Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

Tarlebø,

gnr. 30 i Årstad hd. (nå i Bergen), Hordaland

NG XI 292

N50 1115.1 0101

Nø 2,8 km

Rel. skyld: 0,7

– ta72rlebø (Rygh eller Bugge ca. 1880, NG)

Tharallebø NLR III 104, 1563. Tarallebø NLR IV 72, 1566–67. Tharallebø 1567 NG. Tharildebøe 1610. Taraldebøe 1620 NG. Tarrildzbøe 1647 XI 255. Tarlebøe 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Tarlebø 1723 matr M. Tarlebøe 1801 ft. Tarlebø 1838 matr

Magnus Olsen tolker i NG navnet som «*Þóraldabœr, sms. af Mandsnavnet Þóraldi, Sideform til det sædvanligere Þóraldr, og bœr m.» og viser til NG Indl. s. 47 og GPNS s. 255.
Den svake (og sikkert yngre) formen av mannsnavnet er ifølge E.H. Lind (sp. 1135–37) belagt i flere sagahåndskrifter og i DN fra siste halvdel av 1200-tallet, men fra ca. 1300 opprettholdes ikke lenger skillet mellom sterk og svak form. Noen færre eksempler, de eldste fra ca. 1320, gis på Þóraldr (sp. 1137–39), og det vises der også til et mulig eksempel fra 1190 samt en runeinnskrift fra ca. år 900. Den sterke formen kan ha genitiv på s eller ar i de eldste kildene; etter hvert blir s det vanligste. I Lind Suppl. (sp. 831–39) er bare Þóraldr gitt eget oppslag, men Lind kommenterer at en del av eksemplene like så vel kunne tilhøre Þóraldi. Selv om alle beleggene på Tarlebø er for unge til at de kan tillegges avgjørende vekt, er det liten grunn til å tro at forleddet skulle være Þóraldr med bortfalt s-genitiv. Det er bare formen fra 1647-matrikkelen som kunne tyde på dette, og den registrerte uttalen underbygger Magnus Olsens tolkning. På den annen side ville trolig en gammel ar-genitiv blitt redusert til e- i skriftformer fra 1600-tallet, så en opprinnelig sterk form av personnavnet kan ikke utelukkes.
Personnavnet synes hovedsakelig å ha en vestnordisk utbredelse (på Island helst i den eldre formen Þorvaldr, som bare sjelden opptrer i Norge; jfr. Lind sp. 1212–14). Lundgren-Brate (s. 263 f.) har noen få eksempler, men utenom det eldste belegget, en munk Thoraldus i Nydala kloster (Småland) som nevnes fra slutten av 1100-tallet, er alle eksemplene fra Jemtland eller Båhuslen. Dette bekreftes ved oppskriftene i SMPs samlinger, der det finnes 23 belegg på fornavnet og fem på patronymisk bruk. Et belegg fra Kalmar i 1397 anses å gjelde en nordmann. Navnet kjennes heller ikke fra Danmark, men i England har det vært vanlig. Erik Björkman (s. 160 f.) nevner en rekke eksempler, noen også fra Normandie, og John Insley omtaler navnet som ett av de vanligste skandinaviske personnavn i England (s. 392–98, spesielt s. 296). Han påviser normannisk innflytelse ved at navnet er klart mer brukt etter Vilhelms erobring i 1066 (s. 297).
I GPNS (s. 255) framheves at den sterke formen er langt vanligere enn den svake, og det påpekes ellers at det blant de tolv eksemplene på forledd i norske gårdsnavn kan være noen sammensetninger med Þorvaldr, «som ikke ellers kan eftervises i Stedsnavne». Blant eksemplene er det foruten Tarlebø sju gårdsnavn på rud, to på li, ett på vik og ett på øy. To av rud-navnene (i Råde og Brunlanes), som begge er forsvunnet, er kjent fra RB, mens tre andre (i Skiptvet, Rødenes og Østre Toten) på grunnlag av eldstebelegg og gårdsstatus etter all sannsynlighet kan antas å gå tilbake til middelalderen. Det samme gjelder Taraldsøya i Skånevik, som kjennes fra 1520-tallet, og Taraldsvik i Ankenes, som først er belagt i 1610. Fullgården Taraldlii i Fyresdal, ifølge GPNS nevnt første gang i et brev fra 1459, er likeledes fra middelalderen, mens det tilsvarende navnet fra Vinje er relativt ungt; gården kalles «Lien» o.l. i de eldste beleggene fra 1665. Bare tre av gårdsnavnene i Ryghs eksempelliste synes å ha den sterke formen av mannsnavnet som forledd, Taraldsvik, Taraldsøya og det trolig noe yngre Taraldsrud på Biri (ødegård i 1604, da gården for første gang opptrer i kildene), men dette navnet er så ungt at s-genitiven kan ha trengt inn også i den svake navneformen. På den annen side kan enkelte av de eldre navnene (med relativt unge skriftformer) skjule en eldre genitivsform på ar, og således representere den sterke varianten.
Lind (loc. cit.) oppgir også noen gårdsnavn sammensatt med Þóraldi, og i Lind Suppl. (loc. cit.) gir han flere eksempler på bruken av den sterke formen som forledd i gårdsnavn, og Tarlebø nevnes blant disse. Fra tidligere norsk område i Båhuslen nevner Elof Hellquist Tolleby (1918: 107; se nedenfor), og fra grenseområdet mellom Jemtland og Hälsingland nevner Lundgren–Brate (s. 264) et «Toralds eydæ». Han har også et «Thorallathorp» (1415) fra Västergötland. I DgP (bd. I, sp. 1353; under Therels) antas at Torrendrup, skrevet «Thoreldorp» i roskildebispens jordebok (eldste hs. fra 1290), å gå tilbake på *Thorwald, men dette tilbakevises av John Kousgård Sørensen (1960: 240).
John Insley (s. 392) nevner et «Thoraldes toft» fra Norfolk og (s. 396) ytterligere noen engelske stedsnavn med dette personnavnforleddet, i all hovedsak navn fra nordlige og vestlige deler av landet, bl.a. Thorlby i Yorkshire. Gillian Fellows-Jensen (1972: 39) har enda fire eksempler fra Yorkshire, hvorav tre viser tidligere s-genitiv (se også Fellows-Jensen 1968: 299 f.). Fra Lancashire kan nevnes Torrisholme, kjent siden DB, og skrevet «Toroldesham» i 1201 (Fellows-Jensen 1985: 171).
Tarlebø er den nordøstligste gården i det gamle Årstad herred. Den ligger ca. 280 m.o.h., øverst i en avsidesliggende dal, Våkendalen (nevnt «i Vapnadal» i Byloven av 1276; NgL II s. 265). I dalen ligger ellers gnr. 29 Hardbakken og gnr. 31 Kobbeltveit, begge belagt første gang i 1610, men bare Tarlebø og Kobbeltveit er med i 1647-matrikkelen, der de står oppført med samme skyld, 1 laup smør, tilsv. 20 lpd. korn. Alle de andre gårdene i Årstad ligger nede i dalen sør for Store Lungegårdsvannet, og bare tre av disse er med i 1647-matrikkelen: gnr. 7 Soleim (med skyld tilsv. 30 lpd.), gnr. 14 Haukeland og gnr. 17 Landås (begge med skyld tilsv. 36 lpd.). Relativ landskyld for Tarlebø blir 0,7.
På grunnlag av beliggenhet og landskyld må Tarlebø antas å være en forholdsvis ung bosetning; kanskje ble den utskilt fra Kobbeltveit en gang i kristen middelalder – dette kunne i så fall underbygge tanken om det er tale om den svake formen av mannsnavnet.. Navnet Kobbeltveit antas (for øvrig på noe tvilsomt grunnlag) også å være sammensatt med et personnavn i forleddet (et ellers ukjent *Kopphildr!, se NG XI 274), og det kunne være grunn til å anta at den første bebyggelsen heller hadde navn etter dalen, altså Vápnadalr, og at dette navnet forsvant som navn på gården etter en deling. Dette blir imidlertid uvisst. De første sporene etter jordbruk i dalen går ikke lenger tilbake enn til 1200-tallet (Hartvedt 1994: 249), mens i alle fall þveit-navnet må antas å være noe eldre. Det er vel mindre sannsynlig at Kobbeltveit her skulle være en oppkalling etter gnr. 33 i Fjell hd. på Sotra

Tolleby

Tjörns hd. (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 87

GK7B NV 5135

S-sø 5 km

– tÕ2l-êbý'_ (OGB)

aff Toralder by, aff Thoralder bøar skor DN II 266, 1354 (Båhus, vidisse 1495; = SD VI 507). Thoraldeby (4 br) DN XIV 126, 1485 (Kastellekloster, avskrift ca 1500). Thørleby (3 br + 2 fattige) NRJ IV 212f, 1528. Tørreby NRJ V 607, 1568. Tørrilby NRJ V 428 616, 1568. Torrilby NRJ V 648, 1568. Törrilby, Torrilby, Törreby 1568 OGB. Thorl(l)ebye 1581 OGB, 1586 OGB. Thörrildbye 1581 OGB. Torleby(e) 1601 OGB. 1659 OGB. 1680 OGB. Torleby 1607–1758 OGB. Tholleby 1614 OGB. Thorlebye 1622 OGB. Tolleby 1680 OGB. 1811 OGB

I OGB gis følgende kommentar: «F.l. är antagligen mansn. fvn. Þóraldr (gen. Þóraldar), som via Torleby o.l. redan på 1600t. givit Tolleby». Det vises så til Elof Hellquist (1918: 107) og Hjalmar Lindroth (1946: 37), men ingen av disse gir noen utfyllende kommentar til navnet. Også Assar Janzén (1933: 69) oppfatter navnet som en sammensetning med Þóraldr.
De to eldste formene (selv om de foreligger i en nesten 150 år yngre avskrift) skulle kunne underbygge påstanden om at Tolleby inneholder den eldre, sterke formen av mannsnavnet (jfr. under Tarlebø). Det er dermed grunn til å tro at navnet hører med blant de eldre by-navnene med personnavnforledd.
Tolleby er ifølge OGB en «by» med fire gårder, hver på ett helt mt., men på 1500-tallet hadde den bare tre skattebetalende oppsittere foruten to fattige (husmenn?). Den ligger ned mot sørspissen av Tjörn, ca. 5 km sørsørøst for Stenkyrka kirke, i en liten dal som munner ut ved Morike kile. Tolleby lå til Kastelle kloster, og hadde fire ganger så høy skyld som nabobebyggelsen ca. 1,5 km i øst, Kuballe, og dobbelt så høy skyld som Olsby, som ligger rett nord for denne (Johnsen 1905: 67 f.). Rett sør for Kuballe ligger Mölnebo (se under Olsby s. 325 f. ovenfor).
Alle disse karakteriseres i OGB (s. 67 f., 71, 74) som «by» med to gårder (à 1 mt.). Sør for disse ligger noen enkeltgårder, og også Aröd («j Arna rudi» i RB 321) sør for Morike kile er enkeltgård; i 1528 var det to menn her, men den éne kaltes fattig og var trolig husmann (NRJ IV 213). Naturnavnet Morik (egt. vík), tilhører på den annen side en noe større bebyggelse. Den ligger ca. 1,5 km sørøst for Tolleby, og her var to skattebetalere i 1528 (NRJ IV 213; OGB VII 70 viser feilaktig til s. 218). På 1600-tallet var dette tre gårder (tils. 1 1/8 mt., seinere økt til 2 ¼ mt.). Ca. 2,5 km vest for Tolleby, men skilt fra denne ved to høydedrag, ligger Bø med i alle fall tre gamle bruk, i OGB VII 52 oppført med fire gårder (3 ¼ mt.). Ca. 2 km nord for Tolleby, men likeledes topografisk adskilt, ligger enkeltgården Häle (av Hella).
Tolleby synes å være den største gården i denne sørlige delen av Stenkyrka, og dette støtter tanken om at navnet Tolleby må ha høy alder. Sammenholdt med opplysningenene under Tarlebø kan dette tyde på at Þóraldr er et gammelt navn, som i alle fall i Vest-Norge har holdt seg langt ut i middelalderen, men trolig da først og fremst i den svake formen Þóraldi

Tolsby

gnr. 62 i Rakkestad hd., Østfold

NG I 101

N50 1913.1 3685

Sø 3,2 km

Rel. skyld: 1,5

– tø2qsby (Bugge 1881), tø1qsby (Bugge 1883, NG), 1tÆSby (AN 1947), 1tøSby (AN ca. 1950)

a Þorsbœœ DN II 234, 1347 (Rakkestad). j Þolfsbø RB 158, 1401. paa To(l)sby (noe yngre påskrift: Tholsby) DN X 552, 1527 (Tolsby). Tolszby 1/1 1593 bs AN. Tolszbye 1594 NG. paa Tolsby 1596 RAd . Tolsby 1600 bs AN. Tolszbye 1604 NG. Tolsby 1614 RAd (Rakkestad). Tolszbye 1624 NG. Tolssbye 1629 RAd (Rakkestad). Tollszbye 1633 RAd. Tolsby 1647 I 57. Tolsbye 1664 AN. Tølsbye 1665 matr. Tolsbye 1668 AN. Tolffsby RAd 1675 (Danstorp). Tolsbye 1723 matr E M. Tolvsbye 1801 ft AN. Tholfsby 1838 matr. Tolsby 1886 matr.
Oluf Rygh bemerker at om belegget fra 1347 gjelder dette navnet, må det være feilskrevet. Det er liten tvil om at det gjelder Tolsbø; «Ræidulfuar a Þorsbœœ» er nevnt mellom menn fra bl.a. gnr. 56 og 58

Rygh tolker forleddet til mannsnavnet Þolfr, og han tilføyer at dette på hans tid fremdeles var brukt noen steder i formene Tolv og Tov. I GPNS (s. 253) forklarer han personnavnet som «vel oprindelig sammendragen Form af Þórolfr» og bemerker at det ikke forekommer på Island, men i Norge fra 1300-tallet. Ifølge E.H. Lind (sp. 1133 f.) synes det eldste belegget å være fra 1315 (DN II 108 fra Skiensysla). Han tilføyer at det er langt eldre i Danmark og Sverige og sannsynligvis innlånt derfra. I supplementsbindet (sp. 825–31) stedfestes beleggene, og det går klart fram at navnet overveiende forekom på Østlandet, særlig Telemark og Østfold (bl.a. fra Rakkestad i 1399, 1426 og 1458), men det finnes også navnebærere fra Vestlandet. Lundgren-Brate (s. 263) har forholdsvis mange eksempler – fra ulike svenske landskap – og i SMPs samlinger er det ca. 100 belegg, tidligst fra Lund på 1100-tallet. I tillegg kommer et titalls runeinnskrifter, to i formen þurul o.l. Fra Danmark nevnes i DgP (bd I, sp. 1364–66) foruten noen fra runeinnskrifter, en rekke belegg – tidligst fra 1135. I England forekommer så vel Turulf o.l. som Tolf og Tol allerede i DB (Björkman s. 162 f.). Gillian Fellows-Jensen har ett eksempel «Tof» fra DB for Yorkshire (1968: 295), men flere eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire på Þórulfr (s. 317). Den synkoperte formen er ikke belagt i Norfolk (Insley s. 422–24), og likeledes er bare Turulfus o.l. registrert i Normandie (ni personer før 1066; Adigard s. 169 f.).
I GPNS (s. 253 f.) fører Rygh opp 18 norske gårdsnavn som kan være sammensatt med Þolfr, men han presiserer innledningsvis at det i sammensetninger kan være vanskelig å skille fra Þorleifr, Þorlákr og Þorlaugr der målføret ikke har tjukk l. Foruten tre navn på by har Rygh fire navn på stad, men i alle fall to av dem er uten tvil ganske unge (Ringsaker og Vestre Slidre), og for Tofstad i Sandsvær antydes i NG V (s. 121) at forleddet heller kan være appellativet topt f. Topstad i Øvrebø (NG IX 34) er først belagt i 1668 som «Toustad», og det er tvilsomt om det er særlig gammelt (gården er ikke nevnt i 1647-matrikkelen). E.H. Lind (Suppl. sp. 831) betegner disse som svært usikre, og foretrekker en tolkning til mannstilnavnet Toppr. For øvrig nevner Rygh sju navn på rud/rød og et par andre sammensetninger, men bare to føres opp med middelalderbelegg, gnr. 3.4. Tolshus i Hobøl («Þolfs huus» og «j Þolfshusum» i RB 121 f.; jfr. BØ I 17) og gnr. 32 Tofsrud i Fet, skrevet «Þolfs rud» i RB 293. Lind (Suppl., sp. 830 f.) fører også opp et par navn fra Båhuslen, dessuten – i tillegg til mange av Ryghs eksempler – et bruksnavn på hus fra Mo i Telemark (gnr. 15,4); tolkningen er sikkert rett, men navnet stammer trolig fra 1800-tallet – det står uten eldre skriftformer i NG VII 405.
I Sverige foreligger personnavnet i navn på bl.a. bod, stad og torp (Lundgren-Brate s. 263). Elof Hellquist (1918: 63) nevner et Tolsby fra Kyrkefalla sn. i Skaraborgs län (uten forklaring), men her tyder skriftformer fra 1500-tallet på at det er tale om en sammensetning av mannsnavnet Tord og bygdh; jfr. SOSk VII 69, og ellers Palm 1927: 148, som tolker forleddet til Thorer. I Danmark synes det å være ganske mange stedsnavn sammensatt med Tholf, de aller fleste på torp (DgP I 1366). Det synkoperte navnet synes ikke å ha vært brukt som forledd i engelske stedsnavn, mens den eldre formen Þórulfr ifølge Gillian Fellows-Jensen (1968: 317) skal foreligge i bl.a. to sammensetninger på by i Lincolnshire, og i navn på torp og ton i Yorkshire. John Insley har likeledes et par sammensetninger fra Norfolk (s. 422).
Lind avslutter sin gjennomgåelse av Þolfr med betrakningen «namnet hör tydligen i Norge till de tämligen sent invandrade», og drøftingen ovenfor skulle understreke dette. Det vil derfor være å vente at stedsnavnene på by som synes å inneholde dette personnavnet, er knyttet til bebyggelser som klart skiller seg ut ved lav landskyld og enten perifer beliggenhet eller med nabogårder som sammen med by-gården klart er oppstått ved oppdeling av en eldre gård.
Tolsby i Rakkestad ligger vel 3 km sør for Rakkestad kirke, mellom Rakkestadelva i vest og et lavt åsdrag i øst. Nordover mot kirken ligger gnr. 63 Haugby, gnr. 64 Torp og gnr. 65. 66 Bjørnstad. Sørover langs elva ligger først gnr. 58 Heier og deretter gnr. 59.60 Vestby, som må ha fått navn etter beliggenheten vest for heim-gården Halum i Degernes sn. Øst for Heier ligger gnr. 57 Helgerud, og på vestsida av elva – sørfra og nordover – gnr. 71 Danstorp, gnr. 70 Ski og gnr. 69 Nerstorp (rett overfor Tolsby) og deretter gnr. 68 Nordby og gnr. 67 Skjøltorp. Blant disse gårdene var det Bjørnstad som hadde høyest skyld i 1647-matrikkelen, tilsv. 45 lpd. korn. Tolsby og Skjøltorp skyldte 40 lpd. Ski og Danstorp skyldte 30 lpd., og de øvrige skyldte med ett unntak 20 lpd. For Vestby synes landskyldopplysningene å mangle. Det er tre gårder med dette navnet i Rakkestad, og beleggene i 1647-matrikkelen må etter rekkefølgen gjelde gnr. 111 (s. 51) og gnr. 216 (s. 61). I all hovedsak er det samsvar mellom 1647-skylda og «gammel» skyld i 1838-matrikkelen, således både for gnr. 111 og 216. Vestby står i 1838-matrikkelen oppført med en «gammel skyld» på 52 ½ lpd., det samme som i 1723, og om dette tilsvarer skylda på 1600-tallet, har dette vært den største av de undersøkte gårdene.¹ Tolsby har en relativ skyld på 1,5, mens Haugby og Nordby har 0,7 og Vestby trolig 1,9.
Tolsby har uansett vært en av de store, gamle gårdene i området, med dobbelt så høy skyld som hver av de fem nærmeste gårdene. Man kunne kanskje tenke seg at Torp, Haugby og Tolsby (og kanskje også Heier) kan ha utgjort én gård, som kunne utgjort et motstykke til Halum og Vestby, og at en oppdeling har skjedd en gang i vikingtida, men dette blir lite annet enn spekulasjon. Det synes likevel å være grunn til å spørre om Tolsby virkelig inneholder det seint innlånte mannsnavnet Þolfr, og om ikke den eldste skriftformen – fra et lokalt utferdiget brev med jevnt stø rettskriving – likevel skulle skjule en rettere navneform, i så fall sannsynligvis *Þórolfsbýr. Mannsnavnet Þórolfr er rett nok bare sikkert belagt i ett norsk gårdsnavn (fra Eidskog, Hedmark, i RB 241, 461 f.), men som personnavn er det ifølge GPNS (s. 263) «gammelt og almindeligt». I historisk tid er det i all hovedsak belagt i områder sønnafjells der Þolfr mangler, men det er også eksempler på at samme mann kalles vekselvis Þórolfr og Þolfr (jfr. Lind sp. 1204 f., Suppl. sp. 877–81). Siden det er all grunn til å tro at Þolfr kom østfra på 1200–1300-tallet og erstattet Þórolfr, kan et opprinnelig *Þórolfsbýr lett ha fått formen *Þolfsbýr/bœr i kilder fra om lag 1400. D.A. Seip har flere eksempler på synkoperte navn fra midten av 1300-tallet, og han har likeledes eksempler på kakuminalisering av rs fra 1324 og 1368 (Seip 1955: 243, 289). Flere av de yngre beleggene for Tolsby viser at skriverne (evt. også navnebrukerne) forbandt forleddet i gårdsnavnet med den yngre formen av personnavnet, Þolfr

