Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

Åneby

gnr. 39 i Nittedal hd. (Hakadal sn.), Akershus

NG II 290

N50 1915.3 0462

S 2,5 km

Rel. skyld: 0,4

– ø2nnebý (Bugge u.å.), ø2mmbý (Bugge 1881, 1883), ø2mby (NG), "ømby, "å'n3by (oftere; AN 1942), "ømby (AN ca. 1955)
I Ryghs originalmateriale opplyses at Bugges første uttale er notert etter en mann på 72 år fra Skedsmo, den andre etter en yngre mann som nøye kjente matrikkelen (!), og etter en husmann på Brånås (gnr. 39.40 i Skedsmo). Det blir helt uvisst hvor pålitelig den første uttaleopplysningen er, men kanskje kan den være eldre enn den som er registrert i 1881, 1883, 1942 og 1955. Den éne av de to som ble notert i 1942, stemmer med den moderne ["å'n3by], en skriftuttale som sikkert skyldes stasjons- og tettstednavnet

j Arnaby RB 413 428, 1393. Arneby 1617 NG. Anneby (eller Aaneby?) 1665 matr. 1666 NG. Aanebye 1723 matr E M. Aaneby (Arneby) 1838 matr. Aanneby 1886 matr.
Beleggene i RB står under hhv. Hakadal og Hovin kirke

Oluf Rygh setter i NG forleddet til mannsnavnet Arni, og til uttalen bemerker han at: «i den nuv. Udtaleform er, efter at Mellemstavelsen var bortfalden, n blevet til m ved Assimilation, under Indflydelse af det følgende b», og han viser for dette til NG Indl. s. 22.
Mannsnavnet Arni drøftes i GPNS sammen med Ǫrn. Rygh finner det tydeligvis ikke nødvendig å påpeke at navnene er vanlige, men bemerker at det sistnevnte neppe sikkert kan påvises i seinmiddelalderen i Norge. E.H. Lind (sp. 47 f.) bemerker at Árni er allment både i Norge og på Island helt fra 900-tallet. Han gir eksempler på en rekke ulike former navnet, og etter noen få kildehenvisninger tilføyer han nærmest for hver form «m. fl.». Beleggene er m.a.o. så vanlige at mange utelates (navnet tas heller ikke med i supplementsbindet). Lind nevner også at navnet finnes i tre runeinnskrifter,¹ og han drøfter de assimilerte formene Anne og Onne. I Sverige synes ikke Arne å ha vært så utbredt. I SMP (bd. I, sp. 142–146) er det rett nok mange eksempler, men det bemerkes at navnet er «mest utbrett i norr o. väster; på 1500-t. förkom Arne nästan bara i Dalsl., Värml. o. västra Dal.». Navnet oppfattes som en kortform til navn med forleddet Arn. I Danmark synes navnet nærmest ukjent bortsett fra i et par runeinnskrifter og noen spredte forekomster seinere, flest i Skåne (jfr. DgP I 59 f.). Erik Björkman (s. 7 f.) har noen få engelske eksempler, men presiserer at navnet ikke alltid er lett å skille fra g.eng. Earnwig. Gillian Fellows-Jensen (1968: 11 f.) har tre mulige belegg under overskriften «Arn, Arni», og i alle fall det ene synes sikkert å representere det nordiske navnet: «Arne Grimsune», nevnt i Yorkshire rundt 1100 (men kjent gjennom en 1300-talls avskrift). Navnet synes ikke å være registrert i Norfolk, og heller ikke i Normandie.
Under Ǫrn nevner Lind (sp. 1256–58) en del islandske belegg, og tre menn som nevnes i Landnåmabok eller i sagaer, er tydeligvis norske (jfr. Lind sp. 1258), men «senare söker man namnet nästan förgäves i Norge»; han nevner bare et belegg fra 1340 (Olden i Nordfjord), men da dette kun foreligger i en avskrift fra 1588, anser han det med rette som usikkert. Navnet synes ifølge Lundgren-Brate ikke å være belagt i Sverige, men et runebelegg arnar (gen.; U 155) viser at det har funnes. DgP (bd. I, sp. 1615) har to eksempler på fornavnet: en bonde i S.-Hald hd. i 1424 og en «Øren Anders:» fra Helsingborg län i 1584. I tillegg føres opp noen få eksempler på forekomst i patronym, men det tilføyes at «i Patronymikonsform Mulighed for Sammenfald med Ørien»; det er vel grunn til å vurdere om ikke helsingborgbelegget også kan representere dette navnet. Den u-omlydte formen synes ikke å være belagt i England eller Normandie.
Som forledd i norske stedsnavn vil de to mannsnavnene få genitivsformene hhv. Arna og Arnar, men disse ville tidlig kunne falle sammen og på Østlandet etter hvert framstå som Arn(e) eller Ann(e). Oluf Rygh foreslår i GPNS (s. 10–13) en lang rekke norske gårdsnavn der forleddet kan være ett av disse to navnene, men innledningsvis gjør han oppmerksom på andre tolkningsmuligheter, de mer eller mindre vanlige mannsnavnene Án, Áni, Andi, Auðun og Ǫnundr, og selvfølgelig fuglenemnet ǫrn f., ‘ørn’, som også ligger til grunn for de to mest aktuelle mannsnavnene. Av de 76 gårdsnavnene Rygh fører opp, er det 24 sammensetninger med rud/rød, 14 med stad, fem med gard(en), to med set og med tveit, og fem navn sammensatt med andre kulturledd, blant disse dette éne på by. Noe mindre vanlig er naturledd, men det er bemerkelsesverdig at hele 11 navn er sammensatt med vik (jfr. Ryghs parentes s. 10, samt anmerkningen s. 13 om sammensetning med fuglenemnet, bl.a. i et navn på våg). Trolig er det her tale om (fiske)ørn, og likeledes vil appellativet ǫrn være naturlig i de tre sammensetningene med berg, det éne med ås (jfr. O. Ryghs parentes s. 10) og kanskje også sammensetningene med li og kleiv. Ikke mindre enn 22 av de 76 navnene er skrevet «Arna» eller «Arnæ» – et par ganger «Arne» – før 1500, mens to navn er belagt som «Arnar» (Arnatveit på Vossestrand i BK og Åndal i Øre i et diplom fra 1303). Ett navn, nå Anvik i Brunlanes, skrives «j Arn(d)vikum» i RB 43, 45, 233 (kanskje identisk med «j Aamuik» i RB 45),² og Albert Kjær avviser her personnavntolkningen (jfr. NG VI 317).
Lind setter seg ikke fore å presentere eksempler på stedsnavnsammensetninger under Arni, men nevner et staðir-navn fra Sandsvær, gnr. 35 Ånnestad, som eksempel på vekslingen mellom «Anna» og «Arna» allerede i middelalderen (hhv. 1360 og ca. 1400). Under Ǫrn gir han (foruten flere islandske) bare et par norske eksempler, ett av dem Arnatveit, men tilføyer «att åtskilliga av de talrika, med Arna begynnande ortnamnen egäntligen äro bildade av detta namn, är høgst sannolikt».
I SMP (loc. cit.) nevnes ingen eksempler på stedsnavnsammensetning med Arne, men i Lundgren-Brate (s. 15) føres noen eksempler opp uten forbehold om annen forståelse av navnene; to av sammensetningene har etterleddet berg(a). Elof Hellquist har i kapittelet med personnavnforledd Arnebyn så vel fra Dalsland som Värmland (1918: 65 f.). I Värmland er det nå to Arneby, begge i Sunne sn. i Fryksdals hd., men det éne, Södra Arneby, synes ifølge den eldste skriftformen «Arneböll» (1540) å ha gjennomgått en partiell navneendring. Norra Arneby skrives «Arnebÿn» samme år (jfr. SOV II 20, 28, der forleddet tolkes som Arne). Hellquists henvisning til Dalsland gjelder Arnebyn i Järbo sn., Valbo hd., som skrives «Arnäbÿen» i 1540. Også her føres Arne opp som eneste tolkning (SOÄ XVIII 52). I Älvsborgs län er det for øvrig en rekke navn der Arne foreslås som én eller eneste tolkning av forleddet. I to sammensetninger med rud/red er Arne eneste tolkning (SOÄ VII1 231, XVIII 101), det samme gjelder Arnabo i Ås hd. (SOÄ XIV 168) og likeledes to av navnene på torp (bd. VIII 118, XVIII 117), mens det for Artorp i Flundre hd. også åpnes for en tolkning til Ari. Den eldste formen er «Arnatorp» i 1456, men i 1538 skrives «Arretorp» (SOÄ V 38). Til Artorp i Väne hd. nevnes også Arve som en mulighet; i de tre eldste skriftformene (1540, 1542 og 1550) skrives hhv. «Arvetorp», «Aratorp» og «Arnetörp». Areberg i Kullings hd. er skrevet slik i 1546, men seinere flere ganger «Arne»; navnet tolkes likevel i samsvar med den eldste formen til mannsnavnet Ari (bd. VIII 160; jfr. Araby nevnt av Hellquist 1918: 16, 63, 65 – også fra Dalsland). For tre andre navn med naturetterledd føres også fuglenemnet opp som en mulig eller mest sannsynlig tolkning: Arnäs to steder i Kinds hd. (bd. VII2 34, 187) og Arnäs i samme herred, der også norrønt arinn m., ‘forhøyning’, anses som en mulig forklaring (SOÄ VII1 108).
I de hittil utkomne bindene av OGB har jeg funnet 18 navn – de fleste på bebyggelser – som ifølge utgiverne kan inneholde mannsnavnet Arni,³ men i de fleste tilfeller antydes alternativt Ǫrn. I bd. I s. 234 og II s. 89 foreslås enten ett av de aktuelle mannsnavnene eller fuglenemnet for hhv. Arnås, Ardal og Anneröd, mens fuglenemnet anses som mindre trolig i Aröd i bd. XI s. 41. I bd. VII s. 47 foretrekkes imidlertid en tolkning til gen. sg. av á f. I et «torp»-navn Arnefjäll (bd. XII2, s. 46) tolkes forleddet (med rette) heller til fuglenemnet enn til Arni, mens mannsnavnet selvsagt er det eneste aktuelle i de to forsvunne bebyggelsene «j bole Arna krabba» og «j bole Arna Ræidarsyni» som nevnes i OGB VI1 26.
I Danmark skal Arni ifølge DgP (bd. I, sp. 60) «formodentlig» finnes i en rekke stedsnavn; det nevnes to eksempler på Arndrup (< torp), og det tilføyes «maaske ogsaa i nogle Stedn. Andrup i Jyll.». Til et Andrup som han stedfester til Esbjergområdet, fører imidlertid Bent Jørgensen (1994: 23) opp fuglenemnet som en alternativ tolkning, og for det eneste Arndrup han nevner (s. 24), fra Åbenråområdet, tolker han forleddet som elvenavnet *Arn. I Dgp (bd. I, sp. 1615) opplyses at mannsnavnet Ørn muligens kan foreligge i stedsnavnet Ørnstrup i Hatting hd., Vejle amt. Det vises til DS VIII 40, men her antydes også som en mulighet det gamle tilnavnet Orni med sekundær genitiv på s.
Fra Yorkshire fører Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) opp tre stedsnavn under «Arn, Arni». Et belegg «in Arnestorp» fra DB synes å ha tilhørt en nå forsvunnet bebyggelse, og «in Arnesrode» (1200-tallet) er et teignavn; begge synes å være sikre eksempler på sammensetning med Arni med sekundær genitivsform, evt. en ikke-u-omlydt form av Ǫrn. I 1972 (s. 54) tolkes navnet uten forbehold til «the Scand pers.n. Arn». Det tredje eksempelet, et teignavn «Arngillhead» (1719), blir mer usikkert; her antydes en alternativ tolkning til det engelske appellativet earn, ‘ørn’. Fra Cumberland nevner Fellows-Jensen (1985: 100) et forsvunnet «Arneshowe», skrevet «Arnesethou» i 1279, der hun tolker forleddet som et stedsnavn på sætr muligens sammensatt med mannsnavnet Arni, men heller med fuglenemnet. I hele det nordiske språkområdet finnes det altså navn på Arn(a) som kan tolkes til fuglebetegnelsen eller til personnavnene Arni eller Ǫrn, evt., slik Oluf Rygh antyder i GPNS, til liknende personnavn. I svært få tilfeller er det sikre kriterier for å foretrekke én av disse tolkningene framfor en av de andre.
Åneby ligger om lag 2,5 km sør for Hakadal kirke – på vestsida av dalen mellom gnr. 38 Strøm i sør og gnr. 40 Bliksrud i nord. Dernest følger gnr. 41 Døli (vin-navn) rett overfor kirken. Gnr. 62 Berg og gnr. 60 Myrer ligger rett over elva fra Åneby, gnr. 63 Spenningsby sør for Berg, og gnr. 58.59 Kirkeby nord for Myrer og sør for kirken. Nord for kirken ligger gnr. 57 Kirkerud og deretter gnr. 56 Tøyen (også vin-navn).
Åneby nevnes ikke i 1647-matrikkelen, og gården har sikkert ligget øde i seinmiddelalderen. Det samme gjelder nabogården Bliksrud. I bygdeboka (Kirkeby 1968: 41) sies det at Åneby ble gjenryddet i 1630-åra og at «garden skyldte 1647 [!] og seinere 5 lpd. tunge». De to nabogårdene nevnes ikke i jordeboka fra 1661, men begge er oppført med en skyld på én fjerding korn i 1665-matrikkelen, og likeledes (5 lpd.) i 1723. Ifølge 1647-matrikkelen hadde Kirkeby høyest skyld, tilsv. 35 lpd. korn. Tøyen skyldte 15,5 lpd., Strøm 12,5 lpd., Døli og Berg 10 lpd. hver, Spenningsby 6 lpd. og Kirkerud 5 lpd. Den gjennomsnittlige landskylda lå på vel 11,5 lpd., og dette gir Åneby en relativ skyld på 0,4. Det er grunn til å anse både Åneby og Spenningsby⁴ som relativt unge bosetninger, trolig middelalderrydninger, og mannsnavnet Arni er absolutt mulig tolkning. Men det kan likevel ikke ses bort fra fuglenemnet; jfr. navn som Rafnabýr (gnr. 39.40 Ramby i Ullensaker; NG II 311) og muligens også Valeby (se dette)

Årsby

gnr. 8 i Østre Toten hd. (Balke sn.), Oppland

NG IV2 51

N50 1916.3 1224

Ø-sø 6,5 km

Rel. skyld: 0,5

– aa1rsbý (Bugge 1882), å'1rsbý (NG), 1å'Spy (AN 1947)

j Ormsby RB 432, 1393. Orszby NKJ I 182, 1576 (= St 162 b). Orsby 1592 NG. 1595 NG. Aaszeby 1616 NG. Aarsbye ½ 1647 IV 38. 1661 lk. 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Aarsby 1838 matr. 1886 matr

Albert Kjær forklarer i NG navnet som «Ormsbýr, af Mandsnavnet Ormr» og henviser til GPNS s. 192. Formene fra 1500-tallet stemmer overens med den registrerte uttalen, og med uttalen av langt de fleste navnene som Rygh fører opp under Ormr i GPNS. Tolkningen synes å være den mest nærliggende. Se ellers *Ormsbýr i Gjerdrum s. 329 ovenfor. Under Olsby har jeg beskrevet beliggenhet og skyldforhold for Årsby og nabogårdene og påvist at by-gårdene her synes å være på alder med de eldste gårdene med navn på rud.

