkningsforsøk kan ikke avvises ut fra denne tidfestingen. Mangelen på parallelle navn og en så stor avstand mellom uttalen og de forholdsvis unge og innbyrdes avvikende skriftformene gjør likevel at tolkningen må anses som svært usikker

1. Til gnr. 20 Karavollen i Vik bemerker Albert Kjær i NG XII 155 at opprinnelsen er uviss, og plantenemnet kare m. ‘lav busk’, som jo vel kunne tenkes i sammensetning med voll, nevnes bare innledningsvis med opplysning om at Ross har registrert det «fra det Trondhjemske». I stedet foreslås, med henvisning til en (muntlig?) opplysning fra Magnus Olsen, mannsnavnet Kári med tidlig forkortelse av vokalen på grunn av aksentforskyvning. Navnet er ifølge NG første gang belagt i 1607 som «Karewold» i forbindelse med første gangs skyldsetting. Det kan rimeligvis antas å være et tidligere teignavn og neppe særlig gammelt. Gnr. 73 Karstad i Førde er ifølge NG XII 332 tidligst skrevet «paa Korestad» i et diplom fra 1552 (DN VI 807), og Kjær viser her til GPNS s. 157 samt et notat av Oluf Rygh, der navnet foreslås tolket som en sammensetning med hhv. mannsnavnet Kárr eller Kári. Også her må i så fall rotvokalen være forkortet. Kjær viser ellers til det utolkete gnr. 64 Karrestad i Berg og konkluderer med at skriftformene «give ingen paalidelig Veiledning til Forstaaelsen af Navnet». Til Karrestad bemerker Oluf Rygh at det er «meget sandsynligt» at forleddet er et mannstilnavn (NG I 222). To navn i Troms tolkes primært til appellativet kare, gnr. 82.83 Karnes i Lyngen og gnr. 37 Karvik i Kvænangen, men til det sistnevnte oppgis en alternativ tolkning til karfi m., ‘en Art Fartøi’. Begge navnene har eldstebelegg fra 1723, og tolkningene blir nødvendigvis usikre (jfr. NG XVII 157). Til gnr. 6,8 Karvika i Hvaler hd., som står uten eldre former og kommentar i NG I 260, har Kåre Hoel (BØ manus) foreslått fartøybetegnelsen karfi. En helt avvikende tolkning foreslår Oluf Rygh til gnr. 24.25 Karud i Løten. Navnet skrives «y Karudt» i 1528 (NRJ IV 109) og stort sett uendret i yngre kilder. Uttalen er oppført med tonem 2. Her mener Rygh at forleddet kan være *Kaga, gen. sg. av et appellativ kagi m., «en stærkt grenet Busk», men evt. brukt som persontilnavn. Han tilføyer at Kagi forekommer som mannsnavn en enkelt gang i Norge (i Ryfylke i 1308 – dessuten som tilnavn i Sør-Fron i 1446; jfr. Lind sp. 671.).
2. En navnelaging til verbet karve, ifølge Torp også kjent fra færøysk, svensk og dansk, jfr. g.eng. ceorfan, mnty. kerven, er språklig mulig, men synes lite rimelig i et gårds- eller teignavn.
3. Ifølge registeret til 1661 lk., 1665 matr. og 1723-matriklene, utarbeidet ved Riksarkivet, skal gnr. 116 være nevnt i 1661 (bd. 6, fol. 899a). Belegget står mellom belegg for gnr. 96 Trøttersrud og gnr. 162 Narverud, og identifiseringen blir uviss. Gårdsnavnet hevdes også å foreligge i eksaminasjonsprotokollen for 1723, men jeg kan ikke finne det (bd. 109, fol. 11b ved Hole prestegård!). Ifølge det samme registeret skal gnr. 176 først være belagt i 1723.
4. Sammenliknet med navn som Nikolaus og Johannes er Klemet imidlertid ganske sjeldent. For en oversikt over utbredelsen av Klemet som personnavn og som stedsnavnforledd, se Schmidt 1991: 410.
5. Registeret nevner hele 15 mulige sammensetninger; Kråkdalen i Orkdal er ikke tatt med, men de fire andre fra GPNS anføres som sikre; det samme gjør ellers gnr. 30 Kraknes i Lenvik, selv om Karl Rygh i NG XVII 93 sier navnet «neppe» kan tolkes til mannsnavnet, og tolkningen til appellativet kraki føres opp som sannsynlig. Til flere av navnene antyder utgiverne av NG at forleddet heller er fuglenemnet, f.eks. gnr. 58 Krakevika i Davik (NG XII 416).