Tolsby

gnr. 14 i Aremark hd., Østfold

NG I 180

N50 2013.4 5973

Ø-nø 7 km

Rel. skyld: 1,1

– tø1qsby (Bugge 1881, NG), 1tÆSby (AN 1941), 1tøSby (AN ca. 1955)

a Þolfsbœ DN II 229, 1346 (Aremark). Tolffsbye Stub 108, 1575. Guttorm Tholsby Aktst I 58, 1591. Tollszby 1593 NG. Tolsby 1/1 1604 NG. Tolssbøenn 1613 AN. Tord Tholfsbye Aktst I 301, 1639. Tolffsbye 1647 I 105. Tolsbye 1661 lk. Tolfsbye 1723 matr E. 1723 NG. Tolvsbye 1723 matr M. Tolsbye Kasa (hpl) 1742 AN. Tolsbye 1774 AN. 1801 ft AN. Tholsby (Thollagsby) 1838 matr. Tolsby 1886 matr.
I Oluf Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen er det her ført opp «i Þollaghsbø» fra RB 156 og «Thorlacksbønn» fra St. 23b (NKJ I), som i NG I er tatt med under «Forsvundne Navne». Disse beleggene forklarer Munthes parentesform fra 1838

Oluf Rygh tolker navnet på samme måte som Tolsby i Rakkestad, og viser til drøftingen der.
Gården ligger ved sjøen Store Le, 7 km østnordøst for Aremark kirke. På den andre sida av et lite tjern ligger nærmeste nabogård, gnr. 13 Leksrød, og et par kilometer lenger nord ligger gnr. 12 Enger. En snau kilometer sør for Tolsby ligger gnr. 15 Mosviken. Vest for Leksrød ligger gnr. 11 Røser, og sør-sørvest for denne gnr. 9 Rød, gnr. 10 Hallesby, gnr. 16 Framgård og gnr. 17 Kollerød. Med unntak av Hallesby og Leksrød, som ifølge NG først er belagt i 1593, er alle de andre gårdene nevnt i middelalderkilder. I 1647 hadde Leksrød høyest skyld, tilsvarende 35 lpd. korn, og Kollerød skyldte 32 lpd. Tolsby, Røser, Enger og Kollerød skyldte 30 lpd. hver, og Hallesby 25 lpd. Rød og Framgård hadde lavest skyld i 1647 – 15 lpd. hver. Tolsby har en relativ skyld på 1,1 og Hallesby 0,9.
Tolsby har samme eller lavere skyld enn gårdene med sammensatte rød-navn, og det er ingen grunn til å anta særlig høy alder for denne avsidesliggende gården. Heller ikke på den svenske sida av sjøen, i Trankil sn., er det gammel bosetning, men tre bebyggelser har navn dannet av personnavn + by(n), Elovsbyn, Gunnarbyn og Källsbyn (SOV IX 60 f.). Tolsby i Aremark kan rimeligvis være dannet i sein norrøn tid til den yngre, innlånte navneformen Þolfr

Toreby

Inlands Södre hd. (Harestad sn.), Båhuslen

OGB V 8

GK7B SV 6418

N 1 km

– to2-rêby (OGB)

Þoruby RB 334, 1388. j Þornby RB 331, 1388 (tilf). paa Thorby, Torby (4 br + 2 fattige) NRJ IV 177f, 1528. i Toruby (4 br) NRJ V 146, 1542. Tornby 1544 OGB. i Thornebi NRJ V 476, 1568. i Tornebi NRJ V 477 479, 1568. Toreby NRJ V 610 625, 1568. Tornby 1568 OGB. T(h)ornebi 1568 (altern) OGB. T(h)ornby 1573 OGB. Turrebye, Thuornnbye, Thornnbye 1581 OGB. Thornnbye 1586 OGB. Torby (3 gd i ett tun) JN 191, 1594. Toerbye 1650-t OGB. Thorebye, Torrebye 1659 OGB. Tör(re)by 1665 (altern) OGB. Torby 1697–1758 OGB. Toreby 1665–1881 Jr OGB. Thoreby GS OGB. Toreby EK OGB

I OGB setter Assar Janzén forleddet til kvinnenavnet Tora, norrønt Þóra, men han viser også til OGB XVIII 48, der Gunnar Drougge for Toröd i Mo sn. sidestiller tolkninger til kvinnenavnet Tora og til mannsnavnet Tore. Mannsnavnet skal i gsv. visstnok kunne ha genitivsformen Tora ved siden av det eldre Toris.² Drougge legger altså med rette ikke stor vekt på mellomvokalen i rødeboksformen «j Þoro rudi» (RB 361), men det er lite trolig at en yngre, svensk genitivsform skulle opptre i et båhuslensk navn på 1300-tallet. Det er ingen grunn til at kvinnenavnet Þóra ikke skulle finnes som forledd i et navn på ruð, og det samme gjelder selvsagt for et navn på býr.
Janzén tar også opp spørsmålet om skriftformene som inneholder n kan tas til inntekt for en tolkning til kvinnenavnet Þórunn, men avviser dette ved at Þórunn i RB framstår i mer opprinnelige former. Han viser her til belegget «j Þorunno rudi» (RB 388) for Taranderöd i Lur sn., og forklarer skriftformen med n i RB som feilskriving eller feillesing, mens de yngre formene med n snarest er å forklare ved assosiasjon til plantenemnet torn (jfr. gnr. 55 Tunnby i Spydeberg, i RB 176 skrevet «j Þornby»; se dessuten Schmidt 1997a, spesielt s. 47 f.). Toreby i Harestad (og Toröd i Mo) synes dermed etter alt å dømme å inneholde kvinnenavnet Þóra.
Dette kvinnenavnet skal ifølge E.H. Lind (sp. 1134 f.) ha vært alminnelig så vel i Norge som på Island helt siden 800-tallet, og i NK VII (s. 28, 30) noterer Janzén at det brukes om 22 kvinner i Landnåmabok og om 27 i Røde bok (blant kortformene til sammensatte, gamle kvinnenavn overgås det der bare av Ása, med 46 navnebærere i RB). Fra Sverige nevner Lundgren-Brate (s. 263) ett eksempel på fornavnet (1347) og dessuten flere metronym (tidligst 1287), men ifølge SMPs samlinger skal det være et 30-talls belegg, hovedsakelig med sørlig og vestlig utbredelse. I tillegg skal det foreligge i 23 runeinnskrifter. Etter eksemplene i DgP (bd. I, sp. 1374–76) å dømme har navnet (Thora) tidlig blitt svært vanlig i Danmark. Det oppfattes som en sideform til Thura, som synes mindre utbredt (sp. 1434 f.). Þóra eller den danske sideformen Thura er belagt, om enn sparsomt, også i England (Björkman s. 147; Fellows-Jensen 1968: 296, Insley s. 391).
Som forledd i stedsnavn kan Þóra ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 254) ofte være vanskelig å skille fra Þórir (når etterleddet begynner på s) og fra Þórðr. Han fører opp 18 navn der forleddet kan være kvinnenavnet, og utgiverne av GPNS har føyd til to navn; det éne karakterisert som usikkert. Blant Ryghs eksempler er Toreby i Berg og i Varteig (sistnevnte tolker jeg nedenfor som en sammensetning med Þórir), ett navn på stad (gnr. 1 Torstad i Nærøy, som Karl Rygh i NG XV 353 hevder like gjerne kan komme av Þorir), tre navn på land (bl.a. gnr. 29 Torland i Nærøy, som Karl Rygh uten videre aksepterer; NG XV 357), to navn på þveit, fem navn på set og seter (som også må bli tvilsomme), dessuten to navn på ruð som synes overbevisende tolket.
Hverken i Lundgren-Brate eller DgP føres det opp stedsnavn som har T(h)ora som forledd, men enkelte av de navnene som i DgP (bd. I, sp. 1387) nevnes under Thori, kunne nok opprinnelig høre hit; det samme gjelder muligens noen sammensetninger hos Birte Hjorth Pedersen (1960: 37). Elof Hellquist (1918: 107) nevner Toreby i Båhuslen med formen «Thornbœr» i parentes; han har tydeligvis ikke forbundet det med Þóra. Blant navn fra Dalsland (s. 65) har han eksempelet «Torebyn», men dette gjelder utvilsomt Torebyn i Laxarby sn. i Vedbo hd. (SOÄ XIX 72), der de eldste formene, rett nok først fra 1653, er «Toressbÿn» o.l., og navnet tolkes til mannsnavnet Torgils (det kunne for så vidt heller forstås som en sammensetning med Torer). Kvinnenavnet Tora foreslås ifølge personnavnregisterert i bd. XX bare i ett navn i SOÄ, i navnet Torhult i Strängereds sn., Redvägs hd., først belagt i 1566 som «Torolth», og mannsnavnet Tore nevnes som en annen mulig tolkning (SOÄ X 210).
Toreby ligger på nordsida av den brede dalen som går fra Nordre älv og nordvestover til Torsby sn., vel en kilometer nord for Harestad kirke (og Kyrkeby). Nærmeste nabogård i øst er Hammar, og enda nærmere elva ligger Östra Röd. Øst for Kyrkeby ligger Nereby, og vest for kirkestedet, Torp og Flateby. Nordvest for Toreby ligger Kållstorp og vest for denne Torrebräcka i Torsby sn. I nord grenser Toreby til Torsby sn., der de nærmeste nabogårdene er Önneröd (til Auðun) og Dotorp (tolket til et mannsnavn *Dte).
Fra langt tilbake har Toreby vært en «by» med flere gårder. Allerede i 1528 hadde den fire skattebetalere og to fattige (husmenn?), og ifølge opplysningene i OGB har den nå fire gårder med, fra gammelt av til sammen 4 mt. (seinere redusert til 3 ½ mt.). Kyrkeby er imidlertid betraktelig større; den har 7 gårder med til sammen 6 mt.; navnet har sikkert erstattet det gamle (kultnavnet) *Harundarstaf, som ligger til grunn for soknenavnet Harestad (jfr. OGB V 2 f.). Også Hammar er større enn Toreby; 6 gårder (5 mt.), mens de andre er mindre. Flateby 3 mt., Nereby og Dotorp 2 mt. hver, Torp, Kållstorp og Östra Röd 1 mt. hver og Önneröd ½ mt.
Det er vanskelig å se at Toreby skulle være resultat av en oppdeling av en eldre gård, og etter størrelse og beliggenhet synes den å måtte ha en anseelig alder. På dette grunnlag kunne det være fristende å stille spørsmålstegn ved kvinnenavntolkningen, ja, kanskje ved personnavntolkningen i det hele tatt. Alternativet måtte da bli å anse den eldste rødeboksformen som resultatet av en feilskriving, og forsøke en nytolkning med utgangspunkt i formene med n. Men den eneste sannsynlige tolkningen her – til appellativet þorn, slik Hellquist har tenkt seg – blir heller ikke tilfredsstillende, da rn synes assimilert til n(n) i alle de navnene som med noen grad av sikkerhet synes å gå tilbake på dette appellativet; se f.eks. NG I 59, V 29, VI 30 og XII 360. Toreby må dermed – tross alt – antas å være et eksempel på at kvinnenavn svært tidlig kan opptre som forledd i navn på býr. At forleddet da nettopp er det utbredte og utvilsomt svært gamle kvinnenavnet Þóra, skulle bidra til å gjøre forklaringen mer akseptabel

Toreby

gnr. 86 i Berg hd. (Asak sn.), Østfold

NG I 225

N50 2013.2 4363 (s., n. Torby!)

Nø 6,5 km

Rel. skyld: 1,3

– tó'2rebý (Bugge 1883), tó2reby (NG), "to'r3by (AN ca. 1955)

Þorobear l[iði] DN IV 228 (Idd), 1344. Torsby NLR I 103, 1557–58. Thoreby Aktst I 59, 1591. Torreby 1593 NG. Toreby 1/1 1604 NG. Thorrebø 1626 NG. Torebye 1647 I 97. 1711 AN. 1723 matr E M. 1801 ft AN. Thoreby (Thordaby) 1838 matr. Toreby 1886 matr

I NG tolker Oluf Rygh navnet uten videre som Þórubýr, sammensatt med kvinnenavnet Þóra (se under Toreby i Båhuslen, ovenfor), og det er ingen grunn til å trekke tolkningen i tvil. Kåre Hoel (BØ manus) har da heller ingen ytterligere kommentarer til navnet. Skriftformene i lensregnskapsbøkene (NLR) er svært ofte forvansket og kan ikke tillegges vekt.
Gården ligger på vestsida av dalføret opp fra Femsjøen, nord for gnr. 87 Rjør og midt imot gnr. 84 Bø og gnr. 85 Håkaby. Rett overfor Rjør ligger gnr. 90 Ugjesteby. Under Håkaby har jeg argumentert for at Toreby, Håkaby og Ugjesteby er utskilte deler av en eldre gård, som trolig het *Þorpar, og at de jevnstore Toreby og Håkaby er de yngste partene av denne gården. De har begge en relativ skyld på 1,3, noe som skulle tyde på en ikke helt ubetydelig alder, og Toreby er enda en indikasjon på at kvinnenavn + býr kan gå forholdsvis langt tilbake – kanskje til vikingtida

Toreby

gnr. 33 i Varteig hd., Østfold

NG I 284

N50 1913.1 2680

Ø-sø 2,2 km

Rel. skyld: 0,3

– to2rebý (Bugge 1881), to1rby (Bugge 1883), tó2rby (NG), "to(')rby (AN ca. 1955)
Den alternative uttalen med tonem 1, som Bugge noterte etter tre soldater, kan neppe være genuin; den stemmer heller ikke med oppskriften i AN

j Þoresbø j Þorpalandz lida RB 500, 1397. Torrebye NKJ I 36, 1575 (= St 34a). Toreby ¼ 1604 NG. Thorebye 1640 NG. Toerrebye 1647 I 148. Thorebye 1665 matr. 1667 NG. Torrebye 1723 matr E. 1723 NG. Torreby 1723 matr M. Thorebye 1801 ft AN. Thoresby (!) 1838 matr. Toreby 1886 matr.
Ifølge RB eide Varteig kirke «halfuan bøn» i «j Þoresbø...», noe som bekrefter at belegget gjelder Toreby; jfr. nedenfor. Det kan synes som Gerhard Munthe har bygd på dette belegget for sin normalisering i 1838