Åsbø

gnr. 23 i Gjerstad hd., Aust-Agder

NG VIII 15

N50 1612.1 9727

V 3,2 km

Rel. skyld: 1,5

– aa'1sbø (Rygh? 1878), a7a71sbø (Bugge 1886), å1sbø (NG), 1å'sbø, 1å'sp3 (AN 1958)

Aaszbye 1/1 1593 NG. Aaszbøø 1601 NG. 1610 NG. Aaslie (!) 1611 NG. Aasbøe Omt 1624: 62f 108. Asbøe Omt 1624: 63. Aszby Grågås 188, ca 1620 (= St S 214). Aaszbye Grågås 190, ca 1620. Aasbøe 1647 VIII 68. Aaszbøe 1661 lk. Aasbøe 1665 matr. 1670 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Aasby 1838 matr. Aasbø 1886 matr

Amund B. Larsen hevder i NG at det «paa Grund af Tonelagets Beskaffenhed» er sannsynlig at forleddet har hatt to stavelser, og han foreslår «f. Ex. Ásu, Gen. af Kvindenavnet Ása». For en drøfting av kvinnenavnet og bruken av det som stedsnavnforledd, se Åseby i Rødenes (s. 481–83). Formelt sett er en slik tolkning ikke umulig.
Hvorvidt Larsen har rett i sin forklaring av tonelaget, er et annet spørsmål. Etter det jeg kan se, er han den første av NGs utgiverer som trekker fram en slik forklaring på uventet tonelag, og han synes å gjennomføre dette i hele NG VIII.⁵ Bindet ble utgitt i 1905, og samme år utgav Karl Rygh bd. XV (Nord-Trøndelag), men der synes det ikke å være framsatt eller brukt noen liknende teori. Heller ikke har jeg funnet noe slikt i vestfoldbindet (NG VI), utgitt av Albert Kjær i 1907, eller i bd. XIII (Møre og Romsdal) utgitt av Karl Rygh i 1908,⁶ og jeg kan heller ikke se at Hjalmar Falk har brukt noen liknende forklaring i buskerudbindet (NG V, utg. 1909).
Først i 1910, med Magnus Olsens NG XI (Hordaland), blir Larsens teori igjen trukket fram og gjennomført – så vidt jeg har kunnet se – uten unntak. Ved mange av de aktuelle navneforklaringene viser Olsen til gnr. 21 Skjelnes i Varaldsøy, der han avslutter kommentaren med følgende: «Navnet frembyder et Exempel paa den Betoningsregel, at et opr. trestavelses ord nu skal [min utmerking] udtales med Enstavelsestone, naar vokalen i Mellemstavelsen er sløifet» (NG XI 5, se ellers f.eks. Bruntveit s. 48 og Vefjell s. 408). Året etter, i 1911, utgav Karl Rygh NG XVII Tromsø Amt, og heller ikke han synes her å ha tatt i bruk Larsens forklaring, selv om han noen steder bemerker det han kaller «den eiendommelige Betoning» (NG XVII 2 under gnr. 7 «Bjørneraa», uttalt bjø1n9n9drå; NG). Han viser interessant nok til et par navn med s-fuge der han også forundres over enstavings tonelag (f.eks. gnr. 80 og 81.82 i Ibestad og gnr. 14 i Salangen; hhv. s. 46 og 53).
Albert Kjær utgav NG IX (Vest-Agder-bindet) i 1912, og her har han i stor grad – men muligens noe nølende – fulgt i Larsens fotspor. F.eks. bemerker han til gnr. 9 i Grindheim at «ved Vaardal synes dog Betoningen snarest at tyde paa, at Vaar- er sammendraget af 2 Stavelser» (NG IX 123), og til gnr. 38 Nåstad i Bjelland: «Betoningen synes at tyde paa at Naa(s)- er sammendraget af en Tostavelses Form» (NG IX 128; jfr. ellers f.eks. Frustøl s. 39, Øyrås s. 82, Bredland s. 135, Flystveit s. 140, Strisland s. 146 og Fåsdal s. 334). Det kan likevel virke som Kjær ikke er helt overbevist om at dette er en allmen regel. Et gårdsnavn Nuland finnes både i Nes (s. 320) og i Gyland (s. 336), begge med eldstebelegg fra 1590-tallet, men uttalt med ulikt tonelag. På s. 336 bemerker han at «trods den forskjellige Betoning er vel dette Navn det samme som Nuland i Nes (GN. 101)», og en tilsvarende formulering bruker han på s. 320, der han foreslår en norrøn form *Hnúfaland, med forleddet forklart som gen. pl. av *hnúfr m., jfr. nuv, som Aasen fører opp fra Nord-Norge. Dette appellativet foretrekkes framfor et adjektiv nuv, «afstumpet, tver, but», som skal kjennes fra så vel Telemark som bygder omkring Mandal.
Også bd. VII (Telemark, utgitt i 1914) ble redigert av Kjær, og han følger stort sett opp med de samme synspunktene; i enkelte navn er han tydelig påvirket av Olsen, som i gnr. 30 Frøvik i Sannidal:
Dette Gaardnavn findes desuden to Gange i Stavanger Amt (i Imsland S. i Vikedal, udt. frø1víKå, og i Skjold Hovedsogn, udt. frø1vík) samt én Gang i N. Trondhjems Amt (i Leka, udt. fré2víKa). Intet Sted forekommer Form ældre end c. 1520. I Munch NGHS. S. 212. 214. 219 antager O. R. Muligheden af, at dette Navn overalt kan være sms. med Gudenavnet Frøyr.⁷ Det indeholder isaafald Stammen (ikke Gen.) af dette (*Frøyvík) og kan nærmest sammenlignes med Navnet Njarðvík, som forekommer paa fl. St. og indeholder Gudenavnet Njǫrðr i Stammeformen. Hvor Frøvik som her har Enstavelsestone, er det dog sandsynligere, at den opr. Form er *Frøyjuvík, sms. med Gen. af Gudindenavnet Frøyja. (NG VII 29 f., jfr. NG X 288, 444).
En direkte henvisning til Magnus Olsen finner man ved gnr. 30 Asvall i Bamble:
1ste Led synes efter Betoningen nærmest at være sammendraget af et Tostavelsesord. Magnus Olsen formoder, at Navnet er forkortet af *Asallvall (1ste Led Trænavnet Asall, sorbus aria), hvor -all i 1ste Led let kunde falde bort, da ogsaa 2det Led ender paa -all. (NG VII 57)
For noen andre eksempler på at Kjær følger opp Larsens og Olsens synsmåter, se Lakåsene s. 148, Jelstad s. 367 og Ibrekke s. 375, men at han likevel ikke tar den fulle konsekvensen av dette, viser seg ved drøftingen av gnr. 22 Dyvika i Skåtøy, uttalt dý'1víka (NG), som han (utvilsomt med rette) forklarer som Djúpvík; den bestemte formen er vel – som så ofte ellers – sekundær. Hadde Kjær her fulgt regelen, måtte han vel nærmest ha foreslått en norrøn form Djúpavík.
I 1915 utgav Magnus Olsen NG X (Rogaland), der han i all hovedsak framholder de samme synspunktene som i 1910 (jfr. Olsen 1912: 119), men enkelte steder kan man nå se en antydning til tvil om hvorvidt regelen gjelder absolutt. Under drøftingen av gnr. 12 Steinsland (uttalt med tonem 2) i Sokndal bemerker han at «hvis Steins- var sammendraget af et tostavelses Navneled (f. Ex. Steinulfs-), skulde man efter en kjendt Lydregel, som dog ikke synes at virke helt undtagelsesløst, vente Enstavelsestone». Men allerede ved gnr. 16.17 Ålgård (uttalt åll1går, NG) i samme herred kommenterer han at:
den forskjellige Betoning af Navnet her og i Gjesdal (som jeg har faaet bekræftet) kan forklares saaledes, at Aalgaard i Sogndal er udgaaet fra en trestavelses Form *Álagarð-, Aalgaard i Gjesdal derimod fra *Álgarð-.
Regelen følges ellers f.eks. ved Frøyland s. 15, Osland s. 59 og Varstadneset s. 355. Spesielt kan det vises til gnr. 27 Røvær i Skåre, som Olsen lar stå utolket, men han bemerker likevel: «det eneste nogenlunde sikre, som forøvrigt kan siges om dette dunkle Ønavn, er, at 1ste Led Rø- efter Betoningen forudsætter en opr. tostavelses Form».
Ved flere navn fører den «kjente Lydregel» til problemer med tolkningen, jfr. f.eks. Holand s. 89 («Navnet skulde da egentlig have havt Tostavelsestone») og Bråstein s. 169 («Tostavelsestone er paafaldende i dette Navn, hvis 1ste Led er sammendraget af 2 Stavelser. Mulig skyldes den den Omstændighed, at Vokalen tidlig er bleven forkortet foran den lange Konsonantforbindelse -st-.» Problemet med tilsynelatende samme navn, men ulikt tonelag drøftes for øvrig inngående under Sæland (NG X 120).
Til slutt skal kort nevnes at Albert Kjær, i det siste av NG-bindene som bygde på Oluf Ryghs forarbeider, NG XII Nordre Bergenhus Amt utg. i 1919, i all hovedsak følger Magnus Olsens forbilde og fra tid til annen viser direkte til hans drøftinger, f.eks. i kommentaren til Bråstad s. 239 (bra&o2sta), der han bl.a. trekker inn det nevnte Bråstein i bd. X («Baade Braastad i V. Toten og Braastein udtales med Tostavelsestone, hvad der er paafaldende, naar Braa- er sammendraget af 2 Stavelser»).⁸
Larsens og Olsens «velkjente lydregel» synes i Norge ikke for alvor å ha vært gjenstand for diskusjon før Lars Ekre i 1960 i forbindelse med navn fra Nord-Gudbrandsdalen trekker fram en lang rekke eksempler på at den ikke gjelder (Ekre 1960: 8–26, særlig s. 14 f.). Ekre opplyser at regelen først ble påvist av Axel Kock,⁹ og at Magnus Olsen (1912: 119) omtaler den som «en velkjent nordisk lydregel», som – selv om Kock primært uttalte seg om urnordiske forhold – også gjelder «(jamvel sein) gamalnorsk tid», slik Ekre formulerer det. Han viser ikke i denne sammenhengen til A.B. Larsen, som altså synes å være den første som har anvendt regelen på norske gårdsnavn. Fra sitt materiale gir Ekre en rekke bevis på at regelen ikke har allmen gyldighet, og stikkprøver i bind av NG utgitt både før og etter NG VIII, gir flere eksempler på at dette også er tilfellet utenfor Ekres område. Her kan nevnes gnr. 260.261 Morstad i Gran, skrevet «a Morexstadum» i et lokalt brev fra 1333 (DN III 156) og likeledes med tostavet forledd i AB. Den andre stavelsen er seinere forsvunnet, men uttalen er med tonem 2 (jfr. NG IV2, utg. 1902, s. 153). Fra Buskerud (NG V, utg. 1909) kan nevnes Ul(e)berg, som finnes som eldre navn i Sandsvær (gnr. 27) med tonem 2 (ú2qbæ7r ifølge NG; ["u(')qbær] i AN saml. 1954), mens gnr. 89,2 i Uvdal ifølge NG uttales ú1qbærg. Ved det sistnevnte viser Hjalmar Falk til sandsværnavnet, men tilføyer i parentes: «hvor dog Tonelaget er et andet» (NG V 453). En oppskrift fra 1954 i AN saml. har imidlertid tonem 2 også ved dette navnet (["u'q3bezrg]) og kommentaren «her er urder». Sandsværnavnet tolkes i NG V 373 til Urðarberg, og skriftformene er med bindevokalen <e> fra 1604, mens den eldste formen, fra 1593 er «Vlbierg». Det er uvisst hvorvidt denne representerer uttalen, og om navnet virkelig er et eksempel på bortfalt mellomvokal, men med beholdt tonelag. Til Uleberg i Efteløt sokn (gnr. 72, også i Sandsvær herred) oppgis i NG uttale både med og uten mellomvokal, men i begge tilfeller med tonem 2: ú2qbæ7r og ú2qebæ7r. I AN saml. oppgis bare ["u'q3bær] og i kommentaren bemerkes at det er «berg og urder her». Om regelen gjaldt absolutt, skulle formene uten mellomvokal gi tonem 1, formene med skulle gi tonem 2.
Selv Magnus Olsen må enkelte ganger innrømme at regelen skaper problemer for tolkningsforslagene. Til gnr. 84 Imsland i Vikedal foreslår han at forleddet er en sammentrukket form av gen. sg. av et innsjønavn *Ylmir (Ølmedalsvatnet), men han tilføyer at «rigtignok skulde man efter en saadan Sammendragning helst vente Enstavelsestone i Navnet».¹⁰ Fra by-materialet kan f.eks. nevnes Gjøby i Rakkestad (se ovenfor), sikkert tolket til kvinnenavnet Gyða, men uttalt med tonem 2.
Det synes altså ikke å være noen unntaksløs regel at bortfall av en mellomvokal fører til uttale med tonem 1 for forventet tonem 2, men man kan heller ikke komme bort fra at et slikt bortfall i mange tilfeller gir denne uttalen. På den annen side kan man ikke slutte at tonem 1 i tostavete navn uten unntak viser at en mellomvokal er falt bort. Åsbø i Gjerstad kan gå tilbake på en trestavet norrøn form *Ásubœr (gen. av kvinnenavnet) eller *Ásabœr (gen. pl. av appellativet áss), men det er heller ikke utenkelig at navnet er et opprinnelig usammensatt Áss (jfr. Åsbø i Vikedal, s. 464–66 nedenfor) eller (gen. av) Ásar, som sekundært har fått tilføyd bœr.
Åsbø ligger vel tre kilometer vest for kirkestedet Gjerstad, nå gnr. 11. Beliggenheten nordvest for den opptil 396 m høye Myråsen kan indikere at forleddet er appellativt áss m. Om lag midtveis bort til Gjerstad ligger gnr. 17 Melås (vel av Meðaláss, men jfr. Larsens alternative forklaring til melr m.). Like vest for denne ligger gnr. 18 Landsverk. Vel 2 km sør for Åsbø ligger gnr. 19 Mesel (Miðsel), og enda et par kilometer lenger i sørvest gnr. 20 Vestøl (til viðr m., ‘skog’). Nabogårdene vest for Åsbø er gnr. 21 Haugen og gnr. 22 Løyte. De ganske små gårdene gnr. 24–26 (Markset, Ljådal og Heiland) ligger flere kilometer nord og nordvest for Åsbø, og skal ikke trekkes inn her. Om lag rett nord for gården ligger imidlertid den store gnr. 27.28 Lunden, som så seint som i 1668 og 1723 nevnes med underbrukene *Bjørnestad og *Broten. Vest for Lunden ligger gnr. 29 Trydal (som gjennom underbruket Åsmundstøl blir nabo til Åsbø i øst). Øst for Lunden ligger gnr. 30 Vevestad.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen hadde Lunden langt den høyeste skylda, tilsv. 101 lpd. korn, men også flere av de andre hadde langt høyere skyld enn gjennomsnittet. Trydal skyldte 90 lpd. og Åsbø 84 lpd. Deretter fulgte Haugen med 65 lpd. Melås med 53 lpd.,Vestøl med 50 lpd., Landsverk med 48 lpd., Løyte med 41 lpd. og Vevestad med 30 lpd. Lavest skyld hadde Mesel, med bare 10 lpd. Gjennomsnittlig skyld blant disse ti gårdene var 57 lpd., og Åsbø hadde altså en relativ skyld på 1,5 mot 1,6 for Trydal og 1,8 for Lunden. Den eneste gården med navn fra de datérbare navneklassene, Vevestad, hadde en relativ skyld på 0,4. Gården skattet som halvgård i 1647 (bd. VIII, s. 71), men ifølge NG VIII 16 som fullgård i 1593. Uansett om dette skulle være feil, må vel Vevestad antas å gå tilbake til tidlig middelalder eller vikingtid, og det er all grunn til å anse Åsbø som eldre. Om navnet, slik Amund B. Larsen hevder, skulle inneholde kvinnenavnet Ása, ville det være ett av de eldste eksemplene på kvinnenavn + bœr. Så vel landskyld på 1600-tallet, forholdet til nabogårdene og beliggenheten taler imidlertid for at forleddet bør kunne oppfattes enten som appellativet áss m. – muligens i stammeform, men vel helst i gen. pl., eller som et eldre usammensatt navn Áss eller Ásar

