Brandabiar l[iði] DN VI 247, 1346 (Vrem). j Brandebø RB 366, 1391. j Brandaby RB 382, 1391. y Brandby (2 br) NRJ V 218, 1544. Brenndeby NLR I 91, 1557–58. Brannebye 1581 OGB. 1586 OGB. Bränneby, Brenneby 1659 OGB. Braneby 1665 OGB. Branneby 1680–1881 OGB. Jr OGB. Branneby 1806 Hermelin OGB. Braneby 1825 OGB
Assar Janzén forklarer forleddet til mannsnavnet Brandi, som han med hv. til E.H. Lind beskriver som en «tämligen sällsynt svag biform till det i hela Norden vanliga Brandr».
Et mannsnavn Brandi (mulig svak form av Brandr, som var langt vanligere på Island enn i Norge) er i GPNS s. 49 tilføyd av utgiverne; Oluf Rygh har bare nevnt det under Brandr, der han viser til at det kan påvises brukt én gang i Landnåmabok. E.H. Lind (sp. 162) viser imidlertid at samme person kalles Brandr et annet sted i samme kilde. Hverken Lundgren-Brate eller SMP har eksempler på den svake navneformen, men i DgP (bd. I, sp. 159; under Brand) vises til et runesvensk branti, og det antydes at en svak form også kan ha foreligget i Danmark. Erik Björkman (s. 29 f.) og Gillian Fellows-Jensen (1968: 62) nevner bare den sterke navneformen, og ingen av formene synes å ha forekommet i Norfolk (Insley). Ut over det svenske runebelegget er det ingen sikre indikasjoner på at personnavnet har eksistert, og det nevnes da heller ikke av Janzén i NK VII.
Utgiverne av GPNS fører opp tre rud-navn under Brandi, alle fra Akershus. Det første, et forsvunnet navn fra Nesodden, blir imidlertid høyst usikkert med bare ett belegg, «Branderud» i Oslo kapittelsbok fra 1595 (NKJ II 132). Gnr. 4 Branderud i Skedsmo skrives «af Branda ruði» i RB 415, og Oluf Rygh kommenterer i NG II 265 at dette navnet «snarere er at forklare af et Mandsnavn Brandi end af brandr i Betydning af Brænding». Han viser til NG Indl. s. 45, men av de få eksemplene som nevnes der, synes det åpenbart at tolkningen til et mannsnavn nok kan skyldes etterleddene (stad, rud, set), der Rygh gjerne først og fremst søkte et personnavn. Det siste eksempelet som nevnes i GPNS, gnr. 145 Branderud i Nes på Romerike, skrives «Brantboe» i 1647 (bd. II, s. 234) og ifølge NG (bd. II, s. 353) «Brandeboe» i 1666, «Branderud» i 1723. Oluf Rygh viser til skedsmonavnet, men tolkningen blir selvsagt svært usikker. Foruten disse tre kan nevnes gnr. 56 Brandrud i Sør-Fron, eldst belagt som «Branderud» i 1528 (NRJ IV 59; = Ryghs belegg datert til 1520). Oluf Rygh kommenterer i NG IV1 125 at dette «snarest» kommer av Brandi, som han her forklarer som en «Kjæleform af et med brandr sms. Navn», men han viser også til den alternative tolkningen, appellativet brandr m.