Oluf Rygh tolker i NG navnet som *Þórubýr, til kvinnenavnet Þóra, og han anser gården som en del av en forsvunnet gård Þorpalandir, som han gir flere belegg på under «Forsvundne Navne» på s. 286 (jfr. under Askersby s. 122 ovenfor). Her finner man også belegget fra Røde bok.³ Dette kommenterer han ikke, men viser til Toreby, der han drøfter hvor Þorpalandir kan ha ligget. Om belegget «j Þoresbø» er det eldste belegget for Toreby, må det enten skyldes en feilskriving, eller så må genitivs-s seinere være falt bort.
Kilden sier uttrykkelig at gården var del av en lide som hadde navn etter Þorpalandir. Rygh antar altså at denne gården ble delt i Toreby, Askersby, Belsby og Skofteby (gnr. 33–36), noe som synes plausibelt (se under Askersby). Det skulle for så vidt ikke være noe i veien for å anta at enda en by-gård har vært del av den samme storgården. Skyldforholdene taler på den annen side for at «j Þoresbø» gjelder Toreby, som i 1647 står oppført med en landskyld på åtte skinn og med Varteig kirke som eneste eier. Ifølge Stiftsboka fra 1575 lå fire skinn i «Torrebye» da til kirken, altså halve gården. At den andre halvparten av gården seinere også skulle bli kirkens eiendom, er ikke noe særsyn; tilsvarende gjelder gnr. 30 Brenne, som også skyldte fire skinn til kirken i 1575, men 1½ hud i 1647. Spørsmålet blir da om gården opprinnelig har hett Þórisbýr og at navnet seinere er endret, eller om det rette navnet er Þórubýr, som så er blitt feilskrevet i RB. Slik vist under drøftingen av Toreby i Harestad sn. i Båhuslen (s. 409–11 ovenfor) var kvinnenavnet Þóra svært alminnelig, og det finnes også som forledd i mange gårdsnavn. Det er likevel grunn til å vurdere om Toreby i Varteig ikke likevel skulle inneholde mannsnavnet Þórir og således opprinnelig være homonymt med Torsby i Torsby sn. i Båhuslen. Bortfall av genitivss forekommer beviselig i flere by-navn i Østfold (se f.eks. under Østenby, s. 452).⁴ I Toreby kan s-bortfallet ha blitt tilskyndet av at formen Tore av mannsnavnet dukker opp allerede ca. 1400 (jfr. Lind sp. 1180).
Oluf Rygh beskriver i GPNS (s. 259) Þórir som «gammelt og overmaade almindeligt», og E.H. Lind (sp. 1182) sier det er «ett av de allmännast brukliga namnen såväl i Norge som på Island ock urgammalt», og blant de mange beleggene har han også et par runebelegg (Klepp kirke på Jæren – fra 1000- eller 1100-tallet – og Borgund kirke i Lærdal fra ca. 1200 eller seinere; NIyR III 149–51; IV 149).⁵ Han tilføyer at navnet er allment også i gammeldansk og gammelsvensk og forekommer «icke sällan» i England. Lundgren-Brate har oppslag på så vel Thorer og Thore som på Thurer og Thure (s. 266 f., 276 f.); det samme gjelder SMPs samlinger, der det finnes svært mange belegg for alle navnene, f.eks. anslagsvis 7–800 for Thorer og nærmere 50 runebelegg på Þórir. I DgP er det likeledes krysshenvisninger mellom liknende navneformer (bd. I, sp. 1386–88, 1436–40), men absolutt flest belegg på Thuri, som forklares som utviklet av Thurir med tidlig r-bortfall; de eldste eksemplene er fra 1100-tallet. Erik Björkman har Þuri som hovedoppslag for en rekke varianter (s. 158), men antar at også Þor og Þur har samme opphav (s. 146 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 307–09) har mange eksempler under overskriften «Þórir, Þóri», men tar ikke stilling til hvorvidt Þórir er sammensatt eller dannet ved avledning. Hun viser til NK VII (s. 95 og 118), der Assar Janzén drøfter ulike teorier om opphavet. Janzén viser til at enkelte forskere har ansett navnet som sammensatt med et navneledd vér (se bl.a. Marstrander 1915: 156), men han argumenterer selv overbevisende for at ir er et avledningssuffiks og personnavnet dermed å regne som usammensatt. Gillian Fellows-Jensen anser Þóri som enten avledet fra Þórir, eller som en kortform av sammensatte navn på Þór- (jfr. hennes drøfting av det angloskandinaviske Þórr i 1968: 295). John Insley (s. 411–13) framhever bl.a. at Þóri og Þúri er velkjente som personnavn i England, mens Þórir og Þúrir kjennes fra stedsnavn.
Under Þórir i GPNS (s. 259–61) fører Oluf Rygh opp hele 53 norske gårdsnavn, men han viser også til Þórðr og Þóra, og artikkelen følges av en anmerkning der gudenavnet Þórr trekkes inn. Utgiverne påpeker at dette kan foreligge i det ganske vanlige Torsnes (som ikke er med blant de 53 navnene), og likeledes kan det alminnelige Þórsland inneholde gudenavnet. Ryghs eksempler omfatter bl.a. 11 navn på rud/rød, ti på land, fem på tveit, fire på stad og to navn på by. Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner to svenske stedsnavnsammensetninger under Thore (på stad og torp), flere under Thorer (stad, torp, arv og to på by), men ingen under Thure eller Thurer. Elof Hellquist (1918: 57, 65 f., 107) nevner noen aktuelle navn, vanligvis bare med en eldre form i parentes og uten kommentar, men det synes klart at Thore(r) finnes i by-navn så vel i Uppland («Thorisby», 1323) som i Vest-Sverige. I Dalsland og Värmland synes disse å være forholdsvis unge, og tolkningen kan i enkelte tilfeller være diskutabel. Fra Dalsland nevnes et Torsbyn i SOÄ XVII (s. 80) fra Tössbo hd. med førstebelegg fra 1560, og i bd. XVIII (s. 116) ett i Valbo hd. med førstebelegg fra 1540. Et Torebyn i Vedbo hd., skrevet «Toressbÿn» i 1653, men «Tore» fra 1825 av, forklares i SOÄ XIX 72 som sammensatt med Torgils. Samme tolkning gis i SOV IX (s. 9 og 48) til to Töresbyn, der eldre former tydelig viser dette opphavet. I Fryksdals hd. er det to eksempler på Torsbyn (bd. II, s. 5, 34) som begge skrives «Toresbÿn» i 1540, dessuten ett Torsbyn i Älvdals hd. (bd. XIV, s. 43) som skrives «Tørysby» i 1503. Alle tre tolkes til mannsnavnet Tore. Hellquist (1918: 67) tar ikke stilling til forleddet i Tureby i Våxtorp i Halland, som han nevner i kapittelet som gjelder personnavnforledd. Årsaken er nok mangelen på eldre skriftformer; navnet er først belagt som «T(h)urebÿ» i 1646. I SOH I 63 viser Jöran Sahlgren til Ernst Wigforss (1913: 378), som i en note forklarer forleddet til «namnet Thure» med henvisning til Oluf Nielsen (1883: 95). Sahlgren synes ikke å avvise dette, men hevder at etterleddet ikke kan være by fordi «namnen på by i Halland och Skåne f.ö. aldrig synas innehålla personnamn», og foreslår at det heller er bygd (med hv. til David Palm i NoB 1928 s. 133 ff.).⁶
Ifølge DgP (loc. cit.) finnes alle de fire navneformene i danske stedsnavn (eller i navn i tidligere danske områder). Thurir finnes i noen navn på torp og lev, Thorer i et par navn på torp og toft, mens Thore synes å forekomme i flere sammensetninger, kanskje også i et navn på sted,⁷ og dessuten i et navn på by, Toreby i Musse hd., kjent siden ca. 1300. Det eneste stedsnavnet som i DgP føres opp under Thure, er Tureby i Fakse hd., kjent siden 1370-tallet (for Toreby og Tureby se Pedersen 1960: 36 f., som for øvrig antar at Tureby i Halland har samme opphav).
Under drøftingen av Askersby og Belsby har jeg argumentert for at Toreby må være en utskilt part av en eldre gård, trolig Askersby, noe også den lave landskylda (relativ skyld 0,3) og beliggenheten taler for. Navnet må være forholdsvis ungt – sannsynligvis fra middelalderen. På dette grunnlag kunne det være grunn til å foretrekke en tolkning til kvinnenavnet Þóra, men som stedsnavnforledd er dette slett ikke særlig utbredt, og i mange tilfeller er tolkningene usikre (se Toreby på Inland). Gjennomgåelsen ovenfor har vist at mannsnavnet Þórir (og etter hvert Tore) er brukt i stedsnavn av ulik alder over store deler av det nordiske språkområdet. Den mest sannsynlige løsningen er at forleddet i Toreby i Varteig er mannsnavnet, og at dette – kanskje under påvirkning av det yngre navnet Tore – har mistet genitivs-s i løpet av mellomnorsk tid

Torgalsbøen

gnr. 83 i Idd hd., Østfold

NG I 206

N50 2013.3 4848

Ø-sø 9,5 km

Rel. skyld: 1,3 (1,0?)

– toqgaqsbøn (Rygh 1879), ta7a72rgaqsbø7n (Bugge 1881), ta7a7rgarsbøn (Bugge 1883), tå72rgaqsbøn (NG), "tørgæSbøn (AN ca. 1955)
Uttalen fra 1879 er etter en seminarist fra Enningdalen; opplysningen fra 1881 er etter en mann fra gnr. 72.73 Folkeset i Enningdalen, og den fra 1883 er etter en soldat fra Furuvarp i Idd og en underoffiser fra Asak sn. i Berg

j Þorgardz rudhi RB 505, 1397. j Berge j Þorgardzrudum RB 507, 1397. j Berghe j Þorgardzrudum RB 546, 1400. Toggersbon NRJ IV 589, 1542. vdy Torgarsbøn DN XXI 668, 1544 (Asak, vidisse 1546). Torgerszbønn 1593 NG. Torgiulsbøenn NKJ II 129, 1595. Torgiulsbøn OC 3, 1595 NG. Torgisbøe 1/1 1604 NG. Torgarsbøe, Thorgallsbøn 1618 ls AN. Torgiulszkiøn (!) OC 1618 AN. Thorgalsbøn 1626 NG. Torgers bøn 1629 offisersskatt AN. Torgudsbøn Aktst I 301, 1639. Thorgardsbøhn 1647 I 79. Torgardsbøn 1647 I 82. Toergardzbønn 1647 I 83. Torgaardsbønn 1647 I 91. Tørgalsbøe Aktst I 650, 1647. Torlgalsbøen Aktst I 660, 1647. Torgardsbøhn Aktst II 60 218, 1648. Torgalsbøen 1711 AN. 1723 matr E M. 1778 AN. Torgalsbøn 1801 ft AN. Thorgalsbøen (Thorgardsrud) 1838 matr. Torgalsbøen 1886 matr.
Beleggene fra Røde bok kan tolkes som at det her var en gårdpart Berg; slik også i BØ manus, der Kåre Hoel bemerker at det nå ikke finnes noen gård ved dette navn i nærheten. Belegget fra NRJ IV kunne kanskje mistenkes å gjelde gnr. 64 Torgrimsby i Skjeberg, men skylda, 1 ½ hud til Mariaalteret, tilsvarer den som nevnes under Torgalsbøen i NKJ II, i 1618 og i 1647

Oluf Rygh gir denne kommentaren til navnet:
Þorgarðsruð, senere, og vel ogsaa samtidigt kaldet Þorgarðsbœr, af Mandsnavnet Torgard, alm. nu efter Udtalen skr. Torgal (Þorgarðr). Efter Anførselen i RB. 507 og 546 har her engang en hel Grænd været kaldet Þorgarðsruðin.
Det ingen grunn til å tvile på Ryghs tolkning, hverken når det gjelder forleddet eller forklaringen av navneskiftet. Materialet viser flere eksempler på veksling mellom býr og ruð. Harald Bakke (1915: 532) mener også at «hele grænden ved Ørsjøens øvre ende har hett Þorgarðsruðin», og han forsetter: «Den største gaarden der er kanske kaldt Bœrinn. Til forskjel fra andre gaarder av samme navn er den saa kaldt Torgalsbøen egentlig Torgalsrudbøen, jfr. Idebøen». Dette blir likevel usikkert, og eksempelet Iddebøen, altså en sammensetning med soknenavnet, er ikke helt sammenliknbart (se nedenfor om hvilke gårder grendenavnet evt. kan ha omfattet).
Mannsnavnet Þorgarðr var ifølge GPNS (s. 257 f.) «almindeligt i Middelalderen, endnu brugt paa nogle Steder. Ikke fundet paa Island». E.H. Lind (sp. 1159–61) oppgir det eldste belegget på Þorgarðr til ca. 1190 med henvisning til Munchs samlete avhandlinger. For øvrig har han en lang rekke eksempler, hovedsakelig fra Østlandet, Båhuslen og Herjedalen. Mange av de eldste er fra Østfold, bl.a. ett fra Enningdalen (Idd hd.) i 1387. Lind Suppl. (sp. 851) har bare et par tillegg.
Lundgren-Brate (s. 267) har et par eksempler på Thorgardh fra 1403, og begge synes å være fra Herjedalen. I SMPs samlinger er det imidlertid noen flere belegg, selv om det antydes at det kan foreligge en sammenblanding med Thorger. Det er åtte navnesedler tidfestet mellom 1391 (RB) og 1493. To er fra Båhuslen, ett fra Dalsland og de øvrige fra Jemtland og Herjedalen. I tillegg er det et runebelegg þurkarþr fra Västergötland. Det er ni belegg på patronymisk bruk, hvorav to fra Värmland og Västergötland, resten fra samme områder som fornavnet. Fra Danmark nevner DgP (bd. I, sp. 1383 under Thorgarth) to eksempler på patronymet «Torgardi» (latin) fra tyske universitetsmatrikler i 1422 og 1437. Det opplyses at personene kan være danske eller norske, og det vises til gammelsvensk Thorgardh. Navnet synes ikke å ha vært brukt i England. Erik Björkman (s. 156) har Þurgar «Turgar(us)» fra England, men tolker det (og sikkert korrekt) som Þorgeirr. Tolkningen støttes av John Insley (s. 405 f.), og navnet tas ikke med av Gillian Fellows-Jensen (1968).
I det hele tatt synes bruken av navnet å ha vært avgrenset til Norge og tilstøtende deler av Sverige, og heller ikke som forledd i stedsnavn er det kjent utenom Norge og Båhuslen, og der i relativt unge gårdsnavn – forsvunne ruð-navn samt muligens i noen yngre naturnavn i Båhuslen (se f.eks. OGB X 72, XVI 185, 197).
Rygh har i GPNS opprinnelig ført opp fire mulige sammensetninger i gårdsnavn, men utgiverne har føyd til to som ifølge NG først er belagt i 1723. Det ene, «Torgalsbøe» i Skjeberg, kunne synes å være en nøyaktig parallell til Torgalsbøen i Idd, men beleggene – tilbake til 1599 – viser svært avvikende former både m.h.t. forledd og etterledd, og tolkningen blir uviss (BØ manus). Et forsvunnet navn under Rygge prestegård, «Torgalsjordet», kan ikke ses å ha vært noe gårds- eller plassnavn. De tre øvrige eksemplene, ruð-navn fra Ski i Akershus, Odalen i Hedmark og Hurum i Buskerud, er alle likeledes forsvunnet. Alle er nevnt som «j (aa) Þorgardz rudi» i Røde bok (s. 106 f., 116, 468). I samme kilde nevnes også et nå forsvunnet «j Þorgarz rudi» under Ljung kirke i Båhuslen (jfr. OGB XI 51). I Lind Suppl. (loc. cit.) nevnes bl.a. de to yngre stedsnavneksemplene (navnet fra Skjeberg er feilaktig stedfestet til Eidsberg).
I drøftingen av Torgalsbøen må det tas hensyn til distribusjonen og de andre kjente sammensetningene, og det kan altså være grunn til å regne med at dette er en ung sammensetning med ruð, der etterleddet relativt seint er blitt byttet ut med bestemt form av bœr. Harald Bakkes tolkningsforslag, gjengitt ovenfor, kan ikke sannsynliggjøres.
Gården ligger nær nordenden av Ørsjøen, på østsida, nord for gnr. 84 Ør. Om lag tre kilometer sør for Ør ligger gnr. 85 Hakelund. Nord for Torgalsbøen ligger først Olasrød, som ikke synes å være matrikulert. Denne plassen er sannsynligvis identisk med «j Olofuorudhi» (i RB 406 nevnt umiddelbart før «j Nordagardhe», som må være gnr. 80 Nordgard) og «Olufs Ødegaard» under Torgalsbøen i 1723 matrikkelen (jfr. «Orderud» 1604; NG I 213).⁸ Like ved Olasrød ligger gnr. 79 Nordbakke og gnr. 80 Nordgard, mens gnr. 81 Hafsrød og gnr. 82 Nybøle ligger isolert hhv. 2,5 og 2 km lenger nord. Rett over sjøen fra Torgalsbøen ligger gnr. 78 Ånnerød, og drøye 2 km sør for Ånnerød ligger gnr. 77 Ellevsrød. Om Þorgarðsruðin har vært grendenavn, er det vanskelig å se akkurat hvilke gårder det har omfattet. Muligens har Torgalsbøen, Olasrød, Nordbakke og Nordgard vært rydninger under storgården Ør. En sammenlikning av landskyldopplysningene for 1647 tyder på at Ør var den største gården, med en skyld på 60 lpd., mens Hakelund og Torgalsbøen skyldte 30 lpd. hver. Dette skulle gi disse to gårdene en relativ skyld på 1,3, men det må tas i betraktning at Olasrød da relativt nylig var kommet inn under gården. I 1519 skyldte Olasrød 10 lpd. (jfr. Bakke loc. cit.: 1 hud).
Torgalsbøen kan altså fra gammelt av ha vært om lag jevnstor med Ånnerød, som skyldte 20 lpd. i 1647. Nordgard skyldte 17 lpd., mens Hafsrød og Nybøle skyldte 15 lpd. hver. Minst må Nordbakke ha vært; gården skyldte i 1647 bare 5 lpd. Tas også Olasrød med 10 lpd. med i sammenlikningen, blir gjennomsnittlig landskyld for de 11 gårdene 20,2 lpd., og Torgalsbøen og Ånnerød får en relativ skyld på 1,0. Landskyldopplysningene støtter altså antakelsen om at Torgalsbøen er en forholdsvis ung bosetning, og det opprinnelige navneledet ruð kan rimeligvis ha blitt byttet ut med bøen etter en ødeperiode. Gården har kanskje en periode ligget som slåtteland (i så fall under Ør), noe som kunne forklare navneskiftet

Torgrimsby

gnr. 64 i Skjeberg hd., Østfold

NG I 243

N50 1913.1 2974

Nø 8 km

Rel. skyld: 0,9

– tø2rgønsby (Bugge 1880–83, NG), tø2rgensby (Rygh 1879, NG), "tørg3nsby, "tÆrgensby (AN ca. 1955)

i Thorgrimszbye DN XI 794, 1556 (Ramstad, vidisse 1620). Thorgersbye 1/1 1603 NG. Thorgrimszbøe 1613 ls AN. Torgrimssbye FLTP 233, 1615. Torgrimsbø 1624 ls AN. Thorgrimbszby 1625 lr AN. Thorgremsbye Aktst I 297, 1639. Thorgrimsbye 1647 I 207. Torgrimsbye 1661 lk. Torgrimsby Aktst III 188, 1661. Tørgemsby 1703 kb AN. Torgensby 1706 kb AN. Torgrimsbye 1723 matr E M. 1774 restanse AN. 1801 ft AN. Thorgrimsby 1838 matr. Torgrimsby 1886 matr.
I landskatten for 1613 og 1624 er «Thorgrimszbøe» og «Torgrimsbø» ført opp under Idd (noe som forklarer formen på etterleddet), men det er likevel ingen tvil om at beleggene gjelder Torgrimsby

Oluf Rygh tolker navnet som *Þorgrímsbýr, til mannsnavnet Þorgrímr, og Kåre Hoel (BØ manus) viser til flere parallelle eksempler på overgangen m > n foran s, bl.a. gnr. 23 Grimsby i Rødenes og gnr. 121 Torgrimsbu i Øymark (se nedenfor). Bortfallet av den andre r-en forklares ved dissimilasjon.
Mannsnavnet Þorgrímr er ifølge GPNS (s. 258) «meget gammelt og meget udbredt», og E.H. Lind (sp. 1173–74) opplyser at navnet finnes i flere sagaer, brukt om menn i Norge, på Island, Grønland og Færøyene. For øvrig har han med en rekke belegg fra Diplomatariet, tidligst fra 1315, men navnebærerne er ikke lokalisert. Det er likevel uten videre klart at navnet har vært utbredt på Østlandet; i Røde bok nevnes hele åtte menn med dette navnet, og det forekommer også i flere patronymer. I Lind Suppl. føres først opp mange islandske belegg (sp. 855–58), og deretter nesten fem spalter med belegg lokalisert til store deler av Sør-Norge, men særlig Østlandet med Telemark, foruten Båhuslen (sp. 859–63).
Lundgren-Brate (s. 269) har noen få svenske eksempler (Jemtland og Dalsland), og i SMPs samlinger er det ti belegg på fornavnet og fire på patronymet. Utenom et 1100-tallsbelegg fra Lund og et 1200-tallsbelegg fra Halland, er det to fra Dalsland og ett fra Jemtland. De øvrige er fra Båhuslen. Navnet forekommer også i tre svenske runeinnskrifter (þorkrimr og þokrim; U 180, U 192 og Sö 124).
I DgP (bd. I, sp. 1385) nevnes bare ett eksempel, fra Halland, men i England må navnet ha hatt en viss utbredelse. Erik Björkman (s. 158) nevner flere eksempler, bl.a. fra Lincoln, Norwich og York, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 306) har bare ett personnavnbelegg – fra Yorkshire. For en sammenfattende oversikt over bruken i England, se John Insley (s. 409), som også nevner en irsk runeinnskrift fra første del av 1000-tallet.
Ifølge GPNS (loc. cit.) finnes personnavnet bare i fire norske gårdsnavn, foruten dette, i Torgrimsby i Rakkestad og Torgrimsbu i Øymark, som begge antas å være opprinnelige sammensetninger på ruð (se nedenfor), og dessuten i et (forsvunnet) partsnavn «j Þorgrims Fialle» under gnr. 40–42 Fjell i Nord-Odal (jfr. NG III 200, uten kommentar til partsnavnet).
Lundgren-Brate (loc. cit.) viser til et Torgrimsbyn i «Skällerud» sn. i Dalsland, som vel må tilsvare «Torgrinsbyn» hos Hellquist (1918: 65), jfr. Torgrinsbyn i Skålleruds sn., Nordals hd. (SOÄ XV 72 f.), som skrives «Torgrimssbÿnn» i 1603 og 1609, men «Tärgrinsbÿn» i 1606 og «Torgrinsbyn» o.l. fra 1612. Overgangen ms > ns forklares med henvisning til navn som Grinstad og Ransberg. Som dialektform oppgis «Torgrisbyn»; navnet gjelder en «skattetomt», et «torp» på ¼ mt. Erik Björkman (loc. cit) nevner et «Torgrimestorp» som forekommer i DB fra York, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 306 f.) har foruten dette også to eksempler på sammensetning med by, fra Lincolnshire og Yorkshire, begge nå Thorganby (jfr. Fellows-Jensen 1972: 39, 1978: 74). Navnet fra Yorkshire har i DB en form «Turgisbi», og Fellows-Jensen oppfatter forleddet i dette som et opprinnelig Þorgísl, som er mer utbredt i Danmark (jfr. DgP I 1384 f.); samme tolkning gir hun i 1972 (s. 39). Former som «Turgrimebi» og «Turgrimesbi» dukker imidlertid opp allerede på 1190-tallet, og samtlige seinere former og den registrerte uttalen tyder på at utgangspunktet er Þorgrímr (EPNS XIV 263 f., jfr. DEPN s. 466), og at formen i DB beror på en feil.
Torgrimsby i Skjeberg ligger ved den østligste vika av Isesjøen, og nærmeste nabo er gnr. 65 Iversby i sør; se dette navnet for opplysninger om skyldforholdene og om de øvrige nabogårdene. Av opplysningene i Røde bok som gjelder Iversby, går det fram at dette var et alternativt navn på «j austra Dale j Vedale». Det er grunn til å regne med at Torgrimsby tilsvarer *Vestre Dal, og at gårddelingen og dermed navngivningen med partsnavn på by-må ha skjedd forholdsvis seint i høymiddelalderen. Landskyldopplysningene fra 1647-matrikkelen støtter antakelsen om at de to by-gårdene har vært jevnstore deler av en eldre gård, som i størrelse og av navnetype tilsvarer Nes. Det kan også nevnes at de to gårdene hadde samme «gammel skyld» i 1838.