Åsbø

gnr. 33,2.3 (u. Bie) i Øyestad herred, Aust-Agder

NG VIII 111

N50 1611.4 ca. 8478 (÷) (jfr. Bie)

Nø 6,5 km

Rel. skyld: 0,2

– å1sbe7 (NG), 1å'sb3, 1å'sp3 (AN 1957)

Aaszbie 1611 NG. Aasbøe (u Bie) Omt 1624: 65. Aaszbie 1630 NG. Aasbøe ¼ 1661 lk. Bie med Aasbie 1665 matr. Bie og Aasbie 1670 NG. 1723 matr E M. Aasbie 1886 matr. 1950 matr.
Gården nevnes hverken i 1801-folketellingen eller 1838-matrikkelen

Amund B. Larsen lar spørsmålet om forleddet stå åpent:
*Ásubœr eller *Ásabœr, sms. med Kvindenavnet Ása eller Gen. Flt. af áss m., Aas, jfr. PnSt. S. 14. Navnets 2det Led kan her være Gaardnummerets Navn, men i dettes nuværende Form, Dativen[,] vilde det vel ikke være blevet saaledes forkortet i Udtalen. Jfr. Forholdet mellem Skriftformerne for Bie og Naksbø, Fjære GN. 13. 14 og 15. Samme Navneform Gjerstad GN. 23.
Navnet er ikke avsatt på ØK eller N50, men etter terrengforholdene bør en appellativ tolkning av forleddet kunne vurderes. Sannsynligvis må det i så fall forstås som gen. pl. – det er mange små åser her – men det skal heller ikke ses bort fra at én av dem kan ha gitt navnet, f.eks. Sagåsen. Til tross for den konsekvente skrivingen uten mellomvokal kan kvinnenavnet Ása – kanskje helst i den nåværende formen Åse – heller ikke utelukkes. For en drøfting av dette personnavnet, se Åseby i Rødenes, s. 481–83 nedenfor.
Etter de fleste skriftformene og gårdens status som underbruk (i alle fall siden 1624) er det grunn til, slik Larsen gjør, å vurdere hvorvidt etterleddet kan være matrikkelgårdens navn. Men dette, uttalt ["bi'3], må være stivnet dativ Býi av sideformen Býr, og så vel Åsbø som andre navn i området, f.eks. Naksbø i Fjære (se ovenfor) og Åsbø i Gjerstad (ovenfor), viser at formen i sammensatte navn har vært bø (eller bœr, dersom navnet går tilbake til norrøn tid). Aksentforholdene må forklares som ved Åsbø i Gjerstad, men dersom nå etterleddet likevel skulle være en tidligere form av matrikkelgårdens navn, ville tonem 1 være lettere å forstå.
Bie og Åsbø ligger på fastlandet innenfor Hisøy, med gnr. 5 His ca. 1 km rett i sør og gnr. 4 Løvoll sør for denne. I øst er nærmeste nabogård til Bie gnr. 32 Strømsbu, i vest ligger gnr. 34 Klådeborg og ca. 2 km i nord gnr. 44 Solberg. Vest for denne ligger gnr. 43 Bråstad. På fastlandet sørøst for Løvoll er gnr. 29 Nattvik, gnr. 30 Rød og gnr. 31 Skarpnes, og mellom disse og Klådeborg ligger gnr. 36 Asdal og gnr. 35 Seldal. Denne og Klådeborg nevnes i kildene f.o.m. 1611 og Skarpnes fra 1593, men ingen av dem er tatt med i 1647-matrikkelen – Skarpnes sikkert fordi den var lensmannsgård; de andre to lå muligens øde.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde His og Asdal høyest skyld, tilsv. 60 lpd. hver; Rød skyldte 50 lpd., Bråstad, Løvoll og Nattvik skyldte 40 lpd. hver, Bie 15 lpd., og Strømsbu og Solberg skyldte 10 lpd. hver. Ifølge landkommisjonens jordebok fra 1661 hadde Skarpnes en skyld på 3 huder, Klådeborg ½ hud og Seldal ¼ hud. Her er skylda for Bie og Åsbø fordelt, slik at Bie står oppført med 1 hud og Åsbø med ½ hud, altså tilsv. hhv. 10 og 5 lpd. korn. Så seint som i 1886 utgjorde skylda for de to brukene som nå bærer navnet Åsbø, om lag en tredjedel av matrikkelskylda for Bie (12 mark og 46 øre av 34 mark og 16 øre). Trekkes også tallene fra 1661 med i sammenlikningen, blir gjennomsnittlig skyld midt på 1600-tallet ca. 28 lpd., og Bie hadde da en relativ skyld på 0,4 og Åsbø 0,2. Bie må være én av de mindre og trolig yngre gårdene, og det er ingen grunn til å anta at Åsbø, som bruk under Bie, går særlig langt tilbake. I 1661 hadde gårdene samme eier, men ulike brukere. Om dette er forhold som går langt tilbake, kan det ikke ses bort fra at gårdsbruket og navnet Åsbø går tilbake til middelalderen. Men det er like sannsynlig at det er oppstått ved en deling av Bie på et seinere tidspunkt. Så vel tolkning som datering av navnet blir imidlertid usikker

Åsbø

gnr. 82 i Vikedal hd. (Imsland sn.), Rogaland

NG X 287

N50 1214.2 3000

N-nø 3 km

Rel. skyld: 0,8

– a7a72sbø7, endret til a7a71sbø7 (Bugge ca. 1880), aa1sbø7 (Bugge u.å), å1sbø (NG)
Den første uttaleopplysningen synes å være notert i Vats i 1880, og her er tonemet seinere endret. Noe yngre er en uttale med tonem 1 og lang [å'] føyd til etter opplysninger fra en heimelsmann fra gnr. 75 Rørtveit i Imsland sn

(Aass NLR IV 122, 1566–67). Aassebøe 1602 NG. Osebø 1606 NG. Osszebøø 1610 NG. Aasebøe 1647 X 99. Aasebøe 1661 lk. 1661 NG. Aaszebøe 1665 matr. Aasebøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aadsebø (Adserbø) 1838 matr. Aasbø («Alm skr Aasebø, Aadsebø») 1886 matr. Aasebø AK 1902. Ospe (!) GK B36 aust 1936.
Gården synes å være identisk med den som kalles «Aass» i NLR IV, og som nevnes etter gnr. 76 og 81 og før gnr. 91.92 og 87; slik er belegget også identifisert i manuskriptet til register for NLR

I NG X forklarer Magnus Olsen navnet som «*Ásabœr; af áss m. .... Jfr. GN. 89», og han anser altså forleddet som gen. pl. av appellativet. Når han her avviker fra den tolkningen han foreslår for de fire eksemplene på Åsbø i Hordaland (bd. XI, utgitt 1910), skyldes det kanskje uttalen med tonem 1 av dette navnet i motsetning til tonem 2 ved de fire i Hordaland. Det er uvisst hvorfor han her ikke vurderer en personnavntolkning, men det kan skyldes det navnet han viser til, gnr. 89 Liabø, evt. kan han ha tatt hensyn til beliggenheten oppunder den bratte Lauvåsen, noe som vel lar seg lese ut av amtskartet (revidert i 1902). Til Liabø fører han opp «Liid» fra 1567 som eldste belegg (jfr. «Aff Liid øtt» i NLR IV 121), fulgt av «Lierbøe» i 1602 og liknende former seinere. Olsen kommenterer ikke forholdet mellom det eldste og de yngre beleggene her, og for Åsbø kjente han ikke til noe tidligere usammensatt navn. Det er imidlertid mye som taler for at både Liabø og Åsbø er eksempler på at eldre, usammensatte navn har fått lagt til bø i seinere tid, kanskje etter en ødeperiode, slik Magnus Olsen antyder i NK V 15 (jfr. karakteristikken av Liabø i 1567). En indikasjon på at Åsbø har ligget øde i seinmiddelalderen, er opplysningene om leidangen i 1567, da «Aass» skyldte bare ett kalveskinn, mens nabogården Børkjetveit skyldte ett geiteskinn, fire kalveskinn og dessuten 2 albi.
Åsbø ligger på østsida av dalen ovenfor Ølmedalsvatnet, og som nabogård i sør til gnr. 81 Børkjetveit. Om lag 1 km lenger nord ligger gnr. 80 Brattaland, og helt nord i dalbotnen gnr. 87 Elstveit. Sør for denne ligger gnr. 76 Rødne og tvers over dalen fra Børkjetveit gnr. 78.79 Haugaland. Ved Ølmedalsvatnet ligger gnr. 75 Rørtveit, gnr. 74 Rogletveit og gnr. 73 Børkjeland på vestsida og gnr. 82 Hustveit på østsida. Vest for Børkjeland ligger gnr. 72 Rød og nærmere fjorden gnr. 71 Bjortveit og kirkestedet gnr. 84 Imsland.
Av disse gårdene hadde Haugaland høyest skyld i 1647, tilsv. 65 lpd. korn, mens Børkjeland og Rørtveit skyldte 60 lpd. hver. Imsland skyldte 30 lpd., Børkjetveit 25 lpd., Åsbø og Rødne 23 lpd. hver, Hustveit 21 lpd., Elstveit 20 lpd. og Rød skyldte 18 lpd.. Lavest skyld hadde Rogletveit og Brattaland med tilsv. 13 lpd. korn hver. Gjennomsnittsskylda var i underkant av 31 lpd., og Åsbø hadde dermed en relativ skyld på 0,8. Etter landskyld og beliggenhet kunne man tenke seg at Børkjetveit og Åsbø var deler av en tidligere samlet gård, som med en samlet skyld på 58 lpd. kunne danne motstykket til Haugaland på den andre sida av dalen.
Etter beliggenheten er det ikke utenkelig at hele denne gården kan ha hett Áss, og at én av partene fikk navnet Ásbœr etter utskillingen, kanskje etter en ødeperiode. De tostavete formene av forleddet finnes i kilder som er alt for unge til å gis noen avgjørende rolle i tolkningen

Åsbø

gnr. 72 i Etne hd. (Grindeim sn.), Hordaland

NG XI 78

N50 1214.2 3420 (÷, jfr. Åsbøåsen)

Ø 3,7 km

Rel. skyld: 0,1

– aa2sbø (Bugge 1880, 1886), å'2sbø (NG), 1ozsb3, 1ozsp3 (AN 1943)

Bøe (øde) 1610? NG. Aasebøe 1647 XI 84. Aassbøe 1661 lk. Aasbøe 1665 matr. Aasbøe 1668 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Aasbø 1838 matr

Til tross for det eldste belegget (som rett nok anses som usikkert identifisert) fører Magnus Olsen i NG opp en norrøn form *Ásbœr, som han forklarer som «Aas-Gaarden, af áss m. (Indl. S. 42) og bœr m. (Indl. S. 47)», og han viser til at navnet i Hordaland også finnes i Fjelberg, Alversund og Herdla. Forklaringen skyldes trolig uttalen med tonem 2. Oppskrifter i AN saml. fra 1943 viser imidlertid tonem 1, men hvorvidt dette er en nyere utvikling, lar seg nå neppe avgjøre.¹¹
Olsens tolkning er sikkert rett, selv om det er usikkert om navnet går tilbake til norrøn tid. Formen fra 1647-matrikkelen kunne tyde på et opprinnelig tostavet forledd, altså gen. pl., av áss, evt. gen. sg. av kvinnenavnet Ása, men med bare dette éne, relativt unge belegget blir disse forklaringene mindre sannsynlige, og terrengforholdene taler for at forleddet er ås m. sg. Rett opp for gården ligger den 222 m høye Åsbøåsen på et stort nes i Stordalsvatnet. De nærmeste nabogårdene er gnr. 71 Ekreim (*Eikreimr) på østsida av åsen, og gnr. 73 Rame (*Rammr; om et nes) ca. 1,5 km i vest. Vest for Rame, og nærmere kirkestedet Grindeim, ligger gnr. 74 Ramsvika (tydeligvis sekundær til Rame). Øst for Ekreim ligger først gnr. 70 Sande og så gnr. 69 Flokatveit (ifølge NG til mannsnavnet Flóki). På nordsida av et trangt sund i vannet ligger gnr. 49 Noreim, og ca. 2,5 km øst for denne gnr. 50, som fra gammelt av har vært kalt Nes (i dagligtale Neset), men som i matrikkelen har fått navnet Nernes (Nedre-Nes). Rett overfor Rame ligger (vestfra) gnr. 39 Grønstad, gnr. 40 Hovland og gnr. 41 Skjeldal.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 skyldte Rame tilsv. 130 lpd. korn, Skjeldal 95 lpd., Grønstad 80 lpd., Hovland 60 lpd., Noreim 50 lpd. og Nes 40 lpd. Ekreim, Ramsvika og Sande skyldte 30 lpd. hver, Flokatveit 20 lpd., mens Åsbø skyldte bare tilsv. 5 lpd. korn i 1647. Gjennomsnittlig landskyld tilsvarte 52 lpd. korn, og relativ skyld for Åsbø blir dermed mindre enn 0,1. Særlig sett i forhold til gården med det klart sekundære navnet Ramsvika, er det grunn til å tro at gården og navnet tilhører nyere tid. På den annen side ble skylda raskt satt opp; allerede i 1661 skyldte Åsbø ½ laup smør og 1 våg korn, altså tilsv. ca. 12,5 lpd. korn, og gammel skyld i 1838-matrikkelen er 1 laup (= 20 lpd. korn). På dette grunnlag kan det kanskje ikke ses bort fra at gården tross alt kan gå tilbake til middelalderen, men så har ligget øde helt til begynnelsen av 1600-tallet; men når gården så seint som rundt 1800 har en – i denne bygda – så pass ubetydelig landskyld, blir dette høyst hypotetisk. I bygdeboka (Dyrvik 1968: 334) står Åsbø oppført blant middelaldergårdene, uten at jeg kan se at dette noe sted er underbygget (boka mangler register, og jeg kan ha oversett enkelte henvisninger til gården). Det er imidlertid klart at de fleste gårdene på sørsida av vannet lå øde til langt ut på 1500-tallet. En kartskisse (op. cit. 335) viser at det mellom Frette i øst og Rame i vest bare var Sande som var i bruk i 1519 (jfr. NRJ II 524), og s. 344 nevner Dyrvik at Åsbø var blant de siste gårdene som ble gjenopptatt. Det skulle likevel – og trass i den ubestemte formen – være grunn til å anta en forklaring av bø som ‘avsidesliggende eng’, kanskje opprinnelig brukt usammensatt, dersom belegget fra 1610 virkelig gjelder denne gården. Forleddet er så satt til for å presisere beliggenheten ved den dominerende terrengformasjonen. En slik tolkning kan kanskje også forklare den nåværende uttalen med tonem 1

Åsbø

gnr. 52 i Fjelberg hd., Hordaland

NG XI 90

N50 1214.3 0820

Nv 2,5 km

Rel. skyld: 0,3

– a7a72sbø, aa2sbø (Bugge 1880, 1886), å'2sbø (NG), 1å'sbø' (AN 1964)

Aassebøe 1610 NG. Assebøe 1612 NG. Aaszbøe Grågås 125, ca 1620 (St S 86). Aasbøe 1647 XI 97. Aaszbøe 1661 lk. Aasbøe 1665 matr. Aasebøe 1668 NG. Aasbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aasbø 1838 matr

