j Biænnerbœ DN I 274, 1356 (Mo, Lom). j Biærnærbœœ DN I 341, 1379 (Marstein, Lom). j Biærnæbøø DN III 503, 1429 (Lom)
Oluf Rygh tolker navnet uten forbehold som «Bjarnarbœr, Bjørns Gaard», og han mener det mulig kan gjelde en part av gnr. 59 Bø «kaldet efter en Eier af Navn Bjørn». Mannsnavnet Bjǫrn hørte ifølge GPNS (s. 41) «til de i Middelalderen hyppigst brugte», noe som bekreftes av E.H. Linds mange belegg (sp. 143–147). Lind understreker at enkelte genitivsformer av navnet «i den yngre medeltidsnorskan» ikke med sikkerhet kan skilles fra tilsvarende former av Bjarni (jfr. Lind sp. 136 f.). Også i Sverige er det en rekke eksempler på «Biarni», flest i vest og sør (SMP I 315–17), mens «Biorn» har vært vanlig overalt (sp. 318–46). Det samme gjelder Danmark (DgP I 124–128), og mange av de engelske beleggene må gjelde nordiske menn, selv om det også fantes et g.eng. «Beorn» (Björkman s. 26; jfr. Fellows-Jensen 1968: 54 f.). Det er umulig å skille mellom det nordiske og det engelske navnet (Insley s. 95 f.). Navnet er også registrert i Normandie, men der er det i enkelte tilfeller vanskelig å skille fra det frankiske Beher (Adigard s. 194–96). Ifølge GPNS (loc. cit.) er det umulig å skille mellom Bjǫrn og Bjarni når de står som forledd i stedsnavn (når etterleddet begynner med konsonant), selv om man har navnene i middelalderformer, «da r i Genitivsendelsen -ar i Bjarnar- i denne meget ofte er forsvundet foran efterfølgende Konsonant» (jfr. Linds kommentar til genitivsformene). Enkelte navn kan inneholde dyrenemnet bjǫrn, evt. i funksjon som fjell- eller elvenavn.1
Ellers påpeker Rygh her at stedsnavn som nå har forleddet Bjørn, kan gå tilbake på sammensatte personnavn på Bjǫrn, særlig Bjǫrnulfr. Rygh fører opp hele 107 norske gårdsnavn under Bjǫrn og Bjarni, av disse ikke mindre enn 44 sammensetninger med stad og 17 med rud eller rød. 28 navn er fordelt på andre kulturappellativer og 18 navn har et naturappellativ som etterledd; av disse er det sju eksempler på vik og fem på våg. Rygh sier for øvrig innledningsvis at han har ikke har tatt med navn som Bjørnåsen, Bjørnebekk, Bjørndalen, Bjørnlia og Bjørnøya, men trolig må langt flere av eksemplene inneholde dyrenemnet.2
*Bjarnarbœr i Lom er ett av svært få navn der ar-genitiven kommer til syne i eldre former; av middelalderformene Rygh fører opp i GPNS, er det bare seks andre eksempler på ar-fuge. Utgiverne av SMP har ikke tatt med noe om bruken av personnavnet i stedsnavn, men i Lundgren-Brate (s. 24 f.) nevnes noen eksempler, bl.a. ett «Biornaby» fra Åland. Det bemerkes imidlertid at det er vanskelig å avgjøre om forleddet i disse navnene er personnavnet eller dyrebetegnelsen. Eksempelet fra Åland må gjelde det nåværende Björby i Sunds sn., som ifølge Lars Hellberg (1987: 86) «kan ha bildats på 1200-talet, knappast tidigare». Hellberg drøfter ikke her noe alternativ til personnavntolkningen, og det gjør han heller ikke ved (det yngre) Björsby i Jomala, der det også finnes et Ulvsby, et Ingeby og et Gölby (av Gyrdh). Elof Hellquist (1918: 65) nevner Björnbyn fra Dalsland, og ifølge registeret i SOÄ skal det være fire eksempler på dette navnet i lenet; to av dem synes å kunne være gamle. Björnbyn i Töftedals sn., Vedbo hd. er første gang belagt som «Biørnesbyen» i 1524, men belegget oppgis som usikkert i SOÄ XIX 146. Alle seinere belegg står uten s-fuge. Björbyn i Tydje sn., Tössbo hd., skrives «Biörnäbyen» i 1540, men etter 1660 er det bare navneformer uten n i forleddet (SOÄ XVII 38). To andre navn synes å være ganske unge. Björnebyn i Steneby sn. i Vedbo nevnes først i 1690 og synes seinere å være forsvunnet (SOÄ XIX 114), mens Björnbyn i Grinstads sn., Sundal, som kalles «en utjord», tydeligvis har gjennomgått flere (partielle) navneskifter. Det eldste belegget er «Biörneboll» i 1546; i 1570 er etterleddet «-bo», og fra 1572 dukker varianter av «-bÿn» opp (SOÄ XVI 122). Mannsnavnet er ellers foreslått som forledd i en lang rekke stedsnavn i Älvsborgs län, men mange kan nok tenkes heller å inneholde appellativet. I Danmark er det også mange navn med forleddet Bjørn, men ifølge DgP (bd. I, sp. 128) må «adskillige» inneholde dyrebetegnelsen.3
Det bemerkes ellers at den gamle genitivsformen Biarnar, som kjennes sikkert bare fra runeinnskrifter, muligens kan foreligge i stedsnavn, men da er det også mulighet for sammenfall med personnavnet Bjarni. Genitivsformen på s finnes allerede i navn på torp. Bjǫrn (og Bjarni) antas likeledes å foreligge i noen nordiske stedsnavn i England, og genitivsformer på s forekommer tidlig; jfr. Fellows-Jensen 1968: 54 f. og Insley s. 95 f., som for øvrig ikke har noen eksempler på sammensetning med by. Med bare tre tidlige belegg lar det seg ikke gjøre med sikkerhet å bestemme forleddet i *Bjarnarbœr. Kildene gir ingen nøyaktig stedfesting ut over at gården har ligget i Bøverdalen. På formelt grunnlag kan man ikke helt se bort fra at navnet inneholder gen. sg. av dyrenemnet. Dersom Ryghs antakelse, at det dreier seg om et partsnavn på Bø, er riktig, vil mannsnavnet være en nærliggende tolkning. Skulle dette imidlertid være et opprinnelig teignavn, vil dyrenemnet også måtte vurderes som en mulighet. Heller ikke en tolkning til et elvenavn kan utelukkes, men da det er helt uvisst hvor stedet har ligget, blir ethvert tolkningsforsøk svært usikkert