*Torgrimsby

forsv. navn u. gnr. 111 Vestby i Rakkestad hd., Østfold

NG I 107

N50 1913.1 ca. 3288

V 2,5 km

(j Þorgrims rudi, u Rakkestad k, RB 159, ca. 1400). Thørgrimsby 1631 ls AN. (Thorgrimbsrud 1636 ls AN). Tor Grimsby (u Vestby) 1650 jb AN. Torgrimbsbye 1664 AN. Torgrimsbye (øgd) 1665 AN. 1668 AN. 1693 tmt AN. (u Vestby) 1723 matr. 1778 AN. Torgrimsby (hpl) 1865 ft AN. (Holtet, østre, hpl 1875 ft AN.)

I 1838- og 1886-matriklene og i NG føres gnr. 111 opp med navnet «Vestby vestre med Torgrimsby». Oluf Rygh opplyser at Torgrimsby var egen gård i 1723, men tilføyer i parentes at den «kjendes nok ikke nu». Han viser ellers til drøftingen under forsvunne navn (NG I 127), der han under «Þorgrimsrud 159» (d.v.s. i RB; se beleggene ovenfor) antyder at dette kan være identisk med Torgrimsby. Forleddet setter han til Þorgrímr (se ovenfor)
I bygdeboka (Lunde 1990: 26) hevdes at navnet dukker opp i 1723 sammen med Vestby, det regnes med at -ruð er det opprinnelige hovedleddet, og at by har erstattet dette p.g.a. Vestby. Det er likevel ikke sikkert at rødeboksbelegget gjelder samme bosetning som det yngre Torgrimsby. Identifiseringen lar seg f.eks. ikke bestemme på grunnlag av rekkefølgen (mellom gnr. 69 Nærstorp og gnr. 154 Heller i Degernes) og synes utelukkende å skyldes mannsnavnet. Belegget fra landskatten i 1636 lar seg heller ikke identifisere sikkert; det står som persons etternavn i en liste over husmenn og innerster (og er ikke tatt med i BØ manus).
På grunnlag av de tilgjengelige opplysningene lar det seg ikke avgjøre om Torgrimsby i Rakkestad er en ekte sammensetning på by eller en etterreformatorisk endring fra et opprinnelig Þorgrímsruð. Om det er et opprinnelig by-navn, er det liten grunn til å anta at dette stammer fra middelalderen

Torgunsbøen

gnr. 84 i Nordre Land hd. (Torpa sn.), Oppland

NG IV2 209

N50 1817.3 ca. 5464 (÷)

N 5 km (Ullensaker)

Rel. skyld: 1,1

– tø72rgunnsbønn (Bugge 1880), tø72rjunnsbø7n (Bugge? ca. 1886, NG)
I sitt interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen har Oluf Rygh først notert uttalen med [g] etter Sophus Bugge og så føyd til en alternativ uttale notert etter «Manden fra Finne paa Torpen» (= gnr. 107, drøye 8 km lenger sør)

Thorgudtzbøn ¼ 1647 IV 69. 1661 lk. Torgundsbøen 1665 matr. 1669 NG. Torgunsbøen 1723 matr E. 1723 NG. Torgundsbøen 1723 matr M. Torgusbøn (2 gbr + hpl) 1801 ft. Thorgundsbøen 1838 matr. Torgunsbøen 1886 matr. Torgundsbøen 1900 ft. Torgumsbøen 1904 matr

Ifølge Albert Kjærs kommentar i NG kan navnet p.g.a. gentivs-s ikke gå tilbake til det gamle kvinnenavnet Þorgunnr, og han tolker det til det yngre Torgunn. Kjær (og Oluf Rygh) kjente bare formene fra 1669, 1723 matr E og 1838, og det blir et spørsmål om formene fra 1647 og 1661 kan tillegges større vekt enn de noe yngre skriftformene og den uttaleformen Kjær anså som den rette.
Tolkningen lar seg vanskelig forene med uttalen tø72rjunnsbø7n som Kjær fører opp i NG, idet palatalisering av g ikke regelrett forekommer foran opprinnelig u. Om nå uttalen Bugge noterte i 1880, og som stemmer med de fleste skriftformene etter 1665, skulle være den rette, ville det derimot underbygge Kjærs tolkning; en ung navnelaging til kvinnenavnet Torgunn med (sekundær) genitiv på s.
Det norrøne Þorgunnr anses i GPNS (s. 259) å være et gammelt navn «skjønt det ikke kan paavises i ret gammel Tid i Norge eller paa Island, bortseet fra den i Eyrb. s. S. 92 omtalte suderøiske Kvinde af dette Navn». Oluf Rygh tilføyer at navnet i seinmiddelalderen opptrer i den svake formen Þorgunna og at det også er vanlig i Danmark. I en note har utgiverne føyd til at navnet er gammelt i Sverige, og med hv. til Sophus Bugge føres opp en «ældre Nominativsform Þorguðr» (parallelt med maðr for yngre mann). E.H. Lind (sp. 1174 f.) har noen flere eksempler under den svake formen enn under den sterke, og viser til dansk og svensk Thorgun. Ifølge Lundgren-Brate (s. 269) finnes navnet på flere svenske runesteiner; de nevner formene þurkun og þurkuþr som eksempel; den siste underbygger Bugges eksempel på den eldre nominativsformen. I SMPs samlinger finnes ett belegg på navnet, «Thorgon» fra Östergötland i 1384, og for øvrig skal navnet finnes i fire runeinnskrifter (U 459, Ög 29, Sö 73 og 288), men Lundgren-Brates sistnevnte form har jeg ikke funnet. Fra Danmark har DgP (bd. I, sp. 1385 f.) bare to eksempler på den sterke formen; det ene i en runeinnskrift, akkusativformen þurkuni; det andre «Thøren» fra 1403. Det er noen flere eksempler på Thorgunna, men i kommentaren presiseres at det ikke kan avgjøres om den svake formen har vært brukt på dansk, da den kun opptrer i vestnordiske kilder. Navnet finnes ikke hos Erik Björkman eller Gillian Fellows-Jensen (1968), men John Insley (s. 410) har ett eksempel fra Norfolk og bemerker, med henvisning til to eldre studier, at navnet opptrer bare sporadisk i England.
GPNS (s. 259) har tre eksempler på forekomst i norske gårdsnavn, Torgunrud i Skedsmo («Torgunndrudt» 1617; NG II 265), Feiring («J Þorgunna rudhi» RB 432 f.; NG II 426) og Vestre Toten («Tørgrindrum» ! 1578, Thorgundrud 1592; NG IV2 114). Skedsmonavnet uttales ifølge NG tå2rrgenrú, etter GPNS også tø72rge7n-, mens navnene i Feiring og på Toten føres opp med uttalen tø2rrgunnrú (-ru). Fra Dalsland nevner Lundgren-Brate «Torgunnehugen», som gjelder Torgunnehagen i Gestads sn., Sundals hd., eldst skrevet «Torgundehagen» i 1541 (SOÄ XVI 118). Fra Bolstads sn. i samme herred kan tilføyes «Ttorgundehagen» 1540, «Ttorgude Hagen» 1541, 1542, nå Norra Hagen, et navn som forekommer første gang i 1567 (SOÄ XVI 8). I Tjärnö sn., Vette hd. i Båhuslen finnes et Torgonö, ifølge OGB XX2 87 tidligst skrevet «Thorgunøen» i 1544 (NRJ V 250), men utvilsomt identisk med «Torguns øenn» i 1542 (NRJ IV 581) og det feilskrevne «Taxgrundrenn» i 1549 (NRJ V 326).
Eksemplene viser at kvinnenavnet Þorgunnr (evt. den svake formen Þorgunna) foreligger i gårdsnavn både fra middelalderen og fra nyere tid, men formen med s-genitiv finnes ingen andre steder bortsett fra i den nevnte tilfeldige skriftformen for Torgonö i Båhuslen. Det kan være grunn til å forsøke en alternativ tolkning av Torgunsbøen i Nordre Land.
Den eldste formen av gårdsnavnet, som forekommer i to, sannsynligvis uavhengige kilder,⁹ ligger langt nærmere et opprinnelig *Þorgautsbœrinn, til mannsnavnet Þorgautr, der diftongen au regelrett er blitt forenklet i trykklett stilling (at den skulle gjengi kvinnenavnet i formen Þorguðr, er av kronologiske årsaker høyst usannsynlig). Det blir da et spørsmål om å sannsynliggjøre en utvikling fra den påståtte opphavsformen til skriftformene som opptrer f.o.m. 1665, og til den uttalen Bugge noterte i 1880, altså eksempler på navn som viser innskudd av n foran s. Rygh 1882 (s. 148) har fire slike eksempler: «Sigfridstorpet» / «Sefrinstørpe» i Nord-Odal (Hedmark), «Bratsberg» / «Brannsborr» i Sokndal (Rogaland), «Skjæsvold» / «Skjennsvaadl», Etne (Hordaland) og «Østenstad» / «Ennsteinsta» i Jølster (Sogn og Fjordane). Sigfridstorpet er i NG III 200 oppført uten eldre skriftformer og med daglignavnet tø1rpe, men Magnus Olsen (NG X 11) oppgir uttalen se2frinstørpe under drøftingen av gnr. 41 Brandsberg i Sokndal, med henvisning til Rygh 1882 (her kunne man nok argumentere for at navnet heller er dannet til mannsnavnet Severin, slik Albert Kjær også tenker seg i NG XII 315). Brandsberg er skrevet «Bratteebøe» i 1616 (NG) og «Braxbøe» i 1626 (NG) og uttalen oppgis i NG X som bra1nnsbå7rr, evt. -bæ7rr (jfr. Brattsbœr ovenfor). Gnr. 6 Skjensvoll i Etne uttales ifølge NG XI 65 sjæ2nnsvå7dl, og det er belagt som «Skidtzuold» i 1610 (NG), «Skeesuold» i 1614 (NG) og som «Schiedsuold» i 1647 (1647-matr., bd. XI, s. 123).¹⁰ Siden midten av 1640-tallet har gården vært matrikulert sammen med gnr. 9 Gjerde, så navnet forekommer hverken i 1661 lk, 1665 matr. eller 1723 matr. Det kan altså ikke avgjøres når formene med n-innskudd opptrer. I 1801-folketellingen skrives «Skiensvold», likeledes i skifteregisteret for 1804–15, men i folketellingen fra 1865 «Skjæsvold» og i 1900 igjen «Skjensvold» (alle ifølge Riksarkivets digitalarkiv). Gnr. 52 Innsteinstad i Jølster skrives i den eldste kilden (fra 1552; DN VI 806) «Eustenstad» tre ganger og «Øsstenstad» én gang, men Oluf Rygh (og Kjær?) har i originalbrevet lest «u» i den første formen som «n», noe som stemmer med uttalen innstei1nsta, e2nnsteinsta (NG). Oppskrifter i AN fra 1947 og 1954 har hhv. [Instez1nsta], [2Insteznsta] og [e6ste1nsta'], [e6nste1nsta'], med kommentarer om at formene med n helst høres blant eldre folk. Yngre skriftformer har i all hovedsak opprettholdt former som «Østenstad», noe som kan tenkes å ha påvirket uttalen blant yngre mennesker. Kjær avslutter en lengre kommentar til navnet med å fastslå at n-innskuddet må stamme fra tida etter 1552.
En forklaring av forleddet i Torgunsbøen som resultatet av et n-innskudd en gang på 1500- eller 1600-tallet skulle etter dette ikke være umulig. Man kunne tenke seg en utvikling der *Þorgauts / *Torgauts- gjennom monoftongering blir til *Torguts-, hvoretter ts assimileres til s(s) og hvor n deretter skytes inn.
Mannsnavnet Þorgautr nevnes ikke i GPNS, men E.H. Lind har en rekke eksempler – hovedsakelig fra Norge – der beleggene dateres fra ca. 1190 til 1530; han nevner også en runeinnskrift fra Uvdal (sp. 1161–63; jfr. NIyR II 147–51). Linds belegg er i all hovedsak fra Østlandet, bl.a. Hadeland, men også fra Båhuslen og Jemtland. I Lind Suppl. (sp. 851) nevnes ytterligere noen få belegg. Det kan legges til at det i 1647 var to skattebetalere i Gran prestegjeld på Hadeland som het «Torgut» (AN-saml.). For noen få svenske eksempler, se Lundgren-Brate s. 269 f., og for danske DgP I, sp. 1435 f. («Thurgot», som også finnes i flere runeinnskrifter) og sp. 1426–32 (det avledete og langt mer frekvente «Trugot»). Fra England fører Erik Björkman opp forholdsvis mange eksempler (s. 157; han hevder for øvrig at navnet ikke er påvist i Norge), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 304 f.) har flere eksempler fra Lincolnshire og noen fra Yorkshire. Navnet finnes også i Norfolk (Insley s. 404 f.), og både Fellows-Jensen og Insley nevner forekomst i Normandie med hv. til Adigard (s. 157 f.).
Þorgautr er altså tidligere ikke foreslått som forledd i noe norsk gårdsnavn, men Gustav Indrebø (1929a: 206) tolker overbevisende navnet Torgauten, gnr. 60 i Onsøy, som overført fra holmen Torgauten i Oslofjorden, like utenfor gården: «Torgauten er visseleg bundi form av mannsnamnet Torgaut, gn. Þorgautr […] Truleg er Torgauten ellipse for *Þorgautsholmr». Indrebø gir belegg tilbake til ca. 1680, flere skrevet «Torguten» o.l. Tilsvarende navnelaging er vanlig i navn på holmer; se f.eks. BØ III 96 f.
Ifølge Lundgren-Brate skal mannsnavnet finnes i svenske stedsnavn (han nevner sammensetninger med both og torp; det siste fra Västgötland), og i Danmark er det et vanlig forledd i stedsnavn, særlig på -torp, men også sammensatt med rød, lev og sted (DgP I 1432 og Sørensen 1958a: 242).
Navnet Torgunsbøen er ikke avsatt på N50-kartet (og heller ikke på RK eller GK og derfor ikke registrert i ANs samlinger), men ett av underbrukene, bnr. 13 Jøsbrenna, er avmerket et stykke nord for de øverste gårdene i Øverbygda. I denne grenda, ca. 5 km nord for det gamle kirkestedet gnr. 46 Ullensaker, finnes en rekke mindre gårder, og bare noen få kjennes tilbake til 1600-tallet: gnr. 77 Strøm, gnr. 78 Nordrum, gnr. 79 Ospegarden, gnr. 80 Brattlia (fra 1520), gnr. 82.85 Goplum (fra 1595), gnr. 86 Myre og gnr. 87 Klemoen. Gnr. 83 Sæter er nevnt så tidlig som 1337, men synes delvis å ha gått inn under Goplum.
Bare Goplum, Brattlia og Torgunsbøen er nevnt i 1647-matrikkelen, men alle gårdene er nevnt i landkommisjonens jordebok fra 1661 og i 1665-matrikkelen. For de andre gårdenes vedkommende er opplysningene hentet derfra. Goplum skyldte tilsv. 10 lpd., Klemoen 7,5 lpd., Brattlia 7 lpd., Nordrum og Torgunsbøen 5 lpd. hver og Sæter 2,5 lpd. Ospegarden og Myre står oppført med en skyld på bare ett skinn hver, d.v.s. tilsv. mindre enn ett lispund korn. Gjennomsnittsskylda på 1600-tallet blir dermed 4,6 lpd., og Torgunsbøen får en relativ skyld på 1,1. Trolig har det meste av grenda ligget øde etter Svartedauden, men noen av gårdene – og navnene – går sikkert tilbake til norrøn tid; trolig gjelder dette alle de tre som nevnes i 1647, foruten Sæter. Det kan bemerkes at mens alle de andre hadde samme skyld også i 1723, hadde denne gården da fått forhøyet skyld til ½ hud, altså det samme som Nordrum og Torgunsbøen. Også to andre navn i herredet har etterleddet i formen -bøen (gnr. 21 Nørdstebøen og gnr. 24 Midtbøen), og det kan være grunn til å anta at navneleddet her foreligger i betydningen (avsidesliggende) engstykke. Magnus Olsen mener på den annen side at de tre navnene på bøen – i alle fall de to sistnevnte – viser til deling av eldre gårder (1929: 44).
Det bør etter dette anses som overveiende sannsynlig at forleddet i Torgunsbøen er mannsnavnet Þorgautr. Diftongen i andre stavelse er forkortet, t er forsvunnet foran genitivs-s og n er innskutt

Torkjellsby

gnr. 53 i Våler hd., Hedmark

NG III 300

N50 2016.3 5535 (Torkelsby)

N 5,6 km

Rel. skyld: 0,8

– to8rkjilsby (A.B. Larsen u.å.), ta2rkjillsbý (Bugge 1883), tø72rKillsby (NG), "tArKelspi (AN 1946)

Torckilsbøll NLR II 36, 1560–61. Torckelsby 1/1 1594 NG. Therchilsbye Aktst III 312, 1610. Torchildsby 1647 III 81. Thorchildsbye 1661 lk. Torchelsbye, Torchelszbye 1665 matr. Torchelsbye 1667 NG. Torkilsbye 1723 matr E. 1723 NG. Torkildsby 1723 matr M. Torkilsbye 1801 ft. Thorkelsby 1838 matr. Torkelsby 1886 matr