Magnus Olsen forklarer navnet kort som *Ásbœr og viser til gnr. 72 i Etne (se ovenfor). Også her synes en appellativ tolkning forsvarlig, og det er ingen indikasjoner på noe tidligere usammensatt gårdsnavn *Bø(en) eller *Ås(en). Åsen, som i ANs samlinger er registrert som navn på åsen ovenfor bruksnummer 4 og som tidligere var navn på en husmannsplass, er etter alt å dømme ganske ungt i funksjon som bebyggelsesnavn.
Åsbø ligger på fastlandet, sør for Bjoafjorden, og gårdene her er seinere overført til Ølen. Åsbø synes å måtte ha navn etter beliggenheten på vestsida av en stor åsrygg, Åsen (opp mot «Åshovda» på kartet), som ender ved nabogården gnr. 53 Svolland (ifølge NG muligens til et elvenavn Svala). Nede ved fjorden ligger gnr. 51 Sandvika, og ca. 1 km over Åsen ligger gnr. 65 Utbjoa og et par kilometer innenfor denne gnr. 55 Innbjoa.
Åsbø hadde i 1647 lavest skyld av disse gårdene, tilsv. 32,5 lpd. korn. Sandvika skyldte 40 lpd., Svolland 120 lpd., Utbjoa 220 lpd. og Innbjoa 230 lpd. Relativ skyld for Åsbø var 0,3, og gården må antas å være ganske ung. Trolig har både denne og Sandvika opprinnelig tilhørt Svolland; Åsbø muligens som en ‘avsidesliggende eng’ oppunder Åsen. Dersom uttalen med tonem 1, registrert i ANs samlinger fra 1965, skulle være gammel, bør man imidlertid ikke utelukke at det her har vært en gammel gård *Áss, som etter en ødeperiode ble kalt *Ásbœr

Åsbø

gnr. 1 i Alversund hd. (Meland sn.), Hordaland

NG XI 362

N50 1115.1 8712

Nv 4,5 km

Rel. skyld: 0,7

– aa2spe, aa1sbø (Rygh 1879), aa1sbé (Bugge 1880), aa2sbé (Bugge 1884), å2sbé (NG), "å's3bø (AN 1947)
De vekslende opplysningene om tonemet skyldes nok at Meland tilhører området uten tonelagsopposisjon (jfr. utbredelseskart i Fintoft og Mjaavatn 1980: 83). Bugges oppskrift fra 1880 er etter en heimelsmann fra gnr. 31 i Meland sn. Uttalen fra AN saml. med mellomvokal [3] og enkelte av skriftformene bør trolig forstås som vokalinnskudd ved konsonantsammenstøt

j Aasby NRJ III 435, 1522. Aasbø NLR III 98, 1563. 1563 NG. Aasabøe (!), Aasbøe NLR IV 75, 1566–67. Aasbøe NLR IV 163, 1566–67. Aasebøe 1647 XI 287. Aassebøe 1661 lk. Aaszbøe 1665 matr. 1667 NG. Aasbøe 1723 matr E. 1723 NG. Aasebøe 1723 matr M. Aasebø 1838 matr. Aasbø 1886 matr.
Det har ikke latt seg gjøre å bestemme hvilke av beleggene fra NLR som hører hit, og hvilke som tilhører Åsbø i Herdla

Magnus Olsen forklarer navnet som *Ásbœr og viser til drøftingen av navnet i Etne; se ovenfor.
Gården ligger ca. 4,5 km nordvest for kirkestedet Ask på Askøyna, men tilhørte Meland sokn, med kirkestedet Meland på Holsnøyna om lag 6,5 km nord-nordøst, og må i alle tilfeller anses som forholdsvis avsidesliggende. Nærmeste nabogårder er gnr. 2 Hanevik i øst og gnr. 3 Stien i nord (begge disse tilhørte også Meland sn.), i sørvest ligger gnr. 21 Dåvanger (under Askøy sn.) og i nord-nordvest gnr. 24 Hegernes, gnr. 25 Haugland, gnr. 26 Kjerrgarden og gnr. 28 Frommereid (alle i Herdla sn.).
Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Dåvanger og Frommereid tilsv. 40 lpd. korn hver, Haugland 26 lpd. Hanevik 22,5 lpd., Kjerrgarden 20 lpd., Åsbø 17,5 lpd., Hegernes 15 lpd. og Stien 10 lpd. Gjennomsnittlig skyld for disse seks gårdene var i underkant av 24 lpd., og Åsbø hadde en relativ skyld på 0,7. Det er ingen grunn til å tvile på at gården går tilbake til middelalderen, og den har sikkert navn etter beliggenheten nedenfor «Ospåsen», som trolig heller kan forstås som *Åsbøåsen enn som en sammensetning med trenemnet osp f

Åsbø

gnr. 5 i Herdla hd., Hordaland

NG XI 379

N50 1116.3 8521 (Åsebø)

Ø 7 km

Rel. skyld: 0,5

– å'2sbø (NG), "ås3bø (AN 1947).
Uttalen fra AN saml. med mellomvokal [3] bør trolig forstås som vokalinnskudd ved konsonantsammenstøt; jfr. skriftformene fra bl.a. 1610. Som i Alversund er det her tvilsomt om det er aktuelt å tale om tonelagsopposisjon

Asbø NRJ II 501, 1519. Aasbøe NLR III 110, 1563. (1566–67, jfr. Åsbø i Alversund). Assebø 1610 NG. Aassebø 1610 NG. Aasebøe 1647 XI 281. Aasbøe 1665 matr. 1667 NG. Aasebøe 1723 matr E M. Aasebø 1801 ft. 1838 matr. Aasbø 1886 matr

Også her forklarer Magnus Olsen navnet kort som *Ásbœr og viser til samme navn i Etne.
Åsbø ligger på Holsnøyna mellom en markert ås og Storavatnet, og en tolkning til appellativet áss m. er sannsynlig. På vestsida av åsen ligger gnr. 6 Rossland med gnr. 4 Vikebø i sør og gnr. 3 Skintveit i sørøst. Nordvest for Rossland ligger gnr. 7 Skurtveit. og sør for denne – på et stort nes – gnr. 8 Io. Øst for Io, tvers over Rosslandspollen, ligger gnr. 1 Eikeland og gnr. 2 Ryland. Nord på øya ligger (østfra) gnr. 10 Landsvik, gnr. 11 Kårbø, gnr. 12 Brotshaug, gnr. 13 Husebø og gnr. 14 Skjeljanger. Kirkestedet, gnr. 15 Herdlo, ligger på den andre sida av Herdlefjorden, om lag 7 km vest for Åsbø, og mellom Io og Herdlo ligger gnr. 9 Ypso; denne kjennes fra BK, men ifølge NG deretter først i 1667, og den er ikke nevnt i 1647-matrikkelen; det er grunn til å tro at den først da nylig var blitt gjenopptatt etter en lang ødeperiode.
I forbindelse med drøftingen av Kårbø har jeg sammenliknet landskyldopplysningene i 1647-matrikkelen for disse gårdene og vist at Skurtveit, Vikebø og Åsbø, som skyldte tilsv. 15 lpd. korn hver, sannsynligvis er de yngste, men at de tross alt kan antas å tilhøre sein vikingtid, evt. tidlig middelalder. Det kan nevnes at det var én bruker på Åsbø og på Skurtveit i 1647, men to på Vikebø, og det er mulig at dette kan tas som en indikasjon på at Vikebø er noe eldre enn Åsbø. På den annen side synes Vikebø ikke å dukke opp i kildene før i 1563, mens Åsbø var skattlagt i 1519. Det er likevel mulig at belegget «Vigh» som følger umiddelbart etter «Asbø» i NRJ II 501, er et eldre navn på denne gården;¹² Vikebø ville i så fall være en parallell til Åsbø og Liabø i Vikedal; se ovenfor. Det ville ikke være urimelig å tenke seg en opphavsgård Vik her (navnet kunne opprinnelig denotere Rosslandspollen) – med Rossland (til (h)ross n., ‘hest’) som en tidlig utskilt del. Skintveit og Skurtveit kunne tenkes som rydninger under denne opphavsgården og Åsbø kan ha vært en ‘avsidesliggende eng’. Vikebø måtte i så fall anses som et sekundært navn, oppstått etter at denne delen av gården ble gjenopptatt etter en ødeperiode.
Alternativt kunne man tenke seg at så vel Åsbø, som Vikebø og Skurtveit (evt. også Skintveit) var utskilt fra Rossland, men det er vanskeligere å forestille seg Rossland som navn på en opphavsgård

Åsbøen

gnr. 50 i Stangvik hd., Møre og Romsdal

NG XIII 403

N50 1420.4 7973 (Åsbø)

Ønø 8 km

Rel. skyld: 0,4

– å1sbø, dat.: åsbøno7; å2sbøn (Rygh ca. 1880), å2sbø74n (dat.: -bø7nå) (NG)
Den første av Ryghs uttaleopplysninger skal være etter en «Kl[okker?] i Stangvik Sogn», den andre etter «Kirkesanger Bruset» og en soldat fra soknet. Karl Rygh må ha festet størst lit til denne uttalen – i bestemt form og med tonem 2 – som også er ført opp i hans interfolierte eksemplar av 1886-matrikkelen

Aszbøenn 1590 NG. Aasbøenn 1643 NG. Aasbønn 1647 XIII 275. Aasbøen 1647 XIII 337. Aasbøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. Aasbøen 1723 matr E M. Aasbøe 1801 ft. Aasbøen 1838 matr

I NG kommenterer Karl Rygh kort at gården «ligger under en høi Aas», og det er grunn til å anta at han dermed ser bort fra andre tolkninger av forleddet enn appellativet áss m.
Ifølge N50-kartet ligger gården vest for den bratte og 619 m høye Åsbøsnota, men det synes ellers å være mindre og lavere formasjoner som her betegnes med navn på åsen, så kanskje den navngivende lokaliteten heller er den 200 m høye, langstrakte åsen vest for gården, der det på N50-kartet er avsatt et navn Bjønndulu (som vel helst må gjelde en konkav lokalitet; jfr. Kruken 1991). Navngivningen må i så fall sannsynligvis ha skjedd fra gnr. 13 Søyset, som ligger ved osen av elva Søya og som omfatter hele den ytterste delen av neset – også bruket Haltbakken nærmere Åsbøen.
Nærmeste nabogård er imidlertid gnr. 51 Nordvikan, ca. 1,5 km i sør. På nordsida av Søya ligger en lang rekke gårder, nærmest gnr. 5 Gjerstad rett nord for Åsbøen og gnr. 4 Haugen nordøst for denne. Videre nedover langs elva ligger gnr. 6 Hollen, gnr. 7.8 Steinberg, gnr. 9 Melhus, gnr. 10 Grytskog, gnr. 11 Røen, gnr. 12 Mo og gnr. 14 Kvanne. Rett over fjorden i sørvest ligger gnr. 47.48 Drypping, og sør for denne gnr. 49 Rakanes. Øst for denne – og sør for Nordvikan – ligger gnr. 52 Svinvika.
I 1647 hadde Nordvikan, Søyset og Kvanne høyest skyld av disse 15 gårdene, tilsv. hhv. 61, 60 og 55 lpd. korn. Steinberg skyldte 30 lpd., Gjerstad og Mo 27 lpd. hver, Røen (b.f. av ruð) 24 lpd., Drypping 23 lpd., Haugen 17 lpd. og Grytskog 13 lpd. Åsbøen skyldte 10 lpd., Holten og Svinvika 7 lpd., Melhus 5 lpd. og Rakanes 2 lpd. Gjennomsnittsskylda var 24,5 lpd., og Åsbøen, med en relativ skyld på 0,4 må anses på dette grunnlaget anses som en forholdsvis ung gård, muligens fra seinmiddelalderen. Den kan ha ligget som bø til én av nabogårdene, som nevnt kanskje helst Søyset, som ligger rett over den åsen jeg anser som den sannsynligvis navngivende lokaliteten

Åsbøen

gnr. 24 i Halsa hd., Møre og Romsdal

NG XIII 450

N50 1421.3 6396

Nø 2 km

Rel. skyld: 0,7

– aasbønno7 (Rygh 1879), aasbønn (Rygh 1881, 1884), å'2sbø4n, dativ -bø7nå (NG),
De to første uttaleopplysningene står uten tonelagsmarkering. Uttalen i nominativ er skrevet ned etter «Politibetjent Halse i Kr.sund» i 1881 og etter «3 Soldater» i 1884; formene i NG tilsvarer dem Karl Rygh har notert i sitt eksemplar av 1886-matrikkelen

or Ase DN II 61, ca 1303. paa Osbø NLR VI 313, 1559. 1559 NG. Aszpøenn 1590 NG. Aaszbøenn 1643 NG. Asbøenn (2 br) 1647 XIII 299. Aasbøe 1661 lk. Aaszbøenn 1667 NG. Aasbøen 1665 matr. Aasbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aasbøen 1838 matr

Belegget fra DN II gjelder en testamentarisk gave: «til Mariu kirkiu halfs spans læigu or Ase j Haulsyniar kirkiu sokn». Det er identifisert med Åsbøen også i RN II nr. 109 (men mangler i registeret).¹³ Det er grunn til å tro at dette stemmer, selv om eiendomsforholdet ikke framgår av yngre kilder.¹⁴ I 1647 lå for øvrig hele gården til kongen – med skyld 4 øre. Karl Rygh antar at «ogsaa her synes et opr. usms. Navn at være blevet afløst af et med bø sms.»; han viser i den sammenheng til Sundsbøen, gnr. 7 i Aure, og for tolkningen til Åsbøen i Stangvik.
Åsbøen ligger om lag like høyt som f.eks. kirkestedet, og det er fjell ovenfor gårdene hele veien; det er likevel naturlig å knytte navnet til en høyde ovenfor gården («Trollhg» på N50-kartet). Nærmeste nabogård i sør er gnr. 23 (Nord)Reitan, i øst gnr. 25 Gjerstad og i nord gnr. 22 Kløvset – med gnr. 21 Bårset nord for denne igjen. Sørvest for Reitan ligger gnr. 11 Megarden, og vest for denne gnr. 12 Halsa. Sør for denne ligger gnr. 10 Rød, gnr. 8.9 Volem og gnr. 7 Innreitan.
Megarden er første gang nevnt som «Midgord i Halszem» i Olav Engelbrektssons jordebok (OE) ca. 1530, og er utvilsomt opprinnelig en del av Halsa (vin-navn i pl.). Ifølge bygdeboka (Vaagland 1954: 261, 1955: 73) skal Reitan ha utgjort en tredje del av den opprinnelige gården og blitt skilt ut fra Halsa før 1440, men dette lar seg i hvert fall ikke lese ut av AB 109 f. eller OE 38. I 1647 skyldte Megarden tilsv. 100 lpd. og Halsa 77 lpd. Heim-gården Volem skyldte 67 lpd., Reitan 52 lpd., Åsbøen 27 lpd. og Innreitan 24 lpd. De øvrige gårdene må ha vært betraktelig mindre: Bårset, Gjerstad og Rød skyldte 13 lpd. hver og Kløvset skyldte 10 lpd. Gjennomsnittsskylda var 39,6 lpd., og Åsbøen hadde dermed en relativ skyld på 0,7.
Det er ingen grunn til å tvile på at Halsa (med Megarden) er den eldste bosetningen her (jfr. Vaaland 1954: 261),¹⁵ noe så vel beliggenhet som landskyld og status som gammelt kirkested understreker. Rød og Innreitan kan etter beliggenheten antas å være utgått fra Volem, mens (Nord)Reitan like gjerne kan ha hørt sammen med *Ås som med Halsa (navnet *Reitar, til reitr m., ‘avgrenset flate’, tyder på at det er tale om en sekundærgård). En opphavsgård *Ås med Reitan, Gjerstad og Kløvset som seinere utskilte deler, kunne danne et passende motstykke til Halsa (med Megarden) og Volem (med Rød og Innreitan). Denne opprinnelige *Ås ville hatt en samlet skyld på vel 100 lpd. i 1647, Volem (+ Rød og Innreitan) 104 lpd., mens Halsa (+ Megarden) ville hatt en skyld tilsvarende 177 lpd. En betenkelighet ved denne teorien er det likevel at Reitan i 1647 hadde om lag dobbelt så høy skyld som Åsbøen, og dermed skulle kunne antas å være eldre. En mulig forklaring kunne likevel være at hovedbølet etter delingen ble lagt til Reitan, nærmere kirkestedet, og at det gamle tunet en periode ble liggende øde.
Slik kunne også navnet Åsbøen forklares: den gamle gården ble liggende som bø under Reitan. Om dette er rett, blir navnet å forstå som en sammensetning av det eldre gårdsnavnet Áss og b.f. av bø i betydningen ‘eng’. Det blir imidlertid uvisst hvor tidlig denne utviklingen evt. kan ha skjedd, eller om det her er tale om en norrøn sammensetning *Ásbœr(inn), slik uttalen – med tonem 2 – nærmest skulle tyde på. Belegget fra 1303 måtte i så fall forklares på anne måte