6. En mulig forklaring kunne likevel være at ["krø'v3lan] er b.f. pl. av *kryvill, brukt i et navn på «toppene og heiene omkring ...vannet». I sammensetning ville dette gi ["krøvl3-], som i ["krøvl3vatnan]. Krøvelandsvannet måtte i så fall bero på en misforståelse.
7. Først nevnes sju gårder og gårdparter på Romerike, deretter 15 fra Borgesyssel, før gnr. 58–60 Missum i Kråkstad på Follo (belegget mangler i NG II 35 f.), gnr. 180–182 Skustad i Lier og til slutt – etter «Krypilsbø» – gnr. 21.22 Skjåk («j Dolum vider Dofrafiel») i Skjåk hd. Bare tre av gårdene på Romerike er identifisert i NG, og to av disse ble liggende øde i seinmiddelalderen. Av østfoldgårdene har Rygh identifisert fem, men trolig har én de åtte gårdene á Bakmónum, på grensen mellom Trøgstad og Eidsberg, skiftet navn og tilsvarer «Henningsmo» i NRJ V 325 (1549) og «Herningsmoe» i NKJ II 258 (1595; da ukjent for prebendaren og sikkert øde). Beleggene synes å gjelde gnr. 15 Henningsmoen i Trøgstad (jfr. NG I 3, 31), men de mangler i BØ manus for Trøgstad.
Størsteparten av jordegodset som lå til klokkerens prebende, og som for en stor del gjaldt små gårder og gårdparter, ble altså liggende øde i lang tid eller gikk for alltid inn under andre gårder. Flere av de gårdene som lar seg identifisere, skiftet eier i løpet av de neste 150 årene, for i oversiktene over klokkergodset i Domkirkens jordebok fra 1549 (NRJ V 325 f.) og Oslo domkapittels jordebok fra 1595 (NKJ II 257 f.) gjenfinnes bare fire gårder som nevnes i RB (Henningsmoen er da sett bort fra), og to av dem hadde klokkeren i 1595 ikke klart å oppspore.
Fra midten av 1500-tallet synes salg og makeskifter å ha avtatt, for med et par unntak står alle gårdene som nevnes i 1549, oppført med skyld til klokkeren i Kristiania i 1647-matrikkelen. Bare én av gårdene som også nevnes i RB, gnr. 78 Uldal i Eidsberg, betalte fremdeles skyld til klokkeren i 1647, men for de tre øyresbol klokkeren eide i gården i 1396, betalte bonden bare 1 høne i 1647 (tilsv. lpd. korn). I 1500-tallskildene oppgis skylda til 2 skilling.
8. «Ad prebendam campanarij ecclesie sancti Hallwardi dimidiam horatam in predio quod dicitur Solbergar in Lomadall. alio nomine vocatur Kryvillsbole in quo predio dicta prebenda prius habet duas horatas.» Jeg har her antatt at horata tilsvarer aura og at det her dreier seg om jordverdien øyresbol/auraból. Termen finnes ikke andre steder i norsk middelalderlatin, men etter sammenhengen er en slik oversettelse sannsynlig (muntlig opplysning fra universitetslektor Bjørg Tosterud).
9. Jfr. RB 232 med note 3. Mulig er «Kloker thegenn» på Tjøme, som i 1575 skyldte 3 høns til prestebolet ved Vår frue kirke i Tønsberg (NKJ I 64), et minne om dette gamle eiendomsforholdet.
10. Kvantiteten i rotvokalen er usikker. Rygh har antatt kort y, mens Lind forestiller seg at den har vært lang. Dersom den registrerte uttalen er gammel og ikke skyldes skriftpåvirkning, er det grunn til å anta at Lind har rett. På den annen side tyder skriftformer fra 1600-tallet og fram t.o.m. eksaminasjonsprotokollen i 1723 på en uttale med [ø], som skulle tilsi kort rotvokal. Det kunne være fristende å sette kryfill / krývill i samband med nynorsk kryl m., ‘pukkel’, som synes å foreligge i tilnavnet Krýll (Jemtland 1439; Lind Bin. sp. 222), og som ifølge Torp 1919 har en germansk grunnform krûwila; i så fall er dette et argument for Linds synspunkt.
11. Jfr. det tilsvarende danske krøb(b)el i et dansk innsjønavn; DSÅ IV 218.
12. «j Soliid en sumir kalla Hæluiti» RB 416, jfr. den yngre tilføyelsen «j Hælfuiti» på samme side.
13. Typen Vestre / Østre Solberg, Store, Vesle o.s.v. For en kortfattet drøfting av navnetypen, se Schmidt 1981a: 64 ff. med hv.; emnet er for øvrig grundig drøftet av Bent Jørgensen (1977), som bruker termen reciprokering.