Oluf Rygh gir i NG følgende kommentar til navnet: «*Þorkelsbýr, af Mandsnavnet Torkel (Þorkell)», og det skulle ikke være noen grunn til å tvile på denne tolkningen eller at gården og navnet går tilbake til middelalderen. Rett nok er navnet først belagt på midten av 1500-tallet, men gården var registrert som fullgård allerede i 1594.
Mannsnavnet Þorkell, av eldre Þorketill, var vanlig i hele Norden (Lind sp. 1184–87, Lundgren-Brate s. 270 f., SMP saml., DgP I 1389–95) og ett av de vanligste nordiske navn i England i middelalderen, der den eldre formen er langt mer utbredt enn i Skandinavia (Björkman s. 151 ff., Insley s. 414–19). Fram til ca. 1200 forekom navnet også i Normandie (Adigard s. 164). I GPNS (s. 261) karakteriseres det som et «overmaade almindeligt Mandsnavn fra 9de Aarh. af til Nutiden».
I GPNS gis det fem eksempler på sammensetning i gårdsnavn, dette og fire navn på rud/-rød. Men bare ett av rud-navnene kan antas å være gammelt, gnr. 30 i Eidsberg, som ifølge NG I 135 var fullgård og kjent siden 1593.
Elof Hellquist (1918: 66) nevner et Torkelsbyn fra Värmland. Sannsynligvis mener han en gård i Nordmarks hd. som er kjent siden 1540 (SOV IX 8), men også i Kils hd. har det vært en gård med dette navnet, kjent fra 1600-tallet (nevnt første gang i 1609), men fra 1633 opptrer et alternativt navn, Bergstorp, som i løpet av sekelet overtar fullstendig (SOV VIII 38). For øvrig nevner Lundgren-Brate (loc. cit.) noen andre svenske bebyggelsesnavn sammensatt med «Thorkil». Ifølge DgP (bd. I, sp. 1395) er flere danske stedsnavn sammensatt med mannsnavnet, vanligvis i formene Torkil eller Terkel, bl.a. tre på torp. Også i England har Þorkell vært benyttet i dannelsen av stedsnavn; Erik Björkman (s. 152) nevner både Thurkelby og et hybridnavn Thurketleston (nå Thurcaston i Leicestershire, jfr. Insley s. 414, 418 f., Fellows-Jensen 1978: 195). Et annet Þorketilstn, nå Thruxton, finnes i Hampshire (DEPN s. 471, Insley s. 418). Gillian Fellows-Jensen (1972: 32) gir to eksempler på Þorkelsbýr fra Yorkshire (nå Thirkleby og Thirtleby), men nevner også (loc. cit.) to andre, nå forsvunne, Thirkleby som går tilbake til mannsnavnet Þorgísl. Trass i at mannsnavnet, som nevnt, må ha vært utbredt i Normandie, synes det der bare å være brukt i tre stedsnavn (på -ville; jfr. Adigard s. 165).
Torkjellsby ligger i sør-vesthellinga av en større ås, mellom gnr. 52 Snarhol og gnr. 54 Ulsbøl (til mannsnavnet Ulfr). Lenger nord ligger gnr. 51 Audenby (se ovenfor) og i øst-nordøst gnr. 49 Lundeby og gnr. 47 Øverby. Her er også noen mindre rud-gårder, foruten storgården gnr. 8 Braskerud (navnet er egentlig en sammensetning med eið) på den andre sida av elva.
Rygh har, som nevnt, ført Torkjellsby opp som fullgård i 1594, men i 1647 var den skyldsatt som halvgård, med en skyld på 20 lpd., noe lavere enn gnr. 55 Skarderud (23 lpd.) sør for Ulsbøl, som skyldte tilsv. 15 lpd. Snarhol skyldte på sin side 25 lpd., Audenby 30 lpd. og Lundeby og Øverby skyldte 40 lpd. hver. Torkjellsby får etter dette en relativ skyld på 0,8, mens de to andre by-gårdene får 1,5. Det er grunn til å tro at Torkjellsby hører med blant de yngre middelaldergårdene med navn på by, kanskje har den tidligere utgjort en større enhet sammen med Ulsbøl

Tornby

gnr. 27 i Våler hd., Hedmark

NG III 297

N50 2016.3 5525 (Tårneby)

S 4,2 km

Rel. skyld: 0,5

– taannbi (Bugge 1881), taannbý (A.B. Larsen u.å., Bugge 1883), tå2nnby (NG), "tånbi (AN 1942)¹

Thornebye 1616 NG. Torenby 1647 I 82. Tornebye 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Taarneby 1838 matr. Tornby 1886 matr

Oluf Rygh er ikke i tvil om at forleddet er et personnavn, men han tar ikke endelig stilling til hvilket (NG II 297):
Har til 1ste Led sikkert et med Þor sms. Personnavn, i hvis 2det Led der fandtes et n. Man kan tænke paa Mandsnavnet Þorbjǫrn eller paa et af Kvindenavnene Þorný eller Þórunn. Af det første kommer bevislig Tørnby (ogsaa udt. Tønnby) paa Rømskogen, af det sidste Taarnby sammesteds (Bd. I S. 174. 175). Opr. Form altsaa Þorbjarnarbýr, Þornýjarbýr eller Þórunnarbýr.
Personnavnene drøftes i GPNS hhv. på s. 255 f., 262 f. og 263. Þorbjǫrn er ifølge Rygh et «sædvanligt Mandsnavn fra meget gammel Tid til Nutiden», men det «kan i Sammensætning være vanskeligt at adskille fra Þorný og Þórunn». Ifølge E.H. Lind (sp. 1147–1150) er navnet allment, også i Danmark, Sverige og England (jfr. DgP I 1376–82, Lundgren-Brate s. 264 f., Fellows-Jensen 1968: 310 og Insley s. 399–401). I SMPs samlinger er det anslagsvis 7–800 belegg fra årene 1085–1520, og de viser en viss vestlig utbredelse. Det skal være vel 50 runebelegg på navnet i Sverige.
Þorný er ifølge GPNS (s. 262 f.) «gammelt» og «temmelig almindelig brugt i Norge i Middelalderen, saavel som i Nutiden. I Sammensætninger meget vanskeligt at skille fra Þorbjörn og Þórunn, hvorfor Henførelsen af mange Stedsnavne bliver uvis». Lind (sp. 1200–02) har ganske mange eksempler på navnet, men mest vest for Oslofjorden; bare to i øst. Det er ikke nevnt i Lind Suppl. DgP (bd. I, sp. 1399 f.) har bare to eksempler fra sagahåndskrifter foruten et par mulige belegg fra 1505 og 1743. Navnet er ikke med i Lundgren-Brate, og det synes heller ikke å være belagt i England.
Þórunn anser Rygh likeledes som «gammelt og almindeligt» (GPNS s. 263), og ifølge Lind (sp. 1211 f.) var navnet «mycket gängse under vikingatiden. ... även senare ganska vanligt både på Island ock i Norge». Han viser til gsv. Thorun og til at Erik Björkman (s. 147) har ett eksempel fra England. Lind Suppl. har en rekke eksempler (sp. 881–85). Også dette navnet synes å være mest utbredt vest for Oslo, men likevel belagt både i Hedmark og Østfold (Romedal 1432, Skjeberg 1404, Rakkestad 1416). I supplementsbindet nevner Lind noen stedsnavn, bl.a. Tårnby i Rødenes. Fra gammelt dansk område har DgP (bd. I, sp. 1414) noen få eksempler, og Lundgren-Brate (s. 273) har likeledes noen få svenske belegg. I samlingene ved SMP er det åtte belegg på fornavnet Thórunn (tidligste to i Lund på 1100-tallet) og ett belegg på patronymisk bruk (Östergötland i 1347). Det skal være 12 runebelegg på dette navnet i Sverige. Ut over Björkmans éne eksempel har jeg ikke funnet engelske belegg på navnet.
GPNS (s. 255 f.) har 14 eksempler på mulig forekomst av mannsnavnet Þorbjǫrn, bl.a. Tørnby i Rødenes og dette; dessuten ti rud-/rød-navn, én sammensetning med heiðr (forsvunnet navn i Rakkestad) og én med bu (i Barbu, Aust-Agder). DgP (bd. I, sp. 1382) nevner to danske stedsnavn sammensatt med mannsnavnet, og Lundgren-Brate (s. 265) fører opp noen svenske sammensetninger med torp. Elof Hellquist (1918: 65) nevner et Torbjörbyn fra Dalsland (Örs sn., Nordals hd. jfr. SOÄ XV 98 med eldste belegg «Ttorbiörnbyen» fra 1540 og 1544). Gillian Fellows-Jensen (1968: 301) har et stedsnavn «in Torbornerode» fra Yorkshire, 1208.
På mulige sammensetninger med Þorný har GPNS (s. 262 f.) ti eksempler, tre av dem sammensetninger på stad og muligens ett på rud. Det synes ikke å forekomme i stedsnavn andre steder. Det samme gjelder Þórunn, der GPNS (s. 263) oppgir åtte norske eksempler bl.a. Tårnby i Rødenes, fem på rud/rød og to på set(er).
Jeg har i en tidligere undersøkelse vist at kvinnenavnet Þorný er en lite aktuell løsning, og at navnet kanskje helst bør forstås på samme måte som Tårnby i Rødenes, altså som Þorbjarnarbýr, men at tolkningen blir usikker (Schmidt 1997a : 35, 37–40). Med så unge belegg som her, og på en såpass liten gård (relativ skyld 0,5), er det kanskje tvilsomt om navnet går så langt tilbake at ar-bøyning er aktuelt. For en mer inngående drøfting av navn sammensatt med de tre personnavnene, se Schmidt op. cit.
At forleddet skulle tolkes som et appellativ, er mindre trolig; det måtte i så fall være þorn m., ‘tornebusk’, som ifølge NG I 59 ligger til grunn for gnr. 55 Tunnby i Spydeberg. Som en støtte for en personnavntolkning kan man her i Våler nok også ta i betraktning at flere av nabogårdene har navn med personnavn i forleddet, nærmest gnr. 30 Hallvardsset og 34 Sjurderud.
Tornby ligger et stykke opp fra Glåma et stykke nedenfor et forholdsvis trangt parti i elva, der gnr. 20 Vestre Eid og gnr. 39 Østre Eid ligger på hver sin side. Like sør for Vestre Eid ligger gnr. 22.23 Mangnes ved utløpet av elva *Manga. De nærmeste nabogårdene til Tornby er gnr. 24 Mangerud og gnr. 25 Os i vest og gnr. 28 Solberg, gnr. 29 Butteberg, 30 Hallvardset og 31 Berg i øst. Sør for disse ligger to rud-gårder, gnr. 33 Klyperud og gnr. 34 Sjurderud. Rett over elva fra Berg ligger gnr. 38 Svenneby, som grenser i sør til gnr. 36 Øyset og i nord til Østre Eid; kirkestedet Våle ligger nord for Østre Eid med bare en liten rud-gård, gnr. 40 Kavlerud, imellom. Oluf Rygh antar at Butteberg opprinnelig er en utskilt del av Berg, og det kunne tilføyes at Hallvardset nok også kan ha vært del av den samme gården. En sammenlikning av landskylda i 1647 for gårdene rundt Tornby og Svenneby viser at Tornby er blant de minste. Høyest skyld hadde Sjurderud og Svenneby, som begge skyldte 50 lpd. Deretter fulgte Vestre Eid, Østre Eid og Våle med 40 lpd. hver. Berg og Klyperud skyldte 33 lpd. hver og Mangnes 30 lpd. Fra denne er det et langt sprang ned til Tornby med 13 lpd., og videre til Butteberg med 7 lpd. Os, Solberg og Øyset skyldte bare 5 lpd. hver, Kavlerud 3 lpd. Hallvardset var ikke skyldsatt i 1647. Tornby får etter dette en relativ skyld på 0,5 mot 2,1 for Svenneby.
Skyldforholdene er vanskelige å forklare; spesielt gjelder det den store variasjonen i skyld på rud- og by-gårdene. De største gårdene synes å være Svenneby og Sjurderud, om da ikke Vestre og Østre Eid opprinnelig skulle utgjort én enhet; beliggenheten taler imidlertid imot en slik løsning. Klyperud er nabogård til Sjurderud og det skulle ikke være urimelig å se disse to gårdene som resultatet av en gårddeling der det gamle navnet er forsvunnet (sammen med disse kunne også regnes gnr. 35 Sønsterud, som ikke er tatt med i sammenlikningen ovenfor).
Tornby, Os og Solberg synes m.h.t. så vel navnetype og beliggenhet som skyld, å passe dårlig inn blant disse store gårdene. Muligens er alle sammen seint utskilte deler av Berg og/eller Mangnes, men de må likevel antas å tilhøre middelalderen. Forleddet i Tornby er sannsynligvis et sammensatt personnavn – trolig Þorbjǫrn heller enn Þórunn, men tolkningen må inntil videre anses som usikker

Torreby

Tunge hd. (Foss sn.), Båhuslen

OGB 15 ms

GK8B NV 5487

Sv 4,2 km

– tø2r3by
Uttalen notert i Norvegia, bygger på notater tatt i Göteborg i 1983

j Þyribœ DN III 108, 1317 (Oslo). y Thøreby NRJ V 211, 1544. Thourubye 1581 OGB. Thurrebye, Thorrebye 1586 OGB. Taarby JN 137, 1594. Torebye NHD 2 r III (1) 177, 1613. Thorebye NHD 2 r III (1) 213, 1613. Thörebye 1615 OGB. Thorebye NHD 2 r IV 72, 1616. Törreby hoffuitsgaard M Hvitfeldts jb 85f OGB. Tøreby 1693 OGB. Torreby 1695 OGB. Törreby 1697 OGB. 1719 OGB

I sitt manus til OGB 15 (som jeg benyttet i 1983) tolket Gunnar Drougge navnet primært til appellativet tyri n., ‘feit furuved’ , men la til at: «tänkbart vore kanske också kvinnon. Tyra, fda. Thyri, Thyre, fsv. Thyre, vilket väl dock är okänt i Norge, dit ju Boh. hört. Jfr. då Töretorp SOÄ 8 s. 84».¹¹ Ifølge opplysninger fra Ortnamnsarkivet i Göteborg er henvisningen til Tyra seinere strøket i manus. Det bør likevel vurderes om forleddet i Torreby trass i dette kunne være kvinnenavnet Þyri, opprinnelig Thyrwi, som i DgP (bd. I, sp. 1446) kalles «et specielt dansk Navn» og som var «alm. i hele Landet». De eldste danske beleggene synes å være fra innskriften på Jellingsteinen, þurui (men også det enestående þâurui; begge i akk.); de yngste som tas med, er fra begynnelsen av 1600-tallet; jfr. op. cit. 1444–46. Navnet anses som en sideform til «det yderst sjældne Thorwe».¹² Det vises ellers til gsv. Thyre og vestnordisk Þyri («begge sjældne»). Navnets etymologi er noe omdiskutert; forleddet er Þur, og etterleddet kan mulig settes i samband med vig, ‘kamp’ (se bl.a. Andersen 1936: 89, NK VII 195 og NPL).
E.H. Lind (sp. 1229) har noen sagabelegg på kvinnenavnet Þyri; den eldste norske navnebæreren er Olav Tryggvasons danskfødte kone. Fra diplomatariet er det bare ett sikkert belegg – fra en ætteliste i et brev fra Hardanger i 1324 (DN XV 14).¹³ Muligens er det også dette navnet som menes med «Dyry Haagensdatter», som nevnes i et brev fra Ringerike i 1361, bevart gjennom avskrift fra 1770 (DN XVI 22). Lundgren-Brate (s. 277) har ett belegg på fornavnet – fra 1401 – og fører ellers opp metronymet «Thyreson» fra 1346. I SMPs samlinger er det supplert med flere belegg (til sammen trolig 13 personer) under Thyra, tidligst fra midten av 1200-tallet, men alle synes å være fra gamle danske områder i Sør-Sverige. Et par runeinnskrifter kan muligens vise til en noe videre utbredelse; det sikreste synes å være þurui fra Södermanland (Sö 188). Mindre sikkert er þuri fra Uppland (U 412), som Jan Owe (1996) fører opp under Þyrvi, jfr. at han har flere belegg þuri under Þórir (f.eks. Ög 123).
Fra England nevner Erik Björkman ett mulig eksempel på kvinnenavnet (s. 164),¹⁴ men det synes ikke registrert av John Insley eller i uavhengig bruk av Gillian Fellows-Jensen (1968).
Kvinnenavnet Þyrvi (Þyri) er ikke nevnt i GPNS, og kan heller ikke ellers ses å ha vært brukt som forledd i norske stedsnavn, men Lind (loc. cit.) mener det foreligger i «j Þyribœ» (DN III 108; 1317, Oslo), som han anser som forsvunnet navn i Brastad sn. i Båhuslen. I OGB VI1 71 (se Törreby s. 434) påpeker imidlertid Assar Janzén at trenemnet tyri er en like sannsynlig tolkning i dette navnet, som Gunnar Drougge i manus til OGB XV har ført opp under Torreby (slik også O.A. Johnsen 1905: 106; jfr. Tiselius 1926: 132). Lundgren-Brate (loc. cit.) mener kvinnenavnet kan inngå i Tortuna i Västmanland («Thyretuna», ifølge Hellquist 1948: 1258 «möjl.» til kvinnenavnet) og kanskje også i et par andre svenske stedsnavn. Ellers kan nevnes at to bebyggelsesnavn i Älvsborgs län har vært satt til dette kvinnenavnet: Töretorp i Kullings hd. som er nevnt ovenfor, og ellers Törebo i Kinds hd. Dette skrives eldst «Toreboda» i 1547 og seinere «Tör», «Tor» og «Tur»; navnet tolkes som «kanske» sammensatt med kvinnenavnet (SOÄ VII2 28; henvisningen finnes i OGB VI1). Töreboda i Björkängs sn., Vadsbo hd. i Skaraborgs län, som første gang er belagt som «Törebo» i 1540 og seinere med liknende former som for Törebo, er i SOSk XI1 30 f. satt til «väl ordet töre ’kådig furuved’», og det vises til «samma namn i Hassle sn. samt Törebo i Ö. Frölunda sn.». Med så unge skriftformer som i disse navnene, må tolkningen av forleddet nødvendigvis bli usikker.
Det er ingen opplysninger i DgP om evt. danske stedsnavn med Thyrwi som forledd, men Gillian Fellows Jensen (1968: 319) fører opp et bebyggelsesnavn «Toftum Terri» fra Lincolnshire (med spørsmålstegn) og to teignavn fra Yorkshire med hv. til EPNS. I kommentaren påpeker hun imidlertid at alle de tre navnene alternativt kan inneholde det gfra. personnavnet T(i)erri fra kontinentalgermansk Theodric.
Kvinnenavnet Thyrwi, norrønt Þyri, har sikkert forekommet utenom Danmark og tidligere danske områder, men hvor utbredt det har vært, og hvor tidlig det har opptrått ellers i Skandinavia, er usikkert. Dersom navnets eldste, kjente bærer var kong Gorms dronning – slik Rikard Hornby hevder (NK VII 190)–, er det mindre sannsynlig å finne det i gamle stedsnavn utenom Danmark, men gjennom Harald Blåtanns interesser på norsk område – særlig i Viken – kan det ikke utelukkes at det har vunnet innpass også i Norge, spesielt på Østlandet og nedover i Båhuslen. Hvis sagaenes opplysninger om Olav Tryggvasons kone er pålitelige, er de en indikasjon på en slik dansk påvirkning.
Kilden til det eldste navnebelegget for Torreby er et originalbrev skrevet i Oslo i 1317 (Håkon Magnussons gavebrev til Mikaelskapellet i Tønsberg). M.h.t. dette navnet og de andre om lag 100 gårdsnavnene som nevnes, må brevet likevel oppfattes som en sekundær kilde, som uten tvil bygger på eldre – sannsynligvis lokale – forelegg. Men tolkningen bør langt på vei kunne ta utgangspunkt i skriftformen fra 1317, særlig m.h.t. initialen Þ, som jo er vesentlig i spørsmålet om forleddet er personnavnet eller appellativet. Fordelingen T : Þ (t : þ) ellers i brevet viser seg å være tilnærmet etymologisk korrekt.¹⁵ Sammensetningstypen kan ikke bidra til å tolke forleddet; både kvinnenavnet og appellativet synes å ha hatt genitivsform identisk med nominativ. Det bør på dette grunnlag vurderes om personnavnet Þyri likevel ikke skulle foreligge i som forledd i Torreby.
Torreby ligger vel 4 km sørvest for Foss kirke, ut mot den vestligste av Gullmarns to innerste armer, Färlevfjorden, og dermed ikke langt fra Brastad på den andre sida av fjorden; jfr. Linds forsøk på å lokalisere det eldste belegget. Bebyggelsen har vært regnet som ett helt mt., men siden 1697 har dette vært et «säteri», en setegård, som bl.a. også har omfattet nabolandsbyen Vässby . Det er flere bebyggelser med navn på by i Foss, i sørøst ligger Bårby og Ödsby, i øst Faleby og noen kilometer i nord-nordøst ligger Säleby nær grensen til nabosoknet Håby.
Vässby, med to gårder, er sikkert navngitt i forhold til Närestad, jfr. «Vereby» hos O.A. Johnsen (1905: 158). Bårby er i OGB manus tolket til borð n., ‘kant’, i samsvar med terrengforholdene; også denne bebyggelsen omfatter to gårder (2 mt.). Ödsby tolkes til ýtzi, superlativ av adverbet út; her er tre gårder (3 mt.). Forleddet i Faleby forklares til appellativet fala f., ‘slette’, noe som også synes å passe med beliggenheten; her er også to gårder med 2 mt. Säleby er mer usikkert tolket. Drougge foreslår *Seljubýr til trenemnet selja, men på grunnlag av de eldste formene kan gen. pl. av sel n. være en vel så rimelig tolkning. Bebyggelsen omfatter to gårder, men med bare 1 ¼ mt. Det kan også nevnes at kirkestedet Håby («Haugbiar sokn», «j Haughby», RB 228) omfatter to gårder med 2 mt.
Torreby synes altså opprinnelig å ha vært den minste av by-gårdene og sikkert noe yngre enn de andre, mulig med unntak av Säleby.¹⁶ Dette lar seg forene med tanken om at forleddet skulle være et relativt seint innkommet kvinnenavn; det burde vurderes om ikke Torreby er en relativt seint utskilt del av Vässby. Til tross for – som det synes – indikasjoner på at personnavntolkningen kan forsvares, blir tolkningen av Torreby likevel usikker, ikke minst på grunn av den sparsomme dokumentasjonen for utbredelsen av kvinnenavnet utenfor Danmark