Åseby

Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen

OGB IV 51

GK7B SV 6513

V-sv 3,5 km

– å2-sêby (OGB)

paa Osseby, Ottzeby (4 br + 2 fattige) NRJ IV 166f, 1528. y Aassebi (3 br) NRJ V 564, 1568. Aasseby NRJ V 602, 1568. Asseby NRJ V 614 637, 1568. Aassebye 1581 OGB. 1586 OGB. Aaseby (3 gd) JN 515, 1597. Åhseby 1659 OGB. Aassebi, Asseby o d 1665 OGB. Åseby 1680–1881, Jr OGB.
Jens Nilssønn bemerker at «3 gaarde kaldis Aaseby, oc ligger paa den østre siden veyen vdj en klasse»

I OGB bemerkes kort at «gårdarna ligga vid kanten av en bergås. F. leden är åtm. formellt gen. pl.». Uvisst av hvilken grunn nevnes ikke den likeledes formelle muligheten at forleddet er kvinnenavnet Ása. Men med så unge skriftformer som det her er tale om, kan man heller ikke se bort fra at forleddet opprinnelig er enstavet, og at den norrøne formen er *Ásbýr, noe som også ville være naturligere ettersom det her er tale om én ås. Nå kan det imidlertid diskuteres hvorvidt den lille høyden ved Åseby fortjener betegnelsen ås. Den er betraktelig mindre enn høydene ved Askesby, nabogården i nord, og likeledes mindre enn høyder i nærheten som ifølge kartet har navn som Madkulla og Äspekullen.
Beliggenheten og størrelsen i forhold til nabogårdene er beskrevet i forbindelse med drøftingen av Askesby, som tolkes til mannsnavnet Asgautr. Tre-fire kilometer lenger sør ligger flere bebyggelser der navnene åpenbart er sammmensatt av personnavn + býr, jfr. også Gunnesby (s. 211) og Svensby (s. 395) hhv. nord og sør for kirkestedet Säve, om lag like langt i øst. Men mellom Säve og Åseby ligger også Bärby, og i dette navnet er forleddet utvilsomt appellativet berg n.
Jeg antydet under Askesby at denne gården og Åseby trolig er relativt unge middelalderbebyggelser, og også av den grunn bør personnavntolkningen ikke utelukkes

Åseby

Inlands Nordre hd. (Solberga sn.), Båhuslen

OGB VI1 157

GK7B NV 6230, 6328

Ssv 2 km

– å2-sêby'-_, -bý'_ (OGB)

paa Otzeby (2 br) NRJ IV 184, 1528. y, i Oszeby (1 br + øgd) NRJ V 128 130, 1542. Osseby 1544 OGB. y Aaseby NLR I 87, 1557–58. y Aassebi (3 br) NRJ V 502, 1568. Aasseby NRJ V 611 628, 1568. Aassebö (!), Aasseby 1568 OGB. Asseby 1573 OGB. Aassebye 1581 OGB. Aasebie 1581 Brusewitz i GBHQ 1866 s 33 OGB. Aassebye 1586 OGB. (Ossebøj Aktst I 53, 1591 OGB). Aassebye Aktst I 53, 1591. Aaseby kile (nat) JN 173, 1594. Ahsebye 1659 OGB. Ååsseby 1665 OGB. Åsebÿ 1673 K OGB. Åhs(s)eby 1680–1719 OGB. Åseby 1758–Jr OGB. Åseby 1762 Db OGB. GK OGB. EK OGB.
Belegget «Ossebøj» fra 1591 som i OGB er ført opp her, står i kilden nevnt under Tjörn og Orust og gjelder neppe denne gården. Sidehenvisningen er for øvrig feil for s. 54

Til tross for manglende middelalderbelegg antar Assar Janzén i OGB at bebyggelsen har høy alder, og begrunner dette med mange fornfunn på stedet. M.h.t. forleddet bemerker han at den sannsynligste tolkningen er appellativet áss m. «eftersom beb. på -by i stor utsträckning har terrängbetecknande ord ss. f. l., ... i synnerhet som byn ligger utefter en ganska hög och brant bergås» (jfr. Åsebyberg på kartet). Han viser til Vallby i Solberga og Grössby i Ucklum, som begge skal ha fått tillagt by i seinere tid (former med by dukker for Vallbys vedkommende opp første gang i 1528, for Grössby først i 1568), og Janzén tenker seg her at gården opprinnelig kan ha hatt det usammensatte navnet Áss. Han vil imidlertid heller ikke utelukke et personnavnforledd, og han foreslår så vel det alminnelige Ása som det «mera sällsynta» mannsnavnet Ási. Han viser her til Lind, Lundgren-Brate og DgP, og (for den appellative tolkningen) til drøftingen av gårdsnavnet Åseröd i Mo sn. i Bullaren (se nærmere under Åseby i Rødenes, s. 482).¹⁶
Dette synes å være det eneste stedet i materialet der mannsnavnet Ási foreslås som en mulighet, og denne tolkningen er ikke særlig sannsynlig. Navnet er ellers ikke foreslått som forledd i norske bebyggelsesnavn (ifølge GPNS og NGs fellesregister), og de vestnordiske beleggene begrenser seg ifølge E.H. Lind (sp. 72 f.) til én eller to personer som nevnes som slektninger til islandske landnåmsmenn (navnene har også vært lest som Áli), dessuten muligens i en runeinnskrift fra Lofoten, Gimsøysteinen, datert til begynnelsen av 800-tallet. Men i NIæR I (s. 395, 409) hevder Sophus Bugge at det her må være tale om svensk innflytelse, og at personen som omtales, er av svensk herkomst; fra Sverige kjennes flere eksempler på mannsnavnet Asi/Ase. Lundgren-Brate (s. 17) har rett nok bare tre-fire eksempler fra 1300-tallet og tilføyer at det er uvisst hvorvidt Asa- i stedsnavn kan tolkes til dette mannsnavnet; i SMP (bd. I, sp. 178) gis det en rekke belegg på personnavnet, men noen stedsnavnsammensetning nevnes ikke. Det eldste daterte belegget er fra 1316, det presiseres at «de flesta beläggen [är] från ö. Sverige», og det vises til paralleller i gammelengelsk og gammeltysk. Også på nordisk grunn må navnet være adskillig eldre enn fra 1300-tallet, da det ifølge Gillian Fellows-Jensen (1968: 24) finnes i så vel svenske som danske runeinnskrifter. Navnet er for øvrig svakt og usikkert belagt i Danmark (tidligst i 1158; DgP I, sp. 68); flere eksempler er det på Esi (trolig en omlydt form, evt. en sideform til Esir; jfr. DgP I, sp. 271). Ási/Asi forklares i NK VII (av Assar Janzén og Rikard Hornby, hhv. s. 60 og 209) som kortform til toleddete navn på Ás-. Én Asi er ifølge Erik Björkman (s. 16) nevnt i DB, og seinere kjennes Ase o.l. som engelsk slektsnavn. Björkman viser også til et stedsnavn «Asebi» (DB) fra Yorkshire, som Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har eksempler på fra tre steder (også skrevet «Esebi» o.l. i den samme kilden). Ett av navnene er forsvunnet; de to øvrige skrives nå Easby. Hun har også to «Asebi» (DB) fra Lincolnshire (nå Aisby), og i begge grevskapene skal personnavnet (-navnene?) finnes i flere andre sammensetninger foruten i uavhengig bruk. I Fellows-Jensen 1972 (s. 26) er alle de tre by-navnene i Yorkshire ført til Esi (normalisert si), mens de to fra Lincolnshire i 1978 (s. 30) tolkes utelukkende til Ási. Personnavnet Esi foreslås som den mest sannsynlige tolkningen av Easby i Cumberland, men her er andre tolkninger også mulige (Fellows-Jensen 1985: 29). John Insley inkluderer også Ási i sin fortegnelse over skandinaviske personnavn i Norfolk (s. 46–48), men han synes ikke uten videre å ville gå med på at dette eller Æsi/Esi foreligger som forledd i engelske stedsnavn, og viser til vanskene med å skille mellom maskuline og feminine forledd. Han ser med andre ord ikke bort fra at forleddene i de aktuelle navnene heller er kvinnenavnene Ása eller Æsa/Esa, i enkelte tilfeller evt. den engelske trebetegnelsen æsc.
De relativt seine eldstebeleggene for Åseby i Solberga umuliggjør en sikker tolkning av forleddet, men beliggenheten er et sterkt argument for en appellativ tolkning – slik Janzén finner mest sannsynlig. Både den konsekvente skrivningen med mellomvokal og uttalen tyder på at forleddet i så fall har hatt plural form, noe som ikke motsies av terrengforholdene. Som nevnt antar Janzén videre at bebyggelsen opprinnelig kan ha hatt det usammensatte navnet «Ås», og han viser til to navn fra herredet der by er seinere tillegg. Det ene av disse navnene, Vallby, tilhører Åsebys nabogård i nordvest. Som eldste belegg for Vallby føres i OGB (bd. VI1, s. 153) opp «a Vallum», hentet fra RB 338; i RBs register gjengitt som «Vellir» med det lokaliserende tillegget «Solberga k.». Fra 1528 av opptrer former som «Waldbye» o.l., men det usammensatte navnet forekommer også én gang så seint som i 1581.¹⁷ Identifiseringen er rimelig, selv om den ikke kan leses ut av konteksten i RB.¹⁸ Naboskapet til Vallby er jo ikke noe avgjørende argument for å postulere et tidligere usammensatt navn på Åseby, men muligheten bør ikke avvises. Men også i dette tilfellet ville plural form, *Ásar, være å foretrekke – også som et motstykke til *Vellir.
Åseby ligger på sør- og vestsida av et større, kupert område – en samling større og mindre åser – et par kilometer sør-sørvest for kirkestedet Solberg(a), adskilt fra dette ved gårdene Valeberg, Kållstorp og Kåröd. I nordvest ligger, som nevnt, Vallby, og vest for denne Årsnes og Torp. Nord for Solberg ligger Tunge, og sørøst for denne: Kode, Guntorp, Hede, Halltorp og Jäger (*Jaðarr). Mellom Jäger og Åseby ligger Tegneby, og sør for denne Restad i Hålta sn. Noe vest for denne, også i Hålta, ligger Granneby, og mellom denne og Åseby: Ödsmål i Solberga.
Restad synes å være den største av disse bebyggelsene; ifølge OGB har den fra gammelt av bestått av fem hele og ett halvt mt. Ödsmål består av fem gårder (4 ½ mt.) og Åseby av fire (4 mt.).¹⁹ Flere av landsbyene har tre gårder, men de varierer litt m.h.t. skyldsetting. Årsnes og Tunge har 3 mt., Granneby 2 ½ mt., og Solberg har tre halve. Kirkestedet må dermed anses som mindre enn Vallby (to gårder à 1 ½ mt.) og jevnstort med Jäger og Halltorp (begge med 1 ½ mt.). Tegneby synes fra gammelt av å ha bestått av ett helt mt., men omfatter nå også to andre bebyggelser, Branehög og Ekås (hhv. ½ og ¼ mt.). Likeledes med ett helt mt. nevnes Torp, Kållstorp og Guntorp, mens Kode, Kåröd og Valeberg har ½ mt. og Hede ¼ mt.
Janzén foreslår personavn eller persontilnavn som forledd i Årsnes (Ormr), Granneby (Granni, tilnavn, se ovenfor), Halltorp (Halla (?); jfr. under Holleby), Kållstorp (Kollr eller Kolr), Guntorp (Gunna eller Gunni) og Kåröd (Kári), mens Tegneby tolkes til personbetegnelsen þegn m. Alle er knyttet til bebyggelser som er mindre enn Åseby, og bare Årsnes og Granneby kan regnes blant de større. De to hvis forledd typologisk kan sammenstilles med Ása (og Ási), Guntorp og Kåröd, tilhører de minste bebyggelsene og kan også på grunnlag av etterleddene anses som relativt unge; trolig er begge navn fra kristen middelalder.
Tegneby synes etter betydningen av forleddet å være et vikingtidsnavn,²⁰ og om størrelsen på bebyggelsene i det hele tatt skal kunne trekkes inn som et alderskriterium, må Åseby anses som betraktelig eldre. Av den grunn synes det urimelig å anta som forledd et sekundært dannet personnavn, som vel må antas å tilhøre vikingtida. Forholdet vanskeliggjøres imidlertid noe ved at den aller største bebyggelsen her, Restad, også synes å ha et typisk vikingtidsnavn; i alle fall om tolkningen i OGB VI1 16 skal legges til grunn (*Reiðarsstaðir). Denne tolkningen kan imidlertid på ingen måte anses som sikker, da allerede de eldste beleggene – fire eksempler i RB – viser enstavet forledd. Muligens kunne navnet knyttes til en elvenavnstamme *Reið? (jfr. NE 187); i så fall måtte gården ha navn etter Grannebyån.²¹ Dersom Restad tilhører et eldre sjikt av staðir-navn – med appellative forledd – er det lettere å forstå at denne kan være den største gården i sammenlikningsmaterialet (og nest størst i Hålta sn. etter vin-gården Vävra).
Tolkningen av Åseby må, som nevnt, bli usikker. På rent språklig grunnlag kan en personnavntolkning ikke avvises, men om mannsnavnet Ási skulle være aktuelt, måtte det sannsynligvis være tale om en (meget) tidlig østsvensk påvirkning, og dersom det er kvinnenavnet Ása, ville vi her stå overfor ett av de aller tidligste eksemplene på kvinnenavn som forledd i et navn på býr.
Mye taler for at Åseby i Solberga er dannet til et opprinnelig usammensatt navn, Ásar, som har fått navneleddet by satt til i nyere tid, kanskje samtidig med Vallby og påvirket av det nærliggende Tegneby og de mange navn på by i nabosoknene. Et opprinnelig sammensatt navn, til appellativet áss m., kan likevel heller ikke avvises, men om dette skulle foreligge, ville jeg – på språklig så vel som på saklig grunnlag (og i motsetning til Janzén) – foretrekke å se forleddet som gen. pl.; norrøn form altså *Ásabýr

Åseby

Tjörns hd. (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 92

GK7B NV 5539

Ø-sø 2,8 km

– å1spý (OGB)

aff Alfssby aff badom gardenom DN II 267, 1354 (Båhus; vidisse 1495). Aasby DN XIV 127, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). vtij Asseby DN III 771, 1516 (Båhus). paa Aoesby (1 br) NRJ IV 211, 1528. Aoesby, Oos- NRJ IV 211f, 1528 OGB. y Aasebi NRJ V 427, 1568. y Asseby V 649, 1568. Aasebi, Asseby 1568 OGB. Aassebye 1581 OGB. 1586 OGB. i Ossebøj Aktst I 54, 1591. Aaseby, Aasebykile (nat) JN 524, 1597. Aassebye 1601 OGB. Aaseby 1622 OGB. i Aaszeby Aktst II 71, 1648. Åhs(s)eby 1659–80 OGB. Åseby 1758–1881 OGB. Jr OGB.
Belegget «Oosby» i NRJ IV 212, som i OGB føres opp her, gjelder Olsby; se ovenfor