Oluf Rygh hadde, som nevnt, i sitt manus til GPNS ikke noe eget oppslag for Brandi, og under Brandr bemerker han at
der vist i en stor Del Tilfælde [er] Grund til at tænke paa brandr i Betydning: Brænding, og at forklare Navnet som betegnende et Sted, der var ryddet ved Brænding af Skoven […]. Saaledes er vist, i Regelen ialfald, de Navne at opfatte, der ere sammensatte med Brand uden Genitivsmærket s (Brandval, Branderud, Brandbu, Brandhaugen osv.), skjønt jeg ikke tør benegte Muligheden af, at enkelte af dem kunde skrive sig fra Mandsnavnet Brandi …
Den manglende overensstemmelsen mellom kommentarene i NG Indl. og NG II (begge utgitt i 1898) og i NG IV1 og i GPNS (begge utgitt posthumt) viser klart hvor usikker Rygh var m.h.t. dette personnavnet, og det er all grunn til å være skeptisk til forklaringene av de norske Branderud; E.H. Lind synes imidlertid ikke å ha hatt alvorlige betenkligheter med å akseptere forleddene som personnavn (Lind Suppl. sp. 180). Utgiverne av DgP regner for øvrig med at den svake navneformen foreligger i tre danske stedsnavn (sammensatt med torp, lev og gård; bd. I, sp. 159), og Bent Jørgensen (1994: 43) har mannsnavnet som eneste tolkning av Brandelev, med støtte i skriftformer fra 1297 og 1326. Elof Hellquist har bare dette éne Branneby uten forklaring (1918: 106, med Johnsen 1905: 111 som kilde; henvisningen skal være s. 110).
De få og seine beleggene på Branderud, den usikre tolkningen av disse navnene og ikke minst den svært begrensete og uvisse forekomsten av et mannsnavn Brandi, gjør det betenkelig å tolke forleddet i Branneby på denne måten.
Middelalderbeleggene fra ulike kilder, og også yngre belegg, viser at den norrøne formen har vært Brandabýr, og formelt er det ikke noe i veien for at forleddet kan være appellativet brandr m., ‘tre, stokk’ i gen. pl. Dersom det virkelig er dette ordet som foreligger, vil det sannsynligvis være i sammenliknende funksjon, brukt om åser eller bergformasjoner; jfr. Gösta Holm 1991: 159, der en liknende tolkning foreslås som én mulighet i gnr. 75 Brandanger i Gulen (annerledes i NG XII 207). Landskapet ved Branneby er preget av trange daler mellom flere små og bratte åser og berg, og på gårdens utmark ligger to høye berg: Store og Lille Borg (OGB XVI 164). Nabogården i nord-nordøst, Borgane, har navn etter «något el. några av de höga berg, varvid bebyggelsen ligger (op. cit. 21), og nord for denne ligger Berg. Daglignavnene på de to brukene på Branneby er Granhogen (nr. 1 Norgården) og Hogen (nr. 2 Sörgården), og en «hemmansdel» under gnr. 1 kalles Pallen («Husen, som nu äro flyttade, lågo förr under en bergpall, dvs. en bergavsats»; op. cit. 22).
Branneby ligger ca. 4,5 km øst-sørøst for Kville kirke og ca. 3 km øst-nordøst for det gamle sentret, storgården Vrem (Róeimr), der det også var kirke i middelalderen. Nord for Branneby ligger, som nevnt, Borgane og Berg, og øst og vest for disse hhv. Grind og Skebräcke. Rett øst for Branneby ligger Humlekärr og sør for denne Fåglekärr. I sør ligger Hällesås og mellom denne og Fåglekärr ligger Bodeland. Vest for Branneby ligger Hede og noe lenger sør Giddehammar, Sjöröd og Yllene (*Yglin, vin-navn). Bortsett fra Vrem, som i OGB står oppført med to gårder på tilsammen nesten 6 mt., er Branneby, Bodeland og Grind de største av disse bebyggelsene, med to gårder (2 mt.) hver. Fåglekärr har fire gårder, men tilsammen bare 1 ¾ mt. Yllene og Hede har består også av to gårder og 1 ½ mt. For øvrig er de fleste enkeltgårder med ett helt mt., men Borgane har ½ mt. og Hällesås ¼ mt.
Branneby bør etter dette kunne anses som en forholdsvis gammel bebyggelse, og navnet må kunne føres tilbake i hvert fall til vikingtid. Ut fra denne dateringen er selvsagt en personnavntolkning fullt mulig, skjønt det kan være grunn til å anta en noe seinere datering på avledete, svakt bøyde personnavn enn på de sterkt bøyde. Da eksistensen av et personnavn *Brandi er ytterst svakt underbygget, vil en appellativ tolkning til gen. pl. av brandr m., ‘tre, stokk’ i sammenliknende funksjon likevel være lettere å akseptere; denne tolkningen støttes også av naturforholdene
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbc3882c-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4