Torsby

Inlands Södre hd. (Torsby sn.), Båhuslen

OGB V 83

GK7B SV 6119

S-sø 0,5 km

– to199Spy, to1S_By, to1-SBy (OGB)

j Þoresby DN IX 175, 1377 (Tegneby). a Þoresby DN III 337 1387 (Berg i Tegneby). j Þoresbiar sn RB 329, 1388. Þoresbiar k RB 330, 1388. till Þorsbo (!) k, a Þorsby RB 333, 1388. j Þoresby sn RB 245, 1396. firir Þoresby (sn) RB 528, 1399 (= NgL 2 r I 402). (a Þoresby RB 535, ca 1400). j Þoresbear sn RB 322, 1402 (tilf). j Þorsby sokn DN II 527, 1430 (Morlanda). a Toresby DN V 586, 1457 (Oslo; påskrift = NgL 2 r II 430). Thoresbysokn DN XIV 125, 1485 (Kastellekloster). i Toressby DN VIII 517, 1523 (Dragsmark). Thoresby sn NRJ IV 180, 1528. aa Thoresby (2 br) NRJ IV 181, 1528. i Torsby DN XIII 729, 1538 (Torsby). Torsby sn NRJ V 121, 1542. i Torsby NRJ V 123, 1542. Torsby 1544–1881 OGB. aff Torsby (sn) NLR I 85f, 1557–58. y Torsby NLR I 151, 1557–58. (aff) Torsby (sn) NLR II 151 204, 1560–61. Torsby sn NRJ V 480 643 656, 1568. i Torsbi (3 br) NRJ V 487, 1568. Thorsby (sn) NRJ V 610 625, 1568. Torsby (gd) NRJ V 610 626, 1568. Thorsby, Torsbi 1573 OGB. T(h)oursbye, Torssbye 1581 OGB. Thorsbye 1586 OGB. i Torsby Aktst I 47, 1591. Torsby sn, pgld JN 27 36 46 51 66 72, 1576–97. Thorsby sn, pgld Torsby k JN 13, 1591. Torssby sn, pgld JN 61, 1592. Torsby sn, pgld, pgd, k JN 101 169 179 185 187 191–93, 1594. Torsby sn, pgld, k, pgd JN 470 515–17, 1597. i Tordzby JN 508, 1597. Torsby(e) Aktst I 134 142, 1610. Torsebye (sn) Aktst I 641, 1647. Toersbye sn Aktst I 646, 1647. Torszby Aktst II 71, 1648. Toersby(e) 1650-t OGB. Torssby 1659 OGB. 1680 OGB. Thorsby (altern) 1811 OGB.
Belegget i RB 535 står i kilden under Bäve kirke, men ifølge OGB XII1 73 (note) hører det sikkert hit

Assar Janzén forklarer i OGB forleddet som «mansn. Tore, fvnord. Þórir» og viser til «SIOD 1,57», d.v.s. Hjalmar Lindroths utredning om herreds og soknenavnene i Båhuslen, utgitt i 1918. Lindroth gjengir der bl.a. et sagn om en «Tore Brack», som den første bebyggelsen skal være oppkalt etter, og han understreker at sagnet kan ha en viss historisk kjerne. Elof Hellquist (1918: 107) setter også navnet til Þórir.
Torsby ligger ca. ½ km sør for kirken, i enden av en dal som strekker seg gjennom Harestad sn. sørøstover til Nordre älv. Det går også relativt brede daler til nordøst og sørvest og en trangere dal nordvestover. Nærmeste nabogård er Lefstad (til mannsnavnet Leifr) i øst, og nord for denne Kärna (muligens et opprinnelig et rud-navn, men jfr. BØ I 48 f.). Sør for Kärna ligger Hallbjörtorp og i vest ligger Skår. Enda lenger vest, på den andre sida av en ås, ligger Skåttan og Ranneberg. Et par kilometer vest-nordvest for Torsby ligger Hållsunga og Bräcke. I sørvest ligger Röd og Glöskär (< norrønt kjarr, n.) og i sør Tronnum (oppkallingsnavn), Hermansby (av Hermóðr; se ovenfor), Lerlycke og Torrebräcka.
Torsby står i OGB oppført som «by» med fem gårder (til sammen 2 ¾ mt.). Hållsunga føres opp med fire gårder (4 mt.), Glöskär også med fire (3 ½ mt.), Tronnum tre (2 ¼ mt.), Rød likeledes tre (1 ¾ mt.) og Hallbjörtorp, Hermansby, Lefstad og Bräcke nevnes med to gårder hver (de tre første med ett helt mt. hver, Bräcke med bare to halve mt.). Ellers er det nærmeste nabolaget til Torsby preget av enkeltgårder med 1 mt. hver, med unntak av Skår, som fra gammelt av har vært på ½ mt., og Råckeröd, som bare har ¼ mt. I 1528 nevnes bare to bønder i Torsby, mens det var fem både i Hållsunga og Glöskär og fire i Hermansby. Ut fra dette og likeledes etter de nåværende «mantal», er det rimelig å anta at Torsby ble kirkested ut fra andre grunner enn størrelse og høy alder. Den sentrale beliggenheten må tillegges en viss vekt. Navnet Torsby går likevel uten tvil ganske langt tilbake, muligens til vikingtida, men både bebyggelsen og navnet synes å kunne være yngre enn Hermóðsbýr. Muligens er navnet jevngammelt med Leifsstaðir. Lars Hellberg mener at eldre navn på staðir og býr ofte kan ses i forhold til hverandre; de kan kjennetegne om lag samtidige bosetninger på tidligere engteiger med ulik type jord; jfr. bl.a. Hellberg 1967a: 254 f. og gjennomgåelsen av hans teorier i kap. 1 ovenfor. Det er imidlertid ikke lett å forestille seg noen av de andre gårdene i området som primære i forhold til Torsby og Lefstad. Hållsunga er den nærmeste, store gården, men slik navnet er tolket i OGB, til eng, synes også denne gården å være en sekundær bebyggelse. Glöskärr må vel etter så vel beliggenhet som på grunnlag av navnet forstås som sekundær til Glose (< elvenavn). Den mest tiltalende løsningen vil være å se Torsby og Lefstad som mer eller mindre samtidig (og ganske seint) utskilte deler av en eldre gård, hvis navn er forsvunnet, og trolig er også andre, mindre gårder i nærheten opprinnelig deler av denne storgården. Denne tolkningen kan mulig også forklare hvorfor soknesenteret og kirken er blitt lagt til den relativt lille gården Torsby

Torsby

Orusts Västre hd. (Tegneby sn.), Båhuslen

OGB VIII 137

GK 8B SV 5255

N-nv 0,5 km

– to1-Sbý (ý nær ù), to1b_ý, to1-SBý'_ (OGB)

Þoresby SRP (utr) 1377 OGB. paa Thoresby (1 br) NRJ IV 204, 1528. y Torsby NRJ V 165, 1542. Torsby 1544 OGB. Torsbi 1568 OGB. y Torsbi NRJ V 445, 1568. Torsby NRJ V 608 620, 1568. Thorsbo 1573 OGB. Tuorsbye 1581 OGB. Thorsbye 1586 OGB. Torssby 1659–1719 OGB. Torsbye D Bjelkes jb s 235, 1660 OGB. Tohrssby 1665 OGB. Torsby 1758–Jr OGB. Thorsby 1881 OGB

David Palm forklarer i OGB forleddet kort til norrønt Þórir (svensk Tore), og denne tolkningen skulle være ukontroversiell.
Torsby ligger ca. 2,5 km fra Kalvöfjorden og en halv kilometer nord for kirkestedet Tegneby, i et område som med få unntak består av enkeltgårder (1 mt.). I øst ligger Bräcke, i nord Kallefors og i vest Gilleby. Noe lenger i nordvest ligger Smedby og et stykke sørøst for kirken ligger Mällby. Også i 1528 var det én oppsitter på hver av de fleste av disse gårdene. Gilleby står oppført med to brukere, men den éne er fattig og betaler ikke skatt. Kårtvet anses i OGB VIII 115 som en mulig utskilt del av landsbyen Tvet (2 ½ mt.). Nede ved fjorden ligger Holm, som ifølge OGB består av tre gårder (3 mt.; i 1528 to skattebetalere og tre fattige).
Ifølge OGB kan navnene Håv og Gilleby på gårdene nordvest for kirken tyde på et tidligere kultsenter, men det er vanskelig ut fra navnene å antyde en sannsynlig bebyggelsesutvikling. Det er imidlertid påtakelig at det her ikke er noen navn på staðir, og Holm er det eneste gamle, usammensatte naturnavnet knyttet til en stor bebyggelse. Vel to kilometer nord for Torsby finnes det eneste heimnavnet i herredet, Fläskum, men også det tilhører en relativt liten bebyggelse. Om man også ved Torsby i Tegneby skulle anta en tidlig oppsplitting av en eldre storgård, ville det være rimelig å regne med et sentrum i området Tegneby–Håv. Torsby kunne i så fall tenkes å være utskilt i sein vikingtid eller tidlig middelalder

Torsby

gnr. 80 i Modum hd. (Heggen sn.), Buskerud

NG V 230

N50 1814.4 5451

N-nv 6,5 km

Rel. skyld: 1,2

– tó'2rsbý (Bugge ca. 1880, NG), "to(')Sby (AN 1942), "to'Sby' (AN 1945), "toSby (AN 1954)

Þorer a Þoresbœ DN VI 156, 1332 (Rud). j Toressby NRJ IV 88, 1528. Torissby DN XIII 725, 1538 (Lerum i Sande, Vestfold). Torsby NLR I 161, 1557–58. Thorsby NLR II 215, 1560–61. Torisby Aktst I 74, 1591. Thorresby 1593 NG. Thorszbye 1/1 1604 NG.¹ Thorsbye 1647 V 64 70. Thoerszbye Aktst II 58, 1648. Torszbye 1661 lk. Th med Langszrud 1661 NG. Torresbye 1665 matr. Thorresby 1668 NG. Torsbye 1723 matr E. Toresbye 1723 matr M. 1723 NG. Tordsbye 1801 ft. Thorsby (Thoresby) 1838 matr. Torsby 1886 matr

Hjalmar Falk tolker i NG forleddet til mannsnavnet Þórir og viser til GPNS (s. 259 ff.).
Torsby ligger på vestsida av Vikersundet (Tyrifjorden) ca. 6,5 km nord-nordvest for kirkestedet Heggen, mellom gnr. 79 Flannum (heim) i sørvest og gnr. 111 Rud i nordøst. Enda lenger nord ligger gnr. 110 Svenneby (se ovenfor); i nordvest er et større skogsområde. Ca. 1 km øst for Torsby ligger gnr. 112 Flattum (heim), og øst for denne – ut mot Tyrifjorden – ligger gnr. 98 Tveiten. Sør for Flattum ligger gnr. 113 Øverby og sør for Torsby gnr. 81 Helgedalen. Noe sør og sørvest for denne ligger gnr. 75 Hære (vin), gnr. 76 Skinstad og gnr. 85 Grøterud.
Av disse gårdene hadde Tveiten, Rud og Grøterud høyest skyld i 1647, tilsv. hhv. 37, 33 og 32 lpd. korn. Flannum skyldte 30 lpd., og Torsby og Hære 25 lpd. hver, mens Flattum skyldte 20 lpd. Skinstad skyldte 14 lpd., Øverby 12 lpd. og Helgedalen tilsv. 10 lpd. korn. En sammenlikning av 21 gårder i området her, viser en gjennomsnittsskyld i 1647 på vel 21 lpd., og Torsby ligger altså noe over dette, med en relativ skyld på 1,2 mot 1,0 for Svenneby og 0,6 for Øverby. Beliggenheten i utkanten av grenda taler imot at gården kan være blant de eldste, og det samme gjør landskyldopplysningene sett i forhold til Rud og Grøterud. At det eldste belegget for Torsby, fra 1332, viser at det da satt en mann med navnet Þórir på gården, er selvsagt en tilfeldighet; gården og gårdsnavnet er sikkert langt eldre enn dette belegget.
Grøterud er dannet til appellativet grjót (eller muligens slik Falk hevder s. 231, til elvenavnet Grjóta), og må regnes blant de eldre rud-navnene; det er kanskje like gammelt som Rud. Når det også tas hensyn til skylda på gårdene med navn på heim, vin og staðir, kan man ikke se bort fra at gården og navnet Torsby går tilbake til vikingtida. Det kunne være grunn til å anta en tidlig sammenheng med Rud, og se begge disse gårdene som opprinnelige deler av Flattum. Som en mulig støtte for et slikt synspunkt kan nevnes at gnr. 111,11 Langsrud, som kjennes tilbake til 1578, lå som underbruk til Torsby i 1617 og 1661, men under Rud i 1668.¹⁷

Trollebøen

gnr. 103 i Selje hd. (Vågsøy sn.), Sogn og Fjordane

NG XII 399

N50 1118.1 9874

S 5 km

Rel. skyld: 0,6

– trOllebønin (Rygh ca. 1879), -bønn, dativ: -naa (Bugge 1884), trå72l9l9ebøn9n9, dativ: -bønå, også: -bønin9 (NG), "trOl93bø'nen, -bø'na (1999)

po Throllebø NLR III 165, 1563. aff Trollebøe NLR IV 147, 1566–67. Throllebø 1603 NG. Throllebøe 1608 NG. Throllebøenn (2 br) 1647 XII 361. Trolleloe (!)1647 XII 368. Trollebøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Trollebø 1838 matr. Trollebøen 1886 matr