Verner Ekenvall (OGB) er usikker på om den eldste formen beror på en avskriverfeil, men presiserer at belegget i alle fall gjelder Åseby. Han anser det ikke som utelukket at «Alfssby» kan ha utviklet seg til «*Assby, som sedan genom anslutning til ås blivit Åseby». For bortfall av l foran labial konsonant viser utgiverne av bd. VII til Amund B. Larsen (1917: 45) og D.A. Seip (1931: 14, 17).²² Imidlertid mener Ekenvall man forsiktigvis bør regne med at forleddet er appellativet áss m., og han påpeker at «detta motsägs inte av naturförhållandena».
Det skal først bemerkes at det burde vært presisert at formen fra 1354 (1495) tyder på at forleddet har vært mannsnavnet Álfr. Dette mannsnavnet skal ifølge GPNS (s. 3; der normalisert til Alfr) foreligge i noen norske stedsnavn, men Oluf Rygh peker her også på muligheten for forveksling med Alvir, Alfgeirr, Aldís og Alfdís.
E.H. Lind (sp. 14–16) karakteriserer Álfr som «urgammalt»; det er sparsomt belagt på Island, men langt mer allment i Norge. Også Lind peker på faren for sammenblanding med den ikke-omlydte formen av Ǫlvir. I Lind Suppl. (sp. 1–18) er det ført opp en rekke lokaliserte belegg, som viser at navnet har vært brukt over store deler av Norge. Det er også belagt i Jemtland og Herjedalen, men sparsomt i Båhuslen. Én Álfr (fra Inland?) nevnes imidlertid i samme brev som *Álfsbýr. Heller ikke i SMP (bd. I, sp. 46–50) nevnes det mange båhusleninger blant navnebærerne; foruten den samme Álfr fra 1354 er det bare noen få belegg fra 1520-tallet. Det bemerkes imidlertid at navnet i Sverige har hatt en vestlig og nordlig utbredelse. I Danmark har Alf vært lite brukt utenom sagnhistorien, og i DgP (bd. I, sp. 27 f.) bemerkes at det i alminnelighet forekommer som sideform til Adolf og Albert. Det synes ikke å være belagt i uavhengig bruk i England.
Som stedsnavnforledd skal Álfr ifølge GPNS finnes «sikkert eller rimelig» i 16 norske gårdsnavn – fem av dem skal være belagt i middelalderen. Det er én rimelig sikker sammensetning med staðir, det forsvunne «af Alfstadhom» (AB 57),²³ og det likeledes forsvunne «af Alfsætre» i AB 19 må også anses som sikkert.²⁴ Navnet synes å foreligge i to ruðnavn fra Østfold, begge belagt i RB, i et navn på tveit fra Nerstrand (Ryfylke) og ellers i navn med naturappellative etterledd.
I SMP (loc. cit.) nevnes ingen stedsnavn sammensatt med Alf, men i SOÄ II 24 og IX1 186 foreslås personnavnet som forledd i to navn, Alsbo i Hålanda sn., Ale hd., først belagt som «Alsbodha» i 1546, og det utvilsomt ganske unge Alvsgården i Sätila sn. i Marsk hd., først belagt i 1700. Elof Hellquist (1918: 65) nevner to Alsbyn fra Dalsland som sammensatt med personnavn, men uten å presisere hvilket. Navnene, begge fra Vedbo hd. (SOÄ XIX 56, 136) kunne tenkes å inneholde Alf, men de gis en annen forklaring i SOÄ. Det første, i Laxarby sn., skrives «Alssbÿn» i 1653 og foreslås sammensatt med et mannsnavnet Ahl, som antas utviklet fra et Adill. Alsbyn i Torrskogs sn. er belagt som «Allisbyen» i 1540 og foreslås tolket som en sammensetning med et mannsnavn Al(v)vin. Hverken Ahl eller Adill nevnes i SMP (for Ahl se likevel kommentaren til Alf i SMP I 50. I sp. 64 f. gis et par belegg på Alwin, og det vises til det sjeldne Alfwin; jfr. DgP I 29 f. Alle stedsnavnbeleggene er imidlertid for unge til at navnene kan gis noen sikker tolkning. I Danmark skal det ifølge DgP I 28 være noen navn på Als som er foreslått tolket til Alf, men ingen synes å være belagt før midten av 1400-tallet. Gillian Fellows-Jensen (1968: 6) har Álfr som en mulig tolkning til et par navn i Yorkshire, men i det ene foretrekker hun det g.eng. navnet Ælfhere.
Utenom Norge synes forskerne å ha vært tilbakeholdne med å foreslå personnavnet Álfr/Alf som fornavn i stedsnavn, og også det fleste eksemplene Rygh presenterer i GPNS, blir usikre. Personnavnet er på den annen side sikkert belagt og kjent over store deler av Norge og (særlig vestre) Sverige, og dessuten – i alle fall sagnhistorisk – fra eldgammel tid i hele Norden. Det er slik sett ikke utenkelig som forledd også i et navn på by fra Båhuslen. Det viktigste argumentet mot personnavntolkningen er selvsagt at det eldste belegget, og det eneste som indikerer at Åseby skal forstås som *Álfsbýr, foreligger i en nærmere 150 år yngre avskrift. Det bør også veie tungt at bare ett av de norske eksemplene som synes å gå tilbake på mannsnavnet, har mistet l. Gnr. 63 Oksrød i Onsøy synes sikkert belagt som «Alfs rud» i RB 292 og «j Alfsrudi» i RB 490, men når navnet igjen dukker opp i kildene – ifølge NG I 316 fra 1635 – er det i former som «Oxerød», «Oxrud» o.l. Oluf Rygh bemerker at overgangen fra Alfs til Oks ikke sikkert kan påvises andre steder, «men synes her at være ubestridelig»; jfr. Karl Ryghs forslag til tolkning av Okstad to steder i Nord-Trøndelag (NG XV 217, 304). En grundigere undersøkelse av Oksrød ville kanskje kunne vise at det her ikke er tale om en lydutvikling,²⁵ men at det har foregått et partielt navneskifte.
M.h.t. Åseby på Tjörn burde andre personnavntolkninger vurderes; det mest nærliggende er kanskje Ǫlvir, som i GPNS (s. 285 f.) foreslås i en lang rekke norske navn, og der enkelte belegg viser l-bortfall allerede på 1500-tallet.
Mannsnavnet Ǫlvir og den ikke u-omlydte formen Alvir er ifølge E.H. Lind (sp. 1244–49; jfr. Lind Suppl. sp. 899) svært utbredt i Norge i middelalderen, og blant de mange lokaliserte beleggene er det ikke så få fra Båhuslen og søndre del av Østfold. I Njålssaga nevnes en Ǫlvir bóndi fra Hisingen, og fra historiske kilder bl.a. en «Sigrid Auluirs dotter» i Skee i 1371 (DN II 325), Genitivsformen «Aulis» brukes om en mann som nevnes under Torsby kirke i RB 333, og ellers forekommer navnet i flere av RBs innførsler fra Båhuslen (s. 2, 332, 372, 390 og 391). I Bullaren nevnes en mann med dette navnet i 1424 og 1455 (DN IX 128, 155), i Skee sn. i 1440 og 1452 (DN V 500, IX 298, 394) – alle ifølge Lind.
Så vel Alver (og Alve) som Ølver finnes i Sverige (Lundgren-Brate s. 11 f., 358, jfr. Olver s. 187 f.; SMP I 64), men i Danmark bare sagnhistorisk (ifølge DgP I 1610; jfr. Alvar sp. 33 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 340) har ett eksempel på «Oluir» fra Yorkshire.
I tillegg til de norske stedsnavnsammensetningene nevnt i GPNS, har Lind (sp. 1249) to båhuslenske eksempler, «j Aulis dall» og «j Aulis ængh» nevnt under hhv. Myckleby og Svarteborg kirke (RB 312, 365). Lind anser begge som forsvunnet, men mycklebybelegget er i OGB IX 41 identifisert med Örsdalen under kirkestedet. Mannsnavnet er for øvrig ført opp som en alternativ tolkning av Ølsby i Slesvigs amt (Pedersen 1960: 40), men dette blir høyst usikkert.
Dersom Åseby skulle inneholde Ǫlvir/Alvir måtte man forutsette en form *Alvisbýr, som via *Alsby (*["a'Sby] eller [1a'Sby]) er blitt forfinet til [1åspy] fordi uttalen gav en lite kjærkommen assosiasjon til ars m., ‘podex’. For liknende utvikling, men der utgangspunktet virkelig synes å være en sammensetning med ars, se Assholmen i Morlanda (OGB VIII 182). Som en alternativ uttale oppgis her [å1-s-] (altså med tonem 2), og den yngste skriftformen som oppgis, er «Åsh(olm)»; jfr. liknende forklaring til Als lid (*Arslid?), beitemark på Röra i Stenkyrka, OGB VII 321.
Åseby på Tjörn må inntil videre stå utolket. De fleste skriftformene skulle, slik Ekenvall understreker, tyder på at forleddet er appellativet áss m., og terrengforholdene tillater kanskje også en slik tolkning; appellativet måtte i så fall stå i stammeform eller i gen. sg., noe som kanskje kunne forklare tonem 1 i uttalen. En rekke sammensatte navn i Stenkyrka med opprinnelig tostavet forledd uttales imidlertid med tonem 1; det mest nærliggende å sammenlikne med er Olsby, men her kan også nevnes Budalen, Duvedalen, Krossekärr, Lilldal, Rösseldalen og Stordal. Tonem 2, men alternativ uttale med tonem 1, er oppgitt for Aröd, Dyreby, Gåseknöde, Nötsäter, Siröd og Säby (om da dette er dannet til genitivsformen *Sævar). Det bør også nevnes at åsen ved Åseby er ganske ubetydelig; det er langt mer markerte åser ved nabogårdene Gunneby og Lirås. Her kunne kanskje også trekkes en parallell til Åseby i Säve (dette navnet er uttalt med tonem 2), der det også er en ganske liten ås, men der Askesby, nabogården i nord, ligger ved flere og større høyder. Se drøftingen av Åseby i Säve s. 473.
Bebyggelsen ligger knappe 3 km øst-sørøst for Stenkyrka kirke, ved Gunneby kile («Aasebykile» hos Jens Nilssønn). Nord for Åseby ligger Gunneby før Habborsby i Valla sn. Øst for Gunneby ligger Tönsäng (også i Valla sn.) og vest for Åseby ligger Tjärna. I sør ligger Lirås og i sørvest Rävlanda.
Med unntak av Tjärna er alle disse navnene kjent fra middelalderen, men bare Habborsby, Gunneby og vel også Åseby har hatt to gårdbrukere, jfr. tillegget «aff huarom gardenum» under belegget for Gunneby i 1354, og tilsvarende for Åseby. I 1485 nevnes imidlertid gården med én oppsitter, og slik jeg har tolket opplysningene fra gjengjerden, likeledes i 1528 (slik også Johnsen 1905: 68). I 1568 er det muligens to brukere på gården, men dette motsies av jordeboka for 1573, da det ifølge Carl A. Tiselius (1927: 95) skal ha vært bare én. Gunneby og Habborsby føres i OGB opp med to hele mantal, Åseby og de andre med ett, bortsett fra Lirås, som har ½ mt. Etter skyldforholdene (jfr. Johnsen loc. cit.) er det grunn til å anta at Åseby er om lag like gammel som Gunneby. Det lar seg imidlertid ikke på dette grunnlag å avgjøre om forleddet i navnet er et mannsnavn Álfr/Ǫlvir/Alvir, eller appellativet áss, men den appellative tolkningen svekkes på grunn av naturforholdene

Åseby

Sotenäs hd. (Bärfendal sn.), Båhuslen

OGB XIV (manus)

GK8A NO 4995

Nø 1,4 km

– "å's3by'
Uttalen er skrevet i Norvegia på grunnlag av notater tatt i Göteborg i 1983

y Aaszeby (1 br) NRJ V 173, 1544. y Aaszebye 1580–81 OGB. i Aaszebye 1585–86 OGB. i Aaseby 1612 OGB. Aaseby NRR XI 196f, 1654. Åssebÿ 1659 OGB. Åhsebÿ 1758 OGB. Åseby 1811 OGB

Ifølge opplysningene i OGB XIV manus var gården ett helt mt. i 1659, mens den nå består av to «hemman». Videre bemerkes at det «Ö. om gården [är] ett berg med långsträckt åsliknande form», og det kan derfor antas at det i utgaven vil bli foreslått en tolkning til norrønt áss m. (sg.), likesom ved homonymet i Solberga. Men også her tyder uttalen og skriftformene på at navnet har hatt en norrøn form *Ásabýr, der forleddet – i alle fall formelt – kan være gen. pl. av appellativet áss m., evt. *Ásubýr, med gen. sg. av kvinnenavnet Ása. For en drøfting av kvinnenavnet, se ved Åseby i Rødenes nedenfor. Selvsagt kan man heller ikke se bort fra at gården opprinnelig har hett *Ásar (heller enn *Áss), og at by er lagt til i nyere tid.
Åseby ligger ca. 1,5 km nordøst for kirkestedet Bärfendal, på østsida av den lange og forholdsvis trange Bärfendalen, som har høye, langstrakte åser på begge sider.²⁶ Like øst for kirken, og som nabogård i sør til Åseby, ligger Låssby (se dette) likeledes i åskanten, og etter beliggenheten kunne like gjerne denne gården vært kalt Åseby om forleddet skulle være appellativet. Én mulig forklaring er imidlertid at Åseby var etablert lenge før Låssby.
Det lar seg ikke på grunnlag av foreliggende opplysninger å uttale noe sikkert om den relative størrelsen på nabogårdene, men det kan bemerkes at gården i 1654 ble makeskiftet mot Dusgård i Svarteborg (NRR XI 196 f.), som av Tiselius (1926: 103) kalles et «fjärdingshemman». Åseby kan da heller ikke ha vært ansett som særlig mye mere verdt. Når da gården heller ikke dukker opp i kildene før i 1544, er det lite trolig at det er tale om en særlig gammel bebyggelse. Tolkningen i OGB manus bør anses som usikker, og det burde overveies om det ikke likevel skulle foreligge et personnavn Ása i forleddet

Åseby

gnr. 6 i Rødenes hd., Østfold

NG I 166

N50 2014.3 4809

Nø 1,9 km

Rel. skyld: 0,9

– aa2sebý (Bugge 1881), å2seby (NG), "å's3by (AN ca. 1955)

Hasseby (!) Aktst I 57, 1591. Aaszeby 1593 NG. Aaszeby 1/1 1593 bs AN. Aasbye 1604 NG. Aasbye 1604 bs AN. Aasebye Aktst III 307, 1610. Aasebye 1613 ls AN. Aasszebye 1614 ls AN. Aasszebye 1618 bs AN. Aasbye 1619 bs AN. Aseby 1626 NG. Aasebye 1642 jb AN. Aassbye, Aaesebye 1647 I 113. Aasszebye 1661 lk. Aasebye 1723 matr E. 1723 NG. Aassebye 1723 matr M. Aasebye 1801 ft AN. Aaseby 1838 matr. 1886 matr.
Belegget fra 1591 gjelder utvilsomt Åseby; oppsitteren på gården kalles «Torkil(d)» både i 1591 og 1610