14. En annen mulig årsak til navneendringer er oppsplitting av eldre enheter med påfølgende ny navnedannelse og seinere nedlegging av den parten som beholdt det opprinnelige navnet; men også dette har vært relativt uvanlig, da yngre, utskilte deler vanligvis har vært mindre enn den gjenværende delen av modergården.
15. Også i bygdeboka anses Solberg for å være det eldste navnet, men utdraget fra Gerlaks testamente (se note 222) er der gitt en upresis og til dels misvisende oversettelse: «Blant andre gode gaver skjenket han Hallvardskirken det han eide i en gård ‘som tidligere ble kalt Solberg i Lommedalen, men som nå blir kalt Kryvillsbole’» (Martinsen og Winge 1983: 56).
16. = Andreas Mehlum: Hallingdal og Hallingen, Drammen 1891.
17. Navnet Lið synes ikke å være belagt i middelalderen, men etter all sannsynlighet er det denne gården som menes med de tre beleggene «j Lid» fra 1528 (NRJ IV 85), som ikke er tatt med i NG V.
18. Det aktuelle bindet av Sveriges ortnamn er ennå ikke utkommet, og belegget er hentet fra «Gårds- och torpregister för Norra Östergötland. Ur Wilhelm Thams "Beskrivning över Linköpings län", 1854–55, med en del tillägg för torp och moderniserad stavning» (http://www.torget.se/users/v/vineld/gardreg.htm). Thams bok, opprinnelig trykt i Stockholm, ble utgitt i faksimile på Ekströms förlag i Linköping i 1994.
19. I Ørsta skal en gravhaug kalles Kvelpehaugen (AN saml.), fra Bø i Vesterålen er Kvalpen notert som navn på et lite skjær i Kvalpvika (gnr. 21,3), og fra Hattfjelldal er registrert «Kvalpskaret». Dette Kvalpen er ikke tatt med på kartserien N50, men der finnes et annet Kvalpen, sannsynligvis brukt om et lite, rundaktig nes ved Kvalpsundet i Vikna (kartblad 1724.4 r. 0900). På N50-kartene er det tatt med flere sekundære dannelser til Kvalpskardet (f.eks. Kvalpskardaksla på kartblad 1925.1 r. 5158). I tillegg til disse finnes det åtte navn med ett av forleddene Hvalp, Kvalp eller Kvelp, men etter beliggenheten må to av dem, Kvelpestøl og Kvelpetjørni i Åseral (blad 1412.3, r. 0191 og 0292), ses i sammenheng; trolig er innsjønavnet det primære, da det kan sammenstilles med Hvalpetjørn i Siljan (1713.1 r. 4371) og et tilsvarende navn som ligger til grunn for Kvalpetjørnhøgda i Trysil (2017.1 r. 4201: «Kvalpetj.» på eldre kart). Også når det gjelder Kvalpskardet, kan det være grunn til å anta et primært innsjønavn; midt oppe i skardet ligger et lite rundt tjern, Kvalpskardtjørn, som kan ha hett *Kvalptjørna. For øvrig finnes Kvelpholmane i Gulen (1116.4 r. 7254), Kvelpadalen i Kinsarvik (1315.1 r. 7404), og Hvalpåsen i Hole (1815.3 r. 7153).
20. I eldre navn kan Hund- gå tilbake på et verb som tilsvarer gotisk hinþan, ‘fange’ (jfr. Indrebø loc. cit.), men dette skulle ikke forhindre yngre navnelaging basert på assosiasjon til dyrenemnet.
21. Den registrerte uttalen av Kvalby – med lang [a'] – tyder nærmest på en norrøn form *Hvalbýr, dannet til dyrebetegnelsen hvalr m., evt. brukt som mannsnavn (jfr. GPNS s. 138), men en slik sammensetning synes lite trolig, selv om man skulle kunne regne med evt. bortfall av genitivs-s.
22. D.v.s. ætlingbetegnelse; for en bemerkning om terminologien her, jfr. i artikkelen om Binningabø ovenfor.
23. Fra Lindås kjennes navnet Kalvåni (Hovda op. cit. 63), fra Stjørna Kalvåa (AN saml.), fra Dalsland Kalv(s)ån (SOÄ VII2 272) og fra Danmark drøfter John Kousgård Sørensen et Kalveå i DSÅ IV 30. Sammensetninger med bekk forekommer en lang rekke steder i Danmark og på tidligere dansk område (DSÅ IV 27 f.), noen steder i Sverige, bl.a. Kalv(s)bäcken i Värmland, (SOV XIV 112), og enkelte steder i Norge. Ved Luksefjell, ca. 15 km øst for Kuslungen er det et Kalvebekken (N50 1713 IV rute 3080).

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbea01bb-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display