Albert Kjær har ingen entydig tolkning av navnet. Forleddet kan komme direkte av appellativet troll n.,¹⁸ ‘overnaturlig vesen’, av et tilnavn Trolli avledet av dette, eller av et elvenavn Trolla, men det kan kanskje også forstås på annen måte. For tilnavnet viser han til Karl Rygh (1870: 68) og Finnur Jónsson (1907: 299), og han opplyser ellers at «der er en liden Elv ved Stedet».
Mens Karl Rygh og Finnur Jónsson har ett belegg for tilnavnet, en grønlending Þorgrímr Trolli på 1020-tallet (som nevnes i flere håndskrifter), har E.H. Lind (Bin. sp. 387 f.) tre eksempler i tillegg: enda et sagabelegg, tre belegg fra DN på 1430–40-tallet (alle gjelder svensken Birger Trolle) og et belegg fra bergenhusregnskapet for 1518, tømmermannen «Tommess Trolde» (NRJ I 138, 199).¹⁹ Sagabelegget er hentet fra et håndskrift av Olav den helliges saga og er en variant av episoden om Þorgrímr Trolli, men her kalles mannen Þórarinn Trolli «ut a Grœnalande» (Keyser og Unger 1849: 63). Þorgrímr/Þórarinn nevnes i forbindelse med en drøm som Tormod Kolbrunarskald har hatt, og som har klare sagnhistoriske trekk.²⁰ Det finnes altså ikke sikre belegg for et norsk tilnavn Trolli før 1518, og selv Tomas Trolle behøver slett ikke å være norsk. I Sverige er tilnavnet Trolle vanlig etter 1306 (SMPs samlinger), og det skyldes vel i stor grad den kjente adelige familien. I Danmark har det bare vært noen få navnebærere, og det vises i DgP II (sp. 1147) til det svenske adelsnavnet.
Lind anser det for sannsynlig at tilnavnet foreligger som forledd i noen stedsnavn på ruð, og han nevner Trollerud på Eidsvoll og i Spydeberg. Tilnavnet synes også å kunne foreligge i flere båhuslenske navn, bl.a. Trollered i Säve sn., Trålleröd i Jörlanda sn. og i Trolltorp i Stala sn. (OGB IV 51, VI1 70 og IX 70). De fleste norske gårdsnavn på Troll er sammensatt med naturbetegnende etterledd, f.eks. det frekvente Trolldalen, og slike navn kan rimeligvis knyttes til appellativet troll, evt. til et elvenavn Trolla, som kjennes bl.a. fra Valdres (jfr. NE 275). Slik er det da også vanligvis tolket i NG (se f.eks. bd. I, s. 211). I de relativt få sammensetningene med kulturappellativ er en tilnavntolkning mulig, selv om andre tolkninger er like rimelige.
I NG I (s. 26) opplyser Oluf Rygh at Trollerud/rød finnes i Eidsberg, Spydeberg, Trøgstad, Tune, Eidsvoll og Sandsvær.²¹ Han mener forleddet etter nåtidsformen kan forklares enten til appellativet eller tilnavnet, men ser heller ikke bort fra at det kan gå tilbake på et Þórhildarruð, av kvinnenavnet Þórhildr. Ellers viser han til elvenavnet. Navnene i Spydeberg og Eidsvoll er belagt med skriftformer fra middelalderen og synes på grunn av disse, som viser til en norrøn form Trollaruð, å måtte tolkes på én av de to førstnevnte måtene (NG I 71 f., II 377). Kåre Hoel påviser imidlertid i BØ IV (under utgivelse) at Trollerud i Spydeberg og trolig også navnet i Tune er dannet til elvenavnet Trolla.²² Hjalmar Falk forklarer det sikkert ganske unge gnr. 135 Trollerud i Sandsvær uten videre til appellativet og avviser de øvrige forklaringsmåtene Rygh nevner i bd. I, som mindre rimelige (NG V 398). Han sammenlikner ellers med gnr. 139 Pukerud i Norderhov, der navnet «snarest betegner ... en Gaard hvor det spøger» (NG V 49). En liknende forklaring synes å ligge til grunn for gnr. 2,3 Trollset i Gol, som Falk forklarer som «Vel af "Trold"»; han tilføyer at bruket ligger på en «svimlende Høide langt fra Folk» (NG V 105). Det er for øvrig slående hvor ofte det viser seg at navn på Troll(e) er knyttet til avsidesliggende lokaliteter. Ellers kan nevnes gnr. 178 Trolleskei i Spangereid, der Albert Kjær bemerker at «Sagn om Trold maa vel have været knyttet til Stedet» (NG IX 179). Etter Ryghs tid foretrekker altså utgiverne av NG den appellative tolkningen av navn på Troll- med kulturord i etterleddet, men ved Trollebøen i bd. XII (utgitt i 1919) presenterer Kjær igjen tilnavnet og elvenavnet som mulige forklaringer.
Også i svensk stedsnavnlitteratur er tilnavnet en vanlig forklaring, særlig i bøker utgitt i første halvdel av 1900-tallet. Fra Älvsborgs län kan nevnes et Trolltorp i Eska sn., Bjärke hd., og i forklaringen sies det bare at det er uvisst om forleddet er det svenske slektsnavnet Trolle (SOÄ III 12). Trollabo finnes to steder i samme len, og begge forklares med tilnavnet Trolle; ved det éne, i Hudene sn., Gäsene hd., vises det til en Ion Trolle som kjennes fra ca. 1550, om lag samme tid som stedsnavnet dukker opp i kildene for første gang (SOÄ VI 76; jfr. VII2 116).
Til Trollered i Säve sn. på Hisingen slås det uten videre fast at forleddet er «det även eljest från boh. ON bekanta bin. Trolle» (OGB IV 51), og på samme måte tolkes Trolltorp i Stala (OGB IX 70). I OGB IV vises til Lundahl 1927: 110 og Ödeen 1927: 280, som knytter bostedsnavn på hhv. Trolle og Trolla til person(til)navn. Ved Trålleröd i Jörlanda, drøftet i OGB VI1 s. 70 f., utgitt i 1972, åpner Verner Ekenvall for flere muligheter. Primært foreslår også han tilnavnet og viser til drøftingen av de tilsvarende norske navnene,²³ men han bemerker at forleddet også kan være appellativet troll, som i stedsnavn skal kunne ha nedsettende betydning. Han påpeker ellers at Trålleröd ligger inne i en «skogig bergstrakt», og at forleddet kan bero på en tradisjon om troll (OGB).²⁴ Appellativet er også utbredt i danske stedsnavn; jfr. Hald 1966: 62.
Trollebøen ligger på fastlandet ut mot Ulvesundet. Ca. 1 km nord for gården ligger først gnr. 102 Saltkeilen og deretter gnr. 101 Hagevika. Sør for Trollebøen ligger gnr. 104 Deknepollen og på den andre sida av sundet ligger gnr. 114.115 Skråm, gnr. 116 Midgarden og gnr. 117 Goteberget, som Kjær antar kan ha utgjort én gård («da alle disse Gaarde ligge temmelig tæt sammen» – nå i tettstedet Måløy. I 1647 hadde Midgarden høyest skyld av disse sju gårdene, tilsv. 37 lpd. korn, mens Skråm og Goteberget skyldte 28 lpd. hver. Gårdene på østsida hadde gjennomgående lavere skyld: Deknepollen 27 lpd., Hagevika 21 lpd., Trollebøen 15 lpd. og Saltkeilen 10 lpd. Gjennomsnittsskylda for de sju gårdene var 23,7 lpd., og Trollebøen får en relativ skyld på 0,6. Det er likevel sannsynlig å regne med at navnet går tilbake til middelalderen, men så vel etter beliggenhet og relativ skyld er det grunn til å regne med at dette opprinnelig har vært en avsidesliggende eng under gårdene (evt. gården) på vestsida av sundet (det samme gjelder vel gårdene nordafor).
Den norrøne formen av navnet har vært *Trollabœr, eller muligens har det i middelalderen vært brukt i bestemt form -bœrinn, i og med at allerede 1647-belegget viser bestemt form. Forleddet kan formelt sett forstås på alle de måtene Kjær antyder, men det er lite tilfredsstillende å tolke forleddet til et persontilnavn som i Norge er så usikkert belagt som Trolli. Som så mange andre steder renner det også her ned ei elv like ved gården, og en tolkning til et elvenavn Trolla kan ikke utelukkes. I bygdeboka forklares navnet «Trollebønen» til appellativet troll: «Av ein eller annan no ukjend grunn hev lendet her vorte sett i samband med troll, mogeleg avdi garden låg einbølt i eit noko uhugleg lende», og det tilføyes at «ymse stadnamn i Nordfjord er sett i samband med troll, t.d. Trollhamrane, Trollurdi, Trollestødi, Trollgjølet» (Aaland 1943: 264). Fortellinger om troll og vetter kjennes i mange tilfeller tilbake til norrøn tid; jfr. sagnene om troll, trollkjerringer o.s.v. som nevnes i forbindelse med fjellet Hornelen – med Gjuratinden – langs skipsleia en mils vei sør for Trollebøen (jfr. Frøysadal 1968: 79–81). På denne bakgrunn kan man nok se bort fra en tilnavntolkning, men spørsmålet om forleddet er et elvenavn eller et appellativ må bli stående åpent

Tørnby

gnr. 69.70 i Rødenes hd. (Rømskog sn.), Østfold

NG I 174

N50 2014.3 5726

N 2 km

Rel. skyld: 0,6

– tø2nnbý (Bugge 1883), tø2rnbý (Ryghs originalmanus), tø2rnby, tø2nnby (NG), "tANby (AN u.å.), "tøNby (AN ca. 1955)

Thørrenbyenn NKJ I 24, 1575 (= St 22 b). Tørrennby ¼ 1593 bs AN. Tørrennbye 1593 NG. Torenby 1604 bs AN. Torenbye 1604 NG. Thornebye 1613 ls AN. Tørrisbye (!) 1614 ls AN. Tyringbye 1619 bs AN. Thiørembye 1620 ls AN. Thorennby 1626 ls pinse AN. Thorneby 1626 ls jul AN. Thorenby 1626 NG. Tyrrennbye 1647 I 120. Tyrindbye 1661 lk. Tyrnebye 1723 matr E M. Tørringbye 1800 K AN. Tyrnbye 1801 ft AN. Tørinbye, Tørenbye Seter 1808 K AN. Tyringbye 1818 næringsskatt AN. Torneby (Thorbjørneby) 1838 matr. Tørnby 1886 matr.
Belegget «a Þorbiornaby» fra RB 152, som i NG føres opp her, tilhører gnr. 74 Tårnby

Oluf Rygh tolker i NG navnet til mannsnavnet Þorbjǫrn, men slik jeg nevner s. 436, er det gnr. 74 Tårnby som kan tolkes på denne måten.
Om forleddet i Tørnby også skulle være et personnavn, står valget mellom Þórunn og Þorný. Þórunn foreligger, som vist under drøftingen av Tornby i Våler (s. 423 f.), uten tvil i flere gårdsnavn, også fra Østfold.²⁵ En utvikling til Tørn- innebærer imidlertid en tidlig forkorting av ó til o, og denne ville i dialekten ha gått videre til å. Også de mange skriftformene med og <ø> taler imot at Tørnby skulle komme av Þórunn. På samme måte kan argumenteres mot Þorný, om det da ikke skulle være at rotvokalen var blitt trukket mot ø på grunn av y-en. Þorný er likevel en mindre aktuell tolkning på grunn av distribusjonen dels av kvinnenavnet selv, men særlig p.g.a. utbredelsen av gårdsnavn som beviselig er sammensatt med det. Det er høyst tvilsomt om kvinnenavnet har vært særlig mye brukt utenom det tradisjonelle «Tone-området» på Agder (se grundigere i Schmidt 1997a: 37–40).
Vokalismen i rømskogsdialekten og de eldre skriftformene gjør det umulig å godta at Tørnby skulle inneholde kvinnenavnet Þórunn. En alternativ, og språklig mer akseptabel løsning er appellativet þyrni n., ‘sted der det vokser tornebusker’, som kjennes som forledd i flere gårdsnavn som går tilbake til middelalderen, også fra Østfold (jfr. Schmidt 1997a : 47).
I forbindelse med drøftingen av gnr. 71 Steinby (s. 367 f.) har jeg vist at Tørnby og Steinby kan antas å være forholdsvis seint utskilte deler av gnr. 72 Tukun

Törreby

Inlands Nordre hd. (Jörlanda sn.), Båhuslen

OGB VI1 71

GK7B NV 6535

Ø 1 km

– tÕ2r-êbý'_, tU1r-by, tU2r-(ê)by (OGB)

paa Thorreby, Thyrreby (2 br + 2 fattige) NRJ IV 187, 1528. Thorreby, Thyrreby NRJ IV 187, 1528 OGB. i Tyreby, Neder Tyreby NRJ V 131, 1542. Tyreby 1544 OGB. y Øffre Thywrrebij, Thiwrebij DN XII 753, 1546 (Båhus). y Øffre Thywrrebij, Thiwrebij DN XV 696, 1546 (Båhus). y Torebi NRJ V 510 513 1568. y Tørrebi NRJ V 514, 1568, Tørrilby NRJ V 594 630, 1568. Torebi, Törrilby 1568 OGB. Torreby, Torteby (!) 1573 OGB. Thuornnbye, Thörreby 1581 OGB. Th(r)lebye, Thornnbye 1586 OGB. Tyreby JN 171, 1594. Thøreby Aktst I 142, 1610. Turetz (!) NRR VIII 240, 1642. Thureby NRR VIII 479, 1647. Tørrebye Aktst II 71, 1648. Thureby NRR IX 29, 170, 1648. Töreby 1659 OGB. 1697 OGB. Törreby 1665–Jr OGB. Törebu 1673 K, OGB. Töreby 1720 j nr 10, OGB. Törreby 1720 nr 10, OGB. Torreby 1825 OGB. Törreby GK EK, OGB

Assar Janzén tar i sin drøfting av navnet i OGB utgangspunkt i at skriftformene med initial «Th» i 1500-tallskildene kan representere så vel Þ som T. Han bemerker (med hv. til Pedersen 1960: 10 ff.) at forleddene i navn på by oftere er et appellativ enn et personnavn. Han slår fast at «F. l. kan knappast med säkerhet bestämmas», men foreslår likevel to muligheter. På språklig grunnlag kan en tolkning til norrønt tyr(v)i n., ‘feit furuved’, forsvares, og Janzén viser til norsk dialekt tyr(v)e, svensk töre, tyre, i båhuslendialekten [tê]. Törreby ligger på Jörlandaslätten, og han finner det av den grunn vanskelig å tenke seg at det tidigere har vokst furuskog der. Han anser det som mer sannsynlig at forleddet er kvinnenavnet Thyr(w)i, jfr. Torreby ovenfor.
Törreby kalles i OGB «by» med to gårder, Övra og Nedra Törreby, hver klassifisert til ett helt mt., men det sies at «ägorna är splittrade i flera lokalt skilda delar». Bebyggelsen ligger like øst for Jörlanda kirke (se under under Källsby). Allerede i den eldste kjente kilden, gjengjerden fra 1528, nevnes det her to bønder (foruten to fattige, trolig husmenn e.l.). Jens Nilssønn omtaler imidlertid stedet som én gård, på nordsida av elva som skiller mot «gården» Håby.²⁶ Bebyggelsen ved kirkestedet Jörlanda har siden middelalderen hett Kyrkeby, og på vestsida av denne ligger Källsby; sør for disse ligger enda en by-gård, Halleby. Dette navnet tolkes i OGB VI1 40 til appellativet hall f., ‘stein, helle’, Håby er etter formene i RB dannet til haugr m. (op. cit. 43, der også andre, men mindre sannsynlige tolkninger nevnes), og Källsby er dannet til mannsnavnet Ketill. Fjernere fra soknesenteret ligger gårder med bl.a. navn på röd, torp og tvet.
By-gårdene må, slik nøyere beskrevet under Källsby, på grunnlag av størrelse og beliggenhet regnes blant de eldste gårdene, men likevel som sekundære til det gamle soknesenteret Jörlanda. Det ville ikke være urimelig å forestille seg Jörlanda som en større primærgård og by-gårdene som utskilte deler av denne. Slik sett ville en personnavntolkning kunne forsvares, og kvinnenavnet Þyri ville – med de forbehold som er nevnt under Torreby – kunne være en mulighet. Imidlertid er de eldste beleggene for Törreby såpass unge og vekslende at tolkningen vil måtte anses som usikker. For den saks skyld er det ingen ting i veien for at navnet kan inneholde kvinnenavnet Þúríðr, evt. i varianten Þýríðr, som er registrert nettopp i Båhuslen (jfr. NK VII 94 f., Lind sp. 1228). Dette navnet foreligger sikkert i ett ruð-navn (gnr. 235 Tørud i Furnes – uttalt med kort ø; NG III 72), og ifølge GPNS (s. 268) er kvinnenavnet sannsynlig eller mulig forledd i en rekke andre navn på rud/rød, så vel som på set og stad. Vokalen i forleddet er i forkortet i mange av navnene.
Assar Janzén avviser en tolkning til trenemnet tyr(v)i n. fordi han – som nevnt – finner det usannsynlig at det har vokst furuskog på stedet. Uten at det tillegges noen virkelig bevisverdi, kan det likevel nevnes at det både under Kyrkeby og Röd finnes (unge) navn sammensatt med Furu (jfr. OGB VI1 50, 63). Men en tolkning til et kvinnenavn, kanskje heller Þúríðr/Þýríðr enn Þyri, kan heller ikke utelukkes. Det er all grunn til å anse Törreby som usikkert tolket

Tårnby

gnr. 74 i Rødenes hd. (Rømskog sn.), Østfold

NG I 175

N50 2014.4 5826

N 2,5 km

Rel. skyld: 1,6

– taa'rnbý (Bugge 1881), tå2rnby (NG), "tå'Nby (AN ca. 1955)

a Þorbiornaby RB 152, ca. 1400 (tilf). Thorbenby Aktst I 57, 1591. Torenby 1/1 1593 bs AN. Torneby 1593 NG. Torbenby RAd 1599 (Rødenes). Tornbye 1604 bs AN. 1604 NG. Thornebye 1613 ls AN. Tornnebye 1614 ls AN. Thorbionby 1617 bs AN. Tiorbiørnnbye 1618 bs AN. Torbenbye (!)1619 bs AN. Thørennbye 1620 bs, ls AN. Thorennby 1626 ls (pinse) AN. Thorenby 1626 ls (jul) AN. Thorrneby 1626 NG. Torrennbye 1647 I 119. Tornebye 1661 lk. Tornebye 1723 matr E M. Taarnebye 1800 K. Taarnebye 1801 ft AN. Taarnebye, Taarneby Seter 1808 K AN. Taarnebye 1818 næringsskatt AN. Torneby (Thorbjørneby) 1838 matr. Taarnby 1886 matr

De eldste beleggene er i NG ført opp under nabogården Tørnby (gnr. 69.70), og beleggene «Torneby» fra 1593, «Tornbye» fra 1604, «Thorrneby» fra 1626 og «Tornebye» fra 1723 tas til inntekt for tolkningen «*Þórunnarbýr, af Kvindenavnet Þórunn». I Schmidt 1997a argumenterer jeg for at Rygh har byttet om på de eldste beleggene, og at det er Tårnby som må tolkes Þorbjarnarbýr.
Mannsnavnet Þorbjǫrn var allment i Norge og på Island i middelalderen, gammelt og vanlig også i Sverige og Danmark og registrert i England (Lind sp. 1150; jfr. Lundgren-Brate s. 264 f., SMP saml., DgP I 1376–82, Björkman s. 147 f., Fellows-Jensen 1968: 301 og Insley s. 399 ff.).
I GPNS (s. 255 f.) fører Rygh opp tretten eksempler på gårdsnavn som kan være sammensatt med dette mannsnavnet, men presiserer at det kan være vanskelig å skille fra kvinnenavnene Þorný og Þórunn. Det eneste navnet på by Rygh nevner, Tørnby, lar seg ikke tolke til Þorbjǫrn, og jeg har også påvist at bare omkring halvparten av Ryghs tretten foreslåtte navn lar seg sikkert føre tilbake til dette mannsnavnet (Schmidt 1997a: 31 ff.).
Også i Sverige foreligger mannsnavnet ifølge Lundgren-Brate (s. 265) i noen bebyggelsesnavn, bl.a. i navn på torp, jfr. soknenavnet Torbjörntorp i Västgötland. Elof Hellquist (1918: 65) nevner et Torbjörbyn i Dalsland (i Örs sn., Nordals hd., kjent siden 1540: «Ttorbiörnbyen»; jfr. SOÄ XV 98 f.). Ifølge DgP I 1382 skal det også foreligge i et dansk stedsnavn, Torbenfeld i Tuse hd., belagt som «Thorbærnæfeld» i 1360. Her vises også til et Thouberville i Normandie (Björkman s. 148 skriver Torberville), men John Insley (s. 400) argumenterer overbevisende for at forleddet her er hybridformen *Þurbert (jfr. op. cit. 399); navnet tas da heller ikke med av Adigard.
Tårnby ligger på østsida av Tukunelva, rett overfor Tørnby og Steinby. Under Steinby har jeg ut fra landskyld og beliggenhet argumentert for at disse to gårdene kan være utskilte deler av Tukun. Tårnby hadde i 1647 en skyld som var nesten den dobbelte av den sammenlagte skylda for Steinby og Tørnby og bare litt lavere enn skylda for Tukungårdene. Det kan derfor være grunn til å anta at Tårnby er eldre enn de to andre by-gårdene og muligens den først utskilte delen av av Tukun.

*Þjóstolfsbýr

forsv. gård i Varteig hd. (eller Rakkestad?), Østfold

NG I 286

N50 1913.1 ca. 2786

j Þiostolfsbø RB 499, 1397 (?)