Oluf Rygh forklarer i NG navnet som «*Ásubýr, af Kvindenavnet Aasa (Ása)», og dette støttes av Kåre Hoel (BØ manus). Ása regnes som en kortform av sammensatte personnavn på Ás (NK VII 61), og ifølge E.H. Lind (sp. 60–62) er det mindre vanlig på Island enn i Norge, der det opptrer tidlig og er meget frekvent kilder fra 1300- og 1400-tallet. Det er ett av de aller vanligste kvinnenavnene i Røde bok, der Assar Janzén har tellet opp 46 navnebærere (NK VII 30). Lind har et stort antall tillegg i Lind Suppl. (sp. 46–53), der han også (sp. 52) bemerker at navnet i seinmiddelalderen er langt mer utbredt på Østlandet enn i andre landsdeler; der det er «föga brukligt». Navnet er langt mindre utbredt i Sverige, der det rett nok er belagt fra flere deler av landet, men med en viss vestlig dominans (SMP I 176 f.). I Danmark var navnet «ret alm[indeligt]» i eldre tid (DgP I 64), med flest eksempler fra Øst-Danmark, og etter 1350 umulig å skille fra sideformen Ose (DgP I 1051 f.). Flere av beleggene på Ose er imidlertid fra Sønder-Jylland, og de kan muligens vise innvirkning fra gty. Osa. Ása kjennes også fra England – med flere belegg allerede i DB, men det synes ikke å ha vært spesielt vanlig (Björkman s. 9 f., Fellows-Jensen 1968: 18, Insley s. 24).
Rygh bemerker i GPNS (s. 14 f.) at det kan være vanskelig å skille stedsnavn sammensatt med Ása fra sammensetninger med appellativet áss m., mannsnavnene Oddr og Ormr og enkelte sammensatte personnavn som har Ás som forledd. Han fører opp 21 navn som «med overveiende Sandsynlighed» inneholder Ása, og utgiverne av GPNS tilføyer to navn, gnr. 97,3 Åseby i Aremark og gnr. 49,20 Åserød i Skjeberg, begge utvilsomt ganske unge, som står uten eldre skriftformer i NG (bd. I, s. 189 og 242). Foruten Åseby i Rødenes nevner Oluf Rygh tre Åsebøen fra Vestlandet, gnr. 60 i Eid og gnr. 53 i Gloppen i Nordfjord, og gnr. 111 i Volda på Sunnmøre. Jeg argumenterer nedenfor for at alle tre er sammensatt med appellativet áss m.
Med unntak av gnr. 109 Osestad i Sør-Audnedal er alle Ryghs øvrige eksempler fra Østlandet, noe som stemmer med Linds påvisning av den østlige utbredelsen av kvinnenavnet. Hele 14 av navnene er sammensetninger med rud eller rød, og sju av dem føres opp med middelalderbelegg. For øvrig nevnes to sammensetninger med stad (Hedrum og Sør-Audnedal) samt et forsvunnet «Asobergh» (RB 255) fra Sande i Vestfold. I en anmerkning nevner Rygh at de fleste av de vanlige Åsgard, Åsland og Åseland nok er dannet til appellativet, mens flere som nå begynner med Os-, kan inneholde appellativet óss m.
I Lind Suppl. (sp. 51 f.) nevnes de fleste av disse gårdsnavnene, om enn med et visst forbehold for enkeltes vedkommende. Men Lind fører også opp noen flere med NG som kilde. Fra NG VII 211 nevnes det forsvunne «j Esorudi» (RB 9) fra Bø i Telemark, men dette tolker Albert Kjær til et Æsa (hvorvidt dette er å oppfatte som et eget navn i Norge, blir vel tvilsomt; Lind har med noen islandske belegg for det under Ása, og det kan muligens tilsvare det danske Esa; jfr. NK VII 209, DgP I 259). Et belegg fra RB 88, «j Osa engh», nevnt under Haug kirke, gjelder ifølge NG V 294 trolig gnr. 103,3 Oseberg i Øvre Eiker. Uttalen står der oppført med trang o og tonem 1, noe som bekreftes av en yngre oppskrift i AN saml., der det også nevnes at gården ligger ved en liten «bergknoll». Så vel identifiseringen som forklaringen må anses som usikker. Mer sannsynlig er det likeledes forsvunne «Aasæhvss», som nevnes i DN IX 768 (fra 1533) under gnr. 22–24 Dalen i Lårdal (NG VII 422), mens det igjen blir høyst usikkert om kvinnenavnet kan knyttes til Åsefossen fiskeri, bnr. 1 under gnr. 14 Fuskeland i Holum, Vest-Agder. Navnet er belagt allerede i 1349 som «Asu fos» (DN IV 275, Oslo), men i et lokalt utferdiget brev fra 1432 skrives «Assæ foos» og «Assæ fossin» (DN V 436), og etter topografien, kan gen. pl. av appellativet áss være vel så sannsynlig. Navnet står uten uttale i NG IX 88, og er ikke notert i AN saml.
Lind nevner (loc. cit.) også fire stedsnavn på ruð fra Båhuslen (Mo, Tanum, Skee og Romelanda) der han anser kvinnenavnet som en sannsynlig eller mulig tolkning. Alle er belagt i Røde bok, og kvinnenavntolkningen anses som mulig også i de aktuelle, hittil utgitte bind av OGB. Til Åseröd i Mo bemerker Gunnar Drougge (OGB XVIII 53) at om formen fra RB 361, «j Aaso rudi», skal anses som utslagsgivende, blir tolkningen klart kvinnenavnet, men han viser til sin skepsis notert ved navnet Toröd s. 48 (se under Toreby ovenfor), og bemerker at gården ligger under en «mycket betydande bergås, från vilken man har den vackraste utsikten i trakten». Bindet for Tanum er ennå ikke utgitt, men av kartet (GK 9A SO, rute 3811) synes Åseröd her å ligge omsluttet av mindre åser; det gjør imidlertid også en rekke av de andre gårdene i denne delen av herredet. Åseröd i Skee er ifølge OGB XX1 102 «två lokalt skilda bebyggelser», og Gustaf Sohlberg tolker forleddet som «säkerl. kvinnon. fvnord. Ása» og viser til den avvikende tolkningen i bd. XVIII. «J Aso rudi», som i RB 340 nevnes under Romelanda kirke, er ikke identifisert, men i OGB V 64 tolker Assar Janzén navnet til Ása. I Valbo-Ryrs sn, Valbo hd. i Dalsland er det et Åserud, belagt første gang som «Aserudh» i 1618. I SOÄ XVIII 130 nevnes både den appellative tolkningen og muligheten for at forleddet kan være mannsnavnet Åse (jfr. SMP I 178) eller kvinnenavnet Åsa.
Navn på Ås(e) finnes en lang rekke steder ellers i Båhuslen og andre deler av Sverige, og det er flere tolkningsmuligheter. Her skal først og fremst nevnes at Åseby i Säve sn. på Inland og i Bärfendals sn. i Sotenäs hd. muligens kan tolkes som sammensatt med kvinnenavnet Åseby i Solberga sn. på Inland kan på den annen side heller tolkes til appellativet, mens jeg ved Åseby i Stenkyrka stiller spørsmålet åpent om det er tale om et mannsnavn Álfr (eller Alvir) eller appellativet. Åsebyn i Silleruds sn. i Nordmarks hd. i Värmland, skrevet «Assebyn» i 1503, tolkes i SOV IX 55 «snarast» til mannsnavnet Åse eller kvinneavnet Åsa. Ved de tilsvarende danske kvinnenavnene er det ikke i DgP nevnt noen stedsnavnsammensetninger, men Bent Jørgensen (1994: 357) regner med kvinnenavnet Åse som en mulighet ved Åstrup, som finnes flere steder i Danmark. Det synes ikke å være brukt i stedsnavndannelser i England.
I en parentes etter Åseby i Rødenes noterer Rygh at gården ligger ved siden av Ulsby (navnet er høyst sannsynlig sammensatt med mannsnavnet Ulfr, se ovenfor), og dette bør tas med som et argument for å tolke forleddet som et kvinnenavn. Viktigere er det likevel at det ikke er noen markert ås ved gården. Gården ligger øst for Rødenessjøen mellom gnr. 4.5 Ulsby i nord og gnr. 7 Hen i sør. Under drøftingen av Ulsby har jeg vist at gårdene Åseby og Ulsby må ha vært tilnærmet like store (de skyldte hhv. 32 og 30 lpd. korn i 1647), og jeg antar at de er utskilte deler av en større gård, hvis navn seinere er forsvunnet. Delingen og navngivningen kan ha funnet sted en gang i (sein?) vikingtid eller tidlig, kristen middelalder

Åsebøen

gnr. 60 i Eid hd., Sogn og Fjordane

NG XII 438

N50 1218.1 5369

Ø 12 km

Rel. skyld: 1,1

– åsebø1nin, åsebø1nin9n9, å2sebø (Rygh, Bugge 1880–84), åsebønin9n9, dat.: bønå (NG), "å's31bø'nin9, 1bø'n3n, dat.: "å's3bø'1na (AN 1947)
I NG står uttalen uten tonemmarkering, men med kommentaren «med Hovedtone paa 3die Stavelse»

po Ossebø NLR III 164, 1563. Ossebø 1563 NG. aff Onsbø (!) NLR IV 145, 1566–67. Onsbø 1567 NG. Aszebo 1603 NG. Assebøe 1608 NG. Aasebøe (2 br) 1647 XII 331. Aaszebøe 1661 lk. Aassebøe 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. Aasebøe 1801 ft. Aasebø 1838 matr. Aasebøen 1886 matr

Albert Kjær forklarer i NG først navnet som «maaske Ásubœr, af Kvindenavnet Ása», og som en begrunnelse for en slik tolkning tilføyer han at «bœr m. (Indl. S. 47) forekommer jo ofte i Sammensætning med Personnavne». Han viser til GPNS s. 15, der både dette og homonymet i Gloppen (se nedenfor) står oppført under Ása. Imidlertid bemerker han at siden navnet også finnes i Gloppen «foruden paa adskillige Steder (Aasebøen, Aaseby) i andre Egne af Landet, er det dog vel snarere Ásabœr, sms. med Gen. Flt. af áss m., Aas (Indl. S. 42)». Kjær har nok følt seg bundet av tolkningen i Oluf Ryghs forarbeider, og hans egen og foretrukne tolkning kommer noe i skyggen av denne. Den appellative tolkningen bør likevel her være forholdsvis sikker, men Kjærs begrunnelse er bemerkelsesverdig og forutsetter nærmest en sentralisert navngivning. Tankegangen er en helt annen enn den som seinere uttrykkes av Magnus Olsen («bygdens navn», jfr. NK V 10), og som seinere er blitt den dominerende; et navn må kunne være særskillende innenfor en naturlig avgrenset brukerkrets. At likelydende gårdsnavn finnes i to naboherreder er slett ikke noe særsyn. Et blikk på kartet ville imidlertid uten videre vist Kjær at hans egen tolkning lett kunne begrunnes ut fra beliggenheten.
Åsebøen ligger opp fra Heggjabygda, i et skar mellom en lavere og en høyere ås. Mest markert er likevel at gården ligger bak en stor, isolert ås, Åsebønakken, og således skjult for folk som reiste på Hornindalsvatnet. Det er all grunn til å tro at gården har navn etter denne åsen, og man bør ikke se bort fra at gården opprinnelig har hatt et usammensatt navn Áss, noe det kanskje er spor etter i navnet på nabogården, gnr. 59 Åsstøda, tradisjonelt og feilaktig skrevet «Aasebøestøl(en)». Uttalen viser at etterleddet er stø(d) f., norrønt stǫð m., ‘båtstø’.²⁷ Fordi gården skal ha vært båtstø for Åsebø, antar Kjær at forleddet er en «Forkortelse af Aasebø-». Vel så sannsynlig er det at skriftformene, den eldste fra 1647 (Skattematrikkelen 1647 XII 331), er oppstått nettopp på grunn av denne tradisjonen, men at uttalen har bevart det eldre navnet *Ásstǫðin, som enten kan forstås som ‘støa ved åsen’ eller ‘støa ved gården Ås’ (og navnet kan selvsagt være langt eldre enn gården Åsstøda).²⁸
Tidligere gikk soknegrensen til Hornindal mellom Åsebøen og Frislida, og Åsebøen var altså den østligste gården i Eid sokn, ca. 12 km øst for kirkestedet. Gnr. 59 Åsstøda ligger nede ved vannet, og ca. 2 km vest for denne ligger gnr. 48 Lindvika. Nærmeste nabogård i Hornindal sokn er gnr. 1 Frislida, ca. 1 km nord og øst for Åsebøen og om lag like høyt. Nedenfor denne ligger gnr. 2 Heggja, og nede ved vannet gnr. 3 Meleim, som ifølge NG synes å ha navn etter «Beliggenheden omtrent midt paa Hornindalsvandets Nordside». Noe lenger innover langs stranda ligger gnr. 4 Sandnes, gnr. 5 Hatlelida og gnr. 6 Grimslida, og høyt oppe i fjellsida – øst for Grimslida – ligger gnr. 7.8 Furefjerdingen. I alle fall gnr. 4–6 synes å være utgått fra Meleim (jfr. Os 1953: 433–35).
På grunnlag av skyldforholdene i 1647 synes Frislida (ifølge NG sammensatt med mannsnavnet Friðrekr) å være den største av disse gårdene, med en skyld i 1647 tilsv. 53 lpd. korn.²⁹ Vin-gården Heggja skyldte 35 lpd. og heim-gården Meleim 27 lpd. Åsebøen skyldte 25 lpd., Lindvika 23 lpd., Åsstøda og Grimslida 10 lpd. hver, Hatlelida 5 lpd., og Furefjerdingen skyldte tilsv. 3 lpd. korn. Gjennomsnittlig landskyld var snaue 24 lpd., og Åsebøen hadde dermed en relativ skyld på 1,1. Det er all grunn til å anse gården som jevngammel med Meleim.
Det er vanskelig å si om gården opprinnelig har hett Ás(a)bœr eller Áss. At så vel uttalen som de aller fleste skriftformene viser et tostavet forledd, kan skyldes etterleddstrykket. Det bør i alle fall kunne slås fast at det er svært lite sannsynlig at forleddet i dette navnet skulle være kvinnenavnet Ása

Åsebøen

gnr. 53 i Gloppen hd. (Vereide sn.), Sogn og Fjordane

NG XII 466

N50 1218.1 5057 (Åsebø)

Ø 1,2 km

Rel. skyld: 0,3

– åse1bøn9n9, dativ -1bø4na (Rygh, Bugge 1880, 1884), åsebøn9n9, dativ -bøna (NG), "å's31bøn9, -1bø'na (AN 1947)
I NG står uttalen uten tonelagsmarkering

po Oesbø NLR III 171, 1563. po Oesbøe NLR IV 196, 1566–67. Aassebø 1608 NG. Aasebøe (2 br) 1647 XII 305. Aaszebøe 1661 lk. Aaessebøe 1665 matr. 1667 NG. Aassebøe 1723 matr E. 1723 NG. Aasebøe 1723 matr M. 1774 K AN. 1801 ft. Aasebø 1838 matr. Aasebøen 1886 matr

Albert Kjær sidestiller i NG to alternative tolkninger, *Ásubœr og *Ásabœr og viser til Åsebøen i Eid. Likevel kan det heller ikke her være tvil om at forleddet må være appellativet áss m.
Gården ligger på vestsida av dalen (eidet) mellom gnr. 58.59 Vereide og gnr. 52 Føleide – mellom to åser, Høgåsen og Kolåsen. Nord for Føleide, nede i Rydsfjæra ligger gnr. 51 Rød (Ryd). Etter beliggenheten er det grunn til å anta at Åsebøen – likesom gnr. 57 Nybøen – opprinnelig har vært del av Vereide. Lenger ut langs Gloppefjorden ligger gnr. 56 Apalset og gnr. 55 Andenes.
I 1647 hadde Føleide høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 120 lpd. korn, Andenes skyldte 80 lpd. og Vereide oppgis å skylde 60 lpd. Dette gjelder imidlertid bare den éne av gårdene. Den andre, Indre Vereide, var som prestegård fritatt for skatt, men har seinere vært skyldsatt nesten én og en halv gang så høyt som Ytre Vereide.³⁰ Rød skyldte i 1647 tilsv. 60 lpd., Apalset og Nybøen skyldte 40 lpd. hver og Åsebøen tilsv. 15 lpd. korn; dette gir en relativ skyld på 0,3.
Så vel skyldforholdene på 1600-tallet som gårdens beliggenhet tilsier at navnet må kunne tolkes som ‘åsbøen’, der bø trolig er brukt i betydningen ‘avsidesliggende eng’, evt. ‘bø på nedlagt gård’. Forleddet kan være gen. pl. ása (en tolkning som underbygges av de to åsene ved gården), men formelt sett er det ikke noe i veien for å regne med en entallsform og forklare uttalen som ved Åsebøen i Eid

Åsebøen

gnr. 111 i Volda hd., Møre og Romsdal

NG XIII 78

N50 1119.2 4491 (Åsebø)

Sv 3,5 km

Rel. skyld: 0,8

– -bø4en, -bøn9n9, dativ: -bønå (Rygh, Bugge ca. 1880), åse1bø4n9n9, dativ: -bø4nå (NG), "å's3bø'I, -bø'nå (AN 1952), "å's3bøe6n99, -bø'nå (AN 1961).
I NG bemerkes at «Hovedtonen [er] paa sidste Stavelse»

Aasebøø 1603 NG. Aaszebøe 1606 NG. 1617 NG. Aassebøe (2 br) 1647 XIII 60. Aaszebøe 1661 lk. Aaszbøe 1665 matr. Aassbøe 1666 NG. Aasebøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aasebø 1838 matr. Aasebøen 1886 matr

Karl Rygh forklarer i NG navnet som «*Ásubœr, sms. med Kvindenavnet Ása», og viser til at samme navn finnes i Eid og Gloppen i Nordfjord. I en parentes viser han til GPNS s. 15.³¹ Heller ikke her er det noen grunn til å tolke forleddet til kvinnenavnet. Beliggenheten taler så absolutt for en appellativ tolkning.
Gården ligger relativt høyt, mellom gnr. 112 Bjørnanakken og gnr. 113 Folkestadåsen, som i dagligtale skal hete Åsen (NG XIII 79), og som i kildene kalles «Aaszen», «Aass (øde)» og «Aasen» i hhv. 1661, 1665 og 1723. Om lag like høyt ligger gnr. 114 Sollida. Nede ved sjøen ligger (sørfra) gnr. 101.102 Krumsvik, gnr. 106.107 Folkestad og gnr. 116 Rønstad. Høyere opp ligger (også sørfra) gnr. 103.104 Flotane, gnr. 105 Holte (eller Holen), gnr. 103 Brennene, gnr. 110 Kongsvollen, gnr. 111 Åsebøen, gnr. 112 Bjørnanakken, gnr. 113 Folkestadåsen, gnr. 113 Sollida og lengst nord gnr. 115 Løndalen. Nordvest for disse, og helt for seg selv, ligger gnr. 117 Ekornberget og gnr. 118 Nautvika.
I 1647 hadde Folkestad høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 73 lpd. korn. Løndalen skyldte 28 lpd., Nautvika 24 lpd., Krumsvika og Rønstad skyldte 23 lpd. hver, Ekornberget 20 lpd., Flotane 19 lpd., Åsebøen 18 lpd., Holte, Kongsvollen og Sollida skyldte 13 lpd. hver, og Bjørnanakken og Åsen skyldte tilsv. 8 lpd. hver. Gjennomsnittsskylda var på snaue 22 lpd., og det var de lavestliggende gårdene som hadde høyest skyld. Flotane og Åsebøen synes å ha vært de største av gårdene høyere opp (med en relativ skyld på 0,9 og 0,8), men det er grunn til å tro at begge er sekundære i forhold til hhv. Indre og Ytre Folkestad. Flotane er det sannsynlig å anse som et opprinnelig teignavn, og tilsvarende kan Åsebøen ha vært en utmarksteig for Ytre Folkestad. Alternativt kan man tenke seg at det her har vært en gård Áss, som vel omfattet i alle fall Bjørnanakken og Åsen og trolig også de andre gårdene på utsida av elva, og som under en ødeperiode ble benyttet som bø, ‘avsidesliggene teig’ under Folkestad

1. ane fra Røyndal, Øyfjell i Telemark (udat., NIyR II 334–37), ana (gen.) fra Hegge kyrkje, Øystre Slidre i Oppland. Lind skriver «Heggens kyrka, V. Slidre»; ca. 1200? jfr. NIyR I 220 f.) og arna (akk.) fra Norderhov i Buskerud (den siste er svært tvilsom, jfr. NIyR II 14 note 3).
2. Belegget anses i NG VI 334 som et forsvunnet navn, men det bør kunne vurderes om ikke dette er enda ett belegg på Anvik.
3. OGB I 234 Arnås, II 89 Ardal, IV 1 Aröd, V 11 Arnebo og Arntorp, VI 26 «j bole Arna krabba», «j bole Arna Ræidarsyni», VI 115 Aröd, VII 47 Aröd, VIII 122 Antorp, X 60 *Arn(e)tuft, XI 2 Aneröd, XI 41 Aröd, XII2 46 Arnefjäll, XVI 80 Ånneröd, XVII 43 Ånneröd, XX1 102 Ånneröd, XX2 26 f Ånneröd.
4. Spenningsby tolkes i NG II 293 som dannet til appellativet spenning m., ‘vidjering’, og det bemerkes at «Gaarden omslynges i Halvkreds af en Elv».
5. Enkelte steder blir dette ført så langt at ganske åpenbare tolkninger blir forvansket; jfr. drøftingen av gnr. 51.52 Mosfjell i Birkenes s. 163, uttalt med tonem 2 og ganske sikkert et *Mosafjall: «Naar man her ... har Forledet Mos-, uden at der er indtraadt Enstavelsestonelag som Tegn paa Udtrængning af en Mellemstavelse, er der maaske Grund til at formode, at der ogsaa hos os, ligesom i Tydsk, har været et Substantiv af stærk Bøining af denne Stamme, og at det er et saadant, disse Navne er sammensatte med. Dog danner ogsaa svage Substantiver jævnlig saadanne enstavelses første Sammensætningsled». Muligens kan man her ane en tvil om at «regelen» gjelder generelt. Se også Bulia s. 7 og Mostad s. 14; for det siste jfr. også note 381 nedenfor.
6. Når K. Rygh s. 136 antar et opprinnelig tostavet forledd i Bøsdalen, gnr. 78 i Stordalen, skyldes det uten tvil bare at samtlige eldre skriftformer indikerer dette, f.eks. «Bursenndall» 1603 NG, «Busendall» 1666 NG og «Bussingdall», «Busindall»1723 NG.
7. Henvisningen gjelder Ryghs tillegg til P.A. Munchs Norrøne Gude- og Heltesagn. Ny udgave bearbeidet af A. Kjær. Christiania. 1880.
8. For andre eksempler på at Kjær følger og bygger tolkningen på denne påståtte lydregelen, se Vangsnes s. 148 og Gilldalen s. 411; noen ganger skaper dette også unødvendige problemer, som ved Mjølsvik s. 173 og Alsmo s. 26.
9. Han viser til § 111 i «Die alt- und neuschwedische accentuierung unter berücksichtigung der anderen nordischen sprachen. Quellen und Forschungen zur Sprach- und Culturgeschichte der germanischen Völker. 87. Strassb. 1901» (gjengitt etter Ekre), men også til Kocks artikkel i ANF VII (1891: 354) der denne regelen synes å være formulert første gang: «Så vitt jag ser, bliva flera dunkla akcentfrågor lösta om man antar, att akc. 1 i både enkla och sammansatta, numera så väl en- som flerstaviga ord står i kausalsammanhang med förlusten av en vokal i näst följande stavelse (oberoende därav, huruvida den förlorade ändelsevokalen följt omedelbart på rotvokalen eller icke)».
10. Magnus Olsen synes å ha holdt fast ved sin overbevisning. I sin nytolking fra 1928 av gnr. 14 Mostad i Gjerstad (der A.B. Larsen hadde nevnt «regelen») bygger han fullt ut på denne: «Der er her pekt på et av de beste holdepunkter vi har til bedømmelse av dette navn: dets enstavelsestone henviser til sammendragning av en eldre trestavelses form» (MM 1928: 121); jfr. ovenfor i forskningsoversikten i innledningen.
11. Jfr. opplysningen om mulig overgang til tonem 1 i Hardanger, nevnt under drøftingen av Måbø ovenfor.
12. Et annet belegg «Vig» noe lenger ned på samme side i NRJ II kan gjelde gnr. 34 Vik på Toftøyni, mellom «Nepsiø» (ikke nevnt i NG, men muligens feil for gnr. 32 Misje, like sør for Vik) og gnr. 38 Rong, nord for Toftøyni. Belegget er ikke tatt med i NG, som fører opp «Vigh» under gnr. 34.
13. Ifølge bygdeboka (Vaagland 1955: 116) skal det usammensatte navnet finnes også i 1559, men det er uvisst hvilken kilde dette er; det finnes i alle fall ikke noe «Ase» på det aktuelle stedet i NLR VI; jfr. «Osbø» i beleggslista.
14. Ifølge testamentet skulle avdødes sønner ha rett til å innløse eiendommen innen fem år.
15. Manglende i- og w-omlyd kunne tyde på at navnet Halsa er relativt ungt, om forklaringen da ikke skulle være at det er restituert på grunnlag av et lenge eksisterende *Hals, brukt om eidet mellom Halsafjorden og Skålvikfjorden. Gun Widmark (1991: 67) anser imidlertid en «ljudlagsenlig utveckling» som mer sannsynlig. Etter hennes mening har navnet hatt, men tidlig mistet, w-omlyd (jfr. formen «Holsyniar» i AB 108 f.) muligens p.g.a. stillingen foran l + annen konsonant. Valter Jansson mener på den annen side at navnet har hatt opprinnelige dobbeltformer (1951: 172 med hv. til Skulerud 1906: 6, 9). En annen forklaring kunne være at gården opprinnelig har hett *Vinjar, og at sammensetningen *Hals-Vinjar er oppstått i middelalderen, i så fall påvirket av erkebispestolen for å unngå forveksling med Vinje sokn i Hemne innerst i Vinjefjorden. Hemne er nå i Sør-Trøndelag, jfr. NG XIV 96, men lå tidligere til Norðmœrafylki, jfr. «j Viniar sokn» (AB 104) og gnr. 118 Vinje, som kalles «a Winio» i AB 108. En slik forklaring svekkes ved at de eldste formene allerede viser reduksjon av vinjar, som nettopp i en slik sammenheng kunne antas å ha blitt opprettholdt. Den naturligste forklaringen på navnet er derfor ‘slettene på halsen’, og gården må antas å være sekundær til en eldre gård i nærheten, kanskje Volem, skjønt skyldforholdene taler imot. En mer sannsynlig kandidat er setegården gnr. 14 Straum (Kanestrøm) i Strømsneset hd. tvers over Halsafjorden, som så vel etter navnetype, beliggenhet og seinere størrelse må antas å være blant de eldste gårdene i området. Gårdens status som setegård gjør at skyldforholdene på 1600-tallet er ukjente, og tall fra yngre matrikler vanskelige å bygge på.
16. M.h.t. etterleddet trekker Janzén et umotivert skille mellom norrønt býr ‘by, gård’ og bœr ‘gård’, og han foretrekker den førstnevnte formen på grunn av bebyggelsens størrelse.
17. Brevet gjengis i svensk oversettelse av Tiselius (1927: 184), som etter «Rasmus i Valde» skriver «(Valby?)». Det gjelder en grenseoppgang mellom «Valde» og Solberg, og identifiseringen må etter dette anses som ganske sikker.
18. Janzén (loc. cit.) tolker navnet som «pl. av ordet vall ’slät mark, fält’» og flertallsformen forklarer han ved at den er «åsyftande flera beb[yggelser]». En slik bruksflertall (som Janzén opererer med flere steder) er kanskje mindre rimelig enn at flertallsformen simpelthen viser til en bosetning på et område kalt *Vellir fordi her var flere voller, flere teiger. En bruksflertall anses som en tvilsom forklaring av Oluf Rygh i NG Indl. s. 2, og avvises nærmest kategorisk av seinere norske forskere, se f.eks. Stemshaug 1985: 51.
19. I 1528 var det imidlertid bare to skattebetalere på Åseby, noe som kan tyde på at gården eller deler av den har ligget øde; jfr. at ett bruk igjen var øde i 1542, men at det allerede i 1568 var tre bønder på gården (se beleggslista ovenfor). Det er likevel mindre trolig at by her skal være satt til for å markere ødegård, slik bø synes å indikere en rekke steder på Vestlandet.
20. Þegn m., ‘fri mann, kriger i tjeneste hos en konge, e.l.’; jfr. Kareby (*Karlabýr) bare 5 km i sørøst.
21. Navnet synes ikke å kunne forstås som det danske Rested; jfr. det hallandske Restad, begge drøftet av John Kousgård Sørensen (1958a: 105).
22. A.B. Larsen drøfter her det velkjente bortfallet av l i ord som ulv (kjent fra Seljord til Kvinesdal), som han mener har hatt større utbredelse tidligere. Henvisningene til Seip gjelder førsteutgaven av språkhistorien, kapittelet der han drøfter urnordisk, (bl.a. Gullhornene og Tunesteinen. Jfr. 2. utg. (Seip 1955: 11 f., 13 f.). Jeg kan ikke se at disse henvisningene er spesielt relevante i denne sammenhengen.
23. Belegget er ikke med i NG XV; men i AB (utg. 1997) er det – uvisst på hvilket grunnlag – identifisert med gnr. 29 i Åsen, en gård som ellers ikke kjennes før i 1647; ifølge NG XV 77 først i 1664. Identifiseringen synes urimelig, da belegget står under Hove skipreide, navngitt etter gnr. 128 i Stjørdal. Karl Rygh har i NG XV (s. 217 og 304) foreslått personnavnet Alfr som en mulig forklaring på forleddene i to navn som nå framstår som Okstad; jfr. anmerkning i GPNS.
24. Også dette er identifisert i nyutgaven av AB, til et «Ølsete» under gnr. 31 Bolås i Ogndal, men heller ikke her synes identifiseringen overbevisende. «Ølsete» er ikke registrert i NG, på N50-kartet, i matrikkelutkastet ca. 1950 eller i Seternavnregisterert i AN.
25. For en mulig forklaring på lydutviklingen, se Elmevik 1967: 86 og jfr. under Lexby ovenfor.
26. Jfr. Tiselius’ beskrivelse: «Bärfendalen, en av stela skogbeklädda bergsmassiv kantad dalgång, genom vilken en mindre å flyter mot havet» (1926: 101).
27. I NG er uttalen gjengitt som å2støda, Dat. -din9n9e, men i 1947 er den notert med tonem 1 på samme måten som alternativt i Ryghs grunnlagsmateriale. I 1647, 1661, 1665 og 1723 følger Åsstøda umiddelbart etter Åsebø, og alltid med tilsvarende skrivemåte av forleddet.
28. Edvard Os (1953: 360) har en alternativ tolkning: «at namnet er teke etter elva som renn ut her, ei å. Då er Åstø både rette og fulle namnet».
29. Opplysningene for Frislida kan få en til å undres om tolkningen er rett, evt. om spesielle forhold har ført til den høye skylda. Uansett om personnavnet Friðrekr skulle være gammelt i Norge (jfr. at «detta tyska lånenamn visar sig ganska tidigt i Norge. År 1066 ...», Lind sp. 288), forundrer det å finne et gårdsnavn med personnavnforledd knyttet til den aller største gården i et område med så vel vin- som heim-navn. Muligens er det tale om en sekundær tilføying til et opprinnelig usammensatt navn *Líð. Til opplysningene fra 1647-matrikkelen kan det bemerkes at Edvard Os (1953: 423) har notert lavere landskyld så vel for 1626 (tilsv. 33 lpd.), 1667 (43 lpd.) og seinere, men også han har jevnt over høyere landskyld for Frislida enn for Heggja og Meleim (jfr. Os 1953: 426, 430). For et *Friðreksstaðir se NG IV2 287.
30. I 1838-matrikkelen føres Vereide opp med to bruk som hvert har en gammel skyld på 1 laup, 1 bismerpund og 18 mk. smør, mens Prestegården står oppført med 4 lauper smør. Etter samme omregning som er benyttet på 1647-materialet, tilsvarer dette hhv. 64 og 80 lpd.
31. Det kan her minnes om at NG XIII ble utgitt allerede i 1908, elleve år før bd. XII (Nordre Bergenhus Amt, d.v.s. Sogn og Fjordane).

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bc25b2a2-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display