Innførselen for Varteig er ikke datert, men den står mellom innførsler for 1397

Navnet kommenteres ikke i NG, men i GPNS (s. 251) er det ført opp under mannsnavnet Þjóstolfr, som omtales som alminnelig i Sør-Norge i middelalderen «og fremdeles brugt».
Þjóstolfr er av E.H. Lind (sp. 1130–33) ansett som «föga brukligt på Island», men han fører opp en rekke eksempler fra Norge, etter sagatida stort sett f.o.m. begynnelsen av 1300-tallet. Med få unntak skrives etterleddet med o, men «-ulfuer» o.l. finnes f.eks. i DN VII s. 368 (1422, Tønsberg) og s. 403 (1436, Brunkeberg i Telemark). I Lind Suppl. (sp. 819–25) finnes en lang rekke eksempler, og slik Lind kommenterer avslutningvis, viser de at navnet «alldeles övervägande» har hørt hjemme på Østlandet. Fra Rakkestad nevnes en «Andris Thiøstulffsønn» i DN XVI 27 (avskrift av et brev fra 1369). En del eksempler er fra Båhuslen, og etter et mulig, ikke stedfestet belegg på «Thiustulf» nevner Lundgren-Brate (s. 261) «Tjöstelseröd» fra Ljung sn., Inlands Fräkne hd. i Båhuslen (OGB XI 50). Heller ikke SMPs samlinger har belegg for personnavnet utenom Båhuslen, men det er sannsynlig at dette navnet foreligger i en svensk runeinnskrift (Sö 248: þiustu...). Navnet synes ikke å ha forekommet i Danmark eller i England.
Oluf Rygh nevner i GPNS (loc. cit.) foruten *Þjóstolfsbýr fire andre gårdsnavn som kan ha dette etterleddet, av disse tre ruð-navn (Romerike, Lier i Buskerud og dessuten i Aker, der det finnes som alternativ til Loptsbýr), alle med middelalderbelegg. Gnr. 89 «Kjøstelslien» i Hemsedal «kaldes Lien», men det eldste belegget tyder på at også dette opprinnelig kan være et ruð-navn; det identifiseres med «Thiøstelsrudt» i Grågås (s. 147), ca. 1620.
*Þjóstolfsbýr sies å ligge «j Grytalanda lida» (til liði m., ‘gruppe med gårder som stilte én mann til leidangen’) , og den nevnes under Varteig kirke blant flere andre som i NG står oppført under «Forsvundne Navne». I NG antas også *Grýtulandir å være forsvunnet. Samme navn forekommer også under Borg kirke på s. 496, da som «j Grytulandum», og det kan være grunn til å anta at begge disse beleggene gjelder gnr. 98 Gryteland i Rakkestad, rett over grensen fra Varteig. Denne gården er det utvilsomt som er ment med «j Grytulande j Rakkastada sokn» i RB 163.
Kåre Hoel (BØ manus) argumenterer også for at *Grýtulandir er Gryteland i Rakkestad, og han anser *Þjóstolfsbýr som et forsvunnet partsnavn. Det er heller ikke umulig at dette har vært navn på en selvstendig gård, som enten er forsvunnet eller, mer sannsynlig, har skiftet navn etter en ødeperiode. Kanskje er den identisk med gnr. 99 Kopperud, rett nord for Gunnelsby, som ikke er nevnt før i 1520, men som er én de to nabogårdene til Gryteland som i 1647 betalte landskyld til menn i Varteig. Med en stedfesting av *Þjóstolfsbýr til Skantebygda, der Gunnelsby og Revelsby synes å ha vært de eldste gårdene, vil man her ha tre gårdsnavn på by, og i alle fall to av dem sammensatt med personnavn. Dette underbygger tanken om en tidlig gårddeling, framsatt ovenfor under Gunnelsby

*Þolfsbýr

forsv. gård i Bærum hd., Akershus

NG II 146

N50 1814.1 ca. 8248 (÷)

Þolfsby er sumir kalla Kietils by RB 246, 1396

Oluf Rygh tolker i NG navnet som en sammensetning med mannsnavnet Þolfr, og dette synes som den sannsynligste forklaringen. Slik det nevnes i forbindelse med Ketilsbýr (s. 267), lar det seg ikke gjøre å avgjøre hvilket av de to alternative navnene som er det eldste, men dersom forleddet virkelig er det innlånte Þolfr (se under Tolsby s. 406 f. ovenfor) og ikke et opprinnelig Þórolfr, er det ikke urimelig å se Ketilsbýr som et eldre partsnavn, som på 1300-tallet ble byttet ut med Þolfsbýr etter en eier eller bruker som het Þolfr.

*Þorgrímsbýr

gnr. 121 i Aremark hd. (Øymark sn.), Østfold

NG I 193

N50 2013.4 5783 (Torgrimsbu)

Sø 10 km

Rel. skyld: 0,5

– tø72rgréngsbú (Bugge 1881), -grénns- (Bugge 1883), tø2rgrænnsbu (NG), "tø7rgræ7nsbu (AN ca. 1955)
I uttaleopplysningen fra 1881 er g tilføyd mellom n og s

j Þorgrims rudi RB 150, 1401. j Þorgrimsrudi RB 153, 1401. Thorgrimszbøll NKJ I 25, 1574 (= St 24a). Torgrimszbø 1593 NG. Torgrimszby ½ 1604 NG. Thorgrimszbye 1613 øgd AN. Torgrimsboe 1614 øgd AN. Torgrimbsboe 1647 I 111. Thorgrimbsboe 1661 lk. Torgrimsboe 1723 matr E M. Tørgrimsboe 1/1 1745 koppsk AN. Torgrimsbye 1774 restanse AN. 1776 restanse AN. Torgrimsboe 1801 ft AN. Thorgrimsby 1838 matr. Torgrimsbu («Ogs. skr. Torgrimsby») 1886 matr

I NG tolkes navnet som et opprinnelig *Þorgrímsbú eller búðir, til mannsnavnet Þorgrímr (se under Torgrimsby s. 417), og dette følges opp i BØ manus. Formene som tyder på at etterleddet er bú eller (vel så sannsynlig) búð f., dukker imidlertid ikke opp før i en liste over ødegårdsmenn i Marker fra 1614, og det er ingen grunn til å se bort fra de eldste skriftformene. Beleggene fra Røde bok står i to ulike innførsler (men visstnok skrevet med samme hånd, jfr. RB 150 note 1), under Rødenes kirke og Øymark kirke. Navnet blir en parallell til Torgalsbøen i Idd og enkelte andre som viser et partielt navneskifte fra ruð. Det kan ikke ses bort fra at navneformene med etterleddet bø og by vitner om en reell navnebruk og at disse navneformene har vekslet med bu-formene. Men det er også klart av den uttalen Sophus Bugge noterte i 1881, at Torgrimsbu har vært det brukte navnet i alle fall siden midt på 1600-tallet. Når navnet likevel tas med her, er det fordi det er et viktig eksempel på hvor vekslende skriftformene kan være, og i hvilken grad tolkningen blir avhengig av tilfeldig overleverte eldre former; jfr. Torgrimsby i Skjeberg.
Torgrimsbu ligger isolert ved et par tjern mellom den nordvestre armen (østre Otteidvika) av innsjøen Store Le og grensen mot Sverige. De nærmeste større gårdene er gnr. 120 Rørvik og 119 Selvik i nord. På vestsida av Otteidvika i vest ligger et par mindre gårder, gnr. 129 Gysbu og 131 Åmvik. I 1647-matrikkelen står Torgrimsbu oppført med ½ hud og 6 skinn (nylig forhøyet fra 3) d.v.s. tilsvarende ca. 10 lpd., mens Selvik og Rørvik skyldte hhv. ca. 17 og 15 lpd. Alle karakteriseres som halvgårder. Gysbu og Åmvik nevnes ikke i 1647-matrikkelen.
Torgrimsbu har en relativ landskyld på 0,5 og må på grunnlag av landskyld og beliggenhet anses som en ganske ung gård, sannsynligvis en sein middelalderrydning som ble liggende øde etter Svartedauden og først tatt opp igjen langt utpå 1500-tallet og kanskje heller ikke sammenhengende bosatt før et godt stykke ut på 1600-tallet. En slik manglende kontinuitet i bosetningen kan forklare navneskiftene.

*Þorláksbýr

forsv. gård i Aremark hd., Østfold

NG I 197

j Þollaghsbø RB 156, 1401. Thorlacksbønn NKJ I 24, 1575 (= St 23b). Thallachsbønn (øgd u gnr 17 Kollerød) 1615 jb AN

I Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er de to eldste beleggene ført opp under Tolsby; det første rett nok fulgt av et spørsmålstegn

Ifølge Stiftsboka (NKJ I) skal gården ha skyldt 3 skinn til prestebolet. Den nevnes like før «Kierkerudt», som i 1723 skrives «Kircherød» (NG) og nevnes som underbruk til prestegården (gnr. 18), nabogård til gnr. 17 Kollerød, men ikke så langt øst i skogen. De tre skinnene nevnes også i jordeboka fra 1615 og så i 1647 under Kollerød, men da uten at det nevnes noe underbruk.²⁷ Også gnr. 19 Vik har vært brukt under prestegården, og det kan være grunn til å anta at *Þorláksbýr enten er gått inn under prestegården, eller at den har ligget så avsides i skogsområdet inn mot Store Le og svenskegrensen at alle spor av den er forsvunnet. Navnet gis ingen kommentar i BØ manus ut over det som står i NG, men under et oppslag i avsnittet «Forsvunne navn» har Kåre Hoel tatt med et ellers uidentifisert «Taallskrud» (ekserpt i AN fra en jordebok fra 1666), som han mener kanskje kan gjelde samme bebyggelse, men da med endret hovedledd i navnet, noe det jo er flere eksempler på. En indikasjon på at dette er rett, er at at skylda også her er 3 skinn.
Gårdsnavnet tolkes i NG som «Þorláksbýr, af Mandsnavnet Torlak (Þorlákr)», og dette er rimelig. Mannsnavnet er ifølge E.H. Lind (sp. 1187–90) vanlig på Island, og fra ca. 1300 «ganska vanligt även i Norge», foruten at det var brukt så vel i Sverige og Danmark som i England. I Lind Suppl. (sp. 864–67) gis en rekke belegg, også fra Østfold, der særlig de østlige bygdene er godt representert, og Lind viser bl.a. til belegget «Þorlakr a Aspæstranð» fra Aremark (RB 155; gnr. 30–32 Aspestrand ligger ca. 8 km sør for Kollerød).
Av Assar Janzéns framstilling i NK VII (s. 258) synes det som det gammelsvenske Thorlak var mye brukt (jfr. Lundgren-Brate s. 271). I SMPs samlinger har jeg likevel bare funnet ni belegg på fornavnet og fire på patronymet, og med et par unntak er de lokalisert til tidligere norske eller tilgrensende svenske områder. Men navnet synes å ha hatt en videre spredning tidligere, da det finnes på seks runesteiner fra Öland, Östergötland og Uppland.
I Danmark forekommer navnet bare sporadisk foruten på noen runesteiner (DgP I 1397), og selv om navnet er kjent i England allerede på slutten av 900-tallet (Björkman s. 159), påpeker John Insley (s. 419 ff.) at navnet er forholdsvis sjeldent (det omtales ikke i Fellows-Jensen 1968), og i motsetning til Janzén hevder han at det er uvanlig i østnordisk.
Oluf Rygh nevner i GPNS (s. 261) fem eksempler på sammensetning i gårdsnavn, tre av dem kjent fra middelalderen; foruten *Þorlaksbýr også et partsnavn fra Skjeberg (NG I 240) og navnet på en bygård i Oslo. Gnr. 127 Tallaksrud i Kråkstad kjennes siden 1575, og da gården i 1600 ble skyldsatt som fullgård (NG II 45), er det all grunn til å anta at også dette navnet går tilbake til middelalderen. Tallakshavn, gnr. 101,4 i Sandeherred, er imidlertid først nevnt som underbruk i 1723 og er sikkert et yngre navn, slik antydet i GPNS (s. 261) og av Albert Kjær (NG VI 274).
Personnavnet synes ellers ikke å være sammensatt med by hverken i Skandinavia eller i England, men det forekommer som forledd i to forsvunne navn i Norfolk, det ene trolig en sammensetning med þveit, og i to navn i Normandie (Insley s. 419, 421; Adigard s. 166). Lundgren-Brate (s. 271) mener det forsvunne «Torlexnæs» i Dalsland er en sammensetning med varianten Thorlek.
*Þorláksbýr i Aremark må uten tvil ha vært en liten bebyggelse, noe skylda på bare 3 skinn (ca. 2,5 lpd.) tyder på, og det er ingen grunn til å datere navnet tidligere enn til slutten av høymiddelalderen

1. Solør har itakisme, og uttalen med bi er den korrekte.

1. Opplysningen om gårdsstatus står i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, men er ikke tatt med i NG V.

1. Gården nevnes ikke i landkommisjonens jordebok (1661), men i matrikkelen fra 1665 står den oppført med to brukere. I den første innførselen er skriften svært utydelig, men i den andre har jeg lest 1 ½ skpd. (= 30 lpd.), det samme som i 1723 matr E. Det er all grunn til å regne med at skylda også var den samme for det første bruket.
2. Under Thore har Lundgren-Brate (s. 266) noen eksempler på patronymet Thorason, tidligst fra 1353, dessuten et par stedsnavn med belegg fra 1338, 1409 og 1413 som tyder på samme genitivsform. Fra norsk område er dette nærmest ukjent. Lind (sp. 1181) har genitivsformen Tora fra et brev i DN II (s. 488; 1425), der sønnene til «Tore a Rast» kalles «Pæther Torason» og «Eskil Torason»; brevet er fra Jemtland og tilsvarer ett av beleggene i Lundgren-Brate. Et annet belegg hos Lind, «Reidar Þorræ son» (DN VII 153; 1332), har ingen bevisverdi; for det første er brevet en forfalskning fra 1500-tallet, og for det andre kan «æ» stå for e, og genitivs-s vil lett kunne forsvinne foran son.
3. I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er dette ført opp under Toreby og likeledes i grunnmanus til NG, men der er det siden overstrøket.
4. I BØ manus drøfter Kåre Hoel identifiseringen av rødeboksbelegget. Han konkluderer imidlertid annerledes enn jeg har gjort: «At mannsnavnet skulle foreligge, og at gen. formen Þores- skulle være blitt byttet ut med nevneformen Þorer > Þore > Tore, ville være utenfor vanlig utvikling, og er vel mindre sannsynlig, likeså den ting at kvinnenavnet Þóra skulle fått tidlig sekundær gen. -s.»
Det kan tilføyes at Olav Spydevold (1956: 510) fører rødeboksbelegget opp under Toreby, som han tolker som sammensatt med «personnavnet Tore». At han mener mannsnavnet, går fram av drøftingen av Þorpalandir på s. 586, der han slår fast at «Torpeland må da ha vært delt en gang i tiden mellom 1397–1592, kanskje ved et arveskifte, slik at Torpelandsbondens sønner Skofte, Bergulf, Asgrim og Tore fikk hver sin part og ga de nye brukene navn etter seg». Hverken dateringen eller forklaringen av hvordan navnene har oppstått, kan selvsagt underbygges på navnefaglig grunnlag.
5. Registrene til NIyR oppgir langt flere runebelegg på navnet, f.eks. i en innskrift fra Stangaland på Jæren, som synes å være fra hedensk tid (NIyR III 204, 209), og fra Bergen, der navnet forekommer på en runepinne sammen med det kristne mannsnavnet Isakr (NIyR IV 59).
6. Rett henvisning er NoB 1927. Henvisningen gjelder navnetypen; jeg kan ikke se at Palm har med Tureby her, men i festskriftet til Lindroth (Palm 1928: 60 ff.) drøftes Tureby i forbindelse med betydningen av etterleddet by.
7. Etter en drøfting av forleddet i seks danske Torsted, antar John Kousgård Sørensen (1958a: 126 f.) at forleddet sannsynligvis er gudenavnet «Thor».
8. I BØ manus fører Kåre Hoel beleggene «j Olofuorudhi» og «Orderud» opp under gnr. 5 Orød. Det sistnevnte belegget hører kanskje dit, men så vel rødeboksbelegget som «Olufs Ødegaard» gjelder uten tvil plassen under Torgalsbøen. I AN saml. finnes en rekke ekserpter for navnet fra 1600- og 1700-tallet, og i folketellingen for 1801 står «Olausrød» som navnet på en plass under Torgalsbøen.
9. Opplysningene til landkommisjonens jordebok (1661) ble ifølge Knut Skistad (Arkivmagasinet 3/88) samlet inn på tingstedene.
10. I kommentaren til Skjensvoll viser Magnus Olsen til gnr. 97 Frønsdal i Fjelberg (NG XI 96), som skrives «Førisdal» i 1610, men «Frøn(n)isdall» i 1612 og 1614 og «Frønsdal(l)» i 1668 og 1723 (alle skriftformene etter NG). Olsen forklarer navnet med metatese og n-innskudd.
11. Töretorp i Fölene sn., Kullings hd., i Älvsborgs län, er ifølge SOÄ VIII 84 først belagt som «Törwetorp» i en jordebok fra 1490-tallet, fra 1546 som «Töretorp» o.l. Navnet gis følgende kommentar: «F. led är det från runinskrifter kända kvinnonamnet Thyr(v)i (samma som det från da. lånade Tyra), som senare utveklats till Tör(v)e».
12. Jfr. Linds (sp. 1216) Þorvé, bare brukt om én kvinne i Landnåmabok, men hun kalles med andre navn, f.eks. Þóra, i andre kilder.
13. «... atte Þorstæinn dottor ok het Þyri ...» Av sammenhengen går det fram at hun tilhører en tidligere generasjon, fra 1200-tallet. At belegget heller skulle representere sideformen Þyríðr til Þúríðr, blir lite sannsynlig, da denne formen nærmest utelukkende er registrert på Island, og former uten ð er så godt som ukjent.
14. Björkman åpner også for at belegget kan gjelde et likelydende gda. mannsnavn; men dette synes ifølge DgP I 1441–43 å være en variant av Thyrger.
15. a Tunsbergs husi, j Tuft, j Tunhamre : (-)þuæit og (-)þorp(e) (flere belegg), j Þores ruði, j Þumfna ruði, j Þuæit, j Þumfnarþorpe, j Þufu, j Þyribœ. Likeledes skilles mellom t og þ i appellativ og tallord; i pronomina skrives þorn der det skal. Interessant nok signerer skriveren imidlertid: «Thorgæir Tofuason ritaðe».
16. En sammenlikning med de øvrige bebyggelsene i området, flere av dem med ruð- og torp-navn, må vente til OGB foreligger.
17. Arnt Ruud (1969: 361) hevder at Langsrud på feilaktig grunnlag hadde vært bygslet under Torsby, og i 1645 skal gården «påny» ha blitt lagt til Rud.
18. Kjær skriver trǫll og Trǫlli, jfr. sideformen tröll hos Fritzner og nyislandsk tröll, men her gjennomføres hovedformen i norrønt, troll.
19. Her kan tilføyes «Herluff Trollis» (gen.) i NRJ IV 630 fra 1560–61, men dette gjelder den danske riksråden og admiralen (1516–1565), jfr. Dansk biografisk Haandleksikon III s. 608 f.
20. Jfr. O.A. Johnsen og Jón Helgason: Den store saga om Olav den hellige (utg. 1941) s. 818.
21. Jfr. NG I 26, 71, 132, 292; II 377; V 398. Navnet finnes også på flere yngre bruk, se f.eks. NG XVI 86, BØ I 37f., II 141.
22. I BØ manus identifiserer Kåre Hoel for øvrig belegget «j Trollo rudi» i RB 129 med gnr. 6,4 under Vestby prestegård; Oluf Rygh (NG I 72) og E.H. Lind (Bin. sp. 388) mener det kanskje tilhører gnr. 131 i Spydeberg.
23. Når han her også viser til NG V 398, har han imidlertid misforstått Falks forklaring.
24. Ekenvall viser til OGB XX2 36, der Gunnar Drougge hevder at «trånga och mörka dalgångar ha liksom hemska älvar och forsar satts i samband med troll, djävul och helvete».
25. Jfr. bl.a. et bruksnavn under Askim prestegård, Tårnerud, belagt som «j Þóronno rudhi» i RB 142, 290; se NG I 50).
26. «Den ene gaard heder Tyreby, och ligger norden for aaen, den anden heder Haaby ligger synden for aaen tuert offuer fra Tyreby» (JN 171)
27. Gården er heller ikke nevnt i forbindelse med Kollerød i Hallesbys navnestudie fra Aremark (1945: 17).

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bc193bd8-